43-årsdag: ei trivelig feiring

Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?

Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).

Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.

Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?

Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:

Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.

Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.

Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.

Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.

Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.

Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.

Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.

Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellom­tida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barber­kost­stativ, barber­kost og barber­såpe­skål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylle­ordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Book­wanderers, et foto­album og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bak­grunnen et nydelig katte­broderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflak­multi­verktøy og kredittkort­multi­verktøy, artige svampebobsokker og en penge­gave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg penge­gave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suf­fering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot for­modning glemte noe, beklager jeg så mye!

Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 22⁰⁶, så ikke så alt for seint.

Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?

For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.

«…vērae amīcitiae sempiternae sunt.»

Ro i kropp og sjel med kalligrafi

Det har nylig vært vinterferie, og som de som kjenner meg eller har fulgt meg ei stund vet, er ikke ferier noe jeg er spesielt god på. Etter å ha slitt meg gjennom den første uka før ferien, ganske så usikker på mye av hva som skulle skje, fikk jeg en fin start på ferien med deltagelsen på sparringsseminaret. Jeg fikk en god og fin mestringsfølelse av det, som alltid gjør godt. Vinterferieuka var selvsagt ei normal uke på universitetet, men på trening var vi ganske så få. Jeg fikk dermed trent rolig og godt på mine egne ting, og synes jeg gjorde gode fremskritt treningsmessig. Men det var etter ferien at jeg skulle finne det som virkelig ga meg følelsen av ro og mestring igjen.

Jeg har jo plundret litt med kalligrafi tidligere, og etter å ha fått ei blokk med akvarellark fra Elena, fant jeg anledninga forrige helg til å sette meg ned og øve meg igjen. Den amerikanske foreninga for skrivekunst, IAMPETH, har et flott bibliotek av gamle lærebøker digitalisert til glede for vordende kalligrafister og andre som ønsker å forbedre håndskrifta si. Det var her jeg fant instruksene jeg trengte for å øve meg på skrifta kalt German, ei skrift kjennetegnet ved svært flytende, bølgede bevegelser. Neste steg på veien er Old English som har mer kantede bokstaver, og krever ei stø hånd når hårlinjene skal tegnes inn. Det første forsøket mitt ser ut som til høyre.

Med første oppgave fullført, følte jeg meg klar for ei litt vanskeligere utfordring. Jeg hadde allerede vært en tur på byen og kjøpt bursdagsgave til Marie-Victoria og Weronica (Nica blir 29 i morgen). Dessverre rakk jeg det ikke til Marie-Victorias bursdag, men det ble et forsøk til Nica i stedet. Jeg linjet opp kortet, skisserte opp bokstavene med blyant, og lagde deretter ei ramme, slik jeg fant instruks på på bloggen The Calligraphy Pen. Den største utfordringa viste seg å bli å finne ut av hvordan få gullblekket til å flyte godt, noe jeg løste med å bruke fjærpenna i stedet, som har en annen sort spiss. Jeg ble svært fornøyd med hvordan det endte opp til slutt.

Jeg beklager den svært lave oppløsninga på bildet, men håper å kunne laste opp et bilde av bedre kvalitet når gaven har blitt gitt; kortet er nemlig forsvarlig forseglet i konvolutten nå.

Jeg fant ut at det var på tide å prøve seg på ei større utfordring. Da Elena så bildet av kortet, spurte hun om jeg hadde lyst til å lage noe slikt til henne også, så det måtte jeg jo nesten forsøke. Jeg syntes likevel jeg trengte å lære meg flere knep før jeg kunne lage noe som kunne være verdig en gave, så jeg satte meg ned og lette mer på nett etter hvordan man gjør det som på engelsk blir kalt flourishing. Jeg kom til slutt over ei side som het A Place to Flourish, og gjennom ei veivisning funnet der, endte jeg opp med det ferdige resultatet som kan sees nedenfor.

Klikk på bildet for høyoppløst versjon.

Teksten lyder «quia nātūra mūtāri nōn potest, vērae amīcitiae sempiternae sunt», altså «ettersom naturen er uforanderlig, av den grunn er sant vennskap evigvarende» (Marcus Tullius Cicero, De amicitia (Cic. Amic. 32)). Latinen er hentet fra Perseus 2013-03-07; oversettelsen er min egen.

Jeg må få lov til å si at jeg er svært, svært stolt over det endelige resultatet. I tillegg, synes jeg det har vært utrolig godt å finne tilbake til kalligrafien igjen. Det gir meg ro, og jeg kjenner en enorm glede over å skape noe vakkert. Hva synes du?

Latin: Harrius Potter et philosophī lapis

Av de mange fine tingene jeg fikk til bursdag i år, var den latinske oversettelsen av Harry Potter og de vises sten, på latin titulert Harrius Potter et philosophī lapis. Som jeg tidligere har beskrevet, har jeg et sterkt behov for å arbeide med latinen min, så det var en kjærkommen gave Marie-Victoria ga meg.

Jeg satt og jobbet litt med å forstå latinen på tur ned hit, og i dag tok jeg den frem igjen. Jeg tenkte det kanskje kunne passe å forsøke å skrive en oversettelse her, og ta et par avsnitt om gangen. Fokuset mitt kommer til å ligge på å forsøke å oversette også syntaksen brukt av oversetteren, ikke å oversette så likt tilbake som mulig i forhold til forfatterinna. Derfor kommer den norske oversettelsen til å ha litt merkelige setningsstrukturer for å framheve forståelsen av den latinske grammatikken.

Jeg tar selvsagt gjerne imot tips, korrektur, ris og ros fra de som måtte finne det interessant. Hold pekeren over hver setning/leddsetning for å se oversettelsen.

Harrius Potter et philosophī lapis

Caput primum

Puer Qui Vixit

Fra side 1 av oversettelsen av J. K. Rowlings bok, oversettelse gjort av Peter Needham, utgiver Bloomsbury Publishing Ltd., London 1997/2003

Dominus et Domina Dursley, quī vīvēbant in aedibus Gestātiōnis Ligustrōrum numerō quattuor signātīs, nōn sine superbiā dīcēbant sē ratiōne ōrdināria vīvendī ūtī neque sē paenitēre illīus ratiōnis. in tōtō orbe terrārum vix crēdās quemquam esse minus dēditum rēbus novīs et arcānīs, quod arcānīs tālēs omnīnō spernēbant.

Dominus Dursley preaerat societātī nōmine Grunnings, quae terebrās fēcit. vir erat amplus et corpulentus nūllō ferē collō, maximō tamen mystace. Domina Dursley erat macra et flāva et prope alterum tantum collī habēbat quam aliī hominēs, quod magnō eī ūsuī fuit quod tantum tempus cōnsūmēbat in collō super saepēs hortōrum porrigendō, fīnitimōs īnspiciēns. Dursleī fīlium parvum nōmine Dudley habēbant nec usquam, eōrum sententiā, erat puer splendidior.

Og så var det juleferie igjen

I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.

Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.

Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.

Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.

Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.

31-årsdag

I dag feirer jeg 31 år, så hipp hurra for meg!

Dagen i dag startet med å teste ut bursdagsgaven fra Kjersti; jeg fikk et komplett barbersett med barberkniv: Kniven er fra Tyskland og er tilvirket med stål fra Solingen, såpa er engelsk (erkeengelsk), kosten er med grevlinghår, beltet er fint og flott lær fra Tyskland (tror jeg det var) og så er det selvfølgelig en medfølgende tube med diamantstøvsalve. Det var…vanskelig, men jeg fikk det til ganske brukbart etter hvert. Riktig grep var selvfølgelig medvirkende til det, men også ganske enkelt å få den rette følelsen med bladet. Når jeg får et par uker til på meg nå, skal jeg prøve meg på hele regla: medhårs, krysshårs og mothårs. Men jeg skal vente, ja, for det er mange år med ta-drepen-på-huden-barbering som må avlæres først.

I kveld er det fremføring av Mozarts Krönungsmesse (Kroningsmesse) i C-dur, KV-317, med Domkantoriet, koret fra Murmansk og orkesteret fra St. Petersburg som står på tapetet. Det var virkelig god hjelp i å få inn stemmeforsterking, og jeg føler endelig at jeg kan trykke til; Trond Håvard hadde den samme følelsen, og han er jo ikke akkurat noen tam bass. Hele klangen i koret har blitt endret, og jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det blir når konserten er omme og jeg ikke har noe mer kor å dra til. Jeg må nok, utvilsomt, tilbake til Mimas når året er omme, men jeg tror jeg skal være lur og vente til da, for jeg har vært «lur» nok til å ta på meg førti studiepoeng denne høsten òg. Men tilbake til saken: Etter konserten (som i tillegg til KV317 inkluderer Kirkesonate i C-dur, KV 278, og Kirkesonate i C-dur, KV 336, blir det Lotus vin- og mathus, der en femretters middag venter oss. Jeg er veldig spent.

Det tegner til å bli en feiende flott bursdag!

Jeg har fått følgende gaver til nå:
• Fra Kjersti: barberkniv med alt tilbehør.
• Fra Mamma og Pappa: Petter Schjervens Nostalgisk ordbok.
• Fra Ingrid-Elin: en gave som er underveis.
• Fra Robert: Grand Theft Auto samlepakke.
• Fra Bestemor: 500– kroner.
• Fra tante Elisabeth og onkel Einar: et feiende flott kort og en gave som er underveis.
• Fra Christian og Nica: innendørsgolfputtesett i et flott treskrin.

D&D: Rollespill med Kjerstis Myia Dako

Av og til er det bare én kur som virker: Rollespill. Kjersti lagde for lenge siden en flott karakter ved navn Myia Valeria Dako, ei blond, tropisk brun krigerske. Hun har lagt på hylla ganske lenge, men i kveld ble hun tatt frem igjen. Jeg har tidligere postet om det militære rangsystemet jeg lagde for henne, og selv om jeg ikke har satt meg ordentlig inn i hvordan reglene som ble laget for utkjemping av store slag fungerer, så har det fungert bra så langt.

Ingen ting symboliserer rollespill bedre enn den tyvesidede terningen, og kveldens spill ble raskt startet med mitt aller første spillkast med den enorme d20-en jeg fikk fra Charlotte i bursdagsgave. Noen gigantiske skorpioner hadde gravd seg ned i ly for ørkenstormen, og jeg måtte sjekke hide-resultatet deres. Utrolig nok (nei, har du sett!) så hun dem. De var jo bare store som små lastebiler.

Se de fine skorpionene! Ja, jeg vet det. De ser ut som lus…

De snek seg inn i gangen, inn til høyre og var stille nok til ikke å vekke en haug med orker som lå og sov i køyesenger. De ble behørig drept, stilt og rolig (det hjalp også med en stillhetsmagi), men da de skulle ut igjen, hadde de tydeligvis blitt observert av den halvsovende vaktposten oppe i enden av gangen.

Ja, bildet er fryktelig ute av fokus, men jeg orker ikke å pakke ut tavla fra kofferten og ta bildet på nytt.
Etter å ha fått utgangsdøren pepret med bolter gjentatt ganger, stormet Myia ut, angrep den første og beste hobgoblinen (og kløyv' han), hvorpå de andre fulgte etter og til slutt tok knekken på hele gjengen. Det stille, snikende oppdraget ble akkurat høylytt. Heldigvis uler sandstormen fortsatt utenfor, så sannsynligvis er det ingen som hører dem. Den som venter får se.

---

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg kan og vil. Også for å vise frem den fine tavla jeg fikk. Jeg har sagt det før, og jeg mener det fortsatt: D&D er verdens beste hobby.

En overraskelsens dag

For en dag det har vært i dag. Jeg begynte dagen i dag med å fortsette det jeg har brukt de siste par dagene på: å surfe NAV.no på leting etter arbeid i Tromsø. Jeg var ikke så veldig effektiv, men fikk da satt i gang med enda en søknad. Litt utpå dagen (nitida -- sto tross alt opp før de aller fleste) fant jeg ut at jeg ville være snill med meg selv, så jeg skrudde på masse varme på badet, og tok meg en lang og god dusj, etterfulgt av finstussing av skjegget, grundig ordning av håret, og godlukt og det som hørte til. Jeg kan godt forstå hvorfor damene liker å bruke tid på badet innimellom. Det gjør godt.
Etter dette dro jeg bortover for å kjøpe meg en baguette og levere noen bøker som jeg ikke visste hvor skulle hen. Jeg så at jeg hadde fått en melding fra Jim Cato, og dro til han—på skolen—rundt halv ett. Det var litt av en overraskelse han hadde til meg. Jeg ble den heldige eieren av et Sapphire Radeon HD 4770, som tydeligvis skal gi meg muligheten til CoD 4 med 1920x1200 med 60 fps. Jeg gleder meg! Det var bursdagsgave fra admingjengen for No Man's LAN, og jeg må si det overrasket stort. Tusen takk skal dere ha!
Etter det soset jeg rundt litt mer. Jeg fikk hjulpet Kjersti med å få tak i pakken hennes, som har lagt på postkontoret i Tromsø i to uker uten at de har sendt ut pakkelapp, så nå har hun fått begynt på syinga si.
Senere på dagen dro Jim Cato, Dan Patrick og jeg på kinarestauranten. Den honningmarinerte biffen de har der, er helt suveren. Det var litt sterk, men det gjorde ikke noe. Jeg spanderte på meg selv et glass brus også, og hele moroa kostet ikke mer enn en tre – tre hundre og femti kroner.
Etter det var det trening, og vi hadde det trivelig der. Jeg fikk sagt i fra til rødbeltene at de må følge med og stramme opp elevene når sortbeltene kommer, og forhåpentligvis blir det i orden til neste trening. Jeg vil ikke ha en gjentagelse av graderingen i Molde. Ungene fikk tynt seg, inkludert de tre nye elevene som kom, og etter det var det prøvegradering for grønt, blått og rødt belte. Lasse sto på og hjalp til med instruksjon i mellomtida, og det så ut til at det gikk veldig fint.
Da jeg dro derifra, kjørte jeg til Åndalsnes og kjøpte meg en Big One. Nå har jeg vært hos Lindbjørg og sett på hva som skal gjøres på søndag (Wiii! Jeg skal spille orgel!), og nå er sengehalmen tydeligvis lei av å vente på meg, så nå er det på tide å stikke. Jeg må bare høre ferdig “A Change of Seasons” først, for det er det nå.

---

Jeg var hos CC i går, og det ble en trivelig kveld. Goblin-amme!

En trivelig rollespillkveld

Dagen i dag har i grunn vært fin, den. Jeg har fått gjort en del fornuftig, tatt det veldig med ro, og jeg føler meg rolig og avslappet og har greid å styre unna det depressive tankesettet. Unntaket var vel i grunn i morges, da jeg var ute med ruta. Jeg var trøtt, men avsluttet faktisk til tida (ett minutt før). I dag startet jeg på Næsa, så Sølvi fikk avisen til den tiden hun mente hun skulle ha den.

Etter det satt jeg på Haugen, og spiste nyinnkjøpt god brødmat og pålegg, hvoretter jeg startet med dagens heftige artikkelskriving og oppdatering. Jeg endret utseendet på bloggen min, og synes at den begynner å bli brukbar. Jeg er fornøyd med det jeg har fått gjort. Det beste av alt, var jo gaven jeg fikk i dag, som jeg nevnte nedenfor.

---

Men så til saken. I kveld, fra klokka seks, var det charlottebesøk. Vi startet å spille nokså umiddelbart, og bortsett fra en lang prat med Helge midt i økta, var det rollespill omtrent hele tiden.

De fortsatte fra der de var sist, Cordy og Roland, liggende i le for styggværet, tett inntil fjellet. Etter oppvåkning, satte Cordy i gang med å ordne ting for videre reise mot Gorđian, og det første de gjorde, var å sette av gårde mot Emma. For å i det hele tatt få til det, i sludd og stiv kuling [Her har jeg visst sovnet. Fortsatt 20. oktober 2009 kl. 09³⁰], måtte de knyte seg fast til hesteryggen. Etter mye bal greide de å redde Emma opp av det 15' dype hullet. Hun ble lagt på en provisorisk slede laget av Roland, og dratt av hingsten hans. Etter til sammen syv timer reise, i et forferdelig vær, utmattet (fatigued) og klar, fant de en plass ved fjellene på nordsiden av dalen der de kunne raste.

Det var da alt gikk galt. Ungene ble kidnappet mens de hadde ryggen til (det var bekmørkt på grunn av været), og de satte i gang innover i skauen på leting. Roland fant sporet etter dem, og fulgte det oppover elven. Han krysset elven ved å hoppe stav, men Cordy var nå så utslitt (exhausted) at hun ikke hadde sjanse til å verken få fart eller spenst nok til å komme seg over, så hun måtte dras over ved hjelp av tau, gjennom det fire grader kalde vannet. Roland satte straks etter ungene inn gjennom åpningen i fjellveggen, og da Cordy kom etter, var han også borte.

Vi storkoste oss!

Enda en gave fra DP

DP var innom i går. Han hadde vært i Molde og hadde med noe til meg. Han hadde tatt helt av, og ga meg følgende:

• Hearts of Iron,
• GTA IV,
• Arena Wars,
• World in Conflict og
• Fable: The Lost Chapters (alle brukt) og
• Wolfenstein (du vet, det helt nye).

Jeg hadde overhodet ikke forventet noe sånt, så det var en uvanlig hyggelig overraskelse.

En lang, lang lørdag

Det ble en lang dag i går. Først på dagen var det til Valldalen, der vi feiret Jørn Marius' ettårsdag. Eline var helt i hundre, og storkoste seg med Amanda. Etter det kjørte vi til Moa og fikk kjøpt fire gaver før vi dro videre. Ålesund TKD var neste stopp, for de feiret 10 år i går. Både master'n og Hosen var til stede, og jeg overrakk gaven fra Fræna, Molde, Surnadalen, Kristiansund og oss. Jeg skal laste opp et bilde av det når den er ferdiglagd (Ronny fikk et prøveeksemplar). Etter det kjørte vi tilbake til Åndalsnes, og dro opp på Ritas bursdagsfeiring i leiligheta til Steven. Hun fikk en samleboks med alt av D&D-spill siden Baldur's Gate. Da klokka var ca tre var vi hjemme og la oss.

Åttogtyveårsbursdag

Det ble en fin bursdag for meg. Kjersti startet med å gjøre dagen ekstra fin, ved å gi meg en fin pose fylt med hjembakte boller og kanelkringle, og ikke minst CD-en som jeg hadde ønsket meg så lenge (Death Magnetic). Utover dagen fikk jeg masser av gratulasjoner fra fjern og nær, og masse fine gaver. Fra Mamma og Pappa fikk jeg ei ny, stilig bukse, sokker og merinoullskjerf, Hageboken og ei sjokoladekake; fra Bestemor fikk jeg en skikkelig flott ullgenser og 200,- kroner; fra Ingrid-Elin og Robert fikk jeg et norgesglass med godteri (og et kort som sa at mer var underveis); fra tante Elisabeth og onkel Einar kom det hilsning på et morsomt kort; fra Rita Helén fikk jeg et bingoflaxlodd; fra familien Kvalsund fikk jeg 500,- kroner; og på trening ble jeg påspandert et sjokoladekakestykke. På toppen av det hele fikk jeg ønskemiddagen min fra Kjersti da jeg kom hjem: Kjøttkaker fylt med sølvløk og rødbeter, hjemmelaget brunsaus og dampkokte poteter. Så koste vi oss med å sitte sammen i sofaen og se på TV, spise potetgull og drikke glass-Cola, nyte et glass Bache Gabrielsen og rett og slett ha det fint sammen.

I morgen skal jeg tidlig opp, for AR data gir bort en PC for bare tyve kroner til morgendagens aller første kunde, og den har jeg tenkt å sikre meg, så nå er det raskt i seng for meg.

Det ble en super bursdag! Tusen takk til alle sammen.

Fikk forresten en e-post fra Ingrid-Elin i dag, der jeg fikk en lenke med info om det hun tenker å skrive masteroppgave om. Ta en titt på filmen på Evolved Virtual Creatures.