Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
Eit interessant talsystem: ⓪ ① ② ③ ④ ⑤ ⑥ ⑦ ⑧ ⑨ ⑩ ⑪ ⑫
Viss du ser sirkeltal, kan du laste ned skrifta eg brukar til desse tala frå googledisken min. Tala er definert på U+24ea (0) og U+2460–246b (1–12). Viss du ikkje vil (eller det ikkje verkar – Blogger er litt strisam her), syner eg ho lengre ned med bilete.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.
I innleiinga til den første posten om talsystem skreiv eg at […] problemet me har i dag når me skal attgje [talsystem med fleire enn ti grunntal], er at me brukar anten kun dei ti sifra me har og legg til ekstrateikn (som A–F for 10–16), eller talar om til dømes tolvtalsystem med utgangspunkt i dei ti sifra med brukar og titalsystemmåten å forstå rekning på. Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Papua Ny-Guinea har mange interessante system, og det kanskje mest interessante (synest eg) er 27-talsystemet oksapminfolket brukar på Ny-Guinea: Dei 27 grunntala har namn etter kroppsdelane frå høgre tommeltott til venstre lillefinger:
Illustrasjon frå Saxe, Geoffrey B. & Esmonde, Indigo: Making Change in Oksapmin Tradestores: A Study of Shifting Practices of Quantification Under Conditions of Rapid Shift towards a Cash Economy, South Pacific Journal of Psychology, bd. 15 № 1. januar 2004, DOI: 10.1017/S0257543400000134. Eg fann artikkelen via ResearchGate.
A
tip^na
1
tommel
B
tipnarip
2
ringfinger
C
bum rip
3
langfinger
D
h^tdip
4
peikefinger
E
h^th^ta
5
lillefinger
F
dopa
6
handledd
G
besa
7
underarm
H
kir
8
olboge
I
tow^t
9
overarm
J
kata
10
skulder
K
gwer
11
sida av halsen
L
nata
12
øyret
M
kina
13
auget
N
aruma
14
nasen
O
tan-kina
15
hitt auget
P
tan-nata
16
hitt øyret
Q
tangwer
17
hi sida av halsen
R
tan-kata
18
hi skuldra
S
tan-tow^t
19
hi overarma
T
tan-kir
20
hin olbogen
U
tan-besa
21
hi underarma
V
tan-dopa
22
hitt handleddet
W
tantip^na
23
hin tommelen
X
tan-tipnarip
24
hin peikefingeren
Y
tan-bum rip
25
hin langfingeren
Z
tan-h^tdip
26
hin ringfingeren
Æ
tan-h^th^ta
27
hin lillefingeren
I tabellen valde eg å representere dei oksapminske tala med bokstavane frå A til Æ. Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Det høyrest kanskje komplisert ut, men det er sikkert like underleg for dei å berre kunne hente ein tiar, som for oss å kunne hente «hin lillefingeren». Men for ein oksapminer, kan det å rekne med tala slik me er vane til, bli kunstig, for som artikkelforfattarane nemner:
To indicate a particular number, one points to the appropriate body part and says the body part name. For example, to indicate the number 12, one points to the ear which is the 12th body part and says the word for ear, “nata”. To count past the 27th body part, one continues up to the wrist, forearm, and on up and around the body. There is no distinction between the name for the 21st body part and the 29th body part; both are called “tan besa” or “other forearm”. Thus, context is crucial for an understanding of the numerical referent for any number in the Oksapmin counting system.
Saxe og Esmonde 2004: 12
Eit par reiknestykke kan illustrere det:
10 + 12 = 22
J + L = V
Z + W = V
26 + 23 = 49
Det me kan ta frå dette, er at det at eit talsystem har mange faktorar eller store grunntal, gjer ikkje talsystemet i seg sjølv nyttig; grunnleggjande for at eit talsystem skal kunne vere anvendeleg, er korleis brukarane sjølve forstår det. Det kan sjå ut til at oksapminarane sjølve ikkje har bruk for å gjere større reiknestykkje, så når det er klårt frå samanhengen om ein meinar I (tow^t) fyrste gong eller andre gong, har ein ikkje behov for å seie om det er snakk om II eller berre I.
For at talsystemet eg vil skape skal verke etter formålet sitt, må ein kunne gjere klåre reiknestykkje med det, så talsystemet må vere utvetydig òg i bruken sin.
Eit ekte tolvtalsystem
Eg har grubla mykje på korleis det kunne sjå ut, og kom til slutt fram til eit tolvtalsystem bygd på grupper av tre. Eg ville òg at det skulle ha eigne talord som hang saman fonetisk; sidan dei hadde bygd systemet på tre, verka det naturleg for meg at også språket i seg sjølv ville ha ein slik grunnstruktur. Men eg kom meg ikkje dit direkte, så eg skal vise vegen, for ein lærer meir av å trø vegen enn å kome fram til målet.
Fyrste forsøk
Den fyrste rekkja eg landa på, lydde slik:
Fyrste forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet
Verdi
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
Talord
æinnj (ein)
tu (to)
tri (tre)
fir (fire)
fæm (fem)
sæks (seks)
sjau (sju)
åttå (åtte)
pæis (ni)
ti (ti)
ølljøv (elleve)
tølv (tolv)
Ein etterhengd -j indikerer palatalisert konsonant, slik ein finn han i store delar av Romsdalen, Nord-Møre, Trøndelag og mesteparten av Nord-Noreg. I hovudet mitt høyrer eg alle dei vanlege L-ane som tjukk L.
Eg ville at talorda skulle være mogleg å kjenne att straks, berre med nokre underlegskapar putta inn her og der. Talordet «peis» for 9, går tilbake til gamal tid, og eg har høyrt at folk på min alder har høyrt sine besteforeldre bruke ordet. Det kjem frå tømrarfaget, og blei brukt for å skilje det frå 10. Dei øvrige tala er eit samansurium av nordvestnorsk talemål med nokre dølamål blanda inn her og der. Det er lett nok å kjenne att, og samstundes akkurat snodig nok til at ein kan putte det inn i eit område der ein vel å tale litt breiare dialekt.
For talorda frå 13 og opp, såg eg for meg noko i retning av tøllæinnj, tølltu, tølltri, tøllfir […] tøllått […] tølljøv, tvølv, æinnj-og-tvølv […]. Alternativt, for å følgje den norske, skandinaviske, jamvel europeiske tradisjonelle måten å seie talorda under hundre på, kunne ein i staden ha hatt æinnjtølv, tutølv, tritølv, firtølv, fæmtølv, sækstølv, sjautølv, åttølv, peistølv, titølv, ølljøtølv, tvølv (jamfør qui>kvi og eu>ev), æinnj-og-tvølv, tu-og-tvølv, tri-og-tvølv, fir-og-tvølv […] ått-og-tvølv […] øllj-og-tvølv, trølv, firølv, fæmølv, sæksølv, sjauølv, åttølv, peisølv, tiølv, ølljølv. Og 122?
Det protogermanske opphavet til «hundre» er *hundą («hundre») + *radą («telj») (uttala /ˈxun.dɑ.ˌrɑ.ðɑ̃/). Sidan hundre opphavleg berre tyder noko stort, kanskje enkelt og greit «stortølv»? Og da naturlegvis med retrofleks -rt-ljud: /stuːʈøɽ(v)/. Ein kan tenkje seg ei endring frå stortølv til stølv over tid, og da få tustølv, tristølv o.s.b. for 1 × 122, 2 × 122, 3 × 122.
Andre forsøk
Kva om ein i staden har eigne ord som kan minne om norsk, men som har ein eigen tankegang bak seg? Eg gjorde meg opp ein tanke om at ein hadde tre grunntal: æiɲ́, tú, trí. Her tyder ein akutt aksent lang vokal eller konsonant jamfør slovakisk (og forresten fortalde Elena meg her om dagen at L og R blir behandla som vokalar på slovakisk, sidan dei kan få aksent for å gjere dei lengre: á, é, í, ó, ú, ý, ĺ, ŕ), og ein konsonant med j-krok på er palatalisert, som i «han» (pronomen) kontra «hannj» (det du grip med) i nordlending. Eg tenkte at desse tre talorda var å tenkje som (0 × 30 + [1, 2, 3]), altså 0 + 1 = 1 = æiɲ́ o.s.b.
Vidare tenkte eg at ein doblar vokalen for å doble verdien, slik at ein får dei neste tre grunntala: ǽiɲ́, ǽtu, ǽtri/ǽtr, jamfør ((0 + 1) × 3 + [1, 2, 3]). Talordet ǽtu blir forkorta frå ǽtú på grunn av jambeforkorting, det same skjer med ǽtrí > ǽtri, og den finale i-en fell til slutt vekk og ein får att ein syllabisk konsonant, ɔ: /æː.tr/, som kan hende utviklar seg til /æːtr/.
I lingvistikk tyder teikna < og > «kjem frå» og «førte til», slik me i latin til dømes har bĕnĕ < bĕnē, ɔ: «bĕnĕ kjem frå bĕnē».
For talorda 7–12 får ein då den same idéen, men no med talordet tú som berande: túiɲ́, tútu, tútri/tútr ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og tríiɲ́, trítu, trítri/trítr ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]).
Så kom eg til å tenkje på at dette ikkje følgjer regelen for to, så kanskje me har to system som lev side om side? Eller eitt system som er det nye, medan eitt eldre har byrja å gå ut av bruk? Eller det eine systemet er framleis i bruk i eit meir innestengd område, medan utflyttarane tok i bruk det nye systemet med trí som markør for 10–12? I alle høve, det gamle systemet måtte da sjå slik ut: tuiɲ́, tut(u), tutri for ((0 + 2) × 3 + [1, 2, 3]) og túiɲ́, tútu, tútr for ((0 + 3) × 3 + [1, 2, 3]). Tútu < tútú, men sistevokalen blir utsett for jambeforkorting, ɔ: det at siste staving blir forkorta i lengde når ein har jambetrykk på ordet. Hugs at «jambe er troké og troké er jambe» – med helsing norsklærar Rolf Bugge, Molde vidaregåande skule.
Eg enda altså opp med to system, som i tabellformat gjev følgjande tolv grunntal:
Andre forslag til talord (determinativar) til tolvtalsystemet
Verdi
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
Talgrunnlag
[1, 2, 3] × 30
3 + [1, 2, 3] × 30
2 × 3 + [1, 2, 3] × 30
3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
Talord, gamle
æiɲ́
tú
trí
ǽiɲ́
ǽtu
ǽtri ǽtr
túiɲ́
tútu
tútri tútr
tríiɲ́
trítu
trítri trítr
Talord, nye
Talgrunnlag
2 × 3 + [1, 2, 3] × 30
3 + 3 × 3 + [1, 2, 3] × 30
tuiɲ́
tut(u)
tutr(i)
túiɲ́
tút(u)
tútr(í)
Talsymbol
Å lage talsystema var sjølvsagt ei kalligrafisk gledjande utfordring for meg. Eg fann etter kvart ut at eg ønskte å lage eit skrivesystem der ein skreiv frå høgre mot venstre, og laga også ein runeversjon av tala. Idéen var enkel: Tala skulle bestå av enkle symbol som hang saman, som i fullstendig form såg slik ut som til høgre. Den svarte streken er den fyrste grunnfiguren, som representerer stroket for ein. Den raude krullen tyder legg til ein. Den grøne krullen tyder legg til to. Haka på botnen tyder legg til tre. Den blå krullen tyder andre sekvens, altså legg til seks. Dette gav meg denne talrekkja:
Merk at som nemnt, blir desse tala (og alfabetet eg vonar eg skal lage i framtida) skrivne frå høgre til venstre; siste siffer – einaren – er altså talet lengste til venstre.
Rekning
Lenger opp spurte eg: Hugsar du tabellen som synte tital- og tolvtalsystemet sett mot kvarandre? Som han synte, når me attgjev andre talsystem i deira eigne system, blir det akkurat like nett og lett som talsystemet me tilfeldigvis er vane med. Og vidare sa eg at Rekning med eit 27-talsystem er akkurat slik som med titalsystemet; ein må berre hugse at ein tek 27 i mente, ikkje 10. Så i dette tilfellet blir det då å ta tolv i mente, eller som det heiter her: trítr eller tútr i mente. Dette er forresten det same som eg synte i posten min D&D: Mer om penger: Hvordan regne med de forskjellige myntenhetene. Det er vel kan hende best å syne det med eit døme:
1 1
B2A + 385 = 12B3
11 02 10 + 03 08 05 = 14 10 15
01 01
11 02 10 + 03 08 05 = 01 02 11 03
Eg valde her å skrive tala med minste siffer til høgre, slik vi er vane til å lese dei; sjølv har eg sett for meg at dei skriv frå høgre til venstre, på grunn av ein leiande hovding eller konge tilbake i tid som sjølv var venstrehendtkeivhendt retthendt, og dermed foretrakk skriving i den retninga. Tala har difor krullen og kroken den vegen dei har; det høver seg godt for retthendt skriving. Eg fekk for øvrig ikkje til å fjerne ramma rundt bileta, uansett kor mykje eg prøvde.
Så, er dette lettvint? Nei, ikkje nødvendigvis. Men kan det vere interessant? Ja, så absolutt. Mykje av det som gjer at eit rollespel kjem til live, er kjensla av at dei ulike regionane har sine eigne kulturar og språk. Eit alternativt talsystem som dette, kan vere ei interessant nok utfordring for spelarane, viss ein har ei kampanje der slikt blir sett pris på. Eg vil tilrå at om ein skulle velje å ta i bruk slike ting som dette, så burde ein ta seg litt tid til å bli god kjend med det i forkant av bruken av det, slik at spelarane kan få kjappe, sjølvsikre svar på korleis det verkar når dei undrar seg. Ein spelar som undrar seg over noko i verda ein skapar for og med dei, er verd vekta si i gull; ein spelleiar som syner at den set pris på det med å ha gjort sin del av arbeidet, er det same.
Til slutt, om nokon skulle ha lyst til å sjå skrifta i OpenType-format, kan ein laste ho ned frå googledisken min. Bokstavane er plassert i området U+2474–247f (enclosed alphanumerics, parentestal), så for å taste dei, nyttar ein seg av ein tekstbehandlar som LibreOffice, OpenOffice eller Word, tastar den firesifra, heksadesimale talkoden, og trykker Alt + X.
Endelig var graderinga overstått, og det med god margin. Busabeomnim Hammernes satt bare og smilte gjennom hele graderinga, og master Larsen og sabeomnim Mathiassen så ut som de koste seg også. Den fem timer lange kvelden var tydeligvis ikke for lang. Spesielt flott var det at Torstein stod til Ⅰ dan, og Eva og Geir Ivar stod til Ⅱ dan (for Evas del var det tolv år siden forrige gradering!).
Gjennomføringa
Master Larsen hadde samlet alle med rødt og sort fra fylket på lokalet graderingskvelden; til sammen var det rundt tjue rødbelter som skulle opp til test, etterfulgt av elleve sortbelter. Vi trodde til å begynne med at han skulle kjøre mønster på alle, etterfulgt av spark på alle, og så videre, men det viste seg at han (selvsagt, i grunn) i stedet gjorde rødbeltene ferdig før vi sortbeltene tok over. For Torsteins del, ble det selvfølgelig ekstra mye han skulle gjennom, som det alltid er opp til sort belte; han gjennomførte blant annet rundt 270 spark.
Jeg slet veldig med nervene før graderinga. Jeg hadde nilest, nesten trent så mye at skulderskaden skulle stoppe meg igjen, og diskutert teori med Ronny og master Larsen for å prøve å finne ut av ting vi ikke var sikker på. Vi varmet opp sikkert fem–seks ganger, og i løpet av den tredje oppvarminga begynte kneet mitt å klage igjen. Heldigvis, da det ble vår tur ut på gulvet og jeg gjorde de første bevegelsene til 계백 틀 – Gye-baek teul – virket alt som det skulle. Men rundt bevegelse 6 i 의암 틀 – Eui-am teul – hørte jeg at sabeomnim Mathiassen snakket med master Larsen om meg, så jeg glemte hvilke teknikker jeg skulle gjøre på bevegelse 13 og 14, men jeg greide å hente meg inn igjen til nr. 15. De omvendte svingsparkene satt rimelig godt både i Eui-am teul og Ju-che teul, og enda bedre da jeg gjorde den første firevendinga.
Sparkseriene var greie. Jeg synes jeg fikk godt med kraft og hastighet da jeg gjorde firevending med krok-–sving-–sidespark. Hoppende krok-–svingspark var sånn passelig brukbart. Men da vi fikk satt i gang med énsteg frisparring, fikk vi virkelig satt i gang. Ronny er en glimrende partner å trene med; det han gjør av teknikker er nøyaktig, presist og fullt av kraft, og han er så muskuløs at når man setter blokkene mot teknikkene, må man gjøre dem korrekt for at de skal virke. Énsteg frisparringa hadde vi øvd mye på, og det føltes ordentlig godt, sterkt og realistisk (til tross for at jeg hadde en tenkepause på nr. 3).
Selvforsvaren var for så vidt også grei, selv om det ble litt rot med et par av grepene, da særlig det siste: jeg skulle gjøre ei Rolstad-rulle, men hodet til Ronny var så glatt av svette at jeg hånda bare skled av. Men det var fart og eksplosivitet i det vi viste, og master Larsen virket fornøyd.
Til slutt gjenstod frisparring, knusing og teori. Frisparringa gikk jeg med Geir Ivar, og selv om jeg ikke greide å få inn trepoengs-svingsparket mitt, synes jeg jeg løste oppgaven godt. Geir Ivar var en av de jeg gikk mot da jeg lyktes på regionsmesterskapet for et par år siden, og jeg har faktisk ikke gått sparring i konkurranse siden da. Det var tydelig at også han har utviklet seg siden da, for han virket tryggere og mer selvsikker på tingene han gjorde.
For å finne ut hvordan skrive «flygende» på koreansk, må rettes en takk til folkene som er så hjelpsomme i IRC-kanalen #Korean på KiwiIRC. De forklarte meg at endelsen -며 (-myeo) egentlig er en forkortelse for endelsen -며서 (-myeoseo), som legges til stammen av verbet for å indikere en handling som gjøres mens man gjøre noe.
Under knusinga skulle jeg vise tre teknikker: 손칼 내려 때리기 (sonkal naeryeo ttaerigi – nedoverslag med knivhånd), 뛰며 돌려 차기 (twimyeo bandae dollyeo chagi – flygende omvendt svingspark) og 뒷차 지르기 (dwitcha jireugi – gjennomtrengende bakspark). Knivhånda: lett; jeg kjente ikke planken omtrent. Men var jeg nervøs for å knuse? Å, ja. Så det var godt å kjenne at hånda bare suste gjennom uten at det gjorde meg noe. Etter den stod gjennomtrengende bakspark for tur. Ronny fikk beskjed om tre planker, så jeg spurte om jeg skulle ta frem samme antall; det gikk et lite søkk i magen da han sa ja, ettersom jeg brukte såpass mange forsøk forrige gang jeg skulle knuse med det. Men jeg har jobbet mye med linja og hastigheta på baksparket, og fikk tilbakebetaling for det da jeg sparket; foten gikk gjennom uten noen som helst vansker, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det gikk. Til slutt var det flygende omvendt svingspark. Omvendt svingspark, og ikke minst flygende omvendt svingspark, har jeg også forsøkt å øve ekstra på, og jeg visste fra før av at jeg ikke har noe problem med å ta én løs planke med hælen. Å gjøre det flygende har jeg derimot ikke gjort før, så jeg var litt usikker, men da jeg hoppet opp, roterte og traff, kjente jeg at det sparket gikk gjennom, selv om treffet var litt tungt og med litt lav fart. Plankebiten fløy, og lagde hull i veggen (så nå er vi to som har levert bidraget vårt der). Det brøt høylytt ut av meg «Nei, farsken!» da jeg så det – opps…!
Teorien hadde noen hull, det visste jeg, men jeg hadde stålkontroll på historiene, antall bevegelser, diagrammene, og de fleste teknikkene hadde jeg fått kontroll på også, selv om det var noen usikkerhetsmomenter. Men jeg svarte på det jeg ble spurt om, dog spørsmålet hans om andre stoppteknikker enn 교차 손칼/팔목 몸채 막기 (kyocha sonkal/palmok momchae makgi) var det ingen som hadde noen svar på. Kan det tenkes at skrivemåten «momchau» er en skrivefeil som har blitt hengende ved? Det nærmeste de på IRC-kanalen kunne finne som lignet, var nettopp 몸채, ikke 몸차으/-우, eller hva det måtte være. Rådet de ga, var å sjekke med noen som kan hanja. Han lærte oss at U-formblokka (디귿자 막기 – digeutja makgi) og U-formgrabben (디귿자 잡기 – digeutja japgi) også i praksis er stoppblokker, så da ble vi litt klokere. Det kom også opp spørsmål om hva som er spesielt med at det er 36 bevegelser i 포은 틀 (Po-eun teul); svaret var at det er det eneste mønsteret som er ei eksakt speiling av seg selv, altså 2 × 18 bevegelser. For øvrig synes jeg jeg svarte godt på teorien min, og det virket det som han syntes også.
Resultatet
Teorien fullført, stilte alle utøverne seg opp igjen. For en gangs skyld ble det gjort på den gode, gamle måten der de som gikk opp først tålmodig måtte vente til alle var ferdig før de fikk resultatet sitt, så det var nok mange nervøse rødbelter der, for ikke å snakke om særlig Torstein (som skulle opp til svart), og også Eva og Geir Ivar (som skulle opp til 이 단 – Ⅱ dan. Masteren trengte en tur ut før han gikk gjennom resultatet (og han fortalte oss det med et lurt smil), og mens vi satt der satt Robert igjen og kommenterte graderinga til Ronny og meg kun med ordene «Good shit. Det e’ good shit!»
Da masteren kom tilbake og startet å gå gjennom resultatene, kjente jeg hvordan spenninga steg, for han så veldig fornøyd ut. Han fortalte at det var stigende kurve fra rødt til sort (som forventet, og det er jo bra). Da han kom til oss, sa han mye «veldig bra» og da han kommenterte énsteg frisparringa vår, sa han at «Det va’ det oppvisningsnivå over.» Ronny fikk skryt for å ha brukt tida siden kneoperasjonen sin (i mars) godt. Da han kommenterte knusingene, sa han at jeg (vi?) gikk gjennom de tre plankene på baksparket like lett som om det var én planke, og at han mente vi like gjerne kunne prøvd fem–seks plank. Resultatet var at vi hadde gjort ei meget god gradering til Ⅱ dan-3.
Etter å ha gitt oss resultatet, spurte han oss hvor lenge det var siden vi gikk opp til Ⅱ dan. Ronny gikk opp for bare to og et halvt år siden, men jeg gikk opp for seks år siden, så master Larsen sa at jeg kunne få gå opp til Ⅲ dan på årets sommerleir, og at jeg var helt klar for det. Etter at vi hadde hilst av og tatt bilder, kom sabeomnim Mathiassen bort til meg og sa han var imponert, at han tok seg selv i å tenke at «Jøss, e’ de så god!?», og at han ble imponert over de omvendte svingsparkene mine i mønstrene og firevendinga.
Det ble i det hele tatt en strålende kveld. Graderinga varte til sammen fem timer, så det var slitne folk som dro hjem. Elena kom og så på, og det var første gang jeg fikk vist henne hva det er jeg driver med; jeg er glad for at jeg fikk sjansen til det. I dag var det gradering for de øvrige elevene i klubben, og fra partiet mitt var det fire som gikk opp til test; én elev hadde gått opp uka i forveien. Fra høsten av skal jeg ikke ha dem lenger, men heller ta over det ene barnepartiet. I tillegg er det snakk om å kanskje få opprettet to nybegynnerparti for barn, ett her på Utsikten og ett på lokalet.
Neste oppdatering
Det ble både filmet og tatt bilder under graderinga. Når jeg har fått en kopi av dette, skal jeg legge ut noen av dem når jeg har fått gått gjennom dem. For øvrig kan jeg nevne at de(n) neste posten(e) min kommer til å ta for seg noen grammatiske prinsipper som kan være nyttig for innlæring av teori.
Vi har kommet halvveis i semesteret, og innspurten har begynt. I dag var det innlevering av den første eksamenen i emnet arv, eiendom og giftermål i europeisk middelalder, og oppgaven vi fikk var å drøfte aristokratiets reaksjon på kirkas ekteskapspolitikk. Det er ikke blant de beste oppgavene jeg har skrevet med tanke på å faktisk svare på oppgaven, men innholdet er greit nok, så som vanlig deler jeg den. Dersom du har lyst til å lese Eksamen № 1, HIS-2013 – Det vesteuropeiske aristokratiets reaksjon på kirkens ekteskapspolitikk i middelalderen, er det bare å laste den ned fra Google Disk.
Neste stopp: Eksamen i gotisk transkripsjon.
Oppdatering:
Oppdatert den 23. mars 2013.
Gotiskeksamenen gikk strålende, så nå kan man ta seg en velfortjent liten ferie. I dag skal vi besøke Elena og Stano, i morgen blir det forhåpentligvis rollespill med Imladris-gruppa, og til uka håper jeg å kunne kjøre en runde rollespill hos Christian og Nica. Ferie blir godt.
Det har nylig vært vinterferie, og som de som kjenner meg eller har fulgt meg ei stund vet, er ikke ferier noe jeg er spesielt god på. Etter å ha slitt meg gjennom den første uka før ferien, ganske så usikker på mye av hva som skulle skje, fikk jeg en fin start på ferien med deltagelsen på sparringsseminaret. Jeg fikk en god og fin mestringsfølelse av det, som alltid gjør godt. Vinterferieuka var selvsagt ei normal uke på universitetet, men på trening var vi ganske så få. Jeg fikk dermed trent rolig og godt på mine egne ting, og synes jeg gjorde gode fremskritt treningsmessig. Men det var etter ferien at jeg skulle finne det som virkelig ga meg følelsen av ro og mestring igjen.
Jeg har jo plundret litt med kalligrafi tidligere, og etter å ha fått ei blokk med akvarellark fra Elena, fant jeg anledninga forrige helg til å sette meg ned og øve meg igjen. Den amerikanske foreninga for skrivekunst, IAMPETH, har et flott bibliotek av gamle lærebøker digitalisert til glede for vordende kalligrafister og andre som ønsker å forbedre håndskrifta si. Det var her jeg fant instruksene jeg trengte for å øve meg på skrifta kalt German, ei skrift kjennetegnet ved svært flytende, bølgede bevegelser. Neste steg på veien er Old English som har mer kantede bokstaver, og krever ei stø hånd når hårlinjene skal tegnes inn. Det første forsøket mitt ser ut som til høyre.
Med første oppgave fullført, følte jeg meg klar for ei litt vanskeligere utfordring. Jeg hadde allerede vært en tur på byen og kjøpt bursdagsgave til Marie-Victoria og Weronica (Nica blir 29 i morgen). Dessverre rakk jeg det ikke til Marie-Victorias bursdag, men det ble et forsøk til Nica i stedet. Jeg linjet opp kortet, skisserte opp bokstavene med blyant, og lagde deretter ei ramme, slik jeg fant instruks på på bloggen The Calligraphy Pen. Den største utfordringa viste seg å bli å finne ut av hvordan få gullblekket til å flyte godt, noe jeg løste med å bruke fjærpenna i stedet, som har en annen sort spiss. Jeg ble svært fornøyd med hvordan det endte opp til slutt.
Jeg beklager den svært lave oppløsninga på bildet, men håper å kunne laste opp et bilde av bedre kvalitet når gaven har blitt gitt; kortet er nemlig forsvarlig forseglet i konvolutten nå.
Jeg fant ut at det var på tide å prøve seg på ei større utfordring. Da Elena så bildet av kortet, spurte hun om jeg hadde lyst til å lage noe slikt til henne også, så det måtte jeg jo nesten forsøke. Jeg syntes likevel jeg trengte å lære meg flere knep før jeg kunne lage noe som kunne være verdig en gave, så jeg satte meg ned og lette mer på nett etter hvordan man gjør det som på engelsk blir kalt flourishing. Jeg kom til slutt over ei side som het A Place to Flourish, og gjennom ei veivisning funnet der, endte jeg opp med det ferdige resultatet som kan sees nedenfor.
Klikk på bildet for høyoppløst versjon.
Teksten lyder «quia nātūra mūtāri nōn potest, vērae amīcitiae sempiternae sunt», altså «ettersom naturen er uforanderlig, av den grunn er sant vennskap evigvarende» (Marcus Tullius Cicero, De amicitia (Cic. Amic. 32)). Latinen er hentet fra Perseus 2013-03-07; oversettelsen er min egen.
Jeg må få lov til å si at jeg er svært, svært stolt over det endelige resultatet. I tillegg, synes jeg det har vært utrolig godt å finne tilbake til kalligrafien igjen. Det gir meg ro, og jeg kjenner en enorm glede over å skape noe vakkert. Hva synes du?
