Eg hadde meg eit lite uhell no veka som var og fekk i dag endeleg kome til legen. (Eg må no berre nemne at eg likar veldig godt ordet «lækjar», og veit ikkje heilt kvifor eg ikkje vågar meg på å bruke det i teksten her.) No, langt om lengje, etter ei veke med å humpe rundt utan å få noko hjelp (eg skal ikkje gå inn på her no om kva som skjedde, for det er ikkje so viktig), skal eg få nokon til å sjå på han, so på måndag skal eg til røntgen – der dei mest sannsynlig ikkje finn noko, ettersom det mest truleg er ei seneskade. Men i det minste får eg no vite kva dei finn og kva eg skal gjere då, og so får me sjå om det blir fysioterapi eller ikkje.
Men skada fot er ingen grunn til å ikkje trene, so eg har vore på trening som vanleg denne veka, men sjølvsagt ikkje gjort noko av det resten av klassen har gjort. Eg tenkte det kanskje kunne vere verdt til ettertida (og for å sjølv hugse det – og kanskje vere litt stolt av det) korleis treninga mi i dag var. Eg køyrde tre sett, alle pressande og sitjande på alle fire eller liggjande:
30 front snapspark (압차부시기)
30 svingspark (돌려 차기)
30 gjennomtrengande sidespark (옆차지르기)
20 gjennomtrengande bakspark (뒷차지르기) med 10 oppløft på kvart
30 bukbøy (sokalla situps: 윗몸 일으키기 (sjå Naver)) heilt opp og fram
50 ryggbøy (veit ikkje enda kva dette er på koreansk) med strak kropp
30 diagonalløft (Dº)
Totalen per fot blei dermed 90 front snapspark, 90 svingspark, 90 sidespark, 60 bakspark med 600 oppløft, 90 bukbøy, 150 ryggbøy og 90 diagonalløft – ei solid økt, om eg får seie det sjølv. Og samtlige øvingar var utan å stå på den låke foten! Ei slik økt skulle eg meine ein kan rekne som ei solid treningsøkt, so eg er svært nøgd.
P. S.: Grunnen til at eg gjorde 5:3 på ryggbøy:knebøy, var noko Robert Hammernes ein gong sa i Tromsø: Tre på magen mot fem på ryggen. Grunngjevinga, slik eg hugsar det, var at belastninga på ryggen er lågare med dei øvingane me gjer, og samstundes at ryggen treng meir trening for å vege opp for all treninga magen får.
P. P. S.: Kvifor skrive dette? Vel, dels med bakgrunn i det som står øvst, men òg av di eg tenkjer det kanskje kan vere til nytte for andre som får ein eller annan skade som gjer at dei må take det med ro ei stund. At eitt lem er skada, tyder ikkje at dei tre andre er det. Har du låke føter? Tren armar, rygg og mage. Dårleg skulder? Tren føtene. Låk rygg? Tren hovudet og les teori. Du kan alltids trene noko, so med mindre du er sengjeliggjande og/eller smittsam, kan du mest alltid kome på trening om so er berre for å vere i nærleiken av treningskollegaane dine. Tak vare på deg sjølv med å halde fast på rutina di; det gjer mest alltid godt i det lange laupet. Eg er so heldig i motsetnad til korleis eg kjende det i Tromsø at eg har ein instruktør som tenkjer som meg og som alltid ønskjer meg velkomen i hallen. Han gjev meg kjensla av at det alltid er godt at elevane kjem på trening, uansett korleis dei har det, at ein kan trene det ein kan, for det gjer godt for kropp og sjel.
P. P. P. S.: Dét over føreset sjølvsagt at du har det godt med instruktøren din. Om du slit, snakk med nokon du stolar på og vurdér om skadeavbrotet kanskje kan vere eit betre alternativ ei ri, slik at du får litt tid til å tenkje på saken. Om du ønskjer å snakke med nokon om det, med nokon som har vore gjennom slikt, må du gjerne skrive til meg. Du kan nå meg på the1 + det engelske brukarnamnet mitt, som står i bloggen sin undertittel, via Google sin e-post-teneste. Du kan òg leggje inn ein kommentar her, so klårt.
Jeg tenkte bare jeg skulle nevne det. Ja, det står 27¼ °C, og nei, det er ikke i sola. Faktisk er det to timer siden sola forsvant bak toppen av øya.
Dette er ikke noen dag for anstendig bekledning! For øvrig skal jeg prøve meg på å lage hjemmelaga softis nå ved hjelp av denne oppskrifta. Jeg kan jo ikke kjøpe softis selv med laktoseintoleranse. For å gjøre det ekstra sunt, skal jeg prøve å lage den med tagatesse; jeg er spent på hvordan det blir.
Her kan du lese den fyrste posten om blåturen til Hardanger. Eg har lenka hit frå han.
Dei fyrste dagane hjå Yngvild måtte eg arbeid. Eg hadde ikkje tid til å ta meg heilt fri – eller rettare sagt: Eg hadde ikkje råd til det – så eg fekk låne datamaskinen hennar til å jobbe på. Ikkje overraskande var den som så mange andre slike maskinar fylt med gaukevare. Gauke(program)vare er forresten eit fantastisk nytt ord eg lærte i dag som tyder det same som engelsk bloatware. Eg trudde først at det hadde opphav i «gauk» i tydinga «smuglar (av brennevin)», men det måtte i så fall ha vore gaukvare jf. engelsk malware. Det har nok heller å gjere med den andre tydinga av gauk, altså som fuglen som tærar på andre fuglar sine ressursar med å legge egga sine i reira deira. Men eg fekk ordna det i løpet av eit par dager, og no verkar maskina hennar langt betre til det han var kjøpt til: å spele.
Å sitje slik med lyden av elva attmed seg og arbeide var utruleg avslappande. Som eg skreiv Eg merka at eg fann ro. Og det gjorde det ikkje verre at det blei så fint på tysdagskvelden; det vart heilt nydeleg der, med ein glødande solnedgang:
Medan eg satt på dagtid og jobba (og litt vel seint utpå kvelden òg), gjekk Yngvild og Erik-Johan inn til Odda sentrum og såg seg rundt. Den eine av dagane, onsdag, fann eg ut at eg fortente å ha meg litt fri og sjå kor fint det var der, så eg blei med dei ut i godvêret. Me gjekk ned til sentrum langs elva og gjekk til ein fantastisk klesbutikk der: Terje Storhaug ⅍. Dei seier på heimesida si at dei skal ha best service, best utvalg, best kvalitet og best pris, og veit du kva? Dei skuffa ikkje på noko vis. Eg var innom på leiting etter noko meir sommarleg enn det eg hadde, mellom anna ei kortare kortbukse, for eg likar ikkje at dei går ned til knea. Ikkje berre fann eg det eg ville ha der, men eg vart tatt imot med slik ei serviceinnstilling og solid fagkunnskap av klede som eg knapt har vore borti før. Eg hadde òg lyst til å sjå på om det lét seg gjere å få kjøpt ein sjakett, og han hadde ein som hadde vore til utleie tidlegare som han no selde for tusen kroner inkludert buksa. Dessverre var han for stor åt meg, men Finnsnes har no landets best kledde elektrikar.
1. Odda sentrum si gågate. Eg så ingen teikn til at handelen vart lamma av at folk måtte gå til butikkane; heller tvert imot. Gågata var fin, ryddig og triveleg, og det var avslappande å vere i ho.2. Gråtass i sentrum. Jørn Marius godkjende denne.3. Eg veit ikkje kva for eit bygg dette var, men måten det var presentert på med blomane rundt, dei fine trea, graset og måten steinen var lagt på, fekk meg til å tenkje på kva Åndalsnes kunne ha vore (og ikkje er).
Etter dette sett me oss ned på ein kafé og naut dagen. Eg gjekk heim ikkje lenge etter, etter å ha fått meg allergimedisin (sørpå tyder sommar gjerne at det er både varme og blest), og gjekk heim til Yngvild for å arbeide vidare.
Yngvild sin kokekunst
Alle som har vitja Yngvild og fått nytt kokekunsten hennar, kan skrive under på kor flink ho er. Om du er eplebonde i Hardanger, hut deg på biblioteket! Det var sjølvsagt ikkje noko annleis no. Me åt nydeleg mat kvar dag og levde som velfødde Skrepping-hobbitar på Haugen. Eg kan ikkje anna gjere enn å plage deg som les dette med bilete av den gode maten:
Yngvild sa at ho hadde som mål å få oss til å leggje på oss fem kilo medan me var der. Eg veit ikkje om det blei så mykje, men eg veit at eg veg meir no enn før eg var der. Me spiste god frukost ilag kvar dag. Fleire av dagane fekk eg graut, så da var eg glad. Magen min har det best på mykje fiber. Me hadde dugurd, me hadde tokaffe, me hadde middag, me hadde kvelds, me hadde kveldskaffe. Me åt, og me åt godt. Ikkje minst: Eg blei meir og meir avslappa … litt sånn som du blir av å sjå kattetærne til pusolini her.
Blåtur fr.–lø. 3.–4. juli
Så kva er ein blåtur? Yngvild fortalde meg at ein blåtur er å bli teke med på noko ein ikkje veit kva er, at det gjerne er slikt som firma dreg med seg dei tilsette på for å bygge moral. Vel, turen me skulle på bygde såvisst moral!
Turen til Utne og hotellet
Me køyrde eit godt stykkje før me kom fram. Som einkvar som har køyrd vestnorske fjordar veit: Vegen frå A til B er kanskje kort i sikt, men lang i reisetid; eller ɔ: er det langt å køyre dit, men det var jo ikkje langt å reise på den tida då alle brukte båtar. I alle høve: Me runda av opp forbi eit flott gamalt bygg, parkerte, og då fortalde dei meg kva me skulle (eg visste allereie at det var noko spesielt, sidan me hadde skaffa oss brokadevest og kalvekryss til turen, og eg hadde med meg flosshatten min): Eg var invitert til ei overnatting på Utne hotell, alt dekt, med sidersmaking inkludert!
① Biletet av hotellet blei tatt litt seinare; eg såg det frå venstre side då meg kom inn til hotellet. Det er lett å sjå kva del som er bygd ut, men på ein sær måte er det litt sjarmerande òg, om enn eg ikkje heilt likar stilen på tilbygget. ② Utsikta ut var òg fin, om enn nokså grå den fyrste dagen.
Då me kom inn, blei me tatt imot av flotte damer kledd i arbeidsdrakt frå gamal tid. Me fekk eit rom oppe, eit av dei betre romma, og berre det å sjå døra var eit syn: Alt av flater som kravde det, var mala med skinnrulling. Å opne døra inn til rommet var som å gå inn i ein svunne tid, ei tid då livet var enklare og kanskje meir innhaldsrikt. Ting vart bygd for å vare, for det kravde innsats å lage det. Og rommet me fekk synte tydeleg kvifor det er verdt det. Kor gamle møblane og rommet var, veit eg ikkje, men den nye avdelinga av hotellet (som me ikkje låg i), var frå 1920. Den eldste delen av hotellet var frå 1722!
③ I alle høve: Det lét seg gjere å sjå korleis skinnrulling ser ut på nattbordet til høgre i biletet over. Me blei fortalde dagen etter at dei hadde ei fast dame som kom innom ein gong i året for å sjå kva som måtte rettast opp på; slik held dei hotellet i tipp-topp stand heile tida. Og samstundes bidreg dei til å ta vare på gamalt handverk. Hotellet var eit praktdøme på korleis ein kan medverke til ikkje berre fleire betalande kundar, men òg til å ta vare på gamalt, uerstatteleg kunsthandverk, gamal fagkunnskap og kunne, me å investere om så er berre littekstra og ta det litt dyrare valet, som verkeleg betalar seg sjølv på lang sikt.
Nok om det. ④ Det fjerde biletet syner enda betre skinnrullinga, særleg på døra. Sjå òg korleis alt av møblement passar til alt i både rommet og hotellet. (Og på hattehylla ligg – som det høver seg – hatten.) ⑤ Rommet til Yngvild er på det siste bildet, inn døra til venstre for hattehylla i bilete fire. Innanfor rommet hennar var badet – der det var badekar, O, lykke! – som var utstyrt med veldig dyre, verkeleg gode badeartiklar; både såpe, sjampo og balsam; ein hudkrem, som me fann ut kosta over 800 kroner; og badesalt. Eg nytta badekaret med det same, og du gode, så godt det gjorde åt knea mine.
Sidersmaking
Alle tre til bords: Eg med dress, brokadevest, kalvekryss og flosshatt; Yngvild med viktoriansk, sjølvsydd kjole; Erik-Johan med sjakett, brokadevest og kalvekryss. Fotograf: Ukjend meddeltakar på sidersmakinga.
Høgdepunktet for turen var sidersmaking og middag. Sidan me likar å kle oss opp og ha på oss kostyme, stilte med i klede som høvde seg for høvedsfolk frå slutten av 1800-talet. Eg hadde diverre ikkje greid å finne meg sjakett, så det ble den stripa dressen min, men med kalvekryss, brokadevest og ikkje minst flosshatt på hovudet, var stilen gjort; Erik-Johan hadde nett fått seg sjakett, og stilte i den; og Yngvild hadde sydd ferdig kjolen sin frå då me var på laiv.
Den eine av dei to driftsleiarane var ansvarleg for sidersmakinga og ga oss kyndig hjelp gjennom det. Ho fortalde oss at merket «Sider frå Hardanger» er eit geografisk beskytta namn. (Og eg sjekka no: Det er ikkje eit varemerke; det kan det vel ikkje ver jamfør denne avgjerda i Patentstyret.) Siderproduksjonen i Hardanger er enorm allereie; per no er han på 300000 l, og dei har mål om å kome opp i 1000000 l innan 2022 (om eg hugsa årstalet rett).
Me fekk smake fleire forskjellige siderar, og starta med ein Edel sider (Åkre gard) sin Rosé, ein sider med duft av bringebær, skjønt eg var bomsikker på at det var jordbær). Me fekk prøve Ulvik frukt & cideri (Apalvegen 78 i Ulvik) sin Kvitanesen (7,5 %), som hadde duft av ost og hadde ein syrleg og bitter ettersmak; Hardanger cideri (på Aga) sin 8 %, som dufta av blomster, var ei smaksbombe med bittertonar og mykje sødme mot slutten; Alde sider (Bleie gard) sin Alde sider 6,5 %, som var tørr, strågul og dufta av ost og kjellar; og avslutta med ein heilt fantastisk sider frå Edel: Edel issider, med duft av modne eple, karamell; ein smak av sherry og intenst gjennomtrengjande eple; som utvikla seg vidare til sterk syrligheit og tørrheit; og til slutt avslutta i ein voldsom sødme. Det var ein sider som kosta kronene sine for flaska (for vår del var alt så klart inkludert i sidersmakingspakken), men utan tvil ein sider som er verdt pengane sine.
Etter sidersmakinga gjekk vi for å spise middag i spisesalen, og blei servert eit utsøkt, trerettars måltid. Eg syntes det var særleg stas at kokken på hotellet her ikkje gjorde som kokkar flest gjer til gjestar som har allergiar: fjernar alle element frå retten som er allergiframkallande utan å erstatte han med noko. Nei, til oss diska han opp med mellom anna ein eigen saus (og meir enn det) til den utsøkte biffretten med spiste, og desserten var også spanande. Utne hotell bryr seg om gjestane sine, og dei har kokk(ar) som har fagleg byrgskap til yrket sitt.
Då middagen vart ferdig gjekk me oss ein liten tur ute, før me gjekk opp på rommet vårt, der me spela rollespel med Yngvild som spelleiar. Det blei eit av dei mest hysterisk artige rollespela eg nokon gong har vore med på å spele. Kort fortalt: Eg spela trollet Trul Rollstad og Erik-Johan eit anna troll. Me blei kasta ut av berget av faren vår to timar før soloppgang. Eg var god på å denge og hadde presten sin flosshatt, men var ikkje særleg glup. Me blei råka av ein svær sølvdrake (ein lastebil), temma draken og fór frå ville smådrakar med auge som blinka i raudt og blått, frigjorde ein flokk med geiter, rømde frå raud-og-blå-drakane, forsvann ned i jorda og traff ein gnom, kom oss opp att (utan å ha fått med oss at det hadde gått mykje meir tid enn kva med trudde der nede), og råka på eit opptog med karmenn og kvinnmenn som hadde temma regnbogen og veiva ho i lufta. Me fekk knytt regnbogen rundt akslane våre, og me klatra opp i eit kirketårn der bror min tredde regnbogen over spiret, medan eg heldt ein tordentale om korleis me var fri frå åket, som gjorde at opptoget jubla høgt om oss som (det eg høyrde som) dansetroll. Det var avsindig, det var hysterisk artig, og me lo så me faktisk måtte tørke tårene.
Laurdag
Utsikt over Utnefjorden frå frukostbordet. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese.
Me fekk oss ein nydeleg frukost. På grunn av smittetiltaka, var det ikkje ståande buffé, men tinging av ønska mat dagen i forkant. Me fekk alt me ba om, vêret var bjart og prud, og me naut maten godt. Etterpå gjekk Yngvild og eg oss ein tur utandørs, framleis i finstasen frå i går. Det var så mange som kommenterte habitten vår, som likte så godt å sjå det, og som lurte på kva høvet var; det var veldig triveleg å få all den positive responsen på det, og bidrog heilt klart til å gjere dagen enda betre. Medan me var ute, tok Erik-Johan seg eit bad, og etter ein drøy times tid, gjekk me opp og skifta. Eg valde å skifte til den vanlege moderne dressen min, medan dei andre gjekk for kvardagsklede. Eg likar å pynte meg når eg har lyst til det, og denne helga var ei slik tid.
Me tok turen vidare rundt omkring på Utne. Me gjekk opp til kyrkja og vidare opp i bakkane. Vêret var skjønt. Me traff på nokon som var ute med ein hund som var ung og full av liv. Me tok oss ei ri til å sjå på bautaen over dei som fall i krigen, og det viste seg at bautaen dei hadde på Utne var for den fyrste verdskrigen. Men dette må eg sjekke; eg hugsar det ikkje heilt i farta. Med vandra lenger opp i fjellsida og fekk ein flott utsikt, og fekk så klart teken det obligatoriske sidesparkbiletet … og eit flygande sidesparkbilete som ikkje vart heilt vellukka:
Det var morosamt å prøve å få til eit flygande sidespark òg, men det gjekk heilt skit, og heldigvis hadde eg vet nok til å stoppe medan leken var god. Det var ein ting å ta sats derifra og berre hoppe, men å hoppe og rotere hofta i lufta, sette ut eit godt sidespark og ramle utan å øydeleggje dress, sko og helse, det var noko heilt anna. Eg trur det er bra å syne fram slike bilete òg. Av og til er ein stolt gangar ikkje heilt det ein er kar om; ein gyngehest kan vere nok å bryne seg på.
Etter dette gjekk me på Hardanger museum. Dei har ei stor utstilling om hardingfelene, norsk biletkunst og utsmykking av Håkonshallen, og ikkje minst ein særleg interessant del om norske folkedrakter med eit innlegg om korvidt det er riktig eller ikkje at hardangersømen no blir laga i Ghana. Det var interessante bilete å sjå der. Eg fann meg så klart noko latin å bryne meg på, her i omsetjing:
Christina Filia·Haaconis.Rex Norvegiæ. peregrinatio Hispaniensis Filippum.fratrem regis Castilliæ nubendum anno·ⅯⅭⅭⅬⅨ
Kristina – datter av Håkon, kongen av Noreg – då ho drog ut til Spania for å bli gift med Filip, bror til kongen av Castilla, i året 1259.
Attreise
På turen att stoppa me innom det som skal bli nytt bibliotektilbod på Utne. Det gjer meg glad å vite at dei gamle telefonkioskane blir tatt vare på. Den som var her mangla rett nok telefonkatalog og telefon, men kanskje dei gjer noko med det òg? Men å ta dei i bruk til noko heilt nytt – bibliotek – er ein glimrande idé. Det er rart kva ein kan få til å skje med ein sprek biblioteksjef!
Det var litt vemodig å dra frå Utne. Det var veldig triveleg å vere der, og eg merkar at eg trivst best med ein rolegare dagsrytme.
Me tok ferga over, altså motsatt veg av den me kom inn, for å få med oss turen, utsynet, det som ei slik ferd byr på; og det var godt. Det er utruleg kor mykje ein får av krefter av berre eit kort avbrekk som dette i kvardagen, og eg dreg gjerne attende dit når me får sjansen til det.
Fergetur over Utnefjorden. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er klipt.
Erik-Johan og eg snakka om ferger kontra broer då med fór med ferga frå Lødingen. Kvifor vil folk på død og liv ha dei vekk? Dei gjev ein eit behageleg avbrekk i køyreturen, der ein kan setje seg ned, ta ein kopp kaffe, prate litt om ein vil det, sjå på naturen kring seg, puste ut, ta livet med ro. Det einaste problemet som er med ferjene, er at dei ikkje går jamnt heile døgnet. Men til prisen av ein undersjøisk tunell eller ei bro, kan ein drive ei ferge gratis i årevis! Så sa i alle fall sjefen for MRF til avisen for mange år sidan. Eg skal sjå om eg greier å finne referansen for dette.
Fergetur over Utnefjorden, utsikt inn mot Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er noko klipt.
Dei siste dagane i Odda
Tida lei mot hell i Ullensvang. Sundag sette me av til å spele rollespel; det var lengje sidan me hadde spela Hackmaster, og eg hadde tatt med meg ned In the Realm of the Elm King for å køyre det på dei. Erik-Johan og Yngvild laga seg roller til spelinga medan eg oversett dei delane eg trong å få gjort det på, laga ting til utdeling til dei. Eg likar slikt, og eg trur spelarane mine òg gjer det. Dagens tips: Stilkane frå modne jordbær, gjerne med litt kjøt på, er glimrande til etterlikne blod på brev.
Det var veldig triveleg å få spele rollespel med dei, og ikkje minst å få gjere det andlet til andlet att. Spelet tok såpass tid at me måtte spele det over to dagar (den namngjetne one two-shot-en), men ingen klaga på det. Eg gjorde eit par bommertar undervegs som gjorde at eg måtte handtere eventyret annleis enn kva det var lagt opp til, men det blei ei fin avrunding på det til slutt på mandagskvelden.
Midtvegs på dagen tok me oss ein spasertur (innom mellom anna butikken). Eg hadde nokre brev eg hadde skrive som eg ville få sendt. Eg likar brevskriving; det gjev meg ro i sjela å krote ned nokre tankar, sette av tid til å tenkje på nokon andre og samstundes få fortelje litt om meg sjølv og kva som skjer – i eit makeleg tempo. På vegen til bua fekk meg verkeleg sjå og kjenne krafta frå elva gjennom Odda. Sjå berre her:
Bilete av elva gjennom Odda. Alle bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Den lille bartepusen Agatha Christie kosar seg i lomma eg laga i botnen av genseren. Ho blei ein skikkeleg fangpus – eller eg burde kanskje helle si skrittpus – medan eg var der. Stadig låg ho og varma seg liggjande nedimellom låra mine. Eg måtte forresten berre ha med dette biletet, kun fordi alle likar ein god katt, og fordi eg trur ein har hjarte av stein om ein ikkje smeltar av kattungar. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Ditut og attende
Ja, det var vemodig å dra heim att. Men heim måtte eg. Eg har ting eg må få gjort i Tromsø som eg ikkje får gjort frå andre stadar. Eg kom meg til Bergen med Erik-Johan og så buss vidare inn til byen. For første gong fekk eg tatt bybanen, og det slett ikkje verst. Men det var rart, må eg seie å fare gjennom byen; også Bergen var prega av korona. Men samstundes må eg nemne at folk der var svært hyggjelege og hjelpsame (slik eg hugsa dei frå 1999/2000), og eg nytta meg etter all hovudsak av mannen-i-gata heller enn Google Maps til å finne fram. Det er trivelegare, må eg seie.
Ankomst Bergen stasjon, ein flott stasjon. Første tur på Bybanen sidan 1999 eller 2000 eller deromkring. Begge bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Eg blei sittande på Flesland ikkje alt for lenge, men veldig lenge på Gardermoen. Mat på Gardermoen er nokså håplaust no som eg toler mjølk så dårleg, men eg fann meg noko å ete til slutt. Eg merka meg at det der som så mange andre plassar var mange folk som ikkje respekterte einmetersregelen, så eg valde å reise med munnbind heile tida, også på flyplassen.
Då eg til slutt landa i Tromsø, var det likevel godt. Eg blei møtt av herleg vêr og det føltes heime. No er det ikkje lenge før heimen vår ikkje lenger er her, men eg trur framleis at det alltid kjem til å vere litt ekstra spesielt å kome til Tromsø. Heimen vår blei laga her i 2002. Me kom att til heimen vår i 2009 og 2010. Og no, i 2020, ser det ut til at me skal dra fra han.
Heime i Tromsø att, her med utsyn mot solnedgang over Kvaløya. Det er vakkert å sjå det slik, og det blir rart å ikkje lenger skulle lande her og dra heim. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Etterord
Så du har lest heile vegen hit? Takk for det! Eg har no snakka om mitt og grubla på det eine med det andre i skrivinga mi. Turen var herleg. Eg saknar Yngvild veldig, og kommer til å sakne ho enda meir når me flyttar. Men eg merkar at det ikkje er mykje att åt meg her i Tromsø. Alle eg er glad i har flytta eller er i ferd med å flytte, verkar det som, og mykje av det som gjorde Tromsø til staden for meg, er ikkje lenger av andre orsakar. Eg kjem til å sakne ting her, ingen tvil, men det er òg mykje som eg er glad for å kome vekk frå.
Det kan godt hende med endar opp sør i landet til slutt. Kven veit? Det var herleg å få vere saman med dei aller næraste venane mine att, å få vere meg sjølv, å få vere. Kanskje er det det eg saknar aller mest her som eg bur no? Me flytta hit for å få ein ny start, og det gjorde me, men no kjenst det som at me har vokst ut av staden me er i, at han ikkje lenger har rom åt oss.
Dei som kjenner meg, blir ikkje overraska over å vite at det ligg ting mellom linene her som er usagt, og det kan det kanskje få vere.
Jeg vil gjerne få komme med ei personlig erklæring; dette er altså fra meg selv og ikke styret, selv om jeg har konferert med dem som kolleger før jeg skreiv dette, for å forsikre meg om at jeg ikke er uklar:
Tatt i betraktning de siste hendelsene, har det vært … intenst her på Discord. Vi er flere som har vært ikke særlig lett til sinns, og vi har gjort vårt beste som styre for å handtere saken og jobber fortsatt med den. Jeg, for min del, merker ting godt i kropp og hode. Førstesverdmannen har normalt sett oppgaven med å videreformidle informasjon; i tillegg er jeg det eldste styremedlemmet, og det er da ofte lettere for meg å være den som setter foten ned når det trengs.
Mange reagerte på måten jeg avbrøt den ubehagelige diskusjonen som oppstod i memkanalen. Vi ble varslet av et medlem om at ting måtte tas tak i, styremedlemmet som ble varslet kontaktet resten av styret, og jeg ble ringt opp på telefon med spørsmål om hva vi skulle gjøre. Beskjeden som ble lagt ut som den aller første, ble med hensikt skrevet som den var. Det var av meg ønskelig at den skulle være et brøl i sur nordavind, for å legges merke til mellom det som ble sagt. Likevel, i forkant av at den ble lagt ut, ble den lest høyt til dem i styret som var i telefonkonferanse da; ikke alle var enige i å bannes, men jeg sa at jeg ønsket at det skulle være med for å være klart og tydelig at nå var det stopp.
Jeg innser i ettertid at jeg burde ha tenkt på at tekst er dårlig til å formidle talens kompleksitet. Det var ment å skulle være en beskjed som i seg selv uttrykte at «triggerfri sone» var tull; første del var full av «triggere» mens siste del sa at «triggerfri sone» ikke var imladrisk praksis. Dette ble dårlig formidlet i tekst, og jeg tror at for flere ble det bare oppfattet som at jeg «klikket i vinkel». Jeg var forbannet, ja, men det jeg skreiv var gjennomtenkt og med hensikt. Jeg sa det jeg sa og jeg står for det jeg sa, men jeg så verdien av å stryke bannskapen i ettertid (og erklærte derfor og at jeg modererte budskapet mitt; jeg gjorde ikke bare ei redigering, men sa òg hva jeg hadde gjort), fordi budskapet forsvant bak det skrevne ordet.
Dette har fått meg til å tenke mye i det siste på hva Imladris nå er.
Hva er Imladris for meg? Imladris var fristedet mitt. Imladris var stedet jeg kunne gå til for å lette på trykket når jeg var sliten og lei. Imladris var stedet jeg visste at jeg ble respektert som menneske, også av dem som ikke var enig med meg i alt jeg mente. Imladris var stedet jeg kunne slappe av og finne energi. Imladris var stedet der jeg visste at *ingen* baksnakket, *ingen* plaget noen, *ingen* følte seg utenfor, *ingen* var offer under svøpen av andres fanskap. Imladris var alt det jeg trengte og aldri før hadde.
Merk at jeg skrev «var».
Så hva *er* Imladris for meg *nå*? Imladris er stedet jeg må se meg over skuldra. Imladris er stedet jeg vokter talen min nøye. Imladris er stedet jeg er redd for hva andre måtte mene om meg, særlig hva gjelder dem som er uenige med meg i meningene mine. Imladris er stedet jeg går hjem sliten fra. Imladris er stedet jeg er redd for at andre baksnakker meg, andre plager venner av meg, noen føler seg utenfor og noen lider under andres selvhevdede rett til å herske. Imladris begynner å bli alt det jeg ikke trenger og nok ei fotkule å dra med seg.
Dette er ikke hva Imladris skal være.
Imladris har betydd utrolig mye for meg, og det er ikke uten grunn at jeg har investert så utallige mange timer i foreninga. Jeg er glad i foreninga og glad i så mange av dem jeg møter der. Men noen av dem som nå holder til under Imladris vernende ly, gjør at jeg er redd for at det som har gjort Imladris til det fristedet det har vært, det hjemmet hjemmefra det var, det ektefølte Rimnadal det var for meg, nå er gått tapt, og det gjør meg sannelig trist, bekymret og redd for hva framtida byr på.
Har jeg gitt opp Imladris? Det får jeg meg ikke til. Jeg jobbet beinhardt for å hjelpe til med å bygge Imladris opp til å være ei stor forening med stor takhøyde. Jeg stod på kjempers skuldre; forgjengerne mine la grunnlaget for innsatsen jeg var i stand til å gjøre, og jeg var også del av et fabelaktig styrekollegium, slik jeg også nå er. Det at jeg igjen sa ja til å bli styremedlem er et uttrykk for ønsket mitt om å fortsette å bidra til å gi studenter og andre et trygt sted i hverdagen. Jeg greier ikke å få meg til å slutte med det. Jeg, som mange andre imladrister, har opplevd jævelskap i løpet av livet som jeg ikke unner noen, og ønsket mitt om å hjelpe andre med å få et godt liv er det som holder meg i gang, mye som med instruksjonen min. Dette gjør at jeg til tider framstår som kompromissløs. Noen ganger er jeg nok det feilaktig, men jeg kommer aldri til å fire på kravene hva gjelder det å verne dem som trenger det.
Klokka halv åtte i morges gjorde jeg ferdig eksamen i LAT-2121 Eldre latinsk komedie. Jeg valgte å fokusere på metrikk, slik jeg også gjorde i det forrige emnet, LAT-2122 Latinsk språkhistorie. Jeg fikk A på den eksamenen, og det var en av de vanskeligste jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg greier å opprettholde det til dette emnet. Jeg valgte ei uortodoks tilnærming til denne semsteroppgaven, og skreiv om metrikk, der jeg prøvde å analysere og forstå den som musiker. Jeg tror det kan bli bra, da; jeg får bare krysse fingrene.
Det som er spesielt for meg med dette, er at dette er den aller siste eksamenen jeg tar på Universitetet i Tromsø. (De heter visst det igjen …) Neste trinn på veien er å flytte, og vi er godt i gang med pakkinga. Kjersti skal dra ut i felt neste uke (Hålogalandsveien), og jeg blir hjemme mesteparten av sommeren. Jeg har arbeidet som tekster å hvile på, men vi må jobbe hardt skal vi greie å samle midlene til å finansiere et skottlandsopphold. Første tue som står i veien er å skaffe rundt 100 000 kroner til skolepenger – hvert år. Vi er ikke sikker på hvordan vi skal gjøre det, og alle tre søknadene jeg hadde inne om finansiering mislyktes. Heldigvis har jeg veiledere der som er nokså irritert over at det ikke gikk gjennom.
Nå er det uansett på tide å ta det med ro et par dager. Neste uke er det fullt kjør med teksting på dagtid og pakking på kvelden. Partiet mitt skal gradere seg på onsdag, og det blir ei uhøytidelig avslutning da, med mulig filmkveld i ettertid (man vet jo hvordan ting er). (For jeg har jo endt opp med en klubb der det å dolke en i ryggen og hvile beslutningene sine på falske premisser og ubegrunnede mistanker er i orden.)
Jeg tror jeg skal benytte muligheta nå i nærmeste framtid og legge ut oppgavene mine i bloggpostform. Det er ganske mye arbeid, særlig med tanke på referansene, men det er verdt å gjøre det.
Endelig var graderinga overstått, og det med god margin. Busabeomnim Hammernes satt bare og smilte gjennom hele graderinga, og master Larsen og sabeomnim Mathiassen så ut som de koste seg også. Den fem timer lange kvelden var tydeligvis ikke for lang. Spesielt flott var det at Torstein stod til Ⅰ dan, og Eva og Geir Ivar stod til Ⅱ dan (for Evas del var det tolv år siden forrige gradering!).
Gjennomføringa
Master Larsen hadde samlet alle med rødt og sort fra fylket på lokalet graderingskvelden; til sammen var det rundt tjue rødbelter som skulle opp til test, etterfulgt av elleve sortbelter. Vi trodde til å begynne med at han skulle kjøre mønster på alle, etterfulgt av spark på alle, og så videre, men det viste seg at han (selvsagt, i grunn) i stedet gjorde rødbeltene ferdig før vi sortbeltene tok over. For Torsteins del, ble det selvfølgelig ekstra mye han skulle gjennom, som det alltid er opp til sort belte; han gjennomførte blant annet rundt 270 spark.
Jeg slet veldig med nervene før graderinga. Jeg hadde nilest, nesten trent så mye at skulderskaden skulle stoppe meg igjen, og diskutert teori med Ronny og master Larsen for å prøve å finne ut av ting vi ikke var sikker på. Vi varmet opp sikkert fem–seks ganger, og i løpet av den tredje oppvarminga begynte kneet mitt å klage igjen. Heldigvis, da det ble vår tur ut på gulvet og jeg gjorde de første bevegelsene til 계백 틀 – Gye-baek teul – virket alt som det skulle. Men rundt bevegelse 6 i 의암 틀 – Eui-am teul – hørte jeg at sabeomnim Mathiassen snakket med master Larsen om meg, så jeg glemte hvilke teknikker jeg skulle gjøre på bevegelse 13 og 14, men jeg greide å hente meg inn igjen til nr. 15. De omvendte svingsparkene satt rimelig godt både i Eui-am teul og Ju-che teul, og enda bedre da jeg gjorde den første firevendinga.
Sparkseriene var greie. Jeg synes jeg fikk godt med kraft og hastighet da jeg gjorde firevending med krok-–sving-–sidespark. Hoppende krok-–svingspark var sånn passelig brukbart. Men da vi fikk satt i gang med énsteg frisparring, fikk vi virkelig satt i gang. Ronny er en glimrende partner å trene med; det han gjør av teknikker er nøyaktig, presist og fullt av kraft, og han er så muskuløs at når man setter blokkene mot teknikkene, må man gjøre dem korrekt for at de skal virke. Énsteg frisparringa hadde vi øvd mye på, og det føltes ordentlig godt, sterkt og realistisk (til tross for at jeg hadde en tenkepause på nr. 3).
Selvforsvaren var for så vidt også grei, selv om det ble litt rot med et par av grepene, da særlig det siste: jeg skulle gjøre ei Rolstad-rulle, men hodet til Ronny var så glatt av svette at jeg hånda bare skled av. Men det var fart og eksplosivitet i det vi viste, og master Larsen virket fornøyd.
Til slutt gjenstod frisparring, knusing og teori. Frisparringa gikk jeg med Geir Ivar, og selv om jeg ikke greide å få inn trepoengs-svingsparket mitt, synes jeg jeg løste oppgaven godt. Geir Ivar var en av de jeg gikk mot da jeg lyktes på regionsmesterskapet for et par år siden, og jeg har faktisk ikke gått sparring i konkurranse siden da. Det var tydelig at også han har utviklet seg siden da, for han virket tryggere og mer selvsikker på tingene han gjorde.
For å finne ut hvordan skrive «flygende» på koreansk, må rettes en takk til folkene som er så hjelpsomme i IRC-kanalen #Korean på KiwiIRC. De forklarte meg at endelsen -며 (-myeo) egentlig er en forkortelse for endelsen -며서 (-myeoseo), som legges til stammen av verbet for å indikere en handling som gjøres mens man gjøre noe.
Under knusinga skulle jeg vise tre teknikker: 손칼 내려 때리기 (sonkal naeryeo ttaerigi – nedoverslag med knivhånd), 뛰며 돌려 차기 (twimyeo bandae dollyeo chagi – flygende omvendt svingspark) og 뒷차 지르기 (dwitcha jireugi – gjennomtrengende bakspark). Knivhånda: lett; jeg kjente ikke planken omtrent. Men var jeg nervøs for å knuse? Å, ja. Så det var godt å kjenne at hånda bare suste gjennom uten at det gjorde meg noe. Etter den stod gjennomtrengende bakspark for tur. Ronny fikk beskjed om tre planker, så jeg spurte om jeg skulle ta frem samme antall; det gikk et lite søkk i magen da han sa ja, ettersom jeg brukte såpass mange forsøk forrige gang jeg skulle knuse med det. Men jeg har jobbet mye med linja og hastigheta på baksparket, og fikk tilbakebetaling for det da jeg sparket; foten gikk gjennom uten noen som helst vansker, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det gikk. Til slutt var det flygende omvendt svingspark. Omvendt svingspark, og ikke minst flygende omvendt svingspark, har jeg også forsøkt å øve ekstra på, og jeg visste fra før av at jeg ikke har noe problem med å ta én løs planke med hælen. Å gjøre det flygende har jeg derimot ikke gjort før, så jeg var litt usikker, men da jeg hoppet opp, roterte og traff, kjente jeg at det sparket gikk gjennom, selv om treffet var litt tungt og med litt lav fart. Plankebiten fløy, og lagde hull i veggen (så nå er vi to som har levert bidraget vårt der). Det brøt høylytt ut av meg «Nei, farsken!» da jeg så det – opps…!
Teorien hadde noen hull, det visste jeg, men jeg hadde stålkontroll på historiene, antall bevegelser, diagrammene, og de fleste teknikkene hadde jeg fått kontroll på også, selv om det var noen usikkerhetsmomenter. Men jeg svarte på det jeg ble spurt om, dog spørsmålet hans om andre stoppteknikker enn 교차 손칼/팔목 몸채 막기 (kyocha sonkal/palmok momchae makgi) var det ingen som hadde noen svar på. Kan det tenkes at skrivemåten «momchau» er en skrivefeil som har blitt hengende ved? Det nærmeste de på IRC-kanalen kunne finne som lignet, var nettopp 몸채, ikke 몸차으/-우, eller hva det måtte være. Rådet de ga, var å sjekke med noen som kan hanja. Han lærte oss at U-formblokka (디귿자 막기 – digeutja makgi) og U-formgrabben (디귿자 잡기 – digeutja japgi) også i praksis er stoppblokker, så da ble vi litt klokere. Det kom også opp spørsmål om hva som er spesielt med at det er 36 bevegelser i 포은 틀 (Po-eun teul); svaret var at det er det eneste mønsteret som er ei eksakt speiling av seg selv, altså 2 × 18 bevegelser. For øvrig synes jeg jeg svarte godt på teorien min, og det virket det som han syntes også.
Resultatet
Teorien fullført, stilte alle utøverne seg opp igjen. For en gangs skyld ble det gjort på den gode, gamle måten der de som gikk opp først tålmodig måtte vente til alle var ferdig før de fikk resultatet sitt, så det var nok mange nervøse rødbelter der, for ikke å snakke om særlig Torstein (som skulle opp til svart), og også Eva og Geir Ivar (som skulle opp til 이 단 – Ⅱ dan. Masteren trengte en tur ut før han gikk gjennom resultatet (og han fortalte oss det med et lurt smil), og mens vi satt der satt Robert igjen og kommenterte graderinga til Ronny og meg kun med ordene «Good shit. Det e’ good shit!»
Da masteren kom tilbake og startet å gå gjennom resultatene, kjente jeg hvordan spenninga steg, for han så veldig fornøyd ut. Han fortalte at det var stigende kurve fra rødt til sort (som forventet, og det er jo bra). Da han kom til oss, sa han mye «veldig bra» og da han kommenterte énsteg frisparringa vår, sa han at «Det va’ det oppvisningsnivå over.» Ronny fikk skryt for å ha brukt tida siden kneoperasjonen sin (i mars) godt. Da han kommenterte knusingene, sa han at jeg (vi?) gikk gjennom de tre plankene på baksparket like lett som om det var én planke, og at han mente vi like gjerne kunne prøvd fem–seks plank. Resultatet var at vi hadde gjort ei meget god gradering til Ⅱ dan-3.
Etter å ha gitt oss resultatet, spurte han oss hvor lenge det var siden vi gikk opp til Ⅱ dan. Ronny gikk opp for bare to og et halvt år siden, men jeg gikk opp for seks år siden, så master Larsen sa at jeg kunne få gå opp til Ⅲ dan på årets sommerleir, og at jeg var helt klar for det. Etter at vi hadde hilst av og tatt bilder, kom sabeomnim Mathiassen bort til meg og sa han var imponert, at han tok seg selv i å tenke at «Jøss, e’ de så god!?», og at han ble imponert over de omvendte svingsparkene mine i mønstrene og firevendinga.
Det ble i det hele tatt en strålende kveld. Graderinga varte til sammen fem timer, så det var slitne folk som dro hjem. Elena kom og så på, og det var første gang jeg fikk vist henne hva det er jeg driver med; jeg er glad for at jeg fikk sjansen til det. I dag var det gradering for de øvrige elevene i klubben, og fra partiet mitt var det fire som gikk opp til test; én elev hadde gått opp uka i forveien. Fra høsten av skal jeg ikke ha dem lenger, men heller ta over det ene barnepartiet. I tillegg er det snakk om å kanskje få opprettet to nybegynnerparti for barn, ett her på Utsikten og ett på lokalet.
Neste oppdatering
Det ble både filmet og tatt bilder under graderinga. Når jeg har fått en kopi av dette, skal jeg legge ut noen av dem når jeg har fått gått gjennom dem. For øvrig kan jeg nevne at de(n) neste posten(e) min kommer til å ta for seg noen grammatiske prinsipper som kan være nyttig for innlæring av teori.
Her er bildene jeg tok 17. mai. Det ble såpass mange at jeg valgte å heller ha dem i en egen post. Denne posten ble skrevet først den 6. juni 2014. For hvordan det gikk den dagen, se posten fra tidligere samme dag.
For et par måneder siden så jeg en plakat på universitetet der det stod at Tromsø fotoklubb var på leting etter aktmodeller. Ettersom dette er noe jeg har hatt lyst til i mange år, tenkte jeg at det nå var på tide å faktisk gjøre det, i stedet for – slik jeg tidligere har gjort – å tenke at «jeg har da ikke noe å vise frem». Fotoklubben skal holde nybegynnerkurs i aktfotografering på nyåret, og Norges beste aktfotograf kommer oppover som kursholder, så de som deltar får seg litt av en opplevelse.
Alle bildene er tatt av fotograf Jens Kristian Nilsen ved Tromsø fotoklubb den 5. desember 2012. Åndsverksloven gir opphavs- og eiendomsrett til fotografen. Publikasjonsrettighetene til bildene kan ikke overføres andre uten skriftlig samtykke fra fotografen. Enhver bruk av bildene krever at bildene krediteres fotografen. For øvrig ber jeg om at bildene ikke videredistribueres uten å først innhente samtykke også fra undertegnede. Jeg kan lett kontaktes på
e-post.
Til dette trenger klubben modeller, og etter et nervøst intervju, der jeg etterpå tenkte «Hvorfor sa jeg det, da? Idiot!» ble jeg kalt inn til prøvefotografering. 5. desember var dagen jeg skulle til pers, og det mot lønn også. (De betaler 250,– kroner timen, så det er godt arbeid.) Med papirene fylt ut, var det bare å gå og kle av seg, slenge et klede rundt seg og vente på at de rigget ferdig.
Det var en nervøs mann som trådde frem, men jeg følte meg likevel trygg på at det skulle bli en hyggelig opplevelse. Jeg var bare veldig usikker på hva jeg skulle gjøre, og jeg sa det til dem; jeg visste ingen verdens ting om å stå modell, så de måtte gjerne fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Klubbens leder var fotografen, og øvrig tilstedeværende var modellkontakten.
Så var det av med kledet og stille seg i Adams drakt foran dem. Jeg følte meg overraskende komfortabel, og Jens Kristian Nilsen (fotografen) instruerte kyndig. Jeg ble stilt opp i alle mulige positurer, og skjønte virkelig at det faktisk var arbeid i det – jeg ble overrasket over hvor tungt det var å holde de forskjellige positurene, som stort sett alltid involverte maksimale leddutslag og vridninger.
Vi holdt på i rundt en times tid, og det var utrolig morsomt! Da vi var ferdig ble jeg spurt om jeg kunne være interessert i å bli tatt bilde av til et spesielt bilde modellkontakten hadde sett seg ut, da bekledd. Det virket som de var svært fornøyde, og da jeg gikk derfra var jeg full av energi. Det ble en herlig, trivelig kveld.
I kveld fikk jeg bildene; det ble ni ferdige bilder til sammen. Jeg må si at jeg ble litt kry over tilbakemeldinga fotografen ga meg i e-posten: «Du tok deg godt ut på bilder.» For øvrig kan det kanskje være interessant for noen å lese om hva jeg mener om kropp og nakenhet i den gamle posten min De seksuelle båsene våre.
Med 17°C, tilnærmet skyfri himmel (bare noen få skyer å se ved fjellene), er det så bra vær i dag som noen kunne håpet på. Jeg har valgt å nyte sola ordentlig, ved å innta frokosten (to steikepanneristede steinovnsbakte brødskiver, ett speilegg, et grov fiskekake) på verandaen, har nytt sola ei stund, vasket verandaen (⅓ av den), og nå skal jeg ut og nyte sola slik den skal nytes.
Bil er en fin sak å ha. Den koster skjorta, du må betale for å få lov til å ha et identitetsmerke på den, så hver dag den står parkert koster det deg en tier bare det, for ikke å snakke om verkstedutgifter, årlige kontroller, forsikring, drivstoff, verditap og alt det jeg ikke kommer på i farta. I følge NAF er den desidert billigste bilen du kan ha (type småbil laget for bykjøring som har en toppfart på 29,2 km/t, men bare hvis du har noen til å trø ergometersykkelen i bagasjerommet) likevel så dyr å ha at du bør beregne en reell kostnad per kilometer kjørt på kroner 4,50. En normal bil ligger på seks til sju kroner per kilometer i kostnad.
Bilen vår gikk «i sju stæna» som de sier i Innfjorden, da Kjersti skulle nordover igjen i fjor sommer. Siden da har vi klart oss fin-fint uten bil (se beviset til høyre), og det er forlengst bestemt at vi skal selge den. Men det er mange minner knyttet til bilen, og det er på bare noen få år med eierskap. Jeg har samlet sammen en del av bildene vi har fra forskjellige bilturer, alle sammen tidligere blogget av meg.
