Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.
Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.
Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.
Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.
Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.
Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.
Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.
