Det greske alfabetet med løkkeskrift

Gresk løkkeskrift, i motsetning til latinsk løkkeskrift, har ikke noen rik tradisjon. Det lille jeg har lest om det, hinter til at det var flere forsøk opp gjennom de siste par århundrene på å skape og spre ei sammenhengende skrift tilsvarende den vi lærte (og fortsatt lærer, heldigvis) for det latinske alfabetet. Også det russiske alfabetet har ei rik løkkeskrifthistorie, og undervises fortsatt der. For min del, som lærte løkkeskrift allerede fra første klasse av, er det den naturlige måten for meg å skrive på, og da jeg begynte å skulle lære meg gresk, ble det umiddelbart et savn. Å skrive det som i praksis er stavskrift, ble knotete, treigt og gav dårlig flyt.

Men hvilket løkkeskriftalfabet skulle jeg velge? Langt de fleste av alfabetene som man finner eksempler på, er basert på den eldre typen løkkeskrift, der blant annet seriffene til bokstaver som ℋ, 𝒥 og 𝒦 ikke kommer vannrett inn mot bokstavens overlengde (den delen av bokstaver som h, k og l som stikker opp over x-høyda), men heller i ei elegant løkke. Bildet nedenfor viser hvordan noen slike bokstaver ser ut med skrifta som ble lært til dem som ble født tidlig på 1900-tallet, kontra den skrifta vi som ble født på 1980-tallet lærte:

Med det som utgangspunkt, samt kjennskapen min til blant annet gotisk, så jeg det nødvendig å komme fram til en oppdatert måte å skrive det greske alfabetet på. Det var særlig to eksempler jeg brukt som utgangspunkt:

Til venstre: Gresk handskrift fra det 19. århundret (før 1880), fra Carl Faulmann (død 1894): Das Buch der Schrift. Enthaltend die Schriftzeichen und Alphabete aller Zeiten und aller Völker des Erdkreises, Wien 1880 (andre utgave). Falt i det fri. Wikimedia Commons.

Til høyre: Reading Greek Old Handwriting Made Easy fra FamilySearch. Lisens: frigitt.

Det var nemlig noen problemer jeg etter hvert støtte på med eksemplene over. Hvis jeg holdt meg til det første eksemplet, var det ingen god måte å skrive doble s-er på; den vanlige s-en – ikke final s (ς) med vanlig s (σ) – var fin enkeltstående, men har ingen god måte å videreføres til bokstaver som starter nede, og tilfeldigvis viste det seg at nettopp denne varianten av ς ikke lot seg koples på en påfølgende ς. Den andre skrifttypen løste dette mer elegant: Den bokstaven vi i vår løkkeskrift gjenkjenner som en ℴ, ser jo ut som en gresk σ, så man burde jo bruke den, men hvordan skriver man da omikron? Forslaget i dømet til høyre, var å ikke føre den videre i det hele tatt, og for meg var det en dårlig idé.

I tillegg til dette, hadde jeg behov for to ekstra bokstaver, siden jeg har satt meg ned med homerisk gresk: faû og kóppa. Hva gjelder faû, endte jeg til slutt på at en løkkeskrift-f, men kanskje helst uten løkke nederst (for å likne mer), siden løkkeskrift-f-en tilsvarer en latinsk f med krøll på over- og underlengde. Kóppa var rimelig enkel å finne ei god form på: Stor kóppa ligner en Ø og liten koppa er som en kombinasjon av phi og rho.

Det endelige resultatet mitt ble slik:

Ἀλφάβητος ἢ στοιχείωσις (Alphábētos ē stoikheíōsis). Gresk løkkeskrift av Tor-Ivar Krogsæter. Basert på tysk skrift fra 1880 (Carl Faulmann) og nyere tids, men eldre, gresk løkkeskrift som vist på FamilySearch, samt norsk løkkeskrift slik den ble undervist i 1987.

Lisens: Frigitt ved lik deling (CC by SA). Du kan fritt dele dette bildet forutsatt at det er uendret og kreditering følger med bildet. Jeg setter òg pris på å bli gjort oppmerksom på det, t.d. via Twitter (cannedman).

Jeg fikk løst problemene jeg fant og har nå ei gresk løkkeskrift som flyter fort og godt mens jeg skriver, og er like lett å lese som løkkeskrifta vi lærte på skolen. Et par, små hint til gotisk er å finne der, så som stor (og liten) thêta og kanskje og liten kheî; videre ser man tydelig arven fra nyere handskrift, ved at bua opp til bokstaven beholdes i de fleste bokstavene (dog merk forskjellen på káppa og mŷ. Alt i alt er det ei skrift jeg er fornøyd med å bruke. Det kan hende jeg vender tilbake til 𝒴-varianten til pseî, men det er litt ugunstig, siden det da ser ut som man leser en ŷ psīlón (hvis man ikke på forhånd kjenner skrifta sine særpreg). Alt i alt: Jeg er fornøyd med den.

Nå: Ut i desemberkulda med de andre doktorandene og nyte en Glasgow-pint.

Samandrag kap. 3 av Georges Minois’ Histoire du suicide

Når me no nærmar oss renessansen, er det me får ei fornya interesse for antikken og antikken sitt tankegods. Når ein har i sinne at antikken som periode omfattar ikring halvanna årtusen, er det klart at idéane var mange og ofte i usemje, og at idéane endra seg over tid – og dét til dels ganske mykje. Kva tenkte greske filosofar? Korleis blei arven frå dei teken opp av romarane?

Johann Carl Loth (1632–1698): Catos daude.
Kjelde: Wikimedia Commons

Om du vil kjøpe boka, her er informasjonen du treng:
Minois, Georges (forfattar) og Cochrane, Lydia G. (omsetjar): History of Suicide: Voluntary Death in Western Culture, The Johns Hopkins University Press, Baltimore/London, 1999. Opphavleg utgjeven som Histoire du suicide: La société occidentale face à la mort volontaire, Libraire Arthème, Fayard, 1995. ISBN engelsk utgåve: 0.8018-6647-2 (hefta utgåve).

Gjenoppdaginga av antikken

Det fjortande hundreåret var åstad for store sosioøkonomiske, politiske, religiøse, militære og kulturelle endringar. Humanistane byrja å gjere seg gjeldande, og sjølv om kristendomen tok mål av seg om å gjeve svar på alt, kom dei til kort for dei intellektuelle, som no byrja å gjenoppdage dei gamle sin viten. Det var særleg sidan dei oppdaga at kristen teologi – som skulle ha svar på alt med hjelp av guddommeleg, ufeilbarleg visdom – ikkje var sams med kva antikkens heltar hadde meint og sagt. Korleis kunne den kristelege kunnskapen vere æveleg sann, når det synte seg at andre hadde meint andre ting?

Dette var farlege spørsmål å stille, og frå dei antikke skrivarane fann dei inspirerande forteljingar om heltemodige sjølvdrap i fleng, frå grekarar til romarar, kvinner som menn, filosofiske og politiske, gamle som unge: Felles for dei alle var at dei hadde eit heilt anna filosofisk utgangspunkt. Dei hadde kome fram til ei anna sanning om sjølvdrapet sin natur, ei sanning dei hadde funnet før kristendomen kom til.

Gresk usemje

I motsetnad til det som skulle prege utviklinga i mellomalderen – at meiningane blei færre og færre og at det blei stadig sterkare semje om kva som var rett – var det mange ulike meiningar å finne i antikken. Ikkje alle dei gamle hadde godord å seie om sjølvdrap; ofte hadde dei ulike filosofiske skolene rak motsatt oppfatting om kva som var det filosofisk rette svaret på spørsmålet om sjølvdrap kunne tolererast, som me òg ser reflektert i dei mange ulike lovene. Hugs at det gamle Hellas ikkje var eitt felles rike slik som Romarriket skulle bli; tvert imot var det ei samling uavhengige bystatar som ofte var i krig med kvarandre, og strengt tatt ikkje blei ei sjølvstendig eining før dei blei erobra av romarane mange hundreår seinare.

I nokre bystatar blei liket av den avlidne straffa, i andre ikkje. Alvarez fortel til dømes at i nokre bystatar blei handa kappa av ein som hadde teke livet sitt for å bli lagt i jorda skilt frå resten av lekamen. Generelt ser ein likevel eit gjennomgåande trekk: Forutan frykt for vonde andar, hadde dei eit rimeleg avslappa forhold til sjølvdrapet. Både stoikarar, epikurearar, kynikarar og kyrenaikarar tok individet sterkt i forsvar: ein måtte ha ein grunnleggjande rett til å bestemme over eige liv:

For these groups only the good life—that is, a life in conformity with reason and human dignity that brought more satisfactions than woes—was worth living. When this was no longer the case, it was foolish to conserve life.

Minois 1999: 43f.

Kan hende mest ekstrem av desse, var Antisthénēs, som meinte at dei som ikkje var av tilstrekkeleg høgt intellekt, burde gå og hengje seg sjølve. Meir avmålte var epikurearane, som meinte at wisdom dictates that when life becomes intolerable one should commit suicide without fuss. (Minois 1999: 44.) Dei, som stoikarane, la til grunn at ein hadde reflektert grundig over det: rasjonalitet måtte liggje til grunn for avgjerda. Pytagorearane var derimot imot sjølvdrapet: Sjela fann lekamen sin grunna ei uhumsk handling, så ho måtte få sjansen til å rense seg; og vidare braut sjølvdrapet talstoda mellom kropp og sjel. Platon argumenterte i Lovene for at ein som tok livet sitt skulle bli nekta offentleg gravferd (men: ikkje gravferd i seg sjølv!), men lista opp fleire unntak frå dette: dom, smerteleg sjukdom ein ikkje kan bli kvitt, og den lunefulle skjebna. Aristoteles, derimot, er brutalt usams med læremestaren sin; han meinte at ein måtte fordøme sjølvdrap:

Det er verd å merkje seg at Platon sine utsegn blei forvrengde av mostandarane hans i seinare kristen tid.

[…] because it is an act counter to justice committed against one’s own person and against the city, because it is an act of cowardice in face of responsibilities, and because it is counter to virtue. We must remain at our posts and confront the vicissitudes of existence with serenity.

Minois 1999: 46.

Soldaten som blir ved posten-argumentet skulle bli mykje brukt av kyrkja i seinare tider, sjølv om andre skulle vise korleis dette var eit svakt argument.

Romarane

Som grekarane var også romarane si meining om sjølvdrapet variert – for nokre var det eit uttrykk for individet sin fridom, medan det for andre var ei usosial handling – men det dei fleste hugsar om romarane, er det avslappa forholdet eliten hadde til sjølvdrapet sett med stoiske auge. Stanly H. Rauh, i ei analyse av Cato Uticensis’ sjølvdrap, skriv om korleis sjølvdrapet kunne vere ein opptreden, og konkluderer med at Once a private act that occasioned little comment from the sources and that was most often performed to maintain the basic human dignity of agency in death, suicide after Cato morphed into something laden with the potential to communicate amidst dire circumstances. (Rauh, Stanly H.: Cato at Utica: The Emergence of a Roman Suicide Tradition i American Journal of Philology, band 139, № 1 (nummer 553), våren 2018, ss. 59–91 (sitat s. 89).)

Platon sin tekst Faidon var vanskeleg å tolke både no som då. Cato leste den to (eller tre (Zadorojnyi, Alexei V.: Cato’s Suicide in Plutarch i The Classical Quarterly, mai 2007, New Series, band 57, № 1, ss. 216–230 (dette frå n. 8 s. 218))) gonger før han stakk sverdet i magen, som kanskje hintar til at han ikkje fullt ut forstod han første gongen (Minois 1999: 46). Om keisar Julian si tolking av teksten, sjå Griffin, Miriam: Philosophy, Cato, and Roman Suicide: I i Greece & Rome, april 1986, band 33 № 1, ss. 64–77 (dette på s. 71)).

I tidleg romersk tid var det som hjå grekarane (og langt dei fleste folk) ei viss frykt for kva eit sjølvdrapslik kom til å gjere. It has been noted that all primitive societies have rites aimed at immobilizing the dead body or mutilating it to render it powerless. (Minois 1999: 47.) Døme på dette er at lik etter henging vart brend i vegkross med veden frå treet som personen hengde seg i (bagandafolket i Sentral-Afrika); eller å dra liket gjennom tornekratt og begrave det avsidesliggjande, nokre gongar med ein stake gjennom kroppen (ewe-folket frå Togo); eller å lemleste det slik at den daude skal skjemjast for mykje til å kome attende (Minois 1999: 47). Me finn liknande riter i det gamle Hellas, som det eg nemnde over om å kappe av handa.

Tolvtavleloven seier inkje om sjølvdrap, men Tarquinius (ein av dei romerske kongane) erklærte at lik etter sjølvdrepne skulle bli krossfeste: Når liket ikkje hadde kontakt med bakken, kunne det ikkje kome seg nokon veg og fuglane som spiste dei tok opp i seg vondskapen som dei hadde festa til lekamen sin. Dette er det einaste romerske forbodet fram til me kjem til dominatet. Det er vel å merkje eitt viktig unntak frå dette: slavar og soldatar. Kvifor? Økonomi. Slaven stjal herren sin eigedom på line med at nokon hadde myrda han; soldaten gjorde det same, men frå staten.

Grunngjeving og rate

Ein skulle tru at dette førte med seg overlag mange sjølvdrap, men sjølv om romarane ikkje trudde at livet var noko ein fekk i gåve frå gudane, ser det ikkje ut til at dei hadde nokon større sjølvdrapsrate enn andre sivilisasjonar (Minois 1999: 49). Som i andre sivilisasjonar var motiva bak sjølvdrap varierte, men det at dei hadde eit såpass avslappa forhold til det, kan nok vere noko av forklaringa på at me får så stor variasjon i sjølvdrap som ikkje kom frå sjuke. Riktignok var sverdet framleis den noble måten å forlate livet på, i motsetnad til henging, noko som skulle vedvare til moderne tid, då pistolen overtok funksjonen som metoden som ein gentlemann burde velje.

Det kanskje mest spesielle med den romerske dauden, var at ting som livstrøytte eller alderdom var heilt akseptable grunngjevingar for å take livet sitt. Det første er noko ein ser særleg særprege tider med store omveltingar, og det er helst intellektuelle som veljer det: In fact, this form of suicide seems in general to be linked to crises of civilizations […] It is, so to speak, the suicide of cultural revolutions. Alderdom som grunngjeving, låg i ein tanke om at lekam og sinn måtte kunne vere i full vigør for å leve eit verdig liv. Ikkje alle kunne leve eit liv i alderdom som Plinius’ ven Nerātius Marcellus:

«Ubi hōra balineī nūntiāta est (…), in sōle, sī caret ventō, ambulat nūdus.»

«Når badetimen meldes, spaserer han – hvis han unnslipper vinden – naken i solskinnet.»

Krogsæter 2015: 106f; Plin. Ep. 3.1.9

Politiske sjølvdrap

Krigstid såg mange sjølvdrap, og politikk spela her ei viktig rolle: Cato sitt sjølvdrap for å sleppe å måtte leve under Cæsar er det best kjende av desse. Andre grunnar kunne vere henretting ved sjølvdrap, altså at ein blei dømd til å døy, men som høgståande borgar fekk høve til å sjølv take livet sitt; sjølvdrap for å unngå dom for brotsverk; sjølvdrap fordi ein hadde avsmak for offentlege saker; eller viss ein var blitt beseira i strid (generalsjølvdrap). Ein har òg flust med segn om heltemodige sjølvdrap; kanskje best kjend av desse er forteljinga om Arria som sa til Paetus-en sin etter å ha teke initiativet at Paete, nōn dolet. (Det gjer ikkje låkt, Paetus. (Frå Plinius’ brev 1:III.16.) Desse mange forteljingane skulle bli teke fram att av humanistane i seinare tid, som synte til at kun dei som tok livet sitt for å unngå dom eller konfiskering blei straffa, noko ganske annleis enn korleis det skulle bli i det kristne Europa. Hos romarane vart ikkje eigedomen tapt eller testamentet gjort ugyldig berre fordi den avlidne hadde teke saken i eigne hender.

Men det varte ikkje. I det andre hundreåret byrja stoisismen å tape seg og romersk lov mot sjølvdrap å bli strengare. Og det er her det ser ut til at eg må sette inn forskingsstøtet mitt. I det tredje hundreåret blei sjølvdrap utan gyldig grunn definert som kriminelt. Juridisk starta det med antoninsk lov, og det blei strengare etter kvart som myndigheitane fekk stadig meir å si i kvardagen til folk flest. Minois fortel at:

[o]ne law of the age of the Antonines considered the suicide of suspects to be an admission of guilt and a justification for confiscating their estate. With the third century, suicide for no valid reason was a crime, and if a suicide’s widow should remarry, her new husband was vilified.

Even before the triumph of Christianity (and for reasons independent of Christian doctrine), condemnation of suicide gradually became the rule in the Roman Empire.

Minois 1999: 54

Kva grunnar er det snakk om her? Det er dette eg må finne ut av. Eg trur heilhjerta at det er nett her kjerna i avhandlinga mi ligg.

Seinare utvikling og arven frå antikken

Rembrandt Harmensz van Rijn: «Lucretias daude» Detroit Institute of Arts. Kjelde: Wikimedia Commons.

Merk korleis kunstnaren har avbilda figurane med klede frå hans eiga tid.

Det var under barbarane at det blei faktisk forbode å take livet sitt. Dette skulle bli vidareutvikla av skolastikarane i mellomalderen, og blei med tida ein grunnstein i kristen tankegang. Kristen-filosofisk utvikling skulle la seg særmerkjast ved at kyrkja viljug tok til seg vitskap frå antikken, men fullstendig avviste moralsynet deira; der var Skrifta einerådande. På 1300- og 1400-talet gjennomgjekk Europa ein kulturrevolusjon som kulminerte med Kopernikus, Luther og Montaigne på 1500-talet. Med dei skulle dei gamle sanningane for alvor bli rysta, og med det også grunnmuren i kristen vitskap. Med tida, gjennom renessansen, skulle nettopp dette verdssynet bli snudd: Det var moralen og lærdomen frå dei gamle som skulle kome til å inspirere nye tenkjarar, medan vitskapen frå dei etter kvart ettertrykkjeleg blei avskaffa. Med dette skulle òg eit nytt syn på sjølvdrap gradvis få sleppe til.

Lingua latīna: Tibull om alderdommen

Quam potius laudandus hic est, quem prōle parātā occupat in parvā pigra senecta casā

Tibull 1.10.39f

Tibull skriver som alltid komplekse verselinjer. Hvis man omrokerer linjene, blir det kanskje lettere å skjønne hva han sier: Quam potius laudandus hic est, quem – prōle parātā – pigra senecta in parvā casā occupat.. Jeg syntes det var godt sagt, og lar ordene stå som de er. Hvor mye mer prisverdig han er, ham – med barn [eg. avkom] i hand – den rolige alderdommen opptar i et enkelt hus.

Masteroppgaven: De der fordømte referansene

Jeg holder på og gjennomgår alle kommentarene jeg har fått fra Yngvild (og meg selv) til kapitlene Ⅱ–Ⅴ. En kommentar jeg hadde til Cicero har de siste par–tre månedene bare stått som [Sett inn ref. til kommentarer mot Cicero om det tvilsomme ekteskapet hans.]. I dag, etter rundt sju timers arbeid, oppslag i ti bøker som ikke ga noe svar, fire bøker som ga svar, samt ordbøker, grammatikk og primærkilder via The Latin Library og i bokform (takk og pris for Loeb Classical Library), fikk jeg endelig skrevet referansen. Og folk lurer på hvorfor det tar lang tid å skrive akademiske tekster?

Bilde fra for noen uker siden, da jeg skreiv på kapittel Ⅴ. Åtte bøker, én time, ei setning.

Og hva var Cicero blitt «ertende utfordret» med? Ord han beskriver som maledicta – hånende skjellsord og krenkende tale; utfra det vi kjenner til om Ciceros eget seksualliv, kan vi anta at det hadde noe å gjøre med ekte­skapet hans til ei – selv etter datidas normer – drøyt ung jente for en sekstiåring.²⁶

²⁶ I Dē officiīs (1.85) sammenligner han statsstyret med vergens ansvar: Slik vergen må ta avgjørelser til beste for den beskyttede, ikke med hensyn til seg selv, slik må også statsstyrerne handle for staten. Hva da med ekteskapet hans til den unge Publilia? Han var blakk,^* hun var rik, men han var vergen hennes. Kritikken noen ga under bryllupet avviste han med skarpt vidd: Crās mulier erit.^† Høsten 46 giftet de seg, og noen uker senere, året etter, skilte han seg fra henne; beretningene sier det var fordi hun av sjalusi var kald og ufølsom hva gjelder Ciceros tap av dattera Tullia. (Hemelrijk 1999: n. 171 s. 257; Rawson, E. 1983: 223–5.)
^* Cic. Att. 12.51.3: Dēbēre nōn esse dīgnitātis meae (…): ‹Hoc metuere, alterum in metū nōn pōnere!› (…). – Det er ikke verdig for meg å være i gjeld (…): ‹[Rart] å frykte dette, [og] å ikke regne dette andre som forferdelig!› (…).
^† Quint. Inst. 6.3.75: Hun kommer til å være et kvinnfolk i morgen.

Litteratur:

Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Rawson, Elisabeth: Cicero : A Portrait, Cornell University Press, Ithaca (NY), rev. utg. av 1983.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 16

Catulls 16. dikt: Forsvaret av manndommen

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Ciceros glimrende oppsummering: Å være, heller enn å synes. Og ja, det skal være i passiv.

Catulls 16. dikt – eller sang som de gjerne benevnes – var ansett som så grovt, at det godt ut i det 20. århundret var uoversatt i publikasjoner. Skulle man i det hele tatt finne det oversatt, var gjerne det viktigste partiet, åpningslinja – som gjentas med fornyet mening til slutt – sterkt forfinet, som i Nuts to you, boys, nuts and go to hell. En nyere britisk oversettelse som er langt mer presis, er I will bugger you and face-fuck you.;¹¹⁸ verbet to bugger betyr bokstavelig talt Penetrate the anus of (someone) during sexual intercourse.¹¹⁹ Selv i dag, to årtusener senere, ble bruken av diktet del av en stor arbeidsrettsskandale i England, med påfølgende kommentering i alt av mediehus; BBC og konservative aviser skilte seg ut ved at de ikke en gang ville vise hva teksten faktisk betød på engelsk.¹²⁰

Diktet er et av de sterkeste eksemplene på hvordan Catull lekte seg med uttrykk, og gjennom håndverket hans gis leseren en ny opplevelse av det man akkurat hadde lest bare få linjer tidligere. Sentralt for diktet er mannsrollen. Nyere antropologi har vist at et samfunn ikke bare har én maskulinitet og én femininitet, men heller ei hegemonisk kjønnsrolleoppfatning, definert av den til enhver tid gjeldende samfunnseliten, med den konsekvens at de som ikke er del av eliten enten følger dem så godt de kan, eller velger seg å være utenfor paradigmet, i et kjønnsrollemønster som følgelig oppfattes som avvikende, utilstrekkelig eller mindreverdig. Denne kompleksiteten er å finne også i antikke kjønnsroller, og problemene kan ofte ses knyttet til det seksuelle.¹²¹ Sentralt for dette diktet er dermed om man kan identifisere mannen og mandigheta gjennom dikterens tekster eller ei,¹²² og det er nettopp dette spørsmålet som gjør at åpnings- og avslutningslinjene veksler så sterkt på hverandre. La oss først se på teksten i latinsk originaltekst:

Etter å ha gjennomgått kommentarer jeg har fått til kapitlene, har jeg sett behovet for å korrigere gjendiktninga av Catul. 16. Det ene jeg har gjort, er å få nordlendingen tydeligere frem i gjendiktninga ved å endre dikter til dekter. Strengt tatt skulle det helst ha vært med -ar-ending, men siden jeg har valgt å gjendikte det til min dialekt (ɔ: slik jeg snakker dialekten min), inkludert «feilene» et langt liv sørpå har «påført» den, har jeg valgt å bruke -er-endingene.

Den viktigste endringa er i linje 5. Originalen lyder Nam castum͡ esse pium poētam, og det var tre ting jeg ønsket å inkludere:

1. Nam: Uttrykker «jo», «dog», «ja», «for», «nemlig», og for øvrig en bekreftelse av innholdet som følger; det er altså ofte et forsterkende ledd. Latinsk ordbok beskriver det som en partikkel, da kausalt (angir grunnen til det som tidligere er sagt) (…); eksplikativt (dvs. som en nærmere forklaring el. opplysning til det foregående) (…); i spørsmål, forsterkende: «da», «vel»; henges i alm. etter et spørrende ord.. Jeg har uttrykt dette ved et midtstilt «jo».
2. castum͡ esse decet: Omsnudd blir dette det sømmer seg å være kysk/from/osv..
3. pium poētam: Allitterasjonen måtte være med, så jeg endret det tidligere «poet» til «dikter» og fikk dermed dydig dikter. Jeg ble indirekte gjort oppmerksom på av Pappa at trykksterk -i- selvfølgelig skal være -e-, så jeg endte opp med dydig dekter. Hadde jeg skrevet på «reinere» svolværing, hadde det stått dydig dektar, men -ar-endingene har aldri blitt naturlig for meg, så jeg valgte å holde meg til -er.

Jeg har for øvrig kursivert «é» i linje 4, og endret linje 6 til førr han sjøl, både fordi ipsum peker til ham, fordi det bedre får frem arsisene (de lange slagene), og fordi det faktisk er en mer presis gjengivelse av originalen.

Pēdīcābō ego vōs et irrumābō, Aurēlī pathice et cinaede Fūrī, quī mē ex vērsiculīs meīs putastis, quod sūnt mōlliculī, parum pudīcum. Nam castum esse decet pium poētam ipsum, versiculōs nihil necesse est; quī tum dēnique habent salem ac lepōrem, sī sunt molliculī ac parum pudīcī, et quod prūriat incitāre possunt, nōn dīcō puerīs, sed hīs pilōsīs quī dūrōs nequeunt movēre lumbōs. Vōs, quod mīlia multa bāsiōrum lēgistis male memarem putātis? Pēdīcābō ego vās et irrumābō.

Endret 2.1.2017: «i gang» ble erstattet med «i gjænge» for å få linje til å gå opp metrisk.

Til gjendiktninga har jeg valgt nordnorsk mål, av to årsaker: Det høver seg veldig godt, tatt i betraktning den sterkt muntlige karakteren diktet har; og metrikken lar seg langt bedre løse i den viktige åpningslinja, grunnet apokoperinga som hører til dialekten. Jeg må likevel får advare sarte sjeler om at teksten fortsatt er sterk kost:

Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers, din kuksuger, Aurel, og rumpis,¹²⁴ Furius, som har meint utfra småvers æ har dikta, som é søt, at æ sjøl ska vær en mjuking! Kyskhet søm’ sæ jo førr en dydig dekter, førr han sjøl, men det gjellj da ikkje småvers, og særlig når de har litt viddj og ynjde, vess det é litt usømmelig og småfrækt,¹²⁵ også vess de kanj klar å ægg fræm kløe… Hos gluntjan? Nei, æ meina dæm med kroppshår, dæm som ikkje får støle læm i gjænge. Væl, så dokker har læst om kyss i mange tus’n, og si’r at æ e minnjer manjdig? Æ ska rævkjør og stapp att kjæft’n dokkers.

Referanser

¹¹⁸ Fra bloggen Bookkake, hentet 21. august 2015 kl. 8.49.

¹¹⁹ Oxford Dictionaries, søkeord bugger, hentet 18. august 2015 kl. 18.42; Beard 2009; Quinn 2003 (1973): 143f.

¹²⁰ Beard 2009; Higgins 2009.

¹²¹ McGinn 1998: 165f, og særlig n. 15; Williams (2010: 180) forteller at According to the Priapic prime directive, a real man must always and only play the insertive role in hierarchically constructed encounters of this sort. og videre at Since men who played the insertive role were performing precisely the action [of penetration] that was understood to be masculine by definition, the noun vir (”man•) and its derivative adjectives and adverbs often have a specific nuance, referring not simply to a biological male male but to a fully gendered ”real man,• that is, one who penetrates.

¹²² Beard 2009.

¹²³ [Kommentar i fotnote, ikke av relevans her.]

¹²⁴ Her støtter jeg meg på Norsk ordbok: rumpis.

¹²⁵ Jeg støtter meg her på forslaget til Quinn (2003 (1973): 144f) hva gjelder denne tolkninga.

Bibliografi

• Bookake: Hovedside, Dirty Mondays: Catullus 16.
• Oxford Dictionaries.
• Beard, Mary: Pedicabo ego vos et irrumabo: what was Catullus on about?, fra The Times Literary Supplement, seksjonen A Don’s Life, publisert 25. november 2009.
• Higgins, Charlotte: Catullus still shocks 2,000 years on, fra The Guardian, seksjonen Charlotte Higgins on Culture, publisert 24. november 2009.
• McGinn, Thomas A. J.: Prostitution, Sexuality and the Law in Ancient Rome, Oxford University Press, New York, 1998.
• Williams, Craig A.: Roman Homosexuality, andre utgave, Oxford University Press, Oxford / New York, 2010.
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.

Lingua latīna: Catull i oversettelse, dikt 5

Status kapittel Ⅳ

Jeg jobber fortsatt med det fjerde kapittelet, og har avsluttet gjennomgangen min av Sulpicia. Jeg har utsatt Catull lenge nå, selv om han står før henne i teksten, fordi jeg har visst at det var mer arbeid med ham. Å arbeide med kortere dikt før ham, gjorde det enklere for meg nå som jeg skulle begi meg ut på tekstene hans, som jeg synes har vært vanskeligere å komme forstå og la meg begeistre for, slik Sulpicia gjorde. Catull har vetnet lenge har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Men nå er jeg altså i gang, og første dikt av ham er ferdig bearbeidet typografisk og ferdig oversatt.

Gāius Valĕrius Catullus (87–54)

Utdrag fra masteroppgaven min, Cinaedus (…), kap. Ⅳ.

Moderne Catullus-byste fra Sirmione, Italia. Kilde: Encyclopædia Britannica. Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 (Generic)

Den fremste representanten for stilskolen som av Cicero ble kalt neoterikerne – neōteroi eller poētae novī: de nye dikterne – var Catull. De var ei gruppe diktere som lot seg inspirere av særlig grekeren Kallímakhos (3. årh. fvt.) samt den mer samtidige Parthénios av Nikea, som kom til Rom rundt slutten av 70-tallet fvt. Det ser ut til å ha blitt moteriktig for aristokratene fra slutten av det andre århundret fvt. å vise seg frem ved å resitere noen linjer poesi som imiterte den greske, erotisk-sentimentale diktninga. Dermed ble sjangrene for småvers (klassifisert som lyrikk og epigram) blant elitens mest populære tidsfordriv.¹⁰⁵ De nye dikterne var beundrere av a Callimachean aesthetic of brevity and learned wit,¹⁰⁶ men diktere som Catull ga det en klart romersk karakter:

Balanced understatement is the keynote, passing easily from colloquialism to angry insult with devastating directness, or to the obsessive repetition of phrases which seem to change in meaning each time they recur; or sliding off with equal assurance into succinctly evocative imagery. The style of the elegiac fragments is drier: the main tool here is logic rather than imagery; the dominant mood, a charactericstically Roman determination to get things straight — or, on less important occasions, to expose a fool to ridicule by the ironic use of antithesis and juxtaposition.¹⁰⁷

Catull ble omtalt og sitert både i samtida og ettertida med stor respekt. Man antar han virket fra en gang rundt 61–60 og frem til rundt 54, og Lesbia – pseudonymet han gir puella-en sin – var sannsynligvis velkjent i samtida som den beryktede Clodia, som ble gjort til latter av Cicero da han forsvarte den tidligere elskeren M. Caelius Rufus mot beskyldningene hennes om bl.a. forgiftningsforsøk. Skal man tro ryktene som verserte, som Catullus refererer til i 79. dikt, holdt hun seg ikke bare med flere elskere, men hadde også et seksuelt forhold til egen bror.¹⁰⁸

Flesteparten av Catulls 116 bevarte dikt og fragment er korte, og kan nærmest beskrives som epigrammatiske.¹⁰⁹ Språklig forsøker de å gi oss inntrykk av at vi hører dikterens egen stemme, og de er dermed nokså nær dagligtalen, som under Catull var i en overgangsfase; man finner derfor en del gammeldagse former som senere skribenter ikke bruker, men dette er nok ofte bevisste valg gjort av dikteren for å skape en følelse av påtatt høytidelighet. Obskøniteter brukes fritt, men ikke tilfeldig, og plasseres gjerne tekstlig for å skape en kontrast som gjør at de kan oppleves med den hele og fulle tyngden sin. Som hos Sulpicia – ei samtidig av ham, som ser ut til å både gjennom ektemannen og broren sin å ha blitt del av Catulls diktersirkel (se s. 22) – brukes neologismer fritt (nyskapte ord, gjerne for komisk effekt). Han har dessuten et rikt utvalg av sammensatte ord og diminutiver, som (&0133;) express [a complex] attitude, to the object named or described, ranging between the extremes of irony and pathos. Sometimes the diminutive mocks; sometimes it expresses affection; some­times it claims sympathy (…).¹¹⁰

De to viktigste diktene for studiet vårt av Catull, er de velkjente diktene 5 og 16. Begge diktene er skrevet i hendekasyllabisk meter, altså tre arsiser, fulgt av to thesiser, og deretter tre trokéiske føtter der siste fots sluttelement som anceps har tvetydig lengde.¹¹¹ I det 5. diktet erklærte han kjærligheten sin for henne og omverden, og lot oss få vite at de ikke kom til å bry seg om hva gamle, misunnelige, sladrende menn mener om dem. I det 16. diktet forsvarer Catull æra si, og vennene Fūrius og Aurēlius får høre at ikke er han bare mann, men mer mannfolk enn hva de kan håndtere.

Referanser

¹⁰⁵ Konstan i Harrison 2005: 350f; Levene i Harrison 2005: 32; Quinn 2003 (1973): xiii.

¹⁰⁶ Konstan i Harrison 2005: 351.

¹⁰⁷ Quinn 2003 (1973): xxviii.

¹⁰⁸ Quinn 2003 (1973): xii, xvi–xix og 414, sistnevnte av disse med referanse til Ciceros taler for Caelius, mot Pīsō og for Sestius (Cael. 32, 36 og 78, Pis. 28 og Sest. 16).

¹⁰⁹ Diktene 61–68 er fra 48 til 408 linjer lange.

¹¹⁰ Hemelrijk 1999: 149; Quinn 2003 (1973): xxvii–xxxi – sitatet s. xxxi.

¹¹¹ For grunnleggende metrikk, se under gjennomgangen av elegisk distikhon s. 28. de tidligere bloggpostene (Ⅰ, Ⅱ) mine om Properts.

Bibliografi

• Harrison, Stephen (red.): A companion to Latin literature, Blackwell Publishing, 2005. Herunder:
• Konstan, David: Friendship and Patronage
• Catullus, Gāius Valerius (forf.) & Quinn, Kenneth (red., kommentarer): Catullus : The Poems, Bristol Classical Press, London, 2003 (1. opplag 1996). Utgaven er et gjenopptrykk av Macmillan Education Ltd.s utgave fra 1973; første utgave kom i 1970.
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Catullus’ femte dikt: Vi skal leve, mi Lesbia

Latinsk originaltekst

Vīvāmus mea Lesbia atque amēmus rūmōrēsque senum sevēriōrum omnēs ūnius aestimēmus assis! Sōlēs occidere et redīre possunt; nōbis cum semel occidit brevis lūx, nox est perpetua ūna dormienda. Dā mī basia mīlle, deinde centum; dein mīlle altera, dein secunda centum; deinde usque altera mīlle, deinde centum. Dein cum mīlia multa fēcerimus – conturbābimus illa, nē sciāmus, aut nē quis malus invidēre possit, cum tantum sciat esse bāsiōrum.

Gjendiktning av undertegnede

La oss leve mi, Lesbia, og elske, og det sladderet til de gamle, gretne – la oss verdsette alt sånt fjas én as!¹¹³ Soler dør, men de vender òg tilbake; én gang dør jo for oss det korte lyset – i den evige natta sover alle. Gi meg ett tusen kyss, så hundre nye; enda følg på med tusen, derpå hundre; og så tusener til, og enda hundre. Når vi, deretter, har gjort mange tusen – la oss rote dem sammen så det ikke vites, hvis noen kaster ondt på oss, av oss hvor mange av kyss vi har latt telles.

Myntenhet som i seinrepublikken var lik ¹⁄₂₄ pund kobber (L.o.: ās).

Med unntakt av linje fem, som krever av leseren å lese linja med et uvant trykk på for, synes jeg oversettelsen/gjendiktninga fungerer bra. Tips til hvordan løse linje 5 mottas med stor takk! Tilføyelse, litt senere i dag: Jeg fant ei bedre oppbygging av fjerde og femte linje, og synes de fungerer godt nå. (Tidligere formulering: Dø kan solene, og kan snu tilbake, | én gang dør jo det korte lyset for oss;

Lingua latīna: Sulpicia i oversettelse, dikt 4 og 6

Per 15. august 2015 (?): Jeg har redigert Sulpicias fjerde dikt, etter å ha blitt gjort oppmerksom på av biveilederen min at siste linje måtte tolkes på en annen måte. Sulpicia forteller ikke at foreldrene frykter at hun skulle gi etter for lyst, men heller at de frykter at hun skulle ende opp med å spille andrefiolin^* for Cerinthus, til fordel for ei tilfeldig hore han har funnet seg. I den nye gjendiktninga har jeg fått med to betydninger for #299;gnōtō: ukjent og lavbyrdig. Den gamle gjendiktninga lød slik: jeg lar meg felles av lyst; slik får man lavbyrdig seng. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med at jeg lykte å beholde spenninga i linja, slik at når man leser linjas andre pentameter starter med ei skal kunne forvente at det er snakk om ei jente, deretter beskrevet som ukjent og lavbyrdig og får vite svaret først i siste stavelse; jeg mener jeg har lyktes i å strekke spenninga i linja maksimalt, slik Sulpicia selv har gjort i originalteksten.

^{Yardley, John: Minor Authors of the Corpus Tibullianum, fra serien Bryn Mawr Latin Commentaries, Thomas Library, Bryn Mawr College, Bryn Mawr, Penn, 1992, s. 27.}

I forbindelse med skrivinga av kapittel Ⅳ har jeg sett på Sulpicias diktning, og to av diktene hennes har blitt presentert fullstendig. Jeg tenkte å dele oversettelsene mine med dere, og tilbakemeldinger settes stor pris på. Det kan være verdt å nevne at diktene hennes er skrevet på elegisk form, så dersom man ikke er kjent med metrikken, anbefaler jeg å ta en titt på to av artiklene mine fra for lenge siden: I Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅰ tar jeg kort for meg hvordan ei verselinje skrevet i elegisk distikhon bygges opp, og i Lingua latīna: Elegīae Sextī Propertiī, pars Ⅱ har jeg noen tips om hvordan lese med metrikk og ei ordliste.

Jeg har oversatt alle diktene, men kun fjerde og sjette dikt er gjendiktet i si helhet. I første dikt erklærer hun kjærligheten for omverden; i andre dikt beklager hun at hun ikke får feiret bursdagen sin i Roma der den elskede Cerinthus er, og i tredje dikt forteller hun at hun har lyktes å overtale onkelen Messalla til å la henne feire den i Roma likevel; i fjerde dikt lar hun Cerinthus få høre hva hun mener om sidespranget han har tillatt seg; i femte dikt er hun syk og ensom; og i sjette dikt velger hun å forlate ham.

I tekstene nedenfor har jeg markert de trykksterke stavelsene med en prikk under, både på latin og norsk.

Sulpicia 4 (Tib. 3.16) – irettesettelsen av Cerinthus

Latinsk originaltekst

Grātum est, sēcūrus multum quod iam tibi dē mē permittīs, subitō nē male inepta cadam. Sit tibi cūra togae potior pressumque quasillō scortum quam Servī fīlia Sulpiciā: Sollicitī sunt prō nōbis quibus illa dolōris nē cēdam īgnōtō māxima causa torō.

Gjendiktning av undertegnede

Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mỵe tillater, så jeg med ett vondt faller om som en narr. Måtte til større bekymring togaen – veid med en ullkurv – være, og hora, enn meg, Sulpicia, Servus’ barn. Uroes gjør de for oss, for hvem største bekymring er at jeg skal vike for ei ukjent og lavbyrdig seng.

Dersom første linje ikke rendres riktig, er det fordi y-en skjuler prikken under. Her er linja ukursivert: Takk for at du allerede så lettsindig mot meg så mye

Det kan være verdt å bemerke at jeg i oversettelsen har valgt å la Sulpícia betones på første stavelse – Súlpicia – som egentlig er ukorrekt. Her er verdt å merke at vi leser med betoning; det hadde vært fremmed for romerne. Det var to grunner til at jeg gjorde dette valget. Det ene var for å få det så nært som mulig originalteksten; hun sier faktisk sitt eget navn nettopp med den «trykk»-plasseringa i diktet, og med sitt eget navn som det siste i linja vektlegges det. Ved å ha det som det første som sies etter cesuren i den norske oversettelsen, får man noe av den samme effekten på norsk, og dersom man leser siste stavelse som -ja i stedet for -ïa, fungerer det brukbart metrisk. Den andre grunnen var at jeg ønsket å få et énstavelsesord som siste ord i verselinja, og det var umulig å sette navnet hennes til det, siden vi leser med betoning; navnet hennes kan ikke betones på siste stavelse når man leser på norsk. Løsninga på problemet ble å bytte ut datter med barn, og sluttresultatet synes jeg fungerte.

Sulpicia 6 (Tib. 3.18) – poetens beklagelse

Redigert 31. januar 2017: Jeg har gjort endringer i gjendiktninga av Sulpicia 6, for å slippe den danske ordstillinga med eiendomspronomenet før substantivet og substantivet i ubestemt form; det er langt bedre norsk (og riktig, ettersom den danske ordstillinga på norsk uttrykker trykksterkt pronomen, og et påpekt eiendomsforhold, heller enn et nøytralt) å ha dobbel determinativ / bestemt form etterfulgt av pronomen. Endringene er som følger:

• l. 1: La meg nå ikke for deg, mitt lys, bli en glødende yndling → La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg, bli en glødende yndling. Merk at den nye varianten får god hjelp til rytmen av tegnsettinga, og at både originalen, den gamle og den nye versjonen har «lys» på trykksterk stavelse.
• l. 3: opprinnelig skulle jeg, tåpen, ha greid å begå noe gjennom min ungdom → skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe. I den nye versjonen har jeg greid å kvitte meg med hjelpeverbet «ha greid»; det var ikke galt å ha det med (det lå implisitt i betydninga av «commīsī», men det var ikke nødvendig.

Latinsk originaltekst

Nē tibi sim, mea lūx, aeque iam fervida cūra ac videor paucōs ante fuisse diēs, sī quicquam totā commīsī stulta iuventā cuius mē fatear paenituisse magīs, hesternā quam tē solum quod nocte reliquī, ardōrem cupiēns dissimulāre meum.

Gjendiktning av undertegnede

La meg nå – lyset mitt – ikke, for deg bli en glødende yndling slik som jeg synes ha blitt nå disse dagene før; Skulle jeg, tåpen, i ungdommen min ha begått bare noe som jeg kan tilstå å si mer er til anger for meg, enn å i gårdagens natt å ha latt deg alene forlates – jeg lot en glødende lyst skjules av hensyn til meg.

Tilbakemeldinger

Som nevnt over og i tidligere poster, setter jeg stor pris på tilbakemeldinger. Det var en del som viste interesse for de forrige postene mine der jeg tok for meg noen bevingede ord (post 1, 2 og 3), og jeg håper Sulpicias vakre diktning kan bli satt pris på av flere enn meg. Dersom noen er nysgjerrig på å lese henne og finne ut om henne, kan jeg komme med et par anbefalinger:

• Skoie, Mathilde: Reading Sulpicia : Commentaries 1475–1990, Oxford University Press, New York, 2002.
• Tibullus, Albius & Lygdamus & Sulpicia; Dennis, Rodney G. & Putnam, Michael C. J. & (oversettere): The Complete Poems of Tibullus : An En Face Bilingual Edition, University of California Press, Berkeley / Los Angeles / London, 2012
• Hemelrijk, Emily A.: Matrona Docta : Educated women in the Roman élite from Cornelia to Julia Domna, Routledge, London, 1999.

Og nå, for meg, var det tilbake til skrivinga.

Masteroppgave: Hvorfor det tar lang tid å skrive en akademisk tekst

Jeg har store ambisjoner om å bruke bloggen til å rense hodet for rusk og rask i løpet av dette semesteret, som er semesteret jeg skal levere inn masteroppgaven. Første forsøk på det, blir å fortelle veldig kort om hvorfor det tar så lang tid å skrive en akademisk tekst; greier man ei side per dag, har man tross alt gjort en veldig god jobb.

I dag har jeg i løpet av de siste tre timene skrevet følgende tekst:

(–––) I følge Cicero rømte M. Antonius, og han ble ved hjelp av venner som ville ham vel, hjulpet hjem i det skjulte. Saken er alvorlig, for hvis Cicero hadde lyktes i å få ham dømt, er det ikke utenkelig at han hadde kunnet dømmes etter lēx Iūlia maiestātis, som skal ha tredd i kraft i løpet av 48 fvt.⁷⁶ Forbrytelsen var faktisk så alvorlig at selv vanærede, soldater, slaver, frigitte menn, og til og med kvinner, var gitt anledning til anklaging eller høring om saken.⁷⁷

⁷⁶   D.48.4.1.1, D.48.4.3. [Obs!] Den eneste kilden jeg til nå har funnet som bekrefter denne dateringen, er Wikipedia-artikkelen «Law on Maiestas». Denne har et språk som er utypisk for Wikipedia, og som etter all sannsynlighet er kopiert rett fra Encyclopædia Britannica (1910–1911-utgaven – altså 11. utgave), som den refererer til. Jeg avventer tilsendelse av artikkelen dette skulle måtte stamme fra.

⁷⁷   D.48.4.7 og .8.

Noen av bøkene fra 11. utgave av Encyclopædia Britannica.

Project Gutenberg: Ei fantastisk kilde til gammel litteratur, gratis og åpent tilgjengelig for alle.

Det er kanskje ikke store greiene, skulle man tro. Vel, den siste setninga krevde leting og oppslag i Digestene (Watson, Alan: The Digest of Justinian, University of Pennsylvania Press, Philadelphia PA, 1998 (revidert utgave), første gang utgitt i 1985), Studying Roman Law (du Plessis, Paul: Bristol Classical Press / Bloomsbury, 2012), Wikipedia-artikkelen Law on Maiestas, med tilhørende søk etter den rette artikkelen i nettutgaven av Encyclopædia Britannica (som ikke hadde den). Deretter ved å gå opp på KS-biblioteket og lete i Encyclopædia Britannica, dagens papirutgave, Der neue Pauly, og Brill’s New Pauly, som heller ikke hadde noe. Etter det ble det en tur opp på PJ-biblioteket og få hjelp der, som resulterte i tre potensielle treff og ett utlån, men ingen hjelp i det. Til slutt var det ned hit på lesesalen igjen for å se om jeg kunne ha noe mer hell med den digitaliserte 1910–1911-utgaven Encyclopædia Britannica, men etter mye leting fant jeg ut at det bindet artikkelen potensielt kunne stå, ikke var digitalisert enda.

Enden på visa ble at jeg spurte Robert om han kunne stikke en tur innom British Library og se om de hadde den gamle utgaven der. Inntil videre må bare fotnoten stå som den står.

Så slik er en students hverdag. Og dette har jeg lyst til å leve av? I grunn, ja.

Et veldig kort sammendrag IV:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Hippolytos

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Stykkets persongalleri består av Afrodite (Aphrodite), kjærlighetens, elskovens og lystens gudinne; Artemis, den kyske, evig jomfruelige jaktgudinnen; Teseus, amazonenes og minotauren beseirer, nå konge i Athen; Faidra, datter av kongen av Kreta, Teseus’ mann; Hippolytos, sønn av Teseus og amazonedronningen, Teseus’ første kone (hun døde tidlig); Faidras amme, ei gammel dame som tydeligvis har stått Faidra bi hele hennes tilstedeværelse i Teseus’ familieliv; en gammel tjener og et bud; et kor bestående av kvinner fra Troizen. Stykket utspilles i byen Troizen på Peloponnes, i og utenfor kong Teseus slott.

Stykket åpner foran kongeslottet i Troizen, der man kan se statuer og altre tilegnet både Afrodite og Artemis. Afrodite taler og forteller hvordan hun føler seg forhånet av Hippolytos, som fornekter ethvert kjennskap til lyst og elskov, og dermed også nekter å tilbe Afrodite. I stedet har han valgt seg Artemis som sin følgesgudinne, og han er tydeligvis innviet i de eleusinske mysteriene. Hun forteller hvordan Faidra, Teseus’ stemor, lider en hjertesorg som har gjort henne så syk at hun nå ikke ønsker annet enn å dø; for hun har falt i en dyp forelskelse til Teseus, en kjærlighet og lyst hun nekter å følge grunnet skammen det vil føre til. Afrodite fremmer så en spådom, når hun hører Hippolytos ankomme, om at «Hades åpnet har sin port» og at Hippolytos «skuer lyset siste gang i dag.»

Hippolytos kommer med jaktfølget sitt, og lovpriser Artemis for den gode jakten og ofrer til henne. En gammel tjener kommer ut til ham og forsøker å få ham til å forstå at han må respektere alle gudene. Konsekvensen av å ignorere en guddom, eller enda verre, å som Hippolytos har gjort, være respektløs overfor en sådan kan føre til mye lidelse. Hippolytos virker ikke å forstå nødvendigheten i det han sier, så når Hippolytos går inn ber den gamle ved alteret til Kypris (Afrodite) om at hun skal være nådig mot den unge.

Den neste scenen (hvis man kan kalle det det i en slik gammel tragedie – episode er nok et rettere begrep), er jammerklagen til Faidra, først innenfra, så deretter ute. Hun og ammen har en lang dialog, og det kommer til slutt ammen og koret for dagen hvorfor Faidra lider som hun gjør; de forferdes. Ammen greier å overtale henne til å la henne gi henne et botemiddel hun skal ha.

Jeg kom just til å tenke på at jeg har gjemt
i huset midler som kan lindre elskovs kval
og uten skam og uten tap av din forstand
kan lege deg for sotten, hvis du ei er feig.
Men fra den mann du elsker, må jeg ha et tegn,
en hårlokk eller av hans drakt en liten trevl,
hvis tvende sinn skal villig føle seg som ett.

Ammen vender seg til Afrodite-bildet og sier at «Det annet som jeg har på hjerte, vil jeg si | til venner i palasset. Da er målet nådd.» Hun går inn, og en stund etter, etter at man har hørt korets gjenfortelling av mytiske heros’ lidelser, hører man skrik og skrål innenfra, og Faidra skjønner at hun har blitt forrådt. Hippolytos kommer til slutt styrtende ut og vil ikke vite av stemora si. Han legger ut i en tale om hvor mye verden hadde vært, hadde bare menn kunnet bære frem unger uten at hjelp fra kvinnene skal være nødvendig. Han går, og ammen og Faidra diskuterer. Siste replikk fra Faidra til koret er et klart frampek: «Jeg ordner nu min egen sak på beste vis.», hvoretter hun avkrever en ed fra koret på at de skal holde tett om det de vet.

I neste episode hører man sorgskrik innenfra; Faidra har hengt seg selv på brudekammeret. Teseus er akkurat kommet tilbake fra Delfi, og hører dette, så han styrter inn for å finne ut hva som har skjedd og finner Faidra liggende på gulvet, repet skåret av og hun liggende på ei båre. I den ene hånda hennes er en notis (på ei forseglet skrivetavle), og her har hun skrevet at Hippolytos har krenket henne i senga. Teseus tror straks på dette, og avkrever av Poseidon, sin far, det siste av ønskene han hadde igjen (det første reddet ham opp fra underverden, det andre fra Minotauros); Hippolytos skal ikke leve ut dagen.

Hippolytos ankommer og ser hva som har skjedd. Han forsøker å forklare seg, at det ikke kan være sant, og fortvilet prøver han å overbevise Teseus, faren sin, om uskylden hans og den plettfrie vandelen han alltid har søkt og oppnådd. Faren nekter å høre på ham, og Hippolytos blir landsforvist.

Etter korets sang kommer et bud løpende og vil ha tak i kongen, Teseus, for han har sett Hippolytos dø. Han beskriver hvordan han og vennene hans hjalp Hippolytos av sted ved å spenne opp forspannet hans, og at ingen av dem kunne forstå det han var beskyldt for å være rett. Hippolytos red av sted, og da han var kommet til et øde område av stranden forteller budet hvordan en enorm bølge etterfulgte et enormt brak som av torden, kom farende opp mot Hippolytos, og at det ut av bølgen kom en enorm okse. Oksen jaget hestene, hestene ble paniske, men Teseus som den gode rytteren han var forsøkte å roe dem. Oksen derimot fikk dem til å snu retning slik at Teseus til slutt falt, og med foten hektet fast i tøylene ble dradd bortover stranden av hoppene sine, fikk hodet slått i en stor stein; Hippolytos var så hardt skadd blitt at det bare var et spørsmål om tid før han kom til å dø. Teseus ba dem sporenstreks om å hente Hippolytos til ham; kongen er likevel fortsatt vaklende: «imellom sorg og glede, ti jeg nærer sky | for guder og for ham som er min egen sønn».

Artemis kommer så til Teseus når han står alene, og forteller hvordan det hele hadde skjedd. Hippolytos var dømt til å dø, og ingen guder kunne ha gjort det om, for blant gudene er det en lov om at ingen guder skal blande seg inn i hva en annen gjør. Kypris (Afrodite) hadde rammet Faidra med en dyp og inderlig elskov og kjærlighet til Hippolytos, og Faidra selv ble offer for ammens renkespill. Hippolytos, prektig og from, hadde sverget en ed på å ikke snakke om hva som hadde skjedd, og det var grunnen til at han aldri utpekte Faidra. Artemis skolder Teseus for å ikke ha fulgt vanlige prosedyrer og la sønnen få anledning til å forsvare seg selv; i stedet handlet Teseus irrasjonelt og dømte sønnen til landsforvisning, og gjennom Teseus’ misbruk av det siste ønsket sitt voldte han sønnens død.

Hippolytos ankommer på båre, og han får endelig (tilsynelatende, det er litt uvisst) se gudinna han har kjærest. Hun beroliger ham, og Teseus og faren forsones. En forklaringsmyte blir også del av tragedien. Artemis forteller:

Til gjengjeld, stakkars venn, for hva du her har lidt,
skal største heder times deg i Troizens by.
Ti før sitt bryllup skal hver jomfru bringe deg
som offer sine lokkers prakt, og stedse skal
den blyge brud med vemodstårer minnes deg.
Og hymner, det til ære, skal til evig tid
de unge møer synge. Aldri skal ditt navn
og sagnet om at Faidra elsket deg, bli glemt.

Et veldig kort sammendrag III:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Medea

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Medea, barnebarn av Helios, solkongen, og barn av kong Aietes av Kolkis. Andre personer i stykket er Jason (navnet skal uttales /JA-så:n/ som på norsk (dog vel og merke med lang sistestavelse), ikke /DZJEI-søn/ som på engelsk, for det skrives på gresk Ἰάσων, Iásōn), han som jaktet på det gylne skinn og fikk Medea ved Afrodites (Aphrodite) Eros’ hjelp forelsket i ham; barna deres; Kreon, kongen av Korint; Aigeus, kongen av Athen; Medeas amme, hovmesteren og et bud, samt et kor av korintiske kvinner. Handlingen utspilles på en åpen plass utenfor Medeas hus i Korint.

Vi får vite fra ammens åpnende klagesang at Medea har sunket hen i en dyp, inderlig sorg over tapet av mannen sin til prinsessen av Korint, og at Medea derfor nærer et inderlig hat overfor ham som etter hvert har begynt å vises mot ungene deres også. Ammen gjenforteller litt av det som skjedde i historien om Jason og jakten på det gylne skinn, blant annet hvordan hun villig drepte og parterte lillebroren sin og kastet likdelene i elva slik at kong Aietes i jakten på henne skulle sinkes fordi han plukket opp restene av sønnen sin. Medeas klagesang blir etterhvert stadig høyere, og vi hører henne forbanne kongen og hans hus:

Å Temis, å Artemis, ser I den tort jeg arme må lide av ham som jeg bandt med de dyreste eder, min mensvorne mann? Å måtte jeg se at han selv og hans brud ble knust, og at kongsgården styrtet i grus! De våget å krenke meg, krenke meg først! Å far! å mitt fedreland, som jeg forlot! Å bror, som jeg skjendig har myrdet!

Hun kommer etter hvert ut, og hun forbanner mannen sin, Jason, som har forlatt henne, hans ektevidde, til fordel for kongsdattera; en generell klage over kvinnenes skjebne, der menn kan gå til den de måtte ønske, mens de er dømt til å holde seg til mannen sin for å unngå evig skjensel følger. Hun snakker om hvordan mennene hevder kvinnene ikke bør klage, for de lever trygt mens mennene er nødt til å dra i krig, men Medea sier «Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold | i trende slag enn bare engang føde barn.»

Kongen av Korint, Kreon, kommer gående til dem, og han overbringer budskapet om at hun skal landsforvises grunnet de mange edene hun har sverget mot ham og familien. Medea klarer til slutt å overtale ham til å få bli ut dagen, slik at hun kan etter egen påstand kan få tatt et klokest mulig valg om hvor hun skal dra og få ordnet med barna sine; kongen går med på dette. Når kongen har gått, følger en vekselsang, der planen hennes om å myrde ungene hennes og Jasons kommer frem. Ternekoret uttrykker bekymringen og angsten sin over det de hører, men hun er ikke til å rokke.

Jason ankommer, og hun hisser seg over hans blotte tilstedeværelse. De fører en diskusjon der han prøver å få henne til å forstå at han har gitt henne mer enn hun har gitt ham. Hun var barbar, han tok henne med til hellensk land; hun har gjennom ham lært å skjelne rett og galt, og å følge loven i stedet for å bruke makt; hun har fått et godt rykte på seg og prises for visdommen sin, mens hvis hun hadde bodd der hun før bodde hadde ingen visst hvem hun var. Når det gjelder valgte av å ta imot tilbudet han fikk om å gifte seg med kongens datter, forteller han at han måtte ta det valget for alle deres skyld, for da de kom tilbake Iolkos var de så fattige at de knapt kunne klare seg; ved å vies med kongsdattera sikrer han hennes og barnas fremtid. Hun vil ikke høre på ham, og sender ham til slutt bort. Koret slutter seg til henne, og sier at:

Måtte med døden, en venneløs død, straffes den mann som ei åpner sin sjel ærlig for den som han kåret til venn! Av meg skal han aldri bli elsket.

Kongen av Athen, Aigeus, kommer gående, og ham får Medea edsvoren at i hvis rike skal hun alltid være trygg. Hun får vite at grunnen til at han har kommet dit, er for å få hjelp av en vismann til å tolke delfiorakelets svar på hva han skal gjøre for å få barn. Han spør henne deretter hvorfor hun ser så trist ut, og han får vite at det er fordi Jason har valgt å skulle gifte seg med kongsdattera. Aigeus virker forståelsesfull for smerten hun lider, og det er nok mye av grunnen til at han gir henne eden. Etter at kongen har gått, forteller hun til ei av ternene (korføreren) hvordan hun skal knuse Jason. Hun skal be ham besørge at barna får bli værende i landet, og med dem skal hun sende en gave til bruda, ei gyllen krone. Krona skal hun derimot forgifte, slik at kongens datter lider en grufull død. Deretter skal hun sørge for å drepe Jasons og hennes barn, slik at han blir stående både kone- og barnløs. Ternen forsøker å få henne til å gå bort fra bestemmelsen sin, men hun er hard.

Når Jason kommer tilbake, fremsier hun en tilsynelatende hjertefølt beklagelse, hvis mykner ham nok til å høre bønnen hennes om å la barna få bli, noe han naturligvis gjerne ønsker. Han går med på å be den vordende kona hans tale med kongen om dette, siden hun er mer trolig å kunne overtale kongen. Med seg skal barna ta med gaven; forgiftningsplanene til Medea vet Jason ingen ting om. Jason tar med seg ungene og hovmesteren, og sistnevnte kommer senere tilbake og forteller at den kommende bruden har tatt imot gaven og at kongen har akseptert ønsket om at barna skal få bli. Hun synger igjen sin nød om at hun skal måtte drepe sine egne barn, som hun tydelig har like mye kjær som hun hater Jason.

Et bud kommer løpende for å fortelle Medea hva som har skjedd på kongens borg. Bruda tok på seg gaven hun hadde fått, gullkrona laget av solkongen selv, som Medea hadde forgiftet. Spankulerende ute på borgplassen, falt hun plutselig om, og all livskraft så ut til å ha forlatt henne. Krona hadde boret seg fast i henne, og med ett slo flammer ut og brente henne levende. Da kongen kom og så det hele, dattera død, satte han seg ved henne i nøden sin. Da han så forsøkte å komme seg løs, lot det seg ikke gjøre, og jo mer han dro, dess verre ble det for ham:

Han prøvet gang på gang å rette bøyet kne, men liket holdt igjen, og hvis han brukte makt, ble kjødet flenget fra hans knokler, stykkevis. Til sist ble smerten ham for sterk. Den arme mann gav opp. Omsider sluknet han. Hans liv var endt. Hos elsket datter ligger nu den gamle far, to lik! Slikt vanhell kaller tårer frem.

I det kommende går Medea inn i borgen sin, og man kan høre barnas skrik innenfra i det de prøver å unnslippe. Jason ankommer borgen, og Medea kommer til syne på balkongen på en vogn forspent med vingede drager. På vognen ligger liket av barna deres. Han ber på sine knær om å få lov til å stryke barna en siste gang, hun svarer ham å først nå ha gitt uttrykk for kjærlighet til dem, mens han tidligere bare har avvist.

Et veldig kort sammendrag II:

Sophoklēs’ (Σοφοκλῆς, ca. 497/6 fvt – vinteren 406/5 fvt) Elektra

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Hovedpersonen i stykket er Elektra, den avdøde kong Agamemnons datter. Medaktørene er Krysotemis, søsteren hennes; Orestes, broren hennes; Klytaimnestra, moren hennes og kong Agamemnons morderske; Aigistos, regjerende konge i Mykene, sittende i setet en gang tilhørende kong Agamemnon, som han bistod i mordet av; Pylades, Orestes’ venn; Orestes’ gamle tjener, til hvem Elektra, da hun skjønte ting holdt på å gå galt, overleverte Orestes; og et kor av kvinner. Stykket foregår utenfor palasset hvori den sittende kong Aigistos og dronning Klytaimnestra med familie holder hus.

Til å begynne med ser vi Orestes, Pylades og den gamle tjeneren i grålysningen. De har kommet til utenfor palasset (i forrige resymé benevnt »borgen«), og får høre hvordan Orestes har fått bud fra Apollon om at han skal hevne drapet på faren sin med list, uten støtte av noen hær. De eniges om at Orestes skal gå til farsgraven og ofre til Agamemnon slik skikken er, blant annet ved å legge igjen en hårlokk, mens tjeneren, som nå har blitt gammel og hvithåret, skal bringe Aigistos og Klytaimnestra beskjed om at Orestes har blitt drept i hesteveddeløp. Orestes og Pylades går deretter bort.

Elektra kommer ut, klagende, og forteller oss hva som har skjedd, og hvordan hun har lidd i så mange år. Koret virker som de støtter henne i sorgen, mens søstra Krysotemis har valgt å være føyende overfor deres felles mor og stefar, og de klandrer begge hverandre for valgene den andre har tatt. Vi får etter hvert vite at Aigistos for tiden er bortreist, og at Klytaimnestra har hatt en vond drøm, om et tre som spiret og bredde greinene sine utover hele riket. Den tofoldige betydningen drømmen har for henne, gjør at hun har forespurt av Krysotemis å ofre på farens grav for henne, noe hun dronninga aldri har gjort før; dette gjør naturligvis Elektra harm, så de eniges om at de i stedet skal skjule offergavene og legge hårlokkene sine på graven. Krysotemis tar seg av dette.

Krystotemis gått, kommer Klytaimnestra ut, og tillater Elektra å fortelle hvordan hun føler det. Elektra prøver å argumentere overfor Klytaimnestra med at det Agamemnon gjorde (ofringen av Ifigeneia), var en handling han ikke kunne velge å gjøre; den var ham pålagt av Artemis som bot for at han hadde drept en kronhjort hun holdt hellig. Hatet dem imellom kommer tydelig fram, og Elektras argumentasjon virker som den finner veien hos Klytaimnestra, hvorpå dronningmora skolder henne.

Mens de står der ute og snakker, kommer tjeneren og overbringer «nyheten» om at Orestes er drept. Han er ikke så lite kreativ heller, og beskriver hvordan Orestes først vant alle løpskonkurransene og var blitt hyllet av alle til stede, for dagen etter å kjøre et kløktig hesteløp, men gjorde en liten feil på slutten av løpet, hvorpå han ble brutalt drept. Tjeneren har med seg aske i ei kobberkrukke til dem, og overbringer dem dette. Det interessante er at han fremstiller det hele for dem som en god nyhet; tydeligvis har det versert en dekkhistorie om at Agamemnon ble drept, ikke myrdet, og at Klytaimnestra hele tiden har levd i frykt for at Orestes skulle komme og hevne drapet. Han blir med Klytaimnestra inn for å fortelle det han vet.

Elektra blir stående igjen ute, og Krysotemis kommer tilbake med et gledelig budskap.

Ja, alt som jeg har sett, skal jeg fortelle deg.
Da jeg kom hen til ættens gravhaug, hvor vår far
er stedt til hvile, så jeg der fra haugens topp
en strøm av nylig ofret melk, og rundt hans grav
var alskens friske blomster strødd med kjærlig hånd.
Jeg undret meg ved dette syn og speidet rundt
om kanskje noe øyenvidne stod meg nær.
Men da jeg intet så, og egnen rundt omkring
var ganske tyst og stille, gikk jeg haugen nær
og så på gravens rand en nyss avklippet lokk,
og da jeg så den, stod som i et blink
et velkjent bilde for min sjel: Jeg så et tegn
fra ham, vår bror Orestes, ham jeg elsker mest.

Naturligvis tror ikke Elektra dette kan være sant, ettersom hun tror hun står med Orestes askeurne i hendene, og søstra blir fryktelig trist når hun hører dette. Men mens de står der i sorgen, kommer Orestes og Pylades (med følge; hvem?) gående, og de gir seg til kjenne når de skjønner at søstrene er de de er, og at kvinnene (koret) som står sammen med dem er til å stole på.

Når de hører noen kommende gående ut fra borgen, sier Elektra så det kan høres inn: «Gå i huset inn, | I fremmede! I bringer jo hva ingen her | vil vise fra seg eller ta imot med fryd». Det er tjeneren til Orestes som kommer ut, og han ber dem dempe seg; han har stått ved døren og hørt dem snakke, og kommet ut for å stoppe dem så de ikke skal avsløres. Orestes går da inn og man kan høre Klytaimnestras jammerskrik når hun drepes, som er forbausende lik de man hørte fra kong Agamemnon ble drept av henne. Gleden er til å ta og føle på når han kommer ut igjen; Elektra og Krysotemis kan endelig være trygge igjen (de hadde hørt planer om at de skulle tas av dage av Aigistos, slik at han ikke lenger behøvde å frykte en fortsettelse av Atrevs-ætten).

En stund etter kommer Aigistos gående – Orestes skynder seg inn mens de ser ham i det fjerne – ferdig med dagens ærender; Aigistos spør den «fremmede» om ryktene han har hørt er sanne, at Orestes er død, og ber om å få se liket hans (det virker som at de, når de snakker om liket av noen, jamstiller et faktisk lik med asken av det). Da kommer Orestes og følget ut med liket av Klytaimnestra tildekt. Aigistos som ikke har sett Orestes siden han var en liten gutt, kjenner ham naturligvis ikke igjen, men skjønner det fort når han tar til side likkledet. Orestes fører ham resolutt inn i palasset igjen, nektende ham å forsøke og snakke seg ut av situasjonen, for å hevne farsmordet på det samme stedet hvor Aigistos det.

Aigistos: Å, må da nu og alltid denne kongeborg
bak sine murer se all Pelopsættens nød?
Orestes: I hvert fall din. Så meget kan jeg spå deg trygt.
Aigistos: Din spådomskunst har ei din far gitt deg i arv.
Orestes: Du sinker oss på veien med for meget snakk.
Av sted!
Aigistos: Gå foran du!
Orestes:                    Nei, her må du gå først.
Aigistos:For ei å rømme?
Orestes:                         Nei, for ei å velge selv
din død. Jeg selv skal sørge for at den blir hård.
Ja, dette burde være alle deres straff
som frekt tør trosse lov og rett, å drepes straks.
Da ble vi spart for mangt et grufullt nidingsverk.
Korfører: Å Atrevs’ ætt, hvor meget du led,
før målet var nådd og frihetens lønn
var vunnet ved denne din stordåd!

Et veldig kort sammendrag I:

Aiskylos’ (Αἰσχύλος, Aiskhýlos; ca. 525/524 fvt. – ca. 455/456 fvt.) Orestien

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

I: Agamemnon

Den første aktens persongalleri består av Agamemnon, drotten beseirende Troja; Klytaimnestra, dronninga; Aigistos, kong Agamemnons fetter; Kassandra, den trojanske kongsdattra med spådomsevner gitt av Apollon, som samtidig fikk forbannelsen at ingen skulle tro på henne fordi hun brøt eden hun hadde gitt Apollon; en vaktmann, en herold og et bud; og oldingkoret. Akten utspilles ved og inne i kong Agamemnons borg.

Bud blir gitt om at danaerne (=argeiene/hellenerne) har seiret og at kongen er på tur hjem i levende livet. Koret hinter frempå at det har foregått ting på borgen som ikke burde ha skjedd, og vi finner etter hvert ut at det er dronning Klytaimnestras forhold til Aigistos som er årsaken til sladderet. Kongen selv er ikke skyldfri, mener Klytaimnestra; under krigstoktet har han av Artemis blitt spurt om å ofre dattera deres, Ifigeneia, for at toktet skal gå vel. Han dette gjørende, grep Artemis inn og (mytene varierer her) enten byttet henne ut med et rådyr på stedet samtidig med at hun ble sendt vekk til ei øy der hun ble herskende eller forvandlet henne til et rådyr, slik at han i uansett tilfelle aldri faktisk ofret dattera deres, og likevel oppfylte gudinnas bud. Klytaimnestra, derimot, vet ikke annet enn at han har ofret dattera si, og nærer forståelig nok et intenst hat for ham, som hun har gått og næret i de ti årene krigen har vart.

Da Agamemnon så kom hjem, ønsket hun ham falskt velkommen hjem, og overtalte ham til å skulle entre borgen deres på purpurfargede tepper. Agamemnon ønsker ikke dette, fordi han mener det bare er guder verdig, og at det også er den formen for pomp og prakt trojanerne ville likt. Han går til slutt likevel med på det, og bringes inn. Kassandra sittende utenfor, nå blitt slavinne av Agamemnon, har fortsatt spådomsgavene sine i behold, og ser hva som er på tur å skje innenfor veggene. Hun våger seg ikke inn først, men går likevel til slutt mot borgen, påkallende Apollon (veienes vokter), etter å ha blitt innkommandert til å bivåne offerhandlingen som visstnok skal gjøres til kong Agamemnons ære. Hun skjønner hva som skal skje, koret spør hvordan hun kan vite det og forteller at de tror henne på det hun sier, samtidig som de roser henne for motet hun viser ved å entre borgen når hun vet at også hun kommer til å lide under Klytaimnestras vrede.

Klytaimnestra dreper Agamemnon ved å fange ham mens han sitter i badet. Aigistos står ved siden hennes mens hun stikker ham tre ganger med sverdet. Koret uttrykket sorgen og gruen som venter dem og landet, nå som kongen deres er drept.

Som en sidekommentar, kan nevnes at Kassandras spådomskunst først avsløres ved at hun ser hva som tidligere har skjedd. Den tidligere kongen, Atreus, Agamemnons far, hadde kastet broren Tyestes ut. I et tilsynelatende forsøk på å forsones, inviterte han ham til festmiddag hos seg, men serverte ham hans egne sønner. Aigistos er Tyestes’ sønn, så at han sammensverger seg med Klytaimnestra for å hevne seg på Agamemnon blir dermed mer forståelig.

II: Sonofferet

Andre akt har flyttet seg til et gravhaugsområde med en danseplass, fjernt fra kongsborgen som man kan se i det fjerne. Persongalleriet består av Orestes, Agamemnons sønn; Pylades, Orestes’ venn; Elektra, Orestes’ søster; Klytaimnestra og Aigistos; Kilissa, Orestes’ amme; en tjener; og et kor bestående av fangne trojanerinner. Senere i akten forflytter man seg først til utenfor borgen, og deretter innvendig.

I begynnelsen av akten befinner Orestes seg ved farsgraven sammen med vennen sin, der han legger en lokk fra hodet sitt på farens grav. Han og Pylades går når de får se et opptog av kvinner komme mot graven. Det er Elektra som har dem med seg, og etter at hun til slutt gjenkjenner Orestes – som først gir seg til kjenne etter å ha sett henne gråte over farens død, og finne hårlokken han la på graven og undre seg over hvem den kan være sin (hvis den er Klytaimnestras må hun fjerne den, men hun fatter tilsynelatende også håp om at Orestes kan ha vært der, særlig etter å ha oppdaget spor på bakken som er besnærende lik hennes egne) – faller hun om halsen på ham. Han forteller at han har lidd i fryktelig fattigdom, og at han nå, etter å ha funnet ut hvilken skjebne Agamemnon har falt for, skal hevne ham, og forteller Elektra hva hun må gjøre for å hjelpe ham med dette.

Orestes og Pylades begir seg til Agamemnons borg, som nå er bebodd av Klytaimnestra og Aigistos, begge ødslende av kongsarven; de ankommer borgen når det nærmer seg kveld. De utgir seg for å være handelsmenn på reising, som har blitt forespurt om å overbringe beskjed om at Orestes er død. Vaktmannen og Klytaimnestra slipper dem inn, slik at de skal få sagt beskjeden mann til mann, som best er; Klytaimnestra gir tjeneren beskjed om å stelle godt ved dem så de kan få satt seg ned og diskutert dødsbudskapet, og hun sier hun selv skal gi beskjed til Aigistos så de får samtalt ordentlig.

Mens Orestes og Pylades venter alene på gangen, kommer Orestes’ amme Kilissa ut, fortvilt over å høre nyheten. Hun gjør det klart at Klytaimnestra hadde skjult et smil mens hun med sorgtynget maske fortalte tjenerskapet nyheten. De gir seg til kjenne for henne, og får overtalt henne til å mote seg opp og sikre at de får talt med Aigistos alene, ikke sammen med bevæpnede vakter slik Kilissa hadde hørt skulle gjøres. Hun drar for å gi beskjeden til Aigistos om at Orestes ønsker å tale med ham under fire øyne.

Når Aigistos og Orestes har kommet for seg selv, er ikke Orestes sen om å hugge ham ihjel. Tjeneren som er der inne løper panisk ut og roper at Aigistos har blitt drept, hvorpå Klytaimnestra ankommer, og til tross for bønner om å slippe vreden hans – «Min sønn, hold inne! Skån dog dette bryst, mitt barn! – men han gjør som Apollon har pålagt ham, og hevner faren sin og besørger moras død. Klytaimnestra skjønner når dette skjer hvorfor hun drømte som hun gjorde natten i forveien, om at hun fødte en slange, som hun tok opp, svøpte og ammet, slangen drikkende både melk og blod fra henne.

III: Eumenidene

Denne akten spilles i det pytiske tempelet (Apollons tempel i Delfi (Delphi)), i Atenes (Athena) tempel i Athen og på Areshaugen, der domsavsigelsen skal gjøres. De medvirkende er Orestes, Klytaimnestras gjenferd, Apollons prestinne, Apollon selv, Atene og et kor av evmenider ((eumenider) hevngudinner), også kalt erinyer (uttalt /e-ri-NY-er/, ikke /e-RIN-jer/).

I begynnelsen ser man prestinnen av delfitempelet. Hun gjør de daglige forberedelsene sine, og man får vite litt om hvordan folk henvendte seg til henne, blant annet ved at man fikk komme til henne i den rekkefølgen loddene sa. Når hun er ferdig med det hun skal gjøre utenfor tempelet og begir seg inn for å starte dagens tjeneste for Apollon, kommer hun derimot løpende ut igjen forferdet og redd; inne i tempelet har evmenidene lagt seg til å sove, påkalt av Klytaimnestras gjenferd. Orestes har nemlig kommet til tempelet for å bli renset av Apollon ved ofring, og Klytaimnestra har forfulgt ham dit. Han blir sendt videre av Apollon til Atenes tempel for å søke tilflukt ved statuen hennes. Klytaimnestra vekker de sovende hevngudinnene og krever at de jakter ned Orestes, noe de villig tar på seg. Apollon forferdes over å se dem der, og man får en forsmak på diskusjonen om hvorvidt moderdrap er riktig når det er for å hevne fadermord, før han sender dem vekk.

Apollon har funnet tilflukt i Atenes tempel, og erinyene har funnet ham. Atene får vite at han allerede er renset for moderdrapet av Apollon, og tilbyr seg å dømme i saken hans. Hun kaller sammen alle de beste borgerne av Athen, og saken føres på Areshøyden. Apollon, som bringer av Zeus’ ord vitner for Orestes, mens erinyene fremmer Klytaimnestras sak (som ikke er til stede). En diskusjon tas opp om hvorvidt mora er betydningsbærende for frembringelsen av et barn til verden. Det hevdes at det er mannen som er planteren av det livbringende frøet, mens kvinnen bare tar vare på barnet i tiden fram til det fødes; Orestes kan dermed ikke anklages for å ha drept sitt eget blod, ettersom Klytaimnestra dermed ikke delte blod med ham. Atene erklærer at dersom det skulle bli lik avstemning skal Orestes likevel vinne saken, ettersom hun, påpekt av Apollon som trumfkortet i diskusjonen med erinyene, er født uten noen som helst kvinnelig innblanding (fullt bevæpnet kom hun, født ut av Zeus’ hode). Apollon minner athenerne på Zeus’ vrede dersom de ikke skulle dømme riktig, mens erinyene minner dem på hvordan de skal herje landet til evig tid dersom de ikke hedres som rett er. Avstemningen blir lik til begge sider, så Atenes avgjørelse frikjenner Orestes.

For å forhindre erinyenes evige forgifting av landet og folket Atene har kjært, lover hun dem at de skal bygges et offersted ved siden av hennes eget, og at de dermed skal bli hedret av hele Athens folk. Fred stiftes med erinyene, og avsluttes med en lovprisning av dem:

Annen strofe: Kom, I ærverdige! Vær for vårt hjemland
mektige venner, vårt nådige forsyn!
Fryd jer på veien ved faklenes skinn!
     La jubelrop tolke våre glede!

Annen motstrofe: Pallas’s by har for evige tider
sluttet med fagnende gjester et forbund
vigslet av skjebnens gudinner og Zevs.
     La jubelrop tolke våre glede!