… du kan få vindusspylarvæske med pepparkakelukt.
Kva skal ein seie? Ikkje i min bil, det er sikkert. (Ikkje det at eg har bil, men det er ein annan sak.) Har dette dukka opp i Noreg enno? Greit nok at det er kos med ein dram til julekakene, men eg trur ikkje dette er rette måten å kome i julestemning på for meg. Men om det no gjer nokon glade, so ingen skade i det. God ju… God snart advent.
Jeg har dårlig samvittighet for å ikke ha skrevet noe på eviglang tid nå. Jeg har hatt lyst mange ganger, men det har bare ikke blitt til. Ja, det er dialektisk; uttrykket betyr «skjedd». Man kan vel si at året for meg – som for så mange andre – har vært en anelse utfordrende. Vel, for å gjøre saken kort: I oktober flyttet vi fra Tromsø; vi bodde på Veblungsnes og Gjerde i mellomtida, jeg en måneds tid og Kjersti et par; og nå har vi begge flyttet til Glasgow og Skottland. Drømmen er i ferd med å bli til virkelighet.
For min del har det vært mange utfordringer med det hele. Jeg kom til Skottland mot slutten av oktober og flyttet inn på Argyll Guesthouse, og deretter over gata til Argyll Hotel. (Det uttales for øvrig /ɑːgaɪ̯l/.) Da jeg ankom landet, var de fortsatt på nivå 4-tiltak, så alt bortsett fra nødvendigheter var stengt; det fine for min del i det hele, var at prisene var skammelig lave, så jeg betalte 20–25 pund natta, inkludert frokost. Hotellet brukte jeg som base for å kunne dra og se på mulige bopæler, med mål om at hvorenn vi valgte å bosette oss nå midlertidig, skulle det være mulig å gå til universitetet; derfor gikk jeg til alle stedene for å få følelsen av hvordan det kom til å være å bli boende der og pendle til fots.
Jepp, ordboka tillater ikke skrivemåten «bopæl», men krever «bopel». Jeg gjetter at argumentasjonen er den samme som for at «sæter» ikke er godtatt, som etter alle solemerke skyldes folk fra området som faller innunder såkalt standard østnorsk ikke (greier å) uttale(r) æ-en i ord som «hæl» og «sæter» (men ikke har noen problemer med det i ord som «lærer» (ikke */leːrer/, men /læːrer/) eller «gjerne» (ikke */jeːɽe/ eller */jeːɽə/, men /jæːɽe/ eller /jæːɽə/). Vel, nok om det. I alle fall: Når opphavet til ordets andre stavelse faktisk oppgis å være fra «pæl», da gir det ingen mening å skulle bruke -e-staving, særlig ikke når så mange av oss uttaler det nettopp slik, og mange uansett velger å uttale æ som /e/.
La én ting være sagt: Ta aldri, aldri, under noen omstendigheter imot et tilbud på verken leilighet eller hus i Storbritannia usett. Standarden her, og hva som averteres som bra, er ikke i nærheten av hva man kan forvente som et minimum i Norge. Greit nok at svært mange hus er svært gamle, men likevel: Det er ikke greit å legge ut leiligheter med hull i gulvet, mugg overalt på badet og et golv som er så fullt av fuktbobler at man bokstavelig talt kan rive det opp med bare hendene. De er dessuten tilsynelatende svært begeistret for vidvinkelbilder her. Hvis du synes norske boligannonsers bruk av vidvinkel er drøy, bare vent. Noen av leilighetene jeg så på, hadde så voldsom vidvinkel at hjørnelinjene var skeive. Og det to ganger fire meter breie kjøkkenet du synes ser slett ikke ille ut? Regn heller med at det er én ganger to meter. En annen ting (som vi allerede visste), er at briter er veldig glad i vegg-til-vegg-teppene sine, helst i alle rom; skjønt, nå må det sies, at langt de fleste moderne hjem har fjernet teppene på kjøkkenet, bad og do – de fleste. Jeg så ikke på noen med vegg-til-vegg-teppe på kjøkkenet, men Ingrid-Elins første leilighet her hadde det …
Utsikta frå soveromsvindauget vårt i retning av Oilthigh Ghlaschu. I bakgrunna er to verna industrikonstruksjonar, frå tida då gassutbygginga tok til i viktoriatida, viss eg hugsar rett.
Leiligheta vi har fått oss er i Anniesland, som er nordvest for universitetet. Vi har fått oss juletre (skotsk furu, intet mindre!) og julelys, og har laget en del julepynt sjøl. Veldig mange nødvendigheter manglet her, selv om leiligheta var avertert som fullt møblert. Heldigvis er det slik her i Skottland, at langt de fleste kjører leieforholdet gjennom et byrå. Det har sine fordeler i form av at ting blir veldig ryddig, men samtidig er det et satans til byråkrati man må gjennom, og når man kommer som utlending, tar ting veldig lang tid. Vi stilte med garanti fra banken vår, men det kunne ikke godtas, fordi det ikke var en britisk bank. Hvis du kjenner noen når du skal flytte til Storbritannia, be om å få dem til å stille som garantist for deg; det gjør alt mye, mye enklere, og det får ting til å gå mye, mye fortere.
Nå er jeg kommet i gang med det jeg faktisk er her for: å studere og undervise i klassiske fag. Jeg har begynt å lære meg gammelgresk, så forvent at det kommer ultranerdete ting på bloggen min igjen, der jeg bruker bloggen til å skrive meg gjennom akademiske utfordringer jeg har. Noen synes slikt er interessant å lese, andre ikke, men nå har jeg nå bloggen min først og fremst for min egen del. Jeg håper også å få skrevet en del om rollespill igjen. Jeg har aldri fått svar fra Kenzer og kompani på hvorvidt jeg kan skrive om reglene slik jeg ønsker, så jeg skal purre på igjen og prøve å få ordnet det; Hackmaster er et glimrende rollespillsystem, og jeg savner virkelig både å spille det, lede det og ikke minst å skrive om det og andre rollespillinteresser.
Jeg tror dette året blir bra. Jeg er faktisk optimistisk nå, og det er en følelse jeg ikke har hatt på en del år. Jeg har fått hyggelige hilsninger fra Hanne og gjengen, og det er godt å høre at partiet har det fint. Dessverre har jeg ikke fått begynt å trene selv her (for alt har vært stengt …), men nå må man kan man jo faktisk håpe og tro på at det sakte men sikkert endrer seg, nå som vaksinene kommer. Og så kom det en ny, supersmittsom variant av viruset. Vi får se hva som skjer. I alle fulle fall: Jeg er på plass og gleder gruer grugler meg til å endelig begynne å forske, undervise og i det hele tatt leve livet som akademiker. Jeg hadde nå tenkt meg en akademiker, da …
Det har han fått seg!
Julaften var jobbdag for meg, men julestemning, det fant jeg meg likevel.
Ja, jeg har veldig bred skjerm, og to av dem, faktisk.
I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.
Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.
Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.
Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.
Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.
… det tar bare en stund til jeg kan skrive igjen.
Dette semesteret skriver jeg bacheloroppgave i historie; merkelig følelse å gjøre det når jeg har ett semester igjen av bachelorgraden min. Mye skjer for tiden, men jeg kan ikke ta meg tid til å skrive om det for tida, så jeg håper de av dere som følger bloggen vil ta dere tid i løpet av juleferien og se hva jeg har å fortelle i stedet. Jeg lover å komme sterkt tilbake!
På egne bein igjen…
Jeg har akkurat fullført hjemmeeksamen i REL-1014. Oppgaven min ble grei nok; jeg skulle ønske emnet var bedre lagt opp, slik at man hadde et bedre grunnlag til å besvare oppgaven. De som måtte ha interesse av det, kan laste ned oppgaven min via Google Docs, så får dere se om det går an å lære litt om «Sentrale trekk ved religion i den romerske keisertiden».
Jeg sov femten timer natt til i dag. Jeg forsøkte å få noe gjort i går, men det lot seg ganske enkelt ikke gjøre. Jeg sovnet før Simpson’s startet – så trist! – og Kjersti kom og hjalp meg til sengs i syv-tida. Jeg var tidlig på’n i dag, og har fått gjort litt smått her hjemme, blant annet snakket med Robert. Nå er det av gårde til bybiblioteket, så får jeg se om lesinga blir effektiv. Pensumet er stort, synes jeg, og består av titlene
Herved ønsker jeg meg selv lykke til på mandag, og de to gjenstående ukene. Etter det: Filippinene!
Jeg har vært DM nesten like lenge som jeg har kjent Kjersti (vi feirer forresten ti års forlovelses-jubileum denne jula), men jeg har alltid vært ganske restriktiv på størrelsen på ei D&D-gruppe. Spillsystemet er laget for grupper på fire personer, og man merker det ganske så fort det øyeblikket det kommer én eller to ekstra spillere. Likevel, det er et kjent faktum at det lar seg gjøre å ha såpass store grupper – mange har skrevet interessante artikler om det – og jeg tenkte at det endelig var på tide å prøve seg på det.
Jeg er jo, som for noen kanskje er kjent, medlem i verdens beste, lille studentforening. Imladris (alvisk for Kløvendal) er ei gruppe for de som liker rollespill, Magic og andre byttekortspill, brettspill, miniatyrspill, tegneserier og generelt alt som stort sett har blitt klassifisert som nerdete. Hvorfor folk oppfatter imladrisgjengen som skummel, er for meg rimelig uforståelig; jeg hadde heller sett meg forsiktig over skuldra når klubben Basketak kommer på trening. Men i hvert fall: Det kom stadig flere og flere henvendelser på om jeg ikke kunne kjøre en D&D-kampanje, og jeg sa til slutt ja til det, hvoretter følgende invitasjon ble hengt opp:
De inviteres herved til
Vakreste jomfru, følg med! Stauteste ridder, se her!
Fremtiden, selv om den usikker er, kan endelig by Dem
spennende eventyr, flygende drager, voldsom magi
hvis Deres navn De vil tilby – lykke vil gå Dem i møte!
Terninger spillende for fru Fortuna kan gi Dem så mye
glede og latter og gruelig skremsel. Da ber jeg Dem, Quinde,
grip pennen fatt og skriv! Òg De, sterke Mand, kan vel ikke
være no’ ringere kjempe? Vel møtt skal alle I være.Eders ydmyke grottemester, herr Krogsæter.
Det er forøvrig skrevet på daktylisk heksameter med et par halvdaktyler.
Status nå, er at jeg har tre jenter, med en fjerde kanskje blivende med, og seks gutter som skal spille. Det må jo bli bra! Jeg gleder meg i hvert fall veldig mye til vi kommer i gang. Men det er klart at jeg har vært nødt til å gjøre noen grep for å gjøre det gjennomførbart. For det første er det av største viktighet at all informasjonen er meg enkelt tilgjengelig, så alle bruker samme karakterark (EMA, naturligvis); et annet grep er å redusere tiden det tar for hver person å gjøre sitt, så alle skal kaste treff og skade (og regne ferdig) så det er klart når turen deres starter; en tredje ting jeg har bestemt meg for å gjøre, som er en anelse mer risikabelt for spillerne, er å innføre d20-kast på AC-, magi-DC m.m. – det tar litt lengre tid totalt, men til gjengjeld tar det atskillig kortere tid mellom hver gang en spiller er involvert; alle må være klare på hva som er motivasjonen deres for å dra på veien, slik at de lettere har en grunn til å slå seg sammen; de fleste spillere liker også å få rollespille handel i byene, så får å spare tid der har jeg valgt å gjøre det slik at folk skriver ned hva de ønsker å få gjort, slik at de kan få en rask og konsis tilbakemelding, mens én av spillerne får anledning til å rollespille det han skal gjøre, og dette rulerer naturligvis; til slutt kommer skjemaet jeg lagde i kveld, der jeg får den informasjonen jeg trenger fra spillerne for å raskere kunne få en grei, systematisert oversikt over nøkkelegenskapene til de forskjellige karakterene. Jeg har tro på at disse grepene kan gjøre så gruppa fungerer.
Neste helg skal de siste spillerne få laget karakterene sine, så om to uker starter forhåpentligvis det første eventyret. Det blir spennende å se hvordan det går.
Nå har jeg vært lur. Google er jo genialt, eller hva? Ønskelista mi ligger ute som et googledokument, så de som vil, kan klikke seg inn på den og se.
(Som om det ikke er tid for det hele året…)
I dag har det lavet ned stort sett hele dagen, og det hvite vinterteppet kler omverdenen i vakker renhet. Nå begynner den beste tiden av året å nærme seg, og det gjør jo at man òg kommer på at det er på tide å starte innspurten mot jul. (Til min store forferdelse så jeg «Jule marsipan» i butikkhyllen i helgen: Freia, Nidar og alle dere andre: 1) Lær dere å skrive norsk! 2) Vær så snill! Vent nå i det minste til sent, sent i november med å legge ut julevarene til salgs. Alle helst skulle dere ventet til 1. desember (eller første søndag i advent).) Kjersti og jeg skal feire jula på Haugen i år, og det blir nesten fullt hus der, med Ingrid-Elin og Joe til stede også.
Til Kjerstis solokampanje utviklet jeg dette organisasjonskartet for hærstyrkene som fikk navnet Riksvergen. Jeg synes det ble ganske så bra, så hvorfor ikke dele? Jeg kan nevne at fargene som brukes representerer metallene slik:
Er det noen andre som har utviklet hærsystemer, så må dere gjerne kommentere og fortelle meg om dem. Nå: tilbake til «Roms ældste historie».
I dag var første timen min hos dr. Grønstad. Hun var ei veldig trivelig dame. Høy, slank, lyshåret; behagelig vesen, bestemt håndtrykk, rolig stemme; fulgte godt med, stilte oppfølgingsspørsmål. Jeg fortalte henne hvordan det var for meg: at jeg følte det som et nederlag å måtte starte med psykologtimer igjen, og hun forstod. Jeg har egentlig følelsen av at jeg ikke snakket sammenhengende. Jeg synes jeg gikk fra det ene til det andre, og ikke fullførte så veldig mye.
Hun spurte meg på slutten av timen om hvordan jeg syntes det var, og jeg fortalte henne at «det er godt, nå i ettertid, å ha fått kommet i gang.» Jeg har fått time i romjula den 29. Hun lurte på om jeg trengte en time allerede før jul, men jeg tror ikke jeg trenger det nå. Jeg har nok mer å snakke om når det nærmer seg slutten av jula.
Jeg fikk vite at hun hadde lest igjennom det som var skrevet av journalopplysninger om meg. Det var faktisk skrevet utfyllende journal kun fra de tre første timene. Jeg ble litt skuffet over det.
Jeg sliter fortsatt med soloppgang i Molde.
Jeg hev meg med på Forsvarets julenøtter. Her er den første.
Den ene tilføyelsen var da spesielt morsom!
Dette er en post jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men aldri har tatt mot til meg å gjennomføre. Jeg vil skrive om den dagen jeg skulle drepe meg selv.
30. januar 2007—en tirsdag tror jeg det var—var jeg på mitt kanskje mentalt dårligste noen gang. Jeg hadde i lengre tid hatt en jevn bedring, og ting ble stadig bedre mot jul. Hele familien var samlet. Jeg stortrivdes. Så kom hverdagen igjen, og alle forsvant. Ingrid-Elin dro tilbake til England, Robert til New Zealand, og tante Elisabeth og onkel Einar dro jo tilbake til USA. Aldri hadde jeg følt meg mer alene enn der og da.
Jeg hadde akkurat begynt å ha timer bare annenhver uke, siden det hadde begynt å gå såpass mye bedre tidligere. Så vidt jeg husker var dette den første gangen det hadde gått så lang tid. Jeg ankom Molde, og var uvanlig tidlig ute. Det var ca. en time igjen til jeg skulle til doktor Ulvestad, og jeg var allerede helt i ørska. Det eneste jeg greide å konsentrere meg om, var å kjøre bilen. Til slutt kjørte jeg ned på kaia i Molde, mot stadionet. Jeg er ikke helt sikker på hvor det var, men en plass der det var satt ut en resirkuleringsstasjon. Jeg rygget bilen inn dit, med ansiktet ut mot fjorden.
Klokka var rundt ni, og jeg skiftet fra In Flames til Meshuggah. “I” fylte bilen. Motoren sto og gikk, bilen sto i gir, og clutchen og bremsen var nede. Jeg kjente en sorg, mer uendelig og dyptfavnende enn hva jeg hadde kjent noen sinne før, krype stadig mer inn i meg. Tårene presset på, men som før greide jeg ikke å gråte.
Jeg kjente at tanken på å endelig avslutte livet mitt, en tanke som hadde levd sterkere og sterkere i meg de siste ukene, nå for alvor kom frem. Jeg greide ikke å se en grunn til å leve videre. Det argumentet som tidligere hadde hindret meg i å gjøre noe mer med det, kone og familie – det hadde da ikke hjulpet meg så langt. For hver dag som gikk, og slik hadde det vært de siste årene, hadde ting blitt verre og verre. Jeg så fortsatt syner, riktignok ikke like ofte som for et halvår siden, men likevel. Jeg brukte hvert ledige minutt i løpet av dagene på å planlegge, vurdere, eliminere gamle og skape nye metoder for å ta livet mitt. Jeg hadde flere alternativer som hadde blitt stadig mer aktuelle, men nå, endelig, skulle jeg befri meg selv fra helvetet jeg befant meg i. Det var ikke så lenge siden jeg hadde lest om ei som hadde omkommet som følge av at bilen hennes hadde rullet ut i fjorden på motsatt side av Molde. Det var en metode som virket.
Jeg skrudde opp musikken. Klokka var vel rundt halv ni nå. Jeg gikk flere ganger over hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg måtte få stor nok fart til å komme meg over kanten. Jeg tenkte på at bilen blir ødelagt, men jeg visste at det ikke ville være noe problem. Jeg hadde forsikret meg, og Kjersti kom til å endelig slippe å tenke på den store gjelden vår, som jeg visste at jeg til dels var skyld i. De økonomiske problemene våre kom til å bli eliminert, og hun kom til å få det bedre. Hun kom til å slippe å plages med en mann som ikke dugde til å holde oss godt forsørget. Jeg visste hun kom til å sørge, men jeg visste at hun også kom til å få det bedre, hvis jeg endelig tok mot til meg—ikke var så pysete mer—og gjennomførte det jeg så uendelig lenge, så uendelig mange ganger hadde tenkt å gjøre. Jeg var i en transe, og for første gang på lang, lang tid, var tankene mine virkelig samlet rundt ett eneste fokuspunkt.
Jeg var klar.
Et brutalt, sterkt lyst slo imot meg fra øst. Sola sto opp, og vekte meg fra den selvpåførte rusen jeg var i. Jeg tok telefonen min, og skrev ned alt jeg tenkte og sendte til Charlotte. Jeg tenkte "Vær så snill å være våken", og hun var. Jeg fikk et langt svar. Jeg leste, skrev mer, og til slutt svingte jeg til venstre, og kjørte til sykehuset.
Det kan ha vært et kvarters tid senere. Jeg greide å holde meg sånn noenlunde samlet. Det ble en tøff time. Jeg var ikke klar til å gå da jeg gikk, men vi gjorde nøyaktige avtaler om hva jeg skulle gjøre til neste uke, og lovte å møtes igjen da. Da døra gikk igjen bak meg kom endelig tårene, og etter en stund oppdaget jeg at neste pasient satt bak meg. Jeg bet sammen tennene, kvalte gråten og samlet meg, og gikk med påtatt hevet hode ut derfra.
Frem til da vet jeg at jeg hadde vært diagnostisert som en pasient med middels grad depresjon samt angst. Da jeg avsluttet samtaleterapien, fikk jeg vite at jeg hadde fått endret diagnosen til alvorlig depresjon (testen jeg tok i begynnelsen var ett poeng unna “alvorlig” allerede da). I papirene mine står det ingen ting om den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø.
Den dag i dag hender det at jeg angrer på at jeg ikke en gang den dagen var i stand til å fullføre ønsket mitt. Jeg blir fortvilt når jeg hører folk snakke nedsettende om de som har tatt sitt eget liv (eller forsøkt å gjøre det). De vet ikke hva de snakker om. Jeg orker ikke å gå mer inn på det nå, men er åpen for diskusjoner.
I ettertid av dagen, inviterte jeg Charlotte ut på årsdagen. Det ble ikke noe av i år, av forskjellige grunner. I fjor ble vi mange fler enn tenkt, men det var da trivelig det også.
Jeg er lei.
Pussig nok var det In Flames som dukket opp i ørene mine nå. Ja, den samme låta også. De som er interessert: Jeg har nå lastet opp søknaden min til II. dan, der jeg skriver meg om dette. Den kan leses via 200-posters-posten min.
Det har vært en rolig jul. Vi har kost oss, vært litt på Haugen, litt på Gjerde, en tur på Moa og handlet, og vært litt for oss selv. I går hadde vi besøk av Ingrid-Elin, Mamma og Pappa og Bestemor (ja, det er lov å ha stor forbokstav der, siden det er det som brukes som navn på dem).
Jeg har tatt en god del bilder i jula. Jeg kommer sikkert til å legge ut et helt album på Tryneboka, men her er en liten forsmak.
Det har vært en travel tid, men nå begynner endelig jula å nærme seg, treninga er ferdig for sesongen, og jeg har bare to arbeidsdager igjen (som de fleste), før det blir en veldig kort juleferie. Her er bilder og filmer fra uka som har gått.
