Overarbeid, underspising og sparebluss: Hva blir det?

Det var ikke lett for meg å innse det, men forrige og denne uka ble jeg tvunget til å innrømme et par ting overfor meg selv:

• Jeg er overarbeidet.
• Jeg spiser for lite og for dårlig.

Det siste oppdaget jeg tilfeldig. Det er ei stund siden sist jeg veide meg (forrige gang var i fjor en gang), men da jeg deltok i et psykologieksperiment nå uka som var, fant jeg ut at jeg har gått ned to–tre kilo uten noen spesiell grunn. Det er ikke det at det plager meg å ha gått ned i vekt, for jeg var noen kilo over komfortvekta mi, men heller at jeg vet årsaken til det. Jeg spiser lite til de fleste måltidene, og mange av dagene i uka ser jeg meg ikke råd til å spise alle måltidene som jeg burde spise.

Så til det første punktet: overarbeid. Per i dag er jeg femti prosent student, femti prosent selvstendig næringsdrivende (jeg skriver frie tekster for et firma i Oslo). Problemet er at for det første er student på halv tid på universitetet her i Glasgow definert med en reell arbeidsbyrde på seksti prosent, ikke femti, selv om de samtidig skriver at man studerer femti prosent; med andre ord: Den tida som de forventer at man skal investere i studiene er regnet ut til totalt ti prosent flere timer enn den faktiske tidsfordelinga legger opp til. Javel, tenker man kanskje, det burde vel gå bra? Det er bare ti prosent ekstra. Legg så til én time pendling hver vei, problemene man gir seg selv med å stadig ha ei ukes avbrekk i tankerekka, behovet for å tjene en slant bare for å få endene til å møtes, så begynner det fort å balle på seg.

I fjor var jeg langt, langt nede sommerstid. Arbeidsbyrden (det viser seg at «byrde» er hankjønn i bokmål men hunkjønn i nynorsk (slik det er i dialekten min)) ble for stor med en APR som i første omgang feilet, slik at jeg måtte bruke hele sommeren på å arbeide med studiene for å kunne fortsette. (Tar man da i betraktning at de selv besluttet at jeg på grunn av helsetilstanden i lept av halvåret kun hadde vært i stand til å arbeide tre måneder, skjønner man hvor drøy hele situasjonen egentlig var: På tre måneder effektiv studietid var det forventet at jeg skulle ha levert et arbeid som tilsvarte seks måneder studietid.) Nå vel, jeg bestod APR-en da sommeren var over, men i motsetning til andre, tok jeg da fatt på høsten helt utslitt. Konsekvensen var som forventet: Den dype depresjonen jeg var på vei inn i ble alvorlig forverret, og jeg ble henvist til psykolog – som var alt annet enn imponerende: Frankly, I am intimidated by you; we do not usually deal with patients of your intellect. (Bare for å ha nevt det: Den ene gangen jeg har tatt en IQ-test, var resultatet at jeg er innenfor normalspekteret.) Med andre ord er det ingen helsehjelp å få her for høyt utdannede som får mentale lidelser.

Jeg brukte seinhøsten og tidligvinteren på å prøve å bli bedre. Jeg har nå redusert dosen min (Mirtazapin, ɔ: Remeron) til 30 milligram daglig. Effekten av det har vært overveldende bra for meg, for jeg trenger langt, langt mindre søvn nå enn tidligere (jeg har redusert søvnbehovet fra åtte–elleve timer (vanligvis ti) til fem–åtte timer (vanligvis seks)), som gjør at jeg får langt mer ut av dagene mine; men jeg begynner å bli redd for om jeg igjen trenger sterkere dose: Den generelle formkurva har de siste par ukene vært dalende, og man har her ikke noe i nærheten av det samme personlige forholdet til legen som i Norge, siden man her tildeles et kontor, ikke én bestemt lege.

Så hva gjør man? Som vanlig, det som man alltid har gjort: biter sammen tennene og håper at ryggraden holder fram til målstreken. I mellomtida kan jeg glede meg over at jeg skal utredes for mulig (degenerativ?) nervelidelse. Hva er trøsten? I enden av tunellen står det noen og vifter med en pen tittel på ditto diplom (som sannsynligvis ikke (aldri?) kommer til å gi meg et stabilt, trygt, intellektuelt utfordrende arbeid livet ut, slik jeg i det tredveårige, naive sinnet mitt trodde fantes); det er da noe.

Hvorfor ingen bilder? Det er jo lenge siden. Kort sagt: Jeg gidder ikke. Lengre svar: Erfaringsmessig er det færre som leser rene tekstinnlegg, så da får jeg på den ene sida brukt bloggen til det den opprinnelig ble til for, samtidig som færrest mulig blir plaget av å måtte lese om det.

Vårblomstring i Glasgow

På denne tida av året begynner Glasgow å våkne til live. Når jeg har bussen til campus, har jeg vanligvis turen til Sauchiehall Street eller busstoppet rett før. Det er litt lengre å gå fra busstoppet før, men turen gjennom parken gjør det vel verdt det. Ja, hjemmekontor er vel og bra, men det slår ikke synet av kirsebærtrær som nærmer seg full blomstring.

Nytt land, nye muligheter, nytt år

Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha skrevet noe på eviglang tid nå. Jeg har hatt lyst mange ganger, men det har bare ikke blitt til. Ja, det er dialektisk; uttrykket betyr «skjedd». Man kan vel si at året for meg – som for så mange andre – har vært en anelse utfordrende. Vel, for å gjøre saken kort: I oktober flyttet vi fra Tromsø; vi bodde på Veblungsnes og Gjerde i mellomtida, jeg en måneds tid og Kjersti et par; og nå har vi begge flyttet til Glasgow og Skottland. Drømmen er i ferd med å bli til virkelighet.

For min del har det vært mange utfordringer med det hele. Jeg kom til Skottland mot slutten av oktober og flyttet inn på Argyll Guesthouse, og deretter over gata til Argyll Hotel. (Det uttales for øvrig /ɑːgaɪ̯l/.) Da jeg ankom landet, var de fortsatt på nivå 4-tiltak, så alt bortsett fra nødvendigheter var stengt; det fine for min del i det hele, var at prisene var skammelig lave, så jeg betalte 20–25 pund natta, inkludert frokost. Hotellet brukte jeg som base for å kunne dra og se på mulige bopæler, med mål om at hvorenn vi valgte å bosette oss nå midlertidig, skulle det være mulig å gå til universitetet; derfor gikk jeg til alle stedene for å få følelsen av hvordan det kom til å være å bli boende der og pendle til fots.

Jepp, ordboka tillater ikke skrivemåten «bopæl», men krever «bopel». Jeg gjetter at argumentasjonen er den samme som for at «sæter» ikke er godtatt, som etter alle solemerke skyldes folk fra området som faller innunder såkalt standard østnorsk ikke (greier å) uttale(r) æ-en i ord som «hæl» og «sæter» (men ikke har noen problemer med det i ord som «lærer» (ikke */leːrer/, men /læːrer/) eller «gjerne» (ikke */jeːɽe/ eller */jeːɽə/, men /jæːɽe/ eller /jæːɽə/). Vel, nok om det. I alle fall: Når opphavet til ordets andre stavelse faktisk oppgis å være fra «pæl», da gir det ingen mening å skulle bruke -e-staving, særlig ikke når så mange av oss uttaler det nettopp slik, og mange uansett velger å uttale æ som /e/.

La én ting være sagt: Ta aldri, aldri, under noen omstendigheter imot et tilbud på verken leilighet eller hus i Storbritannia usett. Standarden her, og hva som averteres som bra, er ikke i nærheten av hva man kan forvente som et minimum i Norge. Greit nok at svært mange hus er svært gamle, men likevel: Det er ikke greit å legge ut leiligheter med hull i gulvet, mugg overalt på badet og et golv som er så fullt av fuktbobler at man bokstavelig talt kan rive det opp med bare hendene. De er dessuten tilsynelatende svært begeistret for vidvinkelbilder her. Hvis du synes norske boligannonsers bruk av vidvinkel er drøy, bare vent. Noen av leilighetene jeg så på, hadde så voldsom vidvinkel at hjørnelinjene var skeive. Og det to ganger fire meter breie kjøkkenet du synes ser slett ikke ille ut? Regn heller med at det er én ganger to meter. En annen ting (som vi allerede visste), er at briter er veldig glad i vegg-til-vegg-teppene sine, helst i alle rom; skjønt, nå må det sies, at langt de fleste moderne hjem har fjernet teppene på kjøkkenet, bad og do – de fleste. Jeg så ikke på noen med vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet, men Ingrid-Elins første leilighet her hadde det …

Utsikta frå soveromsvindauget vårt i retning av Oilthigh Ghlaschu. I bakgrunna er to verna industrikonstruksjonar, frå tida då gassutbygginga tok til i viktoriatida, viss eg hugsar rett.

Leiligheta vi har fått oss er i Anniesland, som er nordvest for universitetet. Vi har fått oss juletre (skotsk furu, intet mindre!) og julelys, og har laget en del julepynt sjøl. Veldig mange nødvendigheter manglet her, selv om leiligheta var avertert som fullt møblert. Heldigvis er det slik her i Skottland, at langt de fleste kjører leieforholdet gjennom et byrå. Det har sine fordeler i form av at ting blir veldig ryddig, men samtidig er det et satans til byråkrati man må gjennom, og når man kommer som utlending, tar ting veldig lang tid. Vi stilte med garanti fra banken vår, men det kunne ikke godtas, fordi det ikke var en britisk bank. Hvis du kjenner noen når du skal flytte til Storbritannia, be om å få dem til å stille som garantist for deg; det gjør alt mye, mye enklere, og det får ting til å gå mye, mye fortere.

Nå er jeg kommet i gang med det jeg faktisk er her for: å studere og undervise i klassiske fag. Jeg har begynt å lære meg gammelgresk, så forvent at det kommer ultranerdete ting på bloggen min igjen, der jeg bruker bloggen til å skrive meg gjennom akademiske utfordringer jeg har. Noen synes slikt er interessant å lese, andre ikke, men nå har jeg nå bloggen min først og fremst for min egen del. Jeg håper også å få skrevet en del om rollespill igjen. Jeg har aldri fått svar fra Kenzer og kompani på hvorvidt jeg kan skrive om reglene slik jeg ønsker, så jeg skal purre på igjen og prøve å få ordnet det; Hackmaster er et glimrende rollespillsystem, og jeg savner virkelig både å spille det, lede det og ikke minst å skrive om det og andre rollespillinteresser.

Jeg tror dette året blir bra. Jeg er faktisk optimistisk nå, og det er en følelse jeg ikke har hatt på en del år. Jeg har fått hyggelige hilsninger fra Hanne og gjengen, og det er godt å høre at partiet har det fint. Dessverre har jeg ikke fått begynt å trene selv her (for alt har vært stengt …), men nå må man kan man jo faktisk håpe og tro på at det sakte men sikkert endrer seg, nå som vaksinene kommer. Og så kom det en ny, supersmittsom variant av viruset. Vi får se hva som skjer. I alle fulle fall: Jeg er på plass og gleder gruer grugler meg til å endelig begynne å forske, undervise og i det hele tatt leve livet som akademiker. Jeg hadde nå tenkt meg en akademiker, da … Det har han fått seg!

Søknad om ph.d.-stipendiat i Glasgow

Denne sommeren var jeg i London og besøkte Ingrid-Eling og Robert. Målet med ferien var å knytte akademiske kontakter, og det lyktes jeg med; jeg fikk særlig god kontakt med Matthew Fox fra Glasgow, og gjennom ham Catherine Steele. De har fulgt meg tett siden da, og jeg har jobbet med prosjektskissa med dem. Og nå …:

Nå er det med andre ord bare å vente på resultatet. Fingrene krysses! Matthew sa i den siste e-posten han sendte til meg at prosjektet var It looks very strong og at Your project comes across clearly, which is the main point. Det lover jo godt.

Nå gjenstår det bare å greie å fullføre eksamenene mine her. Jeg har brukt litt for mye tid av eksamensskrivetida mi på å gjøre ferdig søknaden. Jeg gjør ferdig det 80. studiepoenget mitt, denne gangen i latinsk epigrafi. Men nå er den sendt, den er bekreftet mottatt, og jeg kan konsentrere meg om skrivearbeidet. Jeg gleder meg.

Lingua latīna: «ausim»

Jeg tar latin igjen, og holder på å lese Livius Ab urbe condītā. I praefātiō.2 kom jeg over dīcere ausim. Det ser ut som om det skulle være et sammensatt verb med konjunktivforma sim hektet på, men det er det ikke. Wiktionary lister det bare opp som ei alternativ form av audeō, men det stemmer heller ikke. Heldigvis har jeg Nils Sjöstrand til å hjelpe meg.

I § 76 diskuterer han formene laget av perfektumstammen; disse er:

Hvis noen har et svar på hvorfor punktene forsvinner foran de to siste <li>-ene når jeg har på tokolonne-visning, er jeg meget mottagelig for tips. Feilen oppstår kun når tokolonnevisning defineres i listas toppnivå (i første <ol>), ikke når jeg rammer inn det hele i to <div>-er. Jeg har gjort dette siste her, for å bøte på problemet, men får da, som kan ses tydelig, et irriterende ekstra linjeskift før lista starter. Dessuten, om jeg definerer klassen kolonne2 før li-bokstav, får jeg tokolonnevisning; hvis motsatt rekkefølge, gjør jeg det ikke. Og dessuten, om jeg definererer både tokolonnevisning av ol og variant av ul eller ol, vises ikke varianten i det hele tatt. Hrmpf!

1. perfektum:
1. indikativ
2. konjunktiv
2. pluskvamperfektum:
1. indikativ
2. konjunktiv
3. futurum eksaktum
4. perfektum infinitiv

En viktig merknad her er den vanlige utskiftinga av 3. pers. pl. -ērunt for -ēre, som i vocāv‑ēre av vocāv‑ērunt.

Foruten de spesielle personendelsene til perfektum indikativ (‑ī, ‑ĭs‑tī, ‑ĭt, ‑ĭ‑mŭs, ‑ĭs‑tĭs, ēr‑u‑nt , med stammetillegget ‑ĭs i 2. pers. sg. og pl.), er bøyningsmønsteret nokså regelmessig, med stammetillegget ‑d, som endres til ‑ĕr foran vokaler. Eksempel på dette er vocav‑ĕr‑am av *vocav‑ĭs‑am. Videre bør merkes følgende:

1. I pluskvamperfektum
1. indikativ tilføyes ‑ă̄‑
2. konjunktiv tilføyes ‑ĕ̄‑
2. I futurum eksaktum, unntatt i 1. p. sg., og perfektum konjunktiv tilføyes ‑i‑
3. I perfektum infinitiv tilføyes endelsen -se.

Til dette har han noen anmerkninger: For det første, hva gjelder bokstav b, er opphavet til ‑i‑ at formene ble bøyd ero, er‑ī‑s osv., jf. s‑i‑m, s‑ī‑s; denne i-en var opprinnelig kort i futurum eksaktum og lang i perfektum konjunktiv, men forskjellen var ikke konsekvent opprettholdt; dette kan sees i poesi, der begge former brukes etter hva meteret krever. Dernest nevner han at 2. p. sg. og pl. av perfektum indikativ av og til får perfektumstamme på -s, som i misti (av misisti, eller infinitiv surrexe av surrexisse.

Så, endelig, til saken jeg var på leiting etter – Sjöstrands siste anmerkning: Alderdommelige former på -sim: Det forekommer varianter av verbalstammer med k-, p- og t-lyd:

1. faxo (< fac‑s‑o av fac‑i‑o), capso (< cap‑s‑o av cap‑i‑o) er futurum med ‑s‑ som tempuskarakter. Bøyning er lik fecero, cepero. I eldre latin uttrykte det fut. smpl., men dette endret seg til klassisk latin, da det fikk eksaktum-betydning.
2. faxim (< fac‑s‑im av fac‑i‑o), dixim (< dic‑s‑im av dic‑o), ausim (< aud‑s‑im av aud‑eo), er perfektum konjunktiv med tempuskarakter ‑s‑.

Det er den siste av disse som er aktuell i Livius-sitatet jeg arbeidet med:

Livius, Ab urbe condītā, pr.1.2

Factūrusne operae pretium sim sī ā prīmordiō urbis rēs populī Rōmānī perscrīpserim nec satis sciō nec, sī sciam, dīcere ausim, quippe quī cum veterem tum volgātam esse rem videam, dum novī semper scrīptōrēs aut in rēbus certius aliquid allātūrōs sē aut scrībendī arte rudem vetustātem superātūrōs crēdunt.

Optativ ble slukt av konjunktiv i gammel tid. Som navnet på forma tilsier, er det et ønskende uttrykk, så når det som her sies i perfektum, beskriver det ei handling som ønskes å skulle ha blitt fullført. Sjöstrand forteller at (§ 181.1) presens konjunktiv forteller om en verklig önskan för närvarande eller tillkommande tid, og angir ikke om ønsket er oppfyllbart, ofte innledet med utinam (bare korte vokaler), jf. O, bli hos meg. I perfektum konjunktiv får man det samme uttrykket, bare med perfektisk aspekt (ref. § 187,1 c), altså att handlingan är (var, skall vara) avslutad och betonar resultatet av densamma. Dermed får vi at dīcere ausim kan oversettes som har jeg villet våge å si.

Mastergradsstudentenes uteksamineringsseremoni: Studentens tale

Både Kjersti og jeg er ferdig med masterstudiet vårt nå – endelig – og 17. desember ble det holdt uteksamineringsseremoni for alle de nye magistrī. Jeg fikk æra av å holde studentens tale, og jeg har gjengitt manuskriptet nedenfor i si helhet. Underveis i talen kom jeg riktignok med noen improviserte bemerkninger, men mesteparten av det som ble sagt står her. Og med det tilbyr jeg en skål til ære for oss begge: Bonam fortūnam nōbis exopto in viā vītae vādere!

Avsnittsinndelinga kan kanskje virke litt rar, litt oppstyltet; det var et grep jeg valgte da jeg skrev den inn for at det skulle være lettere for meg å følge manuskriptet, uten å måtte se ned så ofte. Jeg anbefaler andre det: Sett inn linjeskift oftere enn du ellers hadde gjort, slik at hvert avsnitt inneholder ei kort tankerekke. Da står du mye friere når du skal tale, slik at du kan tale til publikum, ikke lese høyt til dem fra et papir.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Tale til masterstudentene under uteksamineringsseremonien. Foto: Synnøve des Bouvrie.

Studentens tale under uteksamineringsseremonien høsten 2015, HSL-fak.
Taler: Tor-Ivar Krogsæter

Kjære alle veileder, professorer og forskere; studiekonsulenter; og familie, venner og alle andre som har hjulpet oss på veien: Graduātūrī vōs salūtant! – Vi som er i ferd med å uteksamineres, hilser dere!

Kjære alle studenter! Gratulerer med dagen!

Den som tildeles en mastergrad skal ha utviklet kompetanse for kritisk analyse som gjev overføringsverdi til andre felt, som det står i programmet for historie. Vi som sitter her som nyuteksaminerte i dag føyer oss dermed inn i rekka av nordmenn – rundt 9½ % menn og 7,6 % damer – som har greid det vi nå har klart: Å fullføre en mastergrad.

Så hva skal vi med en slik grad? Media vil ha det til at vi lider av «mastersyke» her til lands, men Aftenposten kunne i fjor melde at NiFu hadde konkludert med at det bare var tull – heldigvis. Hun som skreiv artikkelen har forresten selv en mastergrad…

7 og 9 % damer og menn er likevel ganske høye tall. Ei viktig grunn til at så mange er i stand til å ta så høy utdannelse, er tanken om lik rett til utdanning for alle, som gjør at vi nå skal stifte bekjentskap med en ny venn, som kommer og banker på døra: Lånekassen. Utdanningsstøtta vi alle får anledning til å benytte oss av, gjør at vi ikke bare har et høyt antall høyt utdannede mennesker i landet, men at også gjennomsnittsalderen er usedvanlig høy. Når nordmenn tar fatt på utdannelsen her til lands, er en gjennomsnittlig franskmann ferdig med bachelorgraden sin. Den gjennomsnittlige nordmannen i høyere utdanning er faktisk 28 år.

Går vi én generasjon tilbake, var det ikke uvanlig med 2,6 barn innen den tid, mannen med flere år i fast arbeid bak seg, og kona mest sannsynlig det samme. Men mens foreldregenerasjonen kunne skryte av et allerede langvarig fast forhold til hverandre, fast arbeidskontrakt og jobb sikret ut livet, og kun ett huslån og ett billån, kan vi med den høyere utdannelsen skryte av å kanskje ha oppnådd litt mer: Mange av oss har nå funnet livsfølget vårt, så gratulerer til dere! Og de som enda ikke har det, vi kan alle nyte et fast forhold til Lånekassen i hvert fall til vi er 50 – så lenge vi betaler i tide. Hva gjelder fast ansettelse: Omtrent 8 % av den norske arbeidsstokken er i midlertidig ansettelse, men noen av oss sikter kanskje etter endt utdannelse å fortsette karrièren i høgskole- og universitetssektoren; vi kan forvente 18½ % midlertidighet. Men det kunne vært verre: Hadde vi vært kunstvitere hadde 58½ % av stillingene vært midlertidige. Med slike jobbutsikter slipper vi kanskje unna problemet med huslån og billån, for hvilken bank gir vel huslån til noen som kun kan vise til jobb to år frem i tid?

Men det er ingen grunn til fortvilelse: De aller fleste av oss får oss et arbeid vi har lyst til å holde på med nokså raskt. Faktisk har graden av mistilpasning i forholdet mellom utdannelse og arbeid gått ned fra 8,9 % i 03 til 4,3 % i 2013. Det samme gjelder arbeidsledige med høy utdannelse: Tallene synker. Forskerne bak NiFu-rapporten konkluderer med at det tallene viser, betyr at «mastersyken» er oppdiktet, for arbeidslivet absorberer de store kandidatkullene. Dermed kan vi se frem til mange år med variert og spennende arbeid, som arkeologer; filosofer; historikere; jurister, fredsvitere og statsvitere; lingvister, litterater, bibliotekarer og medievitere; religionsvitere; sosialantropologer; sosiologer; lektorer i alle fasetter; og ikke minst det meste annet, for masterstudenter har vist at de i kraft av å ha en mastergrad evner å jobbe selvstendig over lang tid med utfordrende problemer. Folkens: Det er vi her i salen, det!

Når man leter på nettet etter gode råd til hva som bør sies i en tale som den jeg har fått æren av å holde til dere, finner man at livsråd er noe som hører med. For en generasjon siden hadde nok femogtredve år og ferdigutdannet vært en smule gammelt, men det er altså ikke slik lenger. Etter sigende skal man visstnok være ung nå i 30-årene, og 40-åringene vil vel gjerne si det samme. Jeg, derimot, føler meg voksen, og det på godt. Jeg håper dere som sitter her i salen føler det samme som meg – at dere har blitt voksen, og det på godt – at masterutdannelsesløpet har forberedt oss på livet.

I den anledning synes jeg vi bør tenke på dem som har slitt i utdanningsløpet sitt. En del av vi tilstedeværende har tenkt å fortsette i akademia, og jeg har derfor en hjertesak jeg ønsker å ta opp. 10. oktober er verdens psykisk helsedag, og den følges opp av den nå svært vellykkede Movember-kampanjen. Hver tiende student sliter med psykisk helse i løpet av studieløpet, og årsakene er mangefoldige. Mi erfaring er at vennskap og gode familieforhold er uvurderlige for å klare seg gjennom et langt studieløp. De fleste instituttene har egne studentforeninger for mastergradsstudentene, og noen studenter er også med i åpne foreninger. For å vise tilbake til tallene for psykisk helse: Det er flest damer som sliter med plager – faktisk hver femte av dem – og studentene opplever større grad av psykiske helseproblemer i begynnelsen av studieløpet. Tar man i betraktning at det også er flere kvinnfolk enn mannfolk som tar høyere utdannelse, tyder dette på at vi studentene, men også de akademisk ansatte, har et arbeid å gjøre for de kommende kullene. Vær inkluderende! Er det noen du sjelden ser, eller som helst trekker seg unna, gå dem i møte! Dette er noe vi humanistene – altså vi som har tatt utdannelse innen de humanistiske vitenskapene – bør være eksperter på – vi studerer og forsker tross alt på mennesker. En glad student blir en god student. Det samme gjelder nå for de mange av oss står på terskelen til arbeidslivet: En glad kollega blir en god kollega.

Så selv om vi nå skal bli – vi kan nå kalle det – voksne, betyr ikke det at studietida er over, heller ikke moroa. En voksen tar ansvar for seg selv og andre. Den voksne bør da også ha kapasitet til å inkludere, spre glede, støtte, gi ros, være et medmenneske; men den voksne kan også føle seg ekskludert, være for sliten til å gi av seg selv, trenge støtte, trenge ros, og trenge et medmenneske. Den voksne kan da også føle at man ikke kan be om hjelp når man trenger det; tvert imot er det et tegn på at man har vokst som menneske at man er i stand til å se – som Arthur Arntzen sa det – bjælken i sett eget aue, be om hjelp når man trenger det, og dermed våge å være svak. Det er nemlig det som virkelig kjennetegner et voksent menneske: at man våger å se og erkjenne sine egne svakheter, og gjøre det som trengs – som å be om hjelp – for å utbedre dem.

I Norge er vi glad i tanken om at alle er like. Dette er et ofte misforstått konsept, og konsekvensen av misforståelsen er særlig tydelig å se i skolen. Poenget er at alle er likeverdige, og at alle har lik rett til å behandles deretter. I skolen vil det si at ikke bare elevene som er svake i fag skal få tilpasset opplæring, men også de som er spesielt dyktige; alle elevene har den samme retten til å få utfordringer etter evne. Lektorer: Dere har et stort ansvar å skjøtte. Det er dere som skal skolere neste generasjon av elever for å gjøre dem som ønsker det klar til universitetsutdannelse. Våg å utfordre dem! Våg å se dem, hver enkelte elev! Og våg å tolke likhet som lik rett til å bli sett som unik.

Dette siste er det jeg håper vi alle tar med oss ut i livet vi nå skal møte. Det har blitt en floskel å si at vi er alle unike. Hvis alle er unike, følger det ikke da logisk at ingen er unike? Poenget er selvfølgelig å minne en på at vi alle kommer med våre egne særegenheter, på godt og vondt. På kjølelageret på Coop her i byen, jobbet vi under slagordet Gjør hverandre god!; den enkelte ansatte fikk bonus etter den felles innsatsen til alle som jobbet der. Vi har hver våre unike styrker og svakheter; greier vi å respektere disse særtrekkene ved hverandre og bygge på dem, greier vi også bli bedre mennesker i et bedre samfunn. Nå har vi kunnskapen som kreves for å gjøre dette på høyt nivå. Vi som uteksamineres i dag, bygger morgendagen, og vi klargjør grunnen for barna som følger etter oss.

Derfor, kjære medstudenter: Vi er morgendagens menn og kvinner. La oss gjøre som historikerne og lære av fortida, slik at vi kan bygge ei bedre fremtid med kunnskapen vi har i dag. Gratulerer med dagen, alle sammen.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.

Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi

• Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
• Oxford Dictionaries.
• Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
• Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
• McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
• Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5

Status kapittel Ⅳ

Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.

Gāius Valĕrius Catullus (87–54)

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde: Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)

Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:

Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷

Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸

Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; some­times it claims sympathy (…).¹¹⁰

De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.

Referanser

¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.

¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.

¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.

¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).

¹⁰⁹ Diktene 61–68 er fra 48 til 408 linjer lange.

¹¹⁰ Hemelrijk 1999: 149; Quinn 2003 (1973): xxvii–xxxi – sitatet s. xxxi.

¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (Ⅰ, Ⅱ) mine om Properts.

Bibliografi

• Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
• Konstan, David: Friendship and Patronage
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia

Latinsk originaltekst

Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus rūmōrēsque senum sevēriōrum omnēs ūnius aestimēmus assis! Sōlēs occidere et redīre possunt; nōbis cum semel occidit brevis lūx, nox est perpetua ūna dormienda. Dā mī basia mīlle, deinde centum; dein mīlle altera, dein secunda centum; deinde usque altera mīlle, deinde centum. Dein cum mīlia multa fēcerimus – conturbābimus illa, nē sciāmus, aut nē quis malus invidēre possit, cum tantum sciat esse bāsiōrum.

Gjendiktning av undertegnede

La oss leve mi, Lesbia, og elske, og det sladderet til de gamle, gretne – la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³ Soler dør, men de vender òg tilbake; én gang dør jo for oss det korte lyset – i den evige natta sover alle. Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye; enda følg på med tusen, derpå hundre; og så tusener til, og enda hundre. Når vi, deretter, har gjort mange tusen – la oss rote dem sammen så det ikke vites, hvis noen kaster ondt på oss, av oss hvor mange av kyss vi har latt telles.

Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).

Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;

Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6

Per 15. august 2015 (?): Jeg har redigert Sulpicias fjerde dikt, etter å ha blitt gjort oppmerksom på av biveilederen min at siste linje måtte tolkes på en annen måte. Sulpicia forteller ikke at foreldrene frykter at hun skulle gi etter for lyst, men heller at de frykter at hun skulle ende opp med å spille andrefiolin^* for Cerinthus, til fordel for ei tilfeldig hore han har funnet seg. I den nye gjendiktninga har jeg fått med to betydninger for #299;gnōtō: ukjent og lavbyrdig. Den gamle gjendiktninga lød slik: jeg lar meg felles av lyst; slik får man lavbyrdig seng. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med at jeg lykte å beholde spenninga i linja, slik at når man leser linjas andre pentameter starter med ei skal kunne forvente at det er snakk om ei jente, deretter beskrevet som ukjent og lavbyrdig og får vite svaret først i siste stavelse; jeg mener jeg har lyktes i å strekke spenninga i linja maksimalt, slik Sulpicia selv har gjort i originalteksten.

^{Yardley, John: Minor Authors of the Corpus Tibullianum, fra serien Bryn Mawr Latin Commentaries, Thomas Library, Bryn Mawr College, Bryn Mawr, Penn, 1992, s. 27.}

I forbindelse med skrivinga av kapittel Ⅳ har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Jeg tenkte å dele oversettelsene mine med dere, og tilbakemeldinger settes stor pris på. Det kan være verdt å nevne at diktene hennes er skrevet på elegisk form, så dersom man ikke er kjent med metrikken, anbefaler jeg å ta en titt på to av artiklene mine fra for lenge siden: I Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ tar jeg kort for meg hvordan ei verselinje skrevet i elegisk distikhon bygges opp, og i Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ har jeg noen tips om hvordan lese med metrikk og ei ordliste.

Jeg har oversatt alle diktene, men kun fjerde og sjette dikt er gjendiktet i si helhet. I første dikt erklærer hun kjærligheten for omverden; i andre dikt beklager hun at hun ikke får feiret bursdagen sin i Roma der den elskede Cerinthus er, og i tredje dikt forteller hun at hun har lyktes å overtale onkelen Messalla til å la henne feire den i Roma likevel; i fjerde dikt lar hun Cerinthus få høre hva hun mener om sidespranget han har tillatt seg; i femte dikt er hun syk og ensom; og i sjette dikt velger hun å forlate ham.

I tekstene nedenfor har jeg markert de trykksterke stavelsene med en prikk under, både på latin og norsk.

Sulpicia 4 (Tib. 3.16) – irettesettelsen av Cerinthus

Latinsk originaltekst

Grātum est, sēcūrus multum quod iam tibi dē mē permittīs, subitō nē male inepta cadam. Sit tibi cūra togae potior pressumque quasillō scortum quam Servī fīlia Sulpiciā: Sollicitī sunt prō nōbis quibus illa dolōris nē cēdam īgnōtō māxima causa torō.

Gjendiktning av undertegnede

Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mỵe tillater, så jeg med ett vondt faller om som en narr. Måtte til større bekymring togaen – veid med en ullkurv – være, og hora, enn meg, Sulpicia, Servus’ barn. Uroes gjør de for oss, for hvem største bekymring er at jeg skal vike for ei ukjent og lavbyrdig seng.

Dersom første linje ikke rendres riktig, er det fordi y-en skjuler prikken under. Her er linja ukursivert: Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mye

Det kan være verdt å bemerke at jeg i oversettelsen har valgt å la Sulpícia betones på første stavelse – Súlpicia – som egentlig er ukorrekt. Her er verdt å merke at vi leser med betoning; det hadde vært fremmed for romerne. Det var to grunner til at jeg gjorde dette valget. Det ene var for å få det så nært som mulig originalteksten; hun sier faktisk sitt eget navn nettopp med den «trykk»-plasseringa i diktet, og med sitt eget navn som det siste i linja vektlegges det. Ved å ha det som det første som sies etter cesuren i den norske oversettelsen, får man noe av den samme effekten på norsk, og dersom man leser siste stavelse som -ja i stedet for -ïa, fungerer det brukbart metrisk. Den andre grunnen var at jeg ønsket å få et énstavelsesord som siste ord i verselinja, og det var umulig å sette navnet hennes til det, siden vi leser med betoning; navnet hennes kan ikke betones på siste stavelse når man leser på norsk. Løsninga på problemet ble å bytte ut datter med barn, og sluttresultatet synes jeg fungerte.

Sulpicia 6 (Tib. 3.18) – poetens beklagelse

Redigert 31. januar 2017: Jeg har gjort endringer i gjendiktninga av Sulpicia 6, for å slippe den danske ordstillinga med eiendomspronomenet før substantivet og substantivet i ubestemt form; det er langt bedre norsk (og riktig, ettersom den danske ordstillinga på norsk uttrykker trykksterkt pronomen, og et påpekt eiendomsforhold, heller enn et nøytralt) å ha dobbel determinativ / bestemt form etterfulgt av pronomen. Endringene er som følger:

• l. 1: La meg nå ikke for deg, mitt lys, bli en glødende yndling → La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg, bli en glødende yndling. Merk at den nye varianten får god hjelp til rytmen av tegnsettinga, og at både originalen, den gamle og den nye versjonen har «lys» på trykksterk stavelse.
• l. 3: opprinnelig skulle jeg, tåpen, ha greid å begå noe gjennom min ungdom → skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe. I den nye versjonen har jeg greid å kvitte meg med hjelpeverbet «ha greid»; det var ikke galt å ha det med (det lå implisitt i betydninga av «commīsī», men det var ikke nødvendig.

Latinsk originaltekst

Nē tibi sim, mea lūx, aeque iam fervida cūra ac videor paucōs ante fuisse diēs, sī quicquam totā commīsī stulta iuventā cuius mē fatear paenituisse magīs, hesternā quam tē solum quod nocte reliquī, ardōrem cupiēns dissimulāre meum.

Gjendiktning av undertegnede

La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg bli en glødende yndling slik som jeg synes ha blitt nå disse dagene før; Skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe som jeg kan tilstå å si mer er til anger for meg, enn å i gårdagens natt å ha latt deg alene forlates – jeg lot en glødende lyst skjules av hensyn til meg.

Tilbakemeldinger

Som nevnt over og i tidligere poster, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Det var en del som viste interesse for de forrige postene mine der jeg tok for meg noen bevingede ord (post 1, 2 og 3), og jeg håper Sulpicias vakre diktning kan bli satt pris på av flere enn meg. Dersom noen er nysgjerrig på å lese henne og finne ut om henne, kan jeg komme med et par anbefalinger:

• Skoie, Mathilde: Reading Sulpicia : Commentaries 1475–1990, Oxford University Press, New York, 2002.
• Tibullus, Albius & Lygdamus & Sulpicia; Dennis, Rodney G. & Putnam, Michael C. J. & (oversettere): The Complete Poems of Tibullus : An En Face Bilingual Edition, University of California Press, Berkeley / Los Angeles / London, 2012
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Og nå, for meg, var det tilbake til skrivinga.

Studieplassen min

Det er lørdag, solskinn og varmt ute, men jeg dro på universitetet for å prøve å få skrevet mer. Det tok ei stund før jeg kom i gang, fordi jeg fant ut at jeg ville gjøre andre ting først… (Forhåpentligvis blir resten av dagen en effektiv arbeidsdag.) Så her presenteres arbeidsplassen min. Det er en viss orden i kaoset. Bildet får tale for seg selv.

Arbeidsplassen min på lesesalen for masterstudentene i historie i Breiviklia på UiT.

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅲ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er fra samme tale som de to foregående, fra 114. avsnitt, som avslutning på begrunnelsen hans (cōnfirmātiō). Det virkelig bevingede uttrykket fra denne passasjen kommer i morgen, der han poetisk forteller hva fred er. Grunnen til at jeg valgte akkurat dette korte sitatet i dag, er at det viser svært tydelig hvordan man kan uttrykke mye med få ord, med et sterkt bøyd språk som latin.

Illī quod nēmō fēcerat fēcerunt.

De [mennene] gjorde hva ingen hadde gjort [før dem].
eller
De [mennene] gjorde det som ingen hadde gjort [før dem].

Det Cicero snakker om her, er naturligvis Cæsars drapsmenn, som slik republikkens tilhengere så det tok livet av en som forsøkte å bli konge over romerne. (Som kjent hadde romerne et mildt sagt problematisk forhold til kongsmakt; veien fra konge til tyrann var gjerne kort.) Republikken får et liv og ei sjel i seg selv, i måten Cicero beskriver den, der han sier at Det romerske folket har menn til hvem de kan overlate republikkens ror; hvorenn de er hen i verden, der er forsvaret av hele republikken, eller – heller – der er selve republikken, som så langt bare har hevnet seg selv, og ikke kommet seg. (Cic. Phil. 2.113)

Grammatikken

Setningsstruktur

Hovedsetninga består av kun et subjekt, illī, med tilhørende verb på slutten, fēcerunt. Underlagt subjektet, er dessuten relativsetninga quod nēmō fēcerat.

Spesielle ord

Påpekende pronomen

Latin har, i motsetning til for eksempel norsk og engelsk, et stort utvalg av påpekende pronomen. Hvis man snakker om noe knyttet til en selv, 1. person, brukes hic, haec, hoc, og det oversettes vanligvis med denne eller dette. Hvis man snakker om noe tilknyttet 2. person, bruker man i stedet iste, ista, istud, som på norsk gjerne oversettes med den der / det der. Snakker man om noe fjernere, noe som er der borte, bruker man ille, illa, illud, som gjerne oversettes til den/-ne [der borte] / det/-te [der borte].

I tillegg til de nevnte ordene, kommer dessuten is, ea, id, altså han, hun, den/det; legg merke til at disse er å regnes som påpekende pronomen, og ikke som personlige pronomen. Dette skyldes nok at person uttrykkes gjennom verbet, og at man i de tilfellene man har behov for å nevne hvilken person det er snakk om, heller bruker navn, eller idem, eadem, idem og ipse, ipsa, ipsud. Det førstnevnte betyr den samme, og er ei sammenslåing av is, ea, id og partikkelen -dem. Det sistnevnte betyr selv, f.eks. Caesar ipse sē rēgī fēcit. – Cæsar selv gjorde seg til konge.

Relativt pronomen

På norsk bruker vi vanligvis bare ordet som, men vi har også hvem, hva og hvis som kan brukes i så henseende. På latin har man tilsvarende i pronomenet quī, quae, quod, her vist tabulert, for oversiktens skyld:

Deklinasjon av relativpronomenet quī, quae, quod

	Entall			Flertall
	m.	f.	n.	m.	f.	n.
Dat. og abl. flertall har ei sideform quīs som også kan forekomme; den er lik for alle kjønnene.
Spørrepronomenet quis/quī, quae, quid/quod er foruten formene quis og quid identisk med relativpronomenet quis, quae, quod
Nom.	quī	quae	quod	quī	quae	quae
Akk.	quem	quam	quod	quōs	quās	quae
Gen.	cuius			quōrum	quārum	quōrum
Dat.	cui	quibus
Abl.	quō				quā	quō

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅱ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dagens uttrykk er hentet fra samme tale, 97. avsnitt. Han kommer til dette avsnittet etter å ha etterlyst penger som har kommet på avveie, som syv hundre skarve millioner sestertsier (eg. sēstertius, -iī, altså sesterkium, sesterkier – -ts-lyden har vi fått fra den tyske uttalen av latinsk c) fra Ops-tempelet, eller de førti millionene han (M. Antonius) plutselig ikke hadde i gjeld lenger. Så store hauger med penger, forteller Cicero, var samlet opp i M. Antonius’ hus, at han ikke lenger telte dem, men veide dem. Det er da han kommer med dagens bevingede ord:

At quam caeca avāritia est!

Men hvor blind grådigheten er!

Eller kanskje heller:

Akk, hvor blind grådigheten er!

Cicero, Phil. 2.97

Grammatikken

Setningsstruktur

Grunnet verbet, som er intransitivt, har vi her ei setning med et subjekt (avāritia) og et predikatsledd (caeca

Spesielle ord

Ordet at er en adversativ (motsettende) partikkel som fungerer som en adversativ konjunksjon. Det kan oversettes på mange måter, som regel men, men derimot e.l., men i denne sammenhengen passer det kanskje best å oversette det med Akk (…).

Hva gjelder quam, kan det her forstås som et spørrende adverb (NS § 227.E.2, 260.3, 261.4). Det oversettes vanligvis med hvor.

Lingua latīna: [Bevingede ord] Ⅰ

Mārcī Tullī Cicerōnis Ōrātiōnēs Philippicae

Dersom noen vet om noen klassiske latinske uttrykk for bevingede ord hadde jeg blitt svært takknemlig for tips!

Itaque cum cēterī cōnsulārēs īrent redīrent, in sententiā mānsī: neque tē illō diē neque posterō vīdī neque ullam societātem optimīs cīvibus cum importūnissimō hoste foedere ullō cōnfīrmārī posse crēdidī.

Dermed, mens andre konsuler gikk fram og tilbake, holdt jeg fast ved meninga [mi]: jeg så deg verken denne dagen eller den neste, ei heller trodde jeg at noen som helst pakt kunne stadfestes mellom de utmerkede borgerne og en hensynsløs [samfunns]fiende.

Cicero, Phil. 2.89

Et par uttrykk å bite seg merke i:

īrent redīrent

Uttrykket īre redīre kan nok bedre oversettes som gå hit og dit, men jeg velger å gå for oversettelsen over i denne sammenhengen, ettersom den er nærmere opp til originalteksten, og dessuten er svært billedlig. Men det er et interessant uttrykk for å beskrive forvirrede folk.

neque tē illō diē neque posterō vīdī

Det jeg her la merke til, var måten setninga var konstruert. Man uttrykker på denne dagen ved å sette tidsuttrykket i ablativ, men ved en enkel tilføyelse av tidsadverbet posterius, får man uttrykket neque illō diē neque posterō. Som vanlig på latin, dersom man kan slippe å gjenta seg selv, benytter man seg helst av den muligheta.

Lingua latīna: Litt latin om dagen gir is i magen

Den daglige donten

Hver dag når jeg ankommer universitetet, er det første jeg gjør (etter å ha ordnet meg frokost og en kopp te) å sette meg ned med dagens latinske ord, i flertall. Mens jeg leser gjennom teksten jeg for tida holder på å arbeide meg gjennom (og ting tar tid…), noterer jeg ned to til fire substantiv eller adjektiv og ett til to verb på pulten min. Dagen etter ved ankomst, står de der og venter på meg, så jeg er sikker på at jeg ikke glemmer dem; når jeg er ferdig, viskes de ut, og jeg kan starte dagen med blanke ark.

For å få svar på hvorfor og hvordan pugge, kan artikkelen Hva er automatisering og hva skal til for å automatisere effektivt. (sīc anbefales på det varmeste. Den er fra Tempolex og har fokuset sitt på metoder for automatisering av matematikkferdigheter, men er naturligvis relevant for alle andre fagfelt som krever automatisering.

Hvorfor pugge?

Jeg merker at det virkelig hjelper på, for det går atskillig raskere nå enn for bare noen uker siden. Deklinasjonene raser jeg gjennom på automatikk (unntatt 5.; den må jeg nok øve mer på), og konjugasjonene i indikativ går nokså godt nå. Dette betyr at når jeg leser tekstene, behøver jeg ikke å slå opp så mye i ordbøker og grammatikk, for jeg identifiserer det jeg leser automatisk i langt større grad enn før. Dermed kan jeg faktisk kose meg med teksten (særlig når jeg bruker en faceutgaver, altså slike med originalteksten på den ene sida og oversettelse på den andre), og oppdage språklige vendinger som ikke lar seg oversette, bare forstås.

Med andre ord: Hvorfor skal man pugge? Det bidrar til å gi god nok kontroll på språket til at man kan nyte tekstene i den opprinnelige, vakre språkdrakten.

Hvordan pugge?

Det har stor verdi å gjenta jevnlig. Når man prøver å lære seg noe nytt, lønner det seg òg å iverksette så mange sanser som mulig. Som eksempel kan nevnes hvordan jeg øvde på deklinasjonene da jeg begynte med latin for noen år siden: Mens jeg sa hvert ord i deklinasjonen, gjorde jeg håndbevegelser for å bedre huske hva man brukte de forskjellige kasusene til, for eksempel slik:

1. Nōminātīvus: Legg hånda på ega brystkasse.
2. Vocātīvus: Hev hånda som for å tilkalle oppmerksomheta til noen.
3. Accūsātīvus: Pek med pekefingeren (J’accuse...!).
4. Genitīvus: Grip fast med hånd.
5. Datīvus: Beveg hånd ut som for å gi.
6. Ablātīvus: Gjør en bevegelse som for å putte noe i en sekk.

Deklinasjonshånda – manus dēclīnātiōnis

En annen metode kan være å bruke fingrene. Til første deklinasjon bruker du fingertuppen (første posisjon), andre deklinasjon ytterste ledd (andre posisjon), osv. Nominativ er på tommelen (peke på seg selv med tommelen), vokativ i gropa mellom tommelen og pekefingeren, akkusativ på pekefingeren (anklage – accūsāre), genitiv på langfingeren (Piss off! That’s mine!), dativ på ringfingeren (Uxor vīta mea mihi est), og ablativ er på lillefingeren (bare derfor). For min del, brukte jeg dessuten venstre hånd til éntall og høyre hånd til flertall.

Jeg har naturligvis ikke behov for slike bevegelser nå lenger – de var bare et nyttig hjelpemiddel da jeg begynte – men det kan ikke skade å nevne dem dersom noen andre skulle være på leting etter tips. Nå handler det mer om å repetere nye ord så de sitter, og ikke minst å øve inn de mønstrene jeg aldri lærte meg skikkelig, som futurum Ⅰ og Ⅱ. En annen metode jeg brukte til å begynne med, var å gå trapper mens jeg konjugerte esse. Ved å tvinge en selv til å gjøre det rytmisk, automatiseres ordene veldig raskt, og det tok ikke mer enn noen få minutter å huske sum, es, est, sumus, estis, sunt. Dette er ikke så ulikt metronom-metoden ved innøving av ny musikk, for øvrig.

Hjelpemiddel: Deklinasjons- og konjugasjonsskjema

Til repetisjonen av dagens ord har jeg laget meg noen bøyingsskjema, som de som måtte ha lyst kan laste ned. Dersom noen skulle ha behov for originalfila (.ods), er det bare å si fra, så skal jeg sende den på e-post. For dem som klarer seg med pdf-en, kan den lastes ned via Google Disk: Deklinasjons- og konjugasjonsskjema. Tilgjengeliggjort fr. 7. august 2015.

Masteroppgave: Hvorfor det tar lang tid å skrive en akademisk tekst

Jeg har store ambisjoner om å bruke bloggen til å rense hodet for rusk og rask i løpet av dette semesteret, som er semesteret jeg skal levere inn masteroppgaven. Første forsøk på det, blir å fortelle veldig kort om hvorfor det tar så lang tid å skrive en akademisk tekst; greier man ei side per dag, har man tross alt gjort en veldig god jobb.

I dag har jeg i løpet av de siste tre timene skrevet følgende tekst:

(–––) I følge Cicero rømte M. Antonius, og han ble ved hjelp av venner som ville ham vel, hjulpet hjem i det skjulte. Saken er alvorlig, for hvis Cicero hadde lyktes i å få ham dømt, er det ikke utenkelig at han hadde kunnet dømmes etter lēx Iūlia maiestātis, som skal ha tredd i kraft i løpet av 48 fvt.⁷⁶ Forbrytelsen var faktisk så alvorlig at selv vanærede, soldater, slaver, frigitte menn, og til og med kvinner, var gitt anledning til anklaging eller høring om saken.⁷⁷

⁷⁶   D.48.4.1.1, D.48.4.3. [Obs!] Den eneste kilden jeg til nå har funnet som bekrefter denne dateringen, er Wikipedia-artikkelen «Law on Maiestas». Denne har et språk som er utypisk for Wikipedia, og som etter all sannsynlighet er kopiert rett fra Encyclopædia Britannica (1910–1911-utgaven – altså 11. utgave), som den refererer til. Jeg avventer tilsendelse av artikkelen dette skulle måtte stamme fra.

⁷⁷   D.48.4.7 og .8.

Noen av bøkene fra 11. utgave av Encyclopædia Britannica.

Project Gutenberg: Ei fantastisk kilde til gammel litteratur, gratis og åpent tilgjengelig for alle.

Det er kanskje ikke store greiene, skulle man tro. Vel, den siste setninga krevde leting og oppslag i Digestene (Watson, Alan: The Digest of Justinian, University of Pennsylvania Press, Philadelphia PA, 1998 (revidert utgave), første gang utgitt i 1985), Studying Roman Law (du Plessis, Paul: Bristol Classical Press / Bloomsbury, 2012), Wikipedia-artikkelen Law on Maiestas, med tilhørende søk etter den rette artikkelen i nettutgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke hadde den). Deretter ved å gå opp på KS-biblioteket og lete i Encyclopædia Britannica, dagens papirutgave, Der neue Pauly, og Brill’s New Pauly, som heller ikke hadde noe. Etter det ble det en tur opp på PJ-biblioteket og få hjelp der, som resulterte i tre potensielle treff og ett utlån, men ingen hjelp i det. Til slutt var det ned hit på lesesalen igjen for å se om jeg kunne ha noe mer hell med den digitaliserte 1910–1911-utgaven Encyclopædia Britannica, men etter mye leting fant jeg ut at det bindet artikkelen potensielt kunne stå, ikke var digitalisert enda.

Enden på visa ble at jeg spurte Robert om han kunne stikke en tur innom British Library og se om de hadde den gamle utgaven der. Inntil videre må bare fotnoten stå som den står.

Så slik er en students hverdag. Og dette har jeg lyst til å leve av? I grunn, ja.

Semesterslutt og utslitt

Jeg fikk spørsmålet som alltid er hyggelig ment, men sjelden er gjennomtenkt, om hvordan jeg har det i dag (dog den som spurte vet jeg alltid er reflektert hva gjelder slike spørsmål). Jeg forsøkte å svare på det, for for en gangs skyld å få tenkt gjennom det. Her er svaret på How are you?:

Hvis du faktisk har lyst til å lese det, klikk her.

Jeg beklager overfor de som synes jeg er klagete. For en sjelden gangs skyld synes jeg det er på tide at jeg er ærlig med meg selv her på denne plassen, som tross alt er min blogg. Derfor har jeg latt svaret nedenfor stå uredigert.

Absolutely horrid. I am exceedingly exhausted. It took me five minutes to finish walking the stairs, and I was going downstairs. I zoned out completely in the store, feeling quite embarassed as one of the girls I know there greeted me, and I didn’t even see anyone standing in front of me till after a second or two. I fantasise about punching all of it away until I succumb to the physical pain of it all, being found later, preferably too late, blood everywhere.

I wanted to go training, just to get some peace of mind. Some simple thing Kjersti said had me lost for not words, but thoughts. I couldn’t focus on a single thought for a long time, the only thing I could think of was my worries about money. All she did was suggest we went to Jekta to have sushi; all I thought of was impending financial doom. I’m back home now after having been to the shop; I got through it, after a while, spending some fifteen minutes to buy four items. I want to lie down, sleeping, though I can’t do that now, can I? I want to spend time with everyone who’d like me to, though I can’t; there just is not enough time for it, and right now, I would rather cut off all contact with everyone, and stay shut off from everyone, permanently.

I can’t really do those things, can I? If only I could get some time off, as much as I wanted, until I felt like I had recuperated, like I had regained enough energy to be contributive. As of now, I feel more like a leech. Actually, I rather wish I could be just that, and have nobody mind it, but I know I’m not. When I am out of energy, and see someone feeling the same, I’d rather put on the stern mask of helpfulness, and forget about any and all emotions I myself might have, so that anyone watching, might think I am alright. Having people believing I’m doing well, is so much easier. because then I wouldn’t have to answer anyone’s question of how I am.

​​

How am I? I am. That’s about it.