I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.
Lydspor: Spider Gawd.
Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.
Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.
Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!
Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.
Fantasy Grounds Unity: Kampsporaren og kartet som syner spelarane klåre til å mose vettane som nyleg blei knuste. Syrine som står der har slynga snurrande og har akkurat kommandert dei til å overgjeve seg og gjeve dei beskjed om at ingen køddar med venane hennar. Under Achillea ser ein blodsporet ho la att etter seg etter å ha teke ut den store stygge slemmingen. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter 2024.
Etter mange eksamenar, arbeidspress, nye jobbar og mykje anna kunne damespelarane mine endeleg treffast att til ein ny runde med HackMasterfēminaeχᾰ́ους, ogso kjend som «kaoskjerringane». Det var godt å sjå dei att, og best av alt trur eg at eg no endeleg har knekt koden på korleis eg kan få kampane til å bli spanande, hurtige og ha god flyt når eg spelar på nett.
Jentegruppa spelar fast når det er fullmåne pluss/minus eit par dagar, med andre ord helst ei helg. No har me ikkje fått spela sidan april, sidan det har vore fleire med eksamenar, jobbkrav og anna, men no, etter eit par månadar utan speling, fekk med endeleg møtast att, og det var tydeleg å sjå at dei hadde sakna kvarandre: Spelekvelden blei innleia med ein halvtimes prat om laust og fast – som seg hør og bør. Planen deira var eigenleg å reise sørover til Daresido, men eg hadde gjeve dei feil informasjon sist (eller hadde gløymt det på vegen), so det dei trudde var ein dagsreise, var heller ei reise på 35 mil. Dét er ikkje gjort i ei handvending, og det tek dei uansett forbi P’Bapar, som er staden Achillea prøvar å unnvike for alt ho kan.
Eg laga ein oversikt over spelarrollene eg har hatt i HackMaster-kampanjane mine i posten Hackmaster: Skrotingar, daudingar og andre forsvunne spelarroller. Dei som er i live no står ikkje der, men kanskje eg skal leggje ut ein post om dei levande no i framtida?
I alle høve fekk dei samla seg klåre til dyst. Eg har eit anna æresystem for den gruppa her: Dei lagar seg eit kveldsmål, både individuelt og gruppevis, for å oppfordre til gruppespel samstundes som individet får plass. (Eg skal skrive om det seinare.) Dei fann ut at dei ville prøve å finne ut kven denne eplebondefrua var, ho som folk snakkar om som underleg, sidan ho aldri slit med hausten slik andre slitarar må gjere. Særleg hausten no i år har gjeve folk mykje å snakke om: Nokre hevdar at sidan våren var so blaut, har dei fleste bøndene fått melne eple; ho derimot har ikkje hatt det problemet. Kvifor? Dei ville vite meir om saka.
Men på veg til garden gjekk dei seg bort. Korleis dei gjorde det anar dei ikkje. Dei var berre to fjerdingar frå garden og såg både vegen opp og garden, men ein time seinare fann dei seg midt i ein skog utan aning om korleis dei hadde havna der. Dei byrja å spore seg sjølve attende, og såg korleis sporet hadde snodd seg mellom trea. Dei kom til ein stad der dei hadde fore både til høgre og venstre, og der blei dei falne i ryggen av ein vettebjørn med åtte vettekrigarar med seg.
Eg likar for øvrig å gjeve monstra mine namn. Kanskje oppdagar dei at her er noko underleg på ferde, for viss ein bit seg merke i kva namna på monstra er, er det jo noko som stikk seg ut:
vettebjørnen Sjakh
vettekrigaren Arrsjkah
vettekrigaren Sjorrsjakh
vettekrigaren Sjarrsjakh
vettekrigaren Verrisjakh
vettekrigaren Årrigor
vettekrigaren Årronn
vettekrigaren Årrsjakh
vettekrigaren Årrvakh
So korleis gjekk det? Her er omtala eg la ut i HackMaster-gruppa på Discord (omsett):
Den store, svære slemmingen (SSS-en), vettebjørnen Sjakh med gruppa si på åtte vettar (heller enn å omtale vette som inkjekjønn, slik dei tradisjonelt er i norsk rettskriving, er dei i verda mi kjønna: ein vette, vetten, vettar, vettane og ei vette, vetta, vetter, vettene) overfall spelarane som hadde gått seg ville på vegen til Svartportgarden. I sekund 1, slag 1, spelar 1: kritisk treff med kvadrupelgjennomboring moste vettebjørnen Sjakh si skulder so brutalt (maksimal krit-trussel på krit-tabellen) at kragebeinet hans blei tilinkjesgjort og skuldra blei dregen ut av ledd, slik at årene blei rivne frå kvarandre og drap han umiddelbart. Tykje-steike-meg-dere so suverent!
Spelarane var glade og nøgde etter dette, og på slutten av kampen hadde den lægstgraderte (2. grad i ei gruppe med 6., 9. og 10. grad) hobbitsjarmøsa kommandert dei attståande vettane til å knele medan ho snurra slynga si og fortalde dei med den å-så-søte stemmen sin at Ingen plagar venane mine!
Å, forresten: Dei to høgstgraderte spelarrollene er begge gravide (med ein herleg babykul på magen) og den tredje høgst graderte trur at ho er det (men er det ikkje!). Dei fastsette at karane kunne vere att på vertshuset og lære opp lærlingane og sveinane medan dei drog ut på eventyr. So klårt! Kor’ elles kunne det vere?
Resten av kampen tok omkring ein times tid, og det var for so vidt greit. For meg iallfall – og eg fekk inntrykk av at dei andre hadde det likeins – hadde kampen driv, fart, spaning stort sett heile vegen. Eg var langt meir på han: Eg minte dei på at dei kunne bruke kampsporaren for å sjå kor dei var hen i tellinga; eg minte dei på når det nærma seg turen deira, ba dei om å gjere klåre kasta sine. Her og der var det litt tenking som måtte til, men jamnt over gjekk det fort. Me spela kanskje ein time lenger enn planlagt (og for dei i Noreg tydde det at me var ferdige fyrst klokka halv tolv, men eg synest det verka som dei alle hadde det godt, hadde kosa seg, hadde det artig heile kvelden.
Og eg? For fyrste gong på lengje sat eg att med ei godkjensle.
I dag fikk vi for første gang på ganske lang tid spilt med jentegruppa mi «Trubadur og trubamoll». Konseptet til gruppa er i grunn ganske enkelt: En eller annen fordømt, omreisende trubadur har reist land og strand rundt Reanaarbukta og fedret unger i hytt og vær; de ungene som nå har funnet hverandre, er alle halvraser, og ingen av dem vet hvem faren deres er. Dermed får vi dette gjenget:
Vatisea
Også kalt «Riffraff»,
halvorken som har blitt krigersketjuv (1. grad per nå)
og ei sann nøytral dame som er en kløpper til å lyge (sånn bortsett fra at ingen tror på henne, da).
Gobrak Boebea Wooawadatter
Vanligvis bare kalt «Bea»,
halvtussen som har blitt terningprestinne (1. grad per nå)
og ei kaotisk nøytral dame som helst ikke vil være pakkesel.
Va’ali
Vergen til egget Plommolf,
halvalven som har blitt jegerinne (1. grad per nå)
og ei nøytralt god dame som er helt avbalansert når hun snakker med det uklekkede egget sitt.
Trøffel
Vergen til silkehøna Ava Anastasia og Elis trøffelgris,
halvtussen som har blitt kriger(ske) (1. grad per nå)
og en kaotisk nøytral manninne som absolutt ikke er feig.
Det overstående målet deres er å finne han som er den felles faren deres. Om de bare visste!
I dag kjørte jeg for første gang et mordmysterium på ei gruppe. De har bivånet henrettelsen av en som tok livet sitt, gjennomført av en sjakkelhusprest, og etter å ha fått folk litt i tale (det er utrolig hva litt gratis drikke kan gjøre) har de nå kommet på sporet av bevis som tilsier at vedkommende var død før han hengte seg. Det viste seg at denne måten å spille på var veldig gunstig for å lære dem hvordan ferdighetssjekker fungerte. De har funnet et kvisthull inn til rommet sitt, og på grunn av det dirket opp låsen til naborommet for å se hva som var der; de har forsøkt å få folk i tale; de har fulgt spor og undersøkt åsted med gransking; de har vært observante og lyttende og oppdaget lukter og lyder som ledet dem til å tro at noe galt var fatt; og de har øvd seg på å fortelle alternative sannheter. Alt dette har gjort dem sikre på hvordan statiske sjekker fungerer i Hackmaster, og har gjort at spillet etterhvert fløt glimrende godt av gårde. Jeg gleder meg allerede til neste spillerunde!
Og hva var greia med den sylta presten? De «fant» en død prest sist gang vi spilte, og fant ut at han kom til å holde seg best hvis de puttet han nedi den ene tønna med vin som de hadde med seg. Da de gikk inn på skjenkestedet «Den døddrukne rødreven» etter ankomst Rykasj (Kingdoms of Kalamar s. 379), glemte de av at han fortsatt lå nedi tønna, sylta, mens de gikk inn for å snakke med folk. Han ligger der fortsatt. (Og da de smakte på vinen sist gang, fant de ut at han smakte slett ikke verst.) Ja ja, rollespillere …
