I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.
Lydspor: Spider Gawd.
Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.
Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.
Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!
Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.
Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.
Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.
Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.
Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.
Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.
Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.
Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.
Den første Hackmaster-gruppa mi har spilt et par år nå. Noen av spillerne har blitt skiftet ut over tid, men Yngvild og Daniel som faste spillere siden begynnelsen (Daniel etter noen få kvelder). De siste tilskuddene på stammen har vært Erik-Johan og Isak: Erik-Johan har spilt siden tidlig i fjor, mens Isak ble med for et par kvelder siden; som med alle tidligere nye spillere har også han fort lært at Hackmaster er et spill som er blodig ure… rettferdig.
DM-skjermen min dekorert med hodeskaller, som foreslått av Jolly Blackburn. Helt til venstre er den åtte år lange gamle kampanjen min med Charlotte og Kjersti, der Kyrnyn døde en oppofrende heltedød. Andre del av skjermen min er Imladris-gruppa: Den første skallen er animal companion-en til Rasmus’ druide; de to neste – som er opp-ned – husker jeg ikke hva var, men opp-ned betyr death by stupid; deretter ble Erik-Johan med, og to karakterer døde (tydeligvis helteaktig), deretter Erik-Johans gnom Halvsprett, og den neste, Frøydis; og så fikk jeg den aller første tpk-en min, inne i The Midnight Mirror.
Til høyre for der er skjermen for Hackmaster-gjengen min: De to første (helt til høyre) var de to første karakterene jeg ledet i reisen fra Vew mot Tristor, der de ble henrettet av morderhobbiter oppe på et høyloft, natta etter at de hadde drept hobbitenes venn; helt siden da har spillerne vært konstant mistenksomme mot ethvert hint til små, stutte krølltopper. Den neste, den sidevendte skallen, er karakter drept av spiller: Det var Jens’ grel som ble drept av Yngvilds Achilleia (tror jeg det var); hatet mellom rasene er intenst, og de spilte det ut helt riktig. Etter det er Daniels første karakter, trollmannen som bestemte seg for å gå ut og trekke frisk luft fra hula de var i, i sandkrateret etter der ildbillene de akkurat så gravde seg ned, mens han øvde på fuglelyder; han ble fortært fort, effektivt og brutalt; for øvrig betyr rødt at det var ei felle. De to neste var Erik-Johans inntreden i Hackmaster, og husker jeg ikke feil, var det to karakterer som døde på én kveld; jeg husker ikke hvordan. De tre neste er ofre fra de siste kveldene, og Isak utgjør to av dem – på tre kvelder.
Vi fikk altså med oss en ny spiller igjen, og i dag har han vært med fire ganger. (Jepp, det ble en impromptu kveld med Hackmaster i dag også.) Den første rolla hans var en sjarmerende sjarmør som møtte gjengen i en slosskamp utenfor Frandorborg, og mer eller mindre ble tvunget til å bli med dem ut på leiting etter en forsvunnet gaupestatue. Da de ble overfalt den første natta av liketere og en rise, måtte han gi tapt for håndgemenget med risen, og første karakter var en saga blott. Hvordan? Han hadde mulighet til å redde seg med å svi av all æra han hadde igjen, men han sa de respektable ordene Skal jeg dø, skal jeg dø med æra i behold.. Dagen etter (etter en vill orgie mellom Randell, Iliyas alter ego og [hvem-var-det-som-ble-spilt-av-Isak-da?], dro de videre oppover fjellsida; et ublidt møte med en bjørn endte livet hans, og det med god margin. Likevel: Han gir ikke opp, og i dag fikk vi gleda av å møte den nye rolla hans: feen Avni.
Jeg er svært glad i Dungeons & Dragons. Jeg spiller det – eller rettere sagt DM-er det – mye, og da særlig med Charlotte og Kjersti. Men de som har lest postene jeg har skrevet om D&D har nok også skjønt at det er et og annet som jeg ikke synes fungerer helt som det gjerne skulle ha.
Problemområdene i D&D: økonomi, helse og magi
Økonomi
Allerede fra begynnelsen av er man utstyrt med svært store summer penger. Den gjennomsnittlige verdien en fersk karakter begynner med er 5,2 (snittet av antall terninger) × 2,5 (snittet av terningen d4) × 10 GP eller 8 SK = 130 GP eller 104 SK. Munken er unntaket her, siden han begynner med 5d4 GP eller 5d4 × 10 sp (altså et snitt på 5 × 2,5 = 12 GP 5 SP eller 125 sp (stakkars, fattige mann). Jeg skal ikke her gå noe mer inn på hvorfor dette er problematisk (det har jeg gjort grundig tidligere); jeg skal bare konstatere at det er det.
Helse
Jeg skrev en lengre artikkel om dette for halvannen uke siden. Kort forklart, blir det fort et problem når en person blir så sterk at enhver ting som ville drept en vanlig person blir «bare et kjøttsår». I tillegg ser jeg det som et problem at man helbredes så utrolig raskt.
Magi
Magi er en av tingene som gjør at folk virkelig synes det er morsomt å spille rollespill i fantatastiske verdener; så også i D&D. Dessverre er det et velkjent problem at når man passerer rundt nivå 15, blir folk så mektige at ingenting egentlig kan stoppe dem, dersom reglene (mis)brukes godt nok. Magien skaper karakteren, ikke motsatt, og det er noe som gjør at spillet fort kan bli kjedelig, lite utfordrende, eller for DM-ens del, stadig mer håpløst å gjøre utfordrende og interessant for spillerne.
Er løsningen å skifte til et annet system? Nei, det er på ingen måte det jeg sier. Men det er mange måter man kan prøve å utbedre problemene. Det er intet galt i å la seg inspireres av andres ideer. Nå som jeg skal starte en ny kampanje med Kjersti og Charlotte, har jeg allerede fundert på hvordan jeg kan gjøre ting litt mer interessant for dem. En av tingene vi allerede har blitt enige om, er å redusere erfaringsprogresjonen. Hvorvidt de er villige til å gå med på andre endringer, og ikke minst om jeg våger meg på å gjøre og foreslå flere endringer, vil vise seg. Men nå, litt om førsteinntrykket mitt av Hackmaster
Hackmaster: introduksjon
En av de første tingene jeg bet meg merke i da jeg begynte å lese gjennom den gratis innføringa i Hackmaster (Hackmaster Basic, pdf), er at man har gjort et hederlig forsøk på å gjøre spillerens alter ego det viktigste. Så alt for mange filmer, spill og tv-serier glemmer dette. Dødelig våpen – særlig den første – er et glimrende eksempel på en film som husker hva det er som er viktigst: folkene, ikke utstyret de har. Deus Ex ga meg den samme opplevelsen den gang da. Selv om det var mye heftig man kunne gjøre for å bli bedre, greide historia hele tida å fokusere på hva som skjedde med personen.
Det som gjør at mange faller for D&D, er at man får spille en helt. Allerede når man begynner, har man fått trening og erfaring andre ikke har, man har tilgang på gode våpen (vanlige riktignok, men av god kvalitet), man har godt med penger å ta av, og man har gjerne noen kontakter her og der òg. Man er allerede heroisk, og bedre skal man bli. I Hackmaster begynner man som en ganske så vanlig person. Det som skiller en fra andre, er at man har vilje til å gjøre noe med problemene.
Grunnen til at kampanjen jeg har med Kjersti og Charlotte fortsatt har driv, er den svært tunge vekta vi har hatt på rollespill og historiedriv. I det senere har jeg ikke vært flink nok til å vektlegge dette, synes jeg. Litt av utfordringa med å belønne godt rollespill, er hvordan systemet er lagt opp i D&D, med den sterke vekta som legges på kamp. Hackmaster legger derimot opp til at XP-progresjonen skal være halvt om halvt kamp og historie, noe som gjør det enklere å la spillere som ønsker å utforske kreative løsninger – altså løsninger på problemer som ikke nødvendigvis involverer vold – gjøre nettopp dette, og man kan se det reflektert i ferdighetssystemet.
En annen ting som er en integrert del av Hackmaster, som igjen gjør det viktig å spille rollespill, er ære. Ja, det finnes et æressystem i D&D også, men det er som et tillegg, noe som gjør at brødskiva man prøver å få ned blir enda litt tjukkere. Æressystemet i D&D er dessuten ikke så integrert spillmekanisk som det er i Hackmaster, noe som betyr at det er betydelig lettere å se bort fra det.
Jeg har bare skrevet litt kort om noen aspekter jeg har lagt merke til i systemet her, og jeg tenkte at jeg nå fremover skal ta for meg noen konsepter jeg synes virker interessante. Dungeons & Dragons blir på ingen måte lagt på hylla, men jeg tror jeg for første gang har funnet et annet rollespillsystem enn D&D som faktisk virker oppriktig interessant. Det kanskje aller mest interessante med det, er hvordan jeg føler de har greid å beholde koblinga til virkeligheta i Hackmaster. Mange av de tingene jeg har valgt å gjøre småendringer på i D&D, er allerede til stede i Hackmaster, så det skal bli interessant å se hvordan det blir å spille det.
Vi har kommet halvveis i semesteret, og innspurten har begynt. I dag var det innlevering av den første eksamenen i emnet arv, eiendom og giftermål i europeisk middelalder, og oppgaven vi fikk var å drøfte aristokratiets reaksjon på kirkas ekteskapspolitikk. Det er ikke blant de beste oppgavene jeg har skrevet med tanke på å faktisk svare på oppgaven, men innholdet er greit nok, så som vanlig deler jeg den. Dersom du har lyst til å lese Eksamen № 1, HIS-2013 – Det vesteuropeiske aristokratiets reaksjon på kirkens ekteskapspolitikk i middelalderen, er det bare å laste den ned fra Google Disk.
Neste stopp: Eksamen i gotisk transkripsjon.
Oppdatering:
Oppdatert den 23. mars 2013.
Gotiskeksamenen gikk strålende, så nå kan man ta seg en velfortjent liten ferie. I dag skal vi besøke Elena og Stano, i morgen blir det forhåpentligvis rollespill med Imladris-gruppa, og til uka håper jeg å kunne kjøre en runde rollespill hos Christian og Nica. Ferie blir godt.
Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.
Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.
Denne uka har vært nokså intens med tanke på arbeidsmengde. Jeg begynner å merke at eksamenene nærmer seg, og har drevet og deklinert pronomener og substantiver til den store gullmedalje de siste dagene. I ANK er jeg heldigvis ferdig med arbeidskravene, men jeg har likevel mye læring igjen å gjøre, og i historie er det enda verre, for der har jeg faktisk ikke lest noe på en halvannen måned. I FIL, derimot, går det mye bedre. Jeg er snart ferdig med hele Aristoteles’ politikken, og det er godt å kjenne at skuldrene kan senkes litt ekstra der, særlig siden jeg har oppfylt arbeidskravene der også. Når det gjelder arbeidskrav, kan jeg jo nevne at jeg fikk vite at HIS-oppgaven min ble mottatt svært så positivt; de mente jeg hadde skrevet meg inn helt i det øverste karakterskiktet.
Onsdag, torsdag og fredag denne uka er det som sliter. Jeg startet på jobb i går klokka 8 og var der til 16, for deretter å haste hjem før jeg skulle møte opp på årsmøte i taekwon-do-klubben. Så var det hjem og legge seg, men det ble en tur på butikken først; spaserturen ble benyttet til en svært lang og trivelig prat med Charlotte. Jeg fikk lagt meg litt før midnatt og var oppe igjen halv seks nå i morges for å dra på arbeid. Det samme skal jeg i morgen, og grunnen til at jeg fortsatt er oppe, er at middagen min endelig er ferdig. Det er litt stressende å skal først jobbe fra seks, så ha forelesning fra tolv, og så trening fra halv seks til sju. Jeg ble nødt til å droppe treninga mi i kveld, for magen ville ikke være med på leken.
Jeg har gjort noe fornuftig da: jeg er ikke lenger en del av styret i klubben, og det er godt. Kjersti var også veldig glad for det, og jeg kjenner at jeg har mindre og mindre lyst til å være bundet til ting. Jeg har også vurdert stadig mer hvorvidt jeg ønsker å fortsette å trene, men jeg har nå gjort et forsøk på å bli med igjen nå. Jeg var på trening på tirsdag, og har tenkt meg dit neste uke også. Til helga er det bymesterskap i taekwon-do, og jeg skal være med og dømme. I tillegg skal partiet mitt, som alle de andre, ha oppvisning, så jeg skal prøve å komme meg på fritrening på lørdag arbeide mer med den. Det ser ut til at det kan bli brukbart, men det er fortsatt mye grunntrening som må gjøres. Jeg merker at jeg ikke har hatt dem fra begynnelsen av.
Jeg har en gedigen post om priskonvertering som jeg baler med også. Den hadde en kort opptreden på bloggen min tidligere i uka, men den ligger nå lagret som kladd; jeg skal se om jeg får gjort den ferdig over uka.
Nå skal jeg spise ferdig pizzaen min, og så er det sengetid og klar for arbeid og studier igjen i morgen.
Forrige uke var første uke offisielt uten deltakelse på korøvelse. Jeg var riktignok ikke til stede uka i forveien heller, men fant ut at det var på tide å sende en e-post og be om en i hvert fall midlertidig utmeldelse fra koret. Jeg trivdes der, men det begynte å kreve for mye. For å virkelig kunne trives med musikk, trenger jeg at det er på et visst nivå, og Mimas var der jeg ønsket å ha det, men med arbeidsmengden som nødvendigvis kom av det ble i hvert fall dette semesteret for mye å håndtere.
Det er ganske så behagelig å kunne nyte flere kvelder, og det med god samvittighet. I tillegg slipper jeg å starte med latin klokka halv elleve på kvelden og være ferdig med det mellom tre og fire på morgenen.
Når det gjelder latinen, festina lente har neppe passet bedre på meg før. Jeg synes jeg henger forferdelig langt etter, og bruker eviglang tid på oppgavene. Det er vanskelig! Men de andre fagene går visst greit. Jeg er ferdig med kravene i «Antikkens filosofi», «Antikkens mytologi» tror jeg jeg er ferdig med, jeg har, så vidt jeg vet, fått godkjent det første arbeidskravet i «HIS-1001 – Europa formes». Jeg har med andre ord bare ett arbeidskrav igjen i HIS og muligens ett i ANK. Jeg håper det hjelper meg til å få hodet over vannet nå snart.
Med færre krav hengende over hodet, har jeg kunnet slappe av og kommet til hektene. Jeg har knapt vært hjemmefra, annet enn for å være på universitetet. Tirsdags- og torsdagsettermiddagene har jeg naturligvis vært og instruert, men det er nå to uker siden sist jeg var på egen trening. Jeg tenkte jeg skulle prøve å komme meg i gang igjen denne uka, men så viser det seg at morgendagens trening (altså tirsdag) er avlyst grunnet vinterferie. Men jeg får vel i hvert fall en rolig start på torsdag. Helgene har vært brukt på rollespill, da med Kjersti og Charlotte og med Robert.
Planer fremover? Vel, for det første burde jeg vel egentlig la være å skrive om slikt som dette. Jeg risikerer å miste respekt fra folk jeg setter pris på, og det er trist at det skal være slik. Men noen risikoer må man ta. Kanskje jeg finner lysten, orken, til å gjøre noe annet denne helga enn å bare være hjemme? Kanskje en tur på besøk? Forrige helg var jeg på besøk hos Anneli noen timer og så True Blood, og det var jo trivelig. Det blir kanskje et besøk denne helga også, og jeg skal fundere på om jeg skal driste meg til å møte vennene jeg faktisk har her oppe også. Vi får se hva som skjer.
Den kanskje viktigste forandringen for meg, er at jeg endelig har tatt mot til meg og fortalt Ingrid-Elin og Robert om hvordan jeg har det og hva som har skjedd. Det er godt å ha god familie.
Mye kan sies om Wizards of the Coast, men de står bak den beste hobbyen som finnes. Vi spiller rollespill stort sett hver helg med Charlotte via Skype, og mye har skjedd de siste par helgene.
Jeg har hatt mye spilling som har vært gjort kun med Kjerstis karakter Mmimas, der hun har seilt med Kystens sverd nedover kysten av Rocharan'nore for å finne seg en legendarisk panter utenfor jungelbyen. Et heftig sjøslag fikk han blant annet kjempet seg gjennom, og påfølgende førstegangskasting av reinkarnasjon, som nesten endte opp med å ta knekken på Mmimas, ved å fremskynde fødselen hennes. Hun svimte av av anstrengelsen ved å kaste magi,
så mannskapet med skipsdoktoren/kvartermesteren i spissen måtte gjøre hestekutt (=keisersnitt) på henne for å få ut ungene. Heldigvis viste det seg at styrmannen hadde helbredende hender (eks-ridder), så både ungene og Mmimas klarte seg godt.
Kvelden ble kronet med en nybakt improviasjonssjokoladekake. Oppskriften var enkel: Eggedosis ble pisket av tre egg og tre store slumper sukker. Kakao og mel ble tilsatt, deretter en liter melk, og så mer mel til røra var passelig fin. Glasuren ble laget av melis, vann, potetmel og mel. Resultat: nam-nam.
I morgen skal jeg spille med Robert igjen på formiddagen og tidlig ettermiddag, og kvelden går med til fortsettelsen av eventyret jeg fant på Wizards arkivside, The Black Rain. Forrige uke ble avsluttet med at de fant brevet jeg sendte til Charlotte, som var skrevet av Terrid Fomgarten. Ja, også drepte de elleve, mener jeg det var, ogrer (og kreperte nesten av det).
Det skumle ordet måtte frem igjen. For snart et par uker siden bestilte jeg meg ny time hos psykologen, og klokka kvart på ett i dag var det til pers. Jeg tror vi satt atskillig lengre enn den normerte klokketimen, men det var vel kanskje nødvendig.
Mye tid, alt for mye tid har gått med til å fundere og gruble over tilværelsen siden midt i jula i fjor. Det hele startet vel med det mildt sagt overraskende møtet jeg fikk med gamle instruktørkolleger/elever. Siden den gang da, har det dessverre gått jevnt og trutt den veien jeg trodde jeg hadde sluttet å gå. Fjoråret var, særlig siden sommeren, preget av jevn, dog sakte, fremgang. Men innimellom kom tanken snikende, om hvorvidt jeg noen sinne kommer til å bli frisk.
I dag tror jeg ikke det. Jeg tror det er på tide at jeg innser at dette er noe jeg sannsynligvis blir nødt til å leve med resten av livet. Det er en trist, pessimistisk tanke, men er slik jeg nå ser det, den eneste realistiske. Jeg håper bare det viser seg å være feil (så en liten rest av den gamle, evige optimisten lever kanskje fortsatt).
Jeg sendte meldinger til Kjersti og Charlotte etter timen. Jeg har andre òg jeg kan henvende meg til. Noen føler jeg jeg kan gjøre det med, men vil helst ikke. Andre føler jeg jeg kan gjøre det med, men får som regel ikke svar hos. Det er klart det betyr noe! Men dette er ikke et angrep på noen. Det er bare tankene jeg tenker nå, som jeg trenger så fryktelig gjerne å få skrevet ned.
Bloggen min var opprinnelig ment for nettopp det formålet, men jeg hadde aldri motet til å ta det opp skikkelig, ikke før nå. Det er klart jeg savner en del av det gamle jeg hadde. Før i tida var jeg plagsomt optimistisk. Nå er jeg plagsomt trist. Jeg unngår kontakt med de fleste av vennene mine, og jeg lurer på om noen av de jeg kaller venner, kanskje helst vil være bekjente. Andre igjen, de øker jeg kontakten med. Stakkars dem…?
De to første målene jeg bør sette meg, tror jeg, er å slutte å frykte dagene jeg skal å trene. Treningen er ikke problemet, folkene er stort sett ikke problemet heller, men hjemturen… Den kan ta opp til to timer. Veien hjem er egentlig rundt en halvtimes spasertur lang. Det andre jeg bør prøve å gjøre noe med, er å finne en bedre måte å få kontroll på sinnet (som i «et sinn») mitt, enn å slå vegger. Det virker, så absolutt, det gjorde også skjæringen, men som jeg visste da og fortsatt vet: det er en effektiv, men fryktelig ukonstruktiv måte å løse problemet på. Strengt tatt tror jeg den viktigste effekten av det er at jeg ikke lærer hvordan håndtere det.
For et par år siden dro jeg på trening og instruerte etter å ha skåret opp armen min. Det var smertefullt, og jeg syntes jeg var en tosk som gjorde det, men det hjalp meg å holde fokuset oppe. Nøyaktighet med sterile blad gjorde det lettere å skjule det. Et par uker etter de første kuttene var jeg ei helg i Geiranger med familien. Ingen så det da heller. Ikke en gang Kjersti, som lå ved meg i senga, la noen gang merke til det, før jeg selv valgt å vise henne det.
Jeg tror emo-moten kan være noe av det verste som har skjedd for de som har virkelige problemer. Det avskrives, selv av deres egen generasjon, som «emo» dersom noen egentlig, virkelig sliter. Vi har per i dag ikke kommet et eneste, nevneverdig skritt nærmere en aksept av at den psykiske helsen vår er en sidestilt, likeverdig del av helsen vår. Fortsatt opplever arbeidstakere å bli ignorert, misforstått eller sett ned på dersom de skulle ha slike problemer og forsøker å ta det opp. Fortsatt opplever pasienter som søker hjelp av legen sin å bli avvist med en gammeldags, respektløs mening om at det løser seg av seg selv. Fortsatt skammer folk seg, jeg også, om å fortelle om det.
Og det er feil.
Herved ønsker jeg meg selv lykke til. Motgang styrker oss, sies det. Det ser ut til at jeg skal bli et supermenneske.
Hei og hå, folkens. Det er en evighet og litt til siden sist jeg skrev noe, men nå ble jeg så inspirert at jeg fant ut at det var på tide.
For det første er PC-en min midlertidig død.
For det andre: jeg har ikke hatt ork til det. Jeg har hatt et ganske fint halvår, og har avsluttet det med sommerjobb, og å overkomme en av de virkelig store skrekkene mine: Å åpne postkassen og betale regningene. Resultat: vi får nesten ikke regninger mer, for alt er betalt. Det skal naturligvis også sies at svigermor har vært til god hjelp der.
Tastaturet til Kjersti er ødelagt, hun har mitt, og 7-tasten er blitt treig av vin.
Jeg har fine, flotte kampanjer jeg kjører med D&D for tiden.
Jeg har Zilspar-kampanjen min, som legger brukbar vekt på rollespill. Sannsynligvis mer om det senere.
Jeg har drepe-drepe-drepe-kampanjen min, som handler om nettopp dét.
Jeg har en fin og flott kampanje som jeg endelig har fått tatt opp igjen med Charlotte og Kjersti, og som vi kjører via Skype. (Men det 'bannede programmet støtter ikke videokonferanse. Irriterende.)
Jeg har en god, gammel kampanje jeg kjørte med Kjersti som jeg har tatt opp igjen. Vi har riktignok bare spilt en gang så langt, men vi har i hvert fall begynt.
Sist men ikke minst: Jeg holder på å starte en ny kampanje via nett. Og det er en bitte liten del av forberedelsen til den dagens post handler om.
Jeg har drevet og slitt og arbeidet med et regneark, for jeg skal gå over til pengesystemet som diskuteres i «Bat in the Attic»s post, samt «Delta's D&D Hotspot»s artikler On Money og oppdateringen Money Results (der hun poster resultatet av spørreundersøkelsen og kommer med noen oppklaringer i forhold til den første posten sin).
Hva har dette med overskriften å gjøre? Jo, jeg fikk endelig til å få utregning av riktige brøker til å fungere:
Hm. Dette så jo omtrent like leselig ut som de gode, gamle artiklene i Commodore 64-bladene. Bare skriv inn den enkle, korte koden her, så får du det fine slangespillet vi har skrevet om.
Dette er en post jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men aldri har tatt mot til meg å gjennomføre. Jeg vil skrive om den dagen jeg skulle drepe meg selv.
30. januar 2007—en tirsdag tror jeg det var—var jeg på mitt kanskje mentalt dårligste noen gang. Jeg hadde i lengre tid hatt en jevn bedring, og ting ble stadig bedre mot jul. Hele familien var samlet. Jeg stortrivdes. Så kom hverdagen igjen, og alle forsvant. Ingrid-Elin dro tilbake til England, Robert til New Zealand, og tante Elisabeth og onkel Einar dro jo tilbake til USA. Aldri hadde jeg følt meg mer alene enn der og da.
Jeg hadde akkurat begynt å ha timer bare annenhver uke, siden det hadde begynt å gå såpass mye bedre tidligere. Så vidt jeg husker var dette den første gangen det hadde gått så lang tid. Jeg ankom Molde, og var uvanlig tidlig ute. Det var ca. en time igjen til jeg skulle til doktor Ulvestad, og jeg var allerede helt i ørska. Det eneste jeg greide å konsentrere meg om, var å kjøre bilen. Til slutt kjørte jeg ned på kaia i Molde, mot stadionet. Jeg er ikke helt sikker på hvor det var, men en plass der det var satt ut en resirkuleringsstasjon. Jeg rygget bilen inn dit, med ansiktet ut mot fjorden.
Klokka var rundt ni, og jeg skiftet fra In Flames til Meshuggah. “I” fylte bilen. Motoren sto og gikk, bilen sto i gir, og clutchen og bremsen var nede. Jeg kjente en sorg, mer uendelig og dyptfavnende enn hva jeg hadde kjent noen sinne før, krype stadig mer inn i meg. Tårene presset på, men som før greide jeg ikke å gråte.
Jeg kjente at tanken på å endelig avslutte livet mitt, en tanke som hadde levd sterkere og sterkere i meg de siste ukene, nå for alvor kom frem. Jeg greide ikke å se en grunn til å leve videre. Det argumentet som tidligere hadde hindret meg i å gjøre noe mer med det, kone og familie – det hadde da ikke hjulpet meg så langt. For hver dag som gikk, og slik hadde det vært de siste årene, hadde ting blitt verre og verre. Jeg så fortsatt syner, riktignok ikke like ofte som for et halvår siden, men likevel. Jeg brukte hvert ledige minutt i løpet av dagene på å planlegge, vurdere, eliminere gamle og skape nye metoder for å ta livet mitt. Jeg hadde flere alternativer som hadde blitt stadig mer aktuelle, men nå, endelig, skulle jeg befri meg selv fra helvetet jeg befant meg i. Det var ikke så lenge siden jeg hadde lest om ei som hadde omkommet som følge av at bilen hennes hadde rullet ut i fjorden på motsatt side av Molde. Det var en metode som virket.
Jeg skrudde opp musikken. Klokka var vel rundt halv ni nå. Jeg gikk flere ganger over hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg måtte få stor nok fart til å komme meg over kanten. Jeg tenkte på at bilen blir ødelagt, men jeg visste at det ikke ville være noe problem. Jeg hadde forsikret meg, og Kjersti kom til å endelig slippe å tenke på den store gjelden vår, som jeg visste at jeg til dels var skyld i. De økonomiske problemene våre kom til å bli eliminert, og hun kom til å få det bedre. Hun kom til å slippe å plages med en mann som ikke dugde til å holde oss godt forsørget. Jeg visste hun kom til å sørge, men jeg visste at hun også kom til å få det bedre, hvis jeg endelig tok mot til meg—ikke var så pysete mer—og gjennomførte det jeg så uendelig lenge, så uendelig mange ganger hadde tenkt å gjøre. Jeg var i en transe, og for første gang på lang, lang tid, var tankene mine virkelig samlet rundt ett eneste fokuspunkt.
Jeg var klar.
Et brutalt, sterkt lyst slo imot meg fra øst. Sola sto opp, og vekte meg fra den selvpåførte rusen jeg var i. Jeg tok telefonen min, og skrev ned alt jeg tenkte og sendte til Charlotte. Jeg tenkte "Vær så snill å være våken", og hun var. Jeg fikk et langt svar. Jeg leste, skrev mer, og til slutt svingte jeg til venstre, og kjørte til sykehuset.
Det kan ha vært et kvarters tid senere. Jeg greide å holde meg sånn noenlunde samlet. Det ble en tøff time. Jeg var ikke klar til å gå da jeg gikk, men vi gjorde nøyaktige avtaler om hva jeg skulle gjøre til neste uke, og lovte å møtes igjen da. Da døra gikk igjen bak meg kom endelig tårene, og etter en stund oppdaget jeg at neste pasient satt bak meg. Jeg bet sammen tennene, kvalte gråten og samlet meg, og gikk med påtatt hevet hode ut derfra.
Frem til da vet jeg at jeg hadde vært diagnostisert som en pasient med middels grad depresjon samt angst. Da jeg avsluttet samtaleterapien, fikk jeg vite at jeg hadde fått endret diagnosen til alvorlig depresjon (testen jeg tok i begynnelsen var ett poeng unna “alvorlig” allerede da). I papirene mine står det ingen ting om den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø.
Den dag i dag hender det at jeg angrer på at jeg ikke en gang den dagen var i stand til å fullføre ønsket mitt. Jeg blir fortvilt når jeg hører folk snakke nedsettende om de som har tatt sitt eget liv (eller forsøkt å gjøre det). De vet ikke hva de snakker om. Jeg orker ikke å gå mer inn på det nå, men er åpen for diskusjoner.
I ettertid av dagen, inviterte jeg Charlotte ut på årsdagen. Det ble ikke noe av i år, av forskjellige grunner. I fjor ble vi mange fler enn tenkt, men det var da trivelig det også.
Jeg er lei.
Pussig nok var det In Flames som dukket opp i ørene mine nå. Ja, den samme låta også. De som er interessert: Jeg har nå lastet opp søknaden min til II. dan, der jeg skriver meg om dette. Den kan leses via 200-posters-posten min.
Nå på tampen av dagen sitter jeg og ser over en del av de gamle postene min. Jeg startet på begynnelsen. Jeg skjønner fortsatt hva som lå bak det jeg skrev. Det var mye som var galt den gang da. Jeg visste så godt at jeg kjørte meg selv i grøfta, men jeg tror ikke jeg greide å bry meg om det. Det var alt for mye som surret rundt i hodet mitt til at jeg overhodet kunne sette av tid til å tenke på meg selv.
Akkurat nå sitter jeg og prater med en av flere personer jeg mistenker sliter med det samme som jeg gjorde i den alderen: ensomhet. Det er et forferdelig ord. Å i det hele tatt å definere det burde være utenom enhvers evne, men likevel kan det oppsummeres så utrolig kort. Å være ensom er å være alene i en verden fylt med medmennesker. Heldigvis har jeg det ikke slik lenger.
I det siste har jeg fundert mye på hvordan jeg hadde det som ung tenåring. Stort sett hver dag var jeg alene. Da skolen var ferdig, var det kun leksene jeg hadde å forholde meg til. Jeg var den eldste. Søsteren min hadde venninner som jeg var sammen med innimellom, men jeg hadde ingen venner jeg selv kunne henvende meg til. Det var først på videregående jeg fikk en ekte venn. I dag har jeg en del venner—ganske få på min alder, men de som er der, er virkelig gode venner.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om nå… Det handler vel mest om at jeg ikke lenger er der jeg var – jeg har kommet et steg videre – dog likevel ikke vekk fra der jeg var. Jeg må, før eller senere, innse at jeg har forårsaket min egen fortapelse. Jeg håndterte det ikke den gang da, ikke da jeg hadde sjansen, og nå må jeg leve med det.
Æ veit ikkje koffør, men akkorat nu e æ bære jævlig ne'før.
Jeg tror jeg tidligere skrev noe om at jeg skulle bli sendt til Medi3 for undersøkelse av albuen min. I hvert fall, uansett: I dag, da jeg var hjemme og hentet posten, så jeg innkallingen var kommet (har vært sløv med å sjekke postkassen den siste uka), og jeg har time på Medi3 i dag klokka 1400 for MR-undersøkelse. Pussig nok var det det Marit mente jeg skulle ha hatt, og dét legen mente ikke ville gi noe svar. Så morsomt.
Jeg forsov meg i dag, og var ikke oppe før kvart på sju. Avisen var riktignok delt ut i tide (tok meg bare 35 minutter, ferdig ca 800), men jeg skulle ønske jeg hadde fått den ut mye tidligere. Problemet var at da jeg ar hjemme og sjekket posten, var det et og annet annet brev som dukke opp også, så jeg må sette meg ned og ta en skrive-/ringerunde.
Mini-LAN er trivelig, men jeg ble trøtt alt for tidlig, så jeg sov allerede i ett-tida. Nå står DP i dusjen og ordner seg, jeg sitter og slummer i godstolen (det vil si trestol med god pute under rumpa) og slapper av. Jeg hadde en liten prat med Robert nå i morges, og etter det med Kjersti og med Bestemor. Bestemor hadde vært på Sortland i går og spilt bowling. Det gikk visst ikke så bra, men de hadde det morsomt.
Det er lenge siden jeg har vært i kontakt med Charlotte nå. Jeg sendte en melding til henne for å høre hva som skjedde og hvordan det stod til (jeg stilte for så vidt ikke det siste spørsmålet, men det var underforstått). Jeg er spent på å høre hva hun svarer. Kanskje det blir en ny runde med D&D igjen til helga?
May Lisbeth er en suveren dame. Jeg fikk en tekstmelding fra henne nå i morges, som bidro til å gjøre dagen litt lysere. Les bare selv:
Glem aldri hvor mye lys du sprer. Hvor mye hjelp du gir. Hvor mange smil du henter frem og hvor mange hjerter du varmer ved å være akkurat som du er! God helg, Tor-Ivar, ta godt vare på deg sjøl!
God klem
Av og til er det ikke så veldig mye som skal til for å komme seg opp fra grøfta litt raskere.
Nok en gang var jeg invitert til å instruere taekwon-do på allidrett. Gjengen var fra seks til ni år, og var for så vidt en trivelig gjeng, men fryktelig stille av seg. Jeg forandret ganske mye på opplegget i forhold til hvordan jeg har gjort det tidligere, og mer i tråd med slik NTN underviser barn nå. Jeg er forsåvidt fornøyd med hvordan det gikk, og om ikke lenge, får jeg meg en gratis tur på Mama Rosa.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har så grått humør for tiden. Jeg burde egentlig være bare glad og fornøyd. Jeg har for så vidt fått gjort ganske mye. Kjelleren er meldt inn til HELP forsikring, jeg har fått tatt meg av en del av regningene, jeg har vært på NM og har fått i gang siste runde med graderingsarbeid, og har sørget for at vi får trent på onsdager igjen. Jeg har til og med husket og gratulert Malene med dagen hennes.
Nå skal jeg spille litt ToEE (hele gruppa daua, så jeg har startet på nytt), og i morgen tidlig er det på han igjen, med full rute. Bah. Jeg vil ha en skikkelig jobb. Og jeg vil smile. Mon tro om jeg får dratt på besøk til Charlotte igjen snart?
For en dag det har vært i dag. Jeg begynte dagen i dag med å fortsette det jeg har brukt de siste par dagene på: å surfe NAV.no på leting etter arbeid i Tromsø. Jeg var ikke så veldig effektiv, men fikk da satt i gang med enda en søknad. Litt utpå dagen (nitida -- sto tross alt opp før de aller fleste) fant jeg ut at jeg ville være snill med meg selv, så jeg skrudde på masse varme på badet, og tok meg en lang og god dusj, etterfulgt av finstussing av skjegget, grundig ordning av håret, og godlukt og det som hørte til. Jeg kan godt forstå hvorfor damene liker å bruke tid på badet innimellom. Det gjør godt.
Etter dette dro jeg bortover for å kjøpe meg en baguette og levere noen bøker som jeg ikke visste hvor skulle hen. Jeg så at jeg hadde fått en melding fra Jim Cato, og dro til han—på skolen—rundt halv ett. Det var litt av en overraskelse han hadde til meg. Jeg ble den heldige eieren av et Sapphire Radeon HD 4770, som tydeligvis skal gi meg muligheten til CoD 4 med 1920x1200 med 60 fps. Jeg gleder meg! Det var bursdagsgave fra admingjengen for No Man's LAN, og jeg må si det overrasket stort. Tusen takk skal dere ha!
Etter det soset jeg rundt litt mer. Jeg fikk hjulpet Kjersti med å få tak i pakken hennes, som har lagt på postkontoret i Tromsø i to uker uten at de har sendt ut pakkelapp, så nå har hun fått begynt på syinga si.
Senere på dagen dro Jim Cato, Dan Patrick og jeg på kinarestauranten. Den honningmarinerte biffen de har der, er helt suveren. Det var litt sterk, men det gjorde ikke noe. Jeg spanderte på meg selv et glass brus også, og hele moroa kostet ikke mer enn en tre – tre hundre og femti kroner.
Etter det var det trening, og vi hadde det trivelig der. Jeg fikk sagt i fra til rødbeltene at de må følge med og stramme opp elevene når sortbeltene kommer, og forhåpentligvis blir det i orden til neste trening. Jeg vil ikke ha en gjentagelse av graderingen i Molde. Ungene fikk tynt seg, inkludert de tre nye elevene som kom, og etter det var det prøvegradering for grønt, blått og rødt belte. Lasse sto på og hjalp til med instruksjon i mellomtida, og det så ut til at det gikk veldig fint.
Da jeg dro derifra, kjørte jeg til Åndalsnes og kjøpte meg en Big One. Nå har jeg vært hos Lindbjørg og sett på hva som skal gjøres på søndag (Wiii! Jeg skal spille orgel!), og nå er sengehalmen tydeligvis lei av å vente på meg, så nå er det på tide å stikke. Jeg må bare høre ferdig “A Change of Seasons” først, for det er det nå.
Jeg var hos CC i går, og det ble en trivelig kveld. Goblin-amme!
Nå skal jeg snart på veien. Det blir en kort stund i sengen, før jeg drar av gårde klokken halv seks i morgen tidlig. Det blir litt lite søvn, men jeg kan sove fra Molde til Gardermoen. På flyet derifra blir det garantert frem med D&D-bøkene for å fortsette tegningene av den videre ferden til Cordy. Men nå er jeg TRØTT, så tællihåo. Følg med på kvitrekontoen min for oppdateringer om turen.
15. oktober var jeg hos Charlotte, og vi fikk pratet om mye. Jeg tok endelig mot til meg og fortalte henne hvordan jeg har det. Hun ba meg om å oppsøke legen min igjen, et råd jeg fulgte.
Dagen etter, da jeg ringte, var jeg vel lengre nede enn jeg har vært på veldig lang tid. Jeg følte meg desperat da jeg ringte. Nå har jeg hatt timen, og det var med blandede følelser jeg gikk derifra. Jeg synes han var flink. Han forsto alvoret, til tross for at jeg strengt tatt har det bedre nå – det har gått stadig oppover de siste tre – fire dagene. Da jeg gikk ut fra legekontoret var jeg skuffet over meg selv, men stolt (okay, ikke veldig, men en veldig liten anelse), og av en eller annen grunn veldig sint. Jeg skjønner ikke helt hvor sinnet kom fra, men det kjennes fortsatt som jeg fikk sluppet ut en del tanker til overflaten.
Jeg ble henvist til psykolog. Jeg må begynne med behandling igjen. Det var selvfølgelig i samråd med meg han skrev henvisningen, men det føles som et utrolig stort nederlag. Jeg håper det går bedre framover.
Her følger en liste over den siste tidens innlegg som har dreid seg om dette:
Mye kan sies om Wizards of the Coast, men de står bak den beste hobbyen som finnes. Vi spiller rollespill stort sett hver helg med Charlotte via Skype, og mye har skjedd de siste par helgene.
Sapphire Radeon HD 4770