Har du som meg irritert deg litt over at du alltid må velje deg vekk frå Steam-butikken for å kome deg inn i biblioteket ditt? Det er faktisk veldig enkelt å endre det. Her får du vite korleis:
Det er klårt at Steam ønskjer at du skal sjå butikken deira. Men for dei fleste av oss er det viktigaste når me set oss ned for å spele, ikkje å få meir reklame i trynet, men å berre få spele i fred og ro. Det aller fyrste du må gjere, er å slå av foreldre‑/familiemodus. Viss dette er på, er knappen grøn; viss ikkje er han grå. I biletet nedom (Figur 1) ser du kor han er: vanlegvis den tredje knappen til venstre for brukarnamnet ditt.
Figur 1: Menylina i Steam. Pila peikar på der familiemodusknappen er. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter.
Når du har klikka denne og slått av familiemodus med passordet/PIN-koden din, er det mogleg for deg å opne innstillingane som du må inn i. Klikk Steam → Settings for å gå vidare (Figur 2).
Figur 2: Steam-menyen med Settings merka. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter.
Når du har gjort dette, får du opp eit stort vindu med mange innstillingar. Sjå Figur 3.
Figur 3: Innstillingane i Steam. Vala som ikkje er relevante er gråna ut. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter.
Alt du treng å gjere no, er å klikke Interface og deretter åpne rullegardinmenyen under Start Up Location. Her vel du Libary og frå no av kjem Steam til å starte opp med biblioteket ditt som fyrstevising.
Mykje moro med gamal maskinvare. Som vi her ser stadfesta i klårtekst, er Musk ikkje bra for verda. Pentium IV med WinXP på ein 19-toms skjerm. Unreal Tournament var konge!
No og då hender det at Windows ikkje vil starte. Du blir møtt med den gruvekkjande blåskjermen og Windows seier at du må setje inn installasjonsmedia. Kva for installasjonsmedia? Windows 7-plata di? Det hjelper lite på Windows 10.
Kommandolineverktøyet
Er eg rar som synast at det høyrast betre ut med «verktyet» enn «verktøyet»?
Skjermbilete som syner prosessen med sfc /scannow.
Det du må gjere er ikkje vanskeleg, og det kan vere lurt å gjere det med jamne mellomrom, gjerne ukentleg og iallfall kvar gong du har installert ei oppdatering. Start med å taste ⊞ + R. Du får då opp Køyr-vindauget. Her tastar du inn ein enkel kommando, cmd, men ikkje trykk Enter eller klikk OK-knappen. For å kunne gjere neste operasjon må du opne kommandolineverktøyet som administrator; du gjer dette med å heller trykke Ctrl + Skift + Enter. Du får då opp eit spørsmål om du vil køyre programmet:
Dialogvindauge som spør om du vil gjere endringar. Ti poeng til den som kan fortelje meg kva skrivebordsbakgrunn eg har.
Klikk Ja på spørsmålet. Du får no opp kommandolineverktøyet, det som ser ut som DOS. (Med mindre ein var blant dei som installerte noko à la FreeDOS, då.) Her treng du berre å gjere ein ting, gjerne to gonger: tast sfc /scannow og lat programmet køyre ferdig. Om alt går godt, greier det å reparere installasjonen din. Køyr programmet ein gong til når du er ferdig, berre for å sjekke at alt er på stell.
Når du er ferdig, er det berre å skrive exit og trykke Enter eller trykke Alt + F4 for å avslutte kommandolineverktøyet.
Automatisering
Gjer dette gjerne ofte og regelmessig. Men er du som eg, kjem du ikkje til å hugse å gjere det. Då kan det vere greitt å nytte seg av Windows’ automatiseringsverktøy. Som over kan du opne dette via Køyr-vindauget, so berre tast ⊞ + R att. Denne gongen skriv du taskschd.msc og tastar Enter på vanleg vis.
I vindauget som kjem opp, vel «Opprett oppgave…»; du får no opp eit vindauge med fem faner.
Generelt
Gjev oppgåva eit passande namn, so som «Windows-installasjonvedlikehald». Fyll inn ei forklåring under «Beskrivelse»; eg skreiv Vekentleg scanning for å sjekke at Windows-installasjonen er OK. Under «Sikkerhetsalternativer» vel at oppgåva berre skal køyre medan du er pålogga og huk av for «Kjør med høyeste tilgangsrettigheter». Nedst er det ein rullegardinmeny under «Konfigurer for». Her veljer du Windows 10 (viss det er det du køyrer).
Klikk fana Utløsere.
Utløsere
Her kan du velje kor ofte du vil at oppgåva skal gjerast; eg valde vekentleg, men dette veljer du sjølv etter kva du ønskjer. For å setje opp planen, klikk knappen Ny… nedst. Med tanke på kor ofte Windows-oppdateringar kjem, trur eg ikkje at eg ville ha gjort det so sjeldant som månedleg. Klikk OK når du er nøgd. Viss du vil endre ho etter å ha lukka ho, kan du klikke oppgåva att og velje Rediger….
Klikk fana Handlinger.
Handlinger
Klikk Ny… for å lage oppgåva du vil gjere. I rullegardinmenyen «Handling», velj «Start et program». Under «Program/skript» tast inn sfc og under «Legg til argumenter (valgfritt)» tastar du /scannow. (Viss du skriv sfc /scannow under program, kjem vindauget til å spørje deg om du vil ha med /scannow som eit argument i staden.) I «Start i (valgfritt)» skriv du inn cmd. Klikk OK
Klikk fana Betingelser.
Betingelser
Her kan du leggje inn krav til når oppgåva kan køyrast. Viss du til dømes ikkje vil at spelinga di skal bli avbroten, kan du leggje inn at maskina skal ha vore inaktiv i nokre minutt fyrst. Eg valde 5 minutt inaktivitet og at oppgåva skal vente på inaktivitet i 2 timar.
Klikk fana Innstillinger.
Innstillinger
Her kan du eigenleg berre late ting stå som dei er, men du kan sjå over om det er noko her du helst vil ha annleis. Eg la inn at oppgåva skal prøvast på nytt ti gongar kvart femtande minutt om ho ikkje skulle køyre.
Når du er nøgd med alt, klikk OK.
Oppsummering
Det var det! Godt gjort! Korleis gjekk det? Etter å akkurat ha redda maskina mi frå blåskjermhelvete, trur eg at det å ha lagt inn denne nye oppgåva kjem til å kunne redde skinnet mitt nokre gongar i framtida. Fortel meg gjerne korleis det gjekk med deg. Var det noko som ikkje fungerte i rettleiinga mi, so er eg veldig glad for å få tilbakemelding på det. Lykke til!
Vifta og kjøleribbene slik de så ut før jeg startet reingjøringa. Hybelkaninene skulle ha registrert flytting før de bosatte seg der …
Foto: Tor-Ivar Krogsæter
Det er vel kanskje den delen av PC-en som får stå lengst urørt: prosessoren med prosessorkjøleren. For ei tid tilbake siden fikk jeg kjøpt meg ny kjøler til maskinen (Noctua lavprofilkjøler) for å få dempet arbeidsstøyen min, og jeg må si at jeg ble meget fornøyd med resultatet: Både langt lavere støynivå (veldig mye lavere) og meget effektiv kjøling – akkurat som man forventer fra dem. Men etter at jeg langt om lenge hadde fått montert den, hadde jeg da naturligvis også en kjøler til overs, så jeg tenkte jeg skulle reingjøre den og selge den billig. Det er overraskende enkelt, men det er et par ting du bør være obs på.
I denne posten beskriver jeg i (forholdsvis) korte trekk (til meg å være) hvordan jeg plukket fra hverandre og reingjorde standardkjøleren som fulgte med AMD Ryzen 3600-prosessoren min. Jeg gir noen små tips om hva du trenger og kan bruke av utstyr, og et par små råd å ha i bakhodet.
Frakobling
Når du skal koble prosessorkjøleren fra prosessoren, er det viktig at du har jordet deg, for eksempel ved å ta på det jordede kabinettet. Husk at lakken på kabinettet er elektrisk isolerende, og at hvis du har tatt ut strømledning på strømforsyninga, er kabinettet uansett ikke lenger jordet. Du kan da i stedet ta fingrene borti jordingspunktet på en stikkontakt. Det jeg bruker å gjøre, er å la ledninga til strømforsyninga stå i, men å slå av strømforsyninga. Da er det ikke lenger strøm i maskinen, men maskinen er jordet, så eventuell statisk elektrisitet har et sted å fare.
Løsne prosessorkjøleren fra vifta slik veiledninga instruerer; vanligvis er dette bare å løsne på et par klemmer samt å skru ut et par skruer (dette bør du gjøre gradvis på alle skruene, ikke én og én skrue helt ut). Deretter er det godt mulig at du må vri (forsiktig!) på kjøleren, men gjør dette bare litt fram og tilbake. Dette er enklest å gjøre hvis PC-en har jobbet litt, for da er kjølekremen fortsatt litt mjuk.
Reingjøringsutstyr og ‑tips
Når du har fått løs prosessoren og kjøleren, reingjør begge med isopropanol. Jayz Two Cents har en fin film om hvordan du kan gjøre dette: This is a disaster!. Kjøp like gjerne ei litersflaske, for når du begynner å reingjøre diverse utstyr, går det faktisk fort en halv desiliter av gangen. Jeg kjøpte mi på Amazon (siden jeg jo bor i Storbritannia) fra Hexeal for £ 8, og den er 99,9 % rein.
Vi hadde en samtale her om dagen der vi lurte på om vi kunne bruke isopropanol til å desinfisere sår. Det er jo sterk alkohol, så kan man det? Fordi det er viktig, kommer svaret her entydig:
Bruk aldri isopropanol til å reingjøre sår. Hudabsorpsjon kan føre til alvorlige problem. Bruk alltid hansker når du bruker isopropanol.
Husk å være forsiktig. Er man brå og hard, kan man fort bøye pinnene, og det kan være vanskelig å få dem på plass igjen. Hvis de knekker er det strengt tatt mulig å fikse dem, men da bør du være stødig med loddebolten. (Det er ikke jeg lenger.)
Løsning av vifta
Vifteramma, vifta og kjøleribbene henger kun sammen med skruer og klips.
Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Det er ikke vanskelig å løsne vifta fra kjøleribbene. Bruk et helt vanlig stjernejern (for min del gikk det best med PH1) og løsn de fire skruene. Skruene er billigste sort, så legg godt med trykk bak så skrujernet ikke glipper; da kan det være du eter opp det som måtte være der av metall og ikke greier å få ut skruene uten å ødelegge dem helt. Vifta har allerede nok vibrasjonsstøy, så å miste én av dem gjør den i praksis ubrukelig med mindre maskinen da blir satt i et annet rom.
Klipshakkene til vifteramma.
Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Innsida av vifteramma har kun noen enkle hakk som vifta hektes fast i. (Det sier seg vel selv at denne typen fester ikke gir samme vibrasjonsdempende effekt som mer solide festemekanismer.) Plasten er forholdsvis mjuk, så du kan fint bøye den ut med fingermakt så lenge du er forsiktig nok. Få først ett av hakkene løst og hold dette på plass i den løsnede stillinga før du løsner resten.
Reingjøring
Selve reingjøringa er ikke vanskelig. Vær oppmerksom på at isopropanol kan misfarge plasten, så bruk helst fuktige bomullspinner eller verkstedpapir til å få bort støv og skitt fra vifta. Verkstedpapiret er utmerket, for det loer ikke og er sterkt nok til at det kan brukes ganske hardhendt. Til metallet og der det går strøm, er isopropanol langt bedre. Den fordamper fort og lager dermed ikke problemer for elektronikken. (Jeg vet faktisk ikke om den er elektrisk ledende, men har stilt spørsmålet og venter på svar.)
Til kjøleribbene var det enkleste å brette et verkstedtørkepapir og dyppe det i isopropanol, og så brette det doble arket rundt ei og ei ribbe. Dermed kom jeg helt ned i bunnen av samtlige kjøleribber og fikk reingjort hver av dem på begge sider.
Ferdig reingjorte kjøleribber, vifte og vifteramme.
Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Ferdig arbeid
Med vifta, vifteramma og kjøleribbene grundig reingjort, klipset og skrudd sammen, kan man igjen feste den til en prosessor og være sikker på at det blir god kontakt mellom ribbene og prosessoren. Støv og andre ureinheter i kjølepastaen reduserer kjølerens varmeoverføringsevne, så det er viktig å sørge for at flata er helt rein før man kobler dem sammen. Støv som ligger i viftemekanikken eller som blokkerer luftstrømmen gjør at vifta må jobbe hardere for å oppnå samme kjøleeffekt, og hvis støv da i tillegg blokkerer viftebladene, slites motoren fortere ut.
Hvordan gikk det med deg? Var det noe jeg glemte? Legg igjen spørsmål nedenfor, så skal jeg svare dem så godt jeg kan.
Året 1996 var et flott år å være spillentusiast: Vi fikk Quake, Duke Nukem 3D og Command & Conquer: Red Alert, alt i løpet av ett år. Alle spillene hadde glimrende musikk DN3D hadde det fabelaktige riffet og dessuten musikken for øvrig, og var et av de siste spillene som leverte musikken i MIDI-format; Quake hadde Trent Reznor som lagde musikken og mye av lydene for øvrig; og C&C? De hadde Frank Klepacki. Noe av den aller beste spillmusikken som noen sinne har blitt gitt ut til PC-spill kom fra hans hand, og spillerne har ikke glemt det. Red Alerts tittelspor Hell March har da vitterlig et av de beste bassriffene som har vært skrevet. Enhver som hører det vet hva som kommer, og når man kombinerte det med den fantastiske åpninga som vi fikk med den herlige, 1996-kvalitets-3D-animerte åpningsvideoen som hørte med til spillet –jeg tror det var første gang jeg headbanget, og jeg visste ikke engang hva headbanging var for noe.
Og hva var spillbeistet mitt på den tida? En uoppgradert AST 613E: Cyrix 586 100 MHz, 8 MiB RAM, integrert ikke-VISA-kompatibelt skjermkort. Den funket – så vidt – iallfall til DOS-spill. Jeg hadde 7–21 fps i Quake …
I 2019 kom Klepacki endelig til Magfest, og konserten de bød på er gratis tilgjengelig på YouTube. Skrur anlegget på 11 og lukk døra, eller enda bedre: Last ned videoen i Full HD-format med FLAC-lyd og spill den av når du vil, så slipper du å plages av reklamepauser (som det heldigvis er få av på akkurat denne konserten). Lytt, se og nyt!
Savner jeg den tida? Ja, på godt og vondt. Det er mye som har blitt bedre nå, utvilsomt, men det var noe herlig med å kunne være så gjennomført PC-nerdete som jeg var på den tida; det jeg tror jeg savner mest, er å ha tida til slikt og å ha en gjeng å ha tida til slikt sammen med.
Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.
Hva er tallord?
I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?
Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.
Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier
grunntall
Tallord som betegner antall.
determinativ
Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.
Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.
ordenstall
Tallord som viser plass i rekke.
adjektiv
Ord som beskriver substantiv.
Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.
Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.
Eksempler på grunntall/determinativer
Huset er mitt.
Bilen står der.
Jeg har fem sjokolader.
Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.
Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.
Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.
Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.
Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.
Eksempler på ordenstall/adjektiv
Huset er blått.
Blå hus er bra.
Det femte huset er bra.
Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.
Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.
Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».
Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.
Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.
Hva er artikler?
Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.
Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:
Jeg har ei gammel kråke.
Jeg har femten gamle kråker.
Jeg har ingen gamle kråker.
Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.
Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:
Bokmål
― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.
Nynorsk
― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Dialekt (nordlending)
― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Tallord i praksis
Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:
Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade
Aksenter
Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:
De gir informasjon om trykk
De gir informasjon om uttale
De gir informasjon om ordopphav
1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.
2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.
3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.
De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:
akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette
Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.
Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler
Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:
Hankjønn
For en fin farge!
Mal veggen med kun én farge.
Den fargen er uakseptabel.
Hunkjønn
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
Intetkjønn
Jeg sov under et tre.
Jeg hugde ett tre.
Jeg sagde ned det treet.
Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:
Hankjønn: én/èin
Hunkjønn: èi
Intetkjønn: ett/eitt
Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.
Eksempel 1: hankjønn
Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.
I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.
Eksempel 2: hunkjønn
I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.
Eksempel 3: intetkjønn
Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.
Omskrivingsmetoden
Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.
For en fin farge!
What a nice colour!
Mal veggen med én farge.
Paint the wall with one colour.
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
I bought myself a new watch.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
I bought myself one new watch.
Jeg sov under et tre.
I slept under a tree.
Jeg hugde ett tre.
I cut down one tree.
Oppsummering
Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.
Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.
Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.
Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.
No som det var døkkfriggdag (fordi eg kan) i heile verda, nytta eg høvet til å kjøpe meg ei lang Display Port-leidning: 3 meter, godkjent for 8k-oppløysing på 60 hertz. No har eg sjølvsagt ingen 8k-skjerm, men eg har ein rimeleg rask Gigabyte M27Q. (Du kan sjå test av han hos Hardware Unboxed; han yter 1440p på 170 Hz.) Men kva tyder eigenleg 8k? Treng eg det? Og kor mykje betre er det enn 4k, 2k og full HD?
Oppløysingane
Me kan starte med det enklaste først: Kva dei ulike oppløysingane er. Me som hugsar DVD som noko nytt, har vore med på tida før full HD var standard. Den første DVD-spelaren eg hadde, var faktisk i PC-en min, og eg hugsar framleis opplevinga av å sjå The Matrix på Goldstar-skjermen min, medan onkel Einar såg på over skuldra og sa tante Elisabeth måtte kome og sjå det krystallklåre biletet. Men DVD var primært laga for analoge skjermar; med Blu-ray skulle me få full HD, og seinare også 4k-oppløysing. Som namnet tilseier, er det fire gongar høgare oppløysing enn full HD (som ein kan kalle 1k), sidan arealet veks med kvadratet av aukinga når veksten er geometrisk. Her er ein oversikt over dei standardiserte oppløysingane for fjernsyn:
Standardiserte oppløysingar for fjernsyn jamfør CTA‐861‐G
Medium
Vassrett
Loddrett
Punkt
DVD
HD
Full HD
2k
4k
8k
10k
DVD
720
480
345 600
1 x
3⁄8x
1⁄6x
3⁄32x
1⁄24x
1⁄96x
1⁄128x
HD ready
1280
720
921 600
2 2⁄3 x
1 x
4⁄9x
1⁄4x
1⁄9x
1⁄36x
1⁄48x
Full HD
1920
1080
2 073 600
6 x
2 1⁄4 x
1 x
9⁄16x
1⁄4x
1⁄16x
3⁄64x
2k
2560
1440
3 686 400
10 2⁄3 x
4 x
1 7⁄9 x
1 x
4⁄9x
1⁄9x
1⁄12x
4k UHDTV-1
3840
2160
8 294 400
24 x
9 x
4 x
2 1⁄4 x
1 x
1⁄4x
3⁄16x
8k UHDTV-2
7680
4320
33 177 600
96 x
36 x
16 x
9 x
4 x
1 x
3⁄x
10k
10240
4320
44 236 800
128 x
48 x
21 1⁄3 x
12 x
5 1⁄3"x
1 1⁄3 x
1 x
Skjermoppløysingar frå Wikimedia Commons. Samanlikning av skjermoppløysingar. Iso-piksel-konturen samsvarar med oppløysingar på 1, 2, 3, 4 og 5 millionar pikslar. Opphavleg lasta opp av brukar XXV på en.wikipedia. Creative CommonsAttribution-Share Alike 3.0 Unported-lisens.
Oppdateringsfrekvensar
Frekvens
Oppløysing
Lægst
Høgst
50 Hz
720 × 576
10 240 × 4 320
60 Hz
640 × 480
10 240 × 4 320
100 Hz
720 × 576
10 240 × 4 320
120 Hz
720 × 480
10 240 × 4 320
200 Hz
720 × 576
1440 × 576
240 Hz
720 × 480
1440 × 480
Kva nytte har dette? Treng eg verkeleg ein 4k HDMI 2.1-kabel?
Det plagsomme svaret er «Det kjem an på.» Til vanleg fjernsynsbruk: Dersom kabelen er godkjend for ei gitt oppløysing i ein gitt frekvens, er det ikkje noko meir å tenkje på; det berre verkar. Me kan tenkje på det som ein travel busstopp. I staden for å seie kor ofte busshaldeplassen vert fylt opp i sekundet (som ikkje er så relevant i den verkelege verda), kan me heller seie i timen, så tenk deg at fjernsynssignalet sine 30 hertz (svingningar/oppdateringar per sekund) blir som om busshaldeplassen blir fylt opp 30 gongar i timen. Heldigvis er desse busspassasjerane tyske og har dermed god orden på ting, så det kjem aldri meir folk på busshaldeplassen enn kva det er plass til på bussen. Så me tenkjer oss at bussen, som kan ta 50 passasjerar, alltid vert heilt fylt opp. Om det skulle kome litt fleire passasjerar enn det, har busstasjonen eit venterom til dei (som tilsvarar videominnebufferen), og ved endestasjonen blir alle passasjerane skyssa rett i jobb.
Men kva gjer ein då om ein vil ha fleire til å jobbe samstundes? Den einaste måten å gjere det på, er å frakte fleire passajerar på ein gong. Så no sender busselskapet heller ein leddbuss, så dei kan ta 60, 70, 80 passasjerar på ein gong. Men på eit eller anna tidspunkt er det så mange som kjem samstundes, at det ikkje har nokon tyding for kor mykje arbeid ein greier å gjere samstundes (kor detaljert eit bilete man treng på skjermen), og den einaste rimelege forbetringa ein kan gjere da, er å sende bussane oftare. Så ein bestem seg for at ein vil ha ein ny arbeidsstokk kvart minutt i staden for kvart andre minutt (30→60 hertz). Det tyder at det no kjem ein leddbuss til stasjonen 60 gongar i timen. Kanskje dei enda ein gong doblar produksjonen, så no får dei ein buss inn kvart 30. sekund. Me må auke produksjonen! (Fleire bildar per sekund.) Men de kan me ikkje.Kvifor det?For me har ikkje store nok bussar til å få me oss fleire.Køyr på med toetasjes bussar. (Doble oppløysinga.)
Det er det same som skjer med ein videokabel. Viss du, som meg, spelar DOOM i 2k med rundt 130 bildar i sekundet, tyder de at skjermkortet ditt må flytte 3 686 400 pikslar til skjermen din 130 gongar i sekundet. Vil du opp til 4k, må du auke overføringskapasiteta med 2 1⁄4 berre for å greie å handtere pikselmengden. I tillegg til dette kjem fargedjupneinformasjonen (8-bits eller 10-bits informasjon for både raudt, grønt og blått) og det at alt dette skal skipast gjennom kabelen like mange gongar som spelet greier å klemme ut bilete. Det tyder at medan ein i full HD greide seg med 24-bits farge, altså 256 fargegradar kvar (8 bits gjev ein tala frå 0 til 255) på raudt, grønt og blått, så nyttar ein i 4k WCG-bilete 10 bits per farge, som firedoblar fargedjupna. Den niande biten gjev tala frå 256 til 511, og den tiande frå 512 til 1023, altså totalt 1024 siffer. 1024 ∕ 256 = 4. Vidare kan det vere verdt å vite at sRGB til PC-skjermar køyrer med 8-bits fargedjubne, er alle HDR-variantane 10-bits (ɔ: høvesvis 24- og 30-bits farge).) Slike HDR-bilete skal altså for kvar av dei 3 686 400 sende 1024 bitar med informasjon. Eit bilete må da bere med seg 3 686 400 × 30 = 3 774 873 600 bits = 471 859 200 bytes med informasjon.
HDMI 1, 1.1, 1.2, 1.3, 1.4, 2.0 og 2.1
G står i elektronikk for desimal milliard (giga: 1000³), Gi for binær milliard (gibi: 1024³), b for bit og B for byte.
For å gjere det særs enkelt: HTMI 1 til 1.2 hadde ei bandbreidde på 4,95 Gb med data, 1.3 til 1.4 greide 10,2 Gb, 2.0 greide 18 Gb og 2.1 greier 48 Gb. Men av di kodinga av signalet også tek opp noko av bandbreidda, er reell overføringskapasitet 80 % fram til og med HDMI 2.0, og 88,8̅ % for HDMI 2.1; dermed får ein i staden ratene 3,96, 8,16, 14,4 og 42,6̅ Gb bandbreidde. Det tyder at viss du vil spele på TV-en din, har du nokre begrensningar å ta omsyn til:
i full HD (1080p)
er høgste oppdateringsfrekvens du kan få 60 hertz med HDMI 1.1;
i 2k (1440p) er det
30 Hz med HDMI 1.2,
60 Hz med 1.3,
120 Hz med 2.0 og
240 Hz med 2.1;
og for 4k (2160p)
30 Hz med 1.3,
60 Hz med 2.0 og
144 Hz med 2.1
eventuelt òg 240 Hz med DSC
Konklusjon
Så treng du eigenleg ein 8k 120-hertz-kabel? (Eigenleg burde vel den utsegna vere sett i feit type, med svære bokstavar og tjuefjorten utropsteikn etter.) Til å sjå på vanleg fjernsyn: nei. Ein vanleg HDMI 1.3-kabel greier å syne 4k i 30 hertz utan å gå på akkord med fargene. Skal du sjå på YouTube, er det nokså mykje som er lasta opp med 60 bilete per sekund no, og får å sjå dette i 4k, treng du ein HDMI 2.0-kabel. Skal du spele, gjeld andre krav, i alle høve om du koplar PC-en til TV-en; spelar du på konsoll, greier du deg fint med HDMI 2.0 til 4k-speling, for knapt nokon (om nokon i det heile) spel laga for konsoll, går over 60 bildar per sekund.
Oversikt over kva kablar som trengst til kva formål
Bruk
Oppløysing
Hovudkjelde til desse dataa er engelsk Wikipedia sin artikkel om HDMI. Likevel, med å samanlikne kor mykje data som krevjast for å sende bilete og å justere dette med faktoren for frekvensen (altså 2x for 60 Hz, 4x for 120 Hz, 4,8x for 144 Hz og 8x for 240 Hz, skulle ein kunne få dei same resultata.
Full HD (1080p)
2k (1440p)
4k UHDTV-1
Fjernsynssjåing (≤30 Hz)
HDMI 1.0
[Ikkje aktuelt]
HDMI 1.3
YouTube, konsoll- og PC-speling (@60 Hz>
HDMI 1.0
HDMI 1.3
HDMI 2.0
PC-speling (@120 Hz>
HDMI 1.3
HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon
HDMI 2.1 eller 2.0 med redusert fargeinformasjon
PC-speling (@144 Hz>
HDMI 1.3
HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon
HDMI 2.1
PC-speling (@240 Hz>
HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon
HDMI 2.1 eller 2.0 med redusert fargeinformasjon
HDMI 2.1 med Display Stream Compression
Enn DisplayPort?
DisplayPort er i utgangspunktet eit format kun for overføring av bilete, og er laga av ei rekkje dataelektronikkprodusentar og fronta av VESA: Video Electronics Standards Association. Standarden støttar RGB og fullfargevising (YCbCr). Dei same avgrensingane gjeld for DisplayPort som for HDMI: kabelen si kapasitet avgjer kor høg oppløysing og kor høg frekvens dei kan synast med. Det er for mykje å ta med ein tabell på dette her og no, men det kan vere at eg oppdaterar posten seinare med ein ytterlegare tabell.
Portrett av Galen, 1700-talet, The Lancet ved gravør Georg Paul Busch. Frå Wikimedia Commons.
No, etter mykje strev, har eg endeleg fått levert utkastet mitt til utstillingsmelding av The Empire’s Physician : Prosperity, Plague, and Healing in Ancient Rome til rettleiarane mine. Eg sende også ein e-post til Jugaad-prosjektkontakten min, for å gjere dei klare over at eg har teksten klar. Utstillinga er interessant, ho, det må eg seie, skjønt eg er òg klar i kva eg kritiserer. Det er mykje dei kunne ha gjort for å faktisk gjere det til ei moderne, interaktiv nettutstilling; mest av alt er det no berre ei nettbok, og med 1440p blir det mykje svart på kvitt.
Med alt som har skjedd i det siste, er det ikkje rart at eg er sliten ut. Plana mi for den neste halve veka er å gjere noko eg ikkje har gjort på lang tid: Ha ei helg uten skyldnadar, ingen e-postar, spele spel, og kanskje dra ut på ein lang tur? I alle høve: Eg treng å slappe av, og det skal eg gjere no; det har eg fortent.
Etter at jeg reinstallerte Endnote for å få versjon X7 (altså versjon 17), med påfølgende oppdatering til versjon X7.1, virket ikke Endnote i OpenOffice lenger. Etter et par timer leting på nettet, uten noen dugelige treff, kom jeg over dette dokumentet fra Bibliothek des Wissenschaftsparks Albert Einstein. Prosedyren er veldig enkel:
Hvis du har 64-bits Windows 7:
Bla deg frem til C:\Program Files (x86)\EndNote X7\Product-Support\CWYW
Hvis du har 32-bits Windows 7:
Bla deg frem til C:\Program Files\EndNote X7\Product-Support\CWYW
Dobbelklikk på fila Endnote.oxt
OpenOffice installerer da utvidelsen og alt burde virke som det skal.
Hvis du har gjort alt riktig, burde du ha fått opp Endnote X7-menyen i OpenOffice.
OpenOffice Extention-fila (*.oxt) lokalisert i 64-bits Windows 7Menyen til Endnote X7.1 på plass i OpenOffice 4.1.
Dersom gravsteinbildet er innrammet av en lysegrå firkant, bruker du sannsynligvis en gammel nettleser. Bakgrunnsfargen er satt til inherit, som skal gjøre at den får bakgrunnsfargen fra forelderleddet sitt, altså den samme fargen som feltet den står i; med andre ord skal det ikke vises noen bakgrunnsfarge i det hele tatt. Med eldre nettlesere, og nyere Internet Explorer, virker ikke dette, til tross for at det har vært offisiell standard fra World Wide Web Consortium i mange år.
For et par dager siden måtte jeg hjelpe en venn å oppgradere nettleseren hans. Han fikk ikke Grepolis til å fungere, så jeg spurte ham hvilken nettleser han hadde. Internet Explorer fikk jeg til svar. Jeg ble mistenksom, så jeg ba ham om å finne ut hvilken versjon han hadde. Han brukte IE6. Årsak: han måtte ha IE6, fordi hvis ikke virket ikke Java, og det måtte han ha for å få logget inn på Postbankens nettbanktjeneste. Det tok ikke lange tiden før Chrome var installert.
Med tanke på den gjennomsnittlige borgers datakyndighet, skulle kanskje et nasjonal opplæringsprogram i datakyndighet blitt innført. Kanskje trenger vi flere som dette:1 eller 2. Jeg spør bare.
Det er i hvert fall ingen tvil om at skoleverket ikke mestrer jobben sin.3
De av oss som er født tidlig nok til å ha opplevd spillenes grafiske revolusjon, husker utmerket året 1996, da verdens første ekte 3D-skyter kom: Quake. Samme år fikk det konkurranse av to like glimrende spill, Duke Nukem 3D (som egentlig var ca. 2½D) og Command & Conquer: Red Alert. Jeg gikk førstegym i Molde det året, og jeg husker utmerket godt hvordan stakkars SpaceWorld slet da RA kom, og de hadde fått en trykkfeil i kampanjeavisen sin, der det stod at de solgte spillet for 99,– kroner. Selv hadde jeg ikke blitt helt bitt av RTS-basillen enda, dog jeg syntes det var artig å se på at andre spilte, noe jeg husker jeg gjorde mye da det første Command & Conquer kom; jeg satt mange timer i uka hos Bernt i parallellklassen og så på mens han spilte.
Da vi dro til Moa det året for å gjøre julehandelen, stakk jeg innom Obs! og kjøpte spillet. De hadde visst solgt rundt ett eksemplar i minuttet, så den mannshøye pallen med spill jeg hentet eksemplaret mitt fra, var redusert til knapt knehøyde. Det ble mye spilling den jula, og jeg var umåtelig fornøyd den dagen jeg endelig greide å runde det, på den gode gamle AST 613E-maskinen min, med en Cyrix 586 100 MHz-prosessor, 32 MiB RAM og skjerm- og lydkort integrert på hovedkortet. (På den tiden betydde det å ha et dedikert skjermkort ikke nødvendigvis at man hadde 3D-akselerasjon.)
Men til saken: Klepacki skrev fabelaktig musikk til det første C&C-spillet, og han gjorde ikke noen dårligere jobb med nummer to. Hell March har blitt stående som noe av det mest ikoniske som noen sinne har vært skrevet til et spill, og det er nok ikke uten grunn at han har blitt bedt om å rekomponere låta til oppfølgerne. Personlig synes jeg originalen er den beste, men for de av dere som har lyst til å høre gjennom alt han har skrevet, ta en tur til hjemmesiden hans. Nederst på siden har han en musikkspiller der man kan lytte gjennom alt det gamle, men også mye av det nye. Den eneste ulempen er at man må starte én og én sang. Men når musikken er så god, så gjør det faktisk ikke noe. I tillegg kan man så klart sjekke ut Klepackis musikk på Spotify.
Via en av favorittbloggene mine, Bat in the Attic, ble jeg gjort oppmerksom på artikkelen på Sci-tech Today om Rolltop - A futuristic laptop: When we talk about technology and bringing something 'new', that 'new' should be, simpler and smaller than the 'old' one.more efficient…
De som ønsker, kan se filmen direkte her, i rimelig høy oppløsning:
Tenk deg et skrivebord uten ledninger; uten kabelfloker og rot, støvsamlere og ting som kan bites i stykker på av pusekatten. Høres det fristende ut? Ta en kikk på denne artikkelen, og ikke minst filmen nedenfor.
En utfordring jeg har merket meg etter å ha vært DM i alle disse årene, er at spillere flest ikke har noe forhold til hva som faktisk er normale D&D-karakterers egenskaper. Alle vil selvfølgelig gjerne ha masser av 16-, 17- og 18-tall, men slik blir det som regel ikke. Så da kaster man på nytt, og så får man til slutt den ekstremt, overmektige karakteren man har lyst på.
Reglene forteller at enhver PC med egenskaper der i hvert fall én av dem er 14 eller høyere, og summen av modifikatorene er 0 eller bedre, er en godkjent karakter. Standardoppsettet, som tilsvarer 25 poeng (ved poengkjøp), er 15, 14, 13, 12, 10, 8. To av egenskapene er høye nok til å tilfredsstille det ene kriteriet, og summen av modifikatorene er 2 + 2 + 1 + 1 + 0 + (−1) = +5 som er høyt nok og vel så det. Men faktisk, et resultat på f. eks. 16, 12, 11, 10, 9, 6 som resulterer i 3 + 1 + 0 + 0 + (−1) + (−2) = +1 er ikke bare godt nok, det er faktisk bedre enn hva som kreves. Det er klart at det vil være litt utfordrende å spille en slik karakter, men han har én svært sterk evne, og bare en nokså dårlig, så hvorfor ikke? En utrolig svak, men svært intelligent trollmann kan være et eksempel på en slik karakter, og det tyder på at vedkommende har studert hardt for å komme dit han er.
Jeg forsøkte en ny variant med D&D-gruppa jeg (fortsatt forsøker å få) startet via Skype. De kastet poengene sine etter standardmetoden, og så lenge det var godkjent, måtte det brukes. I tillegg til dette, var rekkefølgen tvungen. Dette gjorde at samtlige endte opp med å se på klasser de tidligere sannsynligvis ikke ville vurdert å spille, og dermed har jeg fått (utfra det jeg vet så langt) en veldig interessant gruppe å spille med.
Så, en god D&D-karakter er faktisk enhver karakter som er bedre enn den gjennomsnittlige NPC-en (11, 11, 11, 10, 10, 10 = +0). Modifikatorsummen er godkjent, men ettersom ingen av poengene er høyere enn 13 er det en for dårlig karakter til å spille en eventyrer med. En eventyrer er faktisk en som skiller seg nok fra klinten til å være interessant for andre oppgaver.
Dette dekker selvfølgelig bare det rent spillmekaniske, og bare en liten del av det. D&D er laget for å spilles av spillere som er omtrent så god som 25-poengers-varianten. Når man kaster 3d6 vil et gjennomsnittlig resultat være 10,5 (altså 3 × 11 + 3 × 10 = NPC). Eventyreren lages med elitekastet (4d6, behold de tre beste), som faktisk gir et snitt på 29 til 30 poeng ved poengkjøp, eller 12.24, which is an increase of about 16.6% over the 3d6 average result of 10.5, altså atskillig bedre enn standardoppsettet. Problemet er at man risikerer veldig, veldig stor variasjon, som denne posten viser:
Heck, let's give it a shot! I think in this case, actually testing the method is better than doing the math.
I rolled 10 stat arrays with the 4d6, drop lowest method. Here they
are:
8 11 12 12 16 16 Point value: 31
8 10 11 12 12 16 Point value: 23
10 12 14 14 16 16 Point value: 38
9 11 12 13 13 14 Point value: 24
10 11 12 14 15 16 Point value: 33
9 12 12 14 15 18 Point value: 39
9 13 13 13 15 17 Point value: 37
7 9 11 13 14 14 Point value: 20 (counting 7 to be worth −1 points)
10 12 12 14 15 17 Point value: 37
7 9 10 10 11 14 Point value: 13
Well, I think this shows perfectly why I don't like players rolling their ability scores. The tenth array would qualify as a "hopeless" character, and could be rerolled, but the others are all valid.
The real problem is that there is a 19-point difference between the worst and the best array. This leads to pretty large power differences between characters. There are also two "valid" arrays that I feel lead to very weak characters: the fourrth and the eighth one.
Basically, I think 4d6-drop-lowest is too high variance. I'd advise everyone to stick with point-buy, or find a method with a lower spread.
(Please let's not start an argument about statistical significance. These 10 arrays are quite enough to make my point.)
Laszlo
Dersom man ikke vil ta sjansen på å få det avviket man ser her, så la vær å kaste terningen, og kjøp heller poeng. Du får litt færre poeng å kjøpe for (25 poeng i stedet for 29–30), men til gjengjeld er du sikret å få en stabil, svært spillbar karakter. Enten satser man og lever med resultatet, eller så lar man være.
Jeg skal følge opp denne posten med flere, som forhåpentligvis tar for seg de øvrige aspektene jeg synes er viktige. Mer om terninger: sjekk About Game Designs artikkel.
Hei og hå, folkens. Det er en evighet og litt til siden sist jeg skrev noe, men nå ble jeg så inspirert at jeg fant ut at det var på tide.
For det første er PC-en min midlertidig død.
For det andre: jeg har ikke hatt ork til det. Jeg har hatt et ganske fint halvår, og har avsluttet det med sommerjobb, og å overkomme en av de virkelig store skrekkene mine: Å åpne postkassen og betale regningene. Resultat: vi får nesten ikke regninger mer, for alt er betalt. Det skal naturligvis også sies at svigermor har vært til god hjelp der.
Tastaturet til Kjersti er ødelagt, hun har mitt, og 7-tasten er blitt treig av vin.
Jeg har fine, flotte kampanjer jeg kjører med D&D for tiden.
Jeg har Zilspar-kampanjen min, som legger brukbar vekt på rollespill. Sannsynligvis mer om det senere.
Jeg har drepe-drepe-drepe-kampanjen min, som handler om nettopp dét.
Jeg har en fin og flott kampanje som jeg endelig har fått tatt opp igjen med Charlotte og Kjersti, og som vi kjører via Skype. (Men det 'bannede programmet støtter ikke videokonferanse. Irriterende.)
Jeg har en god, gammel kampanje jeg kjørte med Kjersti som jeg har tatt opp igjen. Vi har riktignok bare spilt en gang så langt, men vi har i hvert fall begynt.
Sist men ikke minst: Jeg holder på å starte en ny kampanje via nett. Og det er en bitte liten del av forberedelsen til den dagens post handler om.
Jeg har drevet og slitt og arbeidet med et regneark, for jeg skal gå over til pengesystemet som diskuteres i «Bat in the Attic»s post, samt «Delta's D&D Hotspot»s artikler On Money og oppdateringen Money Results (der hun poster resultatet av spørreundersøkelsen og kommer med noen oppklaringer i forhold til den første posten sin).
Hva har dette med overskriften å gjøre? Jo, jeg fikk endelig til å få utregning av riktige brøker til å fungere:
Hm. Dette så jo omtrent like leselig ut som de gode, gamle artiklene i Commodore 64-bladene. Bare skriv inn den enkle, korte koden her, så får du det fine slangespillet vi har skrevet om.
Alle som vet hva gode spill er, bør ha spilt den gode gamle klassikeren Street Fighter II. Nå er fireren ute, og den har gjenskapt den herlige full fart-følelsen fra den gang da. Dersom man savner gamledager, går det an å laste ned spillet som freeware til PC via PC Gaming (gratis og lovlig).
De siste par dagene har det gått med mye tid til å sortere alt det gamle jeg har på harddiskene mine. Dessverre er ikke ordenen like god som jeg hadde håpet på – et resultat av dårlig råd som har ført til små, gamle, brukte harddisker og filer overalt. Nå som jeg begynner å finne frem igjen, ser det ut til at jeg rett og slett kommer til å lage et helt nytt system på “Arkiv”-katalogen min. Det blir vel, det blir vel.
Det jeg gremmes over, er at jeg bare finner én eneste av alle komposisjonene mine. Jeg håper jeg skal greie å rote det frem fra en eller annen annen stasjon/disk/penn eller noe slikt, men hvis ikke, blir det sending av e-post til herr Brose.
Inntil da, kan de som er interesserte få lese eksamensoppgaven min i pedagogikk og fagdidaktikk fra våren 2004. Tilbakemeldinger mottas med takk, men er ikke påkrevd. For å få hånd på den, send en e-post til meg, så sender jeg en kopi av Musikk og kampkunst – like ulikheter tilbake.
Siden i går har jeg stort sett ikke sovet. Jeg startet jo gårdagen klokka ni omtrent, etter å ha sovet siden rundt fire. Jeg ordnet og pyntet meg som best jeg kunne, og kjørte av gårde til Grytten for å spille i Frelsesarmeens 90-årsjubileumsgudstjeneste. Arne Ottar Ødegård spilte på kornett sammen med meg, og det ble en fin musikalsk opplevelse.
Jeg er nokså fornøyd med spillinga mi. Da de tok takkoffer, improviserte jeg i en fem minutters tid – først over en salme, og deretter fritt. Salmespillet ble svært godt, mener jeg. Det eneste jeg ikke er fornøyd med, er postludiet. Det ble litt rot midt i, men likevel, når det kommer til stykket, var det godt gjennomført.
Da alt var ferdig, ble jeg invitert til å være med på Vertshuset for å være med på buffeten der.
Etter dette var det en tur til Haugen som sto for tur. Jeg hadde blitt invitert på ball, og ingen med hodet montert riktig sier nei takk til det. Heldigvis var det litt sen middag, så jeg fikk plass til litt.
Mamma og jeg satte oss ned og spilte Aggravation etterpå, og jeg vant (en av veldig få ganger) begge rundene.
Det begynte å bli på tide å gjøre noe fornuftig, så jeg hentet opp PC-en fra bilen, monterte den på stua, viste Mamma hvor flott Timeshift er, spilte TS og Trackmania i et par timer, og satte i gang med vedlikehold av PC-en. Det var visst et par trojanere som hadde sneket seg inn.
I natt var det på han igjen som vekter. Jeg sov i bilen et par stopper, og sov på Haugen en times tid før jeg gjorde ferdig runden. Jeg må ha satt ny speedrun-rekord på Åndalsnes-runden. Rundt femti minutter tok det, og så kunne jeg dra hjem for å sove, tenkte jeg, men først avisen. Nå som den også er ferdig, kan jeg snart legge meg. Jeg kjenner at øyelokkene er tunge.
God natt, hvis du leser denne posten. Det skal bli usannsynlig godt å nyte noen timer med øynene igjen.
Hvorfor kommer det uønskede akkurat når det passer dårligst?
Fra klokka seks i kveld samlet admin-gjengen seg hos DP for chili, godt øl, brus, potetgull og LAN-ing. Vi har kost oss lenge nå! Hørt på Metallica, spilt Trackmania, jeg har fått prøvd ut det nye skjermkortet mitt (TMUF med alt på max og over 40 fps, CoD4 med alt på max og 50 til 90 fps), og vi har hatt en trivelig kveld. Jeg skal laste opp et bilde eller to når jeg får hentet kabelen min.
