Movember 2023, romarane og mandigheit

Meg halvvegs i movemberfeiringa 2023.

Menns helse er også viktig, men den største fienden vår mot det er kanskje oss sjølve. Kvifor snakkar ikkje menn om helsa si? A gentleman does not talk about his illnesses eller noko slikt, sa ein jo ein gong i tida. Men kvifor ikkje? Dei som har lese meg tidlegare, veit at eg har ein viss interesse for maskulinitet. Kva gjer ein mann til ein mann? For romarane var det nokso klårt kva som kravdest for å vere ein mann: Det var ein dominerande, herskande person, ein som var klår til å gyve laus på den fæle verda som kom til:

[…] det utviklet seg et behov for å adressere en verden som velutdannede menn anså som truende, dysfunksjonell, og på tvers med tradisjonelle verdier. […]  Den grunnleggende tanken som hele den romerske seksuelle rettsoppfattelsen bygget på, tanken om penetrerbarhet, ble […] liggende i bunnen for argumentasjonen, en kjønnslig dikotomi de ikke greide å komme seg unna, og som vi fortsatt sliter med den dag i dag.

Tor-Ivar Krogsæter: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, masteroppgave UiT – Noregs arktiske universitet, hausten 2015, s. 124.

Om me likar det eller ikkje, er me seksuelle vesen; ein må ha den nødvendige mandige ballasten (loc. cit.) for å verke som mann. Augustus synte korleis seksuell kontroll [gav] makt […] siden den som styrer folkets seksualitet, styrer arverekkene, og dermed hvem som til syvende og sist sitter med makta. (Krogsæter 2015: 110, siterande s. 1.) Korleis me forstår oss sjølve som menn er altso heilt essensielt for korleis me oppfattar verda. Kva gjer oss til menn? Eg skal våge meg på å påstå, som eg allereie har gjort, at svært mykje av det me har med oss i sinnet vårt, er kulturelt arvegods frå mange århundre tilbake: renessansen si gjenerobring av antikken og verdiane deira. Mykje har endra seg sidan då, ja, men mykje har me verkeleg halde fast ved òg.

Kva har Movember-kampanjen å gjere med dette? Poenget med å feire movember er å synleggjere at langt fleire menn enn kvinner døyr av sjukdomar som kan lækjast; hjartesjukdom, kreft og depresjon er berre nokre av dei. Pengane dei samlar inn går til saker som er direkte relaterte til mannehelse. Viss du vil støtte arbeidet deira, kan du gjere det her:

Klikk her for å gå til movemberinnsamlingssida mi.

Kva støttar du med dei forskjellige summane?

• £ 10 støttar støttegrupper for menn som har fått testikkelkreftdiagnosen.
• £ 25 støttar opplæring til ein mental helse-støttespelar i eit lokalt idrettslag.
• £ 50 støttar program som Brother Throug Boxing eller program for menn som er einsame.
• £ 150 støttar forsking for å oppdage prostatakreft tidlegare og dermed auke sjansen for at menn overlever det betre.

Det kan vere at eg får ein knapp eller noko liknande for å ha samla inn pengar, men eg trur fristane for det er over.

Støtt med pengar om du kan og vil. Men gløym ikkje at det viktigaste du kan gjere er å snakke om det. Spør ein mann du bryr deg om om han har sjekka seg i det siste; spør ein du kjenner som er einsam om korleis det går med han; spør ein du synast har endra atferd om noko har endra seg for han. Kanskje det ikkje er noko, kanskje han seier at det ikkje er noko, men det at du spør, kan endre livet hans og hjelpe han å overleve – kanskje utan at han eingong veit det sjølv.

Typografi Ⅵ: Fotnotetegn, super- og subskript

Hva hadde historikeren vært uten fotnoten? Selve grunnlaget for den faglig funderte historiske undersøkelsen er fotnoten. Den begynte som margmerknader, men utviklet seg etterhvert til å bli fotnotemerker: stjerne, dolk, dobbel dolk og så videre. Etter hvert kom tallene. Hvordan bruker man disse i dag og hvordan formaterer man dem riktig?

• Oppdatering 9.6.2024: La til merknad under taste­tipsene nederst om at man kan merke tall­koden før man tas­ter taste­kombina­sjon­en for å lage spesial­tegn.

Å formatere fotnotene sine riktig er en liten kunst i seg selv. Fotnoter er vanligvis skrevet med mindre tekst enn resten av teksten, og krever derfor litt mer typografisk hensyn. Enkelte disipliner har dessverre idiotiske krav til hvordan teksten skal formateres, som for eksempel at den må være skrevet med Times New Roman (ei av to standardskrifter som virkelig forteller at du har absolutt intet originalt å by på), at den skal ha halvannen linjeavstand (arv fra skrivemaskinens begrensninger; halvannen er for mye) eller til og med at man ikke får lov til å bruke fotnoter eller fotnoteanker – som utvilsomt er arv fra skrivemaskindagene: å sette inn et fotnoteanker krevde at man justerte trommelen ei halv linje, skreiv tallet, og så satte av nok plass nederst på arket til å faktisk få plass til fotnotene sine.

Men nok om det. Det interessante er fotnotetegnene, og jeg skal ta for meg disse etter tur.

Gamle fotnotetegn

Fotnotetegnene i gamle tekster var gjerne ikke tall, men symboler, nemlig stjerne (*), dolk (†, HTML † eller † eller †), dobbel dolk (‡, HTML ‡ eller ‡ eller ‡), paragraftegnet (§) og avsnittstegnet (¶, HTML ¶ eller ¶). Når man gikk tom for tegn, startet man bare på begynnelsen og doblet tegnet (som om det var et kvinært tallsystem – et femtallssystem). Bilde 1 viser et eksempel fra mastergraden min.

Bilde 1: Døme på fotnotesymbolene stjerne, dolk, dobbel dolk og paragraf; avsnittstegnet er ikke med her.

Det er flere ting å merke seg med bildet over. For det første hadde jeg ikke tilgang på OpenType-funksjonene da jeg skreiv mastergraden, så bit deg merke i hvor tynne fotnotetallene er i forhold til resten av teksten. Med ekte superskripttall (du kan lese mer om dette i posten min fra juli 2022) får man skriftformgiverens særskilt tilvirkede super-/subskripttall. På samme vis er tegnene jeg har brukt alt for tynne (siden de er kunstig hevet av programvaren), så jeg skulle ha satt dem med ei litt feitere skrift; EB Garamond Medium hadde sannsynligvis fungert fint.

Kilde: Krogsæter 2015: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, s. XV.

Moderne fotnotetegn

Moderne fotnoter er vanligvis tall. Hvordan disse settes varierer fra disiplin til disiplin, men innen historie er langt på vei det vanligste at man bruker løpende, hevet nummerering, som riktignok kanskje nullstilles for hvert kapittel. Den eneste grunnen til at jeg valgte å nullstille per kapittel i avhandlinga mi, var fordi jeg hadde så fordømt mange fotnoter. (Jeg hadde 21 i de forangående sidene, 72 i kapittel 1, 172 i kapittel 2, 92 i kapittel 3, 186 i kapittel 4, 112 i kapittel 5, 80 i kapittel 6, 4 i kapittel 7, 29 i tillegg A, 39 i tillegg B, 3 i tillegg C, og 1 i tillegg F, totalt 811 fotnoter. Jeg var ikke på bærtur da jeg tenkte at jeg kunne ende opp med firesifrede fotnoter.) Av og til kommer man over sluttnoter, som angis med det samme fotnoteankeret som ved vanlige fotnoter. De er nøyaktig det samme som fotnoter – de kan være på slutten av kapitlet eller på slutten av boka – men man velger da gjerne sluttnotealternativet i tekster der man ikke ønsker at fotnotene skal forstyrre leserens leseflyt; det er kanskje særlig vanlig i populærvitenskapelige bøker, slik at den nysgjerrige leseren kan undersøke kildene hvis han ønsker, mens den som ikke bryr seg kan slippe. I noen disipliner settes fotnotene ikke som superskript, men som tall i full høyde i klammeparenteser, slik: [1].

For å få tilgang til superskripttall, påkall skriftas OpenType-funksjon sups, for eksempel EB Garamond:liga&calt&pnum&onum&sups: Bruk skrifta EB Garamond med ligaturer, kontekstuelle alternativer, proporsjonale tall i gammel form (som følger skriftas over- og underheng) og slå på superskripttall. For den som vil lære mer om hvordan man setter tall, kan denne suverene posten på A List Apart anbefales: Web Typography: Numerals.

Bilde 2: I dette bildet ser du to eksempler på ordinaler og superskript. Linje 2 og 4 viser feil satt tekst der jeg kun har brukt tekstbehandlerens automatiske funksjon som hever og forminsker teksten. Linje 1 og 3 viser korrekt satt tekst, skjønt jeg har her ikke justert plasseringa til superskriptene enda; dette kommer det mer om lenger ned. Det burde være nokså tydelig å se at linjene 2 og 4 gir et resultat som ser tynt og falskt ut.

Superskripttall og ‑bokstaver

Det kan være verdt å merke seg her at det er to OpenType-kommandoer man kan ty til for å få superskript: ordn og sups. Hva er forskjellen på disse? I norsk tegnsetting er det ikke tradisjon for å bruke ordenstallsetterfester slik man for eksempel gjør i engelsk med st, nd, rd, th eller som man gjør i fransk med er og e eller endelsene me og lle for Madame og Mademoiselle. Men hvis du skulle få bruk for dette i teksten din, er ordn det du skal ty til. Hvis du får bruk for fotnotetall, derimot, er den rette OpenType-kommandoen sups. Med andre ord, gjør dette:

• Du kan på enkelt vis tilføye OpenType-funksjoner til skrifta di i LibreOffice, med å legge til et kolon og de forskjellige kommandoene atskilt med &, for eksempel «EB Garamond:liga&calt».
• For å sette superskripttall, tilføy sups.
• For å sette inn subskripttall, tilføy subs.
• For å sette inn ordinaler, tilføyd ordn.

Justering av super- og subskripttegn

Merk at det er forskjell på plassering av super- og subskripttegn avhengig av bruk:

Superscripts (and subscripts) are intended for mathematical work, although they can be adapted for use in creating top-aligning characters such as footnote numbers […].

James Felici: The Complete Manual of Typography, Second Edition, A Guide to Setting Perfect Type, Peachpit, Adobe Press, ISBN 978-0-321-77326-5, side. 192.

Hva er da reglene for plassering av superskript og subskript? Den kanskje viktigste regelen er denne:

Like small capitals, superior characters are not merely scaled-down versions of their full-size counterparts—they are specially designed. Use them if you have them; fake them only if you must.

Felici (op. cit.): 204.

Dette er så klart viktig å ha i mente når man skal sette en tekst. Men hva med detaljene. Først et bilde og deretter ei liste jamfør Felici s. 204–207 som forklarer det hele:

Bilde 3: Her et eksempel på både ordinaler i fransk og engelsk, vitenskapelige subskript, brøk, fotnoter og vitenskapelige superskript.

Linje 1: Eksempel på to ulike superskriptordinaler (med skriftas ordn-funksjon). Merk hvordan det franske etterfestet er justert etter bokstavens høyde mens det engelske etterfestet er justert i forhold til tallhøyda; dette er automatisk i denne skrifta.

Linje 2: Eksempel på subskriptordinaler justert til vitenskapelig notasjon (med skriftas subs-funksjon, som jeg senka med 8 % for å få rett), korrekt satt brøk (med skriftas frac-funksjon) og korrekt satt fotnotesuperskript (med skriftas sups-funksjon, som jeg senka med 6 % for å få toppjustert i forhold til skriftas overlengde).

Linje 3: Eksempel på fotnote og vitenskapelig superskript i samme linje. Det vitenskapelige superskriptet heva jeg med 8 % for å få i rett høyde (jamfør senkinga av de vitenskapelige subskriptene), slik at de var midtjustert på skriftas overlengde. Bit deg merke i at de vitenskapelige subskriptene er høyere justert enn fotnotetallene.

1. Superskripttall som fotnoter: toppjustert mot bokstavenes overlengde (streken opp på b, d, h, k, l).
2. Superskripttall som vitenskapelige superskript: bokstavens midtre mot bokstavenes overlengde.
3. Superskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: toppjustert til brøkstreken (⁄ eller &2044;).
4. Subskripttall som vitenskapelige subskript: bokstavens midtre mot bokstavenes grunnlinje (der bunnen av bokstaven x er).
5. Subskripttall som brøker: bruk skriftas frac-funksjon. Når dette ikke er tilgjengelig: bunnjustert til skriftas grunnlinje.
6. Superskriptbokstaver: toppjustert mot bokstavenes overlengde eller tallenes høyde; hvis skrifta ikke gjør dette automatisk, lag til tegnstiler.

Kombinasjon av fotnotetegnene og bedre satt fotnotetekst

Det kan godt være at du får behov for å sette både gammeldagse og moderne fotnotetegn i én og samme tekst. Det aller første du bør gjøre, er å finne ei skrift som har flere skrifttykkelser enn bare vanlig og feit. Skrifta bør iallfall kunne by på en middels feit variant, og hvis denne er godt utformet (ikke bare automatisk gjort feitere), kommer den til å ha litt annen form på bokstavene enn den vanlige skrifta; dette er for å veie opp for det annerledes inntrykket som feitere bokstaver gir. Et bilde sier mer enn tusen ord (bilde 4):

Bilde 4: EB Garamond, EB Garamond Medium, EB Garamond Semibold og EB Garamond Extrabold.

Hvorfor skal jeg bry meg med dette, egentlig? tenker du kanskje – eller kanskje du bryr deg og noen har sagt tilsvarende til deg? Poenget med god typografi, god sats, er å kommunisere tekstens budskap best mulig. En godt satt tekst passer til budskapet som formidles. Trajans søyle har kanskje glimrende sats, men se for deg The Matrix-logoen med Trajans skrift; det blir ganske enkelt ikke det samme. Den gode satsen evner i tillegg å gjøre teksten mest mulig lettfordøyelig. For tynn sats i fotnotene – som allerede er satt med mindre skrift! – gjør dem vanskeligere å lese for leseren, og det er jo ikke det som er meninga, er det vel?

Optisk sats og «farge»

Bilde 5: fotnotetekst i ulik sats.

Til venstre: fotnoter satt med EB Garamond Medium. Til høyre: fotnoter satt med EB Garamond (vanlig). Legg merke til hvordan satsen på høyre side nesten ser ut til å være mer grå enn svart, sammenlignet med teksten for øvrig.

I bilde 5 er dette tydelig å se. Teksten til venstre er betydelig enklere å lese enn teksten til høyre. Ikke bare det, men den gjør også et langt bedre visuelt inntrykk når man ser sida; sida får et helhetlig inntrykk av å være én felles sats. Dette er dermed et eksempel på hvordan godt satt sats ikke bare er enklere å lese, men også gir et bedre visuelt inntrykk, og som vi alle vet: førsteinntrykket er svært viktig. Enkelte skrifter leveres derfor med flere optiske størrelser. Dette betyr at skrifta har flere varianter ulikt formet for å være tilpasset bestemte størrelser. Hadde jeg visst dette da jeg skreiv masteroppgaven min, hadde jeg ikke brukt EB Garamond 10 til overskrifter, men til fotnoter, der den faktisk hørte hjemme!

Robert Bringhurst, en av de andre store typografene, forteller i et lite sleivspark (i The Elements of Typographic Style, Fourth Edition (version 4.3) tjueårsjubileumsutgave, Hartley & Marks, 2019) at The most valuable Multiple Master fonts proved to be those with an axis of optimal size. (Adobe has always called it optical size, but it is no more optical than visceral.) Disse skriftfamiliene hadde gjerne én liten skriftstørrelse og én stor, og typografen kunne dermed trekke på disse to ekstremstørrelsene for å skape et gyllent midtpunkt mellom dem tilpasset ulike skriftstørrelser. Det er det han sier videre som er relevant i denne konteksten, dog:

These tools proved too subtle for the marketplace, and production of Multiple Master fonts soon ceased. Adobe then began to sell their flagship fonts in ‘optical ranges.’ In effect, these are prefabricated Multiple Master ‘instances.’ […] The sizes have names instead of numbers – caption, small text, regular, subhead, display – each corresponding to an ideal range instead of one specific size. Some other founders have taken a similar approach. For now, this seems the best available method for obtaining balanced color and homogeneous design when setting digital type in multiple sizes.

Robert Bringhurst, op. cit. 190.

Oppsummering

Når du skal sette en tekst, det være seg et kommuneskriv, en søknad, en eksamensoppgave eller et brev til Skatteetaten, forsikr deg først om at du har ei skrift som støtter OpenType. Du trenger ikke mange. Det er bedre å ha éi god skrift som greier å gjøre jobben den er satt til, enn mangfoldige skrifter som ikke egentlig er gode nok til å skrive løpende tekst. (Pynteskrifter er en helt annen sak.) Ha i mente at hvis skrifta har et fullt sett av superskripttall, har den også subskripttallene; disse er identiske; de plasseres bare litt ulikt.

Husk at fotnoter skal plasseres med toppen av tallet på linje med tekstens overlengde, altså toppen av bokstavene b, d, h, k, l. Dette er formodentlig fordi tallene i seg selv ikke tjener noen egentlig funksjon; de er bare en del av den løpende teksten som skal fortelle deg hvor du kan se mer hvis du så skulle ønske.

Fotnotesymbol kan være nyttige også i dag. Av og til har man faktisk behov for en fotnote i en fotnote, som for eksempel i dømet oppe i bilde 1, eller noe jeg ofte kom over i skrivinga mi: behov for å referere til passasjer eller gi krysslenker til andre deler av teksten min der noe var å finne. Hvis du ønsker å sette dem hevet, er dette i utgangspunktet ikke nødvendig med stjerna, men alle de andre tegnene krever gjerne dette. Lag en egen skriftstil til fotnotesymbolene dine og sett disse med en noe feitere skriftvariant enn de andre, for eksempel 10- eller 6-punktsvarianten, som tilsvarer sånn cirka Medium og Semibold.

Brøker bør settes med brøkfunksjonen til skrifta. En moderne tekstbehandler lager automatisk en brøk hvis du setter inn en brøkstrek (som ikke er det samme som en skråstrek), altså U+2044. For å taste denne i LibreOffice eller Microsoft Office, tast 2044 og deretter Alt + X. Hvis du får opp noe rart, påse at ingen tall eller bokstavene a, b, c, d, e eller f står inntil totallet i 2044; tallet er heksadesimalt og teller derfor på sifrene 0, 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, a, b, c, d, e, f (0–15), så hvis et av disse tegnene står inntil, tror programmet at du taster et femsifret (eller større) heksadesimalt tall. Fiksen er enkel: enten sett inn et mellomrom før (som du deretter sletter om ønsket) eller bare merk tallkoden du vil gjøre om til et tegn før du trykk Alt + X.

Vitenskapelige tall tjener i motsetning til fotnotetall en reell funksjon. Mens fotnotetegnet 2 attmed en H kun betyr se fotnote 2, betyr det vitenskapelige tegnet 2 attmed en H at H-en plutselig ikke lenger betyr «hydrogen», men heller «dihydrogen». Vitenskapelige tall settes slik at midten av tallet er på linje med overlengdas topp for superskript og grunnlinja for subskript. (Grunnlinja er linja som bokstaven x hviler på.)

Til sist bør nevnes ordinalene, altså tekst satt som superskript. Dette er ikke vanlig i norsk tekst, men man kommer over det når man leser andre språk, og det kan uansett være at man får bruk for det av andre årsaker. Ordinaler hentes ikke med sups eller subs, men med ordn. Disse formaterer superskripttekst til å passe med teksten for øvrig, som i ei god skrift betyr at superskripttekst inntil annen tekst (som i bilde 3) plasseres med toppen på linje med teksttoppen (altså overlengda) og superskripttekst inntil tall med toppen på linje med tallene.

Lykke til, kos deg med satsen, og slit den med helsa.

Typografi Ⅴ: Profesjonelle fotnotetall og kryssreferanser

Veiledning til hvordan man får samme fotnote til å vises flere ganger i teksten som en kryssreferanse, og hvordan man får disse kryssreferansene og fotnotene til å se profesjonelle ut

Se, et oxfordkomma!

Om man har om så bare et hint av interesse for at tekstene man publiserer skal se profesjonelle ut, er det lurt å lære seg litt grunnleggende typografi. Jeg har skrevet flere poster om typografi for den interesserte leseren, men i denne posten skal jeg fokusere på to ting: ekte superskript til fotnoter, og hvordan sette inn kryssreferanser til eksisterende fotnoter, ɔ: hvordan referere til den samme fotnoten med fotnotetall flere ganger. Hvorfor er det viktig at fotnotetallene ser riktige ut? Profesjonelle budskap krever profesjonell presentasjon. Har du først lært deg å se forskjellen på det, kommer du alltid til å merke deg slike små irritasjonsmoment, slik for eksempel den stakkars Erik-Johan har oppdaget med ekte kapiteler (1, 2). Når du har lest denne posten, vet du alt du trenger å vite for å lage ekte superskripttall til fotnoter, hvordan du gjør dette i OpenOffice og LibreOffice, og hvordan du kan kryssreferere til den samme fotnoten slik at det samme fotnotetallet dukker opp flere ganger i den løpende teksten.

Andre halvdel av denne teksten er utformet for å være særlig lesbar på PC. Dersom du ser teksten på mobil eller nettbrett, anbefaler jeg at du slår på datamaskinvisning eller venter til du kommer hjem. Når det kommer til stykket, er det lite tekstbehandling som gjøres på mobilen uansett, ikke sant?

Hva er superskript?

Robert Bringhurst forklarer i den typografiske bibelen The Elements of Typographic Style (fjerde utgave, versjon 4.3, Hartley & Marks, Publishers, Seattle og Vancouver, 2019 (julegave fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og ?)) på s. 323 (som er leksikondelen av verket) forskjellen på ulike typer tall som bør følge med skrifter:

figures  A text font normally includes at least one set of figures, which usually ought to be (and usually are not) text figures (OSF). Supporting fonts and OpenType fonts often include three further sets: titling (i.e., lining) figures, superiors and inferiors. The superiors are used for exponents, superscripts and the numerators of fractions, the inferiors for the denominators of fractions. For chemical formulae (H₂O etc) and mathematical subscripts, lowered inferior figures are needed.

Bringhurst 2019: 323.

Superskripttallene og subskripttallene er eksakt de samme tegnene, men de er ikke de samme tegnene som dem som står i vanlig løpende tekst! Nedenfor kan du se tre eksempler som viser forskjellene; hvis du ikke gidder å se dem, kan du hoppe over det og gå rett ned til forklaringa på hva du må gjøre i tekstbehandleren for å få det til å se riktig ut.

Talleksempel

Lenger ned følger noen bilder som viser forskjellige typer tall. I bildene er alle eksemplene satt i EB Garamond størrelse 12. Skriftnavnet inneholder informasjonen tekstbehandleren må ha for å vite hvordan teksten skal se ut; de viktigste kodene er som følger:

OpenType-koder til bruk i tekstbehandlere

liga

Står for ligatures.

Slår på vanlige ligaturer, altså de som er definert i skriftas vanlige område for ligaturer.

Den norske fj-ligaturen er ofte satt i området og må derfor manuelt handteres ved å legge en egen tegnstil på alle tilfellene av fj.

dlig

Står for discretionary ligatures.

Slår på historiske ligaturer, så som st, ch eller (viktig for norsk) fj-ligatur.

calt

Står for contextual alternatives.

Slår på kontekstuelle alternativer, slik at bokstavpar henger bedre sammen. Særlig nyttig til kursiv.

onum

Står for old-style numbers.

Slår på tekstjusterte tall.

pnum

Står for proportional numbers.

Slår på proporsjonale tall, slik at tallet 1 tar mindre plass enn for eksempel tallet 4.

tnum

Står for tabular numbers.

Slår på tall med fast bredde, slik at tallet 1 tar like mye plass som tallet 4.

Velegnet til regneark eller andre situasjoner der man må ha sifrene under hverandre.

I tekstbehandler, kombinér dette med høyrejustert eller desimaltegnjustert tabulator.

c2sc

Står for caps to small caps.

Formaterer blokkbokstaver (versaler) til kapiteler.

smcp

Står for small caps

Formaterer små bokstaver (gemena) som kapiteler.

Bildeeksempler

Alle bildene bruker følgende skriftdefinisjon med justeringer som angitt: EB Garamond:liga&calt&onum. Dette er det man skriver inn der man har satt tekstens skrifttype, altså der det vanligvis kun står et skriftnavn. Det som står etter kolonet, forteller tekstbehandleren hvordan skrifta skal brukes; i dette tilfellet forteller det tekstbehandleren Vis teksten med skrifta ‹EB Garamond› og bruk vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativer og gammel tallstil (teksttallstil). Når jeg bruker kontorprogramvare til vanlig, har jeg også med pnum når jeg bruker tekstbehandleren og tnum når jeg jobber i regneark.

Eksempel 1: Tall i løpende tekst

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen.

Slik bør tallene ikke se ut i løpende tekst. I dette tilfellet er onum slått av (onum=0) eller ikke tatt med i det hele tatt.

Det nederste eksempelet, særlig siden det er et så stort tall, gjør det veldig tydelig hvorfor såkalte titling figures ikke bør brukes i løpende tekst: Det blir skrikende. Til løpende tekst, bruk tall beregnet på løpende tekst; hvis du ikke ville ha skrevet det med blokkbokstaver, bør du heller ikke bruke tall som i det nederste eksempelet.

Eksempel 2: Brøktall

Her har jeg tilføyd &pnum til skriftdefinisjonen og formatert brøkene med å lage en tegnstil der jeg tilføyde &frac;.

Slik bør brøker ikke se ut i løpende tekst. Her er skriftas brøkfunksjon ikke tatt i bruk, og i stedet har man prøvd å jukse til brøker med å heve og senke tallene med tekstbehandlerens knapper. I det nederste tilfellet er det forsøkt å gjøre saken litt bedre med å gjøre tallene feite for å veie opp får at de har blitt tynnere, og ved å sette inn en brøkstrek i stedet for en skråstrek, slik at de skal stå knepet i forhold til hverandre slik en brøk skal være. Det er akseptabelt i nødstilfelle, men bør aldri finne veien i en profesjonell trykksak (eller eksamensoppgaver heller, for den saks skyld).

Dette eksempelet viser hvordan ekte brøker ser ut i løpende tekst. Legg merke til at sifrene er annerledes formet enn hva de de vanlige sifrene i eksempel 1 over viser. Flere nyanseforskjeller gjør seg gjeldende:

• Først og fremst legger man nok merke til at brøktallene er alle like høye.
• Legg videre merke til at sifrene har litt annerledes form også; de er ikke bare tittelsifrene, men faktisk litt breiere slik at de får mer luft til å puste. Slik utforming letner tegngjenkjenninga og gir dermed høyere lesehastighet.
• Legg til slutt merke til at strøkbredden på disse sifrene samsvarer med sifrene til resten av teksten.

Når du sammenligner med bilde nummer to, ser du veldig tydelig hvordan strøkbredden blir feil, siden bilde nummer to har forminskede hevede og senkede tall. Dette er standardmåten å heve og senke tall på i tekstbehandlere, som en arv fra 1990-tallet og tidlig 2000-tallet da OpenType ikke enda var blitt ei greie.

Eksempel 3: Fotnoter

Her har jeg tilføyd &tnum til skriftdefinisjonen i stedet for &pnum.

Slik bør fotnoter ikke se ut.

Dette eksempelet viser hvordan fotnoter kan se ut og hvordan de ikke bør se ut. I det nederste bildet er det tydelig å se at som med de falske brøkene over, har vi her tall i full størrelse som har blitt forminsket; strøkbredda er for tynn og tallene ser hvitere ut på arket enn hva den løpende teksten ser ut. I bildet med ekte superskripttall, ser vi at tallene er formet annerledes enn ordinære tall for å gi dem mer plass til å synes.

Hvordan man får tilgang til de ekstra tegnfunksjonene i OpenType

Så hvordan får du stilt inn tekstbehandleren slik at den behandler tallene riktig? Første bud er å bruke stiler. For å endre enkelttegn, bruker man tegnstiler; for å endre hele avsnitt, bruker man avsnittsstiler. Hva er forskjellen? Hvis du for eksempel ønsker at alle blokksitatene dine skal ha innrykk på høyre og venstre side og være satt i 10/13 (10 punkt størrelse over 13 punkt linjehøyde), lager du en avsnittsstil med disse innstillingene og bruker den på alle engelske ord. Dersom du ønsker at alle ord som er på engelsk skal formateres i kursiv og være stilt inn til engelsk språk, lager du en tegnstil med disse innstillingene. En tegnstil overstyrer det avsnittsstilen har bestemt, men kan ikke gjøre noe med hvordan selve avsnittsblokka ser ut på papiret.

Bevæpnet med denne kunnskapen, kan man nå se på hvordan man får laget tegnstiler som gjør disse endringene.

Utgangspunktet

Bilde 1: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Utgangspunkt.

Bilde 2: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Ordene som hører sammen

Dette er teksten jeg startet med. I det tilfellet som er her, ønsket jeg at fotnote 113 skulle stå til både haec og verba og 114 skulle stå til clādis og futūrae; det er nummer 114 jeg skal forklare videre. For å få til det, må jeg sette inn en kryssreferanse til fotnote 114, men også få den til å se ut som ei fotnote.

Sett inn plass til kryssreferansen

Bilde 3: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Plassér pekeren.

Bilde 3: Det første jeg gjør er å sette markøren etter ordet jeg vil ha kryssreferansen i.

Bilde 4: Jeg åpner kryssreferansevinduet enten med å taste Ctrl + F2, eller ved å åpne vinduet via menyen: Sett inn → Kryssreferanse … (som kan tastes ved å trykke Alt + I, deretter Y). Du ser menyen i bildet nede til høyre for denne teksten.

Bilde 4: Kryssreferanse i LibreOffice: Åpne Sett inn → Kryssreferanse …

Behandle kryssreferanse i menyvinduet

Etter å ha kommet meg inn i kryss­referanse­vinduet, gjør jeg følgende (fortsetter nedenfor bildet):

Bilde 5: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Sett inn kryssreferansen.

1. I menyen til venstre velger jeg at det er fotnoter jeg vil referere til.
2. I menyen på bunnen velger jeg at jeg vil referere til referansen. Det gjør at det er teksten som står der referansen er som blir visende der jeg setter inn kryssreferansen. Å referere til referansen er særlig nyttig hvis du har et sitat du ønsker å referere til seinere: Du merker området og lager en kryssreferanse i det området sitatteksten er (som du gir et navn du kan huske), setter markøren der du vil referere sitatet, og velger så at du vil referere referansen i menyen nede til venstre. Hele teksten dukker da opp. Hvis du vil referere til en fotnote, for eksempel med teksten For mer om dette, se n. 114 s. 32, setter du inn kryssreferansen to ganger: Første gang refererer du til referansen, andre gang refererer du til sidetallet.
3. I menyen på høyre side ruller jeg ned til der fotnoten jeg ønsker står; i dette tilfellet fotnote 114.
4. Klikk «Sett inn».
5. Klikk «Lukk» for å gå tilbake til teksten.

Formatere kryssreferansen som en fotnote

Bilde 6: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Merk og velg stil.

Nå som kryssreferansen er satt inn, må den formateres. Hvis dette var i en løpende tekst, hadde det vært fint med kryssreferansen slik den står (det kunne for eksempel ha stått Se fotnote 114), men her har vi en annen type tekst der fotnotene brukes som merknader som skal kommenteres for seg selv. Kryssreferansen til fotnoten må derfor se ut som en fotnote.

Jeg merker kryssreferansen og åpner deretter stilarket.

1. I OpenOffice (hvis jeg husker rett) og i LibreOffice gjøres dette enklest med å bare taste F11. Alternativt kan man bruke fanen som er til høyre og klikke på ikonet med den store A-en helt til høyre på skjermen.
2. Deretter åpner jeg tegnstilene med å klikke på A-en over menyen, knapp nummer to fra venstre (til høyre for ¶-knappen).
3. Jeg dobbelklikker tegnstilen Fotnoteanker

I bildet ser du at der det står «Fotnoteanker» er bokstavene helt snodige. Det er fordi skrifta jeg har brukt til den latinske teksten har veldig få bokstaver i superskriptstil. Legg merke til at stilen som står under, «Fotnoteanker, EB Garamond», står skrevet noenlunde normalt (med et komplett sett superskriptbokstaver).

Resultat

Bilde 7: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat.

Nå burde du se den nye kryssreferansen din formatert som en fotnote, slik at det ser helt lik ut som de andre fotnotene.

Enn om man får tynne, slanke, falske superskript?

Bilde 8: Ekte og falske superskript.

I de første bildene jeg lagde til denne posten, hadde den latinske teksten falske superskript til fotnotene, slik som i bildet over. Årsaken til det, er at standardtegnstilen som brukes til fotnoteanker, jukser det til (som du kanskje leste om i første seksjon). For å få rettet opp i dette, må vi redigere tegnstilen.

Redigere tegnstilen Fotnoteanker så man får ekte superskript

Bilde 9a: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Skriftredigering superskript.

Bilde 9b: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Posisjonering superskript.

Metoden er som følger:

1. Åpn tegnstilmenyen igjen ved å trykk F11, eller
1. Åpn panelet på høyre side hvis det er lukket.
2. Klikk på A-en med pensel på helt til høyre på skjermen for å åpne stilmenyen.
3. Klikk på A-en med pensel på øverst på stilmenyen (til høyre for ¶-knappen (avsnittsstilene)).
2. Høyreklikk stilen «Fotnoteanker».
3. Klikk «Endra …» / «Endre …», på engelsk muligens «Edit …».

Tegnstilvinduet har åpnet seg. Du skal nå redigere i to faner: under «Skrift» og under «Plassering».

Fanen «Skrift»

1. Klikk der det står skrift.
2. Pekeren din står nå ved siden av skriftnavnet ditt. Sannsynligvis står det «Liberation Serif» der.
3. Skriv inn navnet på skrifttypen du bruker til brødteksten din, for eksempel «EB Garamond» (eller la skrifta stå som den står).
4. Sett inn et kolon etter skriftnavnet og tilføy tallstilene og superskriptstilen. Hvis du bruker tekstjusterte tall, må du tilføye onum og du bør dessuten tilføye pnum. Tilføy deretter også sups.
5. Det ferdige skriftnavnet skal, med det du satte inn i punktet over, se slik ut (her med Liberation Serif): Liberation Serif:onum&pnum&sups.

Gå deretter videre til plasseringsfanen.

Fanen «Plassering»

I denne fanen er det jukset skjer. Dersom du hadde falske superskript (tynne beinrangeltall), er det tre ting som er stilt inn: Plassering er satt til «Heva skrift», relativ skriftstørrelse er satt til 58 % (eller noe i den retninga) og det er krysset av ved siden av i boksen «Automatisk». Endre følgende:

1. Under «Plassering», klikk «Normal».

Det var dét, faktisk! Hvis du har gjort alt riktig nå, har du under fanen «Skrift» endret skrifta til å ha med definisjonen sups, slik at det står t.d. Liberation Serif:onum&pnum&sups eller kanskje til og med Liberation Serif:liga&calt&onum&pnum&sups; og under fanen «Plassering» har du valgt «Normal».

Test og fasit

Bilde 10: Kryssreferanse i LibreOffice/OpenOffice: Resultat, falske til ekte superskript.

Hvis alt virket som ønsket, skal resultatet nå være at de to tallene er helt identiske. En enkel måte du kan teste om du har fått ekte superskripttall, er ved å taste 123 som superskript. Dette gjør du i Windows ved å taste Alt + 251 (på kalkulatortastaturet), Alt + 253 og Alt + 252 (2 og 3 ble byttet om i ASCII, derfor er rekkefølga feil). Så taster du inn 123 med vanlige tall, merker disse tre siste sifrene og gir dem tegnstilen «Fotnoteanker». Hvis de ser like ut, stemmer alt.

Gratulerer! Teksten din ser nå et lite knepp mer profesjonell ut.

Bonus: Tabulerte tall

Eksempel på tabulerte tall i gammel tegnstil, her vist med to typer høyretabulatorer: en vanlig høyretabulator og en desimaltabulator.

Helt til slutt, siden jeg nevnte det øverst, burde jeg ta med et bilde som viser hvordan tabulerte tall ser ut. Poenget med tabulerte tall, er å få siffer som tar opp like stor plass, slik at sifferet 1 er like bredt som for eksempel 4. Dette er nødvendig når man stiller opp tall under hverandre for å vise regnestykker eller (vanligvis) når man jobber i regneark. For å slå på dette, lag en tegnstil for tabulerte tall, eller i regneark, endre hovedstilen for skrifta til tallene, ved å tilføye tnum. Den fullstendige skriftstilen for tallene som er vist over, ser slik ut: EB Garamond:liga&calt&onum&tnum. Den viser altså teksten med skrifta EB Garamond, vanlige ligaturer, kontekstuelle alternativ, tekstjusterte tall som er tabulerte.

I tillegg til dette har jeg, som bildeteksten forklarer, laget to typer tabulatorer. Den ene er en vanlig høyretabulator, den andre en desimaltabulator. Desimaltabulatoren gjør at enere, tiere, hundrere osv. står ovenfor hverandre, mens tideler, hundredeler osv. står til høyre for kommaplassen. Vær oppmerksom på at riktig tusenskillemellomrom (tynt mellomrom: U+2009; eller tynt hardt mellomrom: U+202f) ikke virker med desimaltabulator i LibreOffice.

Oppløysing til bry: HD, 2k, 4k, 8k, 10k

No som det var døkkfriggdag (fordi eg kan) i heile verda, nytta eg høvet til å kjøpe meg ei lang Display Port-leidning: 3 meter, godkjent for 8k-oppløysing på 60 hertz. No har eg sjølvsagt ingen 8k-skjerm, men eg har ein rimeleg rask Gigabyte M27Q. (Du kan sjå test av han hos Hardware Unboxed; han yter 1440p på 170 Hz.) Men kva tyder eigenleg 8k? Treng eg det? Og kor mykje betre er det enn 4k, 2k og full HD?

Oppløysingane

Me kan starte med det enklaste først: Kva dei ulike oppløysingane er. Me som hugsar DVD som noko nytt, har vore med på tida før full HD var standard. Den første DVD-spelaren eg hadde, var faktisk i PC-en min, og eg hugsar framleis opplevinga av å sjå The Matrix på Goldstar-skjermen min, medan onkel Einar såg på over skuldra og sa tante Elisabeth måtte kome og sjå det krystallklåre biletet. Men DVD var primært laga for analoge skjermar; med Blu-ray skulle me få full HD, og seinare også 4k-oppløysing. Som namnet tilseier, er det fire gongar høgare oppløysing enn full HD (som ein kan kalle 1k), sidan arealet veks med kvadratet av aukinga når veksten er geometrisk. Her er ein oversikt over dei standardiserte oppløysingane for fjernsyn:

Standardiserte oppløysingar for fjernsyn jamfør CTA‐861‐G

Medium	Vassrett	Loddrett	Punkt	DVD	HD	Full HD	2k	4k	8k	10k
DVD	720	480	345 600	1 x	3⁄8x	1⁄6x	3⁄32x	1⁄24x	1⁄96x	1⁄128x
HD ready	1280	720	921 600	2 2⁄3 x	1 x	4⁄9x	1⁄4x	1⁄9x	1⁄36x	1⁄48x
Full HD	1920	1080	2 073 600	6 x	2 1⁄4 x	1 x	9⁄16x	1⁄4x	1⁄16x	3⁄64x
2k	2560	1440	3 686 400	10 2⁄3 x	4 x	1 7⁄9 x	1 x	4⁄9x	1⁄9x	1⁄12x
4k UHDTV-1	3840	2160	8 294 400	24 x	9 x	4 x	2 1⁄4 x	1 x	1⁄4x	3⁄16x
8k UHDTV-2	7680	4320	33 177 600	96 x	36 x	16 x	9 x	4 x	1 x	3⁄x
10k	10240	4320	44 236 800	128 x	48 x	21 1⁄3 x	12 x	5 1⁄3"x	1 1⁄3 x	1 x

Skjermoppløysingar frå Wikimedia Commons. Samanlikning av skjermoppløysingar. Iso-piksel-konturen samsvarar med oppløysingar på 1, 2, 3, 4 og 5 millionar pikslar. Opphavleg lasta opp av brukar XXV på en.wikipedia. Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported-lisens.

Oppdaterings­frekvensar

Fre­kvens	Oppløysing
	Lægst	Høgst
50 Hz	720 × 576	10 240 × 4 320
60 Hz	640 × 480	10 240 × 4 320
100 Hz	720 × 576	10 240 × 4 320
120 Hz	720 × 480	10 240 × 4 320
200 Hz	720 × 576	1440 × 576
240 Hz	720 × 480	1440 × 480

Kva nytte har dette? Treng eg verkeleg ein 4k HDMI 2.1-kabel?

Det plagsomme svaret er «Det kjem an på.» Til vanleg fjernsynsbruk: Dersom kabelen er godkjend for ei gitt oppløysing i ein gitt frekvens, er det ikkje noko meir å tenkje på; det berre verkar. Me kan tenkje på det som ein travel busstopp. I staden for å seie kor ofte busshaldeplassen vert fylt opp i sekundet (som ikkje er så relevant i den verkelege verda), kan me heller seie i timen, så tenk deg at fjernsynssignalet sine 30 hertz (svingningar/oppdateringar per sekund) blir som om busshaldeplassen blir fylt opp 30 gongar i timen. Heldigvis er desse busspassasjerane tyske og har dermed god orden på ting, så det kjem aldri meir folk på busshaldeplassen enn kva det er plass til på bussen. Så me tenkjer oss at bussen, som kan ta 50 passasjerar, alltid vert heilt fylt opp. Om det skulle kome litt fleire passasjerar enn det, har busstasjonen eit venterom til dei (som tilsvarar videominnebufferen), og ved endestasjonen blir alle passasjerane skyssa rett i jobb.

Men kva gjer ein då om ein vil ha fleire til å jobbe samstundes? Den einaste måten å gjere det på, er å frakte fleire passajerar på ein gong. Så no sender busselskapet heller ein leddbuss, så dei kan ta 60, 70, 80 passasjerar på ein gong. Men på eit eller anna tidspunkt er det så mange som kjem samstundes, at det ikkje har nokon tyding for kor mykje arbeid ein greier å gjere samstundes (kor detaljert eit bilete man treng på skjermen), og den einaste rimelege forbetringa ein kan gjere da, er å sende bussane oftare. Så ein bestem seg for at ein vil ha ein ny arbeidsstokk kvart minutt i staden for kvart andre minutt (30→60 hertz). Det tyder at det no kjem ein leddbuss til stasjonen 60 gongar i timen. Kanskje dei enda ein gong doblar produksjonen, så no får dei ein buss inn kvart 30. sekund. Me må auke produksjonen! (Fleire bildar per sekund.) Men de kan me ikkje. Kvifor det? For me har ikkje store nok bussar til å få me oss fleire. Køyr på med toetasjes bussar. (Doble oppløysinga.)

Det er det same som skjer med ein videokabel. Viss du, som meg, spelar DOOM i 2k med rundt 130 bildar i sekundet, tyder de at skjermkortet ditt må flytte 3 686 400 pikslar til skjermen din 130 gongar i sekundet. Vil du opp til 4k, må du auke overføringskapasiteta med 2 1⁄4 berre for å greie å handtere pikselmengden. I tillegg til dette kjem fargedjupneinformasjonen (8-bits eller 10-bits informasjon for både raudt, grønt og blått) og det at alt dette skal skipast gjennom kabelen like mange gongar som spelet greier å klemme ut bilete. Det tyder at medan ein i full HD greide seg med 24-bits farge, altså 256 fargegradar kvar (8 bits gjev ein tala frå 0 til 255) på raudt, grønt og blått, så nyttar ein i 4k WCG-bilete 10 bits per farge, som firedoblar fargedjupna. Den niande biten gjev tala frå 256 til 511, og den tiande frå 512 til 1023, altså totalt 1024 siffer. 1024 ∕ 256 = 4. Vidare kan det vere verdt å vite at sRGB til PC-skjermar køyrer med 8-bits fargedjubne, er alle HDR-variantane 10-bits (ɔ: høvesvis 24- og 30-bits farge).) Slike HDR-bilete skal altså for kvar av dei 3 686 400 sende 1024 bitar med informasjon. Eit bilete må da bere med seg 3 686 400 × 30 = 3 774 873 600 bits = 471 859 200 bytes med informasjon.

HDMI 1, 1.1, 1.2, 1.3, 1.4, 2.0 og 2.1

G står i elektronikk for desimal milliard (giga: 1000³), Gi for binær milliard (gibi: 1024³), b for bit og B for byte.

For å gjere det særs enkelt: HTMI 1 til 1.2 hadde ei bandbreidde på 4,95 Gb med data, 1.3 til 1.4 greide 10,2 Gb, 2.0 greide 18 Gb og 2.1 greier 48 Gb. Men av di kodinga av signalet også tek opp noko av bandbreidda, er reell overføringskapasitet 80 % fram til og med HDMI 2.0, og 88,8̅ % for HDMI 2.1; dermed får ein i staden ratene 3,96, 8,16, 14,4 og 42,6̅ Gb bandbreidde. Det tyder at viss du vil spele på TV-en din, har du nokre begrensningar å ta omsyn til:

i full HD (1080p)

er høgste oppdateringsfrekvens du kan få 60 hertz med HDMI 1.1;

i 2k (1440p) er det

30 Hz med HDMI 1.2,

60 Hz med 1.3,

120 Hz med 2.0 og

240 Hz med 2.1;

og for 4k (2160p)

30 Hz med 1.3,

60 Hz med 2.0 og

144 Hz med 2.1

eventuelt òg 240 Hz med DSC

Konklusjon

Så treng du eigenleg ein 8k 120-hertz-kabel? (Eigenleg burde vel den utsegna vere sett i feit type, med svære bokstavar og tjuefjorten utropsteikn etter.) Til å sjå på vanleg fjernsyn: nei. Ein vanleg HDMI 1.3-kabel greier å syne 4k i 30 hertz utan å gå på akkord med fargene. Skal du sjå på YouTube, er det nokså mykje som er lasta opp med 60 bilete per sekund no, og får å sjå dette i 4k, treng du ein HDMI 2.0-kabel. Skal du spele, gjeld andre krav, i alle høve om du koplar PC-en til TV-en; spelar du på konsoll, greier du deg fint med HDMI 2.0 til 4k-speling, for knapt nokon (om nokon i det heile) spel laga for konsoll, går over 60 bildar per sekund.

Oversikt over kva kablar som trengst til kva formål

Bruk	Oppløysing
	Hovudkjelde til desse dataa er engelsk Wikipedia sin artikkel om HDMI. Likevel, med å samanlikne kor mykje data som krevjast for å sende bilete og å justere dette med faktoren for frekvensen (altså 2x for 60 Hz, 4x for 120 Hz, 4,8x for 144 Hz og 8x for 240 Hz, skulle ein kunne få dei same resultata.
Full HD (1080p)	2k (1440p)	4k UHDTV-1
Fjernsynssjåing (≤30 Hz)	HDMI 1.0	[Ikkje aktuelt]	HDMI 1.3
YouTube, konsoll- og PC-speling (@60 Hz>	HDMI 1.0	HDMI 1.3	HDMI 2.0
PC-speling (@120 Hz>	HDMI 1.3	HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1 eller 2.0 med redusert fargeinformasjon
PC-speling (@144 Hz>	HDMI 1.3	HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1
PC-speling (@240 Hz>	HDMI 2.0 eller 1.3 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1 eller 2.0 med redusert fargeinformasjon	HDMI 2.1 med Display Stream Compression

Enn DisplayPort?

DisplayPort er i utgangspunktet eit format kun for overføring av bilete, og er laga av ei rekkje dataelektronikkprodusentar og fronta av VESA: Video Electronics Standards Association. Standarden støttar RGB og fullfargevising (YCbCr). Dei same avgrensingane gjeld for DisplayPort som for HDMI: kabelen si kapasitet avgjer kor høg oppløysing og kor høg frekvens dei kan synast med. Det er for mykje å ta med ein tabell på dette her og no, men det kan vere at eg oppdaterar posten seinare med ein ytterlegare tabell.

Det er en tabell over det.

Hakkemeisteren

HIS-1020 Ⅱ: Samandrag av Richard Kieckhefer: «The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft» frå The Oxford Handbook of Witchcraft

Forsida på The Oxford Handbook of Witchcraft

Det hjelper meg å arbeide med teksten medan eg har han friskt i minne. Dessutan såg eg at det at eg faktisk har skrive på bloggen min igjen, har ført til ei nærast eksplosiv aukning i besøkstall, med 129 lesarar i går; det motiverar (og legg kan hende noko press på skuldrane òg?). Til forelesinga i morgon har me fått heile del to av Brian P. Levack (red) si The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America (Oxford University Press, Oxford 2013 (heretter: OHoW)) å førebu. Eg trur det kan vere ein trykkfeil, men det gjer meg ingen ting å lese mykje. Nedanfor fylgjer eit samandrag av første artikkel: The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft, Richard Kieckhefer, OHoW.

Dette vart opphavleg skrive då eg skulle ta HIS-1020, og eg trur eg byrja å skrive det berre eit par dagar etter den første posten – HIS-1020 Ⅰ: Dei europeiske trolldomsprosessane, første forelesning – ɔ: ikring fredag 24. august 2018. Eg blei aldri ferdig, for det blei for mykje å gjere for meg, men no, berre to og eit halvt år seinare … kan han endeleg lesast. Eg tok aldri meir enn dei første forelesingane, av di eg fekk godkjent eit 3000-emne eg tok som erstatning for 1000-emnet, skjønt dei ville ikkje gjere det umiddelbart, av di dei meinte at eg ikkje kunne erstatte eit 1000-emne med eit 3000-emne. (Ja, faktisk‽). Det var sjølvsagt berre tull, så då dei fekk ein skriftleg søknad frå meg på det, fekk eg han som venta godkjent. Den personen som sa at det ikkje gjekk an, var den same som skreiv til meg for å seie at søknaden blei godkjend.

Alle referansar i det følgjande er til Kieckhefer om ikkje anna står nemnt. Eg har vald å ikkje nemne sidetal undervegs, då det er godt nok referert med overskriftene eg har brukt, som tydeleg peikar til teksten hans.

Innleiing

Om kvifor det kumulative konseptet ikkje fungerar, sjå lenger ned.

Det var færre heksesaker i det femtande århundret – og dei var meir sporadiske – enn kva som skjedde i dei to neste hundreåra, men det var på denne tida konseptet om hekseri og diabolisme kom til. På byrjinga av det tjuande århundret verka den innverknadsrike Joseph Hansen, og verket hans Zauberwahn, Inquisition und Hexenprozeß im Mittelalter, und die Entstehung der großen Hexenverfolgung (München 1900) la grunnlaget for mykje av den moderne forskinga på hekseprosessane. Han presenterte eit kumulativt konsept, der elementa for hekseriet blei lagt til eitt etter eitt:

Her kjem ein påstand som ikkje lenger held:

I mellomalderlatin var vokallengda døydd ut, men eg har likevel valgt å markere ho. Kva endringa i uttale gjorde med trykkplassering, veit eg ikkje, men det er ikkje utenkjeleg at ord der klassisk latin fikk trykket på tredje siste staving i staden for nest siste, av di nest siste var kort, fortsatt var slek, kan hende særleg når me nærmar oss renessansen, då mange av dei klassiske tekstane vart gjenfunnen.

Dette var det eg opphavleg skreiv, men mellom anna poesi syner oss at dette ikkje er ein haldbar påstand. For meir om dette, rådar eg deg til å ta ein titt på Polýmathy, eller (om du har tilgang til det) Philomen Proberts kap. 7 Latin Vowel Length frå Latin Grammarians on the Latin Accent: The Transformation of Greek Grammatical Thought (Oxford Scholarship, 2019).

• [hekse]sabbaten
• flukta (bm: flyginga) til sabbaten
• djevlepakta
• samkvem med incŭbī og succŭbī
• forheksingar, altså mălĕfĭcĭum gjort ved hjelp av Satan eller etter ønske fra han

Det har vore vanleg for historikarar å følgje Hansen si tenking, men Kickhefer meiner det er på tide å sjå meir nyansert på fremveksten av hekserikonseptet. I staden for ei lineær utvikling, grunnlagt i 1320 då demonisk magi vart definert som kjetteri, meiner han at me må heller sjå på prosessen som samansatt av samanknyting (coalescence), spreiing (diffusion), samansmelting (fusion), og svekking (attenuation). Sjå den fine rekka av latin – på engelsk. Kva hadde engelsk vore utan latin? Kom ikkje og seie at du ikkje har nytte av å kunne latin.

Lausanne-paradigmet om diabolsk hekseri i tekstar og rettsforhandlingar

Ikkje alle hekser blei sett på som onde. Moder Shipton var ei heks frå nordlege Yorkshire, som tydelegvis døydde naturleg. Ikkje overraskande har ho billedleg blitt bevart som a hag, men minnet av ho har no blitt heidra i form av ein statue, og kunstnaren valgte å heller avbilde ho naturleg.

BBC: Knaresborough campaign for Mother Shipton statue.

Bilete: BBC: Mother Shipton statue unveiled in Knaresborough.

Hekseri blei allereie frå tidleg av definert som eit konsept, og me har to kjelder å støtte oss på for dette. Dette er dokument som blei til i heilt spesielle omstende, så dei kan ikkje reknast som all-mellomalderske definisjonar på kva hekseri var. Dokumenta det gjeld er:

1. Nokre tekstar frå 1430-talet, som omtalar hekseri i Sveits og omegn, og
2. eit manuskript frå Lausanne med inkvisitørprotokollar frå byrjinga av 1430 til tidleg 1500-tal.

Det er i spreiinga av dei me ser kor mykje dei tydde. Det sistnemnte av dokumenta gjev den mest komplette definisjonen av kva hekseri var, og han vel å omtale dei samla som Lausanne-paradigmet.

Første dokumentblokk omtalar hekseprosessar, altså rettsforhandlingar, som forteljer om hekseri som har kome til syne i tidlegare tiltalar. Det er i dette dokumentet me får lese Hans Fründ si omtale av heksene frå fransktalande Valais, omtalt i forrige bloggpost, som var skuldige i evil, heresy, and sorcery (boßheit und ketzerÿe und zŏberÿe). OHoW, ss. 160f.) Men andre kjelder frå same område og tid støttar ikkje påstanden til denne Fründ. Me kan frå inkvisitørprotokollar høyre om kjettarar som fer til synagogar for å gjere ugjerningar, medan avhandlingar – som med Fründ – gjev noko meir fargerike skildringar av kva heksene gjorde. [Følgjande punktum: Mi slutning.] Rettsprotokollane, som har til hensikt å få så solide dokument som mogleg for å kunne dømme kjettaren, er altså mindre kreativt fordømmande enn kva dei lærde avhandlingane er. Det er til og med avhandlingar som eksplisitt hevdar at dei verste påstandane mot hekser er oppspinn. Noko semje om kva dei skulle ha gjort, finn me lell:

1. Hekser deltar i samlingar leidd av Satan eller ein demon;
2. dei fornektar trua si, skjendar heilagdomar og gjer ofringar til djevelen;
3. dei lærer om forheksingar (som brygging av skadande drikker og å hindre menneskeleg forplantning) frå Satan eller ein demon;
4. dei drep barn, tar lika til samlinga for å ete dei, og lagar onde pulver av restane.

Eit tema som gjerne går igjen, er usemje om meir fantastiske ting: I nokre verk framhevast det korleis heksene har ulike syndige former for sex; andre verk nemner ikkje noko om dette i det heile; nokre verk omtalar hekseflukten på kjeppar eller liknande, andre meiner dette er oppspinn; nokre meiner kvinner lettare lét seg fristas av hekseri enn menn, men ikkje alle er einige i dette; nokre hevdar heksene skriver kontraktar i blod – ei pakt – men andre nemnar det ikkje. Det dei alle er samde i, er at det er tale om ei ny form for sekterisk aktivitet i allianse med Satan, og at ho truar kristenheita.

For å forstå korleis desse kunne bli vektlagt som dei blei, når dei ikkje ein gong greide å bli sams, må me vite at det på denne tida dukka opp eit nytt medium: pamfletten. Det engelske ordet brukt, tract, blir i Oxford Dictionaries definert som A short treatise in pamphlet form, typically on a religious subject, og opphavet sporast til sein middelengelsk som […] (denoting a written work treating a particular topic), apparently an abbreviation of Latin tractatus (see tractate). The current sense dates from the early 19th century. Kun Errōrēs Gazariōrum (gazarienes feilgrep) og Tholosan sitt verk kom i pamflettform, og fikk dermed stor spreiining lokalt. Men det var Nider sitt verk, større og meir intellektuelt, som greidde å bli spreidd til eit stort publikum og etablere han som ein stor intellektuell. Det blei mykje «stor» no. Det var Nider som skreiv Maurtua (Formicarius), som omhandla aktivitetane i Bern-Alpane og omegn. Men sjølv om han var stor blant intelligentsiaen, var det pamflettane som danna grunnlaget for folkeoppfattinga av kva hekseri var.

Bilete frå phys.org som visar korleis iskappa låg over nordkalotten, henta frå artikkelen Sea-ice formation sustained the ‘Little Ice Age’.

Mange har spekulert på korleis klima- og sjukdomsforholda innverka på hekseprosessane. Det var mange uår, særs kalde vintrar og blaute somrar, og dette fekk toppunktet sitt ikring 1437–8. Det var nett på denne tida at to av dei viktigaste skriftene om hekseri blei skrive. Vêret, uforutsigbart som det alltid har vore, var på denne tida naturleg nok knytt til kampane mellom Guds og Satan sine tenarar; å knyte uår til personar ein meinte stod i teneste til djevelen, var berre naturleg etter datida sitt verdsbilete. I tillegg vaks byane voldsomt, som gjorde at sjukdom spreidde seg raskt og valdsamt. Sjukdom og matmangel kan gjere einkvar desperat.

Det ser ut til at hovuddelen av rettsforhandlingane blei gjort av dominikanske inkvisitørar (eller viseinkvisitørar). Sjølv om den enkelte ikkje forestod meir enn tre saker, er det på det reine at dei kommuniserte med kvarandre, og sakene ber preg av formalisering i form av likelydande, leiande spørsmål. Heksene blei utspurd om forholdet sitt til djevelen, og korleis han såg ut, og kva ho/han betalte han; fornektinga av Gud eller andre delar av det høgste kristne, og dessutan korleis dei skjenda heilagdomar; deltaking i aktivitetar med andre hekser, som samlingar (sekter og synagoger), og reise dit; eting av barnekjøt, dreping av barn og gravskjending; analsex mellom hekser; bruken av blåbrennande flammar; dessutan ugjerningar gjort under demonisk bod, som å bryte religiøse plikter og vanhelliging av nattverden; og forheksingar, som drap av menneske og dyr ved demoniske pulver.

Under avhøyra, var det ikkje uvanleg med forteljingar om korleis dei i desperasjon hadde blitt tilbode hjelp av ein framand og då blitt tatt med til samlinga. Naturleg nok vart heksene spurde ut om så mange andre namn som mogleg. All avvikande åtferd – som treige svar, endra svar, tilbaketrekking av tilståing – blei bøta på med tortur.

Det at me kan lese protokollar med tilståingar som er så like som dei er, frå så mange ulike område, vitnar om prosedyrisk framgangsmåte. Dommarar og påklagarar kjende nok heilt sikkert til både andre nærliggjande stadar for trolldomsprosessar, og ikkje minst dei rådande teoretiske verka.

Faktorar som bidrog til utviklinga av det klassiske paradigmet

Kva førte til kva? Var tekstane opphav til hekseprosessane, eller var hekseprosessane opphav til tekstane? Kieckhefer meiner at dei skjedde samstundes – at dei begge forverra kvarandre sin innverknad på samfunnet. I mange tilfelle ser det ut til at lærde tekstar om hekseri var inspirert av forfattaren sine erfaringar som dommar. (Desse tekstane hadde stor innverknad! Nider, til dømes, blei lese like inn i det 17. hundreåret. ɔ: forfattaren Johannes Nider, han som skreiv Formicarius på 1430-talet, som nemnt over.) Ein annan viktig faktor var hendingane som blei meldt inn av folket sjølv. Dei som vart skulda for å vere trollfolk, var gjerne upopulære hjå dei andre der dei budde, og kunne ha eit heilt liv med skuld for uhell – som forheksing av krøter, skade, eller erotisk magi – lagra i bygdeminnet. Slike historier blei samla opp skriftleg gjennom rettsforhandlingar og lærde verk, nettopp i den tida då dei sekulære intelligente byrja å synast.

Inkvisisjonen var på den eine sida foregangsmenn innan rettsforhandlingar og krav til prov, og på den andre sida ei av dei mest grufulle forlengingane av kristendomens grufulle tyranni som nokon gong har eksistert.

Ei anna kopling som er gjord, er mellom kjetteri og hekseri; dette skuldast mellom anna at inkvisitørane var kjettar-jegarar. Hypotesa om at inkvisitørane hadde utsletta det meste av kjetteriet, så dei no retta merksemda mot trollfolka, er ikkje lenger anerkjend. Fleire av skuldingane trollfolka vart utsette for – som nattesamlingar, orgiar og djeveldyrking – var gamle skuldingar retta mot kjettarar. Også datidas skrivarar såg koblinga mellom kjetteri og hekseri, men når dei lærde tala om hekser som hēréticī, tala dei ikkje om det same som allmugen. Kieckhefer refererer til Wolfgang Behringer, som viser korleis vanlege folk si kopling mellom «heretikk» og hekseri kan forståast med at Vauderie etter kvart blei brukt synonymt med diabolsk trolldom, som dermed kopla det til waldesianismen, ei av dei verste formene for kjetteri frå tidlegare tider. Eit anna døme på Vauderie kjem lenger ned.

Inkvisitørane skilde mellom ordinært kjetteri og trolldomskjetteri. Medan ordinære kjettarar berre streid imot den etablerte kirkelæra, og oppretta alternative sekter som ville gjenopprette den reine læra, var trollfolka ultimate kjettarar, i det dei som djeveldyrkarar søkte ei styrting av kirka i det heile.

Eit tredje spørsmål som blir diskutert, er geografien. Sveitseralpane representerte mykje på same måte som Finnmark (dette siste leddet er mi tolking) ein konflikt mellom lekfolk og embetsfolk, mellom dei danna og dei udanna. Nider spelar utvilsomt på fintfolket og byfolket si oppfatning av kva mystiske ting som skjedde i fjellheimen, og det er nettopp oppi fjella den første mytologien om hekseri oppstår. Fram til ny tid (den gong da), hadde desse fjellandsbyane vore nokså fjerntliggjande; no var dei enklare å reise til – altså nærare. Når autoritetane i tillegg kryssa ikkje berre kulturelle, men også språkelege grenser, er det ikkje til å undrast over at det gjekk ut over dei lokale.

Spreiing av Lausanne-paradigmet i svekka form: fransktalande territorium

Spreiinga av trolldomssakene viser korleis det kumulative konseptet ikkje kan forklare trolldomsprosessutviklinga. I fransktalande område eller andre område enn kjerneområda, hang ikkje forklaringane saman lenger, slik dei hadde vore vane til å sjå dei. Sjølv om me les om mange av dei same vedkjenningane – djevelpakt, skjendinga av heilage ting og stader, sex med Satan og liknande – manglar likevel sentrale element, som det å ete menneskekjøt. I andre saker, ser me igjen mange av dei same tinga, men viktige element er endra, som til dømes at djevelpakta ikkje er knytt til sabbaten, eller at trua fornektast utanom sabbaten. Gjennom heile dei franske territoria var det trolldomssaker i det femtande århundret, men dei er aldri like utvikla i skuldingane som i meir sentrale strøk, som Lausanne.

Regionale alternativ til det klassiske paradigmet: italiensk-talande territorium

Det er fleire problem med det kumulative konseptet enn det franske: manglande omsyn til andre hekseforteljingar enn den tyske. Det fantes myter som hadde andre innhold, som strega-ene i Italia. Det ser ut til at dette er ein tradisjon som har blitt teke vare på i moderne tid, som til dømes i USA. Om dette er noko av same slag som wicca-trua, veit eg ikkje, men det kan vere interessant å undersøkje det. Ei strega skal ha floge rundt nattestid med ei eller to andre streghe (utt.: stre:ge, ikkje stre:dzje) for å bryte seg inn hjå folk og suge blodet ut av spedbarna deira, ei handling som vart kalla stregoneria. Igjen: hard g. Kieckhefer refererer til Ugolino Nicolini som har gravd frem ei saksrekkje som gjekk frå 1445 til tidleg 1500-tal, med skuldingar liknande dei nemnde over om Vauderie. Som i dei tysktalande områda, heldt skuldingane seg stabile over lengre tider (her er det snakk om eit halvt hundreår), i motsetning til døma frå dei franske områda.

Streghe var meir framstilt som innbrytarar heller enn som sabbatssamlande hekser. Dei forbraut seg på heimane til folk, heller enn kirka, og var i så måte ikkje en kirkeleg trussel. Myta om dei kan sporast tilbake til romarane sine forteljingar om nattflygande ugler som strigēs, som på norsk tilsvarar ugler som kattugle – Strix aluco. Eg må be om orsak, for eg må berre ta ein liten digresjon:

It was when I learnt the Latin for ‘screech-owl’ in my first lesson that I first thought there must be a better way.

Jerry Toner
Latin Key Words, s. vii.

Det kan sjå ut til at aluco kjem av gresk ἀλύκη. Dette kan igjen ha noko å gjere med anten ἀλυσμός (liding, støy, angst), eller kan hende med Λύκειος, avleia av anten λύκος (ulv) eller λύκη (ljos). Eg tenkjer det er mest sikkert at det er kobla til det siste, då med prefikset ἀ-, som uttrykkjer mangel/fravær av noko. Det blir då ei ugle som er utan ljos.

Finally, I should like to thank the Oleander Press for giving me this chance to give newcomers to the wonderful Latin language a means of putting the screech-owl behind us all.

Op. cit., s. ix.

Ja, eg er glad i språk – så slike digresjonar gjer meg glad. Faktisk var det her den opphavlege posten min stoppa, så alt som kjem under, blei skriven søndag 14. mars 2021.

Å begrense opphavet til Pays de Vaud er til lite hjelp. Medan Lausanne-paragdigmet i stor grad kom frå inkvisitørane sine forhøyr, fortel kjeldene oss at frå sakene at Perugia-krinsen hadde sitt eige paradigme som hadde rot i lokal folketru med røter heilt tilbake til romarane, jamfør det eg skreiv over om nattuglene eller strigene (ein strī̆x, fleire strī̆g|ēs). Men etter at desse forteljingane blei kjende utafor det lokale området, blei dei samanføyde med andre forteljingar som hadde vore vel så distinkte. Martiale Espaze stod for retten i 1491, først tiltala for å forheksing, men deretter for både Lausanne-paradigmet og dessutan det italienske strega-paradigmet. På same måte som strega, gjekk dei til åtak på born i senga, både med å trykkje dei ned, og eitt tilfelle av å ha hatt pulver i munnen til ein unge – som sjølvsagt gjorde at ungen døydde. Espaze var opphavleg ikkje knytt til sabbaten (sjølv om det er ein referanse til eit bornedrap etter ein sabbat); det viktige å sjå her, er korleis den opphavleg lokale myta om ho med tida hadde fått lånt inn trekk frå større regionale tendensar.

Diana fra Versailles. Skulptur i marmor fra ca. 345 f.Kr. Louvre, Paris.
Av Ukjent/KF-arkiv.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Henta frå Store norske leksikon.

Diana-spela (spel: lūdus) var eit anna nytt trekk i dei italiensktalande områda, og me ser det frå 1384 i Milan. Som ein kan vente med ein slik assosiasjon, handla det her om kvit magi: heling. I andre område hadde samhandla dei med Djevelen, med alle dei vanlege hendingane, som kannibalisme, og dyre- og barneblodsofring (puerōrum striātōrum). Ein ser hint av den større mytologien, men i bunnen meir lokale trekk, som at ei kvinne er leiar og ein tematikk kring gåver (frå avling o.l., skulle eg tru) og samhald. Det er i det heile høgst truleg at det ein her ser omtala, er lokale feiringar som inkvisitørane tolka på verst moglege måte. Kieckhefer påpeikar at:

It is in this context that the views of Carlo Ginzburg become most plausible: that the mythology of witchcraft can be represented as resting on a misconstruction of actual folk beliefs and customs.

Regionale trekk er sterke, dei held seg ved og strekkjer seg gjerne forbi 1400-talet, og skrivarane har urovekkjande lett for å slå saman tradisjonar til å fremje kva enn for eit poeng dei ser nødvendig.

Regionale alternativ til det klassiske paradigmet

Vedvarande regionalisme er ikkje fasiten for heile Europa, som dei tyske områda er eit glimrande døme på: Her blei sakene heller gjennomført av dei sivile styresmaktene. Kjeldene er tvetydige, og dei rettar fokuset heller på kva materialar dei brukte enn på kva dei prøvde å oppnå; dermed ser me kjeldene omtale trolldomsplanter, stoff teke frå ofra frå galgane, men sjeldan omtaler av kva dei ville gjere med dette. Når ein ser desse prova samla, får ein eit bilete av kva trolldom dei blei dømde får: værtrolldom (over halvparten av sakene), leikamsskade og drap (nest mest vanlegast), skade på dyr (og særleg å stele kumjølk), og kjærleikstrolldom. Ein ser dessutan at dei sivile dommarane ikkje alltid var trygge på korleis dei skulle handsame sakene, og at dei til og med rådslo seg med kyrkjefolk og «heksemestarar» (inkvisitørar), men òg med fagfellar frå andre stadar, som me ser dokumentert i brev.

Bystyra handterte på denne tida også blasfemi, sodomi, tvilsam religionsutøving og trolldom, men synte liten interesse for diabolisme, sjølv om me av og til kan sjå at dei vedkjende dette (som til dømes med at dei dømde skal ha fått kreftene frå Djevelen). Sjølv om me kan lese tilståingar om samkvem med Djevelen og/eller å ha frasagt seg Gud og hans tilhøyrande, ser me ikkje ting som heksesabbat eller konspirasjonar.

Enda lenger unna dei italienske områda, som i England, har me enda mindre av mønstra frå søndre Europa. Enda Johannes Nider tala tysk, og forfattaren av Malleus maleficārum var ein tysk inkvisitør og lånte mykje frå Nider, er det nesten inkje å sjå av paradigma frå sør. Sjølv om Heksehammaren har hint til paradigma, til og med reine attgjevingar av dei, passar dei tyske døma rett og slett ikkje inn i importmytologien hans. Når sjølv ikkje forfattaren av Heksehammaren greide å gjere om dei tyske tradisjonane i verket sitt, slik at dei passa med mytologien han ville skape, fortel dette oss at regionalismen i hekseforfølgjingane var sterk.

Kritikk og skeptisisme

Dei fleste av oss, når me tenkjer på intellektuelle strømningar frå 1400-talet, tenkjer anten på renessanseanden, eller på hekseri og dermed demonologi. Det er nettopp dette me finn i det som er bevart frå tida: på den eine sida overtru og trolldomsfrykt; på den andre sida litteraturkritikk av nettopp denne overtrua. Når det gjeld det siste, var dei ikkje berre kritiske til dei som hadde slik tru, men også til dei som trudde at slik overtru hadde noko kraft i det heile, og dei som forfulgde slik tru, ɔ: rett og slett å ha tru på at noko slik ein gong skulle vere noko å forfølgje. Faktisk var det folk som kritiserte sjølv trua på hekseflukt, og dermed og at det skulle skje noko slikt som at dei flaug til heksesabbat og at heksesabbaten ein gong skulle kunne skje; å stille folk for retten for slikt, var dermed – for dei som hevda å vere meir opplyste – berre tull. Rådgjevaren Ulrich Molitoris meinte at mesteparten av det som blei sagt at heksene skulle ha gjort var umogleg, men at dei inngjekk pakt med Djevelen var fortsatt noko som måtte straffast; medan teologen Marin Plantsch meinte at hekseflukt var umogleg, men at vêrmagi og anna forheksing var mogleg.

I Valais, nokså nære hjartet av Lausanne-paradigmet, har me ei sak frå 1467 der tre hekser som skulle avrettast trakk inn ei enke frå Chermignon d’en Haut: Françoise Bonvin. Ho blei arrestert og stilt for retten, men hadde solid forsvar:

The first argument for Bonvin’s defence had to do with how the devil tempts people. Her accusers had told hair-raising tales of their encounter with the devil, who appeared in hideously misshapen form with fire coming from his mouth. The defence insisted that when the devil seeks to deceive people he begins not by terrifying them but by blandishments to allure them. Secondly, the confessions of Bonvin’s accusers had centred largely on witches’ manipulation of the weather, but weather is under the control not of the devil or of humans but of God. To believe otherwise is heresy, ascribing to a creature the power belonging to God alone. The accusers told of killing a child and taking its body to their synagogue, where they ate it. But the cemetery where the child was buried was surrounded by many houses, and the witches could hardly have exhumed the body without being seen and heard. Further, it was not clear how many days had passed between the killing and the eating of the child, or whether the body had been preserved with salt or had decomposed, or how they could have eaten it once decomposition set in.

Sixty-seven witnesses from the vicinity were then interrogated, including the clergy at Bonvin’s parish church. They testified that she was of a good family, had lived an upright life, and had had a favourable reputation until recently defamed. She adhered to the Catholic faith, performed good works, attended church regularly, heard mass devoutly (although not always arriving on time), made the sign of the cross, confessed her sins and received communion at Easter time, and gave alms. She knew the Catholic faith in the manner of peasants, and had taught it to a young girl competently if simply. She had been charged with arousing a destructive storm, a flood, and a snowfall in July, but at the times each of these events occurred she had a convincing alibi. Witnesses also told of enmity between Bonvin and one of the accusers, with whom she had quarrelled over rights of pasturage. Bonvin evidently had a quick tongue and was eager to spread her own suspicions about her neighbours’ misconduct. Still, the evidence in her favour was overwhelming, and the bishop issued a formal statement of her innocence, restoring her to freedom and possession of her property. Alas, another witch then accused her; she was again arrested, interrogated, and tortured, but seems a second time to have been also released as innocent.

Det er interessant å merkje at me har beretningar om sterk motstand mot trolldomsrettssaker. Men med skrivinga av Malleus maleficārum og pave Innocent VIIIs Summīs dēsīderantēs affectibus prøvde dei å få has på slik motstand. For meg ser det ut til at det var enklare å få folk til å godta forheksing som reelt, medan diabolsk heksekunst var verre, sidan det kravde å slutte seg til eit heilt nytt trusregime, ein mytologi som var framand for dei fleste, i alle høve i Nord-Europa.

Konklusjon

Den første bølga med trolldomssaker var meir kompleks enn kva me har vore vane til å lese før: Det var ikkje så enkelt som at ein berre pakka på med stadig fleire konsept. Regionalismen var sterk gjennom heile seinmellomalderen og ein såg til og med nokre protestere. Regionale trekk lot seg overføre mellom regionar, men berre til ein viss grad. Dei fyrste heksejegarane og demonologane ga dermed ikkje Europa ei ferdig pakke for kva som var trolldom og hekseri, og å løyse dette skulle bli dyrt og kostbart, i alle høve i menneskeliv og liding.