Høringsresultat

I går fikk vi et brev fra Universal Credit med videre oppfølging i et nytt brev som kom i dag. I motsetning til hva vi fryktet kunne skje – at det ble trenert i det uendelige – viste det seg faktisk at de tok til etterretning hva dommeren uttalte: at jeg hadde rett til å arbeide, at hvor firmaet den gang da var registrert hadde ingen betydning, og i praksis at vi hadde hatt rett hele tida.

Brev frå DWP: Department for Work & Pensions.

I korte trekk er det brevet sier, at påstanden deres om at jeg feilet habitual residence-prøven feil; at jeg har rett til å arbeide i Storbritannia med bakgrunn i denne reviderte avgjørelsen; og at jeg, som den gang da selvstendig næringsdrivende med registrering i Norge (noe jeg er overmåte glad for at jeg ikke er lenger), hadde selvstendig næringsdrift som var genuine and effective. Med andre ord mente de at innsatsen jeg gjorde var tilstrekkelig, juridisk legitim og av betydning for å vurdere arbeidsinnsatsen min, at jeg kunne fortsette å arbeide slik jeg gjorde, og dermed at jeg hadde vært kvalifisert til å få hjelp når ting den gang da var som vanskeligst.

Enden på denne visa ble med andre ord for oss noe vi knapt noen gang har opplevd: ei økonomisk vanske som endte opp med å løse seg på en god måte. Har vi kanskje fortjent en opptur nå?

Ettertanke

Nøkkelen til alt dette var to ting: For det første fikk vi enormt med hjelp fra Money Matters. De er en privat organisasjon som, så vidt jeg vet, får penger fra staten til å hjelpe folk med det som i Norge tilsvarer Nav-problemer.

For det andre har man visst rett på gratis rettshjelp her, selv når det ikke er en kriminalsak. Vi hadde aldri greid å legge fram saken slik vi gjorde hvis det ikke var får advokaten som forberedte saken for oss. Det var fascinerende å høre han og dommeren diskutere juss; det gikk fullstendig over hodet på oss, men ut fra utvekslinga var Kjersti og jeg skjønt enige om at han var glimrende.

Norge kunne trengt noe slikt: Både noe uavhengig som hjelper folk med Nav og tilgang på juridisk hjelp når man trenger det. Det er ikke så rent få ting Skottland og Storbritannia gjør rett, selv om det utvilsomt er ting som er helt skakkjørt her òg.

Jeg er nå en gang av den meninga at enhver – det være seg person eller stat eller organisasjon – når noen har ei god løsning på ting, burde man lære av det og gjerne helst innføre det. Det er alltid noen som har funnet ei god løsning på noe, noe som alle, når det kommer til stykket, tjener på. Norge har litt å lære her – men, som sagt, det har jaggu Storbritannia også.

Høring

Statua Jūstitiæ
Deval Kulshrestha: CC BY-SA 4.0, fra Wikimedia Commons.

I dag gjorde Kjersti og jeg noe vi ikke har gjort før: Vi var på høring. Det hele startet i fjor vår da livs­situasjonen vår endret seg ganske dramatisk. Vi søkte derfor om hjelp via Stor­britannias svar på NAV: Universal Credit. Prosessen var hyggelig, folk var hjelpsomme, og vi fikk svar på det vi lurte på. Det var dog riktignok en del kjepper i hjulene underveis: Vi kunne ikke scanne og sende dem dokumenta­sjonen de ba om, men måtte heller ta med papirene til dem slik at de kunne scanne dem og gi dem tilbake til oss. Ja, ja … Og så måtte vi selvsagt gjennom det håpløst elendige proof of address-opplegget som brukes her i Stor­britannia, siden de ikke har noe BankID-aktig system i det hele tatt: med andre ord ta med deg to vindus­konvolutter for å bevise at du har registrert adresse der du påstår – som om man ikke kunne ha for­falsket det enkelt. Ja, ja.² Men når vi nå hadde kommet oss gjennom papir­dokumentasjon­nåløyet – et heftig stress­opplegg for Kjersti med personlig oppmøte i stedet for video­møte, for å vise at hun eksisterte eller noe sånt (Ja, ja.³) – så kunne vi endelig holde oss til digital kommunikasjon og fikk til slutt svaret mens vi var i Norge i juni (mener jeg det var) det året: Søknaden var innvilget.

Men det skulle ikke være så enkelt, viste det seg. To–tre dager etter kom det nemlig kontra­melding: De hevdet at jeg ikke hadde rett til å arbeide i Stor­britannia, til tross for at jeg blant annet hadde jobbet for UofG. Dette endret de seinere til å hevde at jeg ikke var såkalt gainfully selfemployed (til tross for tidligere avgjørelse avlevert meg ansikt til ansikt), og videre at vi ikke hadde bevist retten vår til å oppholde oss der og arbeide, til tross for at de hadde fått statens såkalte share code (en delekode som gir dem tilgang til å se den informasjonen de faktisk trenger, og ikke alt mulig annet de ikke har behov for å vite) for å kunne sjekke dette. Det hele var en farse på høyt nivå. Enden på visa ble at vi fikk null hjelp, kort oppsummert slik:

1. Siden dere har for lav inntekt, trenger dere hjelp til å klare dere.
2. Siden dere har for lav inntekt, kvalifiserer dere ikke til å få hjelp.

Kilde: Wikimedia Commons. Open Government Licence v. 1.0.

Dette pågikk lenge, med mye fram og tilbake, blant annet ved at de tre ganger ikke møtte til telefon­møtet de selv hadde satt opp med oss, og dessuten ved at vi gang på gang gjorde det klart for dem at det var umulig for dem å ha kommet fram til en avgjørelse i saken på en dato som var før vi hadde opprettet første kontakt med dem. Ja, de gjorde faktisk det: De har gjentatt selv i dokumentene, i journalen, og hele veien fram til høringa i dag: De hevder at de hadde tatt av­gjørelsen før vi første gang tok kontakt med dem, til tross for gjentatte henvendelser fra oss da avgjørelsen første gang ble tatt der vi ba dem om å rette opp i dette.

Men så, i dag, etter mye hjelp fra Money Matters og ei aldeles suveren dame der, var det høring om saken, for vi hadde anket avgjørelsen, siden den åpenbart var fattet på feil grunnlag. Vi, dommeren og advokaten som representerte oss (igjen: en advokat tildelt oss av staten – her har man tydeligvis rett på rettshjelp) var til stede, men ingen fra Universal Credit. Etter en angstfylt time for Kjersti og en nervøs time for meg, var høringa ferdig. Dommeren takket og gav beskjed om at vi kom til å bli under­rettet om avgjørelsen innen et par dager, men utrolig nok kom avgjørelsen etter bare et par timer: Vi vant på alle punkt. Dommeren skreiv at etter å ha hørt bevisene lagt fram fra oss og vurdert saks­dokumentene, tilside­satte hun avgjørelsen fra UC og godtok anken vår. Jeg hadde ikke trodd det skulle skje, men det gjorde det.

I etterkant skreiv jeg til advokaten og beklaget at jeg hadde vært elendig å svare for meg (og brukt alt for mye tid på å svare på ting jeg ikke ble spurt om); han mente at jeg ikke skulle rakke ned på meg selv slik – som sagt: en hyggelig mann, en hjelpsom og hyggelig og kunnskaps­rik mann. Videre skreiv jeg at jeg håper denne avgjørelsen kan gjøre det enklere for andre og at det tas til etter­retning av dem som har avgjørelses­myndighet i UC. Vi får nå se om det skjer. I alle fulle fall (her har vi et uttrykk som må undersøkes nærmere, så jeg har spurt Språkrådet) virker det nå klart at avgjørelsen er tatt. Det kan ikke ha vært fryktelig viktig for UC hva som skjedde, tatt i betraktning at de ikke møtte opp (takk og pris for det!), så jeg ser ikke for meg at avgjørelsen skulle bli anket videre (og jeg vet ikke om det er noe som er mulig å gjøre). Advokaten ga uttrykk for at vi kanskje måtte smøre oss med litt tålmodighet for å se hva UC gjør med saken, men òg at hvis det ikke skjer noe innen rimelig tid, får vi puffe dem litt i ryggen. I uansett tilfelle var det en vellykket dag, og det må kunne sies at det var godt å endelig få noe godt økonomisk nytt.

Tanker om Nav

Nå har jeg vært nede på Nav igjen, og nok en gang kom følelsen av at det hadde vært mer produktivt å grave et hull i gulvet hos dem med en plastskje, enn å bruke tiden der nede.

Etter å ha henvendt meg til dem først, med spørsmål om hvor jeg kunne parkere (ettersom jeg er blakk, og den eneste parkeringsplassen de hadde var opptatt), ble jeg spurt om å skrive ned navnet mitt og telefonnummeret på en lapp, og gå ut til bilen og vente, så skulle de ringe meg når de hadde skaffet meg en parkeringsplass klar. Etter et kvarter kjørte jeg tilbake til Steinerskolen (har fått tilkallingsvikarjobb der), parkerte, og gikk hele veien tilbake til Nav. Fortsatt var det ingen som ringte.

Jeg fikk en ny kølapp hos dem, og ventet faktisk i en halvtime før jeg kom meg inn (og jeg var førstemann i køen). Så måtte jeg sitte inne hos ei smågretten dame og prøve å få henne til å forstå at blakk betyr blakk – ikke “Jeg har ganske lite penger akkurat nå og det er en uke til lønn.”

Det sank inn til slutt, så jeg fikk skjemaet fra henne, og satte meg ned for å fylle det ut. All dokumentasjon som tidligere er levert dem, må naturligvis leveres på nytt, for de forskjellige Nav-kontorene utveksler ikke opplysninger med hverandre. Slutten på dagen var grei nok, for da fikk jeg faktisk hjelp da jeg lurte på noe. Nå er det bare å få gjort resten av dagens gjøremål.

---

Jeg satt oppe i natt og lagde en presentasjonsversjon av musikken til III. Det ble ganske så bra, synes jeg. For de som har lyst til å høre den, gi meg e-postadressen, så skal jeg sende en kopi.

En overraskelsens dag

For en dag det har vært i dag. Jeg begynte dagen i dag med å fortsette det jeg har brukt de siste par dagene på: å surfe NAV.no på leting etter arbeid i Tromsø. Jeg var ikke så veldig effektiv, men fikk da satt i gang med enda en søknad. Litt utpå dagen (nitida -- sto tross alt opp før de aller fleste) fant jeg ut at jeg ville være snill med meg selv, så jeg skrudde på masse varme på badet, og tok meg en lang og god dusj, etterfulgt av finstussing av skjegget, grundig ordning av håret, og godlukt og det som hørte til. Jeg kan godt forstå hvorfor damene liker å bruke tid på badet innimellom. Det gjør godt.
Etter dette dro jeg bortover for å kjøpe meg en baguette og levere noen bøker som jeg ikke visste hvor skulle hen. Jeg så at jeg hadde fått en melding fra Jim Cato, og dro til han—på skolen—rundt halv ett. Det var litt av en overraskelse han hadde til meg. Jeg ble den heldige eieren av et Sapphire Radeon HD 4770, som tydeligvis skal gi meg muligheten til CoD 4 med 1920x1200 med 60 fps. Jeg gleder meg! Det var bursdagsgave fra admingjengen for No Man's LAN, og jeg må si det overrasket stort. Tusen takk skal dere ha!
Etter det soset jeg rundt litt mer. Jeg fikk hjulpet Kjersti med å få tak i pakken hennes, som har lagt på postkontoret i Tromsø i to uker uten at de har sendt ut pakkelapp, så nå har hun fått begynt på syinga si.
Senere på dagen dro Jim Cato, Dan Patrick og jeg på kinarestauranten. Den honningmarinerte biffen de har der, er helt suveren. Det var litt sterk, men det gjorde ikke noe. Jeg spanderte på meg selv et glass brus også, og hele moroa kostet ikke mer enn en tre – tre hundre og femti kroner.
Etter det var det trening, og vi hadde det trivelig der. Jeg fikk sagt i fra til rødbeltene at de må følge med og stramme opp elevene når sortbeltene kommer, og forhåpentligvis blir det i orden til neste trening. Jeg vil ikke ha en gjentagelse av graderingen i Molde. Ungene fikk tynt seg, inkludert de tre nye elevene som kom, og etter det var det prøvegradering for grønt, blått og rødt belte. Lasse sto på og hjalp til med instruksjon i mellomtida, og det så ut til at det gikk veldig fint.
Da jeg dro derifra, kjørte jeg til Åndalsnes og kjøpte meg en Big One. Nå har jeg vært hos Lindbjørg og sett på hva som skal gjøres på søndag (Wiii! Jeg skal spille orgel!), og nå er sengehalmen tydeligvis lei av å vente på meg, så nå er det på tide å stikke. Jeg må bare høre ferdig “A Change of Seasons” først, for det er det nå.

---

Jeg var hos CC i går, og det ble en trivelig kveld. Goblin-amme!