Det greske alfabetet med løkkeskrift

Gresk løkkeskrift, i motsetning til latinsk løkkeskrift, har ikke noen rik tradisjon. Det lille jeg har lest om det, hinter til at det var flere forsøk opp gjennom de siste par århundrene på å skape og spre ei sammenhengende skrift tilsvarende den vi lærte (og fortsatt lærer, heldigvis) for det latinske alfabetet. Også det russiske alfabetet har ei rik løkkeskrifthistorie, og undervises fortsatt der. For min del, som lærte løkkeskrift allerede fra første klasse av, er det den naturlige måten for meg å skrive på, og da jeg begynte å skulle lære meg gresk, ble det umiddelbart et savn. Å skrive det som i praksis er stavskrift, ble knotete, treigt og gav dårlig flyt.

Men hvilket løkkeskriftalfabet skulle jeg velge? Langt de fleste av alfabetene som man finner eksempler på, er basert på den eldre typen løkkeskrift, der blant annet seriffene til bokstaver som ℋ, 𝒥 og 𝒦 ikke kommer vannrett inn mot bokstavens overlengde (den delen av bokstaver som h, k og l som stikker opp over x-høyda), men heller i ei elegant løkke. Bildet nedenfor viser hvordan noen slike bokstaver ser ut med skrifta som ble lært til dem som ble født tidlig på 1900-tallet, kontra den skrifta vi som ble født på 1980-tallet lærte:

Med det som utgangspunkt, samt kjennskapen min til blant annet gotisk, så jeg det nødvendig å komme fram til en oppdatert måte å skrive det greske alfabetet på. Det var særlig to eksempler jeg brukt som utgangspunkt:

Til venstre: Gresk handskrift fra det 19. århundret (før 1880), fra Carl Faulmann (død 1894): Das Buch der Schrift. Enthaltend die Schriftzeichen und Alphabete aller Zeiten und aller Völker des Erdkreises, Wien 1880 (andre utgave). Falt i det fri. Wikimedia Commons.

Til høyre: Reading Greek Old Handwriting Made Easy fra FamilySearch. Lisens: frigitt.

Det var nemlig noen problemer jeg etter hvert støtte på med eksemplene over. Hvis jeg holdt meg til det første eksemplet, var det ingen god måte å skrive doble s-er på; den vanlige s-en – ikke final s (ς) med vanlig s (σ) – var fin enkeltstående, men har ingen god måte å videreføres til bokstaver som starter nede, og tilfeldigvis viste det seg at nettopp denne varianten av ς ikke lot seg koples på en påfølgende ς. Den andre skrifttypen løste dette mer elegant: Den bokstaven vi i vår løkkeskrift gjenkjenner som en ℴ, ser jo ut som en gresk σ, så man burde jo bruke den, men hvordan skriver man da omikron? Forslaget i dømet til høyre, var å ikke føre den videre i det hele tatt, og for meg var det en dårlig idé.

I tillegg til dette, hadde jeg behov for to ekstra bokstaver, siden jeg har satt meg ned med homerisk gresk: faû og kóppa. Hva gjelder faû, endte jeg til slutt på at en løkkeskrift-f, men kanskje helst uten løkke nederst (for å likne mer), siden løkkeskrift-f-en tilsvarer en latinsk f med krøll på over- og underlengde. Kóppa var rimelig enkel å finne ei god form på: Stor kóppa ligner en Ø og liten koppa er som en kombinasjon av phi og rho.

Det endelige resultatet mitt ble slik:

Ἀλφάβητος ἢ στοιχείωσις (Alphábētos ē stoikheíōsis). Gresk løkkeskrift av Tor-Ivar Krogsæter. Basert på tysk skrift fra 1880 (Carl Faulmann) og nyere tids, men eldre, gresk løkkeskrift som vist på FamilySearch, samt norsk løkkeskrift slik den ble undervist i 1987.

Lisens: Frigitt ved lik deling (CC by SA). Du kan fritt dele dette bildet forutsatt at det er uendret og kreditering følger med bildet. Jeg setter òg pris på å bli gjort oppmerksom på det, t.d. via Twitter (cannedman).

Jeg fikk løst problemene jeg fant og har nå ei gresk løkkeskrift som flyter fort og godt mens jeg skriver, og er like lett å lese som løkkeskrifta vi lærte på skolen. Et par, små hint til gotisk er å finne der, så som stor (og liten) thêta og kanskje og liten kheî; videre ser man tydelig arven fra nyere handskrift, ved at bua opp til bokstaven beholdes i de fleste bokstavene (dog merk forskjellen på káppa og mŷ. Alt i alt er det ei skrift jeg er fornøyd med å bruke. Det kan hende jeg vender tilbake til 𝒴-varianten til pseî, men det er litt ugunstig, siden det da ser ut som man leser en ŷ psīlón (hvis man ikke på forhånd kjenner skrifta sine særpreg). Alt i alt: Jeg er fornøyd med den.

Nå: Ut i desemberkulda med de andre doktorandene og nyte en Glasgow-pint.