Viser innlegg med etiketten død. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten død. Vis alle innlegg

tirsdag 21. november 2023

Movember 2023, romarane og mandigheit

Tor-Ivar Krogsæter halvveis i movember 2023. Foto: Tor-Ivar Krogsæter
Meg halvvegs i movemberfeiringa 2023.

Menns helse er også viktig, men den største fienden vår mot det er kanskje oss sjølve. Kvifor snakkar ikkje menn om helsa si? A gentleman does not talk about his illnesses eller noko slikt, sa ein jo ein gong i tida. Men kvifor ikkje? Dei som har lese meg tidlegare, veit at eg har ein viss interesse for maskulinitet. Kva gjer ein mann til ein mann? For romarane var det nokso klårt kva som kravdest for å vere ein mann: Det var ein dominerande, herskande person, ein som var klår til å gyve laus på den fæle verda som kom til:

[…] det utviklet seg et behov for å adressere en verden som velutdannede menn anså som truende, dysfunksjonell, og på tvers med tradisjonelle verdier. […]  Den grunnleggende tanken som hele den romerske seksuelle rettsoppfattelsen bygget på, tanken om penetrerbarhet, ble […] liggende i bunnen for argumentasjonen, en kjønnslig dikotomi de ikke greide å komme seg unna, og som vi fortsatt sliter med den dag i dag.

Tor-Ivar Krogsæter: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, masteroppgave UiT – Noregs arktiske universitet, hausten 2015, s. 124.

Om me likar det eller ikkje, er me seksuelle vesen; ein må ha den nødvendige mandige ballasten (loc. cit.) for å verke som mann. Augustus synte korleis seksuell kontroll [gav] makt […] siden den som styrer folkets seksualitet, styrer arverekkene, og dermed hvem som til syvende og sist sitter med makta. (Krogsæter 2015: 110, siterande s. 1.) Korleis me forstår oss sjølve som menn er altso heilt essensielt for korleis me oppfattar verda. Kva gjer oss til menn? Eg skal våge meg på å påstå, som eg allereie har gjort, at svært mykje av det me har med oss i sinnet vårt, er kulturelt arvegods frå mange århundre tilbake: renessansen si gjenerobring av antikken og verdiane deira. Mykje har endra seg sidan då, ja, men mykje har me verkeleg halde fast ved òg.

Kva har Movember-kampanjen å gjere med dette? Poenget med å feire movember er å synleggjere at langt fleire menn enn kvinner døyr av sjukdomar som kan lækjast; hjartesjukdom, kreft og depresjon er berre nokre av dei. Pengane dei samlar inn går til saker som er direkte relaterte til mannehelse. Viss du vil støtte arbeidet deira, kan du gjere det her:

Klikk her for å gå til movemberinnsamlingssida mi.

Kva støttar du med dei forskjellige summane?

  • £ 10 støttar støttegrupper for menn som har fått testikkelkreftdiagnosen.
  • £ 25 støttar opplæring til ein mental helse-støttespelar i eit lokalt idrettslag.
  • £ 50 støttar program som Brother Throug Boxing eller program for menn som er einsame.
  • £ 150 støttar forsking for å oppdage prostatakreft tidlegare og dermed auke sjansen for at menn overlever det betre.

Det kan vere at eg får ein knapp eller noko liknande for å ha samla inn pengar, men eg trur fristane for det er over.

Støtt med pengar om du kan og vil. Men gløym ikkje at det viktigaste du kan gjere er å snakke om det. Spør ein mann du bryr deg om om han har sjekka seg i det siste; spør ein du kjenner som er einsam om korleis det går med han; spør ein du synast har endra atferd om noko har endra seg for han. Kanskje det ikkje er noko, kanskje han seier at det ikkje er noko, men det at du spør, kan endre livet hans og hjelpe han å overleve – kanskje utan at han eingong veit det sjølv.

søndag 23. juli 2023

Hackmaster: Skrotingar, daudingar og andre forsvunne spelarroller

Kva skjer med ei rolle når ho døyr? Blir borte? Blir gløymd? Mange har forsvunne, nokre bravt, andre tafatt, enda nokre i pur grufullheit. Her er, for min eigen del, ein oversikt frå Yngvild over dei som er daude og borte.

Posten blei oppdatert 23. juli 2023 i samtale med Yngvild. Masse nye detaljar blei lagt til, mellom anna med hjelp av kartoteket til Yngvild.

Kven er so alle desse?

Museo Poldi Pezzoli, falt i det fri, via Wikimedia Commons
Teksten hic decor hec forma manet hec lex omnibus una blir i klassisk attgjeving hic decor huius fōrmae manet haec lēx omnibus ūna: Denne venleiken til denne forma er att. Denne lova er éi for alle.

Eg har spela Hackmaster omtrent like lengje som eg har spela D&D no, so ein må rekne med at det blir noko svinn her og der: folk flyttar, finn andre interesser, eller rolla deira kreperer ganske enkelt av ymse grunner. Kven var so alle desse? Er dei verd å minnast? Nokre av dei, ingen tvil; me saknar alle framleis Kraugunn. Nokre av dei forsvann av di spelaren flytta, og sjølv om dei var med kun ei kort ri, gjorde dei inntrykk. Andre att er det kanskje mindre trist at me ikkje har blant oss lenger. Her er dei alle, med merknadar på dei eg hugsar.

Tymopar/Tymofar/Tymophar
Rase: menneskje, ♂
Klasse: prest (Vergen)
Status: daud (i den fyrste hula med Rubina)
Spelar: DC
Denne rolla var med ei god ri. Han blei ein viktig del av kampanjen, men med tida glei han frå resten – såpeglatt.
Timkin
Rase: eigenleg dverg, men menneskje i hovudet mitt, ♂
Klasse: prest (Vergen), men dét gjekk gale!
Status: ???
Spelar: Ø.
Straffa av Vergen for blasfemisk tilnærming til presterolla, tatt inn i varmen hos ein viss guddoms som er særs begeistra for dei fråfalne.
Eg veit sjølvsagt kva tilstanden er for denne rolla, og spelarane har mistanker om at han etter kvart har knytta kontakt med ho dei alle elskar å hate på det mest intense: Rubina Ferumbras.
«Grell»
Rase: døkkalv, ♂
Klasse: krigar
Spelar: JP
Status: daud (av Achillea, av di han ville drepe alt og alle
Me veit ikkje, for han var ein grell, so dei ville ikkje kjennest med han; litt trist i grunn.
Daralis
Rase: menneskje, ♀
Klasse: krigar
Spelar: Y
Status: daud
Ei av dei tidlegaste rollene. Om eg hugsar rett, kreperte ho i Tristor. Tidlegare den dagen hadde dei blitt forsøkt rana av nokre hobbitar langs vegen. Seinare den natta, då dei låg på høyloftet til vertshusinnehavaren, blei fleire av dei drepne i svevn.
Gustav jeger
Rase: menneskje, ♂
Klasse: jeger
Spelar: JP
Status: daud
Døydde i hula i Tristor. Veidemann, møtt i Tristor, drepen i trefning med gjeterbaner, etterlot seg ei ung enkje.
Falmir, den opphavleg «ylf elinn»
Rase: alv, ♂
Klasse: magikar
Spelar: D
Status: daud
Då dei var på tur inn i hula då dei fann Rubina for fyrste gong, blei spelaren kei av å vente, so han fann ut at Falmir skulle gå og øve på fugleljodar der dei for berre nokre minutt sidan hadde sett gigantiske gravebiller i sanda. Han blei dugurd. Dei som døydde i hulegangen i Tristor fekk likbål – bortsett frå Falmir: Dei fann aldri liket av han.
Inula
Rase: halvling, ♀
Klasse: krigar?
Spelar: R
Status: ???
Per dags dato ukjend opphadsstad.
Theodor
Rase: menneskje, ♂
Klasse: krigar
Spelar: Ø.
Status: ???
Ung, mutt og furten byvaktgut. Attgløymd i vakttårnet i Tristor, ukjend status per dags dato. Sannsynlegvis daud som ei sild
Thorgar
Rase: dverg, ♂
Klasse: krigar
Spelar: JP
Status: ???
Møtt i Tristor. Forlot dei andre spelarrollene i Frandorborg; ukjend opphaldsstad per dags dato.
Bruseif
Rase: menneskje, ♂
Klasse: krigar
Spelar: DC
Status: lever truleg
Hugsar eg rett, var dette ei slaskate rolle med alle dei verste vanene ein kunne ha. Bruseif passa dermed dårlig inn i blant siviliserte folk, so det gjekk ikkje so bra.
Randell «vandrær’n»
Rase: alv, ♂
Klasse: sjarmør
Spelar: D
Status: vandrande
Ei interessant rolle som hadde eit spanande ekteskap som enda i forarging og forbanning. Fekk til slutt sjansen til å vende og gjere bot for seg (i ein nokså forskremd tilstand), men valde nei. Forvist frå Frandorborg av Nattskyggane. Dømd frå drapet på Anoz Ghanezj (også kjend som «Anusorm» av spelarane) in absentiā og lyst fredlaus av kaptein Vranel (Frandorborgs vaktkaptein).
Eit godt døme på ei rolle som diverre ikkje blei godt handtert av meg.
Roronjun
Rase: gnom, ♂
Klasse: jeger
Spelar: R♂
Status: ???
Ei triveleg rolle som me hadde det mykje moro saman med. Spelaren fann seg etter kvart andre ting å gjere, synst eg å hugse. Møtt i Frandorborg; ukjend opphaldsstad.
Iliya
Rase: menneskje, ♀
Klasse: prest (Store Bjørn)
Spelar: Y
Status: sprell levande, men hardt skada
Kjempespanande rolle som for tida ikkje er i spel, men som blei send ut av guden sin for å gjere bot for å ha spurt om og blitt tilgjeve fleire signingar enn kva rett var. Har med seg mitraljøseslangen Jårikk og nattspeidaren (flaggermus) Brusk Veng.
Sirikit Kattefot
Rase: halvling, ♀?
Klasse: tjuv
Spelar: EJ
Status: levande
Jobbar som kokkelærling på Jomfrua og begeret. Godt likt, godt teken vare på. Fekk ei verdig utskriving frå eventyra.
Rokkva
Rase: dverg, ♀
Klasse: krigar
Spelar: R♀
Status: levande
Nok ei spanande rolle, denne den første (meinar eg) spela av Ragnhild, og for eit møte det blei med oss. Badeball! Kven kan vel gleme ho? No er ho tilsett i garden i Frandorborg, ein fin måte å avslutte rolla på då R. flytta til Finnmark.
Xarlion
Rase: alv, ♂
Klasse: sjarmør?
Spelar: I
Status: daud
Svært vakker, Randell sin elskar, drept av bjørn nordaust for Frandorborg.
Unaldur
Rase: alv, ♂
Klasse: hugsar ikkje
Spelar: DC
Status: truleg levande
Den siste rolla eg hugsar med denne spelaren. Eg hugsar ikkje kva det var med rolla, men eg synest å hugse at Unaldur ikkje var særleg godt likt. Sist sett i Tristor.
Sogrer
Rase: menneskje, ♂
Klasse: krigar?
Spelar: K♂
Status: hugsar ikkje
Brandobar, tidlegare slave, teken opp i Nattskuggane. Ei minneverdig rolle frå ein spelar som dessverre ikkje var med og spela med oss so lengje som med alle skulle ønskje, då vedkomande flytta. Eg heidra rolla med eit dikt i Hackmaster: Dikt til Sogrer.
Ragnar Fjellgraver
Rase: dverg, ♂
Klasse: krigar
Spelar: EJ
Status: daud
Glad i alvisk tobakk, usedvanleg stygg, drept av vakthundane til Darina Alwerdas grunna hjerne som gjekk inn i teitmodus. Kva var det eigenleg som drepte denne hyggjelege karen? Dessverre har no denne spelaren ein tendens til at rollene døyr; det gjer det ikkje mindre artig å spele med vedkomande. Dette var nok diverre ikkje ei rolle som alt for mykje var investert i, vil eg tru, for me kjende alle på ekte sorg over at Kraugunn var daud.
prinsesse Gunnilla Hoppsekk
Rase: halvling, ♀
Klasse: lågare enn ho sjølv trudde
Spelar: EJ
Status: daud, veldig, veldig daud
Dette var ho som trudde ho var kongeleg, men som gjorde alt so galt som kunne vere. Henretta ved ordre frå prefekt Ganitek med å bli spent over ei grav med bambusskot.
anonym dverg
Rase: dverg, ♂
Klasse: anar ikkje
Spelar: DC
Status: daud
Snikmyrda på høyloftet med Daralis
Gerhard
Rase: menneskje, ♂
Klasse: krigar
Spelar: I
Status: daud, og nokso flat
På tur opp mot vakttårnet nordvestom Frandorborg blei dei angripne av ei kjempeørn. Gerhard den stumme blei mat, og blei nokso flat. Fritt fall frå stor høgd gjer gjerne slikt med folk.
Kraugunn Stålneve
Rase: dverg, ♀
Klasse: krigar, seinare prestinne av Vergen
Spelar: EJ
Status: daud (21. i Hungeren 563)
Daud, moglegvis grunna Randell sitt svik i striden – kverka av orkane i den forlatte sølvgruva i Frandorborg. Tala seinare med klanen sin frå det hinsidige om kva som hadde skjedd, som skal ha vore noko av årsaka til Randell sin «dom».
Sphinkel
Rase: fe, ♂
Klasse: magikartjuv
Spelar: EJ
Status: daud
Drept av vettar. Drept i bakhald, av di Mia forlét gruppa og lot fiendane falle dei i ryggen. Ja, «vette» er eit inkjekjønnsord i norsk grammatikk, men i spelverda vår er dei kjønna, so difor hankjønn eller hokjønn (vanlegvis det fyrste) etter kva som passar situasjonen.
Janis
Rase: halvork, ♂
Klasse: krigar
Spelar: I
Status: daud
Drept av vettar på same vis som Sphinkel. Hallooooo  (Sagt med stemmen langt baki halsen – han var kvass som ei grautsleiv.)
Mia
Rase: alv, ♀
Klasse: prestinne av Jegerinna
Spelar: D
Status: forbanna, kanskje i live
Etter å ha forlate dei i bakhald, deretter å ha drept ei ulvinne, so å ha prøvd å drepe forsvarslause ulveungar, og so til slutt å ha prøvd å fôre Avni til ulveungane, blei ho forbanna av Iliya og forvist frå gruppa: inntil ho gjer rett for dei ho har gjort gale, skal alt ho tar i gå til grunne. Ho meinar ho er gravid med Avni.
Avni
Rase: fe, ♂
Klasse: magikar
Spelar: I
Status: daud, eller er han dét?
Drept av vettar på same vis som Sphinkel: Flaug for langt framom gruppa, so han fekk ein bolt i knollen. Blei teken med ut av gruva av dei andre, men kreperte. Sjå vidare på Mia.
Winnifred
Rase: gnomtitan, ♀
Klasse: krigartjuv
Spelar: EJ?
Status: ukjend
Møtt i Liketarhula i Frandorborg; veit ikkje meir.
Skallagrimm Malmstein
Rase: dverg, ♂
Klasse: krigar
Spelar: EJ? I? R♂?
Status: ukjend
Raudt hår og hanekam.
Melli
Rase: menneskje, ♀
Klasse: krigar
Spelar: M
Status: ukjend
Utruleg, herlig kåt. Liketarhuledeltakar. Nærsynd som ei flaggermus.
Heraran
Rase: alv, ♂
Klasse: tjuv
Spelar: H
Status: daud
Drept av å ramle ned ei steintrapp, etter å fyrst ha blitt skoten av fella som vettane hadde førebudd i hula som dei trampa inn i att.
Nasalf
Rase: alv, ♂
Klasse: trollmann
Spelar: KE
Status: lever
Håplaust naiv, eventyrlysten trollmann som trudde alt godt om alt og alle.

Oppfølging

Det hadde vore fint å halde fram med å oppdatere denne lista. Eg tek gjerne imot fleire til lista frå de, spelarane mine. Illustrasjonar hadde og vore fint, men eg har ikkje nokon å take av so langt. Kanskje det kan vere fint til seinare oppdateringar?

Etter ein lang og herleg rollespelprat med Yngvild (kvelden 23. juli 2023), fekk me konsultert kartoteket hennar, og tilføydd mange nye namn på lista med masse ny informasjon om både dei og dei tidlegare.

onsdag 2. februar 2022

Augustīnus om synderen og døden (Aug. Dē Cīvitāte Deī 13.4)

Jeg holder på å lese en artikkel av John C. Cavadini (Ambrose and Augustine De Bono Mortis i The Limits of Ancient Christianity : Essays on Late Antique Thought and Culture in Honor of R. A. Markus, redigert av William E. Klingshirn og Mark Vessy, ved Ann Arbor, The University of Michigan Press, 1999), der han sammenligner synet på døden til Ambrosius av Milano og Augustin. Teksten fokuserer på Ambrosius’ Om dødens gode og Augustins 13. bok fra Om Guds stad. Teologien Augustin presenterer er ikke lettlest, og jeg beit meg merke i en passasje som jeg tenkte jeg kunne oversette her, til glede for meg selv først og fremst, men kanskje forhåpentligvis også for andre lesere.

Manuskript av Augustins Om Guds stat, fra Wikimedia Commons
Folio 1r fra et manuskript av Augustin av Hippos Dē cīvitāte Deī fra New York Public Library, Spencer Collection MS 30. Manuskriptet er fra 1470, sida er fra 2.69 og inneholder merknader og rettelser. Fra engelsk Wikipedia. Opprinnelig kilde: Digital Gallery (NYPL)

Bok 13 av Augustins Om Guds stad

De 24 kapitlene i bok 13 tar for seg ulike aspekter av død og elendighet, eller sagt mer teologisk: synd. Det er ikke det eneste, selvsagt; strengt tatt er det litt flåsete sagt. Et hovedtrekk gjennom boka er derfor heller utforskninga av hva sjela er, hvordan ulike aspekter av den kan og ikke minst bør forstås, og hvordan synd, sjel og død hører sammen. Boka studerer tematikken fra teologiske perspektiver, deriblant Ambrosius, men ser også på tidligere filosofi; undersøker hvordan vi gjennom arvesynden er belastet og derfor må ta imot Guds ånd for å få frelse; og søker endelig å forstå hva sammenhengen er mellom ånd og legeme, liv og død, synd og frelse. Viktigst av alt for min del, er hvordan den prøver å sette fingeren på hva døden nettopp er. Mens jeg leste artikkelen som jeg nevnte i ingressen, kom jeg over en passasje som jeg syntes var stri å bli klok på, så jeg skal referere den til slutt her, som vanlig med min egen tekstnære oversettelse.

I forkant av det kan ei oppsummering av bokas emner (her i henhold til overskriftene som Loeb-utgaven fra 1966 bruker) være til god hjelp: Kapittel 1 omhandler syndefallet og den påfølgende dødeligheta; kapittel 2 omhandler sjelens død og videre liv og hva som skjer med kroppen; kapittel 3 tar for seg hvordan døden har spredd seg blant mennesker og om den er straff selv for helgener; kapittel 4 prøver å svare på hvorfor de syndsforlatte fortsatt straffes med døden, selv om døden er straffen for synd; kapittel 5 sammenligner loven med døden og ser på hvordan de kan brukes som bilde på hverandre for godt og ondt; kapittel 6 diskuterer dødens generelle ondskap, herunder hvordan den er årsaken til at sjelens og legemets sammenføyning atskilles; kapittel 7 trår ut i dypere farvann og omhandler døden som de ugjenopplivede gjennomgår for å ha bekjent Kristus; kapittel åtte hevder at helg enene som gjennomgår den første døden er fri fra den andre; kapittel 9 diskuteter om hvorvidt dødstidspunktet, ɔ: når livsfølelsen forsvinner, er når man dør eller når man er død; kapittel 10 gjør et teologisk dypdykk og spør seg om de dødeliges liv bør benevnes som å være en død heller enn et liv; kapittel 11 søker svar på om man kan betegne noen som død og levende samtidig, og det er (ikke særlig overraskende) et av de lengste; kapittel 12 diskuterer døden som Gud truet de første menneskene med som straff, i tilfelle de skulle bryte det første budet han ga dem; kapittel 13 fortsetter på dette og tar for seg hva denne første straffen var; kapittel 14 spør seg hva mannen var slik Gud skapte ham (quālis homō sit factus ā Deō) og hvilken tilstand han endte opp som, som følge av å ha brukt fri vilje; kapittel 15 fortsetter med Adam, og at Adam i det øyeblikket da han valgte å synde forlot Gud før Gud forlot ham, og at han dermed forårsaket si egen sjels første død; kapittel 16 tar for seg filosofene som ikke anser sjelas løsrivelse fra legemet for å være en straff, Platon til tross (igjen et forholdsvis langt kapittel); kapittel 17 forsvarer tanken om at jordlige legemer kan blir uforgjengelige og evige; kapittel 18 tar for seg filosofene som mener at jordlige legemer ikke kan være i himmelen fordi alt som er jordlig naturlig blir dratt mot jorda på grunn av deres iboende tyngde; kapittel 19 forsvarer påstanden om at de første menneskene hadde vært udødelige dersom de ikke hadde syndet; kapittel 20 sier at helgeners legeme opphøyd til å hvile i håpet, skal bli løftet høyere enn de første menneskene, ɔ: de første synderne; kapittel 21 sier at selv om man kan trekke symbolikk ut av fortellingene om paradis og fortsatt holde ved lag paradis’ sanne, historiske eksistens; kapittel 22 sier at helgenenes legeme kommer til å være åndelig etter oppstandelsen, selv om kjødet ikke blir ånd; kapittel 23, et svært langt kapittel, undersøker hva vi kan forstå med et dyrisk legeme og et åndelig legeme (dē corpore animālī et de corpore spīritālī), og hvem det var som døde ved Adam og som fikk liv igjen ved Jesus; og kapittel 24 avslutter boka med å spørre seg hvordan man skal forstå det at Gud pustet på Adam og slik gav ham ei levende sjel og at Herren pustet på disiplene og sa til dem Ta imot Den hellige ånd (Accipite Spīritum sanctum).

Utdraget frå siste avsnitt av bok 13 kapittel 4

I teksten nedenfor er illī de sistnevnte, de som syndet, og istī de førstnevnte, altså de rettskafne. Latin tenderer mot å tenke setningene sirkulært, slik at hvis skribenten presenterer sak A, B og C, besvarer han dem gjerne som C, B, A, da ved bruk av påpekende pronomen som uttrykker ulik grad av nærhet til objektet som det pekes på.

Jūstī enim mālunt crēdendō perpetī quod sunt prīmī inīquī nōn crēdendō perpessī. Nisi enim peccāssent illī, nōn morerentur; peccābunt autem istī nisi moriantur. Mortuī sunt ergō illī quia peccāvērunt; nōn peccant istī quia moriuntur. Factum est per illōrum culpam ut venīrētur in poenam; fit per istōrum poenam nē veniātur in culpam, nōn quia mors bonum aliquod facta est, quae anteā malum fuit, sed tantam Deus fideī praestitit grātiam ut mors, quam vītae cōnstat esse contrāriam, īnstrūmentum fieret per quod trānsīrētur ad vītam.

For de rettskafne lider uavbrutt for det man bør tro på, [slik] som de første udedige, på grunn av mangelen på tro til det som bør tros på, hadde lidd. Dermed, hvis ikke de sist­nevnte [synderne] hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de først­nevnte [rett­skafne] til å synde hvis de ikke dør. De døde derfor, de sist­nevnte, fordi de har syndet; de først­nevnte syndet ikke fordi de døde. Det skjedde ved de sist­nevntes skyld at man ble ført ut i straff; det var gjennom de først­nevntes straff at man ikke førtes i skyld, ikke fordi døden har blitt noe godt, [døden] som i det førtidige var ondt, men fordi Gud har gitt hele nåden til troskapen, slik at døden, som blir framholdt å være livets motsetning, kunne være redskapet med hvilket man føres tilbake til livet.

Og her er det samme, skrevet med litt mer normal norsk og litt friere oversatt:
For de rettskafne lider uavbrutt for troa, slik som de første udedige led grunnet mangelen på tro. Dermed, hvis ikke de første udedige hadde syndet, hadde de ikke dødd; og derimot kommer de rettskafne til å synde dersom de ikke dør. De første synderne døde derfor fordi de syndet; de rettskafne syndet ikke fordi de døde. Det var ved de første udedige at vi ble ført ut i syndens straff; det var gjennom de rettskafnes straff at man ikke ble ført ut i skyld, ikke fordi døden ble til noe godt, den døden som var ond, men fordi Gud gav hele nåden sin til dem som utviste troskap, slik at døden, som framholdes å være motsetning til livet, kunne være redskapet som fører oss tilbake til livet.

tirsdag 10. august 2021

Utdrag frå eit brev av Ambrosius

Bilete av Valentinian II frå Wikimedia Commons.

Epistula [brev] 25
(benediktinsk–maurisk 53 / Beyenka 4)

Eg var dårleg i kveld, så eg greidde ikkje å kome meg i seng før no (om fem minuttar). Så medan eg venta på å kome meg att, jobba eg med å omsetje eit utdrag frå eit Ambrosii brev: Her skriv han til keisar Theodŏsius i august 392, altså eit par månadar etter at keisar Valentīniānus II døydde, rett rundt tida da den rundt 21 år unge keisaren fekk gravferda si. Han seier, her omsett til tekstnær norsk:

Doleō enim, fateor,
dolōre acerbō,
nōn sōlum quod immātūrā ætāte Valentīniānus augustus dēcesserit,
sed etiam quod īnfōrmātus [est] fīde,
ac tuīs īnstitūtīs
tantam dēvōtiōnem ergā Deum nostrum induerat,

atque tantō in mē incubuerat,
ut quem ante persequebātur,
nunc dīligeret:
quem ante ut adversārium repellēbat,
nunc ut parentem pūtāret.

For eg lir, må eg medgje,
med bitter sorg,
ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i [så] ung alder;
men òg at han [blei] danna i trua,
og at [med hjelp] i lærdomane dine,
[at han] hadde svøpt [seg] so mykje i fromskap til vår Gud,(= «guden vår»)
og så mykje ruga over meg,
at kven han før forfølgde,
no han akta:
kven han før støytte frå seg som motstandar,
verdsette han no som ein forelder.

Ambr. ep. 25 (53 [4]).

Omskrive til normalnorsk

For eg må eg medgje: Eg lir med bitter sorg, ikkje berre over det faktum at den høgvyrde Valentīniānus svann hen i så ung alder, men òg at han fann danning i trua, og at han med hjelp i lærdomane dine hadde sveipt seg so mykje i fromskap til Gud, vår Gud; og at han klengde seg så til meg, at den han før forfølgde, akta han no – den han før støytte frå seg som motstandar, verdsette han no som ein forelder.

Merknadar

Det er verd å notere seg bak øyret korleis dēvōtiō ser ut til å ha endra tyding. I Cassell’s Latin Dictionary står det å lese at det er a consecrating, devoting (esp. to the infernal gods). Interessant!

Verbet incubō har tydingar som å ligge i eller på, å tilbringe natta i eit tempel for å få ei guddommeleg melding eller hele ein sjukdom, eller når brukt om fuglar å sitje på, klekke egg, ruge. Av det får ein tydingar som å med gode intensjonar vake over, eller berre å vere på ein stad; frå det kan ein òg velje å berre omsetje det som klenge på.

mandag 15. februar 2021

Dikt: Om livet, døden, sjølvdrap og etterlivet

I dag deltok eg på eit seminar, «PG Writing Group», og temaet for dagen var skrømta i kvardagen vår. Ei av skriveoppgåvene me fekk, ei oppgåve på ti minutt, var What is haunting you / your text / your discipline? What king of ethereal presence is there? Invisible presence? Vel, eg skal jo skrive om sjølvdrap i avhandlinga mi, eit ikkje særleg lett tema, og eg fekk nokre tankar, som gav seg uttrykk slik:

Be it by chance or by will: Suicides are ghosts, will not die. Perverting thoughts of the dead of death of life – will not die.

Det er kanskje ikkje stor kunst, men det ga meg noko. No tenkjer du kanskje at Det var no vel mørkt, var det ikkje? Tja. Det eg tenkte då eg skreiv det, var at sjølv om dei som døyr for ega hand riktignok har fjerna seg sjølve frå livet, så lever minnet om livet deira vidare for dei som er att; men handlinga som tok dei frå livet, frå dei som er att, kan forvrenge tanken om livet deira i hugen åt dei attlevande, om etterlivet deira og livet dei levde, og dessutan det til deira kjære; og sjølv om dei døydde, blir ikkje anden deira … altså minnet etter dei, idéen om kven dei var … å forsvinne frå dei sørgjande.

Til sist kjem to linjer, som for meg representerer stahet, livsvilje, ønske om å fortsetje; samstundes med det peikar det tilbake på forrige strofe, til minnet. Om ein døyr, vil ein ikkje døy heilt lell. For meg no handlar det om å trø vidare. Eg gjeng ikkje lenger i dei gamle stiane mine; eg trør nye stiar, og det kjennes godt. Men av og til kjem ei forvrengd sakning etter dei gamle stiane, dei eg kjenner og veit kor fører hen; dei er trygge, fordi eg har trødd dei før. Men eg veit òg kor dei tek meg, og eg vil ikkje dit.

Kanskje er ikkje dette dei største tankane, men det gav meg kjensler å lese over det etter at det var skriven, så da syntest eg at det var verdt å dele det.

søndag 12. februar 2017

Hackmaster: Strengt, men rettferdig

Den første Hackmaster-gruppa mi har spilt et par år nå. Noen av spillerne har blitt skiftet ut over tid, men Yngvild og Daniel som faste spillere siden begynnelsen (Daniel etter noen få kvelder). De siste tilskuddene på stammen har vært Erik-Johan og Isak: Erik-Johan har spilt siden tidlig i fjor, mens Isak ble med for et par kvelder siden; som med alle tidligere nye spillere har også han fort lært at Hackmaster er et spill som er blodig ure… rettferdig.

DM-skjermen min dekorert med hodeskaller, som foreslått av Jolly Blackburn. Helt til venstre er den åtte år lange gamle kampanjen min med Charlotte og Kjersti, der Kyrnyn døde en oppofrende heltedød. Andre del av skjermen min er Imladris-gruppa: Den første skallen er animal companion-en til Rasmus’ druide; de to neste – som er opp-ned – husker jeg ikke hva var, men opp-ned betyr death by stupid; deretter ble Erik-Johan med, og to karakterer døde (tydeligvis helteaktig), deretter Erik-Johans gnom Halvsprett, og den neste, Frøydis; og så fikk jeg den aller første tpk-en min, inne i The Midnight Mirror.

Til høyre for der er skjermen for Hackmaster-gjengen min: De to første (helt til høyre) var de to første karakterene jeg ledet i reisen fra Vew mot Tristor, der de ble henrettet av morderhobbiter oppe på et høyloft, natta etter at de hadde drept hobbitenes venn; helt siden da har spillerne vært konstant mistenksomme mot ethvert hint til små, stutte krølltopper. Den neste, den sidevendte skallen, er karakter drept av spiller: Det var Jens’ grel som ble drept av Yngvilds Achilleia (tror jeg det var); hatet mellom rasene er intenst, og de spilte det ut helt riktig. Etter det er Daniels første karakter, trollmannen som bestemte seg for å gå ut og trekke frisk luft fra hula de var i, i sandkrateret etter der ildbillene de akkurat så gravde seg ned, mens han øvde på fuglelyder; han ble fortært fort, effektivt og brutalt; for øvrig betyr rødt at det var ei felle. De to neste var Erik-Johans inntreden i Hackmaster, og husker jeg ikke feil, var det to karakterer som døde på én kveld; jeg husker ikke hvordan. De tre neste er ofre fra de siste kveldene, og Isak utgjør to av dem – på tre kvelder.

Vi fikk altså med oss en ny spiller igjen, og i dag har han vært med fire ganger. (Jepp, det ble en impromptu kveld med Hackmaster i dag også.) Den første rolla hans var en sjarmerende sjarmør som møtte gjengen i en slosskamp utenfor Frandorborg, og mer eller mindre ble tvunget til å bli med dem ut på leiting etter en forsvunnet gaupestatue. Da de ble overfalt den første natta av liketere og en rise, måtte han gi tapt for håndgemenget med risen, og første karakter var en saga blott. Hvordan? Han hadde mulighet til å redde seg med å svi av all æra han hadde igjen, men han sa de respektable ordene Skal jeg dø, skal jeg dø med æra i behold.. Dagen etter (etter en vill orgie mellom Randell, Iliyas alter ego og [hvem-var-det-som-ble-spilt-av-Isak-da?], dro de videre oppover fjellsida; et ublidt møte med en bjørn endte livet hans, og det med god margin. Likevel: Han gir ikke opp, og i dag fikk vi gleda av å møte den nye rolla hans: feen Avni.

mandag 16. april 2012

«Æ trur du e kjæmpedeprimert»

Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.

Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.

søndag 4. desember 2011

Et veldig kort sammendrag IV:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Hippolytos

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling
Lawrence Alma-Tadema (1836–1912): Hippolytos’ død.

Stykkets persongalleri består av Afrodite (Aphrodite), kjærlighetens, elskovens og lystens gudinne; Artemis, den kyske, evig jomfruelige jaktgudinnen; Teseus, amazonenes og minotauren beseirer, nå konge i Athen; Faidra, datter av kongen av Kreta, Teseus’ mann; Hippolytos, sønn av Teseus og amazonedronningen, Teseus’ første kone (hun døde tidlig); Faidras amme, ei gammel dame som tydeligvis har stått Faidra bi hele hennes tilstedeværelse i Teseus’ familieliv; en gammel tjener og et bud; et kor bestående av kvinner fra Troizen. Stykket utspilles i byen Troizen på Peloponnes, i og utenfor kong Teseus slott.

Stykket åpner foran kongeslottet i Troizen, der man kan se statuer og altre tilegnet både Afrodite og Artemis. Afrodite taler og forteller hvordan hun føler seg forhånet av Hippolytos, som fornekter ethvert kjennskap til lyst og elskov, og dermed også nekter å tilbe Afrodite. I stedet har han valgt seg Artemis som sin følgesgudinne, og han er tydeligvis innviet i de eleusinske mysteriene. Hun forteller hvordan Faidra, Teseus’ stemor, lider en hjertesorg som har gjort henne så syk at hun nå ikke ønsker annet enn å dø; for hun har falt i en dyp forelskelse til Teseus, en kjærlighet og lyst hun nekter å følge grunnet skammen det vil føre til. Afrodite fremmer så en spådom, når hun hører Hippolytos ankomme, om at «Hades åpnet har sin port» og at Hippolytos «skuer lyset siste gang i dag.»

Hippolytos kommer med jaktfølget sitt, og lovpriser Artemis for den gode jakten og ofrer til henne. En gammel tjener kommer ut til ham og forsøker å få ham til å forstå at han må respektere alle gudene. Konsekvensen av å ignorere en guddom, eller enda verre, å som Hippolytos har gjort, være respektløs overfor en sådan kan føre til mye lidelse. Hippolytos virker ikke å forstå nødvendigheten i det han sier, så når Hippolytos går inn ber den gamle ved alteret til Kypris (Afrodite) om at hun skal være nådig mot den unge.

Den neste scenen (hvis man kan kalle det det i en slik gammel tragedie – episode er nok et rettere begrep), er jammerklagen til Faidra, først innenfra, så deretter ute. Hun og ammen har en lang dialog, og det kommer til slutt ammen og koret for dagen hvorfor Faidra lider som hun gjør; de forferdes. Ammen greier å overtale henne til å la henne gi henne et botemiddel hun skal ha.

Jeg kom just til å tenke på at jeg har gjemt
i huset midler som kan lindre elskovs kval
og uten skam og uten tap av din forstand
kan lege deg for sotten, hvis du ei er feig.
Men fra den mann du elsker, må jeg ha et tegn,
en hårlokk eller av hans drakt en liten trevl,
hvis tvende sinn skal villig føle seg som ett.

Ammen vender seg til Afrodite-bildet og sier at «Det annet som jeg har på hjerte, vil jeg si | til venner i palasset. Da er målet nådd.» Hun går inn, og en stund etter, etter at man har hørt korets gjenfortelling av mytiske heros’ lidelser, hører man skrik og skrål innenfra, og Faidra skjønner at hun har blitt forrådt. Hippolytos kommer til slutt styrtende ut og vil ikke vite av stemora si. Han legger ut i en tale om hvor mye verden hadde vært, hadde bare menn kunnet bære frem unger uten at hjelp fra kvinnene skal være nødvendig. Han går, og ammen og Faidra diskuterer. Siste replikk fra Faidra til koret er et klart frampek: «Jeg ordner nu min egen sak på beste vis.», hvoretter hun avkrever en ed fra koret på at de skal holde tett om det de vet.

I neste episode hører man sorgskrik innenfra; Faidra har hengt seg selv på brudekammeret. Teseus er akkurat kommet tilbake fra Delfi, og hører dette, så han styrter inn for å finne ut hva som har skjedd og finner Faidra liggende på gulvet, repet skåret av og hun liggende på ei båre. I den ene hånda hennes er en notis (på ei forseglet skrivetavle), og her har hun skrevet at Hippolytos har krenket henne i senga. Teseus tror straks på dette, og avkrever av Poseidon, sin far, det siste av ønskene han hadde igjen (det første reddet ham opp fra underverden, det andre fra Minotauros); Hippolytos skal ikke leve ut dagen.

Hippolytos ankommer og ser hva som har skjedd. Han forsøker å forklare seg, at det ikke kan være sant, og fortvilet prøver han å overbevise Teseus, faren sin, om uskylden hans og den plettfrie vandelen han alltid har søkt og oppnådd. Faren nekter å høre på ham, og Hippolytos blir landsforvist.

Etter korets sang kommer et bud løpende og vil ha tak i kongen, Teseus, for han har sett Hippolytos dø. Han beskriver hvordan han og vennene hans hjalp Hippolytos av sted ved å spenne opp forspannet hans, og at ingen av dem kunne forstå det han var beskyldt for å være rett. Hippolytos red av sted, og da han var kommet til et øde område av stranden forteller budet hvordan en enorm bølge etterfulgte et enormt brak som av torden, kom farende opp mot Hippolytos, og at det ut av bølgen kom en enorm okse. Oksen jaget hestene, hestene ble paniske, men Teseus som den gode rytteren han var forsøkte å roe dem. Oksen derimot fikk dem til å snu retning slik at Teseus til slutt falt, og med foten hektet fast i tøylene ble dradd bortover stranden av hoppene sine, fikk hodet slått i en stor stein; Hippolytos var så hardt skadd blitt at det bare var et spørsmål om tid før han kom til å dø. Teseus ba dem sporenstreks om å hente Hippolytos til ham; kongen er likevel fortsatt vaklende: «imellom sorg og glede, ti jeg nærer sky | for guder og for ham som er min egen sønn».

Artemis kommer så til Teseus når han står alene, og forteller hvordan det hele hadde skjedd. Hippolytos var dømt til å dø, og ingen guder kunne ha gjort det om, for blant gudene er det en lov om at ingen guder skal blande seg inn i hva en annen gjør. Kypris (Afrodite) hadde rammet Faidra med en dyp og inderlig elskov og kjærlighet til Hippolytos, og Faidra selv ble offer for ammens renkespill. Hippolytos, prektig og from, hadde sverget en ed på å ikke snakke om hva som hadde skjedd, og det var grunnen til at han aldri utpekte Faidra. Artemis skolder Teseus for å ikke ha fulgt vanlige prosedyrer og la sønnen få anledning til å forsvare seg selv; i stedet handlet Teseus irrasjonelt og dømte sønnen til landsforvisning, og gjennom Teseus’ misbruk av det siste ønsket sitt voldte han sønnens død.

Hippolytos ankommer på båre, og han får endelig (tilsynelatende, det er litt uvisst) se gudinna han har kjærest. Hun beroliger ham, og Teseus og faren forsones. En forklaringsmyte blir også del av tragedien. Artemis forteller:

Til gjengjeld, stakkars venn, for hva du her har lidt,
skal største heder times deg i Troizens by.
Ti før sitt bryllup skal hver jomfru bringe deg
som offer sine lokkers prakt, og stedse skal
den blyge brud med vemodstårer minnes deg.
Og hymner, det til ære, skal til evig tid
de unge møer synge. Aldri skal ditt navn
og sagnet om at Faidra elsket deg, bli glemt.

Romersk sarkofag visende myten om Faidra og Hippolytos.

Et veldig kort sammendrag III:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Medea

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling
Maleren Ixion: Medea drepende en av sønnene sine. Side A fra en kampanisk rødfigur nakke-amfora, ca. 330 fvt fra Kumae.

Hovedpersonen i stykket er Medea, barnebarn av Helios, solkongen, og barn av kong Aietes av Kolkis. Andre personer i stykket er Jason (navnet skal uttales /JA-så:n/ som på norsk (dog vel og merke med lang sistestavelse), ikke /DZJEI-søn/ som på engelsk, for det skrives på gresk Ἰάσων, Iásōn), han som jaktet på det gylne skinn og fikk Medea ved Afrodites (Aphrodite) Eros’ hjelp forelsket i ham; barna deres; Kreon, kongen av Korint; Aigeus, kongen av Athen; Medeas amme, hovmesteren og et bud, samt et kor av korintiske kvinner. Handlingen utspilles på en åpen plass utenfor Medeas hus i Korint.

Vi får vite fra ammens åpnende klagesang at Medea har sunket hen i en dyp, inderlig sorg over tapet av mannen sin til prinsessen av Korint, og at Medea derfor nærer et inderlig hat overfor ham som etter hvert har begynt å vises mot ungene deres også. Ammen gjenforteller litt av det som skjedde i historien om Jason og jakten på det gylne skinn, blant annet hvordan hun villig drepte og parterte lillebroren sin og kastet likdelene i elva slik at kong Aietes i jakten på henne skulle sinkes fordi han plukket opp restene av sønnen sin. Medeas klagesang blir etterhvert stadig høyere, og vi hører henne forbanne kongen og hans hus:

Å Temis, å Artemis, ser I den tort jeg arme må lide av ham som jeg bandt med de dyreste eder, min mensvorne mann? Å måtte jeg se at han selv og hans brud ble knust, og at kongsgården styrtet i grus! De våget å krenke meg, krenke meg først! Å far! å mitt fedreland, som jeg forlot! Å bror, som jeg skjendig har myrdet!

Hun kommer etter hvert ut, og hun forbanner mannen sin, Jason, som har forlatt henne, hans ektevidde, til fordel for kongsdattera; en generell klage over kvinnenes skjebne, der menn kan gå til den de måtte ønske, mens de er dømt til å holde seg til mannen sin for å unngå evig skjensel følger. Hun snakker om hvordan mennene hevder kvinnene ikke bør klage, for de lever trygt mens mennene er nødt til å dra i krig, men Medea sier «Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold | i trende slag enn bare engang føde barn.»

Kongen av Korint, Kreon, kommer gående til dem, og han overbringer budskapet om at hun skal landsforvises grunnet de mange edene hun har sverget mot ham og familien. Medea klarer til slutt å overtale ham til å få bli ut dagen, slik at hun kan etter egen påstand kan få tatt et klokest mulig valg om hvor hun skal dra og få ordnet med barna sine; kongen går med på dette. Når kongen har gått, følger en vekselsang, der planen hennes om å myrde ungene hennes og Jasons kommer frem. Ternekoret uttrykker bekymringen og angsten sin over det de hører, men hun er ikke til å rokke.

Jason ankommer, og hun hisser seg over hans blotte tilstedeværelse. De fører en diskusjon der han prøver å få henne til å forstå at han har gitt henne mer enn hun har gitt ham. Hun var barbar, han tok henne med til hellensk land; hun har gjennom ham lært å skjelne rett og galt, og å følge loven i stedet for å bruke makt; hun har fått et godt rykte på seg og prises for visdommen sin, mens hvis hun hadde bodd der hun før bodde hadde ingen visst hvem hun var. Når det gjelder valgte av å ta imot tilbudet han fikk om å gifte seg med kongens datter, forteller han at han måtte ta det valget for alle deres skyld, for da de kom tilbake Iolkos var de så fattige at de knapt kunne klare seg; ved å vies med kongsdattera sikrer han hennes og barnas fremtid. Hun vil ikke høre på ham, og sender ham til slutt bort. Koret slutter seg til henne, og sier at:

Måtte med døden, en venneløs død, straffes den mann som ei åpner sin sjel ærlig for den som han kåret til venn! Av meg skal han aldri bli elsket.

Kongen av Athen, Aigeus, kommer gående, og ham får Medea edsvoren at i hvis rike skal hun alltid være trygg. Hun får vite at grunnen til at han har kommet dit, er for å få hjelp av en vismann til å tolke delfiorakelets svar på hva han skal gjøre for å få barn. Han spør henne deretter hvorfor hun ser så trist ut, og han får vite at det er fordi Jason har valgt å skulle gifte seg med kongsdattera. Aigeus virker forståelsesfull for smerten hun lider, og det er nok mye av grunnen til at han gir henne eden. Etter at kongen har gått, forteller hun til ei av ternene (korføreren) hvordan hun skal knuse Jason. Hun skal be ham besørge at barna får bli værende i landet, og med dem skal hun sende en gave til bruda, ei gyllen krone. Krona skal hun derimot forgifte, slik at kongens datter lider en grufull død. Deretter skal hun sørge for å drepe Jasons og hennes barn, slik at han blir stående både kone- og barnløs. Ternen forsøker å få henne til å gå bort fra bestemmelsen sin, men hun er hard.

Eugène Delacroix, 1838: Medea på tur å drepe barna sine

Når Jason kommer tilbake, fremsier hun en tilsynelatende hjertefølt beklagelse, hvis mykner ham nok til å høre bønnen hennes om å la barna få bli, noe han naturligvis gjerne ønsker. Han går med på å be den vordende kona hans tale med kongen om dette, siden hun er mer trolig å kunne overtale kongen. Med seg skal barna ta med gaven; forgiftningsplanene til Medea vet Jason ingen ting om. Jason tar med seg ungene og hovmesteren, og sistnevnte kommer senere tilbake og forteller at den kommende bruden har tatt imot gaven og at kongen har akseptert ønsket om at barna skal få bli. Hun synger igjen sin nød om at hun skal måtte drepe sine egne barn, som hun tydelig har like mye kjær som hun hater Jason.

Et bud kommer løpende for å fortelle Medea hva som har skjedd på kongens borg. Bruda tok på seg gaven hun hadde fått, gullkrona laget av solkongen selv, som Medea hadde forgiftet. Spankulerende ute på borgplassen, falt hun plutselig om, og all livskraft så ut til å ha forlatt henne. Krona hadde boret seg fast i henne, og med ett slo flammer ut og brente henne levende. Da kongen kom og så det hele, dattera død, satte han seg ved henne i nøden sin. Da han så forsøkte å komme seg løs, lot det seg ikke gjøre, og jo mer han dro, dess verre ble det for ham:

Han prøvet gang på gang å rette bøyet kne, men liket holdt igjen, og hvis han brukte makt, ble kjødet flenget fra hans knokler, stykkevis. Til sist ble smerten ham for sterk. Den arme mann gav opp. Omsider sluknet han. Hans liv var endt. Hos elsket datter ligger nu den gamle far, to lik! Slikt vanhell kaller tårer frem.

I det kommende går Medea inn i borgen sin, og man kan høre barnas skrik innenfra i det de prøver å unnslippe. Jason ankommer borgen, og Medea kommer til syne på balkongen på en vogn forspent med vingede drager. På vognen ligger liket av barna deres. Han ber på sine knær om å få lov til å stryke barna en siste gang, hun svarer ham å først nå ha gitt uttrykk for kjærlighet til dem, mens han tidligere bare har avvist.

lørdag 3. desember 2011

Et veldig kort sammendrag II:

Sophoklēs’ (Σοφοκλῆς, ca. 497/6 fvt – vinteren 406/5 fvt) Elektra

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling
Den unge Sophokles ledende seierskoret etter slaget om Salamis; skulptur av John Talbott Donoghue, 1889.

Hovedpersonen i stykket er Elektra, den avdøde kong Agamemnons datter. Medaktørene er Krysotemis, søsteren hennes; Orestes, broren hennes; Klytaimnestra, moren hennes og kong Agamemnons morderske; Aigistos, regjerende konge i Mykene, sittende i setet en gang tilhørende kong Agamemnon, som han bistod i mordet av; Pylades, Orestes’ venn; Orestes’ gamle tjener, til hvem Elektra, da hun skjønte ting holdt på å gå galt, overleverte Orestes; og et kor av kvinner. Stykket foregår utenfor palasset hvori den sittende kong Aigistos og dronning Klytaimnestra med familie holder hus.

Til å begynne med ser vi Orestes, Pylades og den gamle tjeneren i grålysningen. De har kommet til utenfor palasset (i forrige resymé benevnt »borgen«), og får høre hvordan Orestes har fått bud fra Apollon om at han skal hevne drapet på faren sin med list, uten støtte av noen hær. De eniges om at Orestes skal gå til farsgraven og ofre til Agamemnon slik skikken er, blant annet ved å legge igjen en hårlokk, mens tjeneren, som nå har blitt gammel og hvithåret, skal bringe Aigistos og Klytaimnestra beskjed om at Orestes har blitt drept i hesteveddeløp. Orestes og Pylades går deretter bort.

Elektra kommer ut, klagende, og forteller oss hva som har skjedd, og hvordan hun har lidd i så mange år. Koret virker som de støtter henne i sorgen, mens søstra Krysotemis har valgt å være føyende overfor deres felles mor og stefar, og de klandrer begge hverandre for valgene den andre har tatt. Vi får etter hvert vite at Aigistos for tiden er bortreist, og at Klytaimnestra har hatt en vond drøm, om et tre som spiret og bredde greinene sine utover hele riket. Den tofoldige betydningen drømmen har for henne, gjør at hun har forespurt av Krysotemis å ofre på farens grav for henne, noe hun dronninga aldri har gjort før; dette gjør naturligvis Elektra harm, så de eniges om at de i stedet skal skjule offergavene og legge hårlokkene sine på graven. Krysotemis tar seg av dette.

Krystotemis gått, kommer Klytaimnestra ut, og tillater Elektra å fortelle hvordan hun føler det. Elektra prøver å argumentere overfor Klytaimnestra med at det Agamemnon gjorde (ofringen av Ifigeneia), var en handling han ikke kunne velge å gjøre; den var ham pålagt av Artemis som bot for at han hadde drept en kronhjort hun holdt hellig. Hatet dem imellom kommer tydelig fram, og Elektras argumentasjon virker som den finner veien hos Klytaimnestra, hvorpå dronningmora skolder henne.

Mens de står der ute og snakker, kommer tjeneren og overbringer «nyheten» om at Orestes er drept. Han er ikke så lite kreativ heller, og beskriver hvordan Orestes først vant alle løpskonkurransene og var blitt hyllet av alle til stede, for dagen etter å kjøre et kløktig hesteløp, men gjorde en liten feil på slutten av løpet, hvorpå han ble brutalt drept. Tjeneren har med seg aske i ei kobberkrukke til dem, og overbringer dem dette. Det interessante er at han fremstiller det hele for dem som en god nyhet; tydeligvis har det versert en dekkhistorie om at Agamemnon ble drept, ikke myrdet, og at Klytaimnestra hele tiden har levd i frykt for at Orestes skulle komme og hevne drapet. Han blir med Klytaimnestra inn for å fortelle det han vet.

Elektra blir stående igjen ute, og Krysotemis kommer tilbake med et gledelig budskap.

Ja, alt som jeg har sett, skal jeg fortelle deg.
Da jeg kom hen til ættens gravhaug, hvor vår far
er stedt til hvile, så jeg der fra haugens topp
en strøm av nylig ofret melk, og rundt hans grav
var alskens friske blomster strødd med kjærlig hånd.
Jeg undret meg ved dette syn og speidet rundt
om kanskje noe øyenvidne stod meg nær.
Men da jeg intet så, og egnen rundt omkring
var ganske tyst og stille, gikk jeg haugen nær
og så på gravens rand en nyss avklippet lokk,
og da jeg så den, stod som i et blink
et velkjent bilde for min sjel: Jeg så et tegn
fra ham, vår bror Orestes, ham jeg elsker mest.
Naturligvis tror ikke Elektra dette kan være sant, ettersom hun tror hun står med Orestes askeurne i hendene, og søstra blir fryktelig trist når hun hører dette. Men mens de står der i sorgen, kommer Orestes og Pylades (med følge; hvem?) gående, og de gir seg til kjenne når de skjønner at søstrene er de de er, og at kvinnene (koret) som står sammen med dem er til å stole på.

Når de hører noen kommende gående ut fra borgen, sier Elektra så det kan høres inn: «Gå i huset inn, | I fremmede! I bringer jo hva ingen her | vil vise fra seg eller ta imot med fryd». Det er tjeneren til Orestes som kommer ut, og han ber dem dempe seg; han har stått ved døren og hørt dem snakke, og kommet ut for å stoppe dem så de ikke skal avsløres. Orestes går da inn og man kan høre Klytaimnestras jammerskrik når hun drepes, som er forbausende lik de man hørte fra kong Agamemnon ble drept av henne. Gleden er til å ta og føle på når han kommer ut igjen; Elektra og Krysotemis kan endelig være trygge igjen (de hadde hørt planer om at de skulle tas av dage av Aigistos, slik at han ikke lenger behøvde å frykte en fortsettelse av Atrevs-ætten).

En stund etter kommer Aigistos gående – Orestes skynder seg inn mens de ser ham i det fjerne – ferdig med dagens ærender; Aigistos spør den «fremmede» om ryktene han har hørt er sanne, at Orestes er død, og ber om å få se liket hans (det virker som at de, når de snakker om liket av noen, jamstiller et faktisk lik med asken av det). Da kommer Orestes og følget ut med liket av Klytaimnestra tildekt. Aigistos som ikke har sett Orestes siden han var en liten gutt, kjenner ham naturligvis ikke igjen, men skjønner det fort når han tar til side likkledet. Orestes fører ham resolutt inn i palasset igjen, nektende ham å forsøke og snakke seg ut av situasjonen, for å hevne farsmordet på det samme stedet hvor Aigistos det.

Aigistos: Å, må da nu og alltid denne kongeborg
bak sine murer se all Pelopsættens nød?
Orestes: I hvert fall din. Så meget kan jeg spå deg trygt.
Aigistos: Din spådomskunst har ei din far gitt deg i arv.
Orestes: Du sinker oss på veien med for meget snakk.
Av sted!
Aigistos: Gå foran du!
Orestes:                    Nei, her må du gå først.
Aigistos:For ei å rømme?
Orestes:                         Nei, for ei å velge selv
din død. Jeg selv skal sørge for at den blir hård.
Ja, dette burde være alle deres straff
som frekt tør trosse lov og rett, å drepes straks.
Da ble vi spart for mangt et grufullt nidingsverk.
Korfører: Å Atrevs’ ætt, hvor meget du led,
før målet var nådd og frihetens lønn
var vunnet ved denne din stordåd!

Et veldig kort sammendrag I:

Aiskylos’ (Αἰσχύλος, Aiskhýlos; ca. 525/524 fvt. – ca. 455/456 fvt.) Orestien

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

I: Agamemnon
Baron Pierre-Narcisse Guérin (1774–1833): Klytaimnestra nøler før hun skal drepe den sovende kong Agamemnon; Aigistos skynder på henne.

Den første aktens persongalleri består av Agamemnon, drotten beseirende Troja; Klytaimnestra, dronninga; Aigistos, kong Agamemnons fetter; Kassandra, den trojanske kongsdattra med spådomsevner gitt av Apollon, som samtidig fikk forbannelsen at ingen skulle tro på henne fordi hun brøt eden hun hadde gitt Apollon; en vaktmann, en herold og et bud; og oldingkoret. Akten utspilles ved og inne i kong Agamemnons borg.

Bud blir gitt om at danaerne (=argeiene/hellenerne) har seiret og at kongen er på tur hjem i levende livet. Koret hinter frempå at det har foregått ting på borgen som ikke burde ha skjedd, og vi finner etter hvert ut at det er dronning Klytaimnestras forhold til Aigistos som er årsaken til sladderet. Kongen selv er ikke skyldfri, mener Klytaimnestra; under krigstoktet har han av Artemis blitt spurt om å ofre dattera deres, Ifigeneia, for at toktet skal gå vel. Han dette gjørende, grep Artemis inn og (mytene varierer her) enten byttet henne ut med et rådyr på stedet samtidig med at hun ble sendt vekk til ei øy der hun ble herskende eller forvandlet henne til et rådyr, slik at han i uansett tilfelle aldri faktisk ofret dattera deres, og likevel oppfylte gudinnas bud. Klytaimnestra, derimot, vet ikke annet enn at han har ofret dattera si, og nærer forståelig nok et intenst hat for ham, som hun har gått og næret i de ti årene krigen har vart.

Da Agamemnon så kom hjem, ønsket hun ham falskt velkommen hjem, og overtalte ham til å skulle entre borgen deres på purpurfargede tepper. Agamemnon ønsker ikke dette, fordi han mener det bare er guder verdig, og at det også er den formen for pomp og prakt trojanerne ville likt. Han går til slutt likevel med på det, og bringes inn. Kassandra sittende utenfor, nå blitt slavinne av Agamemnon, har fortsatt spådomsgavene sine i behold, og ser hva som er på tur å skje innenfor veggene. Hun våger seg ikke inn først, men går likevel til slutt mot borgen, påkallende Apollon (veienes vokter), etter å ha blitt innkommandert til å bivåne offerhandlingen som visstnok skal gjøres til kong Agamemnons ære. Hun skjønner hva som skal skje, koret spør hvordan hun kan vite det og forteller at de tror henne på det hun sier, samtidig som de roser henne for motet hun viser ved å entre borgen når hun vet at også hun kommer til å lide under Klytaimnestras vrede.

Klytaimnestra dreper Agamemnon ved å fange ham mens han sitter i badet. Aigistos står ved siden hennes mens hun stikker ham tre ganger med sverdet. Koret uttrykket sorgen og gruen som venter dem og landet, nå som kongen deres er drept.

Som en sidekommentar, kan nevnes at Kassandras spådomskunst først avsløres ved at hun ser hva som tidligere har skjedd. Den tidligere kongen, Atreus, Agamemnons far, hadde kastet broren Tyestes ut. I et tilsynelatende forsøk på å forsones, inviterte han ham til festmiddag hos seg, men serverte ham hans egne sønner. Aigistos er Tyestes’ sønn, så at han sammensverger seg med Klytaimnestra for å hevne seg på Agamemnon blir dermed mer forståelig.

II: Sonofferet
Frontpanel fra romersk sarkofag, ca. 160 evt, visende scener fra Orestien

Andre akt har flyttet seg til et gravhaugsområde med en danseplass, fjernt fra kongsborgen som man kan se i det fjerne. Persongalleriet består av Orestes, Agamemnons sønn; Pylades, Orestes’ venn; Elektra, Orestes’ søster; Klytaimnestra og Aigistos; Kilissa, Orestes’ amme; en tjener; og et kor bestående av fangne trojanerinner. Senere i akten forflytter man seg først til utenfor borgen, og deretter innvendig.

I begynnelsen av akten befinner Orestes seg ved farsgraven sammen med vennen sin, der han legger en lokk fra hodet sitt på farens grav. Han og Pylades går når de får se et opptog av kvinner komme mot graven. Det er Elektra som har dem med seg, og etter at hun til slutt gjenkjenner Orestes – som først gir seg til kjenne etter å ha sett henne gråte over farens død, og finne hårlokken han la på graven og undre seg over hvem den kan være sin (hvis den er Klytaimnestras må hun fjerne den, men hun fatter tilsynelatende også håp om at Orestes kan ha vært der, særlig etter å ha oppdaget spor på bakken som er besnærende lik hennes egne) – faller hun om halsen på ham. Han forteller at han har lidd i fryktelig fattigdom, og at han nå, etter å ha funnet ut hvilken skjebne Agamemnon har falt for, skal hevne ham, og forteller Elektra hva hun må gjøre for å hjelpe ham med dette.

Orestes og Pylades begir seg til Agamemnons borg, som nå er bebodd av Klytaimnestra og Aigistos, begge ødslende av kongsarven; de ankommer borgen når det nærmer seg kveld. De utgir seg for å være handelsmenn på reising, som har blitt forespurt om å overbringe beskjed om at Orestes er død. Vaktmannen og Klytaimnestra slipper dem inn, slik at de skal få sagt beskjeden mann til mann, som best er; Klytaimnestra gir tjeneren beskjed om å stelle godt ved dem så de kan få satt seg ned og diskutert dødsbudskapet, og hun sier hun selv skal gi beskjed til Aigistos så de får samtalt ordentlig.

Mens Orestes og Pylades venter alene på gangen, kommer Orestes’ amme Kilissa ut, fortvilt over å høre nyheten. Hun gjør det klart at Klytaimnestra hadde skjult et smil mens hun med sorgtynget maske fortalte tjenerskapet nyheten. De gir seg til kjenne for henne, og får overtalt henne til å mote seg opp og sikre at de får talt med Aigistos alene, ikke sammen med bevæpnede vakter slik Kilissa hadde hørt skulle gjøres. Hun drar for å gi beskjeden til Aigistos om at Orestes ønsker å tale med ham under fire øyne.

Når Aigistos og Orestes har kommet for seg selv, er ikke Orestes sen om å hugge ham ihjel. Tjeneren som er der inne løper panisk ut og roper at Aigistos har blitt drept, hvorpå Klytaimnestra ankommer, og til tross for bønner om å slippe vreden hans – «Min sønn, hold inne! Skån dog dette bryst, mitt barn! – men han gjør som Apollon har pålagt ham, og hevner faren sin og besørger moras død. Klytaimnestra skjønner når dette skjer hvorfor hun drømte som hun gjorde natten i forveien, om at hun fødte en slange, som hun tok opp, svøpte og ammet, slangen drikkende både melk og blod fra henne.

III: Eumenidene
William-Adolphe Bouguereau: Orestes jages av furiene

Denne akten spilles i det pytiske tempelet (Apollons tempel i Delfi (Delphi)), i Atenes (Athena) tempel i Athen og på Areshaugen, der domsavsigelsen skal gjøres. De medvirkende er Orestes, Klytaimnestras gjenferd, Apollons prestinne, Apollon selv, Atene og et kor av evmenider ((eumenider) hevngudinner), også kalt erinyer (uttalt /e-ri-NY-er/, ikke /e-RIN-jer/).

I begynnelsen ser man prestinnen av delfitempelet. Hun gjør de daglige forberedelsene sine, og man får vite litt om hvordan folk henvendte seg til henne, blant annet ved at man fikk komme til henne i den rekkefølgen loddene sa. Når hun er ferdig med det hun skal gjøre utenfor tempelet og begir seg inn for å starte dagens tjeneste for Apollon, kommer hun derimot løpende ut igjen forferdet og redd; inne i tempelet har evmenidene lagt seg til å sove, påkalt av Klytaimnestras gjenferd. Orestes har nemlig kommet til tempelet for å bli renset av Apollon ved ofring, og Klytaimnestra har forfulgt ham dit. Han blir sendt videre av Apollon til Atenes tempel for å søke tilflukt ved statuen hennes. Klytaimnestra vekker de sovende hevngudinnene og krever at de jakter ned Orestes, noe de villig tar på seg. Apollon forferdes over å se dem der, og man får en forsmak på diskusjonen om hvorvidt moderdrap er riktig når det er for å hevne fadermord, før han sender dem vekk.

Apollon har funnet tilflukt i Atenes tempel, og erinyene har funnet ham. Atene får vite at han allerede er renset for moderdrapet av Apollon, og tilbyr seg å dømme i saken hans. Hun kaller sammen alle de beste borgerne av Athen, og saken føres på Areshøyden. Apollon, som bringer av Zeus’ ord vitner for Orestes, mens erinyene fremmer Klytaimnestras sak (som ikke er til stede). En diskusjon tas opp om hvorvidt mora er betydningsbærende for frembringelsen av et barn til verden. Det hevdes at det er mannen som er planteren av det livbringende frøet, mens kvinnen bare tar vare på barnet i tiden fram til det fødes; Orestes kan dermed ikke anklages for å ha drept sitt eget blod, ettersom Klytaimnestra dermed ikke delte blod med ham. Atene erklærer at dersom det skulle bli lik avstemning skal Orestes likevel vinne saken, ettersom hun, påpekt av Apollon som trumfkortet i diskusjonen med erinyene, er født uten noen som helst kvinnelig innblanding (fullt bevæpnet kom hun, født ut av Zeus’ hode). Apollon minner athenerne på Zeus’ vrede dersom de ikke skulle dømme riktig, mens erinyene minner dem på hvordan de skal herje landet til evig tid dersom de ikke hedres som rett er. Avstemningen blir lik til begge sider, så Atenes avgjørelse frikjenner Orestes.

For å forhindre erinyenes evige forgifting av landet og folket Atene har kjært, lover hun dem at de skal bygges et offersted ved siden av hennes eget, og at de dermed skal bli hedret av hele Athens folk. Fred stiftes med erinyene, og avsluttes med en lovprisning av dem:

Annen strofe: Kom, I ærverdige! Vær for vårt hjemland
mektige venner, vårt nådige forsyn!
Fryd jer på veien ved faklenes skinn!
     La jubelrop tolke våre glede!

Annen motstrofe: Pallas’s by har for evige tider
sluttet med fagnende gjester et forbund
vigslet av skjebnens gudinner og Zevs.
     La jubelrop tolke våre glede!

mandag 4. april 2011

«Shades of gray» av P. Z. Myers

For noen dager siden brant en amerikansk pastor en koran. Som vanlig ble reaksjonen dramatisk, og denne gangen usedvanlig tragisk. De rasende demonstrantene, oppildnet av prestene sine (jeg greier dessverre ikke å se at det de gjorde, prestene der altså, og det presten i U. S. A. gjorde, egentlig var bedre eller verre enn den andre partens handlinger – det handler til syvende og sist om hellig krig fra begge parter), gikk til angrep på FN-hovedkvarteret i Mazar-i-Sharif i mangel av amerikanere å angripe i stedet.

Bilde av professor PZ Myers.PZ Myers er biolog og professor ved University of Minnesota, Morris. For en lengre biografi, les denne artikkelen.

Professor P. Z. Myers har skrevet en gripende artikkel der han fronter synet sitt. Han er blottet for religiøse, og for den saks skyld ikke-religiøse interesser, og fremhever det humanistiske, etiske og moralske synet på saken i stedet. Jeg anbefaler de av dere som ikke har sett artikkelen hans enda å stikke innom Pharyngula/Scienceblogs og lese.

Sometimes, issues demand nuance. This is a complicated world and there are a great many subjects that simply aren't reducible to binaries – we do a disservice to the subtleties when we discard them in favor of absolutes. And often I can agree that we need depth and breadth of understanding if we’re to navigate a difficult situation.

But sometimes the issues are black and white. Sometimes the answers are clear and absolute. And in those cases, attempts to bring out the watercolors and soften the story by blurring the edges do a disservice to reality. There are places where there are no ambiguities, and the only appropriate response is flat condemnation. And we witness them every day.

(…)

I’m an extremist in this debate, I will freely confess. I hold an absolute view that no killing is ever justified, that individuals have the necessity to defend themselves against assailants, but that even that does not grant moral approval to snuffing out the life of another. Don’t even try to pull out a scale and toss a copy of the Koran on one side and the life of a single human being on the other – the comparison is obscene. (…)

fredag 18. februar 2011

FIL-1010: Antikkens filosofi – om Sokrates’ forsvarstale

David: Sokrates’ død. Bilde som viser Sokrates når han får giftbegeret, hvilket vil si fullbyrdelsen av dødsdommen hans.

David: Sokrates’ død. Bilde som viser Sokrates når han får giftbegeret, hvilket vil si fullbyrdelsen av dødsdommen hans.

Og da, endelig, var det første arbeidskravet i antikkens filosofi fullført. Jeg er også på denne oppgaven veldig usikker på om jeg har truffet godt eller ikke. Den som vil må gjerne lese den, og kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger.

Angående det siste avsnittet i oppgaven: Charles Dickens kan bare gå og legge seg.

fredag 9. oktober 2009

Two down, one to go

Da var "Katthælvete"/"Kattfan"/"Kattykje" og Aibast avlivet. Og få Aibast i bur var greit, men å få den svarte inn (han var så lite hjemme at han aldri fikk et eget navn) var en helt annen sak. Han tømte magen sin ut over meg—heldigvis kom mesteparten på skoene (marsstøvler – godt lær) så det bare var å spyle av—men høyrehånda fikk medgå. Han satte kjeften godt i tommelen min, og den eneste måten jeg fikk han i bur på, var å nappe et godt tak i nakken på ham. Jeg har litt dårlig samvittighet for hvordan han hadde det, men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Begge ble levert dyrelegen, og hun ble overrasket over hvor hissig han var. Jeg antar mange eiere forteller hvor vanskelig en katt er, men at det stort sett går bra. Hun hadde på seg kattehansker og en tjukk vinterjakke. Aibast fikk sprøyte først, og ble sløv ganske så fort. Så ble buret åpnet for ham, men han ville ikke ut (den mest forhatte plassen på jord er fortsatt bedre enn noe du ikke vet hva er i det hele tatt), og måtte hjelpes ut ved å bikke buret. Han gjemte seg i skuffa hennes, freste og var sint, og etter å ha fått ham ut derfra hoppet han opp i vinduskarmen og gikk bananas på vinduet. Hun fikk huket tak i ham gjennom gardinen og ga ham bedøvelsessprøyta i rumpa.
Aibast ble avlivet, og selv da hun var ferdig med det, var det fremdeles litt futt i ham, men han var alt for sløv til å være noe annet enn et slapt skinn. Så fikk han sprøyta også, og nå skal de graves ned i hagen.

Jeg måtte til doktoren, da, og har fått trippelvaksine (tror jeg, stivkrampe, polio og kikhoste) og antibiotika. Det ble en dyr avliving...



Men nå skal jeg hjem. Thomas og jeg skal få inn vinduene i dag. Det går virkelig radig i kjelleren, og det er utrolig mye artigere å holde på når man har selskap. Thomas er jo suveren, og jobber som bare juling. Han er virkelig gira på å hjelpe til.

Siste oppgave nå, er å få gitt bort kattungen. Hun er en kjempeflott katt, oppfører seg godt, og er kosete. Jeg håper jeg lykkes med det.

mandag 23. juli 2007

Dagens heltinne

Se nøye på bildet på forrige post. Kjersti er dagens helt. Ikke lenge etter at vi startet, kom vi til en bakketopp og i det vi kjører over den, er en bil på tur å kjøre forbi en campingbil. Kjersti reagerer lynraskt, ved å bremse og kjøre bilen utenfor den hvite stripen, nok til at det hadde vært plass til alle tre. I dag reddet hun nok helsa og kanskje livet til mange mennesker.

søndag 4. mars 2007

Day of D&D

I got up at around 10 today, and a bit later, I got a phone call. I had forgotten about my organist-job today, and had to get to Verma in a hurry. And I was hoping to get time for a free haircut by my mother this morning.

Well, the "gig" went well, and the priest was pleased, so I guess I haven't forgotten my skills. I was a bit surprised, though, when I got there. Since I was there the last time, they've gotten a new organ. This one was decent to play on, so that was a good change.



When I drove home, I stopped by on Mjelva, and picked up Steven and DP, and then we went home to my wife and me to play Dungeons & Dragons with the "Elite Group".

The Elite Group with CJ and Nica visiting

After fixing their character sheets, which took about an hour, we finally got to the playing. My wife was happy to sit and listen while she played Sims, which gave me a chance to level them up to level three. The new adventure that they're going out on is for level 3 to 5, and since I didn't want them all to die, I had to design an in-between adventure for them.

After an hour of playing, Pilininge (Steven's PC) died a painful death by the falchion of an orc guard.

Steven made a new character, a wizard. After two minutes of playing, he was surprised by a fire beetle. He, with his fantastic armour class, decided to cast a spell on him, without declaring defensive casting. He got an AoC against him, and was almost slain. Luckily he was close enough to the city walls, to have guards coming out. The heal check of the first guard scored a wonderful 18 on the d20. We do play hardcore, so dead means dead. I was…relieved. I did, of course, not tell any of this to him, and instead changed the scene back to Fen, DP's character. He got a message to get back to town, and there he saw this seemingly dead wizard.

The next day, Fen and this new wizard was out on the road, heading back to the cave. This time they slew all the orc guards, and are now ready to get further inside the cave and find out why all the fire beetles are out there in broad daylight.

At 21:30 I drove them home. It's been an entertaining day. I spent about 15 minutes yesterday creating the cave's basic outline, and 30 minutes today polishing it. And we got more than five hours of fun roleplaying out of it, just today. There's probably three hours left of playing in there.



We also played D&D yesterday, and I finally got to play with my berserker Þjoðarr ['Thyo'dharr] Serklauss. I had to improvise how he was as a first level barbarian, but it worked out all right. It was fun to finally get to play, instead of DM-ing. DP got his hands dirty on DM-ing this time, and with time and practice, he can get good at it, too.

This group was new, with two players new to D&D. Both of them are from the TKD-club. Rita, the quiet girl, played a hobbit bard who has a fancy for climbing trees when he gets scared. Bjørn-Eirik played a diplomatic monk. My wife played someone who doesn't like angry dwarves, and Steven was her partner and ally. I played my dwarven barbarian, and I must say I had a great deal of fun with it. I'm already looking forward to the next time I'll get to play my character again.