Robert og jeg hadde oss nok et heftig eventyr helga som var nå. Han hadde fått med seg stallgutten, Levi Glimrí, som slave/leiegutt/kanonføde, og etter å ha reist et stykke kom de til et vann der de oppdaget et par kobolthoder som stakk opp fra ormegresset 130' foran dem. De trakk seg tilbake et stykke, siden det så ut til at speiderne ikke hadde lagt merke til dem enda, Levi fikk rustning, skjold og øks fra Bergwin (eller Bergulf, som Levi kjente ham som), og de snek seg innpå dem – hvilket vil si at Levi skulle gå midt på veien for å avlede oppmerksomheten deres, mens Bergwin trasket på sida, uti gresset, ute av syne for dem.
Dessverre viste det seg naturligvis at det var flere der, fire stykk faktisk, så det ble en litt heftigere kamp enn de hadde trodd, og midt i det hele, da de trodde kampen nærmet seg slutten, ble Bergulf angrepet bakfra av en støttetropp på tre stykk som så ut til å ha greid å snike seg rundt dem, gjennom skauen.
Det hele gikk, naturligvis, i Bergwins favør. Dog, den tapre Levi, han falt i kamp, til Bergwins store ergrelse. Han hadde jo tross alt investert tid og krefter på ham, og så presterte han å være så unyttig!
Etter å ha tatt knekken på hele gjengen, deriblant en som utviste overraskende evner som kriger (det er utrolig hvor lite utnyttet alle mulighetene i kamp til vanlig er – feint, disarm, bullrush og sunder er glimrende taktiske valg som virkelig kan snu en vanskelig kamp til ens egen favør, for ikke å snakke om alternativene fight defensively (-4 på angrep, +2 AC) og total defense (+4 AC, ingen AoO, standardhandling (altså ingen angrep heller). Kobolter har faktisk en helt normal intelligens, 10 hvis jeg ikke tar feil, og med tanke på at de har Craft (trapmaking) er det egentlig ganske feil å spille dem som så dumme som de ofte blir gjort. Feige, ja, men dumme, nei.
I hvert fall, etter å ha knertet dem, som nevnt over, gjennomsøkte han dem og området for å se om han fant noen spor etter hvor de kom fra. Naturligvis, med så mange kobolter på én plass, var det ei lita hule i nærheten, 2' høy og 2½' bred, og inn smatt hobbiten.
Bekmørkt som det var, tok han med seg ei lanterne. Han så den lave gangen åpnet seg litt, slik at han som den lille fyren han var snart kunne gå oppreist. Gangen dreide til høyre, så han satte fra seg lanterna og krøp litt lenger frem for å se om han kunne se noe der. Han hørte lyder av noe som ble knust og malt (en kobolt som kvernet kjøtt, med bein og alt, for å fôre de glupske monstrøse tusenbeinene lenger inn). Da kobolten så skyggen hans, sendte han selvsagt av gårde noen slyngekuler mot Bergwin, så han trakk seg raskt tilbake.
Den kløktige unge mannen fant til slutt ut at han skulle tenne et bål ved hulas inngang, og én etter én ble de tvunget ut av hula. Med røyk i øynene ble de en lett kamp for Bergwin Skallekn…Nøtteknekker, og etter at det ikke kom noen flere på ei stund, gikk han seg en tur inn i hula igjen.
Han fant bevis på at de hadde slått seg godt til rette der. Oppe til høyre på tusjtegninga ser man ei smie, og det var ikke rart de ble nødt til å rømme, for der det er smie er det røyk, og der det er røyk er det ei pipe. Med gjennomtrekk og røykfylt bål (vått ormegress og andre godsaker) i den ene enden var de sjanseløse, når den andre enden var en tjukk vegg av, vel, fjell.
Videre innover, der en stalagmitt og -titt har vokst sammen, og av koboltene, sannsynligvis, blitt hogd til for å gi dem ganger av komfortabel bredde til å bevege seg i, aktiverte Bergwin ei trykkplate, som slapp ut de innesperrede tusenbeinene. Bergwin gjorde naturligvis rask prosess med dem.
Etter det var det videre innover (etter å ha fått reversert felleprosessen ved å vektbelaste en trykkplate ved tusenbeinburet), hvor han fant en mektig koboltkonge (med et par HD som fighter). Han tok på kløktig vis knekken på ham, ved å påkalle et monster som tok den første støkken, samtidig som det skadet kongen, mens Bergwin fikk sendt av gårde ammunisjonen sin i kongens svake pannebein.
Dagens resultat? Enorme rikdommer som han fikk mesket seg i, mens han overtok hula som hvilested for å komme seg til hektene igjen.
Alt dette ble improvisert. Jeg visste på forhånd at han skulle reise videre. Når jeg kjører slike eventyr, bruker jeg d% for å sjekke hvordan reisen går, og forteller hvor mange timer de har reist. Er jeg riktig heldig har de såpass lang reisetid før det skjer noe, at de har en rast i mellomtida. Da er det vanligvis noe de vil fortelle om hva de gjør, hvem de erter, hvem som jakter, hvem som tenner bål, og ikke minst får spillerne muligheten til å gjøre eventuelle strategiske valg så de er klare for reisen videre. I mellomtiden har jeg fått lest i MM, fått sjekket lista over monster sortert etter CR, og funnet en passende utfordring, dersom utfordringene jeg får i heftet mitt med tabeller over tilfeldige trefninger blir for utfordrende for gruppa (som de er for en 1.-nivå-karakter som reiser alene). Når tiden er inne, har jeg utfordringa klar, og små skisser tegnes når det blir behov. Bildet til høyre er det jeg tegnet i notatene mine, og utfra den enkle tegningen, kombinert med noen raske terningkast mot tabellen for Random Dungeon Generation endte jeg opp med eventyret som ble avsluttet med hulevandring og de dertilhørende kampene, slik det står beskrevet og illustrert ovenfor.
Jeg har hatt mye spilling som har vært gjort kun med Kjerstis karakter Mmimas, der hun har seilt med Kystens sverd nedover kysten av Rocharan'nore for å finne seg en legendarisk panter utenfor jungelbyen. Et heftig sjøslag fikk han blant annet kjempet seg gjennom, og påfølgende førstegangskasting av reinkarnasjon, som nesten endte opp med å ta knekken på Mmimas, ved å fremskynde fødselen hennes. Hun svimte av av anstrengelsen ved å kaste magi,
så mannskapet med skipsdoktoren/kvartermesteren i spissen måtte gjøre hestekutt (=keisersnitt) på henne for å få ut ungene. Heldigvis viste det seg at styrmannen hadde helbredende hender (eks-ridder), så både ungene og Mmimas klarte seg godt.
