15. oktober var jeg hos Charlotte, og vi fikk pratet om mye. Jeg tok endelig mot til meg og fortalte henne hvordan jeg har det. Hun ba meg om å oppsøke legen min igjen, et råd jeg fulgte.
Dagen etter, da jeg ringte, var jeg vel lengre nede enn jeg har vært på veldig lang tid. Jeg følte meg desperat da jeg ringte. Nå har jeg hatt timen, og det var med blandede følelser jeg gikk derifra. Jeg synes han var flink. Han forsto alvoret, til tross for at jeg strengt tatt har det bedre nå – det har gått stadig oppover de siste tre – fire dagene. Da jeg gikk ut fra legekontoret var jeg skuffet over meg selv, men stolt (okay, ikke veldig, men en veldig liten anelse), og av en eller annen grunn veldig sint. Jeg skjønner ikke helt hvor sinnet kom fra, men det kjennes fortsatt som jeg fikk sluppet ut en del tanker til overflaten.
Jeg ble henvist til psykolog. Jeg må begynne med behandling igjen. Det var selvfølgelig i samråd med meg han skrev henvisningen, men det føles som et utrolig stort nederlag. Jeg håper det går bedre framover.
Her følger en liste over den siste tidens innlegg som har dreid seg om dette:
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar
Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker få kommentere. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.
Ta hensyn og les over det du har skrevet før du sender det; et lite øyeblikk ekstra kan ofte gjøre verden et lite knepp bedre.