Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Du har kanskje lest at du kan bruke klokka som kompass, men har du undret på hvordan? Her skal jeg kort forklare hvordan du gjør det og hvorfor det er slik.
Speiderne sier Alltid beredt!, og det gjør de klokt i. Det er alltid bedre å ha med seg mer enn man trenger og ikke trenge det, enn motsatt. Så når du skal på en lengre tur, sørg for å ha med deg ei analog klokke. Hvorfor? De bare virker. Så lenge de har strøm, og batteriet varer på ei moderne klokke i flere år, så viser de tida rett, og du kan i tillegg få ekstra nytte ut av den: som kompass. Hvordan gjør du det? Metoden er forholdsvis enkel, men vær obs på om det er før eller etter middag (12.00) (mer om dette lenger ned):
På den nordlige halvkula:
Legg klokka så timeviseren peiker mot sola (juster for sommertid hvis nødvendig).
Hvis det er vanskelig å finne retninga, stikk en kvist eller lignende i jorda så du får en lang, smal skygge.
Halver vinkelen mellom der timeviseren er og klokka tolv på urskiva.
Sør er denne nye linja.
På den sørlige halvkula:
Legg klokka så klokka tolv peiker mot sola.
Halver vinkelen mellom klokka tolv og timeviseren (justert for sommertid hvis nødvendig).
Hvorfor virker dette og hva gjør jeg i midnattsolas land?
Å vite hvordan, som en god egypter, er sølv; å vite hvorfor, som en god greker, er gull. Hvorfor virker denne metoden og hvorfor er den som den er? Forklaringa mi tar utgangspunkt i den nordlige halvkula og krever bare litt grunnleggende geometri for å forstå. Som du kanskje husker fra grunnskolen, deler vi sirkelen inn i 360 grader. Franskmennene prøvde seg på 400 grader, men det funker dårlig til praktisk bruk; et seksagesimalt system er langt bedre, siden det er langt mer faktoriserbart. Siden sola bruker ett døgn på å fullføre en sirkel på himmelen, betyr det at den beveger seg 360 ∕ 24 = 15° per time. Urskiva vår har også 360° rundt, men er delt inn i tolv, så hver time på urskiva er 360 ∕ 12 = 30°; eller, sagt på en enklere måte: Siden klokka går to ganger rundt urskiva per døgn, må nødvendigvis hver time på klokka være dobbelt så mange grader som distansen sola beveger seg.
Hvis klokka hadde vært firogtjuetimers (ha, ta den, Språkrådet!), hadde hver time på klokka tilsvart en like stor bevegelse på himmelen. Da kunne man ganske enkelt lagt klokka så timeviseren pekte mot sola, og da hadde klokka tolv alltid pekt mot nord.
Men, siden klokka er tolvtimers, følger det logisk at hver time på klokka er dobbelt så langt som sola har gått. Dette betyr at man må halvere vinkelen tilsvarende:
Klokka ett (01.00)
Sola har gått 15° mens klokka har gått 30°. Det betyr at hvis vi vrir timeviseren mot sola, blir klokka tolv på klokka vridd 15° lenger til venstre enn hva nord var. Hvis vi halverer vinkelen, finner vi nå nord.
Klokka to (02.00)
Sola har gått 30° mens klokka har gått 60°. Det betyr at hvis vi vrir timeviseren mot sola, blir klokka tolv på klokka vridd 30° lenger til venstre enn hva nord var. Hvis vi halverer vinkelen, finner vi igjen nord.
Klokka seks (06.00)
Sola har nå gått 90° mens klokka har gått 180°. Det betyr at hvis vi vrir timeviseren mot sola, blir klokka tolv på klokka vridd 90° lenger til venstre enn hva nord var. Vi halverer vinkelen og finner igjen nord på klokka tre på urskiva.
Klokka sju (07.00)
Sola har nå gått 105° mens klokka har gått 210°. Sola er altså på halv fire på klokka mens timeviseren peiker mot sju. Når vi roterer klokka, peiker klokka tolv 105° til venstre for nord, som er halvparten av de 210 gradene klokka har gått. Vi halverer vinkelen og finner igjen nord, nå på klokka halv fire på urskiva.
Klokka ti (10.00)
Sola har nå gått 10 × 15 = 150° rundt himmelen mens klokka har gått 300°. Når vi roterer klokka peiker klokka tolv 150° til venstre for nord, som er halvparten av de 300 gradene klokka har gått. Vi halverer vinkelen og finner igjen nord, nå på klokka fem på urskiva.
Klokka tolv (12.00)
Sola har nå gått 180° rundt himmelen og står beint i sør, mens klokka har gått 360°. Vi snur klokka så timeviseren peiker mot sola, altså 180° til venstre for nord (halvparten av de 360 gradene klokka har gått), halverer vinkelen og får at nord er beint motsatt (klokka seks på urskiva).
Klokka ett på ettermiddagen (13.00)
Nå på ettermiddagen blir ting litt annerledes, for vi må velge. Hvis vi fortsetter å holde oss til metoden vi har valgt så langt, å alltid halvere mellom tilbakelagt tid, er linja vi får alltid den nordgående. Men det kan føles vel så naturlig å halvere den korteste veien: Hvis du halverer den korteste veien etter middag (klokka 12), blir linja du får mot sør.. Sola har nå gått 195° rundt på himmelen mens klokka har gått 390° (altså 30° forbi tolv). Det betyr at sola peiker mot klokka halv sju. Vi snur klokka igjen, og får da altså disse to alternativene: Hvis du halverer den korteste veien mellom timeviseren og klokka tolv på urskiva, trekker du linja mot sør; hvis du fortsetter å halvere mot venstre, slik vi har gjort fram til nå (altså per nå 195° til venstre for det klokka står på nå), får du linja mot nord.
Hvilken metode du velger, er opp til deg; vær bare obs på at etter at klokka har passert middag, må du bestemme deg for hvilken metode du velger du ønsker å holde deg til.
Det er i grunn to måter du kan gjøre dette på. Den enkleste måten, synes jeg, er å bare tenke at sola er halvveis av hva timen viser. Hvis klokka viser klokka 09.00, står sola på klokka 04.30; hvis klokka viser klokka 12.00, står sola på klokka 06.00. Du kan dermed ganske enkelt dreie klokka til henholdsvis 04.30 eller 06.00 for å få nord. Likedan, hvis klokka er 15.00 står sola på 07.30 og hvis klokka er 20.00 står sola på 10.00; drei klokka så timeviseren står på sola, og du oppdager at nord er på henholdsvis klokka 07.30 og 10.00.
Den for så vidt vel så enkle måten er å bare gjøre vinkelhalvering. Personlig synes jeg det enkleste er å bare ta halvparten av klokkeslettet. Men hva gjør man når det da er midnattsol? Sola står mye lavere på horisonten når det er natt, så man kan ikke ta feil av natt og dag.
Til sist, husk at hvis det er sommertid, har man lagt til én time på klokka; du må derfor trekke fra én time på vist tid for å få riktig kompassretning. God tur og naviger trygt og sikkert!
Som eg skreiv for eit par dagar sidan: Det vårast i Glasgow. På tur til universitetet i går, gjennom Kelvingrove Park, møtte eg på denne lille krabaten.
Ekorn i Kelvingrove Park. Klikk på biletet for å sjå ein kort tisekunders filmsnutt. Ustø filmfotograf: Tor-Ivar Krogsæter.
Når ein kan starte dagen slik, blir han fort lys og fin.
På denne tida av året begynner Glasgow å våkne til live. Når jeg har bussen til campus, har jeg vanligvis turen til Sauchiehall Street eller busstoppet rett før. Det er litt lengre å gå fra busstoppet før, men turen gjennom parken gjør det vel verdt det. Ja, hjemmekontor er vel og bra, men det slår ikke synet av kirsebærtrær som nærmer seg full blomstring.
Portrett av Galen, 1700-talet, The Lancet ved gravør Georg Paul Busch. Frå Wikimedia Commons.
No, etter mykje strev, har eg endeleg fått levert utkastet mitt til utstillingsmelding av The Empire’s Physician : Prosperity, Plague, and Healing in Ancient Rome til rettleiarane mine. Eg sende også ein e-post til Jugaad-prosjektkontakten min, for å gjere dei klare over at eg har teksten klar. Utstillinga er interessant, ho, det må eg seie, skjønt eg er òg klar i kva eg kritiserer. Det er mykje dei kunne ha gjort for å faktisk gjere det til ei moderne, interaktiv nettutstilling; mest av alt er det no berre ei nettbok, og med 1440p blir det mykje svart på kvitt.
Med alt som har skjedd i det siste, er det ikkje rart at eg er sliten ut. Plana mi for den neste halve veka er å gjere noko eg ikkje har gjort på lang tid: Ha ei helg uten skyldnadar, ingen e-postar, spele spel, og kanskje dra ut på ein lang tur? I alle høve: Eg treng å slappe av, og det skal eg gjere no; det har eg fortent.
Her kan du lese den fyrste posten om blåturen til Hardanger. Eg har lenka hit frå han.
Dei fyrste dagane hjå Yngvild måtte eg arbeid. Eg hadde ikkje tid til å ta meg heilt fri – eller rettare sagt: Eg hadde ikkje råd til det – så eg fekk låne datamaskinen hennar til å jobbe på. Ikkje overraskande var den som så mange andre slike maskinar fylt med gaukevare. Gauke(program)vare er forresten eit fantastisk nytt ord eg lærte i dag som tyder det same som engelsk bloatware. Eg trudde først at det hadde opphav i «gauk» i tydinga «smuglar (av brennevin)», men det måtte i så fall ha vore gaukvare jf. engelsk malware. Det har nok heller å gjere med den andre tydinga av gauk, altså som fuglen som tærar på andre fuglar sine ressursar med å legge egga sine i reira deira. Men eg fekk ordna det i løpet av eit par dager, og no verkar maskina hennar langt betre til det han var kjøpt til: å spele.
Å sitje slik med lyden av elva attmed seg og arbeide var utruleg avslappande. Som eg skreiv Eg merka at eg fann ro. Og det gjorde det ikkje verre at det blei så fint på tysdagskvelden; det vart heilt nydeleg der, med ein glødande solnedgang:
Medan eg satt på dagtid og jobba (og litt vel seint utpå kvelden òg), gjekk Yngvild og Erik-Johan inn til Odda sentrum og såg seg rundt. Den eine av dagane, onsdag, fann eg ut at eg fortente å ha meg litt fri og sjå kor fint det var der, så eg blei med dei ut i godvêret. Me gjekk ned til sentrum langs elva og gjekk til ein fantastisk klesbutikk der: Terje Storhaug ⅍. Dei seier på heimesida si at dei skal ha best service, best utvalg, best kvalitet og best pris, og veit du kva? Dei skuffa ikkje på noko vis. Eg var innom på leiting etter noko meir sommarleg enn det eg hadde, mellom anna ei kortare kortbukse, for eg likar ikkje at dei går ned til knea. Ikkje berre fann eg det eg ville ha der, men eg vart tatt imot med slik ei serviceinnstilling og solid fagkunnskap av klede som eg knapt har vore borti før. Eg hadde òg lyst til å sjå på om det lét seg gjere å få kjøpt ein sjakett, og han hadde ein som hadde vore til utleie tidlegare som han no selde for tusen kroner inkludert buksa. Dessverre var han for stor åt meg, men Finnsnes har no landets best kledde elektrikar.
1. Odda sentrum si gågate. Eg så ingen teikn til at handelen vart lamma av at folk måtte gå til butikkane; heller tvert imot. Gågata var fin, ryddig og triveleg, og det var avslappande å vere i ho.2. Gråtass i sentrum. Jørn Marius godkjende denne.3. Eg veit ikkje kva for eit bygg dette var, men måten det var presentert på med blomane rundt, dei fine trea, graset og måten steinen var lagt på, fekk meg til å tenkje på kva Åndalsnes kunne ha vore (og ikkje er).
Etter dette sett me oss ned på ein kafé og naut dagen. Eg gjekk heim ikkje lenge etter, etter å ha fått meg allergimedisin (sørpå tyder sommar gjerne at det er både varme og blest), og gjekk heim til Yngvild for å arbeide vidare.
Yngvild sin kokekunst
Alle som har vitja Yngvild og fått nytt kokekunsten hennar, kan skrive under på kor flink ho er. Om du er eplebonde i Hardanger, hut deg på biblioteket! Det var sjølvsagt ikkje noko annleis no. Me åt nydeleg mat kvar dag og levde som velfødde Skrepping-hobbitar på Haugen. Eg kan ikkje anna gjere enn å plage deg som les dette med bilete av den gode maten:
Yngvild sa at ho hadde som mål å få oss til å leggje på oss fem kilo medan me var der. Eg veit ikkje om det blei så mykje, men eg veit at eg veg meir no enn før eg var der. Me spiste god frukost ilag kvar dag. Fleire av dagane fekk eg graut, så da var eg glad. Magen min har det best på mykje fiber. Me hadde dugurd, me hadde tokaffe, me hadde middag, me hadde kvelds, me hadde kveldskaffe. Me åt, og me åt godt. Ikkje minst: Eg blei meir og meir avslappa … litt sånn som du blir av å sjå kattetærne til pusolini her.
Blåtur fr.–lø. 3.–4. juli
Så kva er ein blåtur? Yngvild fortalde meg at ein blåtur er å bli teke med på noko ein ikkje veit kva er, at det gjerne er slikt som firma dreg med seg dei tilsette på for å bygge moral. Vel, turen me skulle på bygde såvisst moral!
Turen til Utne og hotellet
Me køyrde eit godt stykkje før me kom fram. Som einkvar som har køyrd vestnorske fjordar veit: Vegen frå A til B er kanskje kort i sikt, men lang i reisetid; eller ɔ: er det langt å køyre dit, men det var jo ikkje langt å reise på den tida då alle brukte båtar. I alle høve: Me runda av opp forbi eit flott gamalt bygg, parkerte, og då fortalde dei meg kva me skulle (eg visste allereie at det var noko spesielt, sidan me hadde skaffa oss brokadevest og kalvekryss til turen, og eg hadde med meg flosshatten min): Eg var invitert til ei overnatting på Utne hotell, alt dekt, med sidersmaking inkludert!
① Biletet av hotellet blei tatt litt seinare; eg såg det frå venstre side då meg kom inn til hotellet. Det er lett å sjå kva del som er bygd ut, men på ein sær måte er det litt sjarmerande òg, om enn eg ikkje heilt likar stilen på tilbygget. ② Utsikta ut var òg fin, om enn nokså grå den fyrste dagen.
Då me kom inn, blei me tatt imot av flotte damer kledd i arbeidsdrakt frå gamal tid. Me fekk eit rom oppe, eit av dei betre romma, og berre det å sjå døra var eit syn: Alt av flater som kravde det, var mala med skinnrulling. Å opne døra inn til rommet var som å gå inn i ein svunne tid, ei tid då livet var enklare og kanskje meir innhaldsrikt. Ting vart bygd for å vare, for det kravde innsats å lage det. Og rommet me fekk synte tydeleg kvifor det er verdt det. Kor gamle møblane og rommet var, veit eg ikkje, men den nye avdelinga av hotellet (som me ikkje låg i), var frå 1920. Den eldste delen av hotellet var frå 1722!
③ I alle høve: Det lét seg gjere å sjå korleis skinnrulling ser ut på nattbordet til høgre i biletet over. Me blei fortalde dagen etter at dei hadde ei fast dame som kom innom ein gong i året for å sjå kva som måtte rettast opp på; slik held dei hotellet i tipp-topp stand heile tida. Og samstundes bidreg dei til å ta vare på gamalt handverk. Hotellet var eit praktdøme på korleis ein kan medverke til ikkje berre fleire betalande kundar, men òg til å ta vare på gamalt, uerstatteleg kunsthandverk, gamal fagkunnskap og kunne, me å investere om så er berre littekstra og ta det litt dyrare valet, som verkeleg betalar seg sjølv på lang sikt.
Nok om det. ④ Det fjerde biletet syner enda betre skinnrullinga, særleg på døra. Sjå òg korleis alt av møblement passar til alt i både rommet og hotellet. (Og på hattehylla ligg – som det høver seg – hatten.) ⑤ Rommet til Yngvild er på det siste bildet, inn døra til venstre for hattehylla i bilete fire. Innanfor rommet hennar var badet – der det var badekar, O, lykke! – som var utstyrt med veldig dyre, verkeleg gode badeartiklar; både såpe, sjampo og balsam; ein hudkrem, som me fann ut kosta over 800 kroner; og badesalt. Eg nytta badekaret med det same, og du gode, så godt det gjorde åt knea mine.
Sidersmaking
Alle tre til bords: Eg med dress, brokadevest, kalvekryss og flosshatt; Yngvild med viktoriansk, sjølvsydd kjole; Erik-Johan med sjakett, brokadevest og kalvekryss. Fotograf: Ukjend meddeltakar på sidersmakinga.
Høgdepunktet for turen var sidersmaking og middag. Sidan me likar å kle oss opp og ha på oss kostyme, stilte med i klede som høvde seg for høvedsfolk frå slutten av 1800-talet. Eg hadde diverre ikkje greid å finne meg sjakett, så det ble den stripa dressen min, men med kalvekryss, brokadevest og ikkje minst flosshatt på hovudet, var stilen gjort; Erik-Johan hadde nett fått seg sjakett, og stilte i den; og Yngvild hadde sydd ferdig kjolen sin frå då me var på laiv.
Den eine av dei to driftsleiarane var ansvarleg for sidersmakinga og ga oss kyndig hjelp gjennom det. Ho fortalde oss at merket «Sider frå Hardanger» er eit geografisk beskytta namn. (Og eg sjekka no: Det er ikkje eit varemerke; det kan det vel ikkje ver jamfør denne avgjerda i Patentstyret.) Siderproduksjonen i Hardanger er enorm allereie; per no er han på 300000 l, og dei har mål om å kome opp i 1000000 l innan 2022 (om eg hugsa årstalet rett).
Me fekk smake fleire forskjellige siderar, og starta med ein Edel sider (Åkre gard) sin Rosé, ein sider med duft av bringebær, skjønt eg var bomsikker på at det var jordbær). Me fekk prøve Ulvik frukt & cideri (Apalvegen 78 i Ulvik) sin Kvitanesen (7,5 %), som hadde duft av ost og hadde ein syrleg og bitter ettersmak; Hardanger cideri (på Aga) sin 8 %, som dufta av blomster, var ei smaksbombe med bittertonar og mykje sødme mot slutten; Alde sider (Bleie gard) sin Alde sider 6,5 %, som var tørr, strågul og dufta av ost og kjellar; og avslutta med ein heilt fantastisk sider frå Edel: Edel issider, med duft av modne eple, karamell; ein smak av sherry og intenst gjennomtrengjande eple; som utvikla seg vidare til sterk syrligheit og tørrheit; og til slutt avslutta i ein voldsom sødme. Det var ein sider som kosta kronene sine for flaska (for vår del var alt så klart inkludert i sidersmakingspakken), men utan tvil ein sider som er verdt pengane sine.
Etter sidersmakinga gjekk vi for å spise middag i spisesalen, og blei servert eit utsøkt, trerettars måltid. Eg syntes det var særleg stas at kokken på hotellet her ikkje gjorde som kokkar flest gjer til gjestar som har allergiar: fjernar alle element frå retten som er allergiframkallande utan å erstatte han med noko. Nei, til oss diska han opp med mellom anna ein eigen saus (og meir enn det) til den utsøkte biffretten med spiste, og desserten var også spanande. Utne hotell bryr seg om gjestane sine, og dei har kokk(ar) som har fagleg byrgskap til yrket sitt.
Då middagen vart ferdig gjekk me oss ein liten tur ute, før me gjekk opp på rommet vårt, der me spela rollespel med Yngvild som spelleiar. Det blei eit av dei mest hysterisk artige rollespela eg nokon gong har vore med på å spele. Kort fortalt: Eg spela trollet Trul Rollstad og Erik-Johan eit anna troll. Me blei kasta ut av berget av faren vår to timar før soloppgang. Eg var god på å denge og hadde presten sin flosshatt, men var ikkje særleg glup. Me blei råka av ein svær sølvdrake (ein lastebil), temma draken og fór frå ville smådrakar med auge som blinka i raudt og blått, frigjorde ein flokk med geiter, rømde frå raud-og-blå-drakane, forsvann ned i jorda og traff ein gnom, kom oss opp att (utan å ha fått med oss at det hadde gått mykje meir tid enn kva med trudde der nede), og råka på eit opptog med karmenn og kvinnmenn som hadde temma regnbogen og veiva ho i lufta. Me fekk knytt regnbogen rundt akslane våre, og me klatra opp i eit kirketårn der bror min tredde regnbogen over spiret, medan eg heldt ein tordentale om korleis me var fri frå åket, som gjorde at opptoget jubla høgt om oss som (det eg høyrde som) dansetroll. Det var avsindig, det var hysterisk artig, og me lo så me faktisk måtte tørke tårene.
Laurdag
Utsikt over Utnefjorden frå frukostbordet. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese.
Me fekk oss ein nydeleg frukost. På grunn av smittetiltaka, var det ikkje ståande buffé, men tinging av ønska mat dagen i forkant. Me fekk alt me ba om, vêret var bjart og prud, og me naut maten godt. Etterpå gjekk Yngvild og eg oss ein tur utandørs, framleis i finstasen frå i går. Det var så mange som kommenterte habitten vår, som likte så godt å sjå det, og som lurte på kva høvet var; det var veldig triveleg å få all den positive responsen på det, og bidrog heilt klart til å gjere dagen enda betre. Medan me var ute, tok Erik-Johan seg eit bad, og etter ein drøy times tid, gjekk me opp og skifta. Eg valde å skifte til den vanlege moderne dressen min, medan dei andre gjekk for kvardagsklede. Eg likar å pynte meg når eg har lyst til det, og denne helga var ei slik tid.
Me tok turen vidare rundt omkring på Utne. Me gjekk opp til kyrkja og vidare opp i bakkane. Vêret var skjønt. Me traff på nokon som var ute med ein hund som var ung og full av liv. Me tok oss ei ri til å sjå på bautaen over dei som fall i krigen, og det viste seg at bautaen dei hadde på Utne var for den fyrste verdskrigen. Men dette må eg sjekke; eg hugsar det ikkje heilt i farta. Med vandra lenger opp i fjellsida og fekk ein flott utsikt, og fekk så klart teken det obligatoriske sidesparkbiletet … og eit flygande sidesparkbilete som ikkje vart heilt vellukka:
Det var morosamt å prøve å få til eit flygande sidespark òg, men det gjekk heilt skit, og heldigvis hadde eg vet nok til å stoppe medan leken var god. Det var ein ting å ta sats derifra og berre hoppe, men å hoppe og rotere hofta i lufta, sette ut eit godt sidespark og ramle utan å øydeleggje dress, sko og helse, det var noko heilt anna. Eg trur det er bra å syne fram slike bilete òg. Av og til er ein stolt gangar ikkje heilt det ein er kar om; ein gyngehest kan vere nok å bryne seg på.
Etter dette gjekk me på Hardanger museum. Dei har ei stor utstilling om hardingfelene, norsk biletkunst og utsmykking av Håkonshallen, og ikkje minst ein særleg interessant del om norske folkedrakter med eit innlegg om korvidt det er riktig eller ikkje at hardangersømen no blir laga i Ghana. Det var interessante bilete å sjå der. Eg fann meg så klart noko latin å bryne meg på, her i omsetjing:
Christina Filia·Haaconis.Rex Norvegiæ. peregrinatio Hispaniensis Filippum.fratrem regis Castilliæ nubendum anno·ⅯⅭⅭⅬⅨ
Kristina – datter av Håkon, kongen av Noreg – då ho drog ut til Spania for å bli gift med Filip, bror til kongen av Castilla, i året 1259.
Attreise
På turen att stoppa me innom det som skal bli nytt bibliotektilbod på Utne. Det gjer meg glad å vite at dei gamle telefonkioskane blir tatt vare på. Den som var her mangla rett nok telefonkatalog og telefon, men kanskje dei gjer noko med det òg? Men å ta dei i bruk til noko heilt nytt – bibliotek – er ein glimrande idé. Det er rart kva ein kan få til å skje med ein sprek biblioteksjef!
Det var litt vemodig å dra frå Utne. Det var veldig triveleg å vere der, og eg merkar at eg trivst best med ein rolegare dagsrytme.
Me tok ferga over, altså motsatt veg av den me kom inn, for å få med oss turen, utsynet, det som ei slik ferd byr på; og det var godt. Det er utruleg kor mykje ein får av krefter av berre eit kort avbrekk som dette i kvardagen, og eg dreg gjerne attende dit når me får sjansen til det.
Fergetur over Utnefjorden. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er klipt.
Erik-Johan og eg snakka om ferger kontra broer då med fór med ferga frå Lødingen. Kvifor vil folk på død og liv ha dei vekk? Dei gjev ein eit behageleg avbrekk i køyreturen, der ein kan setje seg ned, ta ein kopp kaffe, prate litt om ein vil det, sjå på naturen kring seg, puste ut, ta livet med ro. Det einaste problemet som er med ferjene, er at dei ikkje går jamnt heile døgnet. Men til prisen av ein undersjøisk tunell eller ei bro, kan ein drive ei ferge gratis i årevis! Så sa i alle fall sjefen for MRF til avisen for mange år sidan. Eg skal sjå om eg greier å finne referansen for dette.
Fergetur over Utnefjorden, utsikt inn mot Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er noko klipt.
Dei siste dagane i Odda
Tida lei mot hell i Ullensvang. Sundag sette me av til å spele rollespel; det var lengje sidan me hadde spela Hackmaster, og eg hadde tatt med meg ned In the Realm of the Elm King for å køyre det på dei. Erik-Johan og Yngvild laga seg roller til spelinga medan eg oversett dei delane eg trong å få gjort det på, laga ting til utdeling til dei. Eg likar slikt, og eg trur spelarane mine òg gjer det. Dagens tips: Stilkane frå modne jordbær, gjerne med litt kjøt på, er glimrande til etterlikne blod på brev.
Det var veldig triveleg å få spele rollespel med dei, og ikkje minst å få gjere det andlet til andlet att. Spelet tok såpass tid at me måtte spele det over to dagar (den namngjetne one two-shot-en), men ingen klaga på det. Eg gjorde eit par bommertar undervegs som gjorde at eg måtte handtere eventyret annleis enn kva det var lagt opp til, men det blei ei fin avrunding på det til slutt på mandagskvelden.
Midtvegs på dagen tok me oss ein spasertur (innom mellom anna butikken). Eg hadde nokre brev eg hadde skrive som eg ville få sendt. Eg likar brevskriving; det gjev meg ro i sjela å krote ned nokre tankar, sette av tid til å tenkje på nokon andre og samstundes få fortelje litt om meg sjølv og kva som skjer – i eit makeleg tempo. På vegen til bua fekk meg verkeleg sjå og kjenne krafta frå elva gjennom Odda. Sjå berre her:
Bilete av elva gjennom Odda. Alle bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Den lille bartepusen Agatha Christie kosar seg i lomma eg laga i botnen av genseren. Ho blei ein skikkeleg fangpus – eller eg burde kanskje helle si skrittpus – medan eg var der. Stadig låg ho og varma seg liggjande nedimellom låra mine. Eg måtte forresten berre ha med dette biletet, kun fordi alle likar ein god katt, og fordi eg trur ein har hjarte av stein om ein ikkje smeltar av kattungar. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Ditut og attende
Ja, det var vemodig å dra heim att. Men heim måtte eg. Eg har ting eg må få gjort i Tromsø som eg ikkje får gjort frå andre stadar. Eg kom meg til Bergen med Erik-Johan og så buss vidare inn til byen. For første gong fekk eg tatt bybanen, og det slett ikkje verst. Men det var rart, må eg seie å fare gjennom byen; også Bergen var prega av korona. Men samstundes må eg nemne at folk der var svært hyggjelege og hjelpsame (slik eg hugsa dei frå 1999/2000), og eg nytta meg etter all hovudsak av mannen-i-gata heller enn Google Maps til å finne fram. Det er trivelegare, må eg seie.
Ankomst Bergen stasjon, ein flott stasjon. Første tur på Bybanen sidan 1999 eller 2000 eller deromkring. Begge bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Eg blei sittande på Flesland ikkje alt for lenge, men veldig lenge på Gardermoen. Mat på Gardermoen er nokså håplaust no som eg toler mjølk så dårleg, men eg fann meg noko å ete til slutt. Eg merka meg at det der som så mange andre plassar var mange folk som ikkje respekterte einmetersregelen, så eg valde å reise med munnbind heile tida, også på flyplassen.
Då eg til slutt landa i Tromsø, var det likevel godt. Eg blei møtt av herleg vêr og det føltes heime. No er det ikkje lenge før heimen vår ikkje lenger er her, men eg trur framleis at det alltid kjem til å vere litt ekstra spesielt å kome til Tromsø. Heimen vår blei laga her i 2002. Me kom att til heimen vår i 2009 og 2010. Og no, i 2020, ser det ut til at me skal dra fra han.
Heime i Tromsø att, her med utsyn mot solnedgang over Kvaløya. Det er vakkert å sjå det slik, og det blir rart å ikkje lenger skulle lande her og dra heim. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Etterord
Så du har lest heile vegen hit? Takk for det! Eg har no snakka om mitt og grubla på det eine med det andre i skrivinga mi. Turen var herleg. Eg saknar Yngvild veldig, og kommer til å sakne ho enda meir når me flyttar. Men eg merkar at det ikkje er mykje att åt meg her i Tromsø. Alle eg er glad i har flytta eller er i ferd med å flytte, verkar det som, og mykje av det som gjorde Tromsø til staden for meg, er ikkje lenger av andre orsakar. Eg kjem til å sakne ting her, ingen tvil, men det er òg mykje som eg er glad for å kome vekk frå.
Det kan godt hende med endar opp sør i landet til slutt. Kven veit? Det var herleg å få vere saman med dei aller næraste venane mine att, å få vere meg sjølv, å få vere. Kanskje er det det eg saknar aller mest her som eg bur no? Me flytta hit for å få ein ny start, og det gjorde me, men no kjenst det som at me har vokst ut av staden me er i, at han ikkje lenger har rom åt oss.
Dei som kjenner meg, blir ikkje overraska over å vite at det ligg ting mellom linene her som er usagt, og det kan det kanskje få vere.
Jeg vil gjerne få komme med ei personlig erklæring; dette er altså fra meg selv og ikke styret, selv om jeg har konferert med dem som kolleger før jeg skreiv dette, for å forsikre meg om at jeg ikke er uklar:
Tatt i betraktning de siste hendelsene, har det vært … intenst her på Discord. Vi er flere som har vært ikke særlig lett til sinns, og vi har gjort vårt beste som styre for å handtere saken og jobber fortsatt med den. Jeg, for min del, merker ting godt i kropp og hode. Førstesverdmannen har normalt sett oppgaven med å videreformidle informasjon; i tillegg er jeg det eldste styremedlemmet, og det er da ofte lettere for meg å være den som setter foten ned når det trengs.
Mange reagerte på måten jeg avbrøt den ubehagelige diskusjonen som oppstod i memkanalen. Vi ble varslet av et medlem om at ting måtte tas tak i, styremedlemmet som ble varslet kontaktet resten av styret, og jeg ble ringt opp på telefon med spørsmål om hva vi skulle gjøre. Beskjeden som ble lagt ut som den aller første, ble med hensikt skrevet som den var. Det var av meg ønskelig at den skulle være et brøl i sur nordavind, for å legges merke til mellom det som ble sagt. Likevel, i forkant av at den ble lagt ut, ble den lest høyt til dem i styret som var i telefonkonferanse da; ikke alle var enige i å bannes, men jeg sa at jeg ønsket at det skulle være med for å være klart og tydelig at nå var det stopp.
Jeg innser i ettertid at jeg burde ha tenkt på at tekst er dårlig til å formidle talens kompleksitet. Det var ment å skulle være en beskjed som i seg selv uttrykte at «triggerfri sone» var tull; første del var full av «triggere» mens siste del sa at «triggerfri sone» ikke var imladrisk praksis. Dette ble dårlig formidlet i tekst, og jeg tror at for flere ble det bare oppfattet som at jeg «klikket i vinkel». Jeg var forbannet, ja, men det jeg skreiv var gjennomtenkt og med hensikt. Jeg sa det jeg sa og jeg står for det jeg sa, men jeg så verdien av å stryke bannskapen i ettertid (og erklærte derfor og at jeg modererte budskapet mitt; jeg gjorde ikke bare ei redigering, men sa òg hva jeg hadde gjort), fordi budskapet forsvant bak det skrevne ordet.
Dette har fått meg til å tenke mye i det siste på hva Imladris nå er.
Hva er Imladris for meg? Imladris var fristedet mitt. Imladris var stedet jeg kunne gå til for å lette på trykket når jeg var sliten og lei. Imladris var stedet jeg visste at jeg ble respektert som menneske, også av dem som ikke var enig med meg i alt jeg mente. Imladris var stedet jeg kunne slappe av og finne energi. Imladris var stedet der jeg visste at *ingen* baksnakket, *ingen* plaget noen, *ingen* følte seg utenfor, *ingen* var offer under svøpen av andres fanskap. Imladris var alt det jeg trengte og aldri før hadde.
Merk at jeg skrev «var».
Så hva *er* Imladris for meg *nå*? Imladris er stedet jeg må se meg over skuldra. Imladris er stedet jeg vokter talen min nøye. Imladris er stedet jeg er redd for hva andre måtte mene om meg, særlig hva gjelder dem som er uenige med meg i meningene mine. Imladris er stedet jeg går hjem sliten fra. Imladris er stedet jeg er redd for at andre baksnakker meg, andre plager venner av meg, noen føler seg utenfor og noen lider under andres selvhevdede rett til å herske. Imladris begynner å bli alt det jeg ikke trenger og nok ei fotkule å dra med seg.
Dette er ikke hva Imladris skal være.
Imladris har betydd utrolig mye for meg, og det er ikke uten grunn at jeg har investert så utallige mange timer i foreninga. Jeg er glad i foreninga og glad i så mange av dem jeg møter der. Men noen av dem som nå holder til under Imladris vernende ly, gjør at jeg er redd for at det som har gjort Imladris til det fristedet det har vært, det hjemmet hjemmefra det var, det ektefølte Rimnadal det var for meg, nå er gått tapt, og det gjør meg sannelig trist, bekymret og redd for hva framtida byr på.
Har jeg gitt opp Imladris? Det får jeg meg ikke til. Jeg jobbet beinhardt for å hjelpe til med å bygge Imladris opp til å være ei stor forening med stor takhøyde. Jeg stod på kjempers skuldre; forgjengerne mine la grunnlaget for innsatsen jeg var i stand til å gjøre, og jeg var også del av et fabelaktig styrekollegium, slik jeg også nå er. Det at jeg igjen sa ja til å bli styremedlem er et uttrykk for ønsket mitt om å fortsette å bidra til å gi studenter og andre et trygt sted i hverdagen. Jeg greier ikke å få meg til å slutte med det. Jeg, som mange andre imladrister, har opplevd jævelskap i løpet av livet som jeg ikke unner noen, og ønsket mitt om å hjelpe andre med å få et godt liv er det som holder meg i gang, mye som med instruksjonen min. Dette gjør at jeg til tider framstår som kompromissløs. Noen ganger er jeg nok det feilaktig, men jeg kommer aldri til å fire på kravene hva gjelder det å verne dem som trenger det.
Her kan du lese den andre posten om blåturen til Hardanger. Den er òg lenka tilbake hit.
For halvanna veke sidan dro Erik-Johan og eg sørover for å besøke Yngvild i Odda. I Odda? På Odda? Vel, det er inst i ein fjord, så «i Odda» høyrast riktigast ut. Sidan Kjersti er på utgraving på Hålogalandsvegen, drog me innom ho så me skulle få helse på kvarandre og ho på pusane, før me drog med ferga Lødingen–Bognes i staden for Skarberg–Bognes. Ho er litt lengre, men me brukte ikkje særleg mykje lengre tid på å køyre den ruta i staden for den vanlege, og turen var uansett meir behageleg slik. Så der har de dét reisetipset.
Me køyrde ned til Mo fyrste dag, der me overnatta hos ein spelkompis av Erik-Johan, som diska opp med heilt suveren grillmat og gode kameratar; det var ein skikkeleg, god, gamaldags nordnorsk grillfest, der me satt ut i dei seine soltimane. (På denne tida av året var det ikkje midnattsol på Mo lenger, men lyst nok var det lell.) Kattene var med på turen, og dei hadde det fint saman. Kjersti og eg var so glade for at Begolas kom heim i tide! Han hadde vore borte ein dryg månad, og kom heim i tretida natta før avgang, i finfin form, slank og sterk, og veldig, veldig kosa. Dei slest ein del då han kom inn, men det tok ikkje lange tida på dørken i bilen, før dei lå og sov saman, heldt rundt kvarandre, vaska kvarandre og hadde det fint.
Tips til lange turar med katter
Nokon lurar kanskje på korleis det går å ta med kattene på ein so lang køyretur. Det er heilt uproblematisk, i alle fall når ein har vent dei til det frå dei er små. Dei har det aller best når dei ikkje får ete på dagen dei reiser. Hugs at katter er rovdyr, så dei tar ikkje skade av å gå ein dag (eller to for den saks skuld) utan mat (kilde: veterinæren i Isfjorden). Eg gav dei mat og vatn på kvelden før avgang. På morgonen fekk dei inkje. Eg la dei i buret saman; dei har det betre da, og for våre katter sin del, har dei det aller best om dei får liggje på dørken i bilen og kjenne motorduren, og ikkje minst om dei får gjere det saman i same buret. Etter ei ri opnar eg burlokket, så dei kan stikke hovudet opp når dei vil, men dei hoppar ikkje opp ein einaste gong i løpet av slike turar; dei berre ligg og slappar av. På kvelden får dei ete litt (ikkje mykje), drikke alt det vatnet dei vil, og i løpet av natta går dei på do, slik at dei slepp å bli plaga av det i løpet av dagen.
Saltfjellet og vegen vidare sørover
Ingen ferie utan sidesparkbilete! Erik-Johan hadde aldri krysset Saltfjellet før, så vi stoppa på toppen og gjekk ein tur innover mot dei gamle merka for å sjå om me kunne få eit bilete attmed dei, men det var framleis for mykje snø til det. Eg fekk no likevel sidesparkbiletet mitt, som eg la ut på Spond til sommerbiletesamlinga til partiet mitt. Og no i dag har dei to hjelpeinstruktørane som er tilknytt partiet mitt også lagt ut bilete; det var veldig triveleg.
Vegen vidare gjekk støtt og fint. Pusane låg godt og kosa seg, og på kveldinga kom me fram til Veblungsnes, der me skulle vere til tidleg ettermiddag neste dag. Me planla turen via Dovre så Erik-Johan skulle få sjå og oppleve korleis det er å kome inn i Romsdalen og ned i den trange dalen frå Medalen og nedover. Diverre var det overskya mykje av vegen, så han fekk ikkje sjå det i all si prakt, men han var likevel – som Yngvild hadde sagt det, trur eg – «øvegøven». Det er noko verkeleg majestetisk med dei.
På Veblungsnes var det koseleg. Mamma, pappa og bestemor hadde gledd seg veldig, og me la opp til at eg skulle få formiddagen med bestemor så eg fekk helst ordentlig på ho. På kvelden satt me og spiste heimelaga hjortekaker med tyttebær på og prata med mamma. Dagen etter gjekk eg ned og helste på bestemor. Eg hadde laga eit kryssord til ho i bursdagsgave (eit grueleg vanskeleg eit har eg funne ut seinare, men meir om det i neste post) og ho gledde seg veldig til å prøve det.
Vegen til Odda
Kattane fann seg raskt til rette heime på Haugen. Og me var klare til avgang i rundt tretida. Køyreturen var fin. Erik-Johan hadde køyrt heile første dagen, sidan eg var for trøytt til å køyre; dag to hadde eg køyrt store delar av strekninga, særleg mot slutten; dag tre valde Erik-Johan å køyre heile vegen. Eg leste frå Ringdrotten på vegen nedover, som han likte godt, og medan eg gjorde det, kom me til alvane, der me òg fekk høyre både Bilbo si vise og ein alvesong. Eg fann til mi store glede ein ljuv melodi raskt, og noterte han ned; kan hende skriv eg han inn og arrangerer han og legg han ut her seinare.
Det dårlege vêret heldt seg på turen inn Hardanger, men turen var fin lell. Me tok ein avstikkar frå den vanlege ruta over ein fjellveg (som til tider var betre enn hovedvegen, men mykje av han var på grus), og endte opp i ei fjellbygd der me fann eit heimebakeri som selde rjomebrød. Hadde me ikkje tatt snarvegen (som me faktisk spara tid på), så hadde me aldri truffe den trivelege dama. Men så kom me oss til slutt på vegen inn fjordtarmen mot Yngvild. Det var lett å sjå når me nærma oss Hardanger, for plutselig poppa det opp epletre overalt me kunne sjå. På bileta over ser de dei tunge skyane som låg over dalen. Men det var ingen tunge skyar å sjå hjå frk. Agatha Christie då me kom, so navngitt etter Poirot-barten ho har. Attmed Yngvild renn ei vid, kraftfull elv, som var utruleg behageleg å sove til. Eg saknar lyden av vatn frå då me budde i Isfjorden; eg låg med opent vindu kvar einaste natt der.
Takk til deg om du leste heilt hit. Eg kjem til å fortsette denne seinare, for eg hadde de så utruleg triveleg der, at det er vel verd å skrive nokre reisebloggpostar frå.
Denne helga var det tur til Alta. Master Per Andresen skulle komme oppover for første gang på årevis, og det var duket for ei helt spesiell helg. Kjersti og jeg bestilte hotellrom på Thon Hotel Alta, og vi startet fra Utsikten klokka kvart over ti for å få levert Kjerstis eksamen i klimaforskning, for deretter å plukke opp Audun og Michael. Det ble litt sein avgang videre, men til slutt, ca. halv tolv, kom vi oss av gårde fra Tromsø. Uheldigvis viste det seg at den første ferga hadde en lang pause midt på dagen, så vi ble nærmere en halvannen time senere enn hva jeg hadde håpet på. Det ble en ganske så stressende tur videre mot Alta, men vi kom frem ca. tre kvarter før graderinga startet.
Jeg har ingen postbare bilder fra graderinga enda, men når Alta eller Tromsø TKD legger ut, skal jeg lime inn bilder her (når jeg orker). Bilder fra graderinga kan sees i denne posten.
Graderinga gikk bra! Jeg fikk beskjed om at jeg hadde trykk i det jeg gikk, til tross for størrelsen min, og master Andresen var spesielt fornøyd med hvordan jeg gjennomførte stegsparring og selvforsvar. Det jeg må øve på, er å ikke stå så høyt når jeg pivoterer (hælen skal bare så vidt være over gulvet), jeg må lukke hofta litt når jeg sparker 옆 차 지르기 (gjennomtrengende sidespark) med høyre fot og jeg må være flinkere å føre hendene godt bak for å få mer kraft i håndteknikkene. Det var vel egentlig ganske mye, eller? Som trøst viste det seg at det sistnevnte gjaldt alle sammen i større eller mindre grad, inkludert han som gikk opp til fjerdedan (Hans-Tore – hurra for ham!), så det kunne virke som vi har et nordnorsk problem.
Etter graderinga dro vi til hotellet, fikk lagt fra oss sakene våre og skiftet i en fei. Vi var blitt invitert på en aldeles suveren middag for instruktørene og de som gikk opp til test, og Rica, stedet for kvelden, sparte ikke kruttet. Langstekt biff med pepper- eller bernaisesause, og blant potetene kunne man velge mellom hjemmelagde friterte, helstekte poteter med salt eller fløtegratinerte poteter. Jeg spiste alt.
Vi dro tidlig fra middagen. Jeg var ganske sliten, på flere måter, og det var godt å kunne trekke seg tilbake til rommet vårt og slappe av. Senga var herlig, rommet var fint og flott, og vi sovnet i grunn nokså fort.
Etter en slik dag burde jeg være kjempglad og strålende fornøyd. I stedet var jeg utmattet i hodet av tankene om alle de tingene som ikke fungerte. Jeg slet på teorien (jeg ble spurt om historia til 의암 틀, og greide å lire ut av meg det meste, men klarte ikke å komme på navnet hans (손병희 – Son Byeong-hui – i boka skrevet Son Byong Hi) riktig (jeg sa Son Chong-hi), og navneendringen fra 동학 til 천도교 (i boka skrevet Chondo-kyo, men det riktige er Cheondo-gyo) lå også langt inne (jeg tror jeg sa Chondo-kyo feil). I tillegg var jeg så nervøs av å ikke greie å stotre frem svarene, at jeg ikke greide å roe pusten, så jeg hørtes sikkert ut som en hyperventilerende astmatiker. Navnene på treffpunkt derimot var ikke noe problem, ei heller riktig benevning av høyden på de omvendte svingsparkene (to middels i begynnelsen av mønsteret, to høye på slutten). Men jeg greide ikke å få 계백 틀 ut av hodet da jeg ble spurt om hvilke fortsettende bevegelser som er i 의암 틀, som selvfølgelig skal være kyocha joomok nolloo makgi til sonkal chookyo makgi; jeg klarte selvfølgelig ikke å komme på noe annet enn palmok chookyo makgi til palmok najunde makgi. Aldri har jeg hatt så dårlig teori. Men jeg kom meg da gjennom den. Karakteren tror jeg ble 67.
Dagen etter var det treningssamling med master Andresen VIII dan. Vi fikk ei knalloppvarming av den gode, gamle master-sorten, med først litt tøy og bøy, deretter litt grunnteknikk, litt spark, litt armhevinger, masser av 앞 차 올리기 og alt det vi som har trent noen ganger med ham liker og er blitt vant til. Vi ble mildt sagt svett, klar, glad og slitne.
Den gledelige overraskelsen vi etter hvert skulle få, var at det ble satt av tid til en grundig gjennomgang av samtlige mønster fra 천지 틀 til 주체 틀. Det ble i tillegg tid til énsteg fri-sparring. Etter endt trening var det hjem, dusje og ordne seg for så å møtes til stor fellesmiddag på Rica. Igjen la vi oss tidlig.
Dagen etter var det sabeomnim Kent-Tore Skagen V dan som var ansvarlig for treninga, og denne dagen var satt av til frisparring. Sabeomnim Skagen underviste utelukkende oppgave- og teknikksparring, mest det første, så utbyttet av dagen ble så absolutt maksimalt. Mot slutten av økta, fra ett til to, fikk vi andredanene ei ny mønsterøkt med sabeomnim Paul Mathiassen IV dan, der vi nok en gang trente mønstrene sakte og rolig, enkel telling, og fikk tid til å spørre om hver enkelt teknikk etter behov.
Helga ble helt klart en suksess. Etter en god dusj satte vi oss i bilen igjen og satte nesa hjemover, og vi var tilbake i Tromsø i titida på kvelden. Det var godt å få lagt seg til å sove da, etter å ha tilbakelagt til sammen 593 km i bil og to timer på ferge i løpet av helga.
Denne uka har vært nokså intens med tanke på arbeidsmengde. Jeg begynner å merke at eksamenene nærmer seg, og har drevet og deklinert pronomener og substantiver til den store gullmedalje de siste dagene. I ANK er jeg heldigvis ferdig med arbeidskravene, men jeg har likevel mye læring igjen å gjøre, og i historie er det enda verre, for der har jeg faktisk ikke lest noe på en halvannen måned. I FIL, derimot, går det mye bedre. Jeg er snart ferdig med hele Aristoteles’ politikken, og det er godt å kjenne at skuldrene kan senkes litt ekstra der, særlig siden jeg har oppfylt arbeidskravene der også. Når det gjelder arbeidskrav, kan jeg jo nevne at jeg fikk vite at HIS-oppgaven min ble mottatt svært så positivt; de mente jeg hadde skrevet meg inn helt i det øverste karakterskiktet.
Onsdag, torsdag og fredag denne uka er det som sliter. Jeg startet på jobb i går klokka 8 og var der til 16, for deretter å haste hjem før jeg skulle møte opp på årsmøte i taekwon-do-klubben. Så var det hjem og legge seg, men det ble en tur på butikken først; spaserturen ble benyttet til en svært lang og trivelig prat med Charlotte. Jeg fikk lagt meg litt før midnatt og var oppe igjen halv seks nå i morges for å dra på arbeid. Det samme skal jeg i morgen, og grunnen til at jeg fortsatt er oppe, er at middagen min endelig er ferdig. Det er litt stressende å skal først jobbe fra seks, så ha forelesning fra tolv, og så trening fra halv seks til sju. Jeg ble nødt til å droppe treninga mi i kveld, for magen ville ikke være med på leken.
Jeg har gjort noe fornuftig da: jeg er ikke lenger en del av styret i klubben, og det er godt. Kjersti var også veldig glad for det, og jeg kjenner at jeg har mindre og mindre lyst til å være bundet til ting. Jeg har også vurdert stadig mer hvorvidt jeg ønsker å fortsette å trene, men jeg har nå gjort et forsøk på å bli med igjen nå. Jeg var på trening på tirsdag, og har tenkt meg dit neste uke også. Til helga er det bymesterskap i taekwon-do, og jeg skal være med og dømme. I tillegg skal partiet mitt, som alle de andre, ha oppvisning, så jeg skal prøve å komme meg på fritrening på lørdag arbeide mer med den. Det ser ut til at det kan bli brukbart, men det er fortsatt mye grunntrening som må gjøres. Jeg merker at jeg ikke har hatt dem fra begynnelsen av.
Jeg har en gedigen post om priskonvertering som jeg baler med også. Den hadde en kort opptreden på bloggen min tidligere i uka, men den ligger nå lagret som kladd; jeg skal se om jeg får gjort den ferdig over uka.
Nå skal jeg spise ferdig pizzaen min, og så er det sengetid og klar for arbeid og studier igjen i morgen.
Bil er en fin sak å ha. Den koster skjorta, du må betale for å få lov til å ha et identitetsmerke på den, så hver dag den står parkert koster det deg en tier bare det, for ikke å snakke om verkstedutgifter, årlige kontroller, forsikring, drivstoff, verditap og alt det jeg ikke kommer på i farta. I følge NAF er den desidert billigste bilen du kan ha (type småbil laget for bykjøring som har en toppfart på 29,2 km/t, men bare hvis du har noen til å trø ergometersykkelen i bagasjerommet) likevel så dyr å ha at du bør beregne en reell kostnad per kilometer kjørt på kroner 4,50. En normal bil ligger på seks til sju kroner per kilometer i kostnad.
Bilen vår gikk «i sju stæna» som de sier i Innfjorden, da Kjersti skulle nordover igjen i fjor sommer. Siden da har vi klart oss fin-fint uten bil (se beviset til høyre), og det er forlengst bestemt at vi skal selge den. Men det er mange minner knyttet til bilen, og det er på bare noen få år med eierskap. Jeg har samlet sammen en del av bildene vi har fra forskjellige bilturer, alle sammen tidligere blogget av meg.
Etter graderinga dro vi til hotellet, fikk lagt fra oss sakene våre og skiftet i en fei. Vi var blitt invitert på en aldeles suveren middag for instruktørene og de som gikk opp til test, og Rica, stedet for kvelden, sparte ikke kruttet. Langstekt biff med pepper- eller bernaisesause, og blant potetene kunne man velge mellom hjemmelagde friterte, helstekte poteter med salt eller fløtegratinerte poteter. 
