Nokre korte ord om det filosofiske omgrepet «idé»

Eg held framleis på å lese Cicero sine Samtalar på Tusculum (og det er slett ikkje så verst triveleg å lese det), og i avsnitt 1.58 seier han at:

Cumque nihil esset, ut omnibus locīs ā Platōne disseritur – nihil enim putat esse quod oriātur et intereat, idque sōlum esse, quod semper tāle sit, quāle est; ἰδέαν appellat ille, nōs speciem – nōn potuit animus haec in corpore inclūsus agnōscere, cognita attulit: ex quō tam multārum rērum cognitiōnis admīrātiō tollitur. Neque ea plānē videt animus, cum repente in tam īnsolitum tamque perturbātum domicilium immigrāvit, sed, cum sē collēgit atque recreāvit, tum agnōscit illa reminīscendō: ita nihil est aliud¹ discere nisi recordārī.

1 Her tyding jamfør II frå Latinsk ordbok: ofte = bare.

Og sidan inkje er, slik det allstad blir framlagt av Platon: for han meiner at det er inkje som blir til og går til grunne, og at det aleine er som alltid er slik eit slag som det er; han sjølv kallar det ἰδέα, me kallar det tankebilete. Livskrafta kunne ikkje erkjenne dette [medan ho var] innestengd i lekamen; ho bar med seg erkjenningane: Frå dette blir forundringa [vår] om kjennskapen til so mange ting oppheva. Og livskrafta ser ikkje dette beint fram når ho brått har flytta inn til slik ein usedvanleg og slik ein forstyrra opphaldsstad, men, når ho har samla seg og kome seg, då kjenn ho dei att med å hugse [dei]: Dermed er å lære inkje [meir enn] å berre minnast.

Cicero: Samtalar på Tusculum 1.58

Kva er då eigenleg denne idéen, dette tankebiletet? Bakgrunna er Platon sin tanke om kva me eigenleg kan vite, kva me eigenleg kan få viten om. Anfinn Stigen skriv at Idéene er evige mønstre for de ting som kan eksistere i sanseverdenen, og mønstrene eksisterer forut for og uavhengig av om noe blir laget etter dem. Idéverdenen er evig. Idéene er uforanderlige. (Anfinn Stigen: Tenkningens historie, bind 1, Gyldendal akademisk forlag, 20. opplag 2011, s. 64.) Nøkkelen til kva dette handlar om ligg altså i spørsmålet kva kan me få viten om? Platon ønskjer å finne ut kva viten er, kva me kan få viten om og treng dermed ein metode for å finne ut korleis han kan få svar på desse spørsmåla.

Det er passande at dei to ordbøkene eg brukar til vanleg har so nærliggande forklaringar på kva det greske og latinske uttrykket faktisk tyder. Den gresk–danske ordboka mi (Berg, C.: Græsk–dansk Ordbog til skolebrug, anden forkortede udgave, andre opplag, Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag, S. L. Møllers bogtrykkeri, København, 1950) seier at ἰδέα er 3) i philosophisk Btdng., Tankebillede, Ide, Begreb, medan den latinske ordboka mi (Johanssen, Jan & Nygaard, Marius & Schreiner, Emil: Latinsk ordbok : latin–norsk, fjerde reviderte utgåve av Kraggerud, Egil & Tosterud, Bjørg, J. W. Cappelens Forlag ⅍, Oslo, 1998) omtalar speciēs som 2 d forestilling, begrep; idé, ideal. Faktisk får me i kommentarane til Loeb-utgåva ei veldig fin oppsummering av problemet Platon prøvde å svare på:

Cicero is summing up the teaching of the Phaedo. Absolute justice, beauty, goodness, etc., are “ἰδέαι,” and knowledge of them cannot be obtained through the senses. These “ideas” are unchanging, are always what they are and do not admit of variation. We acquired knowledge of them before we were born. Objects perceived by the senses are always changing and hardly ever the same. The soul is akin to the invisible and unchanging: the body to the visible and changing. The body drags the soul into the region of the visible and changing, and the soul wanders and is confused. We make the nearest approach to knowledge when we have the least possible connection or fellowship with the body. If the soul had had no life apart from its association with the body, it could not have acquired knowledge of the true realities, the “ideas.”

Note. 3 s. 69 i King, J. E.: Tusculan Disputations with an English translation by J. E. King, Cicero XVIII, LCL 141, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts / London, England, første gong publisert i 1927, revidert i 1945, ISBN 978-0-674-99156-9, DOI.

Det er denne idélæra som er grunnlaget for hulelikninga, som tek for seg to av nivåa i idélæra hans. Kort oppsummert er ho at me har ein tanke om kva eit menneske er, det ideelle menneske; so har me eit omgrep menneske, altså måtane me omtalar oss sjølve på, kva me er, kan vere, vil vere; so har me oss sjølve, slik me går rundt omkring i verda med skavankane våre, nokre meir lik idealet, idéen mennesket, andre mindre; so har me til slutt bileta av menneske, skuggebileta som me kjenner frå hulelikninga.

Til sist, som so mange filosofiprofessorar har sagt før, om du vil ha ei innføring i kva hulelikninga går ut på, sjå The Matrix. Filmen er fabelaktig, og framleis, sjølv over tjue år etter at han kom ut, både sterk, meiningsfull og ikkje minst flott å sjå på. (Og framleis, som den gong då, er eg litt misunneleg på dei som er på klubben når Neo og Trinity møtast fyrste gongen.)

Fiks: Googles Android-meldingsapp oppdaterer ikke telefonnummer med landkode fra kontaktlista

Har du hatt problemer med at Android-appen for meldinger (tekstmeldinger, MMS-meldinger osv.) ikke oppdaterer seg når du legger til landskode i kontaktlista di? Jeg har hatt det problemet helt siden jeg fikk meg Googles Pixel 4a i fjor, men i dag fant jeg ut at det faktisk lar seg gjøre å løse det.

I fjor, etter å ha innsett at løpet var kjørt for den gamle overvåkingstelefonen min fra Huawei (som jeg slett ikke var misfornøyd med, sånn generelt, for den dugde iallfall ei stund, skjønt lagringskapasiteten var det som til slutt knakk den; jeg kunne ikke ha noe installert på den lenger), kjøpte jeg meg ny telefon. Siden det var en Google-telefon, skulle man tro at den fungerte perfekt med Googles produkter, men jeg fant fort ut at det var ett problem den hadde som var nokså kritisk: Den oppdaterte ikke telefonnummer i meldingsappen med landskoden som jeg la til i kontaktlista. Dermed var det umulig for meg å sende meldinger fra det britiske telefonnummeret til Norge, uten først å slette hele meldingsarkivet til det enkelte nummeret. Jeg vegret meg naturligvis for å gjøre det, men så, for ei ukes tid siden, fant jeg ei løsning.

Som gammel PC-bruker, er det egentlig snodig at jeg ikke tenkte på det før, for hvor mange PC-problemer har ikke latt seg løse med svenskeknappen? Her er metoden man bruker:

Treff på søk i Google Play-butikken etter meldingsappen.

Appen avinstalleres og reinstalleres.

1. Åpne Google Play-butikken.
2. Søk etter «meldinger app» eller noe tilsvarende.
3. Hvis du bruker standardappen, heter den Beskeder, Meldinger eller noe lignende. Ikonet er per i dag blått med ei snakkeboble som peker til venstre oppe.
4. Trykk på appen og velg Avinstaller.
5. Når appen er avinstallert, gjør eventuelle tilleggsendringer i kontaktlista di.
6. Reinstaller appen.

Dersom alt funker som det skal, oppdateres numrene i meldingsappen, slik at du nå, endelig kan sende meldinger til gamlelandet igjen. Dersom det ikke skulle virke, og du finner ei anna løsning, håper jeg du kan fortelle meg om det i kommentarfeltet nedenfor. Fēlīciter!

Cicero: Nytelsesfilosofi er joss og mannjskit

Det er ingen hemmelighet at Cicero var lite begeistret for epikureerne; i et brev til broren hans Quīntus for eksempel (QFr 14.5), omtaler han Titus Lucrētius Carus’ læredikt som å inneha geniets gnister men å være høyst teknisk – og i bunn og grunn kjedelig. Men hva med storverket hans Samtaler på Tusculum?

Byste av Epikur av kunstneren Sailko, fra Wikimedia Commmons. CC by SA 3.0.

[…] sed mandāre quemquam litterīs cōgitātiōnēs suās, quī eās nec dispōnere nec illūstrāre possit nec dēlectātiōne aliquā adlicēre lēctōrem, hominis est intemperanter abūtentis et ōtiō et litterīs. Itaque suōs librōs ipsī legunt cum suīs, nec quisquam attingit praeter eōs, quī eandem licentiam scrībendī sibi permittī volunt.

[…] men at noen overhodet tilkjennegir tankene sine til skrift, noen som verken evner å anbringe dem i orden eller belyse dem, eller å på et eller annet vis lokke leseren med nytelse, [det er] et menneske [av et slag så] over stokk og stein misbrukende såvel fritid som lærdom. Dermed leser disse sine egne bøker med [rævdilterne] sine, overhodet noen verken rører [bøkene] unntatt dem som ønsker å tillate for sin egen del den selsamme friheta å skrive.

Cicero, Samtaler på Tusculum 1.6

Så, kort oppsummert, som overskrifta på posten tilsier: Cicero syntes at nytelsesfilosofien til dem som kalte seg epikureere var joss og mannjskit. Men her er det nok viktig å nevne at han nok først og fremst tenkte på dem som kom etter Epikur, ikke Epikurs faktiske filosofi; han kaller det jo ikke epikureisk filosofi, men livsnytelsesfilosofi. Jeg lar Store norske leksikon avslutte:

Fysikk kunne bidra til [livsførsel som førte til lykke,] ved å gi ting sine naturlige forklaringer og derved befri menneskene for lykkedrepende overtro og frykt for gudene, slik at de uforstyrret kunne leve for nytelsen. Denne var for Epikur ikke først og fremst den sanselige nytelsen, men den opphøyede sjelsroen (ataraksia) som medførte befrielse fra ulyst og lidelse.

Epikurs lære ble mistolket av hans elever, som la hovedvekten på sanselig nytelse. Slik fikk ord som epikureer og epikurisme nedsettende betydning.

Store norske leksikon: Epikur.

Verdas råaste, radiovenlege song om sex

Denne låta er kanskje ikkje skrive av Elvis (det var få songar han framførde som han sjølv skreiv, sjølv om han var med å arrangere mange av dei på 70-talet), men i hovudet mitt er Elvis sin versjon av Steamroller Blues den beste, mest openbert pornografiske versjonen av låta. Om du aldri har høyrt ho før, er det ein herleg versjon av ho frå tidleg 1970-tal i klippet du kan sjå nedanfor, og om du vil sjå teksten og syngje med, har eg attgjeve han nedom. Kva gjeld YouTube-videoen, er det kanskje ikkje det beste opptaket, men det har noko av råskapen som forsvann ettersom helsa han vart svakare. Opptaket frå Aloha From Hawaii er kanskje betre kjent, men sjølv om eg er stor fan av den konserten, er det tydeleg at den råskapen som produsenten hadde sett på Vegas-konsertane til Elvis i stor grad var borte, som er forklaringa på kvifor dei har so til tider valdsamt overprodusert konserten (rett og slett for å dekkje over at han ikkje var heilt den mannen produsenten hadde vore vitne til tidlegare).

1
/: I’m a steamroller baby I’m ’bout to roll all over you :/ I’m gonna inject your soul With sweet rock’n’roll, full of rhythm ’n’ blues

2
/: I’m a cement mixer A churning urn of burning funk :/ I’m a demolition derby, A hefty hunk, steamin’ junk

3
/: I’m a steamroller baby I’m ’bout to roll over you :/ I’m gonna inject your soul With some sweet rock’n’roll And shoot you full o’ rhythm ’n’ blues

4
/: I’m a napalm-bomb Guaranteed to blow your mind :/ If I can’t have your love now baby There won’t be nothin’ left behind

Overarbeid, underspising og sparebluss: Hva blir det?

Det var ikke lett for meg å innse det, men forrige og denne uka ble jeg tvunget til å innrømme et par ting overfor meg selv:

• Jeg er overarbeidet.
• Jeg spiser for lite og for dårlig.

Det siste oppdaget jeg tilfeldig. Det er ei stund siden sist jeg veide meg (forrige gang var i fjor en gang), men da jeg deltok i et psykologieksperiment nå uka som var, fant jeg ut at jeg har gått ned to–tre kilo uten noen spesiell grunn. Det er ikke det at det plager meg å ha gått ned i vekt, for jeg var noen kilo over komfortvekta mi, men heller at jeg vet årsaken til det. Jeg spiser lite til de fleste måltidene, og mange av dagene i uka ser jeg meg ikke råd til å spise alle måltidene som jeg burde spise.

Så til det første punktet: overarbeid. Per i dag er jeg femti prosent student, femti prosent selvstendig næringsdrivende (jeg skriver frie tekster for et firma i Oslo). Problemet er at for det første er student på halv tid på universitetet her i Glasgow definert med en reell arbeidsbyrde på seksti prosent, ikke femti, selv om de samtidig skriver at man studerer femti prosent; med andre ord: Den tida som de forventer at man skal investere i studiene er regnet ut til totalt ti prosent flere timer enn den faktiske tidsfordelinga legger opp til. Javel, tenker man kanskje, det burde vel gå bra? Det er bare ti prosent ekstra. Legg så til én time pendling hver vei, problemene man gir seg selv med å stadig ha ei ukes avbrekk i tankerekka, behovet for å tjene en slant bare for å få endene til å møtes, så begynner det fort å balle på seg.

I fjor var jeg langt, langt nede sommerstid. Arbeidsbyrden (det viser seg at «byrde» er hankjønn i bokmål men hunkjønn i nynorsk (slik det er i dialekten min)) ble for stor med en APR som i forste omgang feilet, slik at jeg måtte bruke hele sommeren på å arbeide med studiene for å kunne fortsette. (Tar man da i betraktning at de selv besluttet at jeg på grunn av helsetilstanden i lept av halvåret kun hadde vært i stand til å arbeide tre måneder, skjønner man hvor drøy hele situasjonen egentlig var: På tre måneder effektiv studietid var det forventet at jeg skulle ha levert et arbeid som tilsvarte seks måneder studietid.) Nå vel, jeg bestod APR-en da sommeren var over, men i motsetning til andre, tok jeg da fatt på høsten helt utslitt. Konsekvensen var som forventet: Den dype depresjonen jeg var på vei inn i ble alvorlig forverret, og jeg ble henvist til psykolog – som var alt annet enn imponerende: Frankly, I am intimidated by you; we do not usually deal with patients of your intellect. (Bare for å ha nevt det: Den ene gangen jeg har tatt en IQ-test, var resultatet at jeg er innenfor normalspekteret.) Med andre ord er det ingen helsehjelp å få her for høyt utdannede som får mentale lidelser.

Jeg brukte seinhøsten og tidligvinteren på å prøve å bli bedre. Jeg har nå redusert dosen min (Mirtazapin, ɔ: Remeron) til 30 milligram daglig. Effekten av det har vært overveldende bra for meg, for jeg trenger langt, langt mindre søvn nå enn tidligere (jeg har redusert søvnbehovet fra åtte–elleve timer (vanligvis ti) til fem–åtte timer (vanligvis seks)), som gjør at jeg får langt mer ut av dagene mine; men jeg begynner å bli redd for om jeg igjen trenger sterkere dose: Den generelle formkurva har de siste par ukene vært dalende, og man har her ikke noe i nærheten av det samme personlige forholdet til legen som i Norge, siden man her tildeles et kontor, ikke én bestemt lege.

Så hva gjør man? Som vanlig, det som man alltid har gjort: biter sammen tennene og håper at ryggraden holder fram til målstreken. I mellomtida kan jeg glede meg over at jeg skal utredes for mulig (degenerativ?) nervelidelse. Hva er trøsten? I enden av tunellen står det noen og vifter med en pen tittel på ditto diplom (som sannsynligvis ikke (aldri?) kommer til å gi meg et stabilt, trygt, intellektuelt utfordrende arbeid livet ut, slik jeg i det tredveårige, naive sinnet mitt trodde fantes); det er da noe.

Hvorfor ingen bilder? Det er jo lenge siden. Kort sagt: Jeg gidder ikke. Lengre svar: Erfaringsmessig er det færre som leser rene tekstinnlegg, så da får jeg på den ene sida brukt bloggen til det den opprinnelig ble til for, samtidig som færrest mulig blir plaget av å måtte lese om det.