Jeg kjenner allerede til Filmoteket, som har et knallgodt utvalg av smale og litt breiere filmer, men ikke så mye av hollywoodmastodontene. Jeg har sett noe film der, men ikke mye. Men jeg anbefaler å bruke tjenesten, for du kan se (om jeg husker riktig) seks filmer i måneden gratis, og du kan filtrere på mange vis. Her finner du perler fra over et århundre med filmproduksjon, så hopp i det og finn ut hva du ikke visste at du hadde lyst til å oppdage. Men hva om man ønsker å se moderne hollywoodfilmer? Da er nok det beste alternativet (for gratis og lovlig strømming) Cineast. Man registrerer konto med Nasjonalt lånekort, og det er fort og greit å komme i gang. Det eneste aberet er at ikke alle bibliotek er tilknytta tjenesten. For min del, kunne jeg heldigvis velge Tromsø bibliotek og byarkiv, siden kortet mitt var utlånt der. Dermed ble det endelig TMNT på oss!
Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?
Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).
Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.
Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?
Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:
Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.
Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.
Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.
Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.
Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.
Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.
Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.
Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellomtida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barberkoststativ, barberkost og barbersåpeskål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylleordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Bookwanderers, et fotoalbum og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bakgrunnen et nydelig kattebroderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflakmultiverktøy og kredittkortmultiverktøy, artige svampebobsokker og en pengegave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg pengegave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suffering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot formodning glemte noe, beklager jeg så mye!
Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 2206, så ikke så alt for seint.
Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?
For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.
Dei som kjenn til korleis året har vore, veit at me hadde det veldig, veldig trongt økonomisk. Me hadde so låg inntekt i fjor haust og til omkring mars at me ikkje hadde nok til mat; me måtte få matkupongar. Me måtte faktisk låne ein god del privat, for inntekta mi (og det var alt me hadde) var £ 18,75 per veke. Eg hadde noko ekstra som kom mot slutten av året, då eg endeleg fekk betaling for undervisinga eg hadde gjort på universitetet, men totalen der var ikkje meir enn nokre hundre pund. So det var hardt, veldig hardt.
Brev frå HMRC som fortel meg at eg har fått attende på skatten. Og no har eg lært meg korleis eg pikselerer eit bilete i GIMP.
Litt etter kvart blei det betre, eg fekk meg fleire elevar, og dei to siste månadane før Kjersti fekk seg vikariat som rekneskapsførar, klarte me oss akkurat, so lengje inkje uføresett skjedde. Det er tungt å betale skatt når ein har so låg inntekt. At me difor no får att pengar på skatten, var ei veldig hyggjeleg overrasking, og eg veit akkurat kva eg ikkje skal bruke det på: rekningar.
Det artigaste med det heile, er at det faktisk kom som ein sjekk. Eg har ikkje handtert ein einaste sjekk sidan eg var konfirmert – sidan 1995! – so i morgon skal eg finne ut korleis eg løyser inn sjekken, for det veit eg faktisk ikkje. Artig!
Ikke alt er bedre i Storbritannia; faktisk er det ganske mye som ligger en generasjon eller to eller ti bak hvordan vi gjør det i Norge. (Og tro du meg, jeg kommer til å skrive om dem òg.) Men noen ting er faktisk bedre, og her er favorittlista mi.
Britisk høflighet i praksis. Noen gamle soldater som husker at man skal falle kontrollert til høyre og rope Jeg faller! Jeg faller! Jeg faller!? Lenka peker til nettstedet der boka kan kjøpes.
5: Stikkontakten
Britenes BS-1363-plugg er ubestridelig glimrende utformet. Er den bedre enn Schuko-pluggen (CEE 7/3) vi er kjent med i Norge? Den er ikke perfekt, men den greier å gjøre akkurat det samme som den moderne Schutzkontakt-en gjør. Hvordan det? Måten den er konstruert på gjør at, akkurat slik kontakten vår gjør, er det siste punktet som mister kontakt, det som er koblet til jord. Det samme ser man inni støpselet: Ledningene som er nøytral og fører strøm, er ledningene som først kan (om så skulle skje) bli dratt ut av støpselet, mens ledninga som går til jord er rotert inni støpselet, er videre den lengste av ledningene, og er dermed den siste ledninga som kan bli dratt ut. Dessuten er lederne på støpselet dekt med plast innerst, noe som mangler på eldre Schuko-støpsel, slik at man igjen er sikker på at man har kontakt med jord lenge etter at lederne har blitt frakoblet.
4: Britisk høflighet
Her hilser de fleste passasjerene på bussjåføren når de går om bord, sier ha det eller takker sjåføren når de går av bussen; her kan folk virkelig kunsten med småprat, og hvem blir vel lei av å prate om været her?; her i Skottland kan man regne med å få en trivelig prat med en fullstendig ukjent person som man aldri kommer til å møte igjen og derfor ikke trenger å vite hva heter, akkurat slik man gjør i Nord-Norge. Folk er trivelige, høflige, og så godt som alle jeg noen sinne har møtt på her, gjør sitt ytterste for å være minst mulig til bry og mest mulig til hjelp.
3: Ost
Det er ikke som om vi ikke har god ost i Norge, men engelsk ostekultur har ei betraktelig lengre historie. Black Bomber-cheddar, Wensleydale, rød Leicester … hvis du har vært i Storbritannia er det nesten garantert at du har smakt disse, nytt dem og savnet dem da du kom tilbake til Norge. Jeg bor her nå, og kan kjøpe dem til en meget overkommelig pris på Tesco, og jeg er særdeles begeistret for det.
2: Pubkultur
Det er ikke det at vi ikke har puber i Norge, men pubkulturen i Storbritannia er kvalitativt noe helt annet enn i Norge. Ordet pub er jo kortform for public house, og det var akkurat det puben var og er i Storbritannia – fra historisk tid og like fram til i dag. Dette betyr at selve poenget med å dra på puben, i utgangspunktet er annerledes enn hva det er i Norge. I Storbritannia drar man på puben for å treffe venner og kjente og gjerne ta seg et glass eller tre; ja, man er der også for å feire heftig og begeistret, men det hører mer til unntaket enn regelen. I Norge, derimot, drar folk kanskje oftere ut nettopp for å drikke; ja, gjerne i lag med venner og kjente, men utgangspunktet for turen er ofte nok ikke det samme.
1: NHS
Hvor mye er egenandelen?Hvor mye er hva-for-noe? Hvorfor i all verden betaler man egenandel i Norge? Ja, den er ikke så høy, men hvis du ikke har 200 kroner, så er 200 kroner fryktelig mye penger. De eneste som rammes av egenandelen er de som har aller minst og som gjerne kan trenger hjelpa aller mest. I Skottland er all behandling og all medisin skrevet ut av en skotsk lege gratis, punktum. Det finnes ingen egenandel i det hele tatt. Slik er det her, og slik burde det være i Norge. Ja, de har, akkurat som helsevesenet i Norge, mange problemer med ting som kø og ventelister, underbemanning, stressed arbeider og mange andre ting som burde kunne løses, men i det minste kan du her i Storbritannia være helt sikker på at du faktisk kan få den helsehjelpa du trenger, uansett om inntekta de er null eller en million i året. Det finnes et ord for slikt: likeverd.
I går startet E3 (Electronic Entertainment Expo), og ettersom jeg hadde mulighet til det, bestemte jeg meg for å sette av i går og i dag til å få meg meg hva som skjer. Av en eller annen grunn hadde jeg fryktelig lyst på kake i går, og da jeg så Susanns (S. Eggen Karlsson) post om sjokoladekakebaking til Silje Katrines 19-årsdag, fant jeg ut at jeg fikk sette av tid til å bake den kaka jeg hadde så lyst på. Siden oppskrifta er fra henne, er det bare rett at jeg siterer posten hennes, så her følger det (med noen små typografiske endringer):
Sjokoladekake
Silje K ønsket seg sjokoladekake og krydderkake til bursdagsfeiringen. Av sjokoladekake var det faktisk langpannekake hun ville ha… av en eller annen grunn… (sannsynligvis på grunn av den utrolig deilige sjokoladeglasuren) – vel, det måtte hun jo få!
Ingredienser:Kakebunn:
200 gram margarin
40 gram kakaopulver
4 egg
4 dl farin
200 gram hvetemel
¾ ts bakepulver
Glasur:
75 gram margarin
300 gram melis
2 ts vaniljesukker
1 ss kakaopulver
5 ss sterk kaffe
Fremgangsmåte:Kakebunn:
Smelt smøret og bland det med kakao.
Pisk sukker og egg til eggedosis.
Hell smør og kakao i eggedosisen.
Sikt inn det tørre og rør sammen.
Stekes i langpanne 42×29 cm på 180 grader, i 10–15 minutter.
Glasur:
Smelt smøret og sikt i det tørre.
Ha i kaffen.
Rør til glasuren er glatt og fin.
Strykes på avkjølt kake, og pyntes med kokosmasse eller kakestrøssel.
Kaken ble veldig godt mottatt, og restene ble fordelt mellom Silje K og Håkon, da begge gjerne ville ha med noe hjem.
Denne sjokoladekaken er en klassiker på fotball- og håndballkamper og barnebursdager. Og nå også i nittenårsdag.
Jeg merket at det var lenge siden jeg hadde bakt ordentlig. Siktinga tok lang tid, men resultatet ble en strålende fin glasur. Jeg vet ikke hvor mye det hadde hatt å si for selve kaka at jeg tok meg tid til å sikte melet, ettersom vi har en sånn flott Kenwood Major til å blande det hele sammen, men jeg gjorde nå som oppskrifta sa, så ingenting skulle gå galt; melklumper inni kaka smaker ikke så veldig godt, tross alt… Selvfølgelig tok jeg noen bilder, ettersom det ikke er noe jeg gjør så alt for ofte, og det kun for at jeg skulle ha noe å legge ut på bloggen. Hva er egentlig poenget med det? Jeg får tenke på det en annen gang. Her er i hvert fall resultatet mitt:
Kaka ble god, den, men det ble kanskje litt i meste laget med glasur. Hadde jeg hatt noe god sprit, hadde jeg dynket kaka med f.eks. Tia Maria, og det hadde vært godt med noe annet enn sjokolade mellom lagene; banankrem er veldig godt, vet jeg fra før. Jeg tror at om ikke å doble kakeoppskrifta, så i hvert fall lage halvannen gang røre til samme mengde glasur kan være passelig etter min smak.
Med null penger å gå på, må man grave litt i fryseren og skapene og se hva man kan finne på. Dagens rett (og morgendagens formiddagsmat) ble en enkel lakserett med pasta.
Laks og stor makaroni med fløte-, rødvins- og Jarlsbergsaus
Kok opp vann med ei høvelig klype grovt havsalt, godt med smør og en dæsj tørka persille. Ha i pastaen og la den koke.
Skjær opp en laksefilet eller to (altså et par hundre gram) i høvelig store terninger (ca. én kubikktomme) og steik dem raskt i godt med smør; gjør det gjerne i ei gryte.
Kvern pepper over laksen.
Tilsett en slump rødvin (kanskje 1 dl – hvem vet?), ⅓ beger fløte (og ja, jeg kjøper alltid god, gammeldags, vanlig kremfløte), og litt vann og rør det sammen.
Rør ut 1 ts mel i sausen.
Når sausen har fått redusert seg passelig, skjær av en skalk av en Jarlsberg, snitt den opp i «pølser» og skjær i tynne skiver; lemp dette i gryta.
Maten er ferdig når det sausen ser passelig ut. Lemp makaronien på et fat eller i ei skål, ha sausen (med laksebitene i) over. Til denne retten passer det godt med litt mer av rødvinen du brukte til sausen.
Det nærmer seg allerede gradering igjen, dog jeg vet ikke om det blir arrangert gradering for sortbelter nå til påske. Hvis det blir, er det til II dan-2 jeg skal; jeg snakket med master Larsen og 사범님 Mathiassen om det på treninga forrige torsdag, og håper jeg får svar på det når vinterferien er over.
Jeg hadde meg ei lang og god økt for meg selv i dag; ei ganske så meditativ økt, der jeg la vekt på å legge igjen alt ytre på garderoben og tre inn i hallen ikledd kun dobok-en – dette etter å ha tatt meg god tid til å legge klærne ordentlig sammen på garderoben og finne roen. Etter å ha bukket mot flagget og sagt eden for meg selv, startet jeg med å gå Cheon-ji teul nærmest som tai-chi-bevegelser, så sakte og kontrollert som mulig. Jeg gjorde dette et par ganger, før jeg økte farta til rundt 70%; dette gjentok jeg med Dan-gun teul, Do-san teul, Won-hyo teul og Yul-gok teul. Slike rolige mønsterrunder er overraskende tappende, og jeg hadde trent rundt én time før jeg var kommet så langt. Jeg satte så i gang å gå alle mønstrene til og med Kwang-gae teul. Dagens store overraskelse var at jeg da jeg gikk Jung-geun teul kom tilbake til krysset, og det faktisk to ganger på rad. Det lar seg altså gjøre så lenge man er nøye på å gå stillingene med riktig lengde.
Da jeg hadde begynt å gå de første rundene av rolig mønster, kom Kari-Hanna og Anders; han ga beskjed om at det ikke ble trening for partiet hans, men et par elever til kom i løpet av de første ti minuttene. Ferdig med mønstrene avsluttet Kari-Hanna og jeg treninga med rundt tjue minutter frisparring, hvor vi fikk repetert noen av elementene fra helgas sparringsseminar. Det var en god runde, og jeg synes vi begge fikk utbytte av det, dog på ganske forskjellige måter.
Vel ferdig med treninga kom jeg meg hjem, hvor jeg nå skal nyte litt pizza, og til dessert bærblanding med fløte. Velkommen tilbake til bloggen; måtte den bli hyppigere besøkt i år enn hva den så langt har vært av meg i år.
I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.
Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.
Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.
Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.
Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.
Natt til i dag la jeg endelig ut albumet mitt fra turen til London og Filippinene. I stedet for å skrive en hel masse, velger jeg å heller bare lime inn noen bilder, så kan de som ønsker det gå til albumet og se hvordan ferieturen var. Bildetekst vises som vanlig ved å holde pekeren over bildene.
Det har vært påskeferie, og i løpet av den har jeg naturligvis ikke hatt time. I dag var dermed første time på to uker. Jeg begynte å grue meg til timen allerede for et par dager siden, og i går tok jeg meg helt fri her hjemme, og spilte bare PS3, LBP2, og rundet for første gang på lenge et spill. Det var godt med en avslappingsdag. Men i dag var det altså time. Jeg møtte opp på UiT for å ha seminar i ex. phil., men der var det ingen, så jeg tuslet ned på Imladris og satte meg der for å lese og spise frokost. Jeg fikk lest en del, og tuslet litt senere opp i storkantina for å kjøpe meg en salat. Deretter var det å hoppe på bussen for å ha timen.
Jeg kom frem en halvtime før timen, og satte meg ned med telefonen, svarte på noen meldinger, planla torsdagstreninga og prøvde å ikke kjenne alt for mye på nervene. Klokka ett tuslet jeg inn, møtt av ei som vanlig blid dame (dr. Andreassen er glimrende, synes jeg), og hun åpnet med å spørre om hvordan jeg hadde hatt det. Etter å ha fortalt hva jeg har gjort, var neste spørsmål hvordan jeg har hatt det psykisk, og skal sant sies, har jeg hatt det fint midtveis, men ikke fullt så godt i perioden rundt forrige time samt de siste par dagene før denne. Vi snakket litt frem og tilbake om dette, og en av de tingene vi skal ta fatt på å finne ut av, er hvordan jeg kan bedre selvtilliten min. Hun fortalte meg at hun oppfatter meg som svært kunnskapsrik, men at jeg har ambisjoner som er litt vel ute av proporsjoner; med mindre jeg er et usedvanlig spesielt menneske, er det ganske enkelt ikke nok timer å ta av for å rekke over alt det det virker som jeg forsøker å få gjort, og jeg tror hun har rett.
I tida fremover skal jeg begynne å få en del arbeidsoppgaver jeg skal fokusere på. Nå først, fikk jeg i oppgave å være flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg tenker at den tida jeg har til en ting er reservert til nettopp det, og når tida har gått, er jeg ferdig med det for den dagen, uansett hvor langt jeg måtte ha kommet; dermed får jeg forhåpentligvis mer ut av tida mi, og slipper å slite meg ut med å tenke på alt jeg skulle ha gjort mens jeg slapper av. Sistenevnte er den andre arbeidsoppgaven jeg skal begynne med. Hun ga meg et tips om ei bok jeg skal låne, og så forsøke å ta meg noen kvelder hver uke der jeg setter av en times tid der jeg bare skal slappe av og lese i boka. Andre ting skal da stå på vent.
Det videre kognitive arbeidet, skal vi ta fatt på etterhvert. Jeg synes det ble en veldig god time, og har i grunn hatt en god følelse resten av dagen etter timen.
Dagen i dag startet med å teste ut bursdagsgaven fra Kjersti; jeg fikk et komplett barbersett med barberkniv: Kniven er fra Tyskland og er tilvirket med stål fra Solingen, såpa er engelsk (erkeengelsk), kosten er med grevlinghår, beltet er fint og flott lær fra Tyskland (tror jeg det var) og så er det selvfølgelig en medfølgende tube med diamantstøvsalve. Det var…vanskelig, men jeg fikk det til ganske brukbart etter hvert. Riktig grep var selvfølgelig medvirkende til det, men også ganske enkelt å få den rette følelsen med bladet. Når jeg får et par uker til på meg nå, skal jeg prøve meg på hele regla: medhårs, krysshårs og mothårs. Men jeg skal vente, ja, for det er mange år med ta-drepen-på-huden-barbering som må avlæres først.
I kveld er det fremføring av Mozarts Krönungsmesse (Kroningsmesse) i C-dur, KV-317, med Domkantoriet, koret fra Murmansk og orkesteret fra St. Petersburg som står på tapetet. Det var virkelig god hjelp i å få inn stemmeforsterking, og jeg føler endelig at jeg kan trykke til; Trond Håvard hadde den samme følelsen, og han er jo ikke akkurat noen tam bass. Hele klangen i koret har blitt endret, og jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det blir når konserten er omme og jeg ikke har noe mer kor å dra til. Jeg må nok, utvilsomt, tilbake til Mimas når året er omme, men jeg tror jeg skal være lur og vente til da, for jeg har vært «lur» nok til å ta på meg førti studiepoeng denne høsten òg. Men tilbake til saken: Etter konserten (som i tillegg til KV317 inkluderer Kirkesonate i C-dur, KV 278, og Kirkesonate i C-dur, KV 336, blir det Lotus vin- og mathus, der en femretters middag venter oss. Jeg er veldig spent.
Det tegner til å bli en feiende flott bursdag!
Jeg har fått følgende gaver til nå:
Fra Kjersti: barberkniv med alt tilbehør.
Fra Mamma og Pappa: Petter Schjervens Nostalgisk ordbok.
Fra Ingrid-Elin: en gave som er underveis.
Fra Robert: Grand Theft Auto samlepakke.
Fra Bestemor: 500– kroner.
Fra tante Elisabeth og onkel Einar: et feiende flott kort og en gave som er underveis.
Fra Christian og Nica: innendørsgolfputtesett i et flott treskrin.
Jeg ser stadig vekk kokker og andre som vet hvordan man lager god mat, fortelle hvor ille maten studenter og hybelboere lager seg er. Men det er et stort problem med maten de viser oss: den er dyr. Når man lever under den offisielle norske fattigdomsgrensa, da har man ikke råd til å kjøpe inn mat i dyre dommer. Men her om dagen var jeg heldig og kom over en stor pakke burgerkjøttkaker på lageret, så med den i fryseren stakk jeg en tur på butikken og kjøpte en salat, løk, noen tomater og burgerbrød.
Det er forresten én ting til som er viktig, og det er at det er lite oppvask. Til dette måltidet hadde jeg kun følgende å vaske etterpå: steikepanna, ostehøvelen (jeg skar opp osten først og brukte den som steikespade; med ei skikkelig jernpanne trenger man ikke å bekymre seg for å skade steikeflata), en kniv til skjæringa av grønnsakene og skjærefjøla. Med andre ord, i prioritert rekkefølge: maten var billig, maten smakte godt og det var lite oppvask.
Slik lager du billig, næringsrik og god mat:
(Altså Tor-Ivars hjemmelagde osteburgere.)
Finn frem ei skikkelig steikepanne og ha i en god klatt med smør. Når smøret er brunet, lemper du oppi ei burgerkake og lar den godgjøre seg i alt det gode smøret. Det er viktig at du ikke har for sterk varme, for da blir den svidd før den er gjennomstekt. På ovnen min er 4⁄6 passelig.
Når den er klar på den ene sida, snu den, legg på tre skiver tomat, to skiver ost, noen ringer løk og to skiver til med ost. Skru av plata (sparebluss på strømmen = mer penger i pengboka), la det hele godgjøre seg under lokk et lite minutt, før du trekker panna av varmen. Tips: For å ta vare på løken lenger, skjær opp løken uten å skrelle den, og skjær av bare så mye som du skal ha. Legg løken deretter i en plastpose med den avskårne sida tett inn mot plasten. Da holder løken seg sprø og god i lang tid.
Ha på dressing, ketchup og sennep etter smak på burgerbrødet. Legg burgeren på brøden og riv av salat og legg den på toppen; ikke kutt opp salaten, for da blir den brun og stygg mye fortere. Legg gjerne på godt med salat; grønnsaker er billige og drøyer maten mye, så da blir du mettere for mindre penger (og i tillegg blir maten mer smaksrik).
Voilà: Du har herved tilberedt et utsøkt måltid, fullt av grønnsaker (rikt på alle mulige ting som er sunt og bra for deg, og sikkert tilfredsstiller i hvert fall to av dagens fem), kjøtt (jern og B-vitamin, det må vi ha), og noe som i hvert fall ligner på brød. Og de som har sett Dødelig våpen-filmene, vet at en burger blir ikke god uten å ha fått godgjøre seg i masse smør, slik du akkurat har gjort.
«Rå sushi og bar» er en av mine absolutte favorittrestauranter. Vi hadde bestemt oss for å nyte denne helga nå som stipendet var inne på kontoene, så vi hadde avtalt med Nina, Cicilie, Veronika og Andreas å møtes på Rå, for deretter å dra hjem til oss og se film.
Kjersti og jeg bestilte oss et 32-biters brett på deling, og etter at alle hadde spist, bestilte vi et brett med de herlige frityrstekte bitene vi fikk på 30-årsdagen min. Vi var dessverre uheldige med servitøren vår. Det var for så vidt den samme som vi hadde på valentindagen også, og denne gangen gikk jeg til hovmesteren og sa fra om det. De beklaget det hele veldig, og vi fikk frityrsushien på husets regning. Det var hyggelig å se så god service, og selv om servitøren ikke gjorde en god jobb, var maten som vanlig sublim.
Etterpå dro vi, som sagt, hjem til oss og koste oss med film. De siste par dagene hadde vi gjort en innsats for å få huset koselig og presentabelt igjen, og det var ikke noe problem å ta imot gjester. Storsofaen, som Aibast hadde greid å tisse i, hadde fått puter i bunnen igjen, så nå var det faktisk slik at alle kunne sitte godt. Vi startet med Annie Get Your Gun, den fantastiske musikalen som naturligvis ikke trenger noen videre introduksjon, fortsatte med Hot Fuzz, en herlig, halvsvart, britisk politiactionkomedie, og avsluttet med en herlig Jackie Chan-actionkomedie ved navn The Spy Next Door. Klokka nærmet seg ett på natta da vi var ferdige.
Det ble en kjempetrivelig lørdagskveld, og jeg ser fram til eksamenskjøret er ferdig så vi kan gjenta det.
Nå har jeg vært på trening med elevene mine og hjulpet dem med opplegget til morgendagen. I tillegg hadde vi en morsom selvforsvarsøkt på slutten av treningen, etterfulgt av high-kick-trening. Etter det dro jeg på butikken og handlet godteri, øl, rusbrus, Røde Billys rødbrus, hvitløksbaguetter, salte potetpinner fra Sørlandschips, potetsalat, litt pålegg og Freias sjokoladepudding (mye bedre enn Tines). Dagens middag blir koteletter med ananas og potetsalat til. Desserten blir sjokoladepuddingen og litt fruktcoctail også (mmm… røde bær), og etter det masser av godter; alt akkompagnert av enten Spartacus: God of the Arena eller en eller annen annen god film.
Da jeg kom hjem, tuslet jeg meg en tur ut med telefonen til Kjersti og tok noen bilder av all den fine snøen. Det er syv minusgrader her og det laver ned, snøhaugene er flere etasjer høye og med alt det fine, hvite, blir det fredelig, stille og behagelig utendørs.
I morgen er det duket for bymesterskap i taekwon-do. Jeg skal som vanlig dømme, men i motsetning til i Romsdalen får jeg vel heller ikke nå være ringdommer. Av en eller annen grunn prioriteres seniorer til det her – en for meg virkelig uvant praksis.
Jula ble, som forventet, glimrende, og i motsetning til hva jeg planla, ble det ikke skrevet et kvidder. Og siden telefonen min var herpet, ble det nesten ikke tatt bilder heller. Jeg benyttet jula til å slappe velfortjent av, og i løpet av ferien fikk jeg resultatet på ANK-1230-oppgaven min også. Det endelige resultatet ble B i «En middelaldermunks beretninger», B i «Asias religioner» og A i «Kjønn i antikken». Jeg skal besørge å få lastet opp oppgavene når jeg får tak på den ferdigkorrigerte oppgaven min igjen.
Frem til nå i år, har det skjedd lite. Jeg har spilt litt rollespill, hatt en relativt sløv start på året studiemessig (noe jeg blant annet har tatt igjen i dag), men har begynt å ta det igjen, men koser meg med latin-, antikkens mytologi-, antikkens filosofi- og historieforelsninger. Når jeg kommer hjem i dag, skal latinhjemmeoppgavene løses, og etter det tenker jeg at jeg tar kvelden.
Det har vært et par spesielle ting som har skjedd da, som jeg nesten burde nevne. Etter å til slutt ha motet meg opp til å dra på trening, endte jeg opp med å knekke sesambeinet, som det visst heter, i foten. Det ligger omtrent under stortå-tåballen. Så med den starten på året, har jeg endt opp med sterke skuldrer, sterk rygg og en litt sterkere mage.
I tillegg har jeg for første gang siden videregående, andreåret faktisk, sunget solo. Domkantoriet ved 문히주 (Mun, Hiju) tilbød meg å synge tenorsoliene på «Kyrie» og «Gloria» fra Mozarts Krönungsmesse, og det gikk svært fint, synes jeg. Som takk har jeg blitt invitert på middag hos henne neste uke.
Og, jeg må nesten nevne det: siden nyttår har jeg latt skjegget gro. Snart blir det vel mykt også… Jeg har uansett bestemt meg for å ta det når jeg ser den første hestehoven, for da er det vår.
Dagen i dag har vært brukt på HIS-1001, der vi fikk en spennende forelesning om Bayeux-teppet og hvordan vi kan lese og forstå historien om kong Wilhelm Erobrerens tilraning av den engelske tronen; lesing av Art and Myth in Ancient Greece, hvor jeg i løpet av dagen har fått et helt kapittel unnagjort – femte kapittel venter; og alt, alt, alt for mye surfing, men jeg har da funnet en del interessant å lese og kikke på i mellomtiden, samt det neste eventyret til Mmimas og Cordelia.
Nå er det på tide å legge kursen hjem, før jeg ender opp med å bruke alt for mye tid på tvilsomme (les: interessante) sider. Jeg får håpe det ikke blir like lenge til neste gang jeg skriver noe.
Jeg holder på og rydder på telefonen min (etter å endelig ha funnet ut hvordan jeg får satt opp Gmail på den innebygde e-postleseren, så nå fremover kommer det sikkert til å bli atskillig flere bilder i postene mine, for ikke å snakke om en haug av gamle bilder som må lastes opp.
Først av alt, et par bilder av Begolas, Kjerstis katt. Dessverre er Aibast II etter all sannsynlighet borte for alltid, men med denne koseklumpen i hus går det bra likevel.
Her er et minne fra Haugen. Jeg husker ikke når det ble tatt, men utfra hvor høyt sola står på himmelen, vil jeg tippe nitida på kvelden midt på sommeren. Det er tydeligvis noe så sjeldent (til Veblungsnes å være) som vindstille, skal man dømme etter flagget. Hvis datoen på bildet stemmer, er flagget heiset til ære for Kjersti og meg, for det sier 9. juli 2010 – altså trebryllupsdagen vår (fem år).
Til slutt må jeg jo vise frem de kulinariske ferdighetene mine. Jeg fant en oppskrift på tortellini for et par måneder siden, og fant ut at jeg måtte prøve den (målet var å få til å lage pasta selv). Det ble litt av et arbeid, for pastadeigen er svintung å kjevle ut. Jeg har ikke noe problem med å forstå hvorfor de bruker egne maskiner til å lage pasta etter å ha prøvd det der. Men maten ble i hvert fall knallgod, og jeg skal, før eller senere, lage hjemmelaget pasta igjen. Siden jeg hadde så lite plass på telefonen, ble det bare med disse to bildene.
