Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.²⁶

²⁶ I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,^* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit.^† Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
^* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…). – Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
^† Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

«Æ trur du e kjæmpedeprimert»

Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.

Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.

Tiårsjubileum

Den 24. mars 2001 ble Kjersti og jeg dratt med på en fest. I løpet av kvelden ble vi sittende og prate med hverandre om hverandre, om de litt dypere ting, og én uke senere var vi på stevnemøte. Rundt klokka ti på kvelden den 31. mars 2001 ble vi sammen, og i år er det altså ti år siden.

Leiligheta begynner å se bra ut nå, jeg er i rute med forberedelsene til skrivestart i morgen (i hvert fall ganske i rute), og jeg har bestemt meg for å ta fri fra min egen trening i morgen kveld. Jeg gleder meg til festdagen vår!

Jeg husker fortsatt telefonnummeret hun hadde den gang da: det var 951 53 384.