Kan menn gråte?

Jeg er kanskje ikke musiker lenger – selv om jeg anser meg selv for fortsatt å være det – men den utdannelsen jeg har, har gjort meg i stand til å oppleve musikk på et vis som jeg vil påstå at mange går glipp av (på godt og vondt). Én ting som følger med det, er de intense følelsene musikk kan gi, og for meg ble det en måte å lære meg selv å føle mer enn sinne. Så kan menn gråte? Det åpenbare svaret er selvsagt «ja», men for min del i alle fall, er svaret mer komplekst enn som så.

Jeg har tenkt på denne teksten den siste uka. Ja, det er klart at menn biologisk sett kan gråte. Jeg tenkte at jeg skulle undersøke litt nærmere hva det er som gjør at vi gråter, men har funnet ut at det faktisk ikke er det som er interessant i denne sammenhengen. Spørsmålet om hvorvidt menn kan gråte, handler om noe mer enn den fysiske evnen til å gjøre det. Jeg, for min del, måtte lære meg selv hvordan å gjøre det, og det skjedde seinere enn hva man kanskje skulle tro: Første gang jeg kan huske at jeg gråt etter tidlig barndom, er på Utsikten i Tromsø. Når? Mens jeg hørte på musikk, nærmere bestemt Elvis’ versjon av American Trilogy fra Live at Madison Square Garden. Det er noe med mektig musikk som alltid taler direkte til hjertet mitt; jeg kjenner det innerst inni meg, føler det både sjelelig og intellektuelt. Når jeg er i stand til å forstå hvordan noe er gjort, greier jeg å få en intellektuell nytelse ved det som fyller meg med glede; når jeg samtidig opplever en fullstendig tilstedeværelse i det musikalske uttrykket, og uttrykket i seg selv er sterkt, og dessuten når jeg da også er for meg selv, da greier jeg å slappe av nok til at jeg kan bli rørt, og kanskje til slutt gråte.

For å kunne gråte må jeg bevisst tillate meg selv å slappe av så mye at jeg kan leve helt i øyeblikket og kjenne følelsene som kommuniseres; vanligvis må det også være noe kvalitativt, intellektuelt sterkt over det som uttrykkes.

Jeg begynte å tenke på hele denne tematikken da jeg så Nightwish med Floor Jansen i spissen framføre Ghost Love Score her om dagen.

Nightwish med Ghost Love Score, først i Buenos Aires 2012, så på Wacken 2013, og til slutt Tampere i (muligens) 2017. Den første har den beste slutten; Wacken er fantastisk rå – hun har tydelig blitt varm i støvlene og har funnet sin egen stil og si egen tolkning – og tonene er krystallklare, vakre og særpregede; og Tampere-konserten … Det er rimelig tydelig at nå er det på hjemmebane; den er helt glimrende.

Det er ikke første gangen jeg hører den; i det siste har jeg faktisk sett en god del reaksjonsvideoer, og til og med når jeg ser musikken med avbruddene som gjerne følger i slike, får jeg den samme reaksjonen på slutten av den: Jeg begynner å puste mye dypere, det kjennes ut som hjertet slår mer; jeg blir grepet av følelser som er så intenst sterke at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med dem; og hvis jeg greier å slappe av, kommer tårene. Og det gjelder ikke bare denne låta; å se Five Finger Death Punchs Wrong Side of Heaven gjør like vondt hver gang. Om du ikke har sett den, her er den (og ha på hodetelefoner og sørg for at du er i fred mens du ser den – musikkvideoen er grufull, sterk og sannferdig):

Five Finger Death Punch: Wrong Side of Heaven (Wrong Side of Heaven and the Righteous Side of Hell).

Men det trenger ikke å være slike sterke videoer til tilsvarende musikk. Jeg hadde en lignende opplevelse av å se den avsluttende trommesoloen i Whiplash (Damien Chazelle, 2014). Mange meninger er ytret om filmens verdi som dokument over studievilkårene en lever under når en tar høyere musikkutdanning, men at filmen har ei sterk musikalsk-emosjonell avslutning kan i alle fall jeg skrive under på. Igjen, det er ikke bare musikken i seg selv, men den totale følelsen, følelsen av et menneske-i-musikk, av at et menneske blir musikk. Også andre ting gir meg slike følelser, og særlig når jeg ser eller hører ting med sterke underliggende følelser i, sånn som LADbible-samtalen Old Soldier Meets Young Soldier | The Gap, eller hvis jeg leser noe gripende. Jeg har vanskelig for ikke å føle det som føles på den andre sida av mediet.

Men så kommer hovedspørsmålet mitt igjen: Kan menn gråte? Egentlig burde det sies slik: Kan menn gråte? Samfunnet vårt i dag vil ha det til et rungende Ja!, men er det egentlig slik? Det ser ut til at det kommer veldig an på hvor man kommer fra. I asiatisk film, i alle fall i østasiatisk film (som t.d. koreansk og kinesisk film), er gråtende menn ikke bare vanlig, men tydeligvis veldig positivt ansett. Det er ikke til å undres over; for å bli et balansert menneske, må man ha en balanse mellom feminine og maskuline kvaliteter (음양 (eum-yang), eller 陰陽 (yīnyáng)); det må med nødvendighet innebære at et sunt menneske kan vise både aggresjon og følsomhet, både kunne være sint og kunne gråte.

Enn her? Her i Vesten?

Da jeg var ungdom, syntes jeg alltid at scenen i Dødelig våpen, der Murtaugh kommer på jobb og snakker med en av de yngre kollegene sine, var spesiell. Er det virkelig slik? lurte jeg. Her er et utdrag fra manuset (s. 31):

L.A.P.D. – MORNING

A zoo. A sign reads METRO ROBBERY/HOMICIDE.

Roger Murtaugh sits at his desk, lost in thought. Behind him, McCASKEY, Class Three Detective. He talks to Murtaugh:

McCASKEY
See, you’re behind the times, Sarge. Guys in the Eighties aren’t tough. They’re sensitive people. They show emotions around women and shit like that. (beat) I think I’m an Eighties man.

MURTAUGH
How you figure?

McCASKEY
Last night: I cried in bed, so how’s that?

MURTAUGH
Were you with a woman?

McCASKEY
No, I was alone, why the fuck you think I was crying?

MURTAUGH
Sounds like an Eighties man to me.

Noen år før dette, da jeg ramlet ned trappa (uten at noen så det), merket jeg at jeg (slik jeg hadde for vane) var i ferd med å ta til tårene. Jeg slo meg, var vel knappe ti år gammel; det hadde vært en normal reaksjon. Men noen hadde sagt til meg at hvis jeg sluttet å vise at ting gjorde vondt, kom jeg til å bli mindre plaget, så der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle gråte mer. Det burde ikke la seg gjøre så lett, men slik jeg husker det i alle fall, var det slik det gikk til – denne kvelden sluttet jeg å gråte.

Det er kanskje verdt å si at det ikke utgjorde store forskjellen, i alle fall ikke som jeg merket meg. (Men det er nå ei historie som bedre hører hjemme en annen plass eller en annen dag.)

Jeg prøvde å gråte da onkel Øyvind døde, men ikke engang da jeg fikk se ham på sykehuset, død, kom tårene. Det var ikke mindre vondt inni meg – han var den beste vennen min, den jeg visste at alltid kom til å være der for meg og aldri kom til å dolke meg i ryggen. Noen år før det, da den første store kjærligheten min (som jeg nok neppe hadde sjansen på) ble sammen med kameraten min, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan. Da jeg knakk sammen i militæret, var det eneste jeg ville gjøre å gråte, men jeg visste ikke hvordan; jeg greide riktignok å snakke om hvordan jeg hadde det, og ble overført så jeg fikk sjansen til å fullføre tjenesten min, men ingen tårer var å finne. Da jeg ble overfalt i søvne, det samme etterpå. Da jeg var fullstendig alene på bursdagen min i 2001, til tross for invitasjoner og tilbakemeldinger om at Det hadde vært kjempetrivelig., selv om jeg var helt fra meg da jeg snakket med Kjersti på telefonen dagen etter …

Store gutter gråter ikke.

Så kan menn gråte? Ikke i Vesten. Burde menn kunne gråte? Selvfølgelig! Vi ser det nå og da på film, i musikkvideoer (som den over), og det er besynderlig hvordan synet av en voksen mann som gråter i en vestlig kontekst i hvert fall av meg oppleves som uendelig mer gripende, enn når jeg ser det samme i en østlig kontekst. Hele opplevelsen av synet blir annerledes, fordi det i den østlige konteksten er så mye mer akseptert. Mens jenter og kvinner kan tillate seg å gråte med venninner, med venner, med familie, med kjæreste, er rommet den sosiale konteksten «vestlig mann, vestlig samfunn» gir for hele sinnsuttrykket, så altomfattende begrenset. En mann kan ikke være for sint («Nazi!» (Ja, jeg har faktisk hørt det brukt i en slik situasjon.)), ikke være for følsom («Emo!»), ikke være glad i å gi en klem («Overgriper!»). For en mann – i alle fall for mange menn – er det å ha et følelsesliv en hemsko og intet annet. Det må skjules, legges lokk på, helst ikke eksistere.

Og ja, selvsagt er dette på ingen måte sunt.

Mann som gråter. Foto: Tom Pumford.
Lisens: Unsplash photos are made to be used freely.

Hva kan man så gjøre? Når jeg gråter, skjemmes jeg – ingen unntak. Jeg vil ikke skjemmes over det, men ryggmargsrefleksen min forteller meg at dette er noe som ikke burde komme til syne for noen. Jeg har noen veldig gode, veldig nære personer i livet som har latt meg vite at de selvsagt er enig med meg i at det ikke burde være slik. Hvorfor skal ikke menn kunne gråte når kvinner kan? Kultur? Historie? Ulike kjønnsroller? Alle tre er nok like gode forklaringer på saken, men det gjør dem ikke sannferdige for det. Og her bruker jeg sannhet/sannferdig i betydninga noe som gir oss ei rettesnor på hva idealet burde være.

Svaret på spørsmålet burde være enkelt; det burde ganske enkelt være et ja. I bunn og grunn må det være et tredelt svar på spørsmålet. Kan, eller rettere sagt, bør menn gråte?

1. Biologisk sett: Ja (hvis en ser bort fra biologiske avvik).
2. Helsemessig sett: Ja.
3. Sosialt sett: Ja, men ofte har vi ikke lov, selv når det åpenbart burde være det.

I mellomtida fortsetter jeg å trene meg selv til å gjøre det med å høre på og nyte god musikk, la begeistringa over hjelpe meg til å felle en gledeståre, og helst når jeg er helt alene for meg selv. Et skritt av gangen? Så blir det kanskje bedre for neste generasjon.

Tilbakefall

For noen dager siden skreiv jeg en post om hvordan zilsparkampanjen hadde blitt lagt død. Jeg kommer til å gjøre ei omskriving av den posten om ikke så lenge nå; jeg vil tro at innholdet her kommer til å forklare hvorfor.

Etter at Kjersti reiste sørover, tenkte jeg det skulle bli godt å få litt tid for seg selv. Samtidig var det midt i det verste eksamenskjøret. Jeg hadde bestemt meg for å sørge for å ha gode rutiner i dagene mine, for jeg vet av erfaring at det hjelper; dagene gikk derfor med til lesing og atter lesing, og mot slutten av periodene, skriving.

9. mai sett fra verandaen vår. Været var helt suverent.

Jeg var ikke alene. Etter å ha kommet i gang, begynte Marie-Victoria å komme hit daglig; hun visste at jeg trengte selskap, og det gjorde veldig godt. Kveldene merket jeg godt at det var tomt i huset, men heldigvis fikk jeg snakket med Kjersti på Skype hver kveld, og noen ganger et par ganger per dag. Likevel, det ble dager der jeg virkelig slet, men en av tingene som virkelig hjalp, var det supre været vi fikk. Jeg tok meg tid til å nyte sola hver dag, liggende på verandaen fra tidlig morgen til sola forsvant bak hjørnet mens jeg spiste, med bare få avbrekk innendørs for å kjøle meg ned. Jeg fikk lest vanvittig mye slik!

Resultatet ble som ønsket (A + A), etter denne særdeles effektive innspurten, men jeg skal ta for meg det senere i en annen post.

Jeg ble ferdig med eksamenene, og så kom alenedagene. Kjersti kom tilbake ei kort stund, før hun dro til Alta, og jeg merket at ting jeg hadde hatt i bakhodet lenge, begynte å gjøre seg stadig mer gjeldende. Jeg har hatt en vår som har blitt stadig bedre, men jeg har hatt folk rundt meg hele tida. Da den vanlige dagen tok slutt, folk begynte å dra og rutinene ikke lenger var der, fikk jeg tid til å tenke, og jeg tenkte mye.

Den første knekken startet etter at Kjersti hadde dratt til Alta og Marie-Victoria var dratt på ferie. Jeg mistet det som hadde holdt meg oppe gjennom dagene: selskapet til Marie-Victoria mens Kjersti var borte og pratene med Kjersti etter at Marie-Victoria var dratt hjem for dagen. Jeg forsøkte å samle meg, og forsøkte å aktivt gjøre noe for å bedre situasjonen, men det hjalp lite. Folk har egne planer, og det er ikke alltid jeg passer inn i dem. Dette er ikke bebreidende på noe vis, det er bare erkjennelse av fakta. Problemet er at jeg, når jeg begynte å slite, ikke greide å tenke rasjonelt.

17. mai var den første virkelig tunge dagen jeg fikk. Jeg deltok aktivt i borgertoget, og fikk mye skryt for at jeg var stemningsskapende. Jeg har lastet opp bildene fra toget i en egen post. Dagen i forveien, da jeg skjønte at jeg kom til å bli alene på dagen, begynte jeg å sende meldinger til folk for å spørre om de hadde lyst til å komme på 17. mai-feiring her hos oss, men det er klart at det ble alt for kort varsel; folk har jo oftest planlagt slikt dager i forveien. Etter å ha kommet tilbake fra borgertoget, tok jeg frem noe av maten jeg hadde kjøpt, tilberedte den, pyntet bordet, lagde meg fest-grillmat som jeg serverte meg selv på finserviset, og gjorde mitt beste for å nyte kvelden.

Det hjalp egentlig ikke så mye. Jeg spiste maten min; jeg ville nyte den. Jeg spiste desserten min, selv om den var enkel og kjøpt ferdig på butikk; jeg ville nyte den. Jeg hadde dekt på pent, pusset bestikket, hatt kaka på pent fat, vaniljesausen i dessertsausmugga, fruktcocktailen i fin skål. Det hjalp egentlig ikke. Jeg følte meg uendelig ensom og uendelig verdiløs. Sist gang jeg kjente så sterke følelser, var da ingen av de inviterte valgte å komme til 21-årsfeiringa mi, rett etter at jeg hadde flyttet hit. Jeg var så desperat trist at jeg nesten gråt, ville gråte, men jeg fikk ikke til det heller, så jeg lot meg heller bli sint på at meg selv for at jeg syntes synd på meg selv. Jeg kunne tross alt for det selv, ikke sant?

---

Når dette skrives er det fredag den 6. juni 2014. Posten her ble ikke gjort ferdig før nå; jeg valgte å forsøke å tenke tilbake på hva som skjedde, skrive det siste avsnittet og få den ut. Det er ei grunn til at fjoråret nesten ikke har noen poster. Høsten er svært mangelfull. Jeg kommer kanskje tilbake til disse tingene senere. Nå er jeg i samme situasjon som da, alene her nordpå, men det går noe bedre. Jeg har akkurat gjort ferdig et kort arbeidsoppdrag, og er igjen der jeg var, med ingen flere oppgaver å gjøre, og lite lyst til å få gjort noe. Eksamen gikk ikke bra, i hvert fall den første, og jeg skal etter all sannsynlighet klage på karakteren og kreve ny vurdering (dette var i HIS-3021: Fra nordfront til kald front (…)). Nå må jeg prøve å komme meg hjem. Jeg går på medisin, men har blitt mindre flink til å ta den til rett tid, dels fordi jeg har vært nødt til å holde meg opp lenger utover kveldene. Fortsetter jeg nå, kommer jeg meg neppe hjem i det hele tatt, så jeg avslutter dette her. Måtte fjorårets opplevelse aldri gjenta seg.

Den beste gaven noen kan få…

…kan ikke kjøpes. Men først noe helt annet. Jeg fikk en henvendelse angående en tidligere post, og synes jeg bør oppklare hva jeg mente:

fredag 20. november 2009

Selvmordet som ikke ble

Dette er en post jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men aldri har tatt mot til meg å gjennomføre. Jeg vil skrive om den dagen jeg skulle drepe meg selv.

30. januar 2007—en tirsdag tror jeg det var—var jeg på mitt kanskje mentalt dårligste noen gang. Jeg hadde i lengre tid hatt en jevn bedring, og ting ble stadig bedre mot jul. Hele familien var samlet. Jeg stortrivdes. Så kom hverdagen igjen, og alle forsvant. Ingrid-Elin dro tilbake til England, Robert til New Zealand, og tante Elisabeth og onkel Einar dro jo tilbake til USA. Aldri hadde jeg følt meg mer alene enn der og da.

Jeg hadde akkurat begynt å ha timer bare annenhver uke, siden det hadde begynt å gå såpass mye bedre tidligere. Så vidt jeg husker var dette den første gangen det hadde gått så lang tid. Jeg ankom Molde, og var uvanlig tidlig ute. Det var ca. en time igjen til jeg skulle til doktor Ulvestad, og jeg var allerede helt i ørska. Det eneste jeg greide å konsentrere meg om, var å kjøre bilen. Til slutt kjørte jeg ned på kaia i Molde, mot stadionet. Jeg er ikke helt sikker på hvor det var, men en plass der det var satt ut en resirkuleringsstasjon. Jeg rygget bilen inn dit, med ansiktet ut mot fjorden.

Klokka var rundt ni, og jeg skiftet fra In Flames til Meshuggah. “I” fylte bilen. Motoren sto og gikk, bilen sto i gir, og clutchen og bremsen var nede. Jeg kjente en sorg, mer uendelig og dyptfavnende enn hva jeg hadde kjent noen sinne før, krype stadig mer inn i meg. Tårene presset på, men som før greide jeg ikke å gråte.

Jeg kjente at tanken på å endelig avslutte livet mitt, en tanke som hadde levd sterkere og sterkere i meg de siste ukene, nå for alvor kom frem. Jeg greide ikke å se en grunn til å leve videre. Det argumentet som tidligere hadde hindret meg i å gjøre noe mer med det, kone og familie – det hadde da ikke hjulpet meg så langt. For hver dag som gikk, og slik hadde det vært de siste årene, hadde ting blitt verre og verre. Jeg så fortsatt syner, riktignok ikke like ofte som for et halvår siden, men likevel. Jeg brukte hvert ledige minutt i løpet av dagene på å planlegge, vurdere, eliminere gamle og skape nye metoder for å ta livet mitt. Jeg hadde flere alternativer som hadde blitt stadig mer aktuelle, men nå, endelig, skulle jeg befri meg selv fra helvetet jeg befant meg i. Det var ikke så lenge siden jeg hadde lest om ei som hadde omkommet som følge av at bilen hennes hadde rullet ut i fjorden på motsatt side av Molde. Det var en metode som virket.

Jeg skrudde opp musikken. Klokka var vel rundt halv ni nå. Jeg gikk flere ganger over hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg måtte få stor nok fart til å komme meg over kanten. Jeg tenkte på at bilen blir ødelagt, men jeg visste at det ikke ville være noe problem. Jeg hadde forsikret meg, og Kjersti kom til å endelig slippe å tenke på den store gjelden vår, som jeg visste at jeg til dels var skyld i. De økonomiske problemene våre kom til å bli eliminert, og hun kom til å få det bedre. Hun kom til å slippe å plages med en mann som ikke dugde til å holde oss godt forsørget. Jeg visste hun kom til å sørge, men jeg visste at hun også kom til å få det bedre, hvis jeg endelig tok mot til meg—ikke var så pysete mer—og gjennomførte det jeg så uendelig lenge, så uendelig mange ganger hadde tenkt å gjøre. Jeg var i en transe, og for første gang på lang, lang tid, var tankene mine virkelig samlet rundt ett eneste fokuspunkt.

Jeg var klar.

Et brutalt, sterkt lyst slo imot meg fra øst. Sola sto opp, og vekte meg fra den selvpåførte rusen jeg var i. Jeg tok telefonen min, og skrev ned alt jeg tenkte og sendte til Charlotte. Jeg tenkte "Vær så snill å være våken", og hun var. Jeg fikk et langt svar. Jeg leste, skrev mer, og til slutt svingte jeg til venstre, og kjørte til sykehuset.

Det kan ha vært et kvarters tid senere. Jeg greide å holde meg sånn noenlunde samlet. Det ble en tøff time. Jeg var ikke klar til å gå da jeg gikk, men vi gjorde nøyaktige avtaler om hva jeg skulle gjøre til neste uke, og lovte å møtes igjen da. Da døra gikk igjen bak meg kom endelig tårene, og etter en stund oppdaget jeg at neste pasient satt bak meg. Jeg bet sammen tennene, kvalte gråten og samlet meg, og gikk med påtatt hevet hode ut derfra.

---

Frem til da vet jeg at jeg hadde vært diagnostisert som en pasient med middels grad depresjon samt angst. Da jeg avsluttet samtaleterapien, fikk jeg vite at jeg hadde fått endret diagnosen til alvorlig depresjon (testen jeg tok i begynnelsen var ett poeng unna “alvorlig” allerede da). I papirene mine står det ingen ting om den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø.

---

Den dag i dag hender det at jeg angrer på at jeg ikke en gang den dagen var i stand til å fullføre ønsket mitt. Jeg blir fortvilt når jeg hører folk snakke nedsettende om de som har tatt sitt eget liv (eller forsøkt å gjøre det). De vet ikke hva de snakker om. Jeg orker ikke å gå mer inn på det nå, men er åpen for diskusjoner.

I ettertid av dagen, inviterte jeg Charlotte ut på årsdagen. Det ble ikke noe av i år, av forskjellige grunner. I fjor ble vi mange fler enn tenkt, men det var da trivelig det også.

Jeg er lei.

Pussig nok var det In Flames som dukket opp i ørene mine nå. Ja, den samme låta også. De som er interessert: Jeg har nå lastet opp søknaden min til II. dan, der jeg skriver meg om dette. Den kan leses via 200-posters-posten min.