Ny D&D-kampanje med Kjersti og Yngvild

I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.

Lydspor: Spider Gawd.

Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.

Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.

Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!

Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.

Når depresjonen kommer og sparker deg ned

Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.

Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.

Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.

All of my stories are below (Below) Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow) Curled and naked I defer (I defer) To shaky thoughts all in a blur

Every single fear I’m hiding Every little childhood memory I bury Every single fear I’m hiding Every little childhood memory (Bury)

And I will lie, lie Keep it all together Lie, lie, lie

Sitting on top of the façade (Top of the façade) Built a tower to surpass (Surpass) I can’t remember why I’m here Only why I need to disappear, oh

Leprous: Below fra Pitfalls

Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.

At my peak I turn weak I end up losing hope In my grief A relief I end up losing hope

At the dawn where I began With a goal and a simple plan Started walking towards this day Seeking refuge for my soul In this empire I control

Leprous: I lose hope fra Pitfalls

Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.

Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.

Quieting the inner voice, do not reject But keep on breathing Observe the train and see it leaving

Breathe in, breathe out Release, let it all out Breathe in, breathe out Release, let it all out Breathe in, breathe out Release

Leprous: Observe the Train fra Pitfalls

Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.

Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.

Typografi: Korleis skrive subskriptprimteikn

Døme på subskriptprimteikn i notasjon av oktavar i Helmholtz-systemet. Òg synleg er eit perfekt formatert kvintuppelt primteikn. Eg la til sist inn noko kniping før apostrofane (og eg har her retta opp i skrivefeilen som var i det opphavlege biletet), av di dei er litt dårleg kerna i skriftdefinisjonane. Klikk på biletet for å sjå det i full skala. Figur: Tor-Ivar Krogsæter

Kva gjer ein stakkar når det ikkje finst definert eigne teikn for å skrive Helmholtz-oktavane sine djupaste tonar? Ein kan sjølvsagt krype til korset og bruke subskriptteikn, men primteikna er jo flotte, so kvifor ikkje når ein kan? I bilete over er det fleire ting på gang som syner kor flott skrifta EB Garamond faktisk er:

• Nydelege ligaturar definert med liga&calt
• Ekte kapitelar definert med c2sc og sperring på 5 %, altså 0,6 punkt (Visste du forresten at punkt kan forkortas med enkelt primteikn? 12′ tyder altså «12 punkt».)
• Ekte primteikn: prim, sekund, ters, kvart og ein elegant formatert kvint.
• Ekte subskriptprimteikn!
• Vidare ein veldig pen (synest no eg) kursiv; i biletet her ser ein dog ikkje døme på swsh.

Metode

For å skrive primteikn må ein ty til Unicode-kodepunkta. Jamfør artikkelen primtegn eg no har fått medforfattarkreditering på hos Store norske (eg er stolt av det, so det må vere lov å seie), som for øvrig oppgav posten min om mål i middelalderrollespel som kjelde (for ein skal ikkje drive sjølvplagiat), er desse kodepunkta på følgjande adresser:

Hvis du skulle ha behov for å skrive tegnene i Writer/Word eller HTML, er kodene for dem som følger:

• U+2032: prim, ′
• U+2033: sekund, ″
• U+2034: ters, ‴
• U+2057: kvart, ⁗
• U+2035: omvendt prim, ingen kortnavn
• U+2036: omvendt sekund, ingen kortnavn
• U+2037: omvendt ters, ingen kortnavn
• Omvendt kvart er ikke definert

For å taste disse i LibreOffice eller Microsoft Office, skriv inn den heksadesimale tallkoden, for eksempel 2032, og trykk deretter Alt + X.

Men det finst ingen subskriptprimteikn. For å få desse, valde eg å ikkje gjere som Wikipedia, som brukar greske komma; eg tasta heller inn dei faktiske primteikna, og so senka eg dei med 50 %. (Eg trur at eg skal redusere senkinga med eit par prosent for å få dei til å vere meir på halvpunktet, slik subskripttala er.) For at dette skal fungere, er det to ting du må gjere:

1. Fyrst må du sørgje for at linehøgda ikkje er sett til enkel, halvannan, dobbel eller andre udefinerte storleikar. Bruk fast linehøgd; sjå nedom om korleis du gjer dette.
2. Tast deretter teiknet som normalt, og lag so ein stil der du definerer kor mykje du vil ha det seinka; i dømet over er det 50 %.

For å definere ei fast linehøgd som verkar som ho skal, zoom inn maksimalt og skriv ei line som inneheld både f og g (det høgste og det lågaste teiknet, og lag ei line som har både antikva (rette bokstavar) og kursiv (skråstilte, handskriftaktige bokstavar). Opne avsnittsstilen, til dømes Brødtekst, og sett linehøgda til Fast og juster ho deretter til du ser at bokstavane ikkje lenger blir klipte i botnen. For ordens skuld, legg til eit tidels punkt so du er heilt sikker på at du ikkje får rendringsproblem i lågare zoomnivå.

Brødtekst sett med enkel linjehøgd. Dette brukar skrifta si definerte linehøgd, men denne blir endra om du senkar eller hevar teikn.

Brødtekst sett med 12-punkt linehøgd. Her er det tydeleg å sjå at ei skrift si linehøgd ikkje er det same som skriftstorleiken.

Brødtekst sett med 18′ linehøgd. Dette er noko tettare enn enkel linehøgd, og noko større enn kva som er absolutt minimum for denne skrifta (17,7′).

Som bileta over syner, kan du sjølv endre linehøgda og setje ho fast. For at linehøgda ikkje skal flytte seg når du senkar og hevar skrift, må linehøgda vere sett til fast; det er det same i Microsoft Office. Når du har gjort dette, kan du sjølv bruke teikn på måtar nett slik Unicode-gruppa meinar at dei skal brukast: eigne typografiske variantar skal ikkje ha eigne kodepunkt, men heller formaterast etter behov; dei typografiske variantane som er definert, so som super- og subskripttala er døme på ting som ikkje kjem til å bli gjort i framtida og er strengt tatt med kun for bakoverkompatibilitet (eitt av kriteria dei styrer etter).

Oppsummering

For å få subskriptprimteikn for å kunne skrive oktavnavn med Helmholtz-notasjon, gjer følgjande:

1. Endre avsnittsstilen (vanlegvis brødtekst) slik at linehøgda er fast.
2. Lag ein eigen teiknstil for seinka primteikn.
1. Definer seinkinga etter kva som passar til skrifta du brukar.
2. Samanlikn med kor subskripttal er plassert (tilføy subs til subskript-teiknstilen din).
3. Tast primteikna som vanleg og gjev dei so den nye teiknstilen din for seinka primteikn.

Postscriptum

Korleis legg eg til OpenType-funksjonar til teiknstilane mine? undrar du deg kanskje over. Det er to måtar du kan gjere dette på. Du kan anten klikke Funksjonar attmed der du vel skrifttypen til avsnitts- eller teiknstilen og huke av for dei tinga du vil ha, eller du kan berre tilføye forkortingane til skriftdefinisjonen din. Standardskriftstilen min ljodar EB Garamond:liga&calt&onum&pnum som seier «Bruk skrifta EB Garamond med standardligaturar, kontekstuelle alternativ og teksttal (tal som har over- og underlengd, slik dei små bokstavane har) som vidare har proporsjonal breidd. Dette burde alle ha som minimumsdefinisjonar når dei skal sette einkvar lengre tekst.

Visste du at brødtekst heiter det nettopp fordi han gav det daglege brød til setjaren? Petter Andresen har følgjande å fortelje:

brødtekst er betegnelsen på den løpende teksten i en bok, i trykksaker eller på en webside, i motsetning til for eksempel overskrifter og billedtekster. Før i tiden ble typografenes lønn beregnet ut fra antall linjer de hadde satt. Brødteksten gikk fort å sette og det var i hovedsak det som ga setteren penger til det daglige brød. Brødtekst kalles også brødsats eller brødskrift.

Petter Andresen, Typografisk ordbok: brødtekst

Det sære, britiske notenavnsystemet

Det kan lett legges fram argument for at notenavnsystemet vi bruker i Norge (Sverige, Danmark, Tyskland, USA m.fl.) gir mer mening enn det britiske. Enkle brøker, ferdig arbeid: Du har en helnote, og noten som er halvparten av helnote, kalles en halvnote; noten som er fjerdeparten av helnoten, kalles fjerdedelsnote; noten som er åttendedelen av helnoten, kalles åttendedelsnote. Men systemet kommer litt til kort når vi skal ha noter som er lengre enn helnoter; om enn de er sjeldne å se, så har de sin plass. Det kan faktisk være at det gir mer mening å skrive et parti som er i 4⁄2 takt; da trenger man en brevisnote. Men så var det britenes skjelvere og halvskjelvere og halvhalvskjelvere. Hva er en quaver og hvordan er egentlig logikken bak en demisemihemidemisemiquaver? (Og du trodde at engelsk ikke hadde sammensatte ord?)

24. juli 2023: Rettet feil i lydskrifta, la til korrekt vokallengde pa latin og gresk, og fjernet en lang vokal-markør på norsk navn av latinsk opphav.

Oversikt over engelske notenavn og innbyrde forhold mellom notene. Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.

Noteverdier i mensuralnotasjon og moderne notasjon

Notasjonssystemet vi bruker i dag, ble utviklet fra mensuralsystemet, som hadde hovedtrekkene ferdigutviklet på midten av 1400-tallet. Opphavet til at det ble utviklet et slikt notasjonssystem, var framveksten av rytmisk, flerstemmig musikk, som for alvor slo igjennom i Vesten på 1100-tallet. Denne rytmiske, tilmålte musikken, mūsica mēnsūrāta krevde langt mer nøyaktig nedtegning; Finn Benestad (Tano 1995: 36) forteller at flerstemmigheten medførte et markert behov for en sterkere rytmisering av tonene. De gamle tegn som man hadde benyttet i den middelalderlige kirkesang – gregoriansk sang – den såkalte koralnotasjon, ble overført på den nye musikk som fikk navnet musica mensurata, dvs. ‹målt› musikk. I det 14. århundre fylte man notekvadratet med rød farge for å angi at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det ofte at noten ble «tom». Tegnene nedenfor var blitt innført i løpet av 1400-tallet.

Notetegn i mensuralnotasjon

Symbol	Latinsk-norsk navn	Latinsk navn	Oversettelse	Varighet
Basert på Finn Benestad (Tano 1995: 36f) og Apel (1961: 87). Apel (loc. cit.) skriver at Filling in the heads of the notes with black ink involved considerable unnecessary trouble and loss of time. It also may have proved more difficult on thin paper than on the parchment of the earlier manuscripts. Therefore around 1450, the scribes began to leave the notes unfilled. For de kjappeste notene, inkludert de nye spinne- og halvspinnenotene, var det vanligste alternativet å skrive dem svarte. De hvite notene, påpeker Benestad (1995: 36), var opprinnelig fylt med rødt blekk for å vise at noteverdien skulle forlenges, men når man ikke hadde rød farge for hånden, hendte det at noten ble ‹tom›.
𝆶	maxima	[nota] maxima	den største noten	1
𝆷	longa	[nota] longa	lang note	1⁄2
𝆸	brevis	[nota] brevis	kort note	1⁄4
𝆹	semibrevis	[nota] semibrevis	halv kortnote	1⁄8
𝆹𝅥	minima	[nota] minima	den minste noten	1⁄16
𝆺𝅥/𝆹𝅥𝅮	semiminima	[nota] sē[mi]minima	halv minstenote	1⁄32
Seinere tilføyinger
𝆺𝅥𝅮/𝆹𝅥𝅯	fusa	[nota] fūsa	spinnende note	1⁄64
𝆺𝅥𝅯	semifusa	[nota] sē[mi]fūsa	halv spinnenote	1⁄128

Jamfør over ble det i renessansen på vei inn i barokken ble mindre noteinndelinger av komponistene. De forholdsmassige varighetene tabellen viser, tilsier at dette notasjonssystemet ga tilgang på akkurat like presis rytmenotasjon som vi har med notene vi er vante til i alminnelige verk: fra hel lengde til trettitodels lengde. Disse var blant annet nota fūsa (spinnende note) og nota semifūsa (halv spinnenote). Sekstifiredels, hundre-og-tjueåtte-dels, to-hundre-og-femtiseks-dels og så videre, forekommer nesten aldri, men to av disse kom til i systemet mot slutten av perioden. Årsaken til at vi gikk bort fra disse notene og gjorde den gamle nota semibrevis til helnoten som ble utgangspunktet for notasjonen vår, er ei interessant, men omfattende historie; jeg kan for lite om det, så jeg sier ikke noe mer om det her og nå.

Det skjedde altså et skifte. I dag er notene vi bruker for normal musikknotasjone helnoten til trettitodelsnoten; det er altså snakk om disse notene:

Notetegn i moderne notasjon

Symbol	Norsk navn	Britisk engelsk navn	Varighet
I amerikansk engelsk brukes akkurat det samme systemet som hos oss: brøkdelsbenevning.
1) Denne skal visstnok ha navnet sitt etter å være kroket som en heklekrok (crochet hook/needle).
2) Som med det latinske navnet: fordi den skjelver (er så rask).
𝆸	brevis	breve	2
𝅝	helnote heilnote	semibreve	1
𝅗𝅥	halvnote	minim	1⁄2
𝅘𝅥	fjerdedelsnote	crotchet¹	1⁄4
𝅘𝅥𝅮	åttendedelsnote åttandedelsnote	quaver²	1⁄8
𝅘𝅥𝅯	sekstendedelsnote sekstandedelsnote	semiquaver	1⁄16
𝅘𝅥𝅰	trettitodelsnote	demisemiquaver	1⁄32
𝅘𝅥𝅱	sekstifiredelsnote	hemidemisemiquaver	1⁄64
𝅘𝅥𝅲	hundreogtjueåttedelsnote	semihemidemisemiquaver	1⁄128

De britiske notenavnene og hvordan de forholder seg til hverandre

Hva betyr da egentlig de rare britiske notenavnene for små noter? Ordene sēmi, demi og hēmi er fra henholdsvis latin, fransk og gresk; alle sammen betyr det samme: halv. Regelen er at navnene settes inn framfor notenavnet. Men hvordan skal vi egentlig forstå navnenes innbyrdes struktur? Trikset er å innse at i motsetning til systemet vi bruker, med ett punkt som alle notene dreier seg rundt, har man i de britiske navnene tre punkt: breve, altså den mensurale nota brevis; og quaver, altså åttendelsnoten. Systemet blir dermed slik:

1. Notenavnene med latinsk opphav:
1. 𝆸: breve (brevis), uttale /briːv/
2. 𝅝: semibreve (helnote/heilnote), uttale /ˈsemɪbriːv/
3. 𝅗𝅥: minim (halvnote), uttale /ˈmɪnɪm/
2. Notenavnene med fransk eller engelsk opphav:
1. 𝅘𝅥: crotchet (fjerdedelsnote), uttale /ˈkrɒtʃɪt/
   Oxford forklarer etymologien slik: Middle English (in the sense ‘hook’): from Old French crochet, diminutive of croc ‘hook’, from Old Norse krókr.
2. 𝅘𝅥𝅮: quaver (helnote/heilnote), uttale /ˈkweɪvə(r)/
   Oxford forklarer etymologien slik: late Middle English (as a verb in the general sense ‘tremble’): from dialect quave ‘quake, tremble’, probably from an Old English word related to quake. The noun is first recorded (mid 16th cent.) as a musical term.
3. Underdelinger av åttendedelsnoter med forstavelser:
1. 𝅘𝅥𝅯: semiquaver, uttale /ˈsemɪkweɪvə(r)/
   Semi- er en latinsk forstavelse som betyr halv.
2. 𝅘𝅥𝅰: demisemiquaver, uttale /ˌdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Demi- er en fransk forstavelse som betyr halv.
3. 𝅘𝅥𝅱: hemidemisemiquaver, uttale /ˌhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hemi- er en gresk forstavelse som betyr halv.
4. 𝅘𝅥𝅲: semihemidemisemiquaver, uttale /ˌsemɪhemɪdemɪˈsemɪkweɪvə(r)/
   Hver videre underdeling fortsetter samme struktur.

Med andre ord bruker britene først en brevis, som halveres til en helnote (semibreve), som videre halveres til en halvnote (minim); deretter får man to britiske notenavn, altså crotchet (fjerdedelsnote) og quaver (åttendedelsnote); for så til slutt å underdele åttendedelsnotene med forstavelser som hver betyr halv. For å finne ut hvilken underdeling man har hvis man for eksempel får servert en semihemidemisemihemidemisemiquaver, gjør følgende:

1. For hver forstavelse, ta en 1⁄2 som faktor.
2. Gang alle disse faktorene med 1⁄8 for åttendelsnoten.

semihemidemisemihemidemisemi: 7 faktorer à ¹⁄₂

(¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂ × ¹⁄₂) × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₂₈ × ¹⁄₈ = ¹⁄₁₀₂₄

Dette er så klart en note man aldri får bruk for (med mindre man ønsker å påføre andre smerte, om ikke annet, så intellektuelt. Men rent praktisk, kan man bruke dette til små noter. Hva er en hemidemisemiquaver? Jo, 1⁄8 (altså 1⁄2³) ganger 1⁄8, altså en sekstifiredelsnote.

Oppsummering

Det britiske systemet er kanskje ikke umiddelbart like pedagogisk godt som det vi bruker i tyskpåvirkede land (inkludert Sambandsstatene). Men det ligger mye positiv pedagogikk i det også: All verdens musikksystem har ei historie som strekker seg tilbake til førhistorisk tid (og det er faktisk ikke en selvmotsigelse). For britenes del kommer historikken til syne blant annet i navnene de bruker på notelengdene: Her får læreren ei unik mulighet til å lære eleven om lang, lang musikkhistorie, like bak til renessansen. Det er kanskje litt komplisert når man ser på det utenifra, men tenker nå egentlig du deg særlig mye om for å vite hvor mange haker du skal skrive på en sekstifiredelsnote? Tror neppe det. Og om du nå skulle være usikker på hvordan det hele ser ut, har jeg laget en hendig oversikt som kan skrives ut på sju A3-ark. Vær så god!

Frank Klepacki og The Tiberian Sons på Magfest 2019

Året 1996 var et flott år å være spillentusiast: Vi fikk Quake, Duke Nukem 3D og Command & Conquer: Red Alert, alt i løpet av ett år. Alle spillene hadde glimrende musikk DN3D hadde det fabelaktige riffet og dessuten musikken for øvrig, og var et av de siste spillene som leverte musikken i MIDI-format; Quake hadde Trent Reznor som lagde musikken og mye av lydene for øvrig; og C&C? De hadde Frank Klepacki. Noe av den aller beste spillmusikken som noen sinne har blitt gitt ut til PC-spill kom fra hans hand, og spillerne har ikke glemt det. Red Alerts tittelspor Hell March har da vitterlig et av de beste bassriffene som har vært skrevet. Enhver som hører det vet hva som kommer, og når man kombinerte det med den fantastiske åpninga som vi fikk med den herlige, 1996-kvalitets-3D-animerte åpningsvideoen som hørte med til spillet –jeg tror det var første gang jeg headbanget, og jeg visste ikke engang hva headbanging var for noe.

Og hva var spillbeistet mitt på den tida? En uoppgradert AST 613E: Cyrix 586 100 MHz, 8 MiB RAM, integrert ikke-VISA-kompatibelt skjermkort. Den funket – så vidt – iallfall til DOS-spill. Jeg hadde 7–21 fps i Quake …

I 2019 kom Klepacki endelig til Magfest, og konserten de bød på er gratis tilgjengelig på YouTube. Skrur anlegget på 11 og lukk døra, eller enda bedre: Last ned videoen i Full HD-format med FLAC-lyd og spill den av når du vil, så slipper du å plages av reklamepauser (som det heldigvis er få av på akkurat denne konserten). Lytt, se og nyt!

Savner jeg den tida? Ja, på godt og vondt. Det er mye som har blitt bedre nå, utvilsomt, men det var noe herlig med å kunne være så gjennomført PC-nerdete som jeg var på den tida; det jeg tror jeg savner mest, er å ha tida til slikt og å ha en gjeng å ha tida til slikt sammen med.

Kan menn gråte?

Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.

Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.

For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.

Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.

Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.

Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):

Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).

Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.

Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.

Enn her? Her i Vesten?

Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):

L.A.P.D. – MORNING

A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.

Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought. Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks to Murtaugh:

McCASKEY
See, you’re behind the times, Sarge. Guys in the Eighties aren’t tough. They’re sensitive people. They show emotions around women and shit like that. (beat) I think I’m an Eighties man.

MURTAUGH
How you figure?

McCASKEY
Last night: I cried in bed, so how’s that?

MURTAUGH
Were you with a woman?

McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you think I was crying?

MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.

Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.

Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)

Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …

Store gutter gråter ikke.

Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.

Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.

Mann som gråter. Foto: Tom Pumford.
Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.

Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.

Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?

1. Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
2. Helsemessig sett: Ja.
3. Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.

I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.

Susann(og Kamelot)

Kamelot i Köln, 2009. Wikimedia Commons.

Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.

Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.

Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.

Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.

Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.

Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.

Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.

Hackmaster: Orkin’ Slayin’ Song (Throat Slittin’ Jig)

Det herlege Kenzer & Co-samfunnet

Eg har tidligare skrive om kor stornøgd eg er over å vere del av Kenzer og kompani sitt rollespel Hackmaster, og forumet deira har eit særs aktivt samfunn, med mangfoldige hyggjelege, hjelpsame, ivrige, deltakarar, som alle er der for å gjere dagen og spelet betre for kvarandre. Nokre folk er det så klart som ikkje heilt greier å halde ein god tone, men dei blir raskt moderert av dei dyktige moderatorane. I det heile er det ein flott plass å vere både for alle som er begeistra for rollespela deira, men også for brukarar som har andre rollespelrelaterte hobbyar.

På dette forumet tek eg del i eit spel-per-post-rollespel: Celtic Hill Fort Codwallon. Ein lagar rolla si som normalt til sleke spel, men alt foregår via daglege postar. (For tida er hakkemeisteren sjuk, så det har gått nokre dagar sidan sist, og det kan vere at han no ligg på sjukehuset, men me vonar at han snart blir frisk att.) Siste oppdatering no er at han er heimkomen frå sjukehuset, etter alvorleg sjuke; det gjekk bra, men han var visst nær å døy. Livet er skjørt. Spelet blir oppdatert dagleg av hakkemeisteren, og når me skal i kamp, kastar med terningane og gjev han verdiane våre, som han brukar til å omtale kampforlaupet til oss. I mellom kampane interagerer me med verda og NPC-ane hans. Ein NPC – non-player character –  er ei rolle som ikkje blir spela av spelarane, men av spelleiaren (her: hakkemeisteren). Her er området med spelar i, slik hakkemeister hkingsley presenterer det:

I want to start a new Play by Post game. Your base is a Celtic Hill Fort at the Northern edge of civilization. There are bad things out there, further North. The time is some 20 years before the last game. The folks in the fort are semi barbarian. You can play a barbarian warrior and fit right in. There is no armor heavier than chainmail. Spears are far more common than swords. Wizards are allowed around the fort only with Druid approval. There are Druids. The wizard in the wizard's tower is Eoghan, a middle aged man with a pretty daughter. If you play his apprentice, you can start 1st level 19-21. If you play his son or daughter, you are 1st level at 18. Outsiders follow standard Hack Master rules.

The Celts have no written language, so literacy costs double, unless you are a cleric or a wizard. You may play a Druid. PM me if you are interested.

Possible NPCs or pre-gens include Granwen, an elf fighter, Cadwyr, a human fighter who thinks he's a Bard. He does sing and play a Celtic harp. Cameron, a human ranger, Brendon, a human fighter, Tamsyn, a human female cleric, Catriona, human female fighter, Brother Conner, human cleric.

I rolled up a human female fighter named Fenella, who has 16 strength, 17 looks, and rolled 4 charisma. That would be an interesting role playing challenge.

NPCs include Sam and Jake Ironwood, dwarven weaponsmiths who make really good spear points and axes. They don't do swords, and they charge a high price for their superior spears and axes. Wallace J. Furfoot, a halfling who owns a bakery.

hkingsley

Musikalsk inspirasjon

Medan me spela, etter å ha vore på speidetokt, kom vi attende til fortet vårt, etter å sjølve ha blitt overfalne av tussar (engelsk: hobgoblins) og deretter møtt ein venleg druidisk prest. Speidarar frå fleire kantar meldte oss om eit stort åtak, og same kveld starta det:

The sun goes down behind the low mountains to the West, and it is dark. That is when the drums begin, out there in the dark, North of the North gate. The drummers are close enough to be heard, but far enough to avoid arrows, especially in the dark. Tavis points out that 150 men, guarding a wall 400 meters in diameter, means a man every 7 meters. It is not enough, but we do have wizards.

Kara has emerged from her nap, armed and ready for a fight.
They are going to hit the North wall, most likely, but they would not be drumming like that if they did not intend to hit somewhere else, as well.
You are wise for such a wee lass. says Tavis.
You learn a lot in 170 years. she says.
You don't look a day over 17.
Bless you. She says with a smile. I will be at the South wall, with Sam, Jake, PONTO, and PUP. DESTRAN, you can stay on the North wall and protect your sister. Worst comes to worst, I intend to sell my life dearly, but I intend to kill a lot of humanoid scum before dawn.

hkingsley

Åtaket kom, og alt som kunne krype og gå deltok. Kvinnmenn, ungar og oldingar stod på palisaden og slapp steinar i skolten på utyska som prøvde seg, men etter at trollmannen vår fall, blei ting litt vanskelegare:

PONTO gets 7 hits with 12 rocks, dropping 7 orcs. (Rocks from 30' high are great weapons.) PONTO throws another eight, getting 5 hits. 2 are glancing blows, 2 cause an orc to drop, and the last one splatters an orcs skull. (When I rolled damage, it came up 3, 6, 6, 6, 6.) With 10 dead or badly wounded orcs at the bottom of the ladder, the orcs stop trying to climb it.

Artegan casts a lightning bolt from his spear, hitting 2 fomorians, and another from his hand, hitting 2 more. He throws the red dart, and a large, hot fireball explodes, on the ground below. more than 40 orcs scream in pain and die. A few seconds later, a fireball explodes right over Artegan. A cheer goes up from the orcs, and they surge toward the ladders again.

⋮

Artegan's fireball explodes, killing 40+ orcs. Then Artegan gets hit by a fireball, and goes down. Sam throws a white dart out into the dark. Something down their is encased in ice. The orcs give a cheer after the fireball, and surge forward.

After the fireball hits Artegan, the orcs, who were about to give up, surge toward the South wall again. The folks on the wall pelt them with a barrage of rocks. Many orcs do not make it three steps up the ladder. Sam throws his green dart toward the west end of the 20 ladders, and a cloud of poison gas stops anyone from climbing up. On the East end, the poison gas has dissipated. Artegan, who is not dead, gets to hid feet and throws his black dart to the East end of the ladders. An acid cloud causes much screaming, and no orcs try to climb those 4 ladders. Of the middle 12 ladders, a few orcs are making it up the ladders.

Make some combat rolls.

hkingsley

Eg måtte gjere noko, så eg bestemde meg for å prøve å få opp stemninga blant folket:

Throwing rocks and having a swingin' time, PONTO will sing a kill-song, probably out of tune, whilst smashing orkin skulls, trying to get the good folks of Hill Fort Codwallon to join in on the chorus.

Stones, to hit: 5, 18, 11, 10, 15, 16, 8
Stones, damage 5d6p: 28!!, 37!!!, 19!, 22!, 17, 19!, 15
Sword, to hit: 15, 29!, 24, 8, 20, 12, 16
Sword, damage 2d6p+3: 17!, 15!, 7, 17!!, 14!, 10, 10
Sword, defense: 18, 22, 11, 16, 18, 28 NPD, 13. Not including any cover bonuses from the wall.
Should anyone get on the wall and there is a clear line of sight, Pontoppidan will throw his javelins: 6, 2 dmg; 10, 6 dmg; 16, 8 dmg; 15, 3 dmg.

Frå inspirasjon til låt

Eg fekk ein rytme og ein melodi i hovudet mitt ganske snart etter dette, og byrja raskt å skrive på ein songtekst. Han kom lett og fint, og etter berre to timar hadde eg ein sang med fire vers og melodi til. Etter eit par revisjonar, ser han no slik ut:

Tiny-brained, an orc stood tall,
climbin’ up the wall.
On a-top the fightin’ folk
chanted on a joke:

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Womenfolk and children cry
a joyous fight fanfare.
Orcish skum that clim’ up high,
would rather face a bear.

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Fightin’ folk, we’ll stand our ground,
never yield and inch!
Orkish heads we’ll smash and pound,
we will never flinch!

‘Hi-ho, smash an ork!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

When the battlefield is tain,
when the orks are slain,
we will dance upon their graves,
never we’ll be slaves!

‘Hi-ho, smash an orc!
Smother him with stones!
Hi-ho, with brains of pork,
he tumbles down and groans!’

Spilleliste: Rolling Stone Top 100 Metal Albums of All Time

Rolling Stone har ei liste der de har rangert de hundre viktigste metallalbumene gjennom tidene. Jeg satte sammen spillelista på Tidal for egen nytelse, og deler den herved med nettet, så vær så god: 1077 metalllåter på til sammen 80t 25′ 18″.

Dersom scriptet til spillelista nedenfor ikke virker, her er direkte lenke til «Rolling Stone: Top 100 Metal Albums of All Time»

Noen merknader:

• Der master-versjon av albumet var tilgjengelig, har jeg prioritert det.
• Noen album er gitt ut i flere versjoner; jeg har i hovedsak forsøkt å holde meg til originalutgivelsens sporliste.
• Noen band/album var ikke tilgjengelig; dette gjaldt følgende:
• 91. plass: Naked City, Torture Garden (1990);
• 87. plass: Manowar, Hail to England (1984);
• 60. plass: Melvins, Bullhead (1991);
• 18. plass: Tool, Ænima (1996).

Jeg anbefaler enhver som er glad i musikk å gå for Tidal fremfor Spotify; som kjent tilbyr Tidal tapsfri musikk, i motsetning til Spotify som kun har mp3. Rolling Stone har for øvrig også laget en kort presentasjon av topp ti-albumene i videoformat.

Spilleliste: «Progmetall»

For et par måneder siden skiftet jeg til Tidal, ikke utelukkende fordi det var billigere for meg, men også fordi jeg da senere – skulle vi velge å gå for det – har mulighet til å tegne HiFi-abonnement; med andre ord går det an å få lytte til musikken i full CD-kvalitet, noe Pjotify enda har til gode å tilby.

En av de fine funksjonene til strømmetjenestene, er at de gjør det mye enklere å oppdage musikk man ellers aldri hadde funnet; det var slik jeg oppdaget et av bandene jeg liker aller best: Porcupine Tree (hjemmeside; på Tidal; på Spotify). I den delte spillelista under, har jeg samlet en del av de bedre progmetallbandene fra i dag. Den inkluderer ikke ekstremmetall (som jeg har inkludert i ei anna liste, «Hardt og svart»som jeg kanskje deler senere), men fokuserer mer på de melodiøse metallbandene, med andre ord i samme stil som Dream Theater. Vær så god og nyt:

Et lite stykke blues (fra Robert Johnson – Crossroads Blues)

Hele dokumentaren – Robert Johnson – Crossroads Blues – burde sees, men for å se det lille utdraget jeg har i mente, gå til 56′ 46″. Her er teksten (selve låta starter på 58′ 01″:

Skitten blues

My new girlfriend Name is Vaseline My new girlfriend Name is Vaseline Slickest downtown lover Think I ever seen.

Gjensyn med Carmina Burana med Universitetskoret Mimas

Innledning

Jeg satte meg ned i dag (etter å ha kommet hjem fra graderinga; det gikk flott med alle elevene mine) og så på Universitetskoret Mimas’, under dirigent Ragnar Rasmussens ledelse, versjon av Carl Orffs Carmina Burana. Det var et hyggelig gjensyn, og det fikk meg til å savne korsangen, dog jeg tror ikke jeg hadde passet i koret lenger, tatt i betraktning hvor profesjonelt de har satset. Nå var det riktignok ikke det som var hovedgrunnen til at jeg sluttet, men heller at jeg følte meg å ikke passe inn lenger som følge av de økonomiske kravene som etterhvert kom (turer til konkurranser koster penger). Men nok om det. Hvordan var konserten? Kanskje jeg best kan beskrive det ved å fortelle litt om hva jeg synes om …

… de forskjellige aktørene.

Dirigenten

Ikke overraskende, gjorde maestro Rasmussen en glimrende jobb. Han tok et amatørkor, ga det av den musikalske kunnskapen sin, og formet det til å bli et stødig kor med evne til å uttrykke seg musikalsk, samtidig som det med tydelighet har fått gode kortekniske ferdigheter (som god plassering av konsonanter, lik vokalkvalitet, stort dynamisk spekter). Orkesteret var tydelig ei større utfordring, og jeg husker frustrasjonen han ytret flere ganger til dem mens vi øvde, men perkusjonen gjør en knalljobb. Ikke minst gjorde det at han så hvordan lys, dans, og nytenkninga som spesielt kommer frem i siste sats, kunne gjøre opplevelsen mye større.

Sang: Koret og solistene

Koret er, som nevnt over, et amatørkor, men det er et meget godt sådant. Noen ganger hører man at de ikke kommer inn synkront, og noen av de raske frasene er urytmiske, men å høre dem (som jeg selv var en del av), er likevel positivt overraskende. Koret står på egne bein, og greier å fremføre såvel de sterke som de svake, de myke som de harde partiene med troverdighet.

Solistene (jeg husker ikke navnet på flere enn Thomas lenger), er supre. Thomas er en glimrende tubaist som også viste seg å ha en super basstemme, noe jeg første gang oppdaget i 2003, som jeg mener var året vi fremførte Carmina Burana sist (i Grønnåsen kirke, vel å merke hovedtyngden av det; noen satser ble utelatt). Han er spesielt fabelaktig i taverne-delen av verket, der han tar helt av! Tenoren er interessant å høre på, og han har noen flotte, behagelige toner i toppen, og overrasker med en herlig baryton midt i verket. Jeg lurer på om han hadde halsproblemer eller noe lignende, for han sprekker noen ganger. Bortsett fra et og annet parti der han er litt lavt intonert, men over det hele er han flott, og samspillet hans med Thomas er flott å både se og høre på. Det er også spennende hvordan han våger seg ut på en nasal klang i partiene som krever det, noe som helt klart hever fremførelsen. Sopranen er en nytelse å høre på. Hun har en vakker lys tone, full av følelse, og selv om jeg ikke lenger husker hva partiet hennes handler om, er det uttrykksfullt. I særdeleshet bør merkes to øyeblikk der hun viser frem hvilke supre kvaliteter hun har: Den ene plassen er hvor hun holder en tone nærmest i det uendelige, og til tross for at hun ligger piano–pianissimo, greier tonen hennes å skinne gjennom orkesterets toner, og hun er dessuten utrolig klar og stabil på den, noe som er svært krevende når man nærmer seg slutten av lungekapasiteten. Den andre plassen er en av de aller siste satsene, der hun står mellom koret, og sender ut noen aldeles nydelige toner helt i toppen av stemmeleiet; hun gjør det med en fløyelsmyk kvalitet som man må være følelsesløs for å ikke la seg forføres av.

Orkesteret:

Mange musikere var involvert. Koret hadde hentet inn studenter fra musikkonservatoriet (hvis jeg ikke husker feil, var det obligatorisk deltagelse for dem), samt en overraskelse i siste sats fra eksternt hold. Jeg skal forsøke å oppsummere hvordan jeg opplevde de forskjellige gruppenes bidrag.

Pianistene …

… gjør en aldeles utsøkt jobb. De er frempå, men presise; de greier å uttrykke alle følelsesfargene stykket krever; og de samspillet deres med dirigent og kor er upåklagelig. Uten dem hadde konserten ikke blitt den samme. Det hører da også med til historia at dirigent Rasmussen hadde som reserveplan å fremføre stykket kun med klaverene og perkusjonen.

Perkusjonen

Flere var i sving her, og de hadde ei stor utfordring. Som det var den gangen jeg selv gikk på konservatoriet, er perkusjonistene fenomenale; man kan stole på at de leverer varene man har bestilt. De er svært viktige for å få stykket til å henge så godt sammen som det gjør, for de er rytmisk tydelige, de er godt dynamisk avstemt med orkesteret og koret, og de er helt klart med på å heve opplevelsen. Personlig likte jeg spesielt godt at man faktisk hørte stortromma så godt som man gjør – det er så mye trykk i den! – og kastanjettene, som er presise til tross for utfordringa en accelerando gir.

Strykere, treblåsere og messing

Dessverre var det ikke alle her som var like tilfredsstillende å høre på. Hvis jeg ikke husker feil, var det to fløytister, og den ene av dem (solisten), var av et musikalsk behagelig godt kaliber. Klarinettene synes jeg gjør en god jobb stort sett hele veien; den ene glippen man hører fra klarinetten (når de først bommer, avslører rørbladinstrumentene seg fryktelig tydelig), kan man fint leve med. Strykerne (og jeg føler meg litt trollete som skriver dette) tar jeg meg selv til stadighet å ønske at de ikke spilte, men de har sine øyeblikk der de er med å løfte opplevelsen, er rene i klangen og presist anslagende. Pianoet dobler ofte strykerne, noe som redder de mer uheldige øyeblikkene. Messingen har den ulempa at de er såpass dynamisk sterke, at hvis de spiller noe feil, høres det veldig lett. Særlig trompetene har flere mindre gode øyeblikk, men også de er i stand til å spille vakkert, noe de viser flere ganger. Hornene/trombonene (eller hva det var som var med (muligens begge delene)) er derimot stort sett bra å høre på, der de bidrar til dybde og fylde.

Metallorkesteret

På denne tida var jeg manager for Inside I, og jeg vil påstå at til tross for at de kanskje spilte på større konserter enn dette, så var dette likevel det viktigste oppdraget de hadde. Det er ikke bare-bare å spille sammen med en dirigent som er å regne blant verdens beste (og faktisk har blitt kåret til nummer én), men de er virkelig med på å sette den siste prikken over i-en på sistesatsen. Selv om det nok ikke var med hensikt, fungerer det utrolig bra med at de spiller firtakt mot resten av musikernes sekstakt. For min del er det særlig når Sebastian drar til (og med det bassen og gitaren òg) at følelsene virkelig tar overhånd. Det var uten tvil en svært god avgjørelse av dirigent Rasmussen å våge seg ut på dette.

Danserne

Jeg husker at det ble kommentert bak kulissene hvordan ikke alle følte at dansernes bidrag var like «godt». Først av alt vil jeg si at de utvilsomt ga et bidrag til verket som var viktig, og som greide å uttrykke musikken visuelt og var kunstnerisk betydningsfullt.

Ikke alle partiene danserne bidrar på er like interessante. For meg var pardansen den delen som ga meg minst, da jeg ikke synes de uttrykte seg godt nok; noen av bevegelsene var for meg litt for enkle, litt for uferdige. På den andre sida synes jeg partiet der de kom inn ei og ei til de var tre, avsluttende liggende som ei vakker, løvformet, bølgende ramme, var vakker å se på. Jeg synes også de hadde et spennende bidrag til sistesatsen; kaoset er totalt i den, med destruktive krefter som bare venter på å slippes løs, og dette kom frem i dansen deres slik jeg opplevde det.

Uten danserne hadde fremførelsen av verket mistet en viktig kvalitet. Ikke bare det at det er visuelt tilfredsstillende å se på dansere, men når de – som de spesielt i noen partier gjorde – greier å visualisere musikken for oss får man en dypere forståelse og opplevelse av den. Dirigent Rasmussen gjorde nok et klokt valg ved å engasjere dem.

Konklusjon

Jeg skal ikke begi meg ut på tabloidveien og gi et terningkast, men heller konkludere med at det, til tross for noen ubehagelige øyeblikk, var en herlig opplevelse å gjense konserten. Det var dessuten første gang jeg opplevde den fra publikumsplass, og opplevelsen derfra er naturligvis helt annerledes enn hva den er for utøverne; ikke en gang dirigenten får den opplevelsen (dog, han har sin helt egne opplevelse av musikken, stående midt blant musikerne, og forsøkende å formidle uttrykket han opplever til publikummet).

Slik jeg har vært i det siste, ble det noen svært sterke øyeblikk for meg i løpet av konserten. Avslutninga, derimot, tok meg helt på senga; den er så emosjonelt sterk at den må oppleves av alle (dog selvfølgelig ved å se hele konserten; det er noe med oppbygginga mot den), og jeg har ikke vanskelig i det hele tatt for å skjønne hvorfor applausen som kom var så spontan og sterk som den var.

Kort fortalt var den en god og sterk musikalsk opplevelse, som jeg nå vet at jeg kommer til å se og lytte til igjen flere ganger.

D&D: Fellstads demografi Ⅱ

Fra innsida til en gammel pub med romerske buer og hodeskaller i veggene. Bilde fra Prague City Line.

Fortsettelse av testen av bygenereringsmetodene

Innledning

I forrige post skrev jeg om hvordan man kunne bruke DMG for å generere en liten landsby. Jeg refererte også til posten jeg skrev før det igjen, angående middelalderdemografisida jeg kom over. Jeg skal i denne posten ta for meg metodene forfatteren av nevnte side lister opp for å generere fordelingen av yrker i en liten landsby.

Kort om metoden

For å ta en kikk på forrige del av denne serien, gå til D&D: Fellstads demografi Ⅰ, skrevet 4. mars 2012.

Lenke til denne posten i serien, D&D: Fellstads demografi Ⅱ ble skrevet 19. mars 2012.

Siste post i serien, D&D: Fellstads demografi Ⅲ ble skrevet 31. mars 2012.

I utarbeidelsen av tallene hans, tar han utgangspunkt særlig i middelalderens Frankrike, med Paris som modellby. Han har også hentet informasjon fra andre plasser, og har med dette kommet opp med en tabell, der han bruker betegnelsen «SV» for «Support Value» – «understøttingsverdi». Teorien er at ei gitt befolkning kan understøtte ei virksomhet av en gitt størrelse, og i de tilfellene der befolkninga er for lita til at en slik bedrift av normal størrelse kan eksistere, er det ei mulighet for at den likevel finnes, men i så fall i mindre skala og med enklere utvalg.

Dette er enkel økonomi. Ei grend på tredve innbyggere kan selvfølgelig ha et lite forsamlingshus, men det blir ikke like stort og flott som det ei bygd på tre hundre har. Og byen med tre tusen innbyggere har nok langt flere slike, og de har sannsynligvis et langt større utvalg å by på. Forsamlingshus, vertshus og taverner (In taberna quando sumus non curamus quid sit humus …) krever alle et publikum som understøtter dem, og utvalget er deretter.

Resultatene mine

Jeg lagde (som vanlig) et regneark for å løse oppgaven. Formlene jeg brukte er som følger:

• For å finne ut antall sikre av en gitt bedrift:
• =HVIS(HELTALL($B$3/B6)=0;KJEDE.SAMMEN("Ingen er garantert, men det er en "; HELTALL($B$3/B6*100); "-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.");KJEDE.SAMMEN(HELTALL($B$3/B6);" er garantert. Restbefolkningen på ";REST($B$3;B6);" stk. gir en ";HELTALL((REST($B$3;B6)/$B$3)*100); "-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne."))
• For å finne ut om terningkastet tilsvarte at en ytterlige bedrift av typen eksisterte:
• =HVIS(D6="";"";HVIS(OG(HELTALL($B$3/B6)=0;D6<=HELTALL($B$3/B6*100));"JA";HVIS(OG(HELTALL($B$3/B6)>0;D6<=HELTALL((REST($B$3;B6)/$B$3)*100));"JA";"Nei")))

I forrige post kom jeg frem til at Fellstads innbyggertall var 439, og med det har jeg fått følgende fordeling av geskjefter i den lille gruvelandsbyen:

Business	Bedrift	SV/ USV	Antall sikre	Resultat
				Terning d%	Ja/ nei
Shoemakers	Skomakere	150	2 er garantert. Restbefolkningen på 139 stk. gir en 31-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	98	Nei
Furriers	Jeg regner med dette er pelshandlere	250	1 er garantert. Restbefolkningen på 189 stk. gir en 43-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	82	Nei
Maidservants	Stuepiketilbydende	250	1 er garantert. Restbefolkningen på 189 stk. gir en 43-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	43	JA
Tailors	Skreddere	250	1 er garantert. Restbefolkningen på 189 stk. gir en 43-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	16	JA
Barbers	Bartskjærere/barberere	350	1 er garantert. Restbefolkningen på 89 stk. gir en 20-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	99	Nei
Jewelers	Juvelérere	400	1 er garantert. Restbefolkningen på 39 stk. gir en 8-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	37	Nei
Taverns/ Restaurants	Taverner/restauranter	400	1 er garantert. Restbefolkningen på 39 stk. gir en 8-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	11	Nei
Old-Clothes		400	1 er garantert. Restbefolkningen på 39 stk. gir en 8-prosents sjanse for at én til av nevnte bedrift er å finne.	9	Nei
Pastrycooks	Kakebakere	500	Ingen er garantert, men det er en 87-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	87	JA
Masons	Murere	500	Ingen er garantert, men det er en 87-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	2	JA
Carpenters	Snekkere (tømrere)	550	Ingen er garantert, men det er en 79-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	51	JA
Weavers	Vevere	600	Ingen er garantert, men det er en 73-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	58	JA
Chandlers	Lysmakere	700	Ingen er garantert, men det er en 62-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	80	Nei
Mercers	Tekstilselgere	700	Ingen er garantert, men det er en 62-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	39	JA
Coopers	Bøkker	700	Ingen er garantert, men det er en 62-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	44	JA
Bakers	Bakere	800	Ingen er garantert, men det er en 54-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	92	Nei
Watercarriers	Vannbærere	850	Ingen er garantert, men det er en 51-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	50	JA
Scabbardmakers	Skjede-/sliremakere	850	Ingen er garantert, men det er en 51-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	39	JA
Wine-Sellers	Vinselgere	900	Ingen er garantert, men det er en 48-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	17	JA
Hatmakers	Hattemakere/modister	950	Ingen er garantert, men det er en 46-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	27	JA
Saddlers	Salmakere	1000	Ingen er garantert, men det er en 43-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	32	JA
Chicken Butchers	Hønseslaktere	1000	Ingen er garantert, men det er en 43-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	29	JA
Pursemakers	Veskemakere	1100	Ingen er garantert, men det er en 39-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	53	Nei
Woodsellers	Vedselgere	2400	Ingen er garantert, men det er en 18-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	5	JA
Magic-Shops	Magibuer/-butikker	2800	Ingen er garantert, men det er en 15-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	3	JA
Bookbinders	Bokbindere	3000	Ingen er garantert, men det er en 14-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	3	JA
Butchers	Slaktere	1200	Ingen er garantert, men det er en 36-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	9	JA
Fishmongers	Fiskeselgere	1200	Ingen er garantert, men det er en 36-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	61	Nei
Beer-Sellers	Ølselgere	1400	Ingen er garantert, men det er en 31-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	5	JA
Buckle Makers	Gjørtlere/senkelmakere	1400	Ingen er garantert, men det er en 31-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	75	Nei
Plasterers	Gipsere	1400	Ingen er garantert, men det er en 31-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	18	JA
Spice Merchants	Krydderselgere	1400	Ingen er garantert, men det er en 31-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	35	Nei
Blacksmiths	Bolsmeder/grovsmeder	1500	Ingen er garantert, men det er en 29-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	6	JA
Painters	Malere	1500	Ingen er garantert, men det er en 29-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	12	JA
Doctors	Doktorer/leger	1700	Ingen er garantert, men det er en 25-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	27	Nei
Roofers	Taktekkere	1800	Ingen er garantert, men det er en 24-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	38	Nei
Locksmiths	Låsesmeder	1900	Ingen er garantert, men det er en 23-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	98	Nei
Bathers	Badbyggere	1900	Ingen er garantert, men det er en 23-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	93	Nei
Ropemakers	Repslager (taumaker)	1900	Ingen er garantert, men det er en 23-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	2	JA
Inns	Vertshus	2000	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	45	Nei
Tanners	Garvere/karduanberedere	2000	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	37	Nei
Copyists	Kopister	2000	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	94	Nei
Sculptors	Skulptører	2000	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	72	Nei
Rugmakers	Teppevevere	2000	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	45	Nei
Harness-Makers	Seletøysmakere	2000	Ingen er garantert, men det er en 21-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	58	Nei
Bleachers	Blekere	2100	Ingen er garantert, men det er en 20-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	13	JA
Hay Merchants	Høyselgere	2300	Ingen er garantert, men det er en 19-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	29	Nei
Cutlers	Knivsmeder	2300	Ingen er garantert, men det er en 19-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	98	Nei
Glovemakers	Hanskemakere	2400	Ingen er garantert, men det er en 18-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	61	Nei
Woodcarvers	Treskjærere	2400	Ingen er garantert, men det er en 18-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	34	Nei
Booksellers	Bokselgere	6300	Ingen er garantert, men det er en 6-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	56	Nei
Illuminators	Illuminatør	3900	Ingen er garantert, men det er en 11-prosents sjanse for at det finnes én av nevnte bedrift.	95	Nei

Konklusjon

Den vanlige, lille landsbyen er nok mer spennende enn man ofte hadde trodd, og dette er et godt verktøy for å skape en troverdig landsby. D&D er som standard satt til europeisk sein middelalder, og på den tiden begynte riktignok merkantilismen å få fotfeste i de større byene, men de aller fleste stedene var det fortsatt én håndverker, én bedrift for hvert eneste lille yrke. Her får man et godt bilde av hvor mange forskjellige funksjoner som må fylles, og samtidig hvor mange som faktisk må til for at en slik bedrift skal kunne drives. Skjemaet er selvsagt veiledende, men jeg kommer i hvert fall til å benytte meg av resultatene.

I skrivende stund vet jeg altså at i tillegg til alt jeg fant ut forrige gang, har Fellstad også to skomakere, én pelshandler, to tilbydende stuepiker, to skreddere, én bartskjærer, én juvelér, én taverne, og av alle de yrkene landsbyen egentlig ikke har grunnlag for å understøtte, mindre bedrifter av følgende slag, én av hver: kakebaker, murer, snekker (tømrer), vever, tekstilselger, bøkrer (tønnemaker), vannbærer, skjede-/sliremaker, vinselger, hattemaker/modist, salmaker, hønseslakter, vedselger, magibu/magibutikk, bokbinder, slakter, ølselger, gipser, bolsmed/grovsmed, maler, repslager (taumaker) og bleker. Fellstad har blitt en travel liten landsby med litt av hvert å by på.

På Piaglass.com kan du se ei liste over gamle yrkestitler og hva disse arbeidene innebar. På Everything2.com kan du se de originale diktene fra Carl Orffs Carmina Burana med oversettelse.

D&D: Det vintres, det ryddes, det rollespilles

Jeg er nok utvilsomt et høstmenneske. Her i Tromsø er alt av blad falt på bakken og farger den knall gul der vinden ikke har flyttet fargene; plenen er fortsatt grønn, men det varer nok ikke lenge. En av tingene jeg liker så godt med UiT, er at gartnere stadig er å se på campus, plantende, ryddende, pyntende – de gjør det trivelig å være på campus så fint som de gjør det rundt oss. Og selv mellom byggene – i de små pusterommene som er bygd inn – tar de med seg raka og ordner opp.

Det er i aller høyeste grad merkbart at det har blitt kaldere. Antall sykler har bare siden i går blitt redusert til en tredjedel. Apropos det: vi må snart få hentet resten av tingene hos Ove, blant annet så Kjersti får sykkelen sin. Dessverre viser det seg at det ikke er bare-bare å få det til. Forhåpentligvis finner vi noen med bil som kan hjelpe oss snart.

---

Nå som det blir vinter, er det virkelig på tide å søke innendørs. Jeg har tatt på meg et par småambisiøse prosjekt som jeg kan plundre med fremover.

Først av alt har jeg funnet to eventyr som Mmimas og Cordelia skal få bryne seg på. Trådene i kampanjen deres begynner å nøstes opp nå; snart er de kommet frem til Aranenduindor (også kjent som Are’windor), hvori de skal få med seg stempelformene fra kongens myntslagere. Svartmur kaller, og med det forhåpentligvis en rød tråd til Sølvfjellby, der Mmimas’ fortid endelig skal kunne nøstes opp. Hjemturen deres burde bli interessant, med de nye eventyrene jeg har funnet for dem. Jeg forteller nok helt sikkert mer om det senere (jeg skal også passe på å skrive en post om det siste eventyret de hadde i Nytårn – jeg synes det ble riktig bra!)

Som prosjekt nummer to har jeg blitt utpekt til å bli den nye mørkefyrsten av Imladris, studentforeningen for spillere. («Lvdo lvdamvs!») I den sammenheng er det vel ikke noen overraskelse at jeg også har sagt ja til å kjøre en D&D-kampanje. Det ser ut til å bli ei stor gruppe, med syv eller åtte spillere. Førstkommende lørdag skal den første delen av gjengen samles, og vi får endelig tatt i bruk det fine spisebordet vårt til dets andre hovedformål. Jeg har forresten utferdiget et lengre dokument om rollespill, som de som ønsker gjerne kan lese via Google Docs. Kjære leser: ikke bekymre deg for lengden; det kommer til å bli mye lengre vil jeg tro.

---

Nå er det på tide å vende nesen ned i artiklene igjen. Jeg skal skrive et arbeidskrav i antikkens litteratur, ANK-1240, og har tenkt å skrive om musikken som helhet i antikken. Jeg har funnet flere interessante artikler om det, så det blir nok et lærerikt krav å skrive.