Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
I går fikk vi et brev fra Universal Credit med videre oppfølging i et nytt brev som kom i dag. I motsetning til hva vi fryktet kunne skje – at det ble trenert i det uendelige – viste det seg faktisk at de tok til etterretning hva dommeren uttalte: at jeg hadde rett til å arbeide, at hvor firmaet den gang da var registrert hadde ingen betydning, og i praksis at vi hadde hatt rett hele tida.
Brev frå DWP: Department for Work & Pensions.
I korte trekk er det brevet sier, at påstanden deres om at jeg feilet habitual residence-prøven feil; at jeg har rett til å arbeide i Storbritannia med bakgrunn i denne reviderte avgjørelsen; og at jeg, som den gang da selvstendig næringsdrivende med registrering i Norge (noe jeg er overmåte glad for at jeg ikke er lenger), hadde selvstendig næringsdrift som var genuine and effective. Med andre ord mente de at innsatsen jeg gjorde var tilstrekkelig, juridisk legitim og av betydning for å vurdere arbeidsinnsatsen min, at jeg kunne fortsette å arbeide slik jeg gjorde, og dermed at jeg hadde vært kvalifisert til å få hjelp når ting den gang da var som vanskeligst.
Enden på denne visa ble med andre ord for oss noe vi knapt noen gang har opplevd: ei økonomisk vanske som endte opp med å løse seg på en god måte. Har vi kanskje fortjent en opptur nå?
Ettertanke
Nøkkelen til alt dette var to ting: For det første fikk vi enormt med hjelp fra Money Matters. De er en privat organisasjon som, så vidt jeg vet, får penger fra staten til å hjelpe folk med det som i Norge tilsvarer Nav-problemer.
For det andre har man visst rett på gratis rettshjelp her, selv når det ikke er en kriminalsak. Vi hadde aldri greid å legge fram saken slik vi gjorde hvis det ikke var får advokaten som forberedte saken for oss. Det var fascinerende å høre han og dommeren diskutere juss; det gikk fullstendig over hodet på oss, men ut fra utvekslinga var Kjersti og jeg skjønt enige om at han var glimrende.
Norge kunne trengt noe slikt: Både noe uavhengig som hjelper folk med Nav og tilgang på juridisk hjelp når man trenger det. Det er ikke så rent få ting Skottland og Storbritannia gjør rett, selv om det utvilsomt er ting som er helt skakkjørt her òg.
Jeg er nå en gang av den meninga at enhver – det være seg person eller stat eller organisasjon – når noen har ei god løsning på ting, burde man lære av det og gjerne helst innføre det. Det er alltid noen som har funnet ei god løsning på noe, noe som alle, når det kommer til stykket, tjener på. Norge har litt å lære her – men, som sagt, det har jaggu Storbritannia også.
Statua Jūstitiæ
Deval Kulshrestha: CC BY-SA 4.0, fra Wikimedia Commons.
I dag gjorde Kjersti og jeg noe vi ikke har gjort før: Vi var på høring. Det hele startet i fjor vår da livssituasjonen vår endret seg ganske dramatisk. Vi søkte derfor om hjelp via Storbritannias svar på NAV: Universal Credit. Prosessen var hyggelig, folk var hjelpsomme, og vi fikk svar på det vi lurte på. Det var dog riktignok en del kjepper i hjulene underveis: Vi kunne ikke scanne og sende dem dokumentasjonen de ba om, men måtte heller ta med papirene til dem slik at de kunne scanne dem og gi dem tilbake til oss. Ja, ja … Og så måtte vi selvsagt gjennom det håpløst elendige proof of address-opplegget som brukes her i Storbritannia, siden de ikke har noe BankID-aktig system i det hele tatt: med andre ord ta med deg to vinduskonvolutter for å bevise at du har registrert adresse der du påstår – som om man ikke kunne ha forfalsket det enkelt. Ja, ja.2 Men når vi nå hadde kommet oss gjennom papirdokumentasjonnåløyet – et heftig stressopplegg for Kjersti med personlig oppmøte i stedet for videomøte, for å vise at hun eksisterte eller noe sånt (Ja, ja.3) – så kunne vi endelig holde oss til digital kommunikasjon og fikk til slutt svaret mens vi var i Norge i juni (mener jeg det var) det året: Søknaden var innvilget.
Men det skulle ikke være så enkelt, viste det seg. To–tre dager etter kom det nemlig kontramelding: De hevdet at jeg ikke hadde rett til å arbeide i Storbritannia, til tross for at jeg blant annet hadde jobbet for UofG. Dette endret de seinere til å hevde at jeg ikke var såkalt gainfully selfemployed (til tross for tidligere avgjørelse avlevert meg ansikt til ansikt), og videre at vi ikke hadde bevist retten vår til å oppholde oss der og arbeide, til tross for at de hadde fått statens såkalte share code (en delekode som gir dem tilgang til å se den informasjonen de faktisk trenger, og ikke alt mulig annet de ikke har behov for å vite) for å kunne sjekke dette. Det hele var en farse på høyt nivå. Enden på visa ble at vi fikk null hjelp, kort oppsummert slik:
Siden dere har for lav inntekt, trenger dere hjelp til å klare dere.
Siden dere har for lav inntekt, kvalifiserer dere ikke til å få hjelp.
Dette pågikk lenge, med mye fram og tilbake, blant annet ved at de tre ganger ikke møtte til telefonmøtet de selv hadde satt opp med oss, og dessuten ved at vi gang på gang gjorde det klart for dem at det var umulig for dem å ha kommet fram til en avgjørelse i saken på en dato som var før vi hadde opprettet første kontakt med dem. Ja, de gjorde faktisk det: De har gjentatt selv i dokumentene, i journalen, og hele veien fram til høringa i dag: De hevder at de hadde tatt avgjørelsen før vi første gang tok kontakt med dem, til tross for gjentatte henvendelser fra oss da avgjørelsen første gang ble tatt der vi ba dem om å rette opp i dette.
Men så, i dag, etter mye hjelp fra Money Matters og ei aldeles suveren dame der, var det høring om saken, for vi hadde anket avgjørelsen, siden den åpenbart var fattet på feil grunnlag. Vi, dommeren og advokaten som representerte oss (igjen: en advokat tildelt oss av staten – her har man tydeligvis rett på rettshjelp) var til stede, men ingen fra Universal Credit. Etter en angstfylt time for Kjersti og en nervøs time for meg, var høringa ferdig. Dommeren takket og gav beskjed om at vi kom til å bli underrettet om avgjørelsen innen et par dager, men utrolig nok kom avgjørelsen etter bare et par timer: Vi vant på alle punkt. Dommeren skreiv at etter å ha hørt bevisene lagt fram fra oss og vurdert saksdokumentene, tilsidesatte hun avgjørelsen fra UC og godtok anken vår. Jeg hadde ikke trodd det skulle skje, men det gjorde det.
I etterkant skreiv jeg til advokaten og beklaget at jeg hadde vært elendig å svare for meg (og brukt alt for mye tid på å svare på ting jeg ikke ble spurt om); han mente at jeg ikke skulle rakke ned på meg selv slik – som sagt: en hyggelig mann, en hjelpsom og hyggelig og kunnskapsrik mann. Videre skreiv jeg at jeg håper denne avgjørelsen kan gjøre det enklere for andre og at det tas til etterretning av dem som har avgjørelsesmyndighet i UC. Vi får nå se om det skjer. I alle fulle fall (her har vi et uttrykk som må undersøkes nærmere, så jeg har spurt Språkrådet) virker det nå klart at avgjørelsen er tatt. Det kan ikke ha vært fryktelig viktig for UC hva som skjedde, tatt i betraktning at de ikke møtte opp (takk og pris for det!), så jeg ser ikke for meg at avgjørelsen skulle bli anket videre (og jeg vet ikke om det er noe som er mulig å gjøre). Advokaten ga uttrykk for at vi kanskje måtte smøre oss med litt tålmodighet for å se hva UC gjør med saken, men òg at hvis det ikke skjer noe innen rimelig tid, får vi puffe dem litt i ryggen. I uansett tilfelle var det en vellykket dag, og det må kunne sies at det var godt å endelig få noe godt økonomisk nytt.
Dei som kjenn til korleis året har vore, veit at me hadde det veldig, veldig trongt økonomisk. Me hadde so låg inntekt i fjor haust og til omkring mars at me ikkje hadde nok til mat; me måtte få matkupongar. Me måtte faktisk låne ein god del privat, for inntekta mi (og det var alt me hadde) var £ 18,75 per veke. Eg hadde noko ekstra som kom mot slutten av året, då eg endeleg fekk betaling for undervisinga eg hadde gjort på universitetet, men totalen der var ikkje meir enn nokre hundre pund. So det var hardt, veldig hardt.
Brev frå HMRC som fortel meg at eg har fått attende på skatten. Og no har eg lært meg korleis eg pikselerer eit bilete i GIMP.
Litt etter kvart blei det betre, eg fekk meg fleire elevar, og dei to siste månadane før Kjersti fekk seg vikariat som rekneskapsførar, klarte me oss akkurat, so lengje inkje uføresett skjedde. Det er tungt å betale skatt når ein har so låg inntekt. At me difor no får att pengar på skatten, var ei veldig hyggjeleg overrasking, og eg veit akkurat kva eg ikkje skal bruke det på: rekningar.
Det artigaste med det heile, er at det faktisk kom som ein sjekk. Eg har ikkje handtert ein einaste sjekk sidan eg var konfirmert – sidan 1995! – so i morgon skal eg finne ut korleis eg løyser inn sjekken, for det veit eg faktisk ikkje. Artig!
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
I dag våga eg meg attende på campus etter eitt einaste besøk tidlegare i løpet av permisjonsåret som har gått. So korleis er det å vere her att?
Attende på campus
Det var rart å kome hit att. Eg kjende magen knyte seg berre av å bestemme meg for å fare vidare med bussen mot campus, heller enn å gå av i sentrum; og når eg trykte på stoppknappen for å gå av attmed Kelvingrove Park, kjende eg det enno sterkare. So var det vegen gjennom parken, nærmare universitetsplassen, før eg til slutt tok motet til meg og faktisk bestemte meg for å gå heilt til campus. Eg hadde ikkje trudd at eg skulle kome meg hit, men eg gjorde det.
Eg må no berre, for slik er eg no ein gong. Ordet campus, norsk uttale /ˈkɑ́m.pʉ̀s/, latinsk uttale [ˈkämpʊs̠], er av latinsk opphav og har den opphavlege forma campus, ‑ī. Det tyder ‹slette; samtaletema (samtale-slette), debattema (debatt-slette); handlingsrom; moglegheit; grøde›. Ordet er dessverre ikkje definert i de Caprona sitt storverk, men Wiktionary seier at etymologien går tilbake til protoindoeuropeisk *kh₂ém-po-s < *kh₂emp- ‹å bøye, kurve; glatte›, eller at det er eit jordbruksuttrykk lånt frå eit anna språk.
På veg inn på campus, medan eg venta på grøn mann, stod det nokon på den andre sida av gata som eg meinte eg kjende att. Han drog kjensel på meg, eg helste, og det var han eg trudde det var: Matthew Fox. Eg tok han i handa og helste på han, og han var glad for å sjå meg og spurde korleis det gjekk med meg. Betre, svara eg. Han hadde tenkt på meg fortalde han, og ville gjerne skrive åt meg seinare so me kunne treffast.
Skulpturplassen mellom bygga tilhøyrande universitetsbiblioteket. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
No sit eg inne i studieområdet på universitetsbiblioteksfoajéen. Eg har det omtrent slik skulpturplassen her ute har det: grått og lite innbydande. Det er fyrste steg for meg, fyrste reelle steg iallfall. Eg skreiv til Watson for ei veke sidan og har ikkje høyrt noko meir; eg skreiv til Hau for eit par dagar sidan, og må nok vente litt meir før eg høyrer noko frå det haldet òg, skulle eg tru. Då eg skreiv til Omissi tidlegare i år, blei det nokso klårt for meg at eg ikkje er ønskt her meir, iallfall ikkje frå den staden. Det er ikkje nokon grei måte å prøve å stable seg på beina att. Spørsmålet no er om eg skal våge meg vidare eller ikkje. Kjersti var tydeleg då me satsa på dette: No går me inn med begge beina til det er fullført. Eg veit eg har støtte der. Fox har òg vore svært støttande; eg har verkeleg kjensla av at han ønskjer at eg skal gjere dette. So eg har støtte heimefrå og eg har støtte frå nokre hald her. Er det nok? Som dei seier i Flåklypa: Time vill sjåvv.
Nokre tankar kveldstid
So blei det altså ikkje til at eg posta dette no på dagen; eg ville gjerne høyre om det var greit at eg skreiv det som eg gjorde (noko det var). Men ja, kva har skjedd sidan då? Eg har fått svar frå so vel Watson og Hau som Fox. Watson er viljug til å vere med i samtalen min om eg ønskjer det, Hau tek gjerne imot meg allereie denne veka, og Fox ville gjerne treffe meg no i veka som kjem. So eg har greidd å take tak i saken som plaga meg. Det har vore ein bøyg. Og eg prata litt i kveld om kva eg skulle gjere vidare. Per no har me ikkje råd til at eg studerer, so enkelt er det. So er spørsmålet: Skal eg i det heile gjere det? Det kan sjå ut til at det ikkje lèt seg gjere, når det kjem til stykket. Men no til å byrje meg skal eg no iallfall konsentrere meg om éin ting: å finne ut om eg kan forlengje permisjonen min.
For noen år siden hadde jeg vært i bedring over ei viss tid, hadde endelig avsluttet behandling på psykiatrisk poliklinikk (samtaleterapi, ukentlig, se mer lenger ned (lenke tilbake hit derfra)) og hadde i samråd med doktor T. (en herlig mann) over tid avsluttet behandlinga med Remeron (tilsvarer Mirtazapin). Jeg hadde lenge brukt sterkeste dose på 45 mg, så trappet ned til 30, så til 15 og så endelig avsluttet bruken tidlig på året. Men i mai samme år merket jeg forverring og tok kontakt med doktoren igjen; siden da har jeg brukt 30–45 mg, mesteparten av tida 45.
Bilde av to hender som holder (et bilde av) en liksomtablett med energi og (et bilde av) en Mirtazapin-tablett, profesjonelt laget med mobilkamera, Paint3D og Paint. Follow the white rabbit.
Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
Da vi så var på besøk hos Ingrid-Elin og Joe nå i jula 2021, gikk jeg tom for medisin, og jeg var uten medisin i nærmere ei halvannen uke (omtrent ei uke etter retur her i Skottland). Etter å ha kommet meg gjennom abstinensene, merket jeg ei stor forandring: Jeg trengte betraktelig mindre søvn, jeg følte meg pigg da jeg våknet, jeg våknet mye tidligere enn normalt. Kunne det ha å gjøre med medisinen? Remeron/Mirtazapin brukes jo nettopp som sovemedisin, og ei vanlig bivirkning er at man blir sløv. Siden jeg har vært forholdsvis stabil, om ikke bra, tok jeg derfor kontakt med legekontoret her, og spurte legen om dette. Han var enig i resonnementet mitt, og mente at det kunne være en god idé å la meg prøve å redusere dosen til 30 mg. På slutten av forrige uke begynte jeg med det.
La meg bare understreke at å slutte med medisiner som man bruker fast uten å gjøre det på en medisinsk forsvarlig måte er en dum idé. Man bør aldri kutte det tvert slik jeg opplevde nå i jula (det er ikke første gang). Det er ikke trygt og bør aldri etterstrebes.
I dag våknet jeg opp og følte meg nokså uthvilt allerede før alarmen min ringte. Klokka var knapt halv sju, og det var den samme følelsen som jeg hadde hatt tidligere. Litt mer søvn kjentes godt ut, så jeg strakk meg i rundt ett kvarter til, før jeg til slutt stod opp. Jeg gikk på badet for å gjøre morgentoalettet. (Om ikke dét (morgentoalett) et gammeldags uttrykk, så vet ikke jeg, men det er nå en gang dét det heter.) Da jeg barberte meg, tok jeg meg god tid til å varme kjakene med varmt vann og barbere meg rolig og nøye mens jeg hørte Stephen Fry lese Sherlock Holmes til meg. Jeg gikk ned og ordnet meg frokost, mens jeg tømte oppvaskmaskinen og la sammen klestørken. Jeg var på vei ut av huset cirka ti på åtte.
Nå sitter jeg på universitetet og føler meg klar til dagens dont. Jeg har overskudd! Jeg er litt trøtt i hodet, ja, og litt svimmel, men det kan faktisk skyldes den andre medisinen jeg må ta for å få bukt med en mulig betennelse jeg har pådratt meg over nederste nakkevirvel (Tramadol er visst et psykofarmakon; slike er jo artige). Jeg har vært mer aktiv på bloggen den siste måneden enn på lang tid. Jeg har planer om hva jeg skal gjøre i dag, og gleder meg faktisk til det. Hvis dette er veien det skal gå nå, ser jeg faktisk framover med et lite hint av optimisme. Nå må vi bare få ordnet opp i pengesakene våre, så blir ting bra.
Om den tidligere psykiateren min
Jeg gikk til ei fantastisk dame som jeg ikke har spurt om lov til å dele navnet på, så jeg kommer derfor ikke til å gjøre det her. Men jeg vet at det er vanskelig å finne en psykolog/psykiater som man «klikker» skikkelig med. For min del var hun akkurat den rette dama på det tidspunktet. Hun var utfordrende, våget å gjøre meg sint og slik la meg kjenne på ting jeg ikke ville kjenne på, og våget å få meg ut av komfortsona mi og ikke bruke så mange «lærde» ord, men heller prøve å gå rett på sak og beskrive akkurat hvordan jeg hadde det. Det var ikke lett, men det hjalp. Hvis du ønsker å vite hvem hun var, kan du gjerne ta kontakt med meg; e-post er i så fall det beste (hvis du ikke har telefonnummeret mitt – det norske følger jeg ikke godt med på lenger), og merk så i så fall e-posten med emnet «Psykologtips».
Hvis du klikker/trykker her, kommer du tilbake til toppen.
To ting gjør en eventyrer mektig: erfaring og økonomisk handlekraft. I D&D representeres dette ved XP og skatter. Målet her er ikke å vurdere hvorvidt den stadige jakten på bedre utstyr (som alltid er lett tilgjengelig i større byer) er den riktige måten å gjøre eventyrerne til spennende roller å spille, men heller å se på hvordan de enorme summene med penger det etter hvert blir snakk om, kan endres, uten å bryte balansen som systemet bygger på.
Sist endret 15. april 2014 (lagt til lenker i artikkellista).
Tidligere artikler
De faste leserne mine vet at jeg har skrevet mye om økonomien i D&D; det er noe som fascinerer meg. Det kan kanskje være nyttig å liste opp de tidligere artiklene mine, slik at en oversikt ligger lett for hånd:
Dette var første gang jeg tok opp problemet i pengeøkonomien silk den skisseres i D&D-bøkene. Det var også her jeg første gang listet opp det nye pengesystemet jeg valgte å ta i bruk.
Dette var den første posten der jeg tok for meg hvordan prislistene kunne konverteres til det nye systemet. Jeg nevnte også litt kort om bruken av ulike tallsystemer.
Her tok jeg opp problemet med 4% prisavvik, slik det nye pengesystemet krevde. Jeg så på hvilke muligheter som fantes for å gjøre utjevninger, men endte opp med å ikke gjøre det likevel. Denne posten ble aldri fullført ordentlig, men jeg la den likevel ut for historikken sin del.
Dette var første gang jeg tok opp problemet med to parallelle økonomier. Jeg så litt på hvordan en vanlig manns lønnsnivå faktisk var beskrevet i D&D, og hvordan pengene virker som de blir stadig mindre verdt dess mer man har av dem.
I denne artikkelen så jeg på hvordan D&D-økonomien faktisk henger sammen, og kom fram til at det er tre parallelle økonomier som eksisterer side om side.
Dette er den siste artikkelen i serien til nå, hvor jeg ser på hvordan belønningssystemet fungerer i D&D og hvordan ei enkel endring kan påvirke spillet.
Belønning
To ting gjør en eventyrer mektig: erfaring og økonomisk handlekraft. I D&D representeres dette ved XP og skatter. Målet her er ikke å vurdere hvorvidt den stadige jakten på bedre utstyr (som alltid er lett tilgjengelig i større byer) er den riktige måten å gjøre eventyrerne til spennende roller å spille, men heller å se på hvordan de enorme summene med penger det etter hvert blir snakk om, kan endres, uten å bryte balansen som systemet bygger på.
Nøkkelen til verdier i D&D er i ligninga 1 XP = 1 GP. Hele hensikten er at man skal kunne parallellføre spillernes materielle verdier med spillernes evner. Med andre ord, så lenge man har en nøkkel som parallellfører spillernes verdier med hvor mange erfaringspoeng de tjener, kan man strengt tatt gjøre hvilke endringer som helst, uten at det kommer til å ha noen negativ effekt på spillet.
Hva ville skje dersom jeg endret dette til at 1 XP var lik 1 sølvpenning (sp) i stedet? Jeg skal se nærmere på dette nedenfor. For spillernes del, er det viktigste at DM-en er konsekvent i hva han gjør, slik at de aldri er i tvil om at de får riktig belønning for arbeidet de har gjort. Dersom spillerne vet hva de har å forholde seg til, er det lettere for dem å gjøre gode valg. Tabellene for erfaring er utformet slik at man skal ha en progresjon på ett nivå for hvert 13⅓ trefning, altså i gjennomsnitt etter hver tredje til fjerde spillekveld. Når man har tjent 1000 XP bør man også ha tjent rundt 1000 GP. Noe av dette vil med nødvendighet ha vært brukt opp, så det er tvilsomt at man har noe særlig mulighet til å skaffe seg magisk rustning. Men etter tredje til fjerde nivå, burde dette, slik systemet er lagt opp, være ei realistisk mulighet, da man burde ligge på mellom 2700 og 5400 GP i verdier, så et +1-våpen til i overkant av 2300 GP er ei realistisk mulighet. Matematikken i 3.5-systemet står og faller faktisk på spillernes rollers tilgang på magiske våpen og beskyttelse. Jeg siterer:
Ignore the WBL¹ Chart at your own risk
Especially if you’re going under.
The WBL tables are a suggestion, but changing WBL and ignoring the tables is an extremely dangerous thing to do within the mathematics of 3.x. Few things are as broad in their scope. Changing wealth affects every character in the world, or at least every player character, and can have some very far-reaching and unexpected side-effects.
In particular, the system responds extremely poorly to lower-than-normal wealth. The WBL provided in the Dungeon Master’s Guide is very close to the bare minimum for 3.x to work as expected without massive changes.
Make no mistake: wealth is effectively non-casters’ access to magic, and magic trumps everything else in the system. Starving those classes, already the weakest in the system, of their poor access to magic results in severely exacerbating the existing imbalances within 3.x.
¹ Wealth By Level, egen anm.
Å redusere verdiene med 10, kommer ikke til å endre noe på denne skjøre balansen, så lenge prislistene endres i forhold til dette. Her følger hvordan jeg ville ha gjort det.
Endring av prislistene: fra gull til sølv
Som jeg forklarte i den forrige artikkelen min, er det tre parallelle økonomier i D&D. For Hvermannsen har man priser som er noenlunde i takt med hvordan verden fungerer. For de med litt bedre stell på ting, har man en sølvkroneøkonomi; dette reflekteres i at prisene de tar i bøkene vanligvis er i et visst antall titalls GP. For magikere, eventyrere og andre mektige, har man den tredje økonomien, der alle prisene er sendt til himmels.
Dersom jeg velger å dele alle prisene på ti, kommer vanlige våpen, rustninger og annet utstyr til å få en pris som er mer i tråd med hva ting kostet på denne tida.
Våpen
Et sverd blir ikke lenger kostende 15 gullstykker, men 15 sølvstykker (et billig bondesverd ser vi av middelalderprislista å koste 6 penninger i 1340, så at et vanlig, godt langsverd koster to og en halv gang dette, er helt OK. Til sammenligning vil et kortsverd bli kostende 10 sølvpenninger ut fra D&Ds prisliste, altså to tredjedeler over prisen for et billig bondesverd; igjen en OK pris.
Hva gjelder rustninger, skal jeg ta utgangspunkt i noen punkt fra nevnte liste. Man ser ei rustning tilhørende en handelsmann (man tror det er snakk om en lærrustning) å ha hatt en verdi på 5 skilling, altså 60 penninger. Et annet eksempel fra lista, er en kyrass (brystharnisk) med skulderplater, med en opplistet utsalgsverdi fra smeden på 26 skillinger, altså 284 penninger. I D&Ds utstyrsliste blir tilsvarende gjenstander kostende (etter å ha delt prisen på 10) henholdsvis 10 sølvpenninger (eller 25 hvis det var snakk om en pigget lærrustning) og 200 sølvpenninger. Her ser man at avviket blir motsatt vei, med en pris på én sjettedel for lærrustningen (eller 5⁄12 for en pigget lærrustning) ca. 5⁄7 for harnisken.
Dyr
En hest var et dyr bare rike kunne ta seg råd til å ha, og det var derfor vanligvis bare stridsmenn som ble sett på ryggen av stolte gangere. En knekts hester kan man se prissatt til rundt £5 stykk på slutten av 1300-tallet. Andre priser viser at de på 1100-tallet var verdt opp til 50 skilling (£2 10s eller 600d (penninger)), mens de på 1200-tallet var verdt opp til 80 pund; det var altså ganske store prisforskjeller ute og gikk. En trekkhest var derimot verdt bare mellom 10 og 20 skillinger på 1200-tallet.
Trekkhesten kan sammenlignes med en vanlig tung hest i bøkene; denne er satt til en pris på 200 GP, så det ville ved ei deling på 10 bli 200 sølvpenninger, altså 16 sølvkroner og 8 sølvpenninger. Prisen havner midt i skiktet man ønsker (én skilling = ei sølvkrone), og ser fornuftig ut. Hva gjelder krigshestene, er de i boka prissatt til (for den dyreste) det dobbelte av trekkhesten, altså 400 GP. Hvis vi deler dette på 10, får vi 400 sølvpenninger, altså 1 gullkrone, 13 sølvkroner og 4 sølvpenninger (1⅔ GK). Dette er to tredjedeler av verdien av de dyreste opplistede stridshestene på 1100-tallet, og kan virke fornuftig, mens når man ser på prisene fra 1200-tallet, er det et hav av penger imellom dem. Det kan virke som kildene som har vært brukt har sett på priser og ikke tid. Alternativt er prisen for en stridshest satt kunstig i bøkene slik at en spillerne får råd til stridshester relativt tidlig.
Det virker likevel som man får et fornuftig prisforhold når man velger å gjøre nettopp denne prisjusteringa.
Konklusjon
Jeg skal se nærmere over prislista senere, og se hvordan det kommer til å fungere dersom ei slik justering som dette gjøres. Det virker fristende å la prisene for hverdagsvarer stå uendret, mens litt dyrere varer deles på fem eller ti, og alt av dyrere utstyr som er interessant for eventyrerne blir kostende en tiendedel av hva det gjør i dag. Skatten verdt 1000 GP i det vanlige systemet kan dermed reduseres til fire gullkroner (!), og gullet får dermed en helt unik posisjon i verden. Dersom dette kombineres med kravet om at magi skal betales i gull, blir forhåpentligvis ønsket om å reise ut og finne de flotte skattene, enda større.
Først av alt, en liten gratulasjon til meg selv: Jeg så at bloggen min hadde 155 besøk i går, og det synes jeg ikke er så verst! Så til saken: Jeg har fundert mye på penger og økonomi i D&D-verden, og det er ingen hemmelighet at jeg synes det er ganske så ødelagt slik det fungerer. Jeg har gjort de første forsøkene mine på å få til ei endring i positiv retning, ved å innføre 1–20–240-systemet mitt, som hjelper godt på problemene. Jeg er dog fortsatt ikke helt fornøyd, og skal her forsøke å gå gjennom hva som må til for å få økonomien i D&D til å virke på en tilfredsstillende måte.
Jeg fant noen ganske ille regnefeiler i artikkelen. Disse har blitt korrigert nå. Jeg har ikke lest korrektur. Beklagelser overbringes herved.
Nøkkelen til verdier i D&D er i ligninga 1 XP = 1 GP. Hele hensikten er at man skal kunne parallellføre spillernes materielle verdier med spillernes evner. Med andre ord, så lenge man har en nøkkel som parallellfører spillernes verdier med hvor mange erfaringspoeng de tjener, kan man strengt tatt gjøre hvilke endringer som helst, uten at det kommer til å ha noen negativ effekt på spillet. Spørsmålet da, er hvordan man skal endre verdiene for å få det til å bli en troverdig økonomi. Før man kan svare på det spørsmålet, må man vite hvilken økonomi som faktisk hersker i Dungeons & Dragons.
Hverdagsgjenstander
PHB 3.5 presenterer økonomien på en måte som tydelig viser en feiloppfatning av hvordan den økonomiske situasjonen faktisk var; på side 112 (kap. 7: Equipment) kan man lese følgende:
Adventurers are in the small group of people who regularly buy things with coins. Members of the peasantry trade mostly in goods, bartering for what they need and paying taxes in grain and cheese. Members of the nobility trade mostly in legal rights, such as the rights to a mine, a port, or farmland, or they trade in gold bars, measuring gold by the pound rather than by the coin.
Med tanke på hvor seint i tid spillet er satt til, er dette klart feil. Allerede tidlig i høymiddelalderen begynte folk å helle handle i penger, fordi godsherrene ønsket skatten betalt i penger, slik at de selv kunne gå til anskaffelse av luksusgjenstander; det er ei grense for hvor mye smør eller ost man greier å spise når man er omvandrende selger av luksusvarer. Jeg kan derimot være litt mer med på at de betalte i gullbarrer (siden dette er en fantasiverden); tilsvarende ville man ha handlet i sølvmark i middelalderens Europa. Handel i rettigheter er også godt tenkt, så det kan man ta med seg videre. Videre forteller boka:
The most prevalent coin among commoners is the silver piece (sp). A gold piece is worth 10 silver pieces. A silver piece buys a laborer’s work for a day, a common lamp, or a poor meal of bread, baked turnips, onions, and water.
Her ser man altså at de tar utgangspunkt i den ordinære europeiske økonomien, gjerne fokusert på England (turnipsen hinter om det) slik den var fra tidlig i høymiddelalderen. Jeg har en hel bacheloroppgave som tar for seg engelsk økonomi i tidlig middelalder, som kan leses av de som ønsker det ved å sende meg en e-post. Hvis man så videre ser på prisene, ser man at noe blir rart. Ta ei vanlig utrustning, slik det ville vært forventet at man hadde i bondehærenes tid, som – når man tenker over det – er tida da clockpunk-spillet som man får presentert egentlig foregår – koster 10 GP, altså 100 sølvpenninger. I tillegg til dette kommer en bukler til 150 sølvpenninger og en filtrustning til 50 sølvpenninger. En vanlig bonde skulle altså ha tilgjengelig ei utrustning som hadde en verdi på 300 sølvpenninger, som avhengig av lønnsnivå ligger på en plass mellom fire og ti månedelønninger. Det blir mildt sagt absurd.
Greit nok, Greyhawk er ikke så clockpunk som for eksempel Eberron eller Pathfinder er, men elementene er likevel til stede.
Hvis man ser på den fantastiske Medieval Price List, kan man finne tilsvarende utrustning der, og se hva det faktisk kostet på denne tida. Jeg siterer:
Item
Price
Date
Source
Page
Armor in a merchant's house (leather?)
5s
1285-1290
[3]
206
Cheap sword (peasant's)
6d
1340s
[3]
174
[3] Standards of Living in the Later Middle Ages, Christopher Dyer, Cambridge University Press, 1989.
Med en lærrustning til 5 skilling (altså 60 penninger) samt et sverd til 6 penninger, har man redusert prisen betraktelig. Ved å bruke det samme prisforholdet som brukt i PHB, kan man tenke seg prisen av filtrustning å være 2 s 6 d (2 skilling 6 penninger), altså 2 SK 6 sp. Av dette følger at et sverd burde ha kostet betydelig mer (det er i boka satt til samme pris som lærrustningen, 10 GP), men vi ser altså at det koster en fjerdedel av hva en lærrustning gjør. Det var fristende å si at når en skinnrustning koster 5 SK, burde en filtrustning koste halvparten av prisen (2 SK 6 sp) og en bukler halvparten mer (7 SK 6 sp), men den kan kanskje være vanskelig å gjøre prisberegninger.
Viktigere, er likevel det vi kan trekke ut av dette lille eksempelet. Den reelle prisen for en lærrustning er ikke som boka foreslår 100 sp, som tilsvarer 8 SK 4 sp, men bare 5 SK, altså tre femdeler av prisen foreslått i boka. Utrustningen over (en filtrustning + et kortsverd) koster bonden altså bare drøyt to månedslønninger – eller hvis han er blant de bedre lønnede drøyt tre ukeslønner – å skaffe. (Bukleren fant jeg ikke pris på, men eksempelet står seg likevel.)
Rikmannsvarer og magi
Splintrustning:
200 gp
8 GK
Stålskjold, tungt:
20 gp
16 SK
Lanse, tung, mesterverk:
310 gp
12 GK 8 SK
Armbrøst, lett:
35 gp
1 GK 8 SK
Sum:
565 gp
22 GK 12 SK
Det er helt tydelig slik man ser det i boka at magi er tenkt å tilhøre en helt annen klasse mennesker enn de som drar en tur på markedet etter kirka på søndag. Selv om man allerede ved anskaffelse av mesterverksutstyr begynner å stille i ganske andre, mer heftige klasser hva gjelder økonomi (et mesterverkvåpen koster 12 GK / 300 GP ekstra; en rustning halvparten så mye. Ei komplett utrustning til en ridder kostet rundt £16 («Total Armor owned by a knight; £16 6s 8d; 1374», ibīdem s. 76), og i DMG s. 120 finner vi en nivå 1-ridder å ha splintrustning, et tungt stålskjold, mesterverk-nærkampvåpen og ordinært avstandsvåpen (f. eks. tung lanse og armbrøst). I D&D-priser blir dette 565 GP eller 23 GK 10 SK og 10 sp. Syv pund er faktisk ikke så ille tatt i betraktning hvilke priser disse opererte på, og særlig ikke når man ser på hvor uhorvelig dyrt det er å få gjort noe til et mesterverk.
Når man derimot beveger seg over til magiske gjenstander, blir det tydelig at dette er i en helt annen liga enn hva vanlige folk opererer i. Ei enkel +1-forbedring av et sverd koster 2000 gp eller 80 GK; det er ganske drøyt. Og da snakker man om noe som forventes av noen å ha allerede på sjette nivå. (Husk at ei gullkrone er tilsvarende ett pund (£1).) Hvordan kan man løse dette?
Foreløpig konklusjon
Det virker som prisene i Dungeons & Dragons ikke har ei økning som kan vises verken med noen lineær graf, ei heller ei eksponensiell kurve. Tvert imot virker det som det er snakk om minst to økonomier virkende parallelt med hverandre. Kan dette forsvares på noen måte? Jeg vil påstå at det faktisk bør og kan forsvares, men at ei justering bør til for å få det til å fungere bedre. Ei mulig løsning er å gjør slik at magiske varer kun kan kjøpes med gull; sølv er ganske enkelt ikke god nok betaling til at magikere har interesse av å selge for det. Med den oppdaterte skattelista jeg lagde meg – der gullpenninger kun deles ut på 96%+ til og med 6. nivå, og gullkroner gis på 94%+ på 7. nivå, 76%+ på 12.–14. nivå og på 20. nivå på 66%+ – blir gull holdt unna spillerne tidlig i spillet. Sammenligner man denne lista med priskonverteringsskjemaet tidligere referert, og ser på prisen for kasting av magi, ser man at man kan endre prisen til magikasternivå × pris i gullpenninger i stedet for i sølvkroner, og ut i fra prisstigninga man får, kan man sette et krav om betaling i gullkroner for magier fra nivå 3 og opp.
På denne måten kan man få ei gjensidig vekselvirkning mellom det økonomiske systemet og de to økonomiene som er i sving i den fantastiske verden. Mitt forslag er som følger:
Hverdagsgjenstander
Enhver gjenstand som ikke har noen spesielle kostnader knyttet til seg, som for eksempel mesterverkstillegg, og som man kan forvente å kunne kjøpe på et marked, betales for med sølvpenninger og eventuelt sølvkroner, men penningene vil være dominerende.
Prislistene bør også reflektere dette. Dette kan enkelt ordnes ved å lage ei kolonne som gir en gjenstand en egenskap 1, 2 eller 3 (hverdags-, dyr eller magisk gjenstand), og en funksjon som identifiserer denne verdien og viser prisen i det ønskede formatet.
Dyre gjenstander
Enhver vanlig gjenstand som ikke normalt sett er lett omgjengelig, som mesterverksutstyr, edelsteiner, hus, skip, hester, krøtter o.l., bør ha verdien sin oppgitt i sølvkroner og sølvpenninger, eller for svært dyre gjenstander, i sølvmark.
Disse gjenstandene bør i et skjema som nevnt ovenfor settes til gruppe 2.
Magiske gjenstander
Enhver gjenstand med magiske egenskaper bør kreve det magiske komponentet betalt i gull.
Et +1-langsverd koster 2315 GP; den magiske bonusen utgjør 2000 av dette. I sølvpenningsystemet burde denne prisen oppgis som f. eks. 80 GK 252 SK 6 sp, men ikke som 80 GK 252 gp 6 sp eller 92 GK 148 sp. For å kunne kjøpe dette bør det være et krav at den magiske komponenten faktisk betales i gull, enten som 80 gullkroner eller som 1600 gullpenninger.
Når man bestiller magi kastet av en lokal trollmann, bør prisene for dette oppgis eksempelvis som et produkt av magikasternivå × pris i gullpenninger.
Jeg har fundert lenge på hvorvidt jeg skulle ha redusert prisene slik de står. Det frister veldig å dele dem på 10, altså å gjøre 1 XP lik 1 sp i stedet for lik en D&D-GP. Fordelen er at man da lettere nærmer seg en realistisk pris på ting. Ulempa er at de enkle konverteringsreglene man kan bruke per i dag ikke lenger vil gjelde. For eksempel er kostnaden for å lage magiske ting i det vanlige systemet 1⁄25 erfaringspoeng av hva det koster i D&D-GP, mens i det rådende systemet er erfaringspoengkostnaden lik gullkronekostnaden. En gjenstand som koster 1000 GP å lage koster 40 XP i tillegg; i systemet mitt koster den samme gjenstanden 40 GK (det går altså 4 gullkroner per 100 gold piece, og erfaringspoengkostnaden er det samme tallet, 40 XP. Er jeg villig til å gi opp denne enkelheta til fordel for enda mer realisme og en verden der gull er enda mer spesielt?
Så er jeg da altså endelig i gang. Jeg fikk e-post fra instituttet i går, der det kom frem at jeg ikke kan skrive en oppgave satt til antikken, da det ikke er ressurser til det, og det ikke er presedens for å trekke inn folk fra andre deler av universitetet til slikt, uten at de er i undervisningsstillinger. Greit nok for meg, dog litt synd, men jeg valgte å da likevel skrive om middelalderen.
Fokuset på oppgaven skal rettes mot middelalderens England, nærmere bestemt 1000-tallet. På den tiden fant man tydeligvis ut at man trengte å få en mer hendig måte å gjøre opp for seg på, så myntene kom gradvis tilbake som betalingsenhet. «Men romerne hadde jo penger!?» tenker du. Ja, de hadde det, men etter hvert som keiser etter keiser lovte hæren mer penger enn hva lot seg gjøre å betale, og administrasjonen av riket ble stadig mindre fungerende (jeg skrev oppgave om det i Antikkens historie (karakter: A), (bloggpost 2011-12-02), og den som vil kan lese den her), kollapset til slutt økonomien sammen med riket.
Etter et halvt årtusen der handel nærmest utelukkende hadde foregått som i prehistorisk tid, som byttehandel, gikk man altså tilbake til pengebruk, og jeg ønsker å undersøke hvorfor. Foreløpig problemstilling ble i e-post til professor Richard Holt formulert slik:
Hei, professor.
Nå er det klarlagt at bacheloroppgaven min kommer til å handle om middelalderens England. Det jeg ønsker å skrive om, er hva som fremtvang en gjeninnføring av pengeøkonomien, og hvilke konsekvenser økningen av mynter fikk for den lokale økonomien. Jeg har alltid hatt en spesielt stor interesse for å lære om vanlige folk, og dersom det lar seg gjøre å finne gode kilder, da helst bøker eller artikler, som omtaler dette, hadde det vært fabelaktig. Jeg har for øvrig allerede begynt å lese på noe av stoffet du tipset meg om sommeren. Har du noen tips om hvilke databaser jeg bør søke i og hvilke nøkkelord jeg bør bruke for å finne relevant litteratur?
Med vennlig hilsen
Tor-Ivar Krogsæter 부사범 크록새테르 투르이바르 이 단 하나
Virī virtūtis spem nōn dant.
Selvfølgelig er det morsomt for meg å få skrive om middelalderens England, når man tenker på hvor mye inspirasjon jeg har hentet derfra til rollespill-DM-inga mi. Nå skal jeg da få gjøre et dypdykk i hvordan økonomi faktisk fungerte på denne tida. Så jeg kan ikke annet si enn at jeg gleder meg veldig!
Jeg har tidligere skrevet en del om hva jeg har tenkt om pengesystemet i D&D (se for eksempel D&D: penger; hva som fungerer og hva som har kunnet bli rettet på. I følge bøkene, blant annet begynnelsen av kapittel syv i PHB, står det å lese at pengesystemet baserer seg på sølvmynten som grunnenhet, og at en ufaglært mann kan regne med å tjene ca. 1 SP per dag. Ved første øyekast ser dette ut til å stemme glimrende godt overens med hva som var realiteten i middelalderens Europa, men dersom man begynner å gå ting litt mer etter i sømmene, kan man se en del problemer.
Først av alt: Eventyrerne ser knapt nok til en sølvmynt i det hele tatt. Pengesystemet i D&D er med andre ord todelt; man har ett for mannen i gata, basert på sølvmynten, og ett for eventyreren, basert på gullmynten. For det andre: De enorme summene penger eventyrerne opererer med, er hinsides alt fornuftig; en gjennomsnittlig helt burde i løpet av første nivå tjene opp mot et par tusen GP, altså 10 000 SP, som tilsvarer rundt 27 lærlingeårslønner; dette i løpet av kanskje et par uker arbeid. Hvordan kan dette henge sammen?
Mannen i gatas lønnssituasjon
Enhver som har studert litt middelalderhistorie (da mener jeg «enhver som har tatt noen studiepoeng i middelalderhistorie på universitetet») vet at for en vanlig familie å overleve hverdagens utfordringer krevde hardt arbeid hele livet gjennom. Levestandarden var eksistensminimum, og først når vi nærmer oss 1200-tallet kan vi se at folk begynte å handle mer utbredt med penger, kjøpe seg gjenstander i stedet for å lage dem selv, og gi det nødvendige grunnlaget for byer. En vanlig lærling eller en annen ufaglært arbeidsmann kunne ikke regne med å tjene seg mer enn én sølvpenning per dag (jeg tar her, og i de følgende eksemplene utgangspunkt i kildemateriale fra middelalderens England; for kildehenvisninger, ta kontakt med meg på e-post), og en mester kunne kanskje håpe på tre til fem ganger den lønna. Jocelin av Brakelond forteller om hvordan folk slet med å betale den årlige penningen i avgift til klosteret (det var egentlig to halvårlige halvpenninger), med den konsekvensen at kjellermesteren tok med seg, møbler, dyr eller til og med døra til folk som betaling av den årlige skatten. Én eneste dagslønn var altså mer enn hva mange kunne klare å betale, noe som gir oss et godt bilde på hvor nært opp mot eksistensminimum folk faktisk levde.
Som nevnt overfor, virker det som myntsystemet i D&D har tatt hensyn til dette, men slik er det da altså ikke, som jeg skal vise i det følgende. Hvis man tar utgangspunkt i nivåinndelingen som bøkene opererer med, der nivå 1 til 6 er for de ferske, 7 til 12 er for de dyktige, og 13 til 20 er for de sanne mestrene, kan man overføre dette til yrkeslivet, der en er lærling fra nivå 1 til 6, faglært fra nivå 7 til 12 og kan kalle seg mester fra nivå 13 til 20; byggingen av en katedral kan man se for seg gjøres under overoppsyn av en murer av minimum nivå 13. Hvis vi lager en tilfeldig person som viser seg å ha litt talent som murer, kan vi si at han som førstenivålærling, altså level 1, har visdom på 13 (+1) og maksimalt med poeng i den relevante ferdighetsklassen: Yrke (murer): total 5 = ranger 4 + egenskap (visdom) 1. For lettere lesing skal jeg sette det hele opp skjematisk.
Inntekstpotensiale for en murer av nivå 1, 6, 12 og 20
Alle summer er rundet av ned. Utgangspunkt for karakteren: generisk person med Wis 13 (+1) og maksimalt med ranger i Profession (mason); personen har makset Wis og Profession hele veien. Inntjeningspotensiale er regnet ut slik: (terningkast + ranger + visdomsbonus) / 2 = antall GP inntjent på ei uke (det samme tallet blir inntjening i SP på en dag (tidagersuka er forutsatt i PHB). Jeg har ikke tatt med evner (feats) som Skill focus eller lignende; resultatet taler allerede godt nok for seg.
Klasse
Ranger
Visdom
Inntjeningspotensiale
Minimum
Maksimum
Gjennomsnitt
Lærling (blodfersk)
4
13 (+1)
3 GP/uke
12½ GP/uke
7½ GP/uke
Lærling (nivå 6)
9
14 (+2)
6 GP/uke
15½ GP/uke
10½ GP/uke
Faglært (nivå 12)
15
16 (+3)
9½ GP/uke
19 GP/uke
14 GP/uke
Mester (nivå 20)
23
18 (+4)
14 GP/uke
23½ GP/uke
18½ GP/uke
Hvis man regner en murers arbeidsår som ca. et halvt år langt, og at han betaler én tredjedel av det inntjente i skatt, sitter han fortsatt igjen med i gjennomsnitt 130 GP etter ett år allerede som blodfersk lærling, altså har han greid å legge til side, til livets opphold 1300 SP, som med tanken skrevet i boka, og som skal tilsvare de reelle forholdene (1 D&D-SP skulle man vel kunne tro tilsvarer 1 engelsk middelalder-sølvpenning, ettersom det står at både i D&D-verden og i den virkelige verden var 1 SP å tjene for en ufaglært mann), betyr at han greier å legge av tre-og-en-halv gang så mye penger selv etter at han har betalt skatt og bare kunnet jobbet halve året (i frosttida murte man ikke) som hva en ufaglært man med inntekt hele året og ingen skatt å betale greier, og faktisk fremdeles mer penger enn hva en reell mester gjorde på denne tida. Det synes klart at noe er galt her.
Endringsforslag
Jeg har allerede implementert et pengesystem som søker å rette fokuset mot sølvet som standard betalingsenhet, og samtidig beholde gullet som det lille fantasielementet som gjør det ekstra spennende å finne skatter. Mer om dette kan man lese i den relevante posten min. Men for å få det økonomiske systemet til å henge på greip, må to endringer gjøres. For det første må man få ett system, ikke to slik det er nå (ett for mannen i gata og et annet for heltene). For det andre må hele økonomisystemet gjøres om fra bunnen av. Dette gjør at summene eventyrerne møter blir noe helt annet, og den sjeldne gullkrona (som jeg i pengesystemet mitt har satt til en verdi av 240 sølvpenninger) virkelig får en unik status. Det burde være slik at når heltene kommer over en skatt av typen «Dere finner cirka fire pund med sølvmynter og sju kobberøre.», så burde de bli himmelfalne! De har jo akkurat kommet over en skatt bestående av ca. 1280 sølvpenninger pluss noen kobberøre (som faktisk tilsvarer ca. to dagslønner for en middelalderens rørlegger; sagt med dagens penger: et par tusen kroner i kjøpekraft!); sølvet tilsvarer med dagens kjøpekraft kanskje bortimot ett år og seksti dagers inntekt for en fagmann, altså som å finne en skatt på over fire hundre tusen kroner i dag! Merk: jeg snakker hele tiden om kjøpekraft; vi har i dag svært høye lønninger fordi det forventes at vi skal kjøpe det meste i stedet for å lage det selv, samt opprettholde det som i dag regnes som en akseptabel levestandard.
Konklusjon
Slike endringer vil selvfølgelig påvirke hele spillet. Skal økonomisystemet endres, må det påvirke prisene på vanlige gjenstander, våpen, rustninger, magiske innretninger, drikker, staver, tjenester; alt må gjøres om. Kommer det til å være verdt det? Jeg vet ikke enda, men jeg ser at det kan få noen interessante konsekvenser, og kommentarer på dette mottas naturligvis med takk.
Jeg ser stadig vekk kokker og andre som vet hvordan man lager god mat, fortelle hvor ille maten studenter og hybelboere lager seg er. Men det er et stort problem med maten de viser oss: den er dyr. Når man lever under den offisielle norske fattigdomsgrensa, da har man ikke råd til å kjøpe inn mat i dyre dommer. Men her om dagen var jeg heldig og kom over en stor pakke burgerkjøttkaker på lageret, så med den i fryseren stakk jeg en tur på butikken og kjøpte en salat, løk, noen tomater og burgerbrød.
Det er forresten én ting til som er viktig, og det er at det er lite oppvask. Til dette måltidet hadde jeg kun følgende å vaske etterpå: steikepanna, ostehøvelen (jeg skar opp osten først og brukte den som steikespade; med ei skikkelig jernpanne trenger man ikke å bekymre seg for å skade steikeflata), en kniv til skjæringa av grønnsakene og skjærefjøla. Med andre ord, i prioritert rekkefølge: maten var billig, maten smakte godt og det var lite oppvask.
Slik lager du billig, næringsrik og god mat:
(Altså Tor-Ivars hjemmelagde osteburgere.)
Finn frem ei skikkelig steikepanne og ha i en god klatt med smør. Når smøret er brunet, lemper du oppi ei burgerkake og lar den godgjøre seg i alt det gode smøret. Det er viktig at du ikke har for sterk varme, for da blir den svidd før den er gjennomstekt. På ovnen min er 4⁄6 passelig.
Når den er klar på den ene sida, snu den, legg på tre skiver tomat, to skiver ost, noen ringer løk og to skiver til med ost. Skru av plata (sparebluss på strømmen = mer penger i pengboka), la det hele godgjøre seg under lokk et lite minutt, før du trekker panna av varmen. Tips: For å ta vare på løken lenger, skjær opp løken uten å skrelle den, og skjær av bare så mye som du skal ha. Legg løken deretter i en plastpose med den avskårne sida tett inn mot plasten. Da holder løken seg sprø og god i lang tid.
Ha på dressing, ketchup og sennep etter smak på burgerbrødet. Legg burgeren på brøden og riv av salat og legg den på toppen; ikke kutt opp salaten, for da blir den brun og stygg mye fortere. Legg gjerne på godt med salat; grønnsaker er billige og drøyer maten mye, så da blir du mettere for mindre penger (og i tillegg blir maten mer smaksrik).
Voilà: Du har herved tilberedt et utsøkt måltid, fullt av grønnsaker (rikt på alle mulige ting som er sunt og bra for deg, og sikkert tilfredsstiller i hvert fall to av dagens fem), kjøtt (jern og B-vitamin, det må vi ha), og noe som i hvert fall ligner på brød. Og de som har sett Dødelig våpen-filmene, vet at en burger blir ikke god uten å ha fått godgjøre seg i masse smør, slik du akkurat har gjort.
Los Angeles Times kan meddele at FBI har begjært de tre største nettpokersidene i USA, Full Tilt Poker, Poker Stars og Absolute Poker stengt grunnet sikting for bankbedrageri og hvitvasking av penger. Sjefene for hele kalaset, har selvfølgelig stukket av så godt det lar seg gjøre; bare to av de elleve har foreløpig blitt tatt i arrest, men det føderale politiet har satt riksvaktbikkjene sine på dem og kommer sikkert til å hanke dem inn fort nok. Tre milliarder dollar er en brukbar sum penger, og det er bare det de ønsker å ta i beslag fra selskapene.
Los Angeles Times melder at dette kanskje kan bli et dødsstøt for industrien, og det er vel forsåvidt like greit, hvis det er slik de beste driver det…
Hele artikkelen kan leses på Los Angeles Times’ hjemmeside.
En kopi av den lange, fyldigere papirversjonen av historien kan leses her.
Full Tilt Pokers svar kan leses her.
Det var godt å komme hjem igjen, ingen tvil om det. Men jeg må si at ting kunne vært gjort bedre der oppe. Det er ikke, etter min mening, riktig at klubbens ansvarlige instruktør skal dele den smaleste av alle de rekvirerte hotellsengene med en av elevene sine. Det er ikke det at jeg har noe videre problem med å sove i samme seng som en annen, men det blir litt feil i forhold til instruktør-/elevrollene. Nåvel, vi hadde en fin helg sammen, men jeg må innrømme jeg bli litt irritert da jeg fikk vite at tursjefen vår hadde fått det svart på hvitt at sengen vi fikk var smal, og kun egnet seg for noen som var, og jeg siterer, «veldig glad i hverandre eller kjærester».
Jeg skrev tidligere at jeg har begynt å høre en del på elvisplatene mine igjen, og det gir jo et godt humør. En ting som alltid har kjennetegnet personligheten min, er at klær og musikk gjenspeiler humøret mitt. I det siste har det vært mye In Flames igjen. Det er ikke det at ting har vært så fryktelig ille, men jeg har mistet det gode humøret igjen. Jeg er nå tilbake til den gamle, traurige, «hvorfor?»
DP hjalp til med avisene i morges. Jeg var hos han i går og hjalp til med ved. Nå skal vi av gårde og ordne mer ved. Jeg skulle visst få en sekk eller to for hjelpen, og med tanke på hvor kaldt det er i huset, så gjør ikke dét noe. Jeg er ikke kjempegira på å gjøre noe i dag, men jeg har da fått fjernet litt av børa fra skuldrene i det siste. Jeg får hjelp (takket være skattepengene) til å få unna regningene som jeg ikke har sjanse til å hanskes med. I går fikk jeg vite at kjelleren skal få stå inntil HELP har funnet ut av hvordan saken skal håndteres, og nå i dag var jeg ferdig bare ti minutter over sju med avisruta. Det tegner til å bli en bedre dag.
Nå først, før vi drar, skal jeg prate ferdig med Mazetar. Det var hyggelig å få en oppmerksomhet fra uventet hold, og jeg kjenner at det absolutt har gjort børen lettere. Nå skal jeg gjøre det jeg kan for å få en god dag. Og når jeg er ferdig i dag, skal det spilles ordentlig D&D på PC. Jeg laster ned (lovlig) Temple of Elemental Evil. Gjett om jeg gleder meg! Det er flere år siden sist jeg spilte det.
/logoff
Det var godt å komme hjem igjen, ingen tvil om det. Men jeg må si at ting kunne vært gjort bedre der oppe. Det er ikke, etter min mening, riktig at klubbens ansvarlige instruktør skal dele den smaleste av alle de rekvirerte hotellsengene med en av elevene sine. Det er ikke det at jeg har noe videre problem med å sove i samme seng som en annen, men det blir litt feil i forhold til instruktør-/elevrollene. Nåvel, vi hadde en fin helg sammen, men jeg må innrømme jeg bli litt irritert da jeg fikk vite at tursjefen vår hadde fått det svart på hvitt at sengen vi fikk var smal, og kun egnet seg for noen som var, og jeg siterer, «veldig glad i hverandre eller kjærester».
Jeg skrev tidligere at jeg har begynt å høre en del på elvisplatene mine igjen, og det gir jo et godt humør. En ting som alltid har kjennetegnet personligheten min, er at klær og musikk gjenspeiler humøret mitt. I det siste har det vært mye In Flames igjen. Det er ikke det at ting har vært så fryktelig ille, men jeg har mistet det gode humøret igjen. Jeg er nå tilbake til den gamle, traurige, «hvorfor?»
DP hjalp til med avisene i morges. Jeg var hos han i går og hjalp til med ved. Nå skal vi av gårde og ordne mer ved. Jeg skulle visst få en sekk eller to for hjelpen, og med tanke på hvor kaldt det er i huset, så gjør ikke dét noe. Jeg er ikke kjempegira på å gjøre noe i dag, men jeg har da fått fjernet litt av børa fra skuldrene i det siste. Jeg får hjelp (takket være skattepengene) til å få unna regningene som jeg ikke har sjanse til å hanskes med. I går fikk jeg vite at kjelleren skal få stå inntil HELP har funnet ut av hvordan saken skal håndteres, og nå i dag var jeg ferdig bare ti minutter over sju med avisruta. Det tegner til å bli en bedre dag.
Nå først, før vi drar, skal jeg prate ferdig med Mazetar. Det var hyggelig å få en oppmerksomhet fra uventet hold, og jeg kjenner at det absolutt har gjort børen lettere. Nå skal jeg gjøre det jeg kan for å få en god dag. Og når jeg er ferdig i dag, skal det spilles ordentlig D&D på PC. Jeg laster ned (lovlig) Temple of Elemental Evil. Gjett om jeg gleder meg! Det er flere år siden sist jeg spilte det.
