Et av målene våre med å flytte hit, var å få oss eget hus. Eneste grunn til at vi bor der vi bor nå, var for å ha en base til å finne oss huset vi ønsket oss. Nå endte vi ikke opp med drømmehuset – til det har vi for store ønsker og for lite penger – men vi har fått et hus som vi virkelig ser fram til å gjøre til vårt. I dag, etter mye bal med papirarbeid (noe Kjersti – brav! – tok seg av nesten helt og holdent alene), var endelig pengene i orden, dokumentert i henhold til hvitvaskingsreglene, og jeg fikk gleda av å ta turen ut til kontoret deres og hente nøkkelen.
Det var noe helt spesielt med å gå inn der og stå i det som nå var huset vårt. Jeg kjente at jeg ble rent rørt av det; en vel nesten kunne vente det. Jeg ringte Kjersti etter at utbyggerrepresentanten var dratt bare for å kunne få dele følelsen – den ble så mektig.
Det eneste som gjenstår nå, er å få skaffet snekker, flislegger, kanskje en rørlegger (for å få ordnet med sluk på badet, for slikt er visst nymotens) og flyttebyrå. Vi komer til å dra fra leiligheta vår så snart vi har mulighet. Bare vi har seng og pult, kan vi få gjort jobben vår; alt det andre ordner seg sånn etter hvert. For oss begge er nok rosinen i pølsa at vi endelig får oss egen hage igjen.
Det er visst ingen ende på hva som skal ordne seg nå. Merkelig, det går til slutt. Livet er ikke perfekt, men det begynner jaggu meg å bli «nokså likanes».
The White Hag: Phantom (hazy IPA); Tooth & Claw: One Eye (IPA); Bristol Beer Factory: Espresso Martini (espresso milk stout); Fyne Ales Farm Brewery: Nevermore (cold brew coffee porter); Ferment &Numero; 62; en pose (som er veldig dårlig avbildet) med månedens knask: sprø erter med lime- og chilismak fra Cheekyp’s; Buxton Brewery: Nargil (coconut pastry stout); Helles: Büro (pils etter den tyske reinhetsloven); Brew York Beer: Rhubarbra Streisand (rhubarb milkshake pale); Paradise: Hazy Pale Ale (dry-hopped pale ale).
En av gavene jeg fikk til 40-årsdagen min, var et abonnement på Beer52 fra Robert og Aprille. For £ 24 i måneden, får man tilsendt ei kasse med åtte–ti flasker brygg utvalgt for anledninga, et lite medlemsblad som er glimrende produsert, og noe knask til brygget. Å endelig ha muligheta til å være del av den nye bryggeribevegelsens uten at det ruinerer en (les: norske alkoholpriser), er herlig, og å betale 2,40–3 pund per brygg, er vel verdt prisen. Enda viktigere er kanskje dette: Hvem blir vel ikke glad over å få en pakke som dem over og under, på toppen av det hele levert rett på døra?
Det hjelper meg å arbeide med teksten medan eg har han friskt i minne. Dessutan såg eg at det at eg faktisk har skrive på bloggen min igjen, har ført til ei nærast eksplosiv aukning i besøkstall, med 129 lesarar i går; det motiverar (og legg kan hende noko press på skuldrane òg?). Til forelesinga i morgon har me fått heile del to av Brian P. Levack (red) si The Oxford Handbook of Witchcraft in Early Modern Europe and Colonial America (Oxford University Press, Oxford 2013 (heretter: OHoW)) å førebu. Eg trur det kan vere ein trykkfeil, men det gjer meg ingen ting å lese mykje. Nedanfor fylgjer eit samandrag av første artikkel: The First Wave of Trials for Diabolical Witchcraft, Richard Kieckhefer, OHoW.
Dette vart opphavleg skrive då eg skulle ta HIS-1020, og eg trur eg byrja å skrive det berre eit par dagar etter den første posten – HIS-1020 Ⅰ: Dei europeiske trolldomsprosessane, første forelesning – ɔ: ikring fredag 24. august 2018. Eg blei aldri ferdig, for det blei for mykje å gjere for meg, men no, berre to og eit halvt år seinare … kan han endeleg lesast. Eg tok aldri meir enn dei første forelesingane, av di eg fekk godkjent eit 3000-emne eg tok som erstatning for 1000-emnet, skjønt dei ville ikkje gjere det umiddelbart, av di dei meinte at eg ikkje kunne erstatte eit 1000-emne med eit 3000-emne. (Ja, faktisk‽). Det var sjølvsagt berre tull, så då dei fekk ein skriftleg søknad frå meg på det, fekk eg han som venta godkjent. Den personen som sa at det ikkje gjekk an, var den same som skreiv til meg for å seie at søknaden blei godkjend.
Alle referansar i det følgjande er til Kieckhefer om ikkje anna står nemnt. Eg har vald å ikkje nemne sidetal undervegs, då det er godt nok referert med overskriftene eg har brukt, som tydeleg peikar til teksten hans.
Innleiing
Om kvifor det kumulative konseptet ikkje fungerar, sjå lenger ned.
Det var færre heksesaker i det femtande århundret – og dei var meir sporadiske – enn kva som skjedde i dei to neste hundreåra, men det var på denne tida konseptet om hekseri og diabolisme kom til. På byrjinga av det tjuande århundret verka den innverknadsrike Joseph Hansen, og verket hans Zauberwahn, Inquisition und Hexenprozeß im Mittelalter, und die Entstehung der großen Hexenverfolgung (München 1900) la grunnlaget for mykje av den moderne forskinga på hekseprosessane. Han presenterte eit kumulativt konsept, der elementa for hekseriet blei lagt til eitt etter eitt:
Her kjem ein påstand som ikkje lenger held:
I mellomalderlatin var vokallengda døydd ut, men eg har likevel valgt å markere ho. Kva endringa i uttale gjorde med trykkplassering, veit eg ikkje, men det er ikkje utenkjeleg at ord der klassisk latin fikk trykket på tredje siste staving i staden for nest siste, av di nest siste var kort, fortsatt var slek, kan hende særleg når me nærmar oss renessansen, då mange av dei klassiske tekstane vart gjenfunnen.
Dette var det eg opphavleg skreiv, men mellom anna poesi syner oss at dette ikkje er ein haldbar påstand. For meir om dette, rådar eg deg til å ta ein titt på Polýmathy, eller (om du har tilgang til det) Philomen Proberts kap. 7 Latin Vowel Length frå Latin Grammarians on the Latin Accent: The Transformation of Greek Grammatical Thought (Oxford Scholarship, 2019).
[hekse]sabbaten
flukta (bm: flyginga) til sabbaten
djevlepakta
samkvem med incŭbī og succŭbī
forheksingar, altså mălĕfĭcĭum gjort ved hjelp av Satan eller etter ønske fra han
Det har vore vanleg for historikarar å følgje Hansen si tenking, men Kickhefer meiner det er på tide å sjå meir nyansert på fremveksten av hekserikonseptet. I staden for ei lineær utvikling, grunnlagt i 1320 då demonisk magi vart definert som kjetteri, meiner han at me må heller sjå på prosessen som samansatt av samanknyting (coalescence), spreiing (diffusion), samansmelting (fusion), og svekking (attenuation). Sjå den fine rekka av latin – på engelsk. Kva hadde engelsk vore utan latin? Kom ikkje og seie at du ikkje har nytte av å kunne latin.
Lausanne-paradigmet om diabolsk hekseri i tekstar og rettsforhandlingar
Ikkje alle hekser blei sett på som onde. Moder Shipton var ei heks frå nordlege Yorkshire, som tydelegvis døydde naturleg. Ikkje overraskande har ho billedleg blitt bevart som a hag, men minnet av ho har no blitt heidra i form av ein statue, og kunstnaren valgte å heller avbilde ho naturleg.
Hekseri blei allereie frå tidleg av definert som eit konsept, og me har to kjelder å støtte oss på for dette. Dette er dokument som blei til i heilt spesielle omstende, så dei kan ikkje reknast som all-mellomalderske definisjonar på kva hekseri var. Dokumenta det gjeld er:
Nokre tekstar frå 1430-talet, som omtalar hekseri i Sveits og omegn, og
eit manuskript frå Lausanne med inkvisitørprotokollar frå byrjinga av 1430 til tidleg 1500-tal.
Det er i spreiinga av dei me ser kor mykje dei tydde. Det sistnemnte av dokumenta gjev den mest komplette definisjonen av kva hekseri var, og han vel å omtale dei samla som Lausanne-paradigmet.
Første dokumentblokk omtalar hekseprosessar, altså rettsforhandlingar, som forteljer om hekseri som har kome til syne i tidlegare tiltalar. Det er i dette dokumentet me får lese Hans Fründ si omtale av heksene frå fransktalande Valais, omtalt i forrige bloggpost, som var skuldige i evil, heresy, and sorcery (boßheit und ketzerÿe und zŏberÿe). OHoW, ss. 160f.) Men andre kjelder frå same område og tid støttar ikkje påstanden til denne Fründ. Me kan frå inkvisitørprotokollar høyre om kjettarar som fer til synagogar for å gjere ugjerningar, medan avhandlingar – som med Fründ – gjev noko meir fargerike skildringar av kva heksene gjorde. [Følgjande punktum: Mi slutning.] Rettsprotokollane, som har til hensikt å få så solide dokument som mogleg for å kunne dømme kjettaren, er altså mindre kreativt fordømmande enn kva dei lærde avhandlingane er. Det er til og med avhandlingar som eksplisitt hevdar at dei verste påstandane mot hekser er oppspinn. Noko semje om kva dei skulle ha gjort, finn me lell:
Hekser deltar i samlingar leidd av Satan eller ein demon;
dei fornektar trua si, skjendar heilagdomar og gjer ofringar til djevelen;
dei lærer om forheksingar (som brygging av skadande drikker og å hindre menneskeleg forplantning) frå Satan eller ein demon;
dei drep barn, tar lika til samlinga for å ete dei, og lagar onde pulver av restane.
Eit tema som gjerne går igjen, er usemje om meir fantastiske ting: I nokre verk framhevast det korleis heksene har ulike syndige former for sex; andre verk nemner ikkje noko om dette i det heile; nokre verk omtalar hekseflukten på kjeppar eller liknande, andre meiner dette er oppspinn; nokre meiner kvinner lettare lét seg fristas av hekseri enn menn, men ikkje alle er einige i dette; nokre hevdar heksene skriver kontraktar i blod – ei pakt – men andre nemnar det ikkje. Det dei alle er samde i, er at det er tale om ei ny form for sekterisk aktivitet i allianse med Satan, og at ho truar kristenheita.
For å forstå korleis desse kunne bli vektlagt som dei blei, når dei ikkje ein gong greide å bli sams, må me vite at det på denne tida dukka opp eit nytt medium: pamfletten. Det engelske ordet brukt, tract, blir i Oxford Dictionaries definert som A short treatise in pamphlet form, typically on a religious subject, og opphavet sporast til sein middelengelsk som […] (denoting a written work treating a particular topic), apparently an abbreviation of Latin tractatus (see tractate). The current sense dates from the early 19th century. Kun Errōrēs Gazariōrum (gazarienes feilgrep) og Tholosan sitt verk kom i pamflettform, og fikk dermed stor spreiining lokalt. Men det var Nider sitt verk, større og meir intellektuelt, som greidde å bli spreidd til eit stort publikum og etablere han som ein stor intellektuell. Det blei mykje «stor» no. Det var Nider som skreiv Maurtua (Formicarius), som omhandla aktivitetane i Bern-Alpane og omegn. Men sjølv om han var stor blant intelligentsiaen, var det pamflettane som danna grunnlaget for folkeoppfattinga av kva hekseri var.
Mange har spekulert på korleis klima- og sjukdomsforholda innverka på hekseprosessane. Det var mange uår, særs kalde vintrar og blaute somrar, og dette fekk toppunktet sitt ikring 1437–8. Det var nett på denne tida at to av dei viktigaste skriftene om hekseri blei skrive. Vêret, uforutsigbart som det alltid har vore, var på denne tida naturleg nok knytt til kampane mellom Guds og Satan sine tenarar; å knyte uår til personar ein meinte stod i teneste til djevelen, var berre naturleg etter datida sitt verdsbilete. I tillegg vaks byane voldsomt, som gjorde at sjukdom spreidde seg raskt og valdsamt. Sjukdom og matmangel kan gjere einkvar desperat.
Det ser ut til at hovuddelen av rettsforhandlingane blei gjort av dominikanske inkvisitørar (eller viseinkvisitørar). Sjølv om den enkelte ikkje forestod meir enn tre saker, er det på det reine at dei kommuniserte med kvarandre, og sakene ber preg av formalisering i form av likelydande, leiande spørsmål. Heksene blei utspurd om forholdet sitt til djevelen, og korleis han såg ut, og kva ho/han betalte han; fornektinga av Gud eller andre delar av det høgste kristne, og dessutan korleis dei skjenda heilagdomar; deltaking i aktivitetar med andre hekser, som samlingar (sekter og synagoger), og reise dit; eting av barnekjøt, dreping av barn og gravskjending; analsex mellom hekser; bruken av blåbrennande flammar; dessutan ugjerningar gjort under demonisk bod, som å bryte religiøse plikter og vanhelliging av nattverden; og forheksingar, som drap av menneske og dyr ved demoniske pulver.
Under avhøyra, var det ikkje uvanleg med forteljingar om korleis dei i desperasjon hadde blitt tilbode hjelp av ein framand og då blitt tatt med til samlinga. Naturleg nok vart heksene spurde ut om så mange andre namn som mogleg. All avvikande åtferd – som treige svar, endra svar, tilbaketrekking av tilståing – blei bøta på med tortur.
Det at me kan lese protokollar med tilståingar som er så like som dei er, frå så mange ulike område, vitnar om prosedyrisk framgangsmåte. Dommarar og påklagarar kjende nok heilt sikkert til både andre nærliggjande stadar for trolldomsprosessar, og ikkje minst dei rådande teoretiske verka.
Faktorar som bidrog til utviklinga av det klassiske paradigmet
Kva førte til kva? Var tekstane opphav til hekseprosessane, eller var hekseprosessane opphav til tekstane? Kieckhefer meiner at dei skjedde samstundes – at dei begge forverra kvarandre sin innverknad på samfunnet. I mange tilfelle ser det ut til at lærde tekstar om hekseri var inspirert av forfattaren sine erfaringar som dommar. (Desse tekstane hadde stor innverknad! Nider, til dømes, blei lese like inn i det 17. hundreåret. ɔ: forfattaren Johannes Nider, han som skreiv Formicarius på 1430-talet, som nemnt over.) Ein annan viktig faktor var hendingane som blei meldt inn av folket sjølv. Dei som vart skulda for å vere trollfolk, var gjerne upopulære hjå dei andre der dei budde, og kunne ha eit heilt liv med skuld for uhell – som forheksing av krøter, skade, eller erotisk magi – lagra i bygdeminnet. Slike historier blei samla opp skriftleg gjennom rettsforhandlingar og lærde verk, nettopp i den tida då dei sekulære intelligente byrja å synast.
Inkvisisjonen var på den eine sida foregangsmenn innan rettsforhandlingar og krav til prov, og på den andre sida ei av dei mest grufulle forlengingane av kristendomens grufulle tyranni som nokon gong har eksistert.
Ei anna kopling som er gjord, er mellom kjetteri og hekseri; dette skuldast mellom anna at inkvisitørane var kjettar-jegarar. Hypotesa om at inkvisitørane hadde utsletta det meste av kjetteriet, så dei no retta merksemda mot trollfolka, er ikkje lenger anerkjend. Fleire av skuldingane trollfolka vart utsette for – som nattesamlingar, orgiar og djeveldyrking – var gamle skuldingar retta mot kjettarar. Også datidas skrivarar såg koblinga mellom kjetteri og hekseri, men når dei lærde tala om hekser som hēréticī, tala dei ikkje om det same som allmugen. Kieckhefer refererer til Wolfgang Behringer, som viser korleis vanlege folk si kopling mellom «heretikk» og hekseri kan forståast med at Vauderie etter kvart blei brukt synonymt med diabolsk trolldom, som dermed kopla det til waldesianismen, ei av dei verste formene for kjetteri frå tidlegare tider. Eit anna døme på Vauderie kjem lenger ned.
Inkvisitørane skilde mellom ordinært kjetteri og trolldomskjetteri. Medan ordinære kjettarar berre streid imot den etablerte kirkelæra, og oppretta alternative sekter som ville gjenopprette den reine læra, var trollfolka ultimate kjettarar, i det dei som djeveldyrkarar søkte ei styrting av kirka i det heile.
Eit tredje spørsmål som blir diskutert, er geografien. Sveitseralpane representerte mykje på same måte som Finnmark (dette siste leddet er mi tolking) ein konflikt mellom lekfolk og embetsfolk, mellom dei danna og dei udanna. Nider spelar utvilsomt på fintfolket og byfolket si oppfatning av kva mystiske ting som skjedde i fjellheimen, og det er nettopp oppi fjella den første mytologien om hekseri oppstår. Fram til ny tid (den gong da), hadde desse fjellandsbyane vore nokså fjerntliggjande; no var dei enklare å reise til – altså nærare. Når autoritetane i tillegg kryssa ikkje berre kulturelle, men også språkelege grenser, er det ikkje til å undrast over at det gjekk ut over dei lokale.
Spreiing av Lausanne-paradigmet i svekka form: fransktalande territorium
Spreiinga av trolldomssakene viser korleis det kumulative konseptet ikkje kan forklare trolldomsprosessutviklinga. I fransktalande område eller andre område enn kjerneområda, hang ikkje forklaringane saman lenger, slik dei hadde vore vane til å sjå dei. Sjølv om me les om mange av dei same vedkjenningane – djevelpakt, skjendinga av heilage ting og stader, sex med Satan og liknande – manglar likevel sentrale element, som det å ete menneskekjøt. I andre saker, ser me igjen mange av dei same tinga, men viktige element er endra, som til dømes at djevelpakta ikkje er knytt til sabbaten, eller at trua fornektast utanom sabbaten. Gjennom heile dei franske territoria var det trolldomssaker i det femtande århundret, men dei er aldri like utvikla i skuldingane som i meir sentrale strøk, som Lausanne.
Regionale alternativ til det klassiske paradigmet: italiensk-talande territorium
Det er fleire problem med det kumulative konseptet enn det franske: manglande omsyn til andre hekseforteljingar enn den tyske. Det fantes myter som hadde andre innhold, som strega-ene i Italia. Det ser ut til at dette er ein tradisjon som har blitt teke vare på i moderne tid, som til dømes i USA. Om dette er noko av same slag som wicca-trua, veit eg ikkje, men det kan vere interessant å undersøkje det. Ei strega skal ha floge rundt nattestid med ei eller to andre streghe(utt.: stre:ge, ikkje stre:dzje) for å bryte seg inn hjå folk og suge blodet ut av spedbarna deira, ei handling som vart kalla stregoneria. Igjen: hard g. Kieckhefer refererer til Ugolino Nicolini som har gravd frem ei saksrekkje som gjekk frå 1445 til tidleg 1500-tal, med skuldingar liknande dei nemnde over om Vauderie. Som i dei tysktalande områda, heldt skuldingane seg stabile over lengre tider (her er det snakk om eit halvt hundreår), i motsetning til døma frå dei franske områda.
Streghe var meir framstilt som innbrytarar heller enn som sabbatssamlande hekser. Dei forbraut seg på heimane til folk, heller enn kirka, og var i så måte ikkje en kirkeleg trussel. Myta om dei kan sporast tilbake til romarane sine forteljingar om nattflygande ugler som strigēs, som på norsk tilsvarar ugler som kattugle – Strix aluco. Eg må be om orsak, for eg må berre ta ein liten digresjon:
It was when I learnt the Latin for ‘screech-owl’ in my first lesson that I first thought there must be a better way.
Jerry Toner Latin Key Words, s. vii.
Det kan sjå ut til at aluco kjem av gresk ἀλύκη. Dette kan igjen ha noko å gjere med anten ἀλυσμός (liding, støy, angst), eller kan hende med Λύκειος, avleia av anten λύκος (ulv) eller λύκη (ljos). Eg tenkjer det er mest sikkert at det er kobla til det siste, då med prefikset ἀ-, som uttrykkjer mangel/fravær av noko. Det blir då ei ugle som er utan ljos.
Finally, I should like to thank the Oleander Press for giving me this chance to give newcomers to the wonderful Latin language a means of putting the screech-owl behind us all.
Op. cit., s. ix.
Ja, eg er glad i språk – så slike digresjonar gjer meg glad. Faktisk var det her den opphavlege posten min stoppa, så alt som kjem under, blei skriven søndag 14. mars 2021.
Å begrense opphavet til Pays de Vaud er til lite hjelp. Medan Lausanne-paragdigmet i stor grad kom frå inkvisitørane sine forhøyr, fortel kjeldene oss at frå sakene at Perugia-krinsen hadde sitt eige paradigme som hadde rot i lokal folketru med røter heilt tilbake til romarane, jamfør det eg skreiv over om nattuglene eller strigene (ein strī̆x, fleire strī̆g|ēs). Men etter at desse forteljingane blei kjende utafor det lokale området, blei dei samanføyde med andre forteljingar som hadde vore vel så distinkte. Martiale Espaze stod for retten i 1491, først tiltala for å forheksing, men deretter for både Lausanne-paradigmet og dessutan det italienske strega-paradigmet. På same måte som strega, gjekk dei til åtak på born i senga, både med å trykkje dei ned, og eitt tilfelle av å ha hatt pulver i munnen til ein unge – som sjølvsagt gjorde at ungen døydde. Espaze var opphavleg ikkje knytt til sabbaten (sjølv om det er ein referanse til eit bornedrap etter ein sabbat); det viktige å sjå her, er korleis den opphavleg lokale myta om ho med tida hadde fått lånt inn trekk frå større regionale tendensar.
Diana fra Versailles. Skulptur i marmor fra ca. 345 f.Kr. Louvre, Paris.
Av Ukjent/KF-arkiv.
Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Henta frå Store norske leksikon.
Diana-spela (spel: lūdus) var eit anna nytt trekk i dei italiensktalande områda, og me ser det frå 1384 i Milan. Som ein kan vente med ein slik assosiasjon, handla det her om kvit magi: heling. I andre område hadde samhandla dei med Djevelen, med alle dei vanlege hendingane, som kannibalisme, og dyre- og barneblodsofring (puerōrum striātōrum). Ein ser hint av den større mytologien, men i bunnen meir lokale trekk, som at ei kvinne er leiar og ein tematikk kring gåver (frå avling o.l., skulle eg tru) og samhald. Det er i det heile høgst truleg at det ein her ser omtala, er lokale feiringar som inkvisitørane tolka på verst moglege måte. Kieckhefer påpeikar at:
It is in this context that the views of Carlo Ginzburg become most plausible: that the mythology of witchcraft can be represented as resting on a misconstruction of actual folk beliefs and customs.
Regionale trekk er sterke, dei held seg ved og strekkjer seg gjerne forbi 1400-talet, og skrivarane har urovekkjande lett for å slå saman tradisjonar til å fremje kva enn for eit poeng dei ser nødvendig.
Regionale alternativ til det klassiske paradigmet
Vedvarande regionalisme er ikkje fasiten for heile Europa, som dei tyske områda er eit glimrande døme på: Her blei sakene heller gjennomført av dei sivile styresmaktene. Kjeldene er tvetydige, og dei rettar fokuset heller på kva materialar dei brukte enn på kva dei prøvde å oppnå; dermed ser me kjeldene omtale trolldomsplanter, stoff teke frå ofra frå galgane, men sjeldan omtaler av kva dei ville gjere med dette. Når ein ser desse prova samla, får ein eit bilete av kva trolldom dei blei dømde får: værtrolldom (over halvparten av sakene), leikamsskade og drap (nest mest vanlegast), skade på dyr (og særleg å stele kumjølk), og kjærleikstrolldom. Ein ser dessutan at dei sivile dommarane ikkje alltid var trygge på korleis dei skulle handsame sakene, og at dei til og med rådslo seg med kyrkjefolk og «heksemestarar» (inkvisitørar), men òg med fagfellar frå andre stadar, som me ser dokumentert i brev.
Bystyra handterte på denne tida også blasfemi, sodomi, tvilsam religionsutøving og trolldom, men synte liten interesse for diabolisme, sjølv om me av og til kan sjå at dei vedkjende dette (som til dømes med at dei dømde skal ha fått kreftene frå Djevelen). Sjølv om me kan lese tilståingar om samkvem med Djevelen og/eller å ha frasagt seg Gud og hans tilhøyrande, ser me ikkje ting som heksesabbat eller konspirasjonar.
Enda lenger unna dei italienske områda, som i England, har me enda mindre av mønstra frå søndre Europa. Enda Johannes Nider tala tysk, og forfattaren av Malleus maleficārum var ein tysk inkvisitør og lånte mykje frå Nider, er det nesten inkje å sjå av paradigma frå sør. Sjølv om Heksehammaren har hint til paradigma, til og med reine attgjevingar av dei, passar dei tyske døma rett og slett ikkje inn i importmytologien hans. Når sjølv ikkje forfattaren av Heksehammaren greide å gjere om dei tyske tradisjonane i verket sitt, slik at dei passa med mytologien han ville skape, fortel dette oss at regionalismen i hekseforfølgjingane var sterk.
Kritikk og skeptisisme
Dei fleste av oss, når me tenkjer på intellektuelle strømningar frå 1400-talet, tenkjer anten på renessanseanden, eller på hekseri og dermed demonologi. Det er nettopp dette me finn i det som er bevart frå tida: på den eine sida overtru og trolldomsfrykt; på den andre sida litteraturkritikk av nettopp denne overtrua. Når det gjeld det siste, var dei ikkje berre kritiske til dei som hadde slik tru, men også til dei som trudde at slik overtru hadde noko kraft i det heile, og dei som forfulgde slik tru, ɔ: rett og slett å ha tru på at noko slik ein gong skulle vere noko å forfølgje. Faktisk var det folk som kritiserte sjølv trua på hekseflukt, og dermed og at det skulle skje noko slikt som at dei flaug til heksesabbat og at heksesabbaten ein gong skulle kunne skje; å stille folk for retten for slikt, var dermed – for dei som hevda å vere meir opplyste – berre tull. Rådgjevaren Ulrich Molitoris meinte at mesteparten av det som blei sagt at heksene skulle ha gjort var umogleg, men at dei inngjekk pakt med Djevelen var fortsatt noko som måtte straffast; medan teologen Marin Plantsch meinte at hekseflukt var umogleg, men at vêrmagi og anna forheksing var mogleg.
I Valais, nokså nære hjartet av Lausanne-paradigmet, har me ei sak frå 1467 der tre hekser som skulle avrettast trakk inn ei enke frå Chermignon d’en Haut: Françoise Bonvin. Ho blei arrestert og stilt for retten, men hadde solid forsvar:
The first argument for Bonvin’s defence had to do with how the devil tempts people. Her accusers had told hair-raising tales of their encounter with the devil, who appeared in hideously misshapen form with fire coming from his mouth. The defence insisted that when the devil seeks to deceive people he begins not by terrifying them but by blandishments to allure them. Secondly, the confessions of Bonvin’s accusers had centred largely on witches’ manipulation of the weather, but weather is under the control not of the devil or of humans but of God. To believe otherwise is heresy, ascribing to a creature the power belonging to God alone. The accusers told of killing a child and taking its body to their synagogue, where they ate it. But the cemetery where the child was buried was surrounded by many houses, and the witches could hardly have exhumed the body without being seen and heard. Further, it was not clear how many days had passed between the killing and the eating of the child, or whether the body had been preserved with salt or had decomposed, or how they could have eaten it once decomposition set in.
Sixty-seven witnesses from the vicinity were then interrogated, including the clergy at Bonvin’s parish church. They testified that she was of a good family, had lived an upright life, and had had a favourable reputation until recently defamed. She adhered to the Catholic faith, performed good works, attended church regularly, heard mass devoutly (although not always arriving on time), made the sign of the cross, confessed her sins and received communion at Easter time, and gave alms. She knew the Catholic faith in the manner of peasants, and had taught it to a young girl competently if simply. She had been charged with arousing a destructive storm, a flood, and a snowfall in July, but at the times each of these events occurred she had a convincing alibi. Witnesses also told of enmity between Bonvin and one of the accusers, with whom she had quarrelled over rights of pasturage. Bonvin evidently had a quick tongue and was eager to spread her own suspicions about her neighbours’ misconduct. Still, the evidence in her favour was overwhelming, and the bishop issued a formal statement of her innocence, restoring her to freedom and possession of her property. Alas, another witch then accused her; she was again arrested, interrogated, and tortured, but seems a second time to have been also released as innocent.
Det er interessant å merkje at me har beretningar om sterk motstand mot trolldomsrettssaker. Men med skrivinga av Malleus maleficārum og pave Innocent VIIIs Summīs dēsīderantēs affectibus prøvde dei å få has på slik motstand. For meg ser det ut til at det var enklare å få folk til å godta forheksing som reelt, medan diabolsk heksekunst var verre, sidan det kravde å slutte seg til eit heilt nytt trusregime, ein mytologi som var framand for dei fleste, i alle høve i Nord-Europa.
Konklusjon
Den første bølga med trolldomssaker var meir kompleks enn kva me har vore vane til å lese før: Det var ikkje så enkelt som at ein berre pakka på med stadig fleire konsept. Regionalismen var sterk gjennom heile seinmellomalderen og ein såg til og med nokre protestere. Regionale trekk lot seg overføre mellom regionar, men berre til ein viss grad. Dei fyrste heksejegarane og demonologane ga dermed ikkje Europa ei ferdig pakke for kva som var trolldom og hekseri, og å løyse dette skulle bli dyrt og kostbart, i alle høve i menneskeliv og liding.
Å motta en slik pakke på døra, gjør virkelig dagen bedre! Her er alt man trenger i hverdagen for å føle seg litt nærmere Norge, kiæmpers Fødeland!: makrell i tomat, peppermakrell, brunost, kaviar og Twist!Brødskive med kaviar – slikt gjør livet bedre. Hvis du ikke skjønner hvorfor, er det mye mulig at du ikke er norsk. For min del, uansett hvor mye flyttsame jeg er, enkelte ting blir man aldri lei av.
omsut: f1 omsorg.
om|sorg f1 (samanheng med syrgje) tanke på, vilje til å passe noko(n); omhug, omsut, omtanke; tilsyn
ha omsorg for seg og sine dra omsorg for sørgje for, ta seg av (noko(n))
syrgje verb; el. sørge verb; el. sørgje verb (norrønt syrgja; av sorg) […]
Bokmålsordboka|Nynorskordboka
Den 26. februar kom det en veldig trivelig overraskelse på døra. Det var ikke en stor pakke, men det som var inni var fullt av forelderlig omsorg, den sorten du merker best av alt når du har dratt fra gamlelandet. Det er rart å være her i Skottland nå; det føles så mye lengre unna enn Tromsø var fra hjemme, selv om vi faktisk er nærmere. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at vi i praksis ikke kan reise noensteds. Det er da, i slike tider, det er ekstra godt å få en omsorgspakke (som Yngvild kaller dem).
Jeg har i lengre tid vært spesielt interessert i levende latin, muntlig latin, lyden av latin … og dermed også i lyden av poesi og komedie. Prof. habil. Eystein Dahl bemerket dette i attesten jeg fikk fra ham; dét, og dessuten òg interessen min for komparativ lingvistikk. Dessverre har en jo vært forholdsvis isolert i Tromsø. Det lille miljøet av latinister som var der, bestod i praksis av ham og geriljalatinistene, prof. em. Synnøve des Bouvrie og dr. Per Pippin Aspaas. Etter at jeg ble kjent med Hans H. Ørbergs bøker, forsøkte jeg så smått å få til muntlig latin-aktivitet, men det viste seg vanskelig.
Logoen til «Latin & Ancient Greek Chat» (den er klipt slik som den vises her).
Men så oppdaget jeg Scorpio Martianus og Polýmathy. Førstnevnte er en kanal der alt pågår på latin, til og med undervisninga i antikkgresk! Sistnevnte er en kanal der han tar for seg språkrelaterte tema for øvrig, på engelsk, med fokus på latin. I dag fant jeg endelig noe jeg har lett etter (ikke fryktelig aktivt) nokså lenge: Hvordan jeg kan få kontakt med det høyst levende latinsamfunnet på nett. Det viser seg at de har gruppeprater via Zoom fire dager i uka for latin og to dager i uka for gresk! Her er timeplanen:
Alle, uansett nivå – selv de som er helt nybegynnere – kan delta. De har ei lita liste over nyttige fraser som de anbefaler at man tar en titt på før man dukker opp, som følger:
Salvē/Salvēte: Hei! [til én], Hei! [til flere] Uttrykket i seg selv betyr omtrent vær vel eller nærmere hill deg jamfør «å hele».
Valē/Valēte: Ha det bra [til én/flere] Uttrykket er noe i retning av «vær vel»
Quōmodo dīcitur X?: Hvordan sier man X?
Quid significat X?: Hva betyr X?
Ut vales?: Hvordan går det med deg?
Bene / Sat bene/ Non valeo: Bra / Greit / Ikke bra
Grātiās tibi/vōbīs agō.Takk (entall/flertall) Egentlig: Jeg gir takk til deg/dere (Takk til deg/dere jeg gir).
Lībenter: Vær så god
Obsecrō: Vær så snill Her kan nevnes at quaesō er et godt alternativ.
Quid est nomen tibi?: Hva heter du? Egentlig Hva er navnet [gitt] til deg?
Nomen mihi est ______.: Navnet mitt er ______. Egentlig Navnet [gitt] meg er ______.
Intellegis(tis)ne?: Forstår du (dere)?
(Nōn) Intellegō: Jeg forstår (ikke)
Ita: Ja I latin er det òg vanlig å svare ja ved å gjenta verbet i første person entall. Spørsmålet over kan for eksempel besvares med intellegō.
Minimē: Slett ikke
Fortasse: Kanskje
Esne magister/magistra: Er du lærer/lærerinne?
Magister/magistra sum: Jeg er lærer/lærerinne.
Esne discipulus/-la: Er du student/studine?
Ubi habitās?: Hvor bor du
In X habitō.:
Her er det da faktisk en skrivefeil på sida, ettersom det står habito i stedet for habitō.Jeg bor i X
In Norvegiā habitō: Jeg bor i Norge
Quid est hoc?: Hva er dette?
Cūr?: Hvorfor?
Quandō?: Når?
Quamdiū?: Hvor lenge?
Quō?: Hvor? ɔ: Til hvor?
Unde?: Hvorfra?
Quāle est caelum?: Hvordan er været?
Nūbilum cum occāsiōne pilulōrum carnī est: Overskyet, med mulighet for kjøttboller
Den siste der er min egen, og jeg tror det er riktig. Jeg er usikker på bruken av genitiv, men tror det blir riktig. Jeg får se hva jeg finner ut!
Til seminaret i morgen, med hovedtema «villaliv», er noen av Plinius den yngres brev blant litteraturen som skal forberedes. I to av brevene beskriver han villaen sin i Toscana, og i det andre av brevene de skal lese, etter å ha beskrevet villaen og omgivelsene i detalj, bemerker han at jeg skulle i det forutgående ha unngått å ikke synes å utbrodere, med mindre jeg hadde foreslått å ta deg med til hver en krok [av huset] med dette brevet. Med litt mer moderne språk blir dette kanskje noe i retning av: Siden jeg hadde foreslått å ta deg med til hver krok av huset med dette brevet, burde jeg ikke bli opplevd som fòr utbroderende i det forutgående. Så kommer da den gode Plinius med et godt råd:
In summam (cūr enim nōn aperiam tibi vel iūdicium meum vel errōrem?) prīmum ego officium scrīptōris exīstimō, ut titulum suum legat atque identidem interroget sē, quid coeperit scrībere, sciatque, sī māteriae immorātur, nōn esse longum, longissimum, sī aliquid arcessit atque attrahit.
Summa summarum (for hvorfor skulle jeg ikke avdekke både meningene og feilene mine til deg?) har jeg som oppfatning at skriverens første plikt er at han leser tittelbladet¹ sitt og at han spør seg regelmessig hva han satte seg fore å skrive; og han vet, hvis han er dveler over tematikken, at det ikke kan bli langtekkelig; høyst langtekkelig [blir det derimot], hvis han kaller fram noe annet og haler det ut.
Plinius den yngre: Brev, bok V brev 6. (Linjetall ikke angitt.) Lest på Project Gutenberg.
Rådet er altså enkelt: Hold deg til saken du presenterte innledningsvis, så blir det ikke for langtekkelig. Han forteller at han ikke tror det er til plage om å lese om et sted det ikke hadde vært leseren til bry å beskue, særlig ikke når man kan sette seg ned og ta en hvil når man ønsker, legge brevet til sides, og man leser om noe skriveren har kjært.
Skriv et brev i dag; det er sikkert lenge siden du gjorde det siste. For min del er det en fantastisk måte å sortere tankene mine på, særlig når ting har vært litt tyngre. Jeg har blitt mer og mer glad i å skrive brev, å sette av tida jeg setter av til det betyr at jeg faktisk tar meg tid til å reflektere, tenke over hvordan jeg selv har det, sette ord på det og føle med hele meg. Det er sunt det.
Leirtavle frå Tell al-Dhabba’i i Irak; tisida terning med romartal; inskripsjon frå Hannibal funne i Tarquinia; gotisk runetal, talet 900; og prisar på kinesisk frå ein kinesisk Michelin-restaurant. Alel bileta er frå Wikimedia Commons.
Dei fleste av oss er vane til å tenkje kun i eitt talsystem: titalsystemet. Men gjennom historia har menneske brukt mangfoldige ulike talsystem, og av desse er kan hende dei best kjende babylonarane sitt heksagesimale (eller seksagesimale) talsystem (sekstitalsystem), datamaskinane sitt binære talsystem (totalsystem), dataverda sitt heksadesimale talsystem (sekstentalsystem), og kanskje òg tolvtalsystemet som me kjenn att frå historiske pengar, mål og vekt. Men problemet me har i dag når me skal attgje desse, er at me brukar anten kun dei ti sifra me har og legg til ekstrateikn (som A–F for 10–16), eller talar om til dømes tolvtalsystem med utgangspunkt i dei ti sifra med brukar og titalsystemmåten å forstå rekning på. Men har du tenkt på at me har eigne ord for 11 og 12? Så korleis kunne eit sant tolvtalsystem ha sett ut og verka?
Dette er den første av to postar; i den neste kjem eg til å presentere korleis talsystemet eg har tenkt meg kan sjå ut; i denne posten skal eg presentere opphavet til talorda elleve og tolv, og korleis talsystem verkar.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲc – tala over trīr (12), der eg tek for meg tala over trīr (12) og kjem med forslag til kva store tal som tilsvarande titalssystemet sitt 100 og 1000 kan vere. Lenkja til denne posten blir lagt til når han er ferdigskriven.
Om tala 11 og 12
No er det ikkje heilt rett at me har heilt eigne ord for 11 og 12. Ja, dei skil seg frå ein og tjue, to og tjue, ein og tretti, to og tretti o.s.b med at den første einar-pluss-tiar me får er på tredje trinn (ɔ: tretten). Merk forresten korleis me alle teljer på einaren først på ten-tala; me seier ikkje ti-tre, ti-fire, ti-fem, slik dei gjer i mange andre språk, som til dømes koreansk (십일, 십이, 십삼; 열하나, 열둘, 열셋)(ɔ: ② shib-il, shib-i, ship-sam; yŏr-hana, yŏl-tul, yŏl-set. ② = McCune–Reischauer-romanisering. På norsk blir det ordrett ti-ein, ti-to, ti-tre med sinokoreanske tal, deretter det same med ekte koreanske tal.) og kinesisk (og eg vil tru japansk); og dessutan i motsett rekkjefølgje i gresk, der elleve, tolv, tretten er ἔνδεκα, δώδεκα, men τρεῖσκαιδεκα (med eller utan mellomrom: ordrett «tre og ti»). Vidare, når me kjem til tjue pluss, beheld me tradisjonelt denne same måten å telje på, med å seie einaren før tiaren, og den same måten å telje på hadde dei òg i engelsk (four-and-twenty blackbirds … og jamvel i latin. Lell: Det norrøne opphavet til talorda elleve og tolv er jamfør ordboka slik:
elleve det. (norrønt ellifu; av Iein, og eit ord som har samanheng med leive og leve, eigenleg ‹ein over (ti)›) grunntalet 11
Meir informasjon får ein frå Oxford English Dictionary:
eleven, adj. and n.
Pronunciation: /ɪˈlɛv(ə)n/
Forms: Old English endleofan, endlufon, endlyfon, endlyfan, ellefne (Northumbrian ællefne), Middle English endlevene, endleve, endluve Middle English enleve(n(e, enlevyn, (Middle English enlovene, Middle English onlevene), elleve(n(e, ellevin, ellyven, (Middle English ællevene, eolleve), Middle English–1600s elevyn, (Middle English eleivan), aleven, aleaven, aleuyn, Middle English– eleven, (1500s leauen, Scottish allevin, alewin, 1800s dialect ellebn, eleeben, lebn).
Frequency (in current use): [6 of 8]
Origin: A word inherited from Germanic.
Etymology: Common Germanic: Old English ęndleofon corresponds to Old Frisian andlova, elleva, Old Saxon elleban (Middle Dutch elleven, Dutch elf), Old High German einlif (Middle High German eilf, German elf), Old Norse ellifu (Swedish ellifva, elfva, Danish elleve), Gothic ainlif < Old Germanic *ainlif- < *ain- (shortened < *aino-) oneadj., n., and pron. + -lif- of uncertain origin. Outside Germanic the only analogous form is the Lithuanian vënó-lika, where -lika (answering in function to English -teen) is the terminal element of all the numerals from 11 to 19.
The Old English, Old Frisian, Old Saxon, and Old Norse forms represent a type *ainlifun, apparently assimilated to *tehuntenadj., n., and adv. The theory that the ending is a variant of Old Germanic *tehun, Aryan *dekmtenadj., n., and adv., is now abandoned; some would derive it from the Aryan root *leiq or < *leip (both meaning to leave, to remain) so that eleven would mean ‘one left’ (after counting ten.)
Viktig å ta med seg her er det som står mot slutten, at dei gamle formene represent a type *ainlifun, apparently assimilated to *tehunten Å assimilere i språkvitskap (fonetikk) er jamfør Oxford Dictionary å gjere […] (a sound) more like another in the same or next word.Eit døme på dette er det me gjer når me seier «spade»: Stor sett alltid vert det uttalt med ein /b/ – ikkje /p/, og i alle fall ikkje /pʰ/! – av di p-en blir følgd av ein vokal, og vokalar er stemde. Eg ser det som litt tvetydig slik forklaringa står her, men tolkar det dithen at det er varianttolkinga som no er forlaten, ikkje *ainlifun > *tehun > ten. Men kva med talordet «tolv»? Forklaringa frå den norske ordboka var fattigslig, men OED kjem til hjelp att:
twelve, adj. and n.
Pronunciation: […] /twɛlv/ […]
Forms: Illustration of Forms
α. Old English–1600s twelf, (Old English–1500s tuelf, Old English tuoelf) Middle English tweolf, ( Orm.) twellf, Middle English tueolf, twælf, twealf, twalf, Middle English twolf, Middle English twellif, -yf, Scottish tuelff (1500s twelef), 1500s–1600s Scottish twelff.
⋮
β. Old English twelfe (tuelfe, etc.), Middle English (Orm.) twellfe, Middle English–1600s twelfe, Middle English tuelfe.
⋮
γ. Middle English–1600s twelue, Middle English twælue, twalue, Middle English twelwe, Middle English–1500s twolue, Middle English tuelue (1600s twellue), Middle English– twelve.
⋮
δ. Middle English tuel, Middle English–1600s twel; Scottish1500s twoll, 1500s–1600s twell, 1500s–1800s twall, 1600s tuel(l, 1700s–1800s twal.
Frequency (in current use): [6 of 8]
Origin: A word inherited from Germanic.
Etymology: Common Germanic: Old English twelf , (also tuelf , and in Lindisf. gl. tuoelf ), = Old Frisian twelef , twilif , twelf (Old West Frisian tolef , West Frisian toalf ); Middle Dutch twalef , twaelf , twelef , twelf (Dutch twaalf ); Old Saxon twelif , twilif , twulif (Middle Low German twelf , twolf , twalf , Low German twölf ); Old High German zwelif , Middle High German zwelif , zwelf , German zwölf , Old Norse tólf , (Swedish tolf , Norwegian, Danish tolv ), Gothic twalif < Old Germanic *twaliƀi- , < twatwo + liƀ- or lif- , of uncertain origin, but generally considered to belong to the same root as Old Germanic *liƀan to leaven.1, and thus to denote ‘two left or remaining over (ten)’; compare elevenadj. and n. Analogous formations to eleven and twelve are the Lithuania vênů′lika 11, dvýlika 12, in which the second element, Lithuania -lika, has also the meaning of ‘left over’. All other Indo-European languages have or had forms composed of ‘two’ + ‘ten’, like the numbers 13 to 19; compare Latin duōdecim, Greek δώδεκα, Sanskrit dwādaçan.
As an adjective standing before a noun Old English twelf was as a rule indeclinable; in other positions it was usually inflected, nominative-accusative twelfe, genitive twelfa, dative & preposition twelfum, but exceptions on both sides are found in Old English, especially in Northumbrian, and in Middle English twelfe, and at length twelve, became the form in all positions. Reduction to tuoel occurs once in Lindisfarne Gloss., and in Middle English and modern dialects twell, twall are frequent.
Det viktige å ta med seg her er at talordet (eller som det no heiter: «determinativen») «elleve» og «tolv» har i seg den same konstruksjonen: «ti-og-ein-til», «ti-og-to-til». Talorda som skil seg så ut frå resten av orda i gruppa, er altså eigenleg danna på det same prinsippet som subtraksjonstala på slutten av ten-tala som me finn i mellom anna latin og gamalgresk:
Fellesgermansk «elleve» og «tolv» ≡ latinens duodēvīgintī og ūndēvīgintī
Korleis talsystema verkar
Når du kjem til eit nytt land, er vanligvis den første utfordringa du møter på det å bli forstått. Kan du ikkje språket der, er det lettvint i dag, men før i tida, måtte ein prøve seg fram med ein lommeparlør, teiknspråk og kanskje ein frilynt interpretativ dans for å få fram bodskapen; ikkje sjeldan gjekk det slett ikkje slik ein tenkte, men opplevinga hadde ein resten av livet. Går me (kvifor kan med ikkje seie «gjeng me»?) tilbake til før trykkekunsten kom – ɔ: trykking med løse typer satt sammen til ord, linjer og hele trykksider – måtte du faktisk ha deg ein tolk, for å ha med seg ei bok full av lause frasar var noko ikkje ein gong rikfolk flest gjorde; då var ein lærd tenar langt gjevare og nyttigare.
Sidan eg synast at økonomi er spanande, kvifor ikkje gje spelarane den ekstra utfordringa å forstå eit anna rike sitt annleise talsystem? Eg tykkjer slike ting berikar spelopplevinga. Forvirringa spelarane opplever er den same forvirringa som rollene deira opplever, og det gjev dei enda ei grunn til å gjere seg kjent med folk til å få hjelp til å løyse oppgåvene dei slit med. Pengevekslaren ved byporten kan i seg sjølv bli eit eventyr. Kanskje gjeng det ei ri før dei oppdagar at nokre meir framståande folk ikkje treng å betale den same stive prisen på ein tiend i vekslingsavgift til honom, og heller slepp unna med berre ein «tjuend».
Eg fekk idéen til dette då eg såg ein DuRør-film om talsystem. Eg har jo (som kjend er for gamle lesarar) sulla med økonomi og pengesystem tidlegare, så her lanserar eg dermed eit forslag til eit nytt talsystem med tolv som grunneining, ikkje ti, som dermed blir får dess verdiane:
Tolv- og titalsystem: Grunneiningar
Talpotens
n12
126
125
124
123
122
121
120
Desimalverdi
2 985 984
248 832
20 736
1 728
144
12
1
Tolvtalverdi
1 000 000
100 000
10 000
1 000
100
10
1
Talpotens
n10
106
105
104
103
102
101
100
Desimalverdi
1 000 000
100 000
10 000
1 000
100
10
1
Tolvtalverdi
402 854
49 A54 =
4•9•10•5•4
5 954
6B4 =
6•11•4
84
A = 10
1
Der eg syner tolvtalverdiar med desimaltal (ɔ: titalssystemtal), brukar eg A, B og C for verdiane 10, 11 og 12.
Omrekning gjorde eg dels med mitt eige reikneark, dels med Planetcalc.
La du merke til noko nydeleg vakkert? Det er akkurat like lettvint å flytte komma i titalsystem som i tolvtalsystem – og dermed i tjuetalsystem, tjuesjutalsystem, seksitretalsystem, ja, kva for eit system det enn skulle vere. Prinsippet er at ein har eitt symbol som representerer kvart enkeltsiffer (takk, kjære indarar, for at de gav oss denne smarte måten å skrive tal på), og om du da vil gjere multiplikasjon eller divisjon, så gjeld det same prinsippet. 1 000 00012 kg sand er lik 1 00012 tonn sand og 1 000 00010 kg sand er lik 1 00010 tonn sand.
For ordens skyld: Når eit tal står notert med subskript etter seg, syner det kva for eit talsystem det er tale om. Slik blir det binære 10002 lik 8 i titalsystemet (altså 10002 = 810), 1 0008 = 51210, 1 00012 = 1 72810, og 1 00016 = 4 09610.
Så korleis kunne eit slikt faktisk talsystem ha sett ut, og kva hadde ein kalla tala frå titalsystemet sine tal 13 og oppover? Eg skal freiste å finne ut av det.
