Det skumle ordet måtte frem igjen. For snart et par uker siden bestilte jeg meg ny time hos psykologen, og klokka kvart på ett i dag var det til pers. Jeg tror vi satt atskillig lengre enn den normerte klokketimen, men det var vel kanskje nødvendig.
Mye tid, alt for mye tid har gått med til å fundere og gruble over tilværelsen siden midt i jula i fjor. Det hele startet vel med det mildt sagt overraskende møtet jeg fikk med gamle instruktørkolleger/elever. Siden den gang da, har det dessverre gått jevnt og trutt den veien jeg trodde jeg hadde sluttet å gå. Fjoråret var, særlig siden sommeren, preget av jevn, dog sakte, fremgang. Men innimellom kom tanken snikende, om hvorvidt jeg noen sinne kommer til å bli frisk.
I dag tror jeg ikke det. Jeg tror det er på tide at jeg innser at dette er noe jeg sannsynligvis blir nødt til å leve med resten av livet. Det er en trist, pessimistisk tanke, men er slik jeg nå ser det, den eneste realistiske. Jeg håper bare det viser seg å være feil (så en liten rest av den gamle, evige optimisten lever kanskje fortsatt).
Jeg sendte meldinger til Kjersti og Charlotte etter timen. Jeg har andre òg jeg kan henvende meg til. Noen føler jeg jeg kan gjøre det med, men vil helst ikke. Andre føler jeg jeg kan gjøre det med, men får som regel ikke svar hos. Det er klart det betyr noe! Men dette er ikke et angrep på noen. Det er bare tankene jeg tenker nå, som jeg trenger så fryktelig gjerne å få skrevet ned.
Bloggen min var opprinnelig ment for nettopp det formålet, men jeg hadde aldri motet til å ta det opp skikkelig, ikke før nå. Det er klart jeg savner en del av det gamle jeg hadde. Før i tida var jeg plagsomt optimistisk. Nå er jeg plagsomt trist. Jeg unngår kontakt med de fleste av vennene mine, og jeg lurer på om noen av de jeg kaller venner, kanskje helst vil være bekjente. Andre igjen, de øker jeg kontakten med. Stakkars dem…?
De to første målene jeg bør sette meg, tror jeg, er å slutte å frykte dagene jeg skal å trene. Treningen er ikke problemet, folkene er stort sett ikke problemet heller, men hjemturen… Den kan ta opp til to timer. Veien hjem er egentlig rundt en halvtimes spasertur lang. Det andre jeg bør prøve å gjøre noe med, er å finne en bedre måte å få kontroll på sinnet (som i «et sinn») mitt, enn å slå vegger. Det virker, så absolutt, det gjorde også skjæringen, men som jeg visste da og fortsatt vet: det er en effektiv, men fryktelig ukonstruktiv måte å løse problemet på. Strengt tatt tror jeg den viktigste effekten av det er at jeg ikke lærer hvordan håndtere det.
For et par år siden dro jeg på trening og instruerte etter å ha skåret opp armen min. Det var smertefullt, og jeg syntes jeg var en tosk som gjorde det, men det hjalp meg å holde fokuset oppe. Nøyaktighet med sterile blad gjorde det lettere å skjule det. Et par uker etter de første kuttene var jeg ei helg i Geiranger med familien. Ingen så det da heller. Ikke en gang Kjersti, som lå ved meg i senga, la noen gang merke til det, før jeg selv valgt å vise henne det.
Jeg tror emo-moten kan være noe av det verste som har skjedd for de som har virkelige problemer. Det avskrives, selv av deres egen generasjon, som «emo» dersom noen egentlig, virkelig sliter. Vi har per i dag ikke kommet et eneste, nevneverdig skritt nærmere en aksept av at den psykiske helsen vår er en sidestilt, likeverdig del av helsen vår. Fortsatt opplever arbeidstakere å bli ignorert, misforstått eller sett ned på dersom de skulle ha slike problemer og forsøker å ta det opp. Fortsatt opplever pasienter som søker hjelp av legen sin å bli avvist med en gammeldags, respektløs mening om at det løser seg av seg selv. Fortsatt skammer folk seg, jeg også, om å fortelle om det.
Og det er feil.
Herved ønsker jeg meg selv lykke til. Motgang styrker oss, sies det. Det ser ut til at jeg skal bli et supermenneske.
