Det skal så lite til. En av tingene jeg savner med treningene sørpå, er formidlingen av oppdatert kunnskap. Vi skulle gå gjennom alt som var nytt fra sommerleiren i år. Det var ikke noe nytt. Alt sammen, med unntak av 손바닥 눌로 맠기 er eksakt slik jeg underviste det på Åndalsnes for ikke bare ett år siden, men for to år siden, eller kanskje mer. Noen av tingene er fortsatt ikke oppdatert. Ja, jeg skulle kanskje ikke bryte så mye inn (les: rekke opp hånda), men at en medelev sier slikt til meg, det hadde jeg ikke trodd.
Turen hjem var lang. (Jeg ble nødt til å avslutte tidlig i dag. Jeg overtalte kanskje meg selv til å gi meg litt vel lett, eller gjorde jeg det? Er det selvskading å bevisst ta i så hardt at jeg vet albuen kommer til å bli herpet av det? Vel, den fikk i hvert fall nok utover treninga, og jeg fikk problemer med å knyte hånda, så det var vel på tide å dra.) Da jeg kom til brua over Tverrforbindelsen, fikk jeg problemer. For første gang på lenge, fikk jeg lyst til å hoppe. Veldig. Dumme, idiot av en mann.
Kanskje det som ble sagt…kanskje jeg skal ta det med meg likevel? Jeg trodde jeg hadde begynt å få fred fra hodet mitt.
Jeg synes ikke denne eleven viste noen som helst god taekwon-do-ånd! Dersom du stilte mange intrikate spørsmål (noe du sannsynligvis gjorde - og du VET jeg mener det positivt!), kunne instruktøren foreslått at dere kunne tatt det etter trening eller i en pause.
SvarSlettSå smekk på lanken til storkjefta elev og tafatt instruktør, og en GOOOD LAAAANG klem til deg!! =)
Det gikk akkurat opp for meg at hvem enn du er, så fikk du aldri noe svar på kommentaren din. Takk for at du skreiv til meg. Jeg så svaret jeg fikk da fra deg, jeg husker det veldig godt. Som du kanskje visste og skjønte, var jeg for nedkjørt den gang da til å si noe. Så jeg sier det nå: Takk for at du så meg og støttet meg. Klemmen du ga gjorde mye godt for meg og hjalp meg gjennom nok en tung dag.
SvarSlett