Jobbtrivsel

Hvem skulle ha trodd det? At jeg skulle bli norsklærer? Kanskje minst av alle jeg. Men nå er jeg her, bor her, jobber her, og jeg er faktisk ganske så godt fornøyd med den nye tilværelsen min. Jeg var flink på skolen, men norsk var i grunn faget det tok meg lengst tid å bli trygg i.

Arbeidsdgaen min

Jeg begynte å jobbe på Lingu torsdag 5. september 2024. De to første dagene var det opplæring via Zoom. Mandagen deretter, på mammas bursdag, begynte jeg å undervise. Første uke med nytt AMO-kurs (arbeidsmarkedsorientert kurs) er innrykksuke, der vi kartlegger alle elevenes ferdigheter og øvrige relevante data og fordeler dem i klasser. Deretter starter undervisninga for alvor.

På morgenen torsdag 14. november 2024. Vi begynte dagen med å synge Thorbjørn Egners «Røvervise» og så deretter en episode av Peppa Gris.

En vanlig dag begynner vi med Peppa Gris. Episodene er faktisk ikke så dumme, for vi får mange språklige vendinger å ta opp derfra. De er også flinke til å ta i bruk dialekter der, så de får hørt flere varianter av norsk, både dialekt- og sosiolektmessig. Ofte synger vi også en sang, og jeg har henta fram flere Thorbjørn Egner-sanger. Tanken er at vi skal se Folk og røvere i Kardemomme By nå snart, og jeg gleder meg iallfall veldig til det.

Andre dager begynner vi gjerne med diktat; det er det vi skal i dag. De synes selv at de får stort utbytte av det, og det trener dem jo i to av nøkkelferdighetene (lytting og skriving), og når jeg tar med ekstra oppgaver knytta til det, får de også øvd på lesing, av og til også snakking. Diktatene handler som regel om ting som skjer i Samanehs verden, men av og til tar jeg andre temaer.

De første timene bruker vi å fokusere på grammatikk og nye gloser. Ofte har vi grammatikk- og tekstforståelsesoppgaver tilknytta dette også. Å komme opp med nye oppgaver er både krevende og morsomt, men innimellom synes jeg at jeg treffer godt. Jeg får også god bruk for dataferdighetene mine, f.eks. regnearkkunnskapene mine når jeg lager tilfeldige spillkort.

I den andre halvdelen av dagen bør jeg bli flinkere til å gi dem egenarbeidstid. De siste to dagene har de fått mye av det, og det hjelper dem godt. Noen er flinke til å jobbe selvstendig og utfordre seg selv, andre er fortsatt svært avhengige av teknologi og sliter med å frigjøre seg fra Google Translate. Det er forståelig; det er vanskelig å lære seg et nytt språk som voksen, for vi har en tendens til å leke mindre og våge mindre, og vi forventer mer av oss selv enn hva som er rimelig.

Vi har også Kahoot én til to ganger i uka. Jeg har funnet ut at det er et svært nyttig hjelpemiddel, og personrig mener jeg at lagspill gir det største læringsutbyttet, for da samsnakker de om spørsmålene, som i seg selv er nyttig.

Trivsel

Men dette er ikke det eneste som skaper trivsel; det å ha et godt kollegium er også viktig, og det har jeg her. Jeg gleder meg til å se dem og jeg føler meg verdsatt. Hver dag banker sjefen på døra til hver av oss lærerne og hører hvordan vi har det. Tenk det‽ Det er nokså annerledes enn hva jeg har vært vant til. Innimellom kommer det lille angstdyret og melder seg, men jeg merker at jeg føler meg trygg, og dét skal man ikke undervurdere.

Det en rart med det: Når man har en arbeidsplass å gå til og kolleger som ønsker en velkommen, når kunnskapen man har etterspørres og andre er nysgjerrige på en, så er det lett å trives. Ja, lønna kunne ha vært bedre. Men man kan tåle mye hvis man trives med det man gjør, og det gjør jeg.

P.S.: Ja, psykedyret er også der; jeg merker det innimellom. Men jeg er friskere enn hva jeg har vært på lenge.

P.P.S.: Jeg er ikke frisk, bare friskere. Mye godt har skjedd. Vi har kjøpt oss hus (mer om det seinere}, vi er i ferd med å selge i Skottland og vi har god råd. Tenk det!

Vi har kjøpt oss hus!

Et av målene våre med å flytte hit, var å få oss eget hus. Eneste grunn til at vi bor der vi bor nå, var for å ha en base til å finne oss huset vi ønsket oss. Nå endte vi ikke opp med drømmehuset – til det har vi for store ønsker og for lite penger – men vi har fått et hus som vi virkelig ser fram til å gjøre til vårt. I dag, etter mye bal med papirarbeid (noe Kjersti – brav! – tok seg av nesten helt og holdent alene), var endelig pengene i orden, dokumentert i henhold til hvitvaskingsreglene, og jeg fikk gleda av å ta turen ut til kontoret deres og hente nøkkelen.

Det var noe helt spesielt med å gå inn der og stå i det som nå var huset vårt. Jeg kjente at jeg ble rent rørt av det; en vel nesten kunne vente det. Jeg ringte Kjersti etter at utbyggerrepresentanten var dratt bare for å kunne få dele følelsen – den ble så mektig.

Det eneste som gjenstår nå, er å få skaffet snekker, flislegger, kanskje en rørlegger (for å få ordnet med sluk på badet, for slikt er visst nymotens) og flyttebyrå. Vi komer til å dra fra leiligheta vår så snart vi har mulighet. Bare vi har seng og pult, kan vi få gjort jobben vår; alt det andre ordner seg sånn etter hvert. For oss begge er nok rosinen i pølsa at vi endelig får oss egen hage igjen.

Det er visst ingen ende på hva som skal ordne seg nå. Merkelig, det går til slutt. Livet er ikke perfekt, men det begynner jaggu meg å bli «nokså likanes».

Prøvelser i prøvetida

Dagene nå går med til lesing, lesing og enda mer lesing. Jeg har lest godt og vel halve den siste pensumboka i historie, og i morgen skal jeg starte på religionslesinga; innleveringa av eksamen i antikkens religion er på fredag, så det er ikke mye tid igjen, særlig siden vi har siste samling i antikkens historie torsdag og fredag, så hele de dagene går bort til det. Jeg håper jeg greier å lese til og skrive ferdig eksamen innen onsdagskvelden. I uansett tilfelle er det en fin måte å få tida til å gå – og tankene til ikke å gjøre det.

Jeg hadde første psykologtime på lang tid i dag. Etter eget ønske hadde jeg fått ei dame å prate med igjen, for jeg synes ikke det var helt behagelig å prate med en mann om det; i tillegg synes jeg ikke han jeg hadde var den rette for å hjelpe meg å arbeide meg mot ei løsning. Det var en merkelig opplevelse jeg hadde i dag. Hun spurte meg ut om litt av hvert – det var i grunn ganske behagelig, det å møte en behandler som tok litt styringa – og kom til å spørre meg om jeg hadde mistet noen som var kjær for meg. Jeg snakket om onkel Øyvind, og, tolv år etter, kom følelsene endelig fram for første gang. Det var befriende, vanskelig, godt, fælt… Jeg har hatt noe å tenke på resten av dagen.

Så hvordan har jeg det egentlig? Treninga i dag var veldig god. Jeg hadde det veldig fint, og mestret det meste godt synes jeg. Ronny Theodorsen og jeg øvde sammen på toveis énsteg, og det var ei veldig god økt med masser av fin kontakt mellom angrepene og blokkene. Jeg var i det hele tatt i svært godt humør. Da sistemann gikk fra garderoben, derimot, falt det sammen. Jeg ble stående ganske lenge, lenende mot veggen, før jeg hørte Silje-Maris stemme skape godstemning inne i treningshallen og hørte hvor glad og ivrig hun var; da tok jeg meg sammen og dro av gårde. Jeg lot være å sykle hjem; jeg tenkte det var det beste, også fordi det hadde regnet og blitt utrolig glatt.

Jeg kom hjem med den vanlige bussen, dro en tur på butikken og kjøpte meg noe godt å kose meg med, dro hjem, spiste mer av pizzaen jeg bakte, så Crank sammen med Kjersti, dro en ny tur ned på butikken og kjøpte eksamensskrivegodter til Kjersti og ei ny flaske brus til meg selv. Jeg trengte å få skrevet dette, så herved tilbys en beklagelse til de som måtte snuble over det.

Tilbake til psykolog

Det skumle ordet måtte frem igjen. For snart et par uker siden bestilte jeg meg ny time hos psykologen, og klokka kvart på ett i dag var det til pers. Jeg tror vi satt atskillig lengre enn den normerte klokketimen, men det var vel kanskje nødvendig.

Mye tid, alt for mye tid har gått med til å fundere og gruble over tilværelsen siden midt i jula i fjor. Det hele startet vel med det mildt sagt overraskende møtet jeg fikk med gamle instruktørkolleger/elever. Siden den gang da, har det dessverre gått jevnt og trutt den veien jeg trodde jeg hadde sluttet å gå. Fjoråret var, særlig siden sommeren, preget av jevn, dog sakte, fremgang. Men innimellom kom tanken snikende, om hvorvidt jeg noen sinne kommer til å bli frisk.

I dag tror jeg ikke det. Jeg tror det er på tide at jeg innser at dette er noe jeg sannsynligvis blir nødt til å leve med resten av livet. Det er en trist, pessimistisk tanke, men er slik jeg nå ser det, den eneste realistiske. Jeg håper bare det viser seg å være feil (så en liten rest av den gamle, evige optimisten lever kanskje fortsatt).

Jeg sendte meldinger til Kjersti og Charlotte etter timen. Jeg har andre òg jeg kan henvende meg til. Noen føler jeg jeg kan gjøre det med, men vil helst ikke. Andre føler jeg jeg kan gjøre det med, men får som regel ikke svar hos. Det er klart det betyr noe! Men dette er ikke et angrep på noen. Det er bare tankene jeg tenker nå, som jeg trenger så fryktelig gjerne å få skrevet ned.

Bloggen min var opprinnelig ment for nettopp det formålet, men jeg hadde aldri motet til å ta det opp skikkelig, ikke før nå. Det er klart jeg savner en del av det gamle jeg hadde. Før i tida var jeg plagsomt optimistisk. Nå er jeg plagsomt trist. Jeg unngår kontakt med de fleste av vennene mine, og jeg lurer på om noen av de jeg kaller venner, kanskje helst vil være bekjente. Andre igjen, de øker jeg kontakten med. Stakkars dem…?

De to første målene jeg bør sette meg, tror jeg, er å slutte å frykte dagene jeg skal å trene. Treningen er ikke problemet, folkene er stort sett ikke problemet heller, men hjemturen… Den kan ta opp til to timer. Veien hjem er egentlig rundt en halvtimes spasertur lang. Det andre jeg bør prøve å gjøre noe med, er å finne en bedre måte å få kontroll på sinnet (som i «et sinn») mitt, enn å slå vegger. Det virker, så absolutt, det gjorde også skjæringen, men som jeg visste da og fortsatt vet: det er en effektiv, men fryktelig ukonstruktiv måte å løse problemet på. Strengt tatt tror jeg den viktigste effekten av det er at jeg ikke lærer hvordan håndtere det.

For et par år siden dro jeg på trening og instruerte etter å ha skåret opp armen min. Det var smertefullt, og jeg syntes jeg var en tosk som gjorde det, men det hjalp meg å holde fokuset oppe. Nøyaktighet med sterile blad gjorde det lettere å skjule det. Et par uker etter de første kuttene var jeg ei helg i Geiranger med familien. Ingen så det da heller. Ikke en gang Kjersti, som lå ved meg i senga, la noen gang merke til det, før jeg selv valgt å vise henne det.

Jeg tror emo-moten kan være noe av det verste som har skjedd for de som har virkelige problemer. Det avskrives, selv av deres egen generasjon, som «emo» dersom noen egentlig, virkelig sliter. Vi har per i dag ikke kommet et eneste, nevneverdig skritt nærmere en aksept av at den psykiske helsen vår er en sidestilt, likeverdig del av helsen vår. Fortsatt opplever arbeidstakere å bli ignorert, misforstått eller sett ned på dersom de skulle ha slike problemer og forsøker å ta det opp. Fortsatt opplever pasienter som søker hjelp av legen sin å bli avvist med en gammeldags, respektløs mening om at det løser seg av seg selv. Fortsatt skammer folk seg, jeg også, om å fortelle om det.

Og det er feil.

Herved ønsker jeg meg selv lykke til. Motgang styrker oss, sies det. Det ser ut til at jeg skal bli et supermenneske.

Æ e flenk

Æ ordna med pengeteng nu, og æ va tell og med innjom nættbanken. Flenke mæ.

Røde tall og svart humør

Et av problemene jeg virkelig slet med den gang da jeg gikk hos dr. Ulvestad, var post. Jeg greide ikke å finne motet til å hente inn posten. Jeg greide ikke å sette meg ned for å se hvem som skulle ha penger. Jeg har det i grunn slik fremdeles, men nå, i dag, er ALT gjort opp. Jeg har faktisk ikke én eneste regning som skulle ha vært behandlet, og det føles som om noen har løftet meg ut av en synkende bil. Og det er ikke tilfeldig at jeg valgte det bildet.

Nå skal jeg se om jeg orker noe særlig mer i dag. Jeg så i bunken som jeg fikk satt meg ned med i totida i natt, at brevet fra sykehuset endelig hadde kommet. Men som jeg burde ha forstått, var det bare et brev som fortalte at jeg kom til å få et brev… Jeg regner overhodet ikke med å komme inn før over nyåret, og da blir det i Tromsø i stedet, regner jeg med. Jeg må i hvert fall uansett komme meg vekk. Natta var hard.

De siste dagene har jeg gjort alt jeg har lært og visst for å være i godt humør, og jeg har virkelig hatt det fint de siste dagene – faktisk den siste uka. Men i forigår kveld og natta som var, funket ikke ting som de skulle. Når skal jeg noensinne bli ferdig med dette? Tenk om…