Verdensdagen for selvdrapsforhindring 10. september 2016

En dag etter trening, da jeg måtte få uttrykt tankene mine: Carpe·mortem (Grip døden), skrevet i støvet på busskurglasset.

Bildet «suicide-illustration-43» fra Sam Parker’s artikkel What Can We Do About Britain’s Male Suicide Crisis?, 7. desember 2015, Esquire UK.

― How are you?

― Don’t ask if you don’t want to hear the answer.

― I really want to know …

― I’m shitty, getting worse every day.

Vellykket og lykkelig utenpå …

For noen dager siden var jeg den ene av de to samtalepartnerene over. Ikke alle er så heldige at de har ei venninne (eller venn) som forstår og som ønsker å vite; ikke alle har – ikke minst – noen som faktisk spør og oppriktig ønsker å vite svaret på det sedvanlige spørsmålet Hvordan har du det?. Ikke alle har noen i omgangskretsene sine som ser dem. Ikke alle har en omgangskrets.

Jeg har mange ting som burde gi meg all grunn til å være glad, lykkelig, fornøyd med livet – mange ytre omstendigheter som burde tilsi at jeg ikke bare anså meg selv som, men følte meg selv som ikke bare et vellykket menneske, men lykkelig. Jeg anser meg selv som vellykket; jeg føler meg mislykket. Jeg har tatt en ny grad på universitetet, en grad der masteroppgaven ga meg summa cum laude, og oppgaven ble tildelt prisen for 2015s beste masteroppgave på UiT med et kjønnsteoretisk perspektiv; jeg har fått meg jobb på Registreringssentral for historiske data, der jeg settes pris på for jobben jeg gjør (og den jeg er?); jeg har ei flott kone som bryr seg om meg og lar meg være meg selv, langt mer enn hva mange andre hadde gjort; jeg har noen særdeles gode venninner som jeg alltid kan stole på aldri kommer til å snu meg ryggen. I det hele tatt har jeg egne evner og ressurser rundt meg som alle burde tilsi at jeg er glad, lykkelig og fornøyd med livet. Men jeg er ikke glad; jeg er ikke lykkelig; jeg er ikke fornøyd med livet. Jeg ser ingen verdi i meg selv for min egen del.

Sort/hvitt-bilde (egentlig en anigif, men jeg valgte stillbildet) av en mann som oppgitt lener seg bak mot veggen, og sier det så mange folk så mange ganger skulle ønske de sa: I’m not fucking fine. Hentet fra bloggen Demons Live in Me.

… men ødelagt innvendig

La meg være litt grusom. Du som har en unge: Tenk deg at hver dag du står opp, er den første tanken du våkent tenker, at du finner barnet ditt brutalt ihjelkjørt. Du som er et søsken: Tenk deg at hver gang du setter deg på busstoppen, greier du ikke å bli kvitt tanken om at søskenet ditt henger fra lyktestolpen ved siden av, død. Du som har en god venn: Tenk deg at hver gang du vasker koppene, greier du ikke å la være å se for deg at den gode vennen din gjør det samme, og ved et uhell knuser et glass som skjærer over pulsåra og tar livet av ham – sakte. Du som har ei god venninne: Tenk deg at hver gang du skjærer opp mat til middag, greier du ikke å la være å seg for deg venninna di liggende på gulvet, med kniven kjørt inn til skaftet en plass mellom andre og syvende venstre ribbein.

Forferdelige tanker, ikke sant? Forskjellen er at dette er det jeg gjør hver dag, om meg selv. Men kan du ikke bare la være? Ingen vil tenke slike tanker; det er derfor det er en sykdom. For tida går det forholdsvis bedre, så jeg tenker ikke hver eneste en av disse hver eneste dag; noen av dagene er det ikke så verst, og jeg tenker bare én slik tanke i løpet av dagen; andre dager kommer de tilbake igjen og igjen, og i mange andre, langt grusommere varianter. Men det går altså bedre denne uka; vanligvis skjer det bare et par ganger for dag. Men andre har det da verre; jeg burde ikke klage!

Høres det slitsomt ut? Det er det. Det er derfor jeg jobber så lange dager som mulig; ofte er jeg først på jobb og sist å dra. Det er derfor jeg påtar meg aktiviteter og ansvar, mer enn hva mange andre ønsker. Det var blant annet derfor jeg jobbet 10 til 16 timer daglig med masteroppgaven min, vanligvis seks dager i uka – i perioder sju. Jeg er velsignet med evna å kunne jobbe særs konsentrert, og hvis jeg bare har noe å henge fingrene i, slipper jeg tankene mine.

Er det flere enn meg som hører det absurde i å ønske å slippe tankene mine? Er ikke det jeg prøver å gjøre å slippe unna meg selv? Er ikke det egentlig et umulig prosjekt?

Mann, mandighet og selvdrap

Jeg har lært av feilene jeg har gjort tidligere, og enda hvor mye jeg måtte ønske at jeg ikke satt her og tenkte dette – ɔ: at jeg ikke lenger eksisterte – så gjør jeg det. For min del handler dødsønsket i stor grad om ønsket om ikke å eksistere; dessverre er det få andre måter å gjøre det på, enn å forgå. Men jeg er en ressurssterk mann, både av indre og ytre omstendigheter. Jeg har nok en gang – for tredje gang? – begynt i psykiatrisk terapi, fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg i tide tok opp den negative spiralen jeg begynte å bevege meg i med fastlegen. Det er litt mindre vanskelig å gjøre det nå enn første gang, men jeg føler meg akkurat like udugelig som mann likevel. Kanskje det er det som gjør at menn er så «suverent» mye sterkere representert på selvdrapsstatistikken enn kvinner? Jeg synes Sam Parker (referert over) beskriver problemet veldig godt i artikkelen sin fra 2015:

Imagine a virus we don’t fully understand is killing young men in record numbers. It kills three times as many British men as women, although nothing adequately explains why. The government confirms that while almost all other leading causes of death are being slowly eroded by medical and social progress, deaths caused by this virus are at their highest for decades. Yet the money we spend on researching and treating the problem stands at a fraction of what we spend on those other leading causes of death, as do charitable donations from the public.

The deaths this virus has caused have risen to the point that if you are a man between 20 and 49, you’re more likely to die from it than cancer, road accidents or heart disease. It is the biggest threat we face, the number one killer. The figures are chilling, and yet still it is something we hardly discuss, in public or private — which is a significant part of the problem itself.

Selvdrap – et ord som Politiet er flinke til å bevisst bruke til fordel for «selvmord» – er det riktige ordet å bruke. De som har sett bloggen min før, har sett sitatet jeg har øverst til høyre fra Metanoia.org/suicide: Suicide is not chosen; it happens | when pain exceeds | resources for coping with pain. (Linjeskiftene satt inn av dem.) Det var slik det var for meg. Da jeg sist gang forsøkte å ta livet mitt, var det ikke fordi jeg bevisst valgte det der og da, ei heller fordi jeg hadde planlagt å gjøre det på det tidspunktet; det som skjedde var at et noe ble for mye, og jeg forsvant mentalt fra denne verden og eksisterte kun i handlinga som skulle forløse meg. Skuffelsen over å mislykkes var total. Et mord er ei tilsiktet handling, et drap er utilsiktet; (i praksis) ingen begår selv-mord – glem ikke at den suicidale lider under den for unge voksne nest mest dødelige sykdommen vi kjenner til. Jeg anbefaler enhver å stikke innom Verdens helseorganisasjon og lese faktaarket «Suicide», og IASPs side om verdensdagen for selvdrapsforhindring.

Over skyene er himmelen alltid blå, og så blir alt svart

Bilde fra Suicide Prevention [Project] på Tumblr.

Jeg er utmerket godt klar over at det hadde såret mange dypt om jeg skulle begå selvdrap; derfor gjør jeg mitt beste for å forhindre at det skjer. Jeg kan ikke love at jeg lykkes. Det jeg håper, er at de rundt meg skal forstå at selvdrap og selvmord er to forskjellige ting; dersom det skulle skje, vet de da – i det minste – at de ikke har noen grunn til å klandre seg selv for noe. Kona mi, familien og vennene mine har gjennomgått mye på grunn av meg, og jeg er dem evig takknemlig for alt de har gjort. Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å begå selvdrap; det jeg kan love er at jeg skal gjøre mitt beste. Det jeg kan håpe er at de tror meg på det.

Studier – depressivitet – suicidalitet

Denne posten ble opprinnelig skrevet natt til 24. september 2014. Jeg oppdaterte den etter å ha ankommet uni på dagen.

Midnatt, natt til 24. september

Jeg har gått lenger til psykolog enn jeg liker å tenke på. Hvorfor jeg ikke blir bedre, synes jeg blir stadig vanskeligere å forstå. Psykiateren jeg går til nå har akkurat skiftet avdeling, og med det kom også endring i hvor ofte jeg skal ha timer. Vi snakket om dette på slutten av timen, og hun argumenterte for at det kanskje er best for meg at jeg ikke har time hver uke; man får ikke nødvendigvis mer utbytte av hyppigere timer.

Jeg har brukt de siste par–tre ukene på å henge med så godt jeg har vært i stand til. Det nærmer seg året for de mislykkede selvmordsforsøkene, og det er klart jeg tenker på det, særlig når jeg sitter på lesesalen alene. Jeg har hatt usedvanlig mange spilleoppdrag etter at jeg kom tilbake, men det kan bli for mye av det gode; mandag, altså i går, hadde jeg nok en elendig dag der jeg ikke fikk gjort noe som helst. Jeg bestemte meg for å regne dagen som fridag, ettersom jeg tross alt hadde brukt helga på arbeid, og i dag fikk jeg faktisk begynt å skrive noen ord på masteroppgaven.

Hvordan veien fremover blir, er vanskelig å si. Det eneste jeg kan love, er at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det er dessverre, virker det som, vanligvis for lite. Men jeg er nå fortsatt her.

Fra RXAdvices.com:

7 Critical Depression Symptoms In Men

Depressed men have a heightened anxiety and they constantly worry about something or the other. At work, depressed men constantly worry about failure.

Slik er det også for meg. Det er som om hodet mitt gnager igjen og igjen på Gjenta etter meg: Jeg er mislykket. Gjør andre en tjeneste og vær mann nok til å gjøre slutt på det.

Middag, 24. september

Hvordan har alt dette påvirket hverdagen min? Studiene er mye hardere enn hva de har vært før. Jeg sliter med å finne motivasjon til å lese og jobbe, og i dag var jeg så elendig da jeg våknet, at jeg ble liggende til halv elleve. Det er godt å komme på universitetet, og det at jeg drar hit hver dag er viktig for at dagene skal ha mening i det hele tatt. Men hva hjelper det når jeg ikke får gjort noe? Jeg var veldig fornøyd med at jeg i går endelig greide å åpne første kapittel av masteroppgaven min og begynne på omskrivinga av det. Men ikke lenge etter at jeg var kommet i gang, ble jeg sittende fast med et Endnote-problem. Men jeg er i gang–

Første gang jeg fikk karakteren D var i fjor; jeg fikk den i emnet «Fra nordfront til isfront». I det andre emnet, derimot, fikk jeg A (i emnet «»). Jeg kjente meg ikke igjen i begrunnelsen jeg fikk for karakteren i det første av emnene, men fikk meg aldri til å klage på karakteren, og det plager meg. På den ene sida føles det som om jeg er sytete og klagete; det er jo bare å ta seg sammen! Men – og dette er et stort men – hvorfor skal jeg kreve mer av meg selv enn hva jeg gjør av andre? Hvorfor skal jeg kreve høyere standarder av meg selv enn andre? Hvorfor skal jeg kritisere meg selv for ting jeg ikke mestrer, når jeg aldri hadde kommet til å gjort det mot noen andre, verken uttalt eller tenkt?

Jeg ønsker å være best. Jeg håper at innsatsen min skal gi de resultatene jeg så sårt trenger, at jeg skal lykkes i å få mulighet til å endelig få en fast jobb der jeg får utfordret meg selv og utviklet meg selv. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det som organist, selv om selve spillinga er både selvutviklende og gledende for meg; å bedrive religiøst arbeid kan ikke bare ikke gi meg den utviklinga som person jeg trenger, men det kommer dessuten til å være i direkte konflikt med det intellektuelle selvet mitt. Så karrièremulighetene mine ligger innen akademia. Skal jeg kunne lykkes her, må jeg være på topp. Og det er dette som er grunnen til at jeg ikke greier å akseptere mindre enn mitt beste for min egen del. Jeg kreve mer av meg selv enn andre, for mulighetene mine innskrenkes for hver dag jeg blir eldre.

Det er (ofte) når jeg begynner å se på hvilke muligheter jeg egentlig har i fremtida at jeg begynner å innse realitetene: at jeg ikke har de mulighetene jeg drømmer om å ha, at det er på tide at jeg innser hvem og hva jeg egentlig er. Veien derifra til å endelig gjøre noe nyttig for andre er veldig kort.

Første time hos ny psykolog

I dag var første timen min hos dr. Grønstad. Hun var ei veldig trivelig dame. Høy, slank, lyshåret; behagelig vesen, bestemt håndtrykk, rolig stemme; fulgte godt med, stilte oppfølgingsspørsmål. Jeg fortalte henne hvordan det var for meg: at jeg følte det som et nederlag å måtte starte med psykologtimer igjen, og hun forstod. Jeg har egentlig følelsen av at jeg ikke snakket sammenhengende. Jeg synes jeg gikk fra det ene til det andre, og ikke fullførte så veldig mye.

Hun spurte meg på slutten av timen om hvordan jeg syntes det var, og jeg fortalte henne at «det er godt, nå i ettertid, å ha fått kommet i gang.» Jeg har fått time i romjula den 29. Hun lurte på om jeg trengte en time allerede før jul, men jeg tror ikke jeg trenger det nå. Jeg har nok mer å snakke om når det nærmer seg slutten av jula.

Jeg fikk vite at hun hadde lest igjennom det som var skrevet av journalopplysninger om meg. Det var faktisk skrevet utfyllende journal kun fra de tre første timene. Jeg ble litt skuffet over det.

Jeg sliter fortsatt med soloppgang i Molde.

Selvmordet som ikke ble

Dette er en post jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men aldri har tatt mot til meg å gjennomføre. Jeg vil skrive om den dagen jeg skulle drepe meg selv.

30. januar 2007—en tirsdag tror jeg det var—var jeg på mitt kanskje mentalt dårligste noen gang. Jeg hadde i lengre tid hatt en jevn bedring, og ting ble stadig bedre mot jul. Hele familien var samlet. Jeg stortrivdes. Så kom hverdagen igjen, og alle forsvant. Ingrid-Elin dro tilbake til England, Robert til New Zealand, og tante Elisabeth og onkel Einar dro jo tilbake til USA. Aldri hadde jeg følt meg mer alene enn der og da.

Jeg hadde akkurat begynt å ha timer bare annenhver uke, siden det hadde begynt å gå såpass mye bedre tidligere. Så vidt jeg husker var dette den første gangen det hadde gått så lang tid. Jeg ankom Molde, og var uvanlig tidlig ute. Det var ca. en time igjen til jeg skulle til doktor Ulvestad, og jeg var allerede helt i ørska. Det eneste jeg greide å konsentrere meg om, var å kjøre bilen. Til slutt kjørte jeg ned på kaia i Molde, mot stadionet. Jeg er ikke helt sikker på hvor det var, men en plass der det var satt ut en resirkuleringsstasjon. Jeg rygget bilen inn dit, med ansiktet ut mot fjorden.

Klokka var rundt ni, og jeg skiftet fra In Flames til Meshuggah. “I” fylte bilen. Motoren sto og gikk, bilen sto i gir, og clutchen og bremsen var nede. Jeg kjente en sorg, mer uendelig og dyptfavnende enn hva jeg hadde kjent noen sinne før, krype stadig mer inn i meg. Tårene presset på, men som før greide jeg ikke å gråte.

Jeg kjente at tanken på å endelig avslutte livet mitt, en tanke som hadde levd sterkere og sterkere i meg de siste ukene, nå for alvor kom frem. Jeg greide ikke å se en grunn til å leve videre. Det argumentet som tidligere hadde hindret meg i å gjøre noe mer med det, kone og familie – det hadde da ikke hjulpet meg så langt. For hver dag som gikk, og slik hadde det vært de siste årene, hadde ting blitt verre og verre. Jeg så fortsatt syner, riktignok ikke like ofte som for et halvår siden, men likevel. Jeg brukte hvert ledige minutt i løpet av dagene på å planlegge, vurdere, eliminere gamle og skape nye metoder for å ta livet mitt. Jeg hadde flere alternativer som hadde blitt stadig mer aktuelle, men nå, endelig, skulle jeg befri meg selv fra helvetet jeg befant meg i. Det var ikke så lenge siden jeg hadde lest om ei som hadde omkommet som følge av at bilen hennes hadde rullet ut i fjorden på motsatt side av Molde. Det var en metode som virket.

Jeg skrudde opp musikken. Klokka var vel rundt halv ni nå. Jeg gikk flere ganger over hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg måtte få stor nok fart til å komme meg over kanten. Jeg tenkte på at bilen blir ødelagt, men jeg visste at det ikke ville være noe problem. Jeg hadde forsikret meg, og Kjersti kom til å endelig slippe å tenke på den store gjelden vår, som jeg visste at jeg til dels var skyld i. De økonomiske problemene våre kom til å bli eliminert, og hun kom til å få det bedre. Hun kom til å slippe å plages med en mann som ikke dugde til å holde oss godt forsørget. Jeg visste hun kom til å sørge, men jeg visste at hun også kom til å få det bedre, hvis jeg endelig tok mot til meg—ikke var så pysete mer—og gjennomførte det jeg så uendelig lenge, så uendelig mange ganger hadde tenkt å gjøre. Jeg var i en transe, og for første gang på lang, lang tid, var tankene mine virkelig samlet rundt ett eneste fokuspunkt.

Jeg var klar.

Et brutalt, sterkt lyst slo imot meg fra øst. Sola sto opp, og vekte meg fra den selvpåførte rusen jeg var i. Jeg tok telefonen min, og skrev ned alt jeg tenkte og sendte til Charlotte. Jeg tenkte "Vær så snill å være våken", og hun var. Jeg fikk et langt svar. Jeg leste, skrev mer, og til slutt svingte jeg til venstre, og kjørte til sykehuset.

Det kan ha vært et kvarters tid senere. Jeg greide å holde meg sånn noenlunde samlet. Det ble en tøff time. Jeg var ikke klar til å gå da jeg gikk, men vi gjorde nøyaktige avtaler om hva jeg skulle gjøre til neste uke, og lovte å møtes igjen da. Da døra gikk igjen bak meg kom endelig tårene, og etter en stund oppdaget jeg at neste pasient satt bak meg. Jeg bet sammen tennene, kvalte gråten og samlet meg, og gikk med påtatt hevet hode ut derfra.

---

Frem til da vet jeg at jeg hadde vært diagnostisert som en pasient med middels grad depresjon samt angst. Da jeg avsluttet samtaleterapien, fikk jeg vite at jeg hadde fått endret diagnosen til alvorlig depresjon (testen jeg tok i begynnelsen var ett poeng unna “alvorlig” allerede da). I papirene mine står det ingen ting om den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø.

---

Den dag i dag hender det at jeg angrer på at jeg ikke en gang den dagen var i stand til å fullføre ønsket mitt. Jeg blir fortvilt når jeg hører folk snakke nedsettende om de som har tatt sitt eget liv (eller forsøkt å gjøre det). De vet ikke hva de snakker om. Jeg orker ikke å gå mer inn på det nå, men er åpen for diskusjoner.

I ettertid av dagen, inviterte jeg Charlotte ut på årsdagen. Det ble ikke noe av i år, av forskjellige grunner. I fjor ble vi mange fler enn tenkt, men det var da trivelig det også.

Jeg er lei.

Pussig nok var det In Flames som dukket opp i ørene mine nå. Ja, den samme låta også. De som er interessert: Jeg har nå lastet opp søknaden min til II. dan, der jeg skriver meg om dette. Den kan leses via 200-posters-posten min.

Det var en gang…

Nå på tampen av dagen sitter jeg og ser over en del av de gamle postene min. Jeg startet på begynnelsen. Jeg skjønner fortsatt hva som lå bak det jeg skrev. Det var mye som var galt den gang da. Jeg visste så godt at jeg kjørte meg selv i grøfta, men jeg tror ikke jeg greide å bry meg om det. Det var alt for mye som surret rundt i hodet mitt til at jeg overhodet kunne sette av tid til å tenke på meg selv.

Akkurat nå sitter jeg og prater med en av flere personer jeg mistenker sliter med det samme som jeg gjorde i den alderen: ensomhet. Det er et forferdelig ord. Å i det hele tatt å definere det burde være utenom enhvers evne, men likevel kan det oppsummeres så utrolig kort. Å være ensom er å være alene i en verden fylt med medmennesker. Heldigvis har jeg det ikke slik lenger.

I det siste har jeg fundert mye på hvordan jeg hadde det som ung tenåring. Stort sett hver dag var jeg alene. Da skolen var ferdig, var det kun leksene jeg hadde å forholde meg til. Jeg var den eldste. Søsteren min hadde venninner som jeg var sammen med innimellom, men jeg hadde ingen venner jeg selv kunne henvende meg til. Det var først på videregående jeg fikk en ekte venn. I dag har jeg en del venner—ganske få på min alder, men de som er der, er virkelig gode venner.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om nå… Det handler vel mest om at jeg ikke lenger er der jeg var – jeg har kommet et steg videre – dog likevel ikke vekk fra der jeg var. Jeg må, før eller senere, innse at jeg har forårsaket min egen fortapelse. Jeg håndterte det ikke den gang da, ikke da jeg hadde sjansen, og nå må jeg leve med det.

---

Æ veit ikkje koffør, men akkorat nu e æ bære jævlig ne'før.

Å håndtere en telefon fra en suicidal person

Jeg var en tur innom Metanoia.org som jeg henviser til i sitatet mitt, og leste litt om det som står der. Da kom jeg over teksten “Handling a Call from a Suicidal Person”, som jeg ikke har lest på veldig lang tid. Jeg fant ut at det er på tide at den blir oversatt til norsk, for det er en veldig god veileder som jeg selv har tatt meg i å ønske at andre hadde lest.

Hvordan håndtere en telefon fra en suicidal person

1. Vær deg selv. “De rette ordene” er uviktige. Hvis du er bekymret, kommer stemmen og væremåten din til å vise det.
2. Lytt. La personen få gi fra seg fortvilelsen, frigjøre sinnet. Hvis vedkommende gis sjansen til å gjøre dette, kommer han eller hun til å føle seg bedre når samtalen er ferdig. Uansett hvor negativ samtalen virker, er det faktum at den fant sted et positivt tegn, et rop om hjelp.
3. Vær sympatisk, ikke-dømmende, tålmodig, rolig, aksepterende. Den som ringer har gjort det rette ved å ta kontakt med en annen person.
4. Hvis den som ringer sier “Jeg er så deprimert at jeg ikke orker mer,” så still spørsmålet: “Har du selvmordstanker?” Du planter ikke idéer i hodet hans. Du gjør en god ting for ham. Du viser at du er bekymret, at du tar ham alvorlig, at det er i orden for ham å dele smerten sin med deg.
5. Hvis svaret er ja, kan du begynne å stille følgende serie spørsmål: Har du tenkt på hvordan du vil gjøre det (PLAN); Har du det du trenger (MIDLER); Har du tenkt på når du vil gjøre det (TID). 95% av alle selvmordsringere kommer til å svare nei i løpet av denne spørsmålsserien eller svare at tidspunktet er satt til en eller annen gang i fremtiden. Dette vil være lettende for dere begge.
6. Det å snakke om problemene en stund letter på den suicidales ensomhet og oppsamlede følelser, og gjør vedkommende oppmerksom på at en annen person bryr seg og gir følelsen av å bli forstått. De blir også slitne – kjemien i kroppen forandrer seg. Disse tingene fjerner den verste oppilnede følelsen og hjelper dem gjennom en dårlig natt.
7. Unngår argumentasjon, problemløsing, rådgiving, raske henvisninger, forkleining og å gjøre så den som ringer får følelsen av å måtte forsvare de suicidale følelsene hans. Det viktige er ikke hvor ille problemet er, men hvor vondt det er for den som har det slik.
8. Hvis personen har spist tabletter, få detaljene (hva, hvor mye, alkohol, andre medikamenter, siste måltid, generell helsetilstand) og ring Giftsentralen på 22 59 13 00. En annen person kan ringe mens du snakker med personen, eller du kan få personens samtykke og gjøre det selv på en annen person mens den som ringte deg kan høre din side av samtalen. Hvis Giftsentralen anbefaler umiddelbar medisinsk hjelp, spør om den som ringte deg har en slektning, venn eller nabo i nærheten som kan hjelpe med transport eller ambulansen. I noen tilfeller kommer personen i første omgang til å nekte medisinsk hjelp. Husk at telefonoppringingen er et rop om hjelp og vær ved ham på en sympatisk og ikkedømmende måte. Spør om adressen og telefonnummeret i tilfelle han ombestemmer seg. (Ring eventuelt nummeret for å forsikre deg om at det er opptatt.) Hvis du tilhører en organisasjon og dere ikke sporer samtaler, husk å si det til ham.
9. Ikke gjør det alene. Få hjelp under samtalen og debrif etterpå.
10. Den som ringer deg kan være bekymret om noen andre som er suicidale. Bare lytt, forsikre ham om at han gjør det rette ved å ta situasjonen på alvor, og sympatiser med den stressende situasjonen hans. Med litt støtte, greier mange tredjeparter å finne en fornuftig handlingsplan selv. I de sjeldne tilfellene der tredjeparten faktisk er førsteparten, vil bare det å lytte gjøre deg i stand til å nærme deg problemet hans. Du kan spørre “Har du noensinne vært i en situasjon der du har tenkt på selvmord?”
11. Den viktigste ressursen for håndtering av smerte er hjelp fra en som er utdannet innen behandling av psykiske problemer. En person som føler seg suicidal bør få hjelp, og få det så raskt som mulig.

Av David L. Conroy, PhD. Gjentrykk på Metanoia.org med tillatelse.
Oversatt av Tor-Ivar Krogsæter.

Snart 30. januar

30. januar 2007 blir nok ikke glemt med det først. Nå nærmer det seg toårsdag for vendepunktet mitt, og jeg blir litt tankefull av det.
Nok om det. På tide å komme i gang for dagen.

P. S.: Da jeg så gjennom bloggen min, så jeg at den første posten min var først i mars, og i fjor skrev jeg ingenting om dagen.

Jeg kan nå nevne her hva som skjedde i fjor:

Jeg hadde invitert ut Charlotte for å kunne ta en liten prat, bare hun og jeg, og samtidig få sjansen til å gi henne en gave som takk for alt hun hadde gjort for meg, og ikke minst 30.1.2007. Det endte opp med at det var hun, Helge, Susann, Kjersti og jeg (m. fl.?) som gikk på Mama Rosa, i stedet for bare vi to. Det var jo trivelig det. Men... Ikke akkurat det jeg hadde planlagt. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det samme i år.

Tekst til Zamia?

Jeg burde få levert Zamia til forlag. Kanskje jeg kunne tjent litt på stykket? I mellomtiden kan dette leses:

Vann
Kaldt, omsluttende,
griper sjelen.
Dras ned.

         Dreper.
            Befrir.
              Løsriver.
               Fri.

                Fri.

                 Fri!

Befris.
Varme hender, kaldt
stål
dreper friheten.

   Endelig oppnådd.

Frarøves.   

Nytt vann, ny sjanse.

200-posters-jubileum

Jeg vil gjerne gratulere meg selv med 200 poster. I den anledning vil jeg gjerne benytte anledningen til å fortelle omverdenen hva jeg har vært gjennom de siste to årene.

Det har uten tvil vært den tøffeste tiden jeg noen gang hadde kunnet tenke meg, og jeg har vært så langt nede som noen mann kan være. Den beste måten å fortelle historien på, er ved å laste opp søknaden min til II. dan.