Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.
Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.
Tirsdag
Tirsdag i forrige uke var første timen min hos dr. Andreassen etter påske (se posten min om det), og jeg synes jeg fikk godt utbytte av timen. Jeg var innom bybiblioteket resten av dagen for å lese, og hadde i grunn en grei dag. Onsdagen lå og ventet på meg, og jeg trengte å være klar, i godt humør og i balanse, ettersom jeg var blitt kalt inn til arbeidsintervju for organiststillinga på Hillesøy.
Onsdag
Intervjuet synes jeg gikk bra, dog jeg er litt usikker, for jeg synes jeg snakket litt for mye, og det kan hende jeg stilte noen ugunstige spørsmål mot slutten. Etter intervjuet tuslet jeg en tur inn til 희주문 for en prat, og det var både hyggelig og interessant. Etter at jeg hadde snakket litt om intervjuet, snakket hun om hvordan det hadde vært å studere i Korea og alltid yte sitt beste; jeg fant ut hvorfor hun er den beste.
På kvelden var det trening, og det var Vidar som hadde den. På timen i dag snakket jeg om hvordan vi hadde gått sparring, at jeg fikk meg en på tygga fra [#1], og hvordan følelsen av å ikke få til sparringa gnog på meg, men jeg kommer på nå mens jeg skriver, at det faktisk var selvforsvar med Vidar den dagen (sparringstreninga var før påske). Vi begynte å jobbe med selvforsvar mot to motstandere, og det gikk ganske enkelt ikke bra synes jeg. Mot slutten av treninga begynte [#1] og [#3] og holde på med helt andre ting enn det vi skulle gjøre, og det jeg hadde sett for meg å kunne bli ei utbytterik trening, ble ikke det. Jeg gikk fra treninga ganske så skuffet og frustrert, dessverre. Sortbelter skal ha evnen til å selv ta styring over treninga si, og jeg feilet nok like mye der som [#1] og [#3], ettersom jeg ikke tok initiativ til å få gjort noe mer konstruktivt ut av det.
Jeg kom hjem, og gikk stille i dørene. Jeg var allerede sliten etter treninga og sykkelturen, og parkerte sykkelen stilt i boden vår, for så å tusle inn, sette fra meg tingene og gå ut for å spasere meg en tur og tenke over dagen. Jeg gikk oppover bakken mot Stakkevollan og satte meg i busskuret halvveis opp i bakken for å tenke.
Tidligere, da jeg første gangen gikk til psykolog, var et av de virkelig store problemene mine at jeg så – fullstendig livaktig, selv om jeg rent intellektuelt hele tida og i alle tilfellene visste at det ikke var ekte – og tilnærmet følbart, meg selv i forskjellige groteske, døde situasjoner; det være seg hengt, skutt, kuttet, påkjørt, eller som råtnet lik. Da det var på det aller verste (dette da en enkeltepisode) var det slik at jeg ble sittende på badet og var ute av stand til å komme meg derifra, for i dusjkabinettet kunne jeg se og kjenne meg selv hengende. Selv om jeg, mens det pågikk visste at det ikke var ekte, var det så lammende og så skrekkinngytende at det ikke var før jeg til slutt våget meg på å åpne øynene og flytte hånda gjennom bildet (som jeg så var der, men visste at ikke fantes) at jeg til slutt greide å reise meg og gå derifra og fjerne bildet fra hodet mitt.
Det var hele tiden falskt, jeg visste det hele tiden var falskt, men jeg greide ikke å fjerne bildet fra hodet mitt bare ved tanken.
Jeg gikk en tur hjemom, skrev en lapp til Kjersti og la i trappa der det stod at jeg kom til å komme tilbake senere. Jeg gikk ned på busstoppen, satte meg ned der for å vente på bussen, og forsøkte å tenke på ingen ting. Etter å ha sittet der lenge, begynte jeg å atter se for meg et av de bildene som for meg var blant de verste da det stod på som verst: meg selv hengt fra lyktestolpen. Jeg undret meg spesielt over hvordan lyktestolpen jeg så bildet på, viste seg å være endret til lyktestolpene hjemme i Alléen (gata jeg bodde i de to første årene) på Veblungsnes. Ved blikkontakt mot stolpen forsvant bildet umiddelbart, men da det gjentok seg et par ganger, valgte jeg å heller gå hjem og legge meg.
Jeg kom stille hjem og la meg, og sendte ei god natt-melding til Kjersti med håp om at hun skulle komme ned til meg og holde rundt meg. Hun gjorde det, jeg fortalte hvordan dagen hadde vært, og fikk snakket ut. Det er når man har det som verst man trenger den elskede mest, og hun var der for meg slik jeg trengte.
Jeg håper det ikke er her jeg ender opp meg å bli diagnostisert til slutt. Det virker ikke slik per i dag, men mye stemmer, dessverre.
Psychotic Depression Symptoms and Treatment
Written by Natasha Tracy
Roughly 25% of people admitted to the hospital for depression suffer from psychotic depression. Psychotic depression, clinically referred to as major depressive disorder with psychotic features, is characterized by not only depressive symptoms, but also hallucinations or delusions. A person with psychotic depression has detached from reality. (…)
(…)While people with other mental illness, like schizophrenia, also experience these symptoms, those with psychotic depression are usually aware these thoughts aren’t true. They may be ashamed or embarrassed and try to hide them, sometimes making this variation of depression difficult to diagnose. After its onset, there is an increased risk of bipolar depression, recurring episodes of psychotic depression and suicide.
Psychotic Depression Symptoms
Common psychotic depression symptoms include:
(…)
- Anxiety
- Agitation
- Hypochondria
- Insomnia – difficulty falling asleep and frequent waking during the night
- Physical immobility
- Constipation
- Cognitive impairment
- Suicide
Psychotic Depression Prognosis
Psychotic depression treatment is very effective and people are able to recover, usually within a year, but continual medical follow-up may be necessary. Generally, the depressive symptoms have a much higher rate of recurrence than the psychotic symptoms.
Torsdag
Jeg våknet opp ganske så sliten i hodet, og med ikke noe særlig iver til å gyve løs på dagen, men jeg kom meg i gang. Torsdagen utviklet seg til å bli en grei dag, og utover dagen, og blant annet på treninga torsdagsettermiddagen, fikk jeg gode, hyggelige opplevelser. Treninga i seg selv ble kjempebra, synes jeg, og jeg ga masse positiv energi til elevene mine, som virket som de fikk et godt utbytte av treninga.
Jeg hadde i løpet av dagen hatt ei SMS-utveksling med Kurt (Manpower) angående arbeid. Jeg var etter gårdagen svært lite lysten på å arbeide på torsdagen, og det ordnet seg heldigvis. Fredag derimot, hadde jeg sagt ja.
Fredag
På morgenen var det den siste forelesninga i ex. phil., og etter det dro jeg på lageret for å tjene til livets opphold. Det ble fire timer arbeid på meg (jeg trengte å ta meg en god matpause på universitetet før jeg dro, som hjalp godt på. Jeg sendte noen meldinger til elevene mine for å forberede dem på C-kurset som skulle ta til dagen etter.
Lørdag og søndag
Helga gikk med til C-kurs, og det var sabeomnim Mathiassen som var kursholder. Det var interesasnt å repetere kurset igjen, og jeg synes jeg var flink til å ikke stille spørsmål og kommentere hele tida, men heller være mer stille og så delta eller stille spørsmål / komme med kommentarer når jeg syntes det passet seg.
Jeg fikk skyss hjem av faren til Michael på søndag, og vi gjorde en del avtaler angående dagen i dags trening. På kvelden ble det spilt rollespill med Charlotte og Kjersti, men Kjersti var dessverre ikke helt i form, og hadde et sterkt behov for å få forklart hvorfor ting var som de var med ungen karakteren hennes hadde født, så jeg fortalte henne det. Jeg tror hun dessverre gikk til sengs noe nedstemt, og håper det ikke var min feil.
Mandag (i dag)
I dag var det altså tilbake til doktoren, og jeg fortalte om hvordan ting hadde vært. Timen ble svært utbytterik, og jeg fikk en diagnose fra henne, og dessverre var det slik jeg håpet det ikke skulle være. Hun ser ut til å ha diagnostisert meg som havende depresjon, og jeg fikk en følelse av at hun mente den kunne være grensende til alvorlig. Til neste gang ba hun meg om å vurdere hva jeg mener om medisering, og jeg tror jeg kommer til å si ja til det. Tanken er ikke at medisinen skal erstatte samtaleterapien, men være et verktøy for å la meg komme meg de stegene jeg trenger for at samtaleterapien skal virke. Jeg snakket litt om hvordan jeg på én måte føler det som et nederlag, men samtidig ser verdien i av å gjøre det på den måten.
Vi snakket mye om ydmykhet i helga, og det er nok nå jeg må lære hva ydmykhet er, svelge stoltheta mi og akseptere at jeg ikke kan gjøre alt det jeg har lyst til å gjøre; av og til må man ta imot den hjelpa som kan fås, selv om man kanskje skulle ønske at det skulle kunne gjøres på en annen måte.
Takk for oppmerksomheten, kjære leser.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar
Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker få kommentere. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.
Ta hensyn og les over det du har skrevet før du sender det; et lite øyeblikk ekstra kan ofte gjøre verden et lite knepp bedre.