Nå på tampen av dagen sitter jeg og ser over en del av de gamle postene min. Jeg startet på begynnelsen. Jeg skjønner fortsatt hva som lå bak det jeg skrev. Det var mye som var galt den gang da. Jeg visste så godt at jeg kjørte meg selv i grøfta, men jeg tror ikke jeg greide å bry meg om det. Det var alt for mye som surret rundt i hodet mitt til at jeg overhodet kunne sette av tid til å tenke på meg selv.
Akkurat nå sitter jeg og prater med en av flere personer jeg mistenker sliter med det samme som jeg gjorde i den alderen: ensomhet. Det er et forferdelig ord. Å i det hele tatt å definere det burde være utenom enhvers evne, men likevel kan det oppsummeres så utrolig kort. Å være ensom er å være alene i en verden fylt med medmennesker.
Heldigvis har jeg det ikke slik lenger.
I det siste har jeg fundert mye på hvordan jeg hadde det som ung tenåring. Stort sett hver dag var jeg alene. Da skolen var ferdig, var det kun leksene jeg hadde å forholde meg til. Jeg var den eldste. Søsteren min hadde venninner som jeg var sammen med innimellom, men jeg hadde ingen venner jeg selv kunne henvende meg til. Det var først på videregående jeg fikk en ekte venn. I dag har jeg en del venner—ganske få på min alder, men de som er der, er virkelig gode venner.
Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om nå… Det handler vel mest om at jeg ikke lenger er der jeg var – jeg har kommet et steg videre – dog likevel ikke vekk fra der jeg var. Jeg må, før eller senere, innse at jeg har forårsaket min egen fortapelse. Jeg håndterte det ikke den gang da, ikke da jeg hadde sjansen, og nå må jeg leve med det.
Æ veit ikkje koffør, men akkorat nu e æ bære jævlig ne'før.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar
Jeg har nå valgt å ta sjansen på å la alle som ønsker få kommentere. For å forhindre uønskede robotkommentarer, har jeg valgt å slå på kommentarmoderering.
Ta hensyn og les over det du har skrevet før du sender det; et lite øyeblikk ekstra kan ofte gjøre verden et lite knepp bedre.