Denne artikkelens hensikt
Jeg skal her ta for meg hvordan konjunktiv bøyes i alle tidene, både i aktiv og passiv modus. Hensikten her er kun en gjennomgang med tilhørende forklaringer. I den neste posten skal jeg ta for meg mer om selve bruken av konjunktiv, og da spesielt i leddsetninger.
Det er fryktelig lenge siden jeg skreiv denne posten, så det er verdt å ta med en kommentar: Forklaringa jeg bruker på imperfektum konjunktiv, altså det at man tar perfektum aktiv indikativ og slenger på personendelsene, gir riktig resultat, selv om det som nok heller skjer, er at man tar stammen, endrer ‑bā‑ til ‑rē‑ (med forkorting av vokalen etter de vanlige reglene) og tilføyer personendelsen etter tid. Man får dermed at:
2. person presens aktiv indikativ laud‑ā‑[null]‑s blir 2. person imperfektum aktiv indikativ laud‑ā‑bā‑s, slik
2. person presens aktiv konjunktiv laud‑[null]‑ē‑s blir 2. person imperfektum aktiv konjunktiv laud‑ā‑rē‑s.
Delene man ser her er 1) rot, 2) stammevokal, 3) tids-/modusmarkering, 4) personendelse; legg da merke til at presens aktiv indikativ ikke trenger noen ega tidsmarkering, mens «avvikene» fra denne forma (altså imperfektum og futurum simplex) trenger slike hjelpelyder i mellom. Dette betyr ikke at metoden jeg brukte (som jeg skriver om nedenfor) ikke gir riktig resultat, bare at veien dit ikke samsvarer med det som egentlig skjedde i måten språkets grammatikk utviklet seg; metoden nedenfor er altså metoden jeg brukte for å greie å lære meg det, og det er den jeg håper kan være til nytte for andre lesere.
Tor-Ivar, Glasgow, 27. mars 2022
Litt om modus
De to modusene vi på norsk kjenner best, er indikativ og imperativ, men de fleste vet, til tross for at det er det mest brukte moduset vårt, likevel ikke hva indikativ er. Imperativ – av latin imperāre, å kommandere – er kjent nok; det er moduset vi bruker for kommandoer, som f. eks. «Hent hatten min, er du snill.» – «hent» er her stammen av verbet «å hente». Indikativ – av latin indicāre, å påpeke, å peke ut, å indikere – er tiden vi bruker for å beskrive en handling eller hendelse vi med sikkerhet vet er, var eller kommer til å bli eller ikke bli gjort.
I motsetning til indikativ, er derimot konjunktiv – av latin coniungere, å sammenbinde – et kasus for det potensielle, usikre, hypotetiske eller også urealistiske og usannsynlige. Jeg kan ta noen eksempler på norsk: «Hvis bare de andre var her, hadde vi kunnet begynt å studere.»; «Gud bevare Kongen og fedrelandet»; «Helliget vorde ditt navn.» (Av det siste eksempelets verb har vi det fortsatt mye brukte «vordende» – «Han er vordende til å bli noe stort.» På latin, i motsetning til de fleste vestlige språk i dag, brukes konjunktivenes egne former hyppig, både i hoved- og leddsetninger. Skal man mestre dem, må man pugge formene og forstå hvordan de kan oversettes.
Konjunktiv
Om tidene
Det er bare fire tider i konjunktiv, i stedet for seks som i indikativ. Futurum er uansett uvisst, så konjunktiv brukes ikke om dette. (Man kan danne en teoretisk konjunktiv utfra den eksisterende grammatikken, men den har ingen hensikt og ble ikke brukt.) På latin må man altså lære seg bøyingen av presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv; de tre sistnevnte, som i indikativ, bøyes da likt uavhengig av konjugasjon eller om det er sterke eller svake verb, men førstnevnte har (som i indikativ) bøyingsmønster avhengende av om det er første, andre, tredje eller fjerde konjugasjon (eller tredje med -iō-verb).
Presens konjunktiv
For å danne konjunktiv av et verb i presens, ta presensstammen, endre stammevokalen til -ē- hvis det er første konjugasjon, eller -ā- hvis det er andre, tredje eller fjerde konjugasjon.
Konjugasjon av presens konjunktiv | ||||||
---|---|---|---|---|---|---|
For å lettere se hva som gjør formen spesiell, har jeg tatt med indikativformen av laudāre også. | ||||||
Pers. & tall | laudāre | laudāre | monēre | ágere | audīre | cápere |
1., sg. | laúdō | laúdem | móneam | ágam | aúdiam | cápiam |
2., sg. | laúdās | laúdēs | móneās | ágās | aúdiās | cápiās |
3., sg. | laúdat | laúdet | móneat | ágat | aúdiat | cápiat |
1., pl. | laudāmus | laudēmus | moneāmus | agāmus | audiāmus | capiāmus |
2., pl. | laudātis | laudētis | moneātis | agātis | audiātis | capiātis |
3., pl. | laúdant | laúdent | móneant | ágant | aúdiant | cápiant |
Det som er verdt å merke seg, er hvilke endelser som brukes; som i indikativ har presensverbene en stammevokal, og den endres i konjunktiv til -ē- for 1. konjugasjon og -ā- for de øvrige, dog i noen av dem beholdes indikativstammevokalen også. På engelsk har man huskeregelen «we fear a liar» som hjelper oss å huske rekkefølgen på vokalene: 1. konj. -ē; 2. konj. -eā-; 3. konj. -ā-; 4. konj. (og 3. konj.s -iō-verb) -iā.
Imperfektum konjunktiv
Heldigvis er det bare presens konjunktiv som har disse ulike bøyningene. Imperfektum konjunktiv formes alltid ved å ta presens aktiv infinitiv + presens personendinger (aktiv og passiv) med lang -ē- (bortsett fra, som vanlig, før avsluttende -m, -r, -t og før avsluttende eller mellomstående -nt/-nt-.
Konjugasjon av imperfektum konjunktiv | ||||||
---|---|---|---|---|---|---|
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av laudāre og agere tatt med. | ||||||
Pers. & tall | Imperfektum indikativ passiv | Imperfektum konjunktiv aktiv/passiv | ||||
1., sg. | laúdor | ágor | laudāre-m | laudārē-r | ágerem | ágerer |
2., sg. | laudāris | ágeris (-re) | laudārē-s | laudārē-ris | ágerēs | agerēris(-re) |
3., sg. | laudātur | ágitur | laudāre-t | laudārē-tur | ágeret | agerētur |
1..pl. | laudāmur | ágimur | laudārē-mus | laudārē-mur | agerēmus | agerēmur |
2., pl. | laudáminī | agíminī | laudārē-tis | laudārē-minī | agerētis | agerēminī |
3., pl. | laudántur | agúntur | laudārē-nt | laudārē-ntur | ágerent | ageréntur |
Interessant å merke seg, er at når man lager imperfektum konjunktiv, så blir sluttvokalen i presensen man bruker forlenget før endelsen, der endelsen tillater det.
Perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv
Som perfektum indikativ, konjugeres alle formene av perfektum konjunktiv likt, uavhengig av hvilken konjugasjon det tilhører. Finn først perfektumstammen av verbet. For å lage aktivmodus, tilføyes -erī- + personendelsene for perf. konj. eller -issē- + personendelsene for plperf. konj.; vokalene forkortes naturligvis der det etter reglene må til. For å lage passivmodus, bytt ut hjelpeverbet sum og eram med passivformen av disse, sim og essem.
Konjugasjon av perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv | ||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av perfektum og pluskvamperfektum, aktiv og passiv av laudāre tatt med. Der partisippformene står, har jeg kun oppgitt hankjønn; e.g. skal «laudātus sum» leses som «laudātus, -a, -um sum» og «laudātī summus» skal leses som «laudātī, -ae, -a summus». | ||||||||
Person & tall | Perfektum aktiv | Perfektum passiv | Pluskvamperfektum aktiv | Pluskvamperfektum passiv | ||||
Indikativ | Konjunktiv | Indikativ | Konjunktiv | Indikativ | Konjunktiv | Indikativ | Konjunktiv | |
1., sg. | laudāv-ī | laudāv-erim | laudātus sum | laudātus sim | laudāv-eram | laudāv-íssem | laudātus eram | laudātus éssem |
2., sg. | laudāvistī | laudāverīs | laudātus es | laudātus sīs | laudāverās | laudāvíssēs | laudātus erās | laudātus éssēs |
3., sg. | laudāvit | laudāverit | laudātus est | laudātus sit | laudāverat | laudāvísset | laudātus erat | laudātus ésset |
1., pl. | laudāvimus | laudāverīmus | laudātī súmus | laudātī sīmus | laudāverāmus | laudāvissēmus | laudātī erāmus | laudātī essēmus |
2., pl. | laudāvistis | laudāverītis | laudātī éstis | laudātī sītis | laudāverātis | laudāvissētis | laudātī erātis | laudātī essētis |
3., pl. | laudāvērunt | laudāverint | laudātī sunt | laudātī sint | laudāverant | laudāvíssent | laudātī ernt | laudātī essent |
Konjunktiv av esse
Konjugasjon av sum, esse, fui i indikativ og konjunktiv | ||||||
---|---|---|---|---|---|---|
For bedre å kunne sammenligne er indikativ tatt med. | ||||||
Person og tall | Presens | Imperfektum | Futurum | Perfektum | Pluskvam-perfektum | Futurum eksaktum |
1., sg. | sum | éram | érō | fúī | fúeram | fúerō |
sim | essem | fuerim | fuissem | |||
2., sg. | es | érās | éris | fuistī | fúerās | fúeris |
sīs | essēs | fuerīs | fuissēs | |||
3., sg. | est | érat | érit | fúit | fúerat | fúerit |
sit | esset | fuerit | fuisset | |||
1., pl. | súmus | erāmus | érimus | fúimus | fuerāmus | fuérimus |
sīmus | essēmus | fuerīmus | fuissēmus | |||
2., pl. | éstis | erātis | éritis | fuístis | fuerātis | fuéritis |
sītis | essētis | fuerītis | fuissētis | |||
3., pl. | sunt | érant | érunt | fuērunt | fúerant | fúerunt |
sint | essent | fuerint | fuissent |
Oppsummering
Konjunktivtidene har bare fire former, nåtid og fortid. Der det er hjelpeverb i indikativ, brukes i konjunktiv det samme hjelpeverbet, men bøyd i konjunktiv. Når det gjelder konjunktivformene av esse, legg merke til de lange vokalene.
Jeg gjentar til slutt for å hjelpe på husken:
- Presens konjunktiv
- dannes ved å endre stammevokalen i verbet.
- er ellers like presens indikativ.
- sine stammevokaler kan lett huskes med huskeregelen «we fear a liar».
- Imperfektum konjunktiv
- dannes ved å ta presens aktiv indikativ (hele)
- og legge til personendelsene for aktiv eller passiv.
- Perfektum konjunktiv
- dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
- legge til, for å danne aktiv, -eri- + personendelse, eller
- ved å, for å danne passiv, ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i presens konjunktiv (sim osv.).
- Pluskvamperfektum konjunktiv
- dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
- legge til, for å danne aktiv, -issē- + personendelsen, eller
- ved å, for å danne passiv ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i imperfektum konjunktiv (essem osv.).
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar
Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker få kommentere. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.
Ta hensyn og les over det du har skrevet før du sender det; et lite øyeblikk ekstra kan ofte gjøre verden et lite knepp bedre.