Eg held framleis på å lese Cicero sine Samtalar på Tusculum (og det er slett ikkje så verst triveleg å lese det), og i avsnitt 1.58 seier han at:
Cumque nihil esset, ut omnibus locīs ā Platōne disseritur – nihil enim putat esse quod oriātur et intereat, idque sōlum esse, quod semper tāle sit, quāle est; ἰδέαν appellat ille, nōs speciem – nōn potuit animus haec in corpore inclūsus agnōscere, cognita attulit: ex quō tam multārum rērum cognitiōnis admīrātiō tollitur. Neque ea plānē videt animus, cum repente in tam īnsolitum tamque perturbātum domicilium immigrāvit, sed, cum sē collēgit atque recreāvit, tum agnōscit illa reminīscendō: ita nihil est aliud¹ discere nisi recordārī.
1 Her tyding jamfør II frå Latinsk ordbok: ofte = bare.
Og sidan inkje er, slik det allstad blir framlagt av Platon: for han meiner at det er inkje som blir til og går til grunne, og at det aleine er som alltid er slik eit slag som det er; han sjølv kallar det ἰδέα, me kallar det tankebilete. Livskrafta kunne ikkje erkjenne dette [medan ho var] innestengd i lekamen; ho bar med seg erkjenningane: Frå dette blir forundringa [vår] om kjennskapen til so mange ting oppheva. Og livskrafta ser ikkje dette beint fram når ho brått har flytta inn til slik ein usedvanleg og slik ein forstyrra opphaldsstad, men, når ho har samla seg og kome seg, då kjenn ho dei att med å hugse [dei]: Dermed er å lære inkje [meir enn] å berre minnast.
Cicero: Samtalar på Tusculum 1.58
Kva er då eigenleg denne idéen, dette tankebiletet? Bakgrunna er Platon sin tanke om kva me eigenleg kan vite, kva me eigenleg kan få viten om. Anfinn Stigen skriv at Idéene er evige mønstre for de ting som kan eksistere i sanseverdenen, og mønstrene eksisterer forut for og uavhengig av om noe blir laget etter dem. Idéverdenen er evig. Idéene er uforanderlige. (Anfinn Stigen: Tenkningens historie, bind 1, Gyldendal akademisk forlag, 20. opplag 2011, s. 64.) Nøkkelen til kva dette handlar om ligg altså i spørsmålet kva kan me få viten om? Platon ønskjer å finne ut kva viten er, kva me kan få viten om og treng dermed ein metode for å finne ut korleis han kan få svar på desse spørsmåla.
Det er passande at dei to ordbøkene eg brukar til vanleg har so nærliggande forklaringar på kva det greske og latinske uttrykket faktisk tyder. Den gresk–danske ordboka mi (Berg, C.: Græsk–dansk Ordbog til skolebrug, anden forkortede udgave, andre opplag, Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag, S. L. Møllers bogtrykkeri, København, 1950) seier at ἰδέα er 3) i philosophisk Btdng., Tankebillede, Ide, Begreb, medan den latinske ordboka mi (Johanssen, Jan & Nygaard, Marius & Schreiner, Emil: Latinsk ordbok : latin–norsk, fjerde reviderte utgåve av Kraggerud, Egil & Tosterud, Bjørg, J. W. Cappelens Forlag ⅍, Oslo, 1998) omtalar speciēs som 2 d forestilling, begrep; idé, ideal. Faktisk får me i kommentarane til Loeb-utgåva ei veldig fin oppsummering av problemet Platon prøvde å svare på:
Cicero is summing up the teaching of the Phaedo. Absolute justice, beauty, goodness, etc., are “ἰδέαι,” and knowledge of them cannot be obtained through the senses. These “ideas” are unchanging, are always what they are and do not admit of variation. We acquired knowledge of them before we were born. Objects perceived by the senses are always changing and hardly ever the same. The soul is akin to the invisible and unchanging: the body to the visible and changing. The body drags the soul into the region of the visible and changing, and the soul wanders and is confused. We make the nearest approach to knowledge when we have the least possible connection or fellowship with the body. If the soul had had no life apart from its association with the body, it could not have acquired knowledge of the true realities, the “ideas.”
Note. 3 s. 69 i King, J. E.: Tusculan Disputations with an English translation by J. E. King, Cicero XVIII, LCL 141, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts / London, England, første gong publisert i 1927, revidert i 1945, ISBN 978-0-674-99156-9, DOI.
Det er denne idélæra som er grunnlaget for hulelikninga, som tek for seg to av nivåa i idélæra hans. Kort oppsummert er ho at me har ein tanke om kva eit menneske er, det ideelle menneske; so har me eit omgrep menneske, altså måtane me omtalar oss sjølve på, kva me er, kan vere, vil vere; so har me oss sjølve, slik me går rundt omkring i verda med skavankane våre, nokre meir lik idealet, idéen mennesket, andre mindre; so har me til slutt bileta av menneske, skuggebileta som me kjenner frå hulelikninga.
Til sist, som so mange filosofiprofessorar har sagt før, om du vil ha ei innføring i kva hulelikninga går ut på, sjå The Matrix. Filmen er fabelaktig, og framleis, sjølv over tjue år etter at han kom ut, både sterk, meiningsfull og ikkje minst flott å sjå på. (Og framleis, som den gong då, er eg litt misunneleg på dei som er på klubben når Neo og Trinity møtast fyrste gongen.)
Det er ingen hemmelighet at Cicero var lite begeistret for epikureerne; i et brev til broren hans Quīntus for eksempel (QFr 14.5), omtaler han Titus Lucrētius Carus’ læredikt som å inneha geniets gnister men å være høyst teknisk – og i bunn og grunn kjedelig. Men hva med storverket hans Samtaler på Tusculum?
Byste av Epikur av kunstneren Sailko, fra Wikimedia Commmons. CC by SA 3.0.
[…] sed mandāre quemquam litterīs cōgitātiōnēs suās, quī eās nec dispōnere nec illūstrāre possit nec dēlectātiōne aliquā adlicēre lēctōrem, hominis est intemperanter abūtentis et ōtiō et litterīs. Itaque suōs librōs ipsī legunt cum suīs, nec quisquam attingit praeter eōs, quī eandem licentiam scrībendī sibi permittī volunt.
[…] men at noen overhodet tilkjennegir tankene sine til skrift, noen som verken evner å anbringe dem i orden eller belyse dem, eller å på et eller annet vis lokke leseren med nytelse, [det er] et menneske [av et slag så] over stokk og stein misbrukende såvel fritid som lærdom. Dermed leser disse sine egne bøker med [rævdilterne] sine, overhodet noen verken rører [bøkene] unntatt dem som ønsker å tillate for sin egen del den selsamme friheta å skrive.
Cicero, Samtaler på Tusculum 1.6
Så, kort oppsummert, som overskrifta på posten tilsier: Cicero syntes at nytelsesfilosofien til dem som kalte seg epikureere var joss og mannjskit. Men her er det nok viktig å nevne at han nok først og fremst tenkte på dem som kom etter Epikur, ikke Epikurs faktiske filosofi; han kaller det jo ikke epikureisk filosofi, men livsnytelsesfilosofi. Jeg lar Store norske leksikon avslutte:
Fysikk kunne bidra til [livsførsel som førte til lykke,] ved å gi ting sine naturlige forklaringer og derved befri menneskene for lykkedrepende overtro og frykt for gudene, slik at de uforstyrret kunne leve for nytelsen. Denne var for Epikur ikke først og fremst den sanselige nytelsen, men den opphøyede sjelsroen (ataraksia) som medførte befrielse fra ulyst og lidelse.
Epikurs lære ble mistolket av hans elever, som la hovedvekten på sanselig nytelse. Slik fikk ord som epikureer og epikurisme nedsettende betydning.
Cato frå Uthica, statue på Louvre, frå Wikimedia Commons. Klikk på biletet for å sjå heile.
Eg held fram med omsetjingane mine, og har her ein ny passasje frå Cicero, men denne gongen frå Ciceros filosofiske verk Om det høgste gode og vonde. Teksten er det viktigaste, so eg går rett på sak:
Utdrag frå Cicero sitt verk Dē fīnibus bonōrum et malōrum bok 1, del 15.49
[49] Eadem1 fortitūdinis ratiō reperiētur. Nam neque labōrum perfūnctiō neque perpessiō dolōrum per sē ipsa allicit nec patientia nec assiduitās nec vigiliae nec ea ipsa, quae laudātur, industria, nē fortitūdō quidem, sed ista sequimur, ut sine cūrā metūque vīvāmus animumque et corpus, quantum efficere possīmus, molestiā2 līberēmus. Ut enim mortis metū omnīs quiētae vītae statūs perturbātur, et ut succumbere dolōribus eōsque humilī animō inbēcillōque ferre miserum est, ob eamque dēbilitātem animī multī parentēs, multī amīcōs, nōn nūllī patriam, plērīque autem sē ipsōs penitus perdidērunt, sīc rōbustus animus et excelsus omnī est līber cūrā et angōre,2 cum3 et mortem contemnit,4 quā quī affectī sunt in eādem causā5 sunt, quā ante quam nātī, et ad dolōrēs ita parātus est,‡ ut6 meminerit maximōs morte fīnīrī, parvōs multa habēre intervā̯lla7 requiētis, mediocrium8 nōs esse dominōs, ut, sī tolerābilēs sint, ferāmus, sī minus,9 animō aequō ē vītā, cum ea nōn placeat, tamquam ē theātrō exeāmus. Quibus rēbus intellegitur nec timiditātem ignāviamque vituperārī nec fortitūdinem patientiamque laudārī suō nōmine, sed illās reīcī, quia dolōrem pariant, hās optārī, quia voluptātem.
Den sjølvsame forteljinga skal bli erfart om mot. For verken utføringa av arbeid eller å utstå liding er tillokkande i seg sjølv, heller ikkje verken tålmod eller iherdigskap eller vaktsamheit, eller den dygda, som vert lovprisa, verksemd, og sjølv ikkje eingong mot; men me jagar desse [dygdene] for at me skal få leve* utan uro og frykt, og – so langt me kan gjere det [slik] – for at me skal få fri sjela og lekamen [vår] frå ubehag. For med frykta for å døy blir alt av ro og livstilstand forstyrra, og å slik bøye seg for smerte og bere det med audmjukt og svakt sinn er sørgjeleg; og på grunn av slik ei svekking av sjela har mange forsmådd mangfaldige foreldre, mangfaldige venar, sjølv fedrelandet, og mange [har] til og med fullstendig [forsmådd] seg sjølve! Slik er ei robust og opphøgd sjel heilt ottefri og sorgfri,† for ho‡ foraktar sjølve dauden på det viset som dei som er tekne av den same omstenda er på det viset som førenn dei var fødte;§ og ho er førebudd soleis på smerter, at ho minnast at dei største [smertene] vert avslutta med dauden, at mindre [smerter] har mange opphald med ro, at dei av middelmåtig [karakter] ikkje lar seg herske over; at – viss dei er uthaldbare – kan me tole dei; at i motsatt fall, med tilfreds sjel kan me frå livet – når det ikkje er oss til behag, like so vel som frå teateret – fare ut frå det. Med desse tinga blir det forstått at otte og feigskap ikkje klandrast, djervskap og uthald prisast ikkje i seg sjølve; men at førstnemnde blir vanda av di det valdar smerte, [og] det andre blir trådd etter av di det [skaffar] nyting.
Notar
1. Adverbforma eādem er mogleg («Forresten skal forteljinga om mot bli erfart»), men den er særs usannsynleg, både ut frå vanleg struktur (det at ein khiastisk skytar genitivet mellom) og ut frå kontekst (det at han i det forutgåande har forklart andre samanhenger som tematikken gjeld i). Attende til teksten.
3. Her konjunktiv med indikativ. L.o.: cum² (quom, quum), konj. Itemporalt [–––] cm. ind. siden; nondum centum anni sunt cum lata lex est; multi anni sunt cum Fabius in meo aere est(det er alt for mange år at F. har vært dvs.: F. har alt mange år vært).Attende til teksten.
4. Sjå Sen. ep. 30.14. Reis, J. S. (red.) (M. Tulli Ciceronis : De finibus bonorum et malorum : Libri I, II, Cambridge University Press, 1925: 74) seier vidare: maximos morte finiri: The native Italian was averse to suicide: this is strongly shown by the fact that the collegia tenuiorum regard all suicides as infames: see Waltzing les corp. professionnelles, I, p. 267 sq., where it is pointed out that Roman lawyers recognized suicide as justifiable in some cases. The Stoic view of the worthlessness of life induced suicide: Sen. d. I, 6, 6 contemnite dolorem: aut solvetur aut solvet. Epicurus ap. Plut. de aud. poet. p. 36bοἱ μεγάλοι πόνοι συντόμως ἐζάγουσιν, οἱ δὲ χρόνιοι μέγεθος οὐκ ἒχουσιν, and id. non posse suaviter vivi, p. 1103 eὁ γὰρ πόνος ὁ ὑπερβάλλων συνάψει θανάτῳ: see also passages quoted in n. on § 40 (mors). Plutarch in the former passage quotes a line of Aeschylus: θάρσει· πόνου γὰρ ἄκρον οὐκ ἔχει χρόνον. Also Marc. Aurel. 7, 33 περὶ πόνου· τὸ μὲν ἀψόρητον ἐζάγει· τὸ δὲ χρονίζον, φορητόν; id. 7, 64.Attende til teksten.
5. Reis (1925: n. 9 s. 74): in eadem causa: this use of causa, meaning ‘circumstances,’ is not uncommon. The words in ead. c. occur in Caec. 38 and Off. 1, 112 (but in the latter passage only in inferior mss.); Caes. B.G. 4, 4, 1; Sen. d. 4, 19, 5.Attende til teksten.
6. Her konsekutiv, jf. NS.227.J.3: a. konsekutiv ’(så) att’ i adverbialsatser: § 228,1.NS.228.1: I den överordnade satsen står ofta ett korrelat, som hänvisar på ut-satsen: ita, sic så, på sådant sätt, tam så (mycket), adeo till den grad, talis sådan, tantus så stor, tot så många. Även is och hic användas i betydelsen ’så stor, sådan’ (jfr § 162,3). Efter sådana korrelat översättes ut med ’att’. Sjå og n. 4 over. Attende til teksten.
9. L.o.: minus [–––] cikke, i forbindelsene:si minus (om ikke, i motsatt fall) […]. Attende til teksten.
Her er det ein konjunktiv i den latinske teksten, men begge desse blir betre omsett til norsk med den same ønskjetenkinga med å bruke ein futurum med eit ekstra hjelpeverb. Attende til teksten.
Eigenleg «fri frå otte og frå sorg», men denne måten å skrive det på kling betre på norsk. Ikkje alle samansette ord i norsk kan omsetjast til genitivskonstruksjonar. Attende til teksten.
I norsk er ‹sjel› hokjøn; i latin er ‹animus› hankjøn; derav får me parātus est, ikkje parāta est. Attende til teksten.
ɔ: For sjela foraktar sjølvaste dauden på same viset som dei som er ufødte foraktar dauden. Attende til teksten.
Eg held på og gjennomgår referansar som Carmine Ruff har i magisteravhandlinga si frå 1970-talet til sjølvdrap. Der har han eit tillegg der han listar opp alle referansar til sjølvdrap han har funne, inkludert variantar av mors. Etterkvart som eg har jobba meg ned gjennom dei, har eg funne at det er mange av dei som anten har feil eller manglar i seg (så det er jo ein nyttig lærdom til seinare: Sjekk referansane til referansane dine!), men etter kvart har eg funne kva det er han faktisk refererte til, og med tida har eg òg omsett dei. Denne passasjen syntest eg var særleg interessant, so her får du dagens latin med omsetjing til nynorsk:
Mortem igitur omnibus hōrīs impendentem timēns quī poterit animō cōnsistere?
75. Dē quā nōn ita longā disputātiōne opus esse vidētur, cum recorder nōn L. Brūtum, quī in līberandā patriā est interfectus, nōn duōs Deciōs, quī ad voluntāriam mortem cursum equōrum incitāvērunt, nōn M. Atīlium, quī ad supplicium est profectus, ut fidem hostī datam cōnservāret, nōn duōs Scīpiōnēs, quī iter Poenīs vel corporibus suīs obstruere voluērunt, nōn avum tuum L. Paulum, quī morte luit conlēgae in Cannēnsī ignōminiā temeritātem, nōn M. Mārcellum, cūjus interitum nē crūdēlissimus quidem hostis honōre sepultūrae carēre passus est†, sed legiōnēs nostrās, quod scrīpsī in Orīginibus, in eum locum saepe profectās alacrī animō et ērēctō, unde sē reditūrās numquam arbitrārentur. Quod igitur adulēscentēs, et ei‡ quidem nōn sōlum indoctī, sed etiam rūsticī, contemnunt, id doctī senēs extimēscent?
Derfor, siden dauden truar kvar ein time, [korleis] kan han som fryktar [er fryktande [dauden]] vere standhaftig i sjela?
75. Om dette synest det å ikkje vere nødvendig med nokon slik lang argumentasjon, når eg minnast ikkje Lūcius Brutus, som i frigjeringa av fedrelandet sitt blei drepen; ikkje dei to Decius-ane, som til ein friviljug daude sette hestane sin kurs i radig fart; ikkje Mārcus Atīlius, som var faren ut til pinsle, for å bevare trua gjeven av fienden; ikkje dei to Scīpiō-ane, som ville stogge den puniske marsjen med lekamane sine; ikkje bestefaren din Lūcius Paulus, som med dauden reinvaska kollegen si vanære i Cannæ si skjemsle*; ikkje Mārcus Mārcellus, sjølv ikkje den mest grufulle fienden tålte å nekte dauden hans gravferdsæra; men heller [når eg minnast] legionane våre, som eg har skrive om i Orīgō, ofte framrykkjande til slik ein stad med muntert sinn og rakrygga, frå kor dei aldri hadde tru på at dei skulle vende heim. Det, dermed, som framslengen – og faktisk ikkje berre dei u(ut)danna, men sjølv dei bondske – fordømer, det skal danna gamlingar ottast?
Cicero: Om alderdomen (Dē senectūte) 74f
Notar
* Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.
Når me no nærmar oss renessansen, er det me får ei fornya interesse for antikken og antikken sitt tankegods. Når ein har i sinne at antikken som periode omfattar ikring halvanna årtusen, er det klart at idéane var mange og ofte i usemje, og at idéane endra seg over tid – og dét til dels ganske mykje. Kva tenkte greske filosofar? Korleis blei arven frå dei teken opp av romarane?
Johann Carl Loth (1632–1698): Catos daude. Kjelde: Wikimedia Commons
Om du vil kjøpe boka, her er informasjonen du treng: Minois, Georges (forfattar) og Cochrane, Lydia G. (omsetjar): History of Suicide: Voluntary Death in Western Culture, The Johns Hopkins University Press, Baltimore/London, 1999. Opphavleg utgjeven som Histoire du suicide: La société occidentale face à la mort volontaire, Libraire Arthème, Fayard, 1995. ISBN engelsk utgåve: 0.8018-6647-2 (hefta utgåve).
Gjenoppdaginga av antikken
Det fjortande hundreåret var åstad for store sosioøkonomiske, politiske, religiøse, militære og kulturelle endringar. Humanistane byrja å gjere seg gjeldande, og sjølv om kristendomen tok mål av seg om å gjeve svar på alt, kom dei til kort for dei intellektuelle, som no byrja å gjenoppdage dei gamle sin viten. Det var særleg sidan dei oppdaga at kristen teologi – som skulle ha svar på alt med hjelp av guddommeleg, ufeilbarleg visdom – ikkje var sams med kva antikkens heltar hadde meint og sagt. Korleis kunne den kristelege kunnskapen vere æveleg sann, når det synte seg at andre hadde meint andre ting?
Dette var farlege spørsmål å stille, og frå dei antikke skrivarane fann dei inspirerande forteljingar om heltemodige sjølvdrap i fleng, frå grekarar til romarar, kvinner som menn, filosofiske og politiske, gamle som unge: Felles for dei alle var at dei hadde eit heilt anna filosofisk utgangspunkt. Dei hadde kome fram til ei anna sanning om sjølvdrapet sin natur, ei sanning dei hadde funnet før kristendomen kom til.
Gresk usemje
I motsetnad til det som skulle prege utviklinga i mellomalderen – at meiningane blei færre og færre og at det blei stadig sterkare semje om kva som var rett – var det mange ulike meiningar å finne i antikken. Ikkje alle dei gamle hadde godord å seie om sjølvdrap; ofte hadde dei ulike filosofiske skolene rak motsatt oppfatting om kva som var det filosofisk rette svaret på spørsmålet om sjølvdrap kunne tolererast, som me òg ser reflektert i dei mange ulike lovene. Hugs at det gamle Hellas ikkje var eitt felles rike slik som Romarriket skulle bli; tvert imot var det ei samling uavhengige bystatar som ofte var i krig med kvarandre, og strengt tatt ikkje blei ei sjølvstendig eining før dei blei erobra av romarane mange hundreår seinare.
I nokre bystatar blei liket av den avlidne straffa, i andre ikkje. Alvarez fortel til dømes at i nokre bystatar blei handa kappa av ein som hadde teke livet sitt for å bli lagt i jorda skilt frå resten av lekamen. Generelt ser ein likevel eit gjennomgåande trekk: Forutan frykt for vonde andar, hadde dei eit rimeleg avslappa forhold til sjølvdrapet. Både stoikarar, epikurearar, kynikarar og kyrenaikarar tok individet sterkt i forsvar: ein måtte ha ein grunnleggjande rett til å bestemme over eige liv:
For these groups only the good life—that is, a life in conformity with reason and human dignity that brought more satisfactions than woes—was worth living. When this was no longer the case, it was foolish to conserve life.
Minois 1999: 43f.
Kan hende mest ekstrem av desse, var Antisthénēs, som meinte at dei som ikkje var av tilstrekkeleg høgt intellekt, burde gå og hengje seg sjølve. Meir avmålte var epikurearane, som meinte at wisdom dictates that when life becomes intolerable one should commit suicide without fuss. (Minois 1999: 44.) Dei, som stoikarane, la til grunn at ein hadde reflektert grundig over det: rasjonalitet måtte liggje til grunn for avgjerda. Pytagorearane var derimot imot sjølvdrapet: Sjela fann lekamen sin grunna ei uhumsk handling, så ho måtte få sjansen til å rense seg; og vidare braut sjølvdrapet talstoda mellom kropp og sjel. Platon argumenterte i Lovene for at ein som tok livet sitt skulle bli nekta offentleg gravferd (men: ikkje gravferd i seg sjølv!), men lista opp fleire unntak frå dette: dom, smerteleg sjukdom ein ikkje kan bli kvitt, og den lunefulle skjebna. Aristoteles, derimot, er brutalt usams med læremestaren sin; han meinte at ein måtte fordøme sjølvdrap:
Det er verd å merkje seg at Platon sine utsegn blei forvrengde av mostandarane hans i seinare kristen tid.
[…] because it is an act counter to justice committed against one’s own person and against the city, because it is an act of cowardice in face of responsibilities, and because it is counter to virtue. We must remain at our posts and confront the vicissitudes of existence with serenity.
Minois 1999: 46.
Soldaten som blir ved posten-argumentet skulle bli mykje brukt av kyrkja i seinare tider, sjølv om andre skulle vise korleis dette var eit svakt argument.
Romarane
Som grekarane var også romarane si meining om sjølvdrapet variert – for nokre var det eit uttrykk for individet sin fridom, medan det for andre var ei usosial handling – men det dei fleste hugsar om romarane, er det avslappa forholdet eliten hadde til sjølvdrapet sett med stoiske auge. Stanly H. Rauh, i ei analyse av Cato Uticensis’ sjølvdrap, skriv om korleis sjølvdrapet kunne vere ein opptreden, og konkluderer med at Once a private act that occasioned little comment from the sources and that was most often performed to maintain the basic human dignity of agency in death, suicide after Cato morphed into something laden with the potential to communicate amidst dire circumstances. (Rauh, Stanly H.: Cato at Utica: The Emergence of a Roman Suicide Tradition i American Journal of Philology, band 139, № 1 (nummer 553), våren 2018, ss. 59–91 (sitat s. 89).)
Platon sin tekst Faidon var vanskeleg å tolke både no som då. Cato leste den to (eller tre (Zadorojnyi, Alexei V.: Cato’s Suicide in Plutarch i The Classical Quarterly, mai 2007, New Series, band 57, № 1, ss. 216–230 (dette frå n. 8 s. 218))) gonger før han stakk sverdet i magen, som kanskje hintar til at han ikkje fullt ut forstod han første gongen (Minois 1999: 46). Om keisar Julian si tolking av teksten, sjå Griffin, Miriam: Philosophy, Cato, and Roman Suicide: I i Greece & Rome, april 1986, band 33 № 1, ss. 64–77 (dette på s. 71)).
I tidleg romersk tid var det som hjå grekarane (og langt dei fleste folk) ei viss frykt for kva eit sjølvdrapslik kom til å gjere. It has been noted that all primitive societies have rites aimed at immobilizing the dead body or mutilating it to render it powerless. (Minois 1999: 47.) Døme på dette er at lik etter henging vart brend i vegkross med veden frå treet som personen hengde seg i (bagandafolket i Sentral-Afrika); eller å dra liket gjennom tornekratt og begrave det avsidesliggjande, nokre gongar med ein stake gjennom kroppen (ewe-folket frå Togo); eller å lemleste det slik at den daude skal skjemjast for mykje til å kome attende (Minois 1999: 47). Me finn liknande riter i det gamle Hellas, som det eg nemnde over om å kappe av handa.
Tolvtavleloven seier inkje om sjølvdrap, men Tarquinius (ein av dei romerske kongane) erklærte at lik etter sjølvdrepne skulle bli krossfeste: Når liket ikkje hadde kontakt med bakken, kunne det ikkje kome seg nokon veg og fuglane som spiste dei tok opp i seg vondskapen som dei hadde festa til lekamen sin. Dette er det einaste romerske forbodet fram til me kjem til dominatet. Det er vel å merkje eitt viktig unntak frå dette: slavar og soldatar. Kvifor? Økonomi. Slaven stjal herren sin eigedom på line med at nokon hadde myrda han; soldaten gjorde det same, men frå staten.
Grunngjeving og rate
Ein skulle tru at dette førte med seg overlag mange sjølvdrap, men sjølv om romarane ikkje trudde at livet var noko ein fekk i gåve frå gudane, ser det ikkje ut til at dei hadde nokon større sjølvdrapsrate enn andre sivilisasjonar (Minois 1999: 49). Som i andre sivilisasjonar var motiva bak sjølvdrap varierte, men det at dei hadde eit såpass avslappa forhold til det, kan nok vere noko av forklaringa på at me får så stor variasjon i sjølvdrap som ikkje kom frå sjuke. Riktignok var sverdet framleis den noble måten å forlate livet på, i motsetnad til henging, noko som skulle vedvare til moderne tid, då pistolen overtok funksjonen som metoden som ein gentlemann burde velje.
Det kanskje mest spesielle med den romerske dauden, var at ting som livstrøytte eller alderdom var heilt akseptable grunngjevingar for å take livet sitt. Det første er noko ein ser særleg særprege tider med store omveltingar, og det er helst intellektuelle som veljer det: In fact, this form of suicide seems in general to be linked to crises of civilizations […] It is, so to speak, the suicide of cultural revolutions. Alderdom som grunngjeving, låg i ein tanke om at lekam og sinn måtte kunne vere i full vigør for å leve eit verdig liv. Ikkje alle kunne leve eit liv i alderdom som Plinius’ ven Nerātius Marcellus:
«Ubi hōra balineī nūntiāta est (…), in sōle, sī caret ventō, ambulat nūdus.»
«Når badetimen meldes, spaserer han – hvis han unnslipper vinden – naken i solskinnet.»
Krogsæter 2015: 106f; Plin. Ep. 3.1.9
Politiske sjølvdrap
Krigstid såg mange sjølvdrap, og politikk spela her ei viktig rolle: Cato sitt sjølvdrap for å sleppe å måtte leve under Cæsar er det best kjende av desse. Andre grunnar kunne vere henretting ved sjølvdrap, altså at ein blei dømd til å døy, men som høgståande borgar fekk høve til å sjølv take livet sitt; sjølvdrap for å unngå dom for brotsverk; sjølvdrap fordi ein hadde avsmak for offentlege saker; eller viss ein var blitt beseira i strid (generalsjølvdrap). Ein har òg flust med segn om heltemodige sjølvdrap; kanskje best kjend av desse er forteljinga om Arria som sa til Paetus-en sin etter å ha teke initiativet at Paete, nōn dolet. (Det gjer ikkje låkt, Paetus. (Frå Plinius’ brev 1:III.16.) Desse mange forteljingane skulle bli teke fram att av humanistane i seinare tid, som synte til at kun dei som tok livet sitt for å unngå dom eller konfiskering blei straffa, noko ganske annleis enn korleis det skulle bli i det kristne Europa. Hos romarane vart ikkje eigedomen tapt eller testamentet gjort ugyldig berre fordi den avlidne hadde teke saken i eigne hender.
Men det varte ikkje. I det andre hundreåret byrja stoisismen å tape seg og romersk lov mot sjølvdrap å bli strengare. Og det er her det ser ut til at eg må sette inn forskingsstøtet mitt. I det tredje hundreåret blei sjølvdrap utan gyldig grunn definert som kriminelt. Juridisk starta det med antoninsk lov, og det blei strengare etter kvart som myndigheitane fekk stadig meir å si i kvardagen til folk flest. Minois fortel at:
[o]ne law of the age of the Antonines considered the suicide of suspects to be an admission of guilt and a justification for confiscating their estate. With the third century, suicide for no valid reason was a crime, and if a suicide’s widow should remarry, her new husband was vilified.
Even before the triumph of Christianity (and for reasons independent of Christian doctrine), condemnation of suicide gradually became the rule in the Roman Empire.
Minois 1999: 54
Kva grunnar er det snakk om her? Det er dette eg må finne ut av. Eg trur heilhjerta at det er nett her kjerna i avhandlinga mi ligg.
Seinare utvikling og arven frå antikken
Rembrandt Harmensz van Rijn: «Lucretias daude» Detroit Institute of Arts. Kjelde: Wikimedia Commons.
Merk korleis kunstnaren har avbilda figurane med klede frå hans eiga tid.
Det var under barbarane at det blei faktisk forbode å take livet sitt. Dette skulle bli vidareutvikla av skolastikarane i mellomalderen, og blei med tida ein grunnstein i kristen tankegang. Kristen-filosofisk utvikling skulle la seg særmerkjast ved at kyrkja viljug tok til seg vitskap frå antikken, men fullstendig avviste moralsynet deira; der var Skrifta einerådande. På 1300- og 1400-talet gjennomgjekk Europa ein kulturrevolusjon som kulminerte med Kopernikus, Luther og Montaigne på 1500-talet. Med dei skulle dei gamle sanningane for alvor bli rysta, og med det også grunnmuren i kristen vitskap. Med tida, gjennom renessansen, skulle nettopp dette verdssynet bli snudd: Det var moralen og lærdomen frå dei gamle som skulle kome til å inspirere nye tenkjarar, medan vitskapen frå dei etter kvart ettertrykkjeleg blei avskaffa. Med dette skulle òg eit nytt syn på sjølvdrap gradvis få sleppe til.
I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.
Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.
Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.
Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.
Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.
Det er godt å være tilbake i Tromsø igjen og få begynne på studiene. Riktignok er det fint med en god og lang sommerferie, men to måneder er for lenge. Jeg skal skrive litt om sommerferien senere, og der laste opp bilder fra juni–juli, så her vil jeg heller fortelle litt om studiestarten.
En av de fineste tingene ved UiT, er Studentforeningen Imladris. Hver gang jeg drar dit, vet jeg at de jeg treffer er folk jeg ønsker å tilbringe tid sammen med; det er godt for studentsjela å ha et slikt fristed. Aktivitetsnivået blir enda høyere der nå denne høsten enn tidligere, ettersom vi har tiårsjubileum i år. Det betyr naturligvis at jeg, mørkefyrsten, får litt å henge fingene i.
På forrige styremøte vi hadde, ble vi enige om ti forskjellige aktiviteter vi skal arrangere for medlemmene våre. Brettspill, miniturnering i Magic, The Silver Skink, mannekveld i anledning 10-års-jubileumet, 10-års-jubileumsfeiring, rollespillintroduksjon med Jens-Arthur, kakedag, drittfilmkveld og «Retro-LAN»; årsmøtet skal vi selvfølgelig også gjennom. Det blir i det hele tatt en veldig trivelig høst, eller hva?
Aktiviteten på tirsdagene har også tatt seg opp igjen. Det er mye spilling av både WHF og WH40k. Kim (André Jacobsen) har dratt frem smurfeorkene sine igjen, som i hvert fall for meg er et høydepunkt.
Jeg er selvsagt tilbake i 도장-en. Før sommeren var det mye snakk om hva som skulle skje med partiene, for det har utviklet seg et sterkt behov for å få et eget parti for rødbeltene, som jeg lenge har agert for. Nå ble det riktignok ikke jeg som ble instruktør for partiet, men 사범님 Mathiassen IV dan og 부사범님 Hammernes II dan-3. Fem av elevene mine har begynt på det partiet nå, så cirka en tredjedel av partiet jeg hadde er overført til nye instruktører.
For min del har det blitt instruksjon av grønn- og blåbelter i stedet, og jeg har overtatt de 부사범님 Aarøen I dan-3 hadde. Resultatet av det er at jeg nå har en stor gjeng på ±21 stykk. Det er utrolig godt å ikke lenger måtte tenke på 12 grader; nå har jeg åtte grader i stedet å fokusere på.
Dessverre har det seg jo slik at jeg fikk meg ei skulderskade i våres. Jeg var «dukke» under visning av en selvforsvarsteknikk mot knivstikk en seks–syv ganger på rad, og resultatet ble en lei betennelse i skuldra. Jeg har dermed ikke kunnet arbeide, og det merkes! Vi har ikke alt for mye penger å ta av, så de få ekstra kronene jeg har tatt inn har vært nødvendige. Men i hvert fall… Det har blitt bare et par egentreninger på meg denne høsten så langt, ettersom jeg endelig har fått startet på fysioterapien. Han jeg går hos (Stortorget 4) er typen som gjør det han skal, effektiv og hyggelig, og som ikke forsøker å strekke ut behandlinga mer enn nødvendig. To til tre behandlinger sier han, så kan jeg begynne å trene meg opp igjen og få skuldra og albuen til å fungere slik de skal.
Studier
Høstens studieprogram er innspurten mot avslutninga av bachelorgraden. Nå tar jeg ex. fac., historieemnet Afrika på 80 dager (HIS-1011) og bacheloroppgave i historie (HIS-2010). Når det gjelder førstnevnte, er forelesningene interessante nok, men seminarundervisninga synes jeg blir for enkel. Det er i det hele tatt det samme problemet som var med ex. phil.: de fleste andre som var der var så unge at de ikke hadde det som skulle til til å være med på å skape interessante, lærerike diskusjoner. Afrika-emnet er svært interessant. Christine Smith-Simonsen var innom og hadde et par forelesninger for oss i fjor i HIS-1002 og -1003, og det var de gode forelesningene hun ga oss der som gjorde at jeg bestemte meg for å ta kurset hennes. I tillegg hjelper det selvsagt at alle jeg har hørt om som har tatt emnet tidligere, anbefaler det på det varmeste. Forelesningene har ikke skuffet.
Gjenstående er bacheloroppgaveskrivinga, og den har vist seg å ikke bli så enkel å gjennomføre som jeg hadde håpet. Opprinnelig tenkte jeg å skrive om årsakene til gjeninnføringa av pengeøkonomien i England på 1000-tallet, men mot slutten av sommeren fant jeg ut at jeg heller ville se på Roma igjen; jeg har savnet antikken. Derfor har jeg foreløpig satt opp følgende problemstilling(er):
Det jeg ønsker å studere, er hvilken rolle pengeøkonomien hadde i folks hverdag, da særlig i keisertida, både i de høye kretser og blant folk flest, men fokuset ønsker jeg å sette på å finne ut hvor fremtredende pengeøkonomien var i hverdagen til en Titus Titī (hvis kanskje det kan være en passende romersk ekvivalent til Ola Nordmann). Hva vet vi om pengeøkonomiens utbredelse blant vanlige folk? Hva var årsakene til at pengeøkonomien var så sterk, på bekostning av handel i naturalia? Hvordan ble det romerske myntvesenet regulert?
Dersom jeg får veileder, som kan se ut til å bli vanskelig, er det her jeg skal sette inn støtet. Hvis ikke, blir det en masteroppgave av det i stedet.
Fremtidsutsikter
Så hvordan blir det kommende semesteret? Forhåpentligvis blir det et mye bedre semester enn hva jeg hadde i fjor. Det har vært ganske så OK frem til nå, i hvert fall etter at jeg fikk startet. Jeg velger å bruke bildet til høyre for å minne meg på at det er jo så fint her oppe! Jeg skal fortsette å ha timer som jeg har brukt, og neste time er kommende uke. Jeg er egentlig ganske spent på hva hun sier, for den første timen etter sommerferien var ikke noe særlig i det hele tatt. Ting har selvsagt skåret seg økonomisk også, med tanke på bilen som måtte repareres både her og både der, men i det minste greide jeg å få prutet reparasjonen ned fire-og-et-halvt tusen lavere enn opprinnelig foreslått; den er ferdigreparert tirsdag kommende uke.
Ting blir bra, de gjør det, og nå som jeg ser at målet mitt om å få en sterk, sterk bachelorgrad med derpåfølgende mulighet til å ta en mastergrad, nå er å se, blir det litt lettere å drømme om fremtida. Jeg tror det kanskje er det verste å miste for et menneske: evnen til å drømme om fremtida. Binn verin u-awarthar i-amdir.
For kort tid siden skrev jeg om skriftligeksamenen min i ex. phil., og i dag hadde jeg muntligeksamen. Egentlig burde jeg lese på eksamen til i morgen nå, men jeg trenger å få det ut av systemet så jeg greier å konsentrere meg videre.
Jeg sov dårlig i natt; jeg tror jeg var våken fra ca. tre til seks, men de siste to timene sov jeg nokså greit. Jeg kom meg opp, tuslet på badet og tok meg en dusjet, og nybarbert og velduftende tok jeg på meg den grå dressbuksa, ei burgunderrød skjorte og et skråstripete slips. Jeg synes det var godt å gjøre seg litt ordentlig før jeg skulle av gårde. Jeg laget meg en god frokost, leste litt videre samtidig (Descartes), og dro til universitetet klokka kvart på ti; eksamen skulle starte elleve. På uni, etter å ha funnet ut hvor eksamen skulle være (det viste seg å være i undervisningsrommet vårt) traff jeg på en kar fra Alta som kjente meg igjen fra samlinga med masteren, og vi snakket litt om hvordan det gikk med lesinga, hvordan det gikk med treninga, og planene hans for videre gradering. Så tuslet han bort til noen kjente, jeg leste litt videre, og gikk så ned på Imladris, hvor jeg ble sittende å prate med Kim André om hvordan Aristoteles’ filosofis konklusjoner hadde vært hvis han hadde hatt tilgang på den kunnskapen vi har i dag. Premisset jeg la frem, er at siden metoden er god, ville en endring av forutsetningen ført til nye konklusjoner; Kim mente at metoden og forutsetningen begge var god, så han ville ikke endret på noe. Diskusjonen var interessant og fruktbar.
Så var det på tide å gå opp. Jeg kom inn, leverte fra meg boka til ham, og ble gitt plass ved bordet. De kommenterte først oppgaven min, og mente den var interessant lesing – de likte den – og nevnte at jeg hadde tatt opp både Aristoteles, utilitarismen og Kant. Første spørsmål kom, og det var om jeg kunne si litt om Platon, hvorpå jeg repliserte om de var ute etter idélæra, som ble bekreftet, og jeg snakket om læra hans, først med eksemplene om et tres refleksjon i vannet; deretter en sirkel i sanda – et vognhjul – den matematiske definisjonen av en sirkel – idéen sirkel; for så å fortelle hulelignelsen og trekke sammenligninger til Sokrates og The Matrix-trilogien (og benevnte skipskapteinene nærmest som Sokrates-er reisende rundt og opplyse folk). Deretter ble jeg spurt om å forklare hvilke endringer som kommer med Aristoteles’ tenkning, og jeg la ut i det vide og brede om form og stoff, om sjelene, om hvordan form og stoff er sammenknyttet og hvordan sjela dermed dør med stoffet. Etter det ble jeg spurt litt om Kants etikk; hva den gikk ut på. Jeg måtte tenke meg litt om, men kom raskt til svaret pliktetikk, og de ba meg om å utdype hva det gikk ut på. Den rette handlinga var selvfølgelig svaret, og jeg kom med noen eksempler på hva det kunne være. Spørsmålet videre var hvor den rette handlinga, plikten, kom fra. Selv om Kant mener det kommer fra inni oss, kommenterte jeg at jeg mente Freud hadde et viktig poeng med å koble inn superegoet også. «Men dette er ikke hva Kant mener.» «Nei, det er det ikke; men jeg er uenig med Kant.» Det så ut til å score godt. Videre snakket jeg litt om hvordan det kan være komplisert å se forskjellen på utilitarisme og pliktetikk til tider, når man tar de mer ekstreme eksemplene; dette da med bakgrunn i det kategoriske imperativ.
De var meget fornøyde, og etter å ha vært ute ei lita stund, ble jeg tatt med inn igjen, satt ned ved bordet, og fikk vite at jeg hadde fått karakteren A!
Nå har jeg kommet hjem igjen, og skal gjøre meg klar til eksamen i morgen i HIS-1002, hvis det blir, da. Vi har fått e-post fra universitetsdirektøren om at det muligens blir streik fra i morgen. Vi får se hva som skjer, for uansett må vi møte opp på eksamensstedet til rett tid.
For et par dager siden fullførte jeg endelig hjemmeeksamenen i ex. phil., og jeg valgte å skrive om dyr og etikk. Dersom du skulle ha interesse av å lese teksten, kan den fritt lastes ned som pdf fra Google Docs. Dersom den av en eller annen grunn skulle være interessant å bruke, ber jeg naturligvis om at du behørig krediterer meg. For ordens skyld, her er problemstillinga mi:
FIL-0700: examen philosophicum (tromsøvarianten)
Hjemmeeksamen, gruppe ØK-52, v/professor Dag Andersson
Dyr og etikk
Tor-Ivar Krogsæter
Universitetet i Tromsø, 3. mai 2012
Innledning
Vi mennesker har tradisjon for å tenke på verden som befolket av oss menneskene i første rekke, og dyrene i andre rekke, 12 og få skulle vel finne på å reagere dersom man sa at vi har rett til å bestemme over dyrene. Hvorfor vi gjør dette har vi begrunnet både gjennom religion (Bibelen (1. Mos. 1:26 og 28)) og gjennom sekulær filosofisk tenkning (f. eks. Aristoteles’ tanker om mennesket som det eneste rasjonelle vesenet).
I denne oppgaven ønsker jeg å belyse dette og se hvilke konsekvenser det har. For å få en strukturert oversikt, skal jeg først se på noen sentrale teoriers konsekvens for menneske–dyr-synet vårt, for deretter å se på om vi har et tilstrekkelig nyansert moralsyn hva angår dyrene, og hvilke endringer vi eventuelt bør søke å gjøre. Avslutningsvis håper jeg å kunne svare på om dyr bør inkluderes i det moralske fellesskapet vårt.
1 Denne begrepsbruken er problematisk, så for ordens skyld vil jeg påpeke at jeg, når jeg bruker ordet «menneske»,
mener «dyr som er menneske», mens ordet «dyr» skal forstås som «dyr som ikke er menneske».
2 R&R, s. 138: «Helt fra oldtiden har mennesket betraktet seg selv som vesensforskjellig fra alle andre skapninger
(…) og også bedre.» (R&R = Rachels, James & Rachels, Stuart: Moralfilosofiens elementer, Fagbokforlaget, 2007/2010; oversatt av Ane Sjøbu og bearbeidet av Atle Måseide.)
Dette resymeet ble skrevet for min egen del, for at jeg bedre skal huske programmet mitt, og er nok sannsynligvis ikke spesielt interessant å lese. Siden jeg ikke husker hele programmet, stopper posten midtveis, og må fullføres etter treninga i morgen, lørdag, der vi skal repetere det. Etter en repetisjon av programmet på fritreninga nå i dag, kan jeg nå presentere det i skriftlig form fra begynnelse til slutt.
Master Andresen kommer til Alta 12.–13. mai, og da blir det arrangert sortbeltegradering. Siden jeg ikke har gått opp til ny grad siden jeg tok II dan i Molde for fire år siden, er det virkelig på høy tid at jeg tar en delgrad. I den anledning hadde jeg ei økt sammen med Michael og Anders på torsdag, samme dag som jeg leverte inn exāmen philosophicum-oppgaven min. (Jeg hadde med andre ord vært oppe hele natta og skrevet. Denne gangen hadde jeg derimot tatt til vett og dratt hjem og sovet fra to til fire, så jeg var i grunn ganske opplagt da treninga var ferdig.)
Grunnen til at jeg samlet de to, er at jeg skal ha selvforsvar mot to motstandere, og siden vi fikk vite at det ikke blir lagt ut matter, ønsker jeg å heller forberede selvforsvarsprogrammet mitt i stedet for å improvisere det; det er litt større risiko involvert når man driver på med folk man ikke kjenner og også når det skal gjøres på parkett.
Vi startet med at Michael sto foran meg til høyre og Anders bak meg. Anders angriper meg bakfra ved å gripe håret mitt, mens Michael angriper meg med et spark mot magen som jeg blokkerer; Anders legger meg ned ved hjelp av håret mitt og Michael setter seg over meg klar til å kvele. Fra den posisjonen låser jeg Michaels venstrefot med foten min, løfter høyre hofte opp og hiver ham over, hvorpå jeg sparker til ham med høyre fot. Dette etterfølges av et spark mot hodet til Anders med samme fot. Jeg setter så foten mot albuen hans og frigjør hånda mi med et sidespark, gjør en rotasjon på ryggen for å komme meg opp, og bruker venstre hånd til å rulle ham over og felle ham. Jeg avslutter sekvensen med å kontre i magen hans.
Michael har selvfølgelig kommet seg opp, og jeg manøvrerer meg vekk fra Anders. Han angriper meg med et svingslag som jeg møter med ei blokk; armen hans gripes og jeg går under den mens jeg griper tak. Posisjonen han blir stående i er ganske smertefull på grunn av vinkelen skuldra får, så fellinga gjøres problemfritt. Jeg avslutter Michael med en armlås (armbar).
Etter dette snur jeg og går fra dem; begge liggende på gulvet utgjør de jo ikke lenger noen fare. Anders reiser seg da og kommer og holder meg bakfra over begge armene. Jeg tramper ham på venstre fot, sparker ham i høyre lår, bruker det til å komme meg løs under armene hans, sparker ham i magen og legger så høyre fot over nakken hans og bruker den til lå felle ham i en rotasjon.
Michael kommer så, og en kort boksesekvens innledes, der jeg slår unna armene hans, for så å trekke meg bak i det et svingslag kommer. Ham stående åpen på venstre side, slår jeg ham med 앞주먹 i de løse ribbeina. Han følger på med et svingspark som jeg møter med arma og kroppen. Jeg kontrer i magen, og i skrittet, og bruker foten som vektstang og feller ham.
Siden Anders kommer nå, må jeg trekke meg bak. Han hjelper Michael opp, og de stormer begge fram og får tak i begge armene mine. Michael sparker et svingspark mot magen min som jeg blokkerer ved å bøye meg ned og sette venstre arm imot; Anders følger på med et svingslag mot hodet som jeg dukker unna. Jeg sparker et 비틀어 차기 først mot Anders – og sparket tillater meg å vri om grepet slik at jeg holder rundt hånda hans i stedet – og så mot Michael slik at jeg får grepet rundt også hans hånd. Jeg henger meg på armene deres og hiver meg med ryggen mot gulvet, og drar meg så opp sparkende 두 앞 차기 mot hodene deres (de drar meg opp så jeg flyr svært så høyt).
Begge to kommer mot meg nå, så jeg forflytter meg mot høyre slik at jeg får dem mer på linje. Michael angriper meg med et venstre utoverslag med 등주먹 som jeg blokkerer ved å gå på utsida hans og blokkere med en parallellblokk. Denne lar jeg lede til et grep med venstre hånd rundt håndleddet, mens jeg slår et slag med underarma mot triceps brachii, etterfulgt av noen nedover albueslag mot ryggen hans. Anders har kommet seg på baksida av meg, og jeg stopper ham med et bakspark, før jeg griper tak i luggen til Michael og slenger han bakover i gulvet.
Anders kommer så mot meg boksende. Jeg flytter hendene opp i en guard rundt hodet og beveger meg mot ham. Han kommer med et knespark som jeg stopper med X-underarm, og han følger på med kvelertak. Jeg kommer meg ut av kvelertaket ved å slå ned venstrearmen hans og så felle ham, dette gjort på forskjellige måter avhengig av hvilket underlag vi har og hvordan Anders’ form er.
Det har vært påskeferie, og i løpet av den har jeg naturligvis ikke hatt time. I dag var dermed første time på to uker. Jeg begynte å grue meg til timen allerede for et par dager siden, og i går tok jeg meg helt fri her hjemme, og spilte bare PS3, LBP2, og rundet for første gang på lenge et spill. Det var godt med en avslappingsdag. Men i dag var det altså time. Jeg møtte opp på UiT for å ha seminar i ex. phil., men der var det ingen, så jeg tuslet ned på Imladris og satte meg der for å lese og spise frokost. Jeg fikk lest en del, og tuslet litt senere opp i storkantina for å kjøpe meg en salat. Deretter var det å hoppe på bussen for å ha timen.
Jeg kom frem en halvtime før timen, og satte meg ned med telefonen, svarte på noen meldinger, planla torsdagstreninga og prøvde å ikke kjenne alt for mye på nervene. Klokka ett tuslet jeg inn, møtt av ei som vanlig blid dame (dr. Andreassen er glimrende, synes jeg), og hun åpnet med å spørre om hvordan jeg hadde hatt det. Etter å ha fortalt hva jeg har gjort, var neste spørsmål hvordan jeg har hatt det psykisk, og skal sant sies, har jeg hatt det fint midtveis, men ikke fullt så godt i perioden rundt forrige time samt de siste par dagene før denne. Vi snakket litt frem og tilbake om dette, og en av de tingene vi skal ta fatt på å finne ut av, er hvordan jeg kan bedre selvtilliten min. Hun fortalte meg at hun oppfatter meg som svært kunnskapsrik, men at jeg har ambisjoner som er litt vel ute av proporsjoner; med mindre jeg er et usedvanlig spesielt menneske, er det ganske enkelt ikke nok timer å ta av for å rekke over alt det det virker som jeg forsøker å få gjort, og jeg tror hun har rett.
I tida fremover skal jeg begynne å få en del arbeidsoppgaver jeg skal fokusere på. Nå først, fikk jeg i oppgave å være flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg tenker at den tida jeg har til en ting er reservert til nettopp det, og når tida har gått, er jeg ferdig med det for den dagen, uansett hvor langt jeg måtte ha kommet; dermed får jeg forhåpentligvis mer ut av tida mi, og slipper å slite meg ut med å tenke på alt jeg skulle ha gjort mens jeg slapper av. Sistenevnte er den andre arbeidsoppgaven jeg skal begynne med. Hun ga meg et tips om ei bok jeg skal låne, og så forsøke å ta meg noen kvelder hver uke der jeg setter av en times tid der jeg bare skal slappe av og lese i boka. Andre ting skal da stå på vent.
Det videre kognitive arbeidet, skal vi ta fatt på etterhvert. Jeg synes det ble en veldig god time, og har i grunn hatt en god følelse resten av dagen etter timen.
I dag, etter filosofien, ble jeg invitert med ned til byen for å ta en øl sammen med Nina, så vi satte oss på bussen og dro ned på Blårock. Nina spanderte sa hun, siden hun inviterte og jeg var blakk, så vi satte oss ned med en Blanding og en Helhvetesøl fra Mack, smakte litt fra hvert glass og koste oss en masse.
Cicilie og Tom-Ivar kom etter hvert, og utover dagen fikk Nina og Tom-Ivar endelig finger’n ut og fikk gjort noe med de siste par ukenes utsettelser. Med Aristoteles’ ord: Nok om det.
Kvelden i kveld har vært tilbrakt foran TV-en, med tegnefilmer, Top Gear, Strong Man Series og sofakos. Det har vært en trivelig dag i dag, og jeg har tenkt å dra nytte av den og morgendagen til uka som kommer.
Aristoteles refererer til naturen dels for å forklare, dels for å rettferdiggjøre sosiale og politiske ordninger. Oppgaven innebærer at du skal belyse begge disse aspektene ved det aristoteliske synet på forholdet mellom natur og samfunn.
I bok 1 av Politikken sier Aristoteles at mennesket er et politisk vesen av natur. Gjør rede for hva denne oppfatningen går ut på.
Aristoteles hevder at visse herredømmerelasjoner, som forholdet mellom mann/kvinne og herre/slave, er naturlige relasjoner. Gjør nærmere rede for Aristoteles’ oppfatning og legg vekt på Aristoteles’ begrunnelse for at de omtalte formene for herredømme er naturlige.
Som en kortfattet avslutning: Hvilke tanker du gjør deg om Aristoteles’ forsøk på å rettferdiggjøre hierarkiske sosiale relasjoner med referanse til at de er naturlige?
Alle oppgavedelene skal besvares.
Lese- og skriveuke
På mandag skrev jeg at vi hadde fått utdelt den første hjemmeeksamenen vår i «Antikkens filosofi», og nå har jeg fått levert den inn, slappet litt av, og begynt å gjøre meg klar til å tusle hjem og ta helg.
Det ble en alt for lang natt på meg, så takk og pris for at jeg i det minste har vært noen lunde flink til å lese gjennom uka. Jeg har til og med fått med meg alle forelesningene (heldigvis har vi ikke hatt forelesninger i ANK-1230 denne uka), og i latin har vi fått halvert arbeidsmengden ut året.
Besvarelsen
Den vanskeligste delen av oppgaven var for min del punkt a. Slike «gjør rede for»-oppgaver er bestandig mye arbeid, men jeg tror jeg har kommet frem til et godt svar.
Jill Frank, B.A., B.C.L., LL.B., Ph.D., researches and teaches in legal and political philosophy. She specializes in the history of political thought with particular focus on questions of property, justice, and law. Jill recently completed a book about the lessons contemporary democratic theory and practice might draw from Aristotle’s ethical and political philosophy, titled A Democracy of Distinction. Jill has also written on political representation, welfare, and distributive justice.
Jill Frank har skrevet en veldig opplysende artikkel som jeg brukte som hovedgrunnlag for oppgaven min ved siden av Politikken, titulert Citizens, Slave, and Foreigners: Aristotle on Human Nature (American Political Science Review, vol. 98, № 2, 1991, ss. 179–196). Hun forklarer at naturen av Aristoteles brukes for å gi et rammeverk for hvordan hierarkiet i det politiske liv og blant mennesker bør ordnes. Naturen kan ikke nære seg selv og er ikke moralsk, og må derfor støttes av politikk, ikke motsatt. (…) Naturen er ikke moralsk; naturen kan ikke støtte politikken vår: det må altså være vice versa. Menneskets natur kan brukes som målestokk for politikken, men ettersom vi av naturen også er politisk (…), tyder dette på at menneskets natur formes av politikken.
Et av de interessante punktene jeg fikk klarhet i, er hva Aristoteles faktisk mener med at noen av natur er slave.
«Den ene part skal adlyde; den andre skal styre gjennom den styreform som naturen har bestemt, og utøve herskermakt. Å sette seg ut over denne ordningen er til skade for begge parter, for det samme gagner både delen og helheten, både kroppen og sjelen, og slaven er en del av herren (…). Derfor har slave og herre en slags felles fordel (…) når det er naturen som har tildelt dem deres status, mens det motsatte er tilfelle når ordningen er oppstått (…) gjennom vedtekter og maktbruk.»
Det er altså viktig å forstå at hva han mener med å naturlig være slave, er å være en som verken av fødsel, byrd, fangenskap, krigsherjinger eller andre årsaker, andre enn sin egen dyd, gjør seg til slave. Det er gjennom måten vi handler på at vi gjør oss til borgere, og av det må følge at hvis vi handler som slaver, blir vi av vår egen natur slaver (Frank 2001: s. 94).
Ny forståelse
Jeg endte opp med å ikke finne det vanskelig å bli overbevist av Aristoteles argumentasjon. Det er veldig lett å la seg blinde, når man leser eldre tekster, av de moderne tankene våres briller, slik at vi ikke greier å se gjennom ordene som sies og se sannheten bak. For min del ble arbeidet med oppgaven en interessant utforskning i hva som gjør oss til de vi er, for det er nok det Politikkens første bok handler om.
De som ikke har gjort det, anbefales på det sterkeste å lese Jill Franks artikkel. Den kan, dersom du har tilgang til det, leses via tidligere nevnteJSTOR (bare søk på forfatter og artikkelnavn, så finner du henne); dersom dette ikke er et alternativ (kun tilknyttede universiteter og de som for øvrig abonnerer på tjenesten får tilgang til hele innholde; øvrige har kun mulighet til å se første side av artiklene) går det selvfølgelig an å kontakte biblioteket sitt.
Helg og avslapping
Nå skal jeg nyte resten av helgen i ro og mak. Kanskje det blir litt surfing, kanskje det blir litt rollespill, kanskje det blir et besøk, kanskje det blir en tur på byen – hvem vet? Jeg kjenner i hvert fall at skuldrene begynner å senke seg.
Og til slutt: Dersom du har interesse av å lese besvarelsen min, kan den leses her.
Den siste sida før litteraturlista, skal egentlig ikke være med oppgaven. Jeg skal laste opp en versjon senere som har denne sida fjernet.
Jeg er glad jeg har tatt meg tid til å prøve å pløye meg gjennom hele Politikken, for nå har vi fått den første eksamenen vår i «Antikkens filosofi», FIL-1010. Oppgaveteksten er som følger:
Natur og samfunn i Aristoteles’ Politikken, bok I
Aristoteles refererer til naturen dels for å forklare, dels for å rettferdiggjøre sosiale og politiske ordninger. Oppgaven innebærer at du skal belyse begge disse aspektene ved det aristoteliske synet på forholdet mellom natur og samfunn.
I bok 1 av Politikken sier Aristoteles at mennesket er et politisk vesen av natur. Gjør rede for hva denne oppfatningen går ut på.
Aristoteles hevder at visse herredømmerelasjoner, som forholdet mellom mann/kvinne og herre/slave, er naturlige relasjoner. Gjør nærmere rede for Aristoteles’ oppfatning og legg vekt på Aristoteles’ begrunnelse for at de omtalte formene for herredømme er naturlige.
Som en kortfattet avslutning: Hvilke tanker du gjør deg om Aristoteles’ forsøk på å rettferdiggjøre hierarkiske sosiale relasjoner med referanse til at de er naturlige?
Alle oppgavedelene skal besvares.
Da ønsker jeg meg selv lykke til, så får man se hvordan det går.
Denne uka har vært nokså intens med tanke på arbeidsmengde. Jeg begynner å merke at eksamenene nærmer seg, og har drevet og deklinert pronomener og substantiver til den store gullmedalje de siste dagene. I ANK er jeg heldigvis ferdig med arbeidskravene, men jeg har likevel mye læring igjen å gjøre, og i historie er det enda verre, for der har jeg faktisk ikke lest noe på en halvannen måned. I FIL, derimot, går det mye bedre. Jeg er snart ferdig med hele Aristoteles’ politikken, og det er godt å kjenne at skuldrene kan senkes litt ekstra der, særlig siden jeg har oppfylt arbeidskravene der også. Når det gjelder arbeidskrav, kan jeg jo nevne at jeg fikk vite at HIS-oppgaven min ble mottatt svært så positivt; de mente jeg hadde skrevet meg inn helt i det øverste karakterskiktet.
Onsdag, torsdag og fredag denne uka er det som sliter. Jeg startet på jobb i går klokka 8 og var der til 16, for deretter å haste hjem før jeg skulle møte opp på årsmøte i taekwon-do-klubben. Så var det hjem og legge seg, men det ble en tur på butikken først; spaserturen ble benyttet til en svært lang og trivelig prat med Charlotte. Jeg fikk lagt meg litt før midnatt og var oppe igjen halv seks nå i morges for å dra på arbeid. Det samme skal jeg i morgen, og grunnen til at jeg fortsatt er oppe, er at middagen min endelig er ferdig. Det er litt stressende å skal først jobbe fra seks, så ha forelesning fra tolv, og så trening fra halv seks til sju. Jeg ble nødt til å droppe treninga mi i kveld, for magen ville ikke være med på leken.
Jeg har gjort noe fornuftig da: jeg er ikke lenger en del av styret i klubben, og det er godt. Kjersti var også veldig glad for det, og jeg kjenner at jeg har mindre og mindre lyst til å være bundet til ting. Jeg har også vurdert stadig mer hvorvidt jeg ønsker å fortsette å trene, men jeg har nå gjort et forsøk på å bli med igjen nå. Jeg var på trening på tirsdag, og har tenkt meg dit neste uke også. Til helga er det bymesterskap i taekwon-do, og jeg skal være med og dømme. I tillegg skal partiet mitt, som alle de andre, ha oppvisning, så jeg skal prøve å komme meg på fritrening på lørdag arbeide mer med den. Det ser ut til at det kan bli brukbart, men det er fortsatt mye grunntrening som må gjøres. Jeg merker at jeg ikke har hatt dem fra begynnelsen av.
Jeg har en gedigen post om priskonvertering som jeg baler med også. Den hadde en kort opptreden på bloggen min tidligere i uka, men den ligger nå lagret som kladd; jeg skal se om jeg får gjort den ferdig over uka.
Nå skal jeg spise ferdig pizzaen min, og så er det sengetid og klar for arbeid og studier igjen i morgen.
For tiden holder jeg på å lese meg gjennom Aristoteles’ Politikken. Det er ikke akkurat lett lesing, men likevel interessant. Det hersker ingen tvil om at han med rette kan kalles vitenskapens far; man merker det godt i hvordan poengene hans legges fram, argumenteres for og imot og til slutt får konklusjonene sine. Her og der i margen har jeg skrevet inn en del kommentarer som jeg skal huske på å ta opp under neste forelesning (som for meg blir om halvannen uke, siden vi skal til Loen førstkommende helg), men inntil da: her er noen av Aristoteles’ tanker om demokrati:
(…) we have next to consider how many forms of government there are, and what they are; and in the first place what are the true forms, for when they are determined the perversions of them will at once be apparent. (…) The true forms of government (…) are those in which the one, the few, or the many, govern with a view to the common interest; but governments which rule with a view to the private interest, whether of the one, or of the few, or of the many, are perversions. (…)
Of the above-mentioned forms, the perversions are as follows: of royalty, tyrrany; of aristocracy, oligarchy; of constitutional government, democracy. For tyrrany is a kind of monarchy which has in view the interest of the monarch only; oligarchy has in view the interest of the wealthy; democracy, of the needy: none of them the common good of all.
In our original discussion about governments we divided them into three true forms: kingly rule, aristocracy, and constitutional government, and three corresponding perversions – tyranny, oligarchy, and democracy.(…)
It is obvious which of the three perversions is the worst, and which is the next in badness. That which is the perversion of the first and most divine is necessarily the worst. And just as royal rule, if not a mere name, must exist by virtue of some great personal superiority in the king, so tyranny, which is the worst of governments, is necessarily the farthest removed from a well-constituted form; oligarchy is little better, for it is a long way from aristocracy, and democracy is the most tolerable of the three.
A writer who preceded me has already made these distinctions, but his point of view is not the same as mine. For he lays down the principle that when all the constitutions are good (the oligarchy and the rest being virtuous), democracy is the worst, but the best when all are bad. Whereas we maintain that they are in any case defective, and that one oligarchy is not to be accounted better than another, but only less bad.
Selv om grekerne av historien har fått æren for å stå bak demokratiet, var det over hodet ikke alle som var like begeistret for det. Det virker som dess mer intellektuelt begavet de var, dess mindre begeistret var de for det; Sokrates var et eksempel på det. Slike meninger gjelder kanskje i dag også, eller?
Forrige uke var første uke offisielt uten deltakelse på korøvelse. Jeg var riktignok ikke til stede uka i forveien heller, men fant ut at det var på tide å sende en e-post og be om en i hvert fall midlertidig utmeldelse fra koret. Jeg trivdes der, men det begynte å kreve for mye. For å virkelig kunne trives med musikk, trenger jeg at det er på et visst nivå, og Mimas var der jeg ønsket å ha det, men med arbeidsmengden som nødvendigvis kom av det ble i hvert fall dette semesteret for mye å håndtere.
Det er ganske så behagelig å kunne nyte flere kvelder, og det med god samvittighet. I tillegg slipper jeg å starte med latin klokka halv elleve på kvelden og være ferdig med det mellom tre og fire på morgenen.
Når det gjelder latinen, festina lente har neppe passet bedre på meg før. Jeg synes jeg henger forferdelig langt etter, og bruker eviglang tid på oppgavene. Det er vanskelig! Men de andre fagene går visst greit. Jeg er ferdig med kravene i «Antikkens filosofi», «Antikkens mytologi» tror jeg jeg er ferdig med, jeg har, så vidt jeg vet, fått godkjent det første arbeidskravet i «HIS-1001 – Europa formes». Jeg har med andre ord bare ett arbeidskrav igjen i HIS og muligens ett i ANK. Jeg håper det hjelper meg til å få hodet over vannet nå snart.
Med færre krav hengende over hodet, har jeg kunnet slappe av og kommet til hektene. Jeg har knapt vært hjemmefra, annet enn for å være på universitetet. Tirsdags- og torsdagsettermiddagene har jeg naturligvis vært og instruert, men det er nå to uker siden sist jeg var på egen trening. Jeg tenkte jeg skulle prøve å komme meg i gang igjen denne uka, men så viser det seg at morgendagens trening (altså tirsdag) er avlyst grunnet vinterferie. Men jeg får vel i hvert fall en rolig start på torsdag. Helgene har vært brukt på rollespill, da med Kjersti og Charlotte og med Robert.
Planer fremover? Vel, for det første burde jeg vel egentlig la være å skrive om slikt som dette. Jeg risikerer å miste respekt fra folk jeg setter pris på, og det er trist at det skal være slik. Men noen risikoer må man ta. Kanskje jeg finner lysten, orken, til å gjøre noe annet denne helga enn å bare være hjemme? Kanskje en tur på besøk? Forrige helg var jeg på besøk hos Anneli noen timer og så True Blood, og det var jo trivelig. Det blir kanskje et besøk denne helga også, og jeg skal fundere på om jeg skal driste meg til å møte vennene jeg faktisk har her oppe også. Vi får se hva som skjer.
Den kanskje viktigste forandringen for meg, er at jeg endelig har tatt mot til meg og fortalt Ingrid-Elin og Robert om hvordan jeg har det og hva som har skjedd. Det er godt å ha god familie.
Jeg har akkurat gjort ferdig et sammendrag av Elizabeth Belfiores artikkel «“Lies Unlike the Truth”: Plato on Hesiod, Theogony 27» til presentasjon på fredagens forelesning i antikkens filosofi. Det er strengt tatt per i dag kun et utkast, men de som måtte ha interesse av det, kan lese artikkelen på lenken over, og sammendraget her.
Det var en fryktelig vanskelig artikkel å arbeide seg gjennom, synes i hvert fall jeg, selv om jeg helt fra første gangs lesing synes det var en utrolig god artikkel. Dere får nå selv avgjøre. Konstruktiv kritikk i forkant av forelesningen mottas naturligvis med takk.
David: Sokrates’ død. Bilde som viser Sokrates når han får giftbegeret, hvilket vil si fullbyrdelsen av dødsdommen hans.
Og da, endelig, var det første arbeidskravet i antikkens filosofi fullført. Jeg er også på denne oppgaven veldig usikker på om jeg har truffet godt eller ikke. Den som vil må gjerne lese den, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.
Angående det siste avsnittet i oppgaven: Charles Dickens kan bare gå og legge seg.
"The capture of Jerusalem by Jacques de Molay in 1299", by Claude Jacquand, Versailles, Musée National Chateau et Trianons. This depiction was commissioned in the 1800s, but is about an event in 1299 that did not actually occur. There was no battle, and Molay was nowhere near Jerusalem at the time.[3] In reality, after the Christians lost control of Jerusalem in 1244, it was not under Christian control again until 1917, when the British took it from the Ottomans.
Det første arbeidskravet ble fullført i dag, og resultatet er «Korstogenes bakgrunn og deres konsekvens». De som har interesse av det, er hjertelig velkommen til å laste ned oppgaven, men jeg advarer: dette er ikke det beste jeg har levert, og har så absolutt potensiale for forbedring.
Nå er det videre lesing av Sokrates' forsvarstale, for innlevering av første arbeidskrav innen i morgen.
Jeg har akkurat gjort ferdig et sammendrag av 
