Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Menns helse er også viktig, men den største fienden vår mot det er kanskje oss sjølve. Kvifor snakkar ikkje menn om helsa si? A gentleman does not talk about his illnesses eller noko slikt, sa ein jo ein gong i tida. Men kvifor ikkje? Dei som har lese meg tidlegare, veit at eg har ein viss interesse for maskulinitet. Kva gjer ein mann til ein mann? For romarane var det nokso klårt kva som kravdest for å vere ein mann: Det var ein dominerande, herskande person, ein som var klår til å gyve laus på den fæle verda som kom til:
[…] det utviklet seg et behov for å adressere en verden som velutdannede menn anså som truende, dysfunksjonell, og på tvers med tradisjonelle verdier. […] Den grunnleggende tanken som hele den romerske seksuelle rettsoppfattelsen bygget på, tanken om penetrerbarhet, ble […] liggende i bunnen for argumentasjonen, en kjønnslig dikotomi de ikke greide å komme seg unna, og som vi fortsatt sliter med den dag i dag.
Tor-Ivar Krogsæter: Cinaedus: Seksualmoral i seinrepublikken og tidlig keisertid, masteroppgave UiT – Noregs arktiske universitet, hausten 2015, s. 124.
Om me likar det eller ikkje, er me seksuelle vesen; ein må ha den nødvendige mandige ballasten (loc. cit.) for å verke som mann. Augustus synte korleis seksuell kontroll [gav] makt […] siden den som styrer folkets seksualitet, styrer arverekkene, og dermed hvem som til syvende og sist sitter med makta. (Krogsæter 2015: 110, siterande s. 1.) Korleis me forstår oss sjølve som menn er altso heilt essensielt for korleis me oppfattar verda. Kva gjer oss til menn? Eg skal våge meg på å påstå, som eg allereie har gjort, at svært mykje av det me har med oss i sinnet vårt, er kulturelt arvegods frå mange århundre tilbake: renessansen si gjenerobring av antikken og verdiane deira. Mykje har endra seg sidan då, ja, men mykje har me verkeleg halde fast ved òg.
Kva har Movember-kampanjen å gjere med dette? Poenget med å feire movember er å synleggjere at langt fleire menn enn kvinner døyr av sjukdomar som kan lækjast; hjartesjukdom, kreft og depresjon er berre nokre av dei. Pengane dei samlar inn går til saker som er direkte relaterte til mannehelse. Viss du vil støtte arbeidet deira, kan du gjere det her:
£ 10 støttar støttegrupper for menn som har fått testikkelkreftdiagnosen.
£ 25 støttar opplæring til ein mental helse-støttespelar i eit lokalt idrettslag.
£ 50 støttar program som Brother Throug Boxing eller program for menn som er einsame.
£ 150 støttar forsking for å oppdage prostatakreft tidlegare og dermed auke sjansen for at menn overlever det betre.
Det kan vere at eg får ein knapp eller noko liknande for å ha samla inn pengar, men eg trur fristane for det er over.
Støtt med pengar om du kan og vil. Men gløym ikkje at det viktigaste du kan gjere er å snakke om det. Spør ein mann du bryr deg om om han har sjekka seg i det siste; spør ein du kjenner som er einsam om korleis det går med han; spør ein du synast har endra atferd om noko har endra seg for han. Kanskje det ikkje er noko, kanskje han seier at det ikkje er noko, men det at du spør, kan endre livet hans og hjelpe han å overleve – kanskje utan at han eingong veit det sjølv.
Eg hadde meg eit lite uhell no veka som var og fekk i dag endeleg kome til legen. (Eg må no berre nemne at eg likar veldig godt ordet «lækjar», og veit ikkje heilt kvifor eg ikkje vågar meg på å bruke det i teksten her.) No, langt om lengje, etter ei veke med å humpe rundt utan å få noko hjelp (eg skal ikkje gå inn på her no om kva som skjedde, for det er ikkje so viktig), skal eg få nokon til å sjå på han, so på måndag skal eg til røntgen – der dei mest sannsynlig ikkje finn noko, ettersom det mest truleg er ei seneskade. Men i det minste får eg no vite kva dei finn og kva eg skal gjere då, og so får me sjå om det blir fysioterapi eller ikkje.
Men skada fot er ingen grunn til å ikkje trene, so eg har vore på trening som vanleg denne veka, men sjølvsagt ikkje gjort noko av det resten av klassen har gjort. Eg tenkte det kanskje kunne vere verdt til ettertida (og for å sjølv hugse det – og kanskje vere litt stolt av det) korleis treninga mi i dag var. Eg køyrde tre sett, alle pressande og sitjande på alle fire eller liggjande:
30 front snapspark (압차부시기)
30 svingspark (돌려 차기)
30 gjennomtrengande sidespark (옆차지르기)
20 gjennomtrengande bakspark (뒷차지르기) med 10 oppløft på kvart
30 bukbøy (sokalla situps: 윗몸 일으키기 (sjå Naver)) heilt opp og fram
50 ryggbøy (veit ikkje enda kva dette er på koreansk) med strak kropp
30 diagonalløft (Dº)
Totalen per fot blei dermed 90 front snapspark, 90 svingspark, 90 sidespark, 60 bakspark med 600 oppløft, 90 bukbøy, 150 ryggbøy og 90 diagonalløft – ei solid økt, om eg får seie det sjølv. Og samtlige øvingar var utan å stå på den låke foten! Ei slik økt skulle eg meine ein kan rekne som ei solid treningsøkt, so eg er svært nøgd.
P. S.: Grunnen til at eg gjorde 5:3 på ryggbøy:knebøy, var noko Robert Hammernes ein gong sa i Tromsø: Tre på magen mot fem på ryggen. Grunngjevinga, slik eg hugsar det, var at belastninga på ryggen er lågare med dei øvingane me gjer, og samstundes at ryggen treng meir trening for å vege opp for all treninga magen får.
P. P. S.: Kvifor skrive dette? Vel, dels med bakgrunn i det som står øvst, men òg av di eg tenkjer det kanskje kan vere til nytte for andre som får ein eller annan skade som gjer at dei må take det med ro ei stund. At eitt lem er skada, tyder ikkje at dei tre andre er det. Har du låke føter? Tren armar, rygg og mage. Dårleg skulder? Tren føtene. Låk rygg? Tren hovudet og les teori. Du kan alltids trene noko, so med mindre du er sengjeliggjande og/eller smittsam, kan du mest alltid kome på trening om so er berre for å vere i nærleiken av treningskollegaane dine. Tak vare på deg sjølv med å halde fast på rutina di; det gjer mest alltid godt i det lange laupet. Eg er so heldig i motsetnad til korleis eg kjende det i Tromsø at eg har ein instruktør som tenkjer som meg og som alltid ønskjer meg velkomen i hallen. Han gjev meg kjensla av at det alltid er godt at elevane kjem på trening, uansett korleis dei har det, at ein kan trene det ein kan, for det gjer godt for kropp og sjel.
P. P. P. S.: Dét over føreset sjølvsagt at du har det godt med instruktøren din. Om du slit, snakk med nokon du stolar på og vurdér om skadeavbrotet kanskje kan vere eit betre alternativ ei ri, slik at du får litt tid til å tenkje på saken. Om du ønskjer å snakke med nokon om det, med nokon som har vore gjennom slikt, må du gjerne skrive til meg. Du kan nå meg på the1 + det engelske brukarnamnet mitt, som står i bloggen sin undertittel, via Google sin e-post-teneste. Du kan òg leggje inn ein kommentar her, so klårt.
I går fikk vi et brev fra Universal Credit med videre oppfølging i et nytt brev som kom i dag. I motsetning til hva vi fryktet kunne skje – at det ble trenert i det uendelige – viste det seg faktisk at de tok til etterretning hva dommeren uttalte: at jeg hadde rett til å arbeide, at hvor firmaet den gang da var registrert hadde ingen betydning, og i praksis at vi hadde hatt rett hele tida.
Brev frå DWP: Department for Work & Pensions.
I korte trekk er det brevet sier, at påstanden deres om at jeg feilet habitual residence-prøven feil; at jeg har rett til å arbeide i Storbritannia med bakgrunn i denne reviderte avgjørelsen; og at jeg, som den gang da selvstendig næringsdrivende med registrering i Norge (noe jeg er overmåte glad for at jeg ikke er lenger), hadde selvstendig næringsdrift som var genuine and effective. Med andre ord mente de at innsatsen jeg gjorde var tilstrekkelig, juridisk legitim og av betydning for å vurdere arbeidsinnsatsen min, at jeg kunne fortsette å arbeide slik jeg gjorde, og dermed at jeg hadde vært kvalifisert til å få hjelp når ting den gang da var som vanskeligst.
Enden på denne visa ble med andre ord for oss noe vi knapt noen gang har opplevd: ei økonomisk vanske som endte opp med å løse seg på en god måte. Har vi kanskje fortjent en opptur nå?
Ettertanke
Nøkkelen til alt dette var to ting: For det første fikk vi enormt med hjelp fra Money Matters. De er en privat organisasjon som, så vidt jeg vet, får penger fra staten til å hjelpe folk med det som i Norge tilsvarer Nav-problemer.
For det andre har man visst rett på gratis rettshjelp her, selv når det ikke er en kriminalsak. Vi hadde aldri greid å legge fram saken slik vi gjorde hvis det ikke var får advokaten som forberedte saken for oss. Det var fascinerende å høre han og dommeren diskutere juss; det gikk fullstendig over hodet på oss, men ut fra utvekslinga var Kjersti og jeg skjønt enige om at han var glimrende.
Norge kunne trengt noe slikt: Både noe uavhengig som hjelper folk med Nav og tilgang på juridisk hjelp når man trenger det. Det er ikke så rent få ting Skottland og Storbritannia gjør rett, selv om det utvilsomt er ting som er helt skakkjørt her òg.
Jeg er nå en gang av den meninga at enhver – det være seg person eller stat eller organisasjon – når noen har ei god løsning på ting, burde man lære av det og gjerne helst innføre det. Det er alltid noen som har funnet ei god løsning på noe, noe som alle, når det kommer til stykket, tjener på. Norge har litt å lære her – men, som sagt, det har jaggu Storbritannia også.
Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?
Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).
Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.
Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?
Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:
Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.
Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.
Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.
Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.
Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.
Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.
Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.
Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellomtida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barberkoststativ, barberkost og barbersåpeskål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylleordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Bookwanderers, et fotoalbum og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bakgrunnen et nydelig kattebroderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflakmultiverktøy og kredittkortmultiverktøy, artige svampebobsokker og en pengegave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg pengegave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suffering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot formodning glemte noe, beklager jeg så mye!
Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 2206, så ikke så alt for seint.
Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?
For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
For nokre dagar sidan skreiv eg om korleis det var å kome att på campus. Kva skjedde vidare?
For meg har depresjon blitt som ei olm løve: Ho (det er ein underleg ting at løve er hokjønn medan okse er hankjønn) er der stadig, men eg har blitt ein mykje dyktigare løvetemmar med åra, og no har eg stort sett kontroll på ho … men stort sett er ikkje alltid. Eg merka det godt når eg kom på campus att: Det var som om ho reiste seg og kasta den mørke skuggen sin over meg medan eg stod med ryggen til. Det tok meir enn eit par kremt å få ho til å setje seg ned att og roe seg, men eg greidde det etter kvart. Men ho var der; ho gjekk ikkje og ho snudde seg aldri vekk frå meg.
So kva skjedde etterpå? Og i dagane etter? Til å byrje med møtte eg på denne krabaten i tretoppane på veg frå universitetet gjennom Kelvingrove Park. Eg har aldri høyrt ekorn slik før, so det var veldig artig. Og kven blir vel ikkje oppmuntra av å sjå slikt?
Det var ikkje det einaste som var oppløftande. Praten med Lisa var, som eg fortalde, ei god oppleving. Ein av tinga eg skulle gjere etter at eg kom heim, var å sende den formelle søknaden om å få studiepermisjon; eg gjorde dette i går, skjønt eg daterte han til fredagen som var, for ho snakka om at det burde late seg gjere å tilbakedatere han, so eg tenkte det var greitt. Men eg hadde éin ting til på tapetet: Eg skulle treffe Matthew Fox.
Eit hyggjeleg gjensyn
For dei som har lest bloggen min før, kan namnet høyrast kjent ut. Matthew Fox var han som kom og møtte meg i London då eg hadde jobbsøkarsumaren min; det var takk vere han at eg faktisk søkte om ph. d.-plass her i Glasgow. Han sette meg i kontakt med Catherine Steele, og dei synte begge tilstrekkeleg interesse for prosjektet mitt at eg sette meg ned og søkte. Som eg skreiv for eit par dagar sidan, traff eg han att då eg var på tur opp til Lisa Irene Hau, og me avtalte etter det å møtast no i går.
So i går var dagen då eg skulle attende på campus for å treffe på han att. Møtet var triveleg. Me snakka litt laust og fast, og eg kjende nok ein gong på korleis det var å treffe slikt ei raus og varm menneskje som han er. Han får meg rett og slett til å føle meg vel. Slike som han kan kunsten å fortelje dei vanskelege tinga utan å samstundes få ein til å kjenne seg evneveik. Eg lét han då òg få vite korleis eg har slitt mellom anna med forholdet eg no har til rettleiaren min.
Møtet med han gjorde meg òg tilstrekkeleg gira til at eg i går sende han ein e-post på latin med lenkje til ein Metatron-video som eg tenkte kunne vere til nytte i latinundervisinga han no driv og planlegg.
Eg skal i dette tilfellet våge meg på å påstå at rettleiaren min er meir ein rettleiare enn ein vegleiar, slik Elin Legland problematiserte i artikkelen sin om utfordringa med å skrive mastergradsoppgåva si om vegleiing – eller «rettleiing» som det per no må heite i nynorsk.
Eg har fleire moglegheiter her. Lisa nemnde at det kan vere aktuelt med overføring til Edinburgh; det er ikkje fyrste gongen det har skjedd, og det skulle ikkje vere noko problem å gjere det som fjernstudent i Glasgow. I uansett tilfelle, er det jo ikkje lange reisen til Edinburgh, berre ein times tid frå sentrum. Matthew nemnde at det òg kan late seg gjere å få rettleiar der medan eg framleis er student her i Glasgow. Me får sjå kva tida byr på. I uansett tilfelle har eg no eit år til på meg til å faktisk prøve å bli frisk nok til å gjere dette.
Dette gjev ogso Kjersti tida ho treng, som er heilt essensielt. Ho jobbar fulltid no, men det er i eit eittårig vikariat. Men det latar til at ho trivst godt nok med det til at ho har bestemt seg for å søkje seg inn på rekneskapsstudium: eit grunnkurs på fem studiepoeng (til 45 000 kroner!). Dette kjem til å gjere ho kvalifisert som rekneskapsassistent, eit fyrste steg på vegen til fast jobb og trygg økonomi.
Ei anna moglegheit
Det siste, det er kanskje det som er aller viktigast for oss: Me har vel faktisk aldri hatt stabil, trygg inntekt over tid nokon gong. Då eg var på Emoon, blei me alle sparka utan løn og sumarpengar. Gartnarjobben var no ikkje full, og me hadde det uansett svært stridt i den tida; eg hadde sju stillingar på ein gong på det meste. Jobben på universitetet var uansett mellombels, og berre ei halv stilling. So kva gjorde me? So godt me kunne; me kunne ikkje anna. Det har alltid vore hardt arbeid med liten vinst. Då var tida no under valet ganske so oppløftande. Det var godt å ha noko å stå opp til kvar dag; det er det same Kjersti har sagt at ho kjenner på no.
So no har eg teke sjansen: Eg har søkt meg jobb i Øygarden. Me får sjå kva som skjer! Eg veit iallfall at eg har nokon som heiar på meg.
Det var ikke lett for meg å innse det, men forrige og denne uka ble jeg tvunget til å innrømme et par ting overfor meg selv:
Jeg er overarbeidet.
Jeg spiser for lite og for dårlig.
Det siste oppdaget jeg tilfeldig. Det er ei stund siden sist jeg veide meg (forrige gang var i fjor en gang), men da jeg deltok i et psykologieksperiment nå uka som var, fant jeg ut at jeg har gått ned to–tre kilo uten noen spesiell grunn. Det er ikke det at det plager meg å ha gått ned i vekt, for jeg var noen kilo over komfortvekta mi, men heller at jeg vet årsaken til det. Jeg spiser lite til de fleste måltidene, og mange av dagene i uka ser jeg meg ikke råd til å spise alle måltidene som jeg burde spise.
Så til det første punktet: overarbeid. Per i dag er jeg femti prosent student, femti prosent selvstendig næringsdrivende (jeg skriver frie tekster for et firma i Oslo). Problemet er at for det første er student på halv tid på universitetet her i Glasgow definert med en reell arbeidsbyrde på seksti prosent, ikke femti, selv om de samtidig skriver at man studerer femti prosent; med andre ord: Den tida som de forventer at man skal investere i studiene er regnet ut til totalt ti prosent flere timer enn den faktiske tidsfordelinga legger opp til. Javel, tenker man kanskje, det burde vel gå bra? Det er bare ti prosent ekstra. Legg så til én time pendling hver vei, problemene man gir seg selv med å stadig ha ei ukes avbrekk i tankerekka, behovet for å tjene en slant bare for å få endene til å møtes, så begynner det fort å balle på seg.
I fjor var jeg langt, langt nede sommerstid. Arbeidsbyrden (det viser seg at «byrde» er hankjønn i bokmål men hunkjønn i nynorsk (slik det er i dialekten min)) ble for stor med en APR som i første omgang feilet, slik at jeg måtte bruke hele sommeren på å arbeide med studiene for å kunne fortsette. (Tar man da i betraktning at de selv besluttet at jeg på grunn av helsetilstanden i lept av halvåret kun hadde vært i stand til å arbeide tre måneder, skjønner man hvor drøy hele situasjonen egentlig var: På tre måneder effektiv studietid var det forventet at jeg skulle ha levert et arbeid som tilsvarte seks måneder studietid.) Nå vel, jeg bestod APR-en da sommeren var over, men i motsetning til andre, tok jeg da fatt på høsten helt utslitt. Konsekvensen var som forventet: Den dype depresjonen jeg var på vei inn i ble alvorlig forverret, og jeg ble henvist til psykolog – som var alt annet enn imponerende: Frankly, I am intimidated by you; we do not usually deal with patients of your intellect.(Bare for å ha nevt det: Den ene gangen jeg har tatt en IQ-test, var resultatet at jeg er innenfor normalspekteret.) Med andre ord er det ingen helsehjelp å få her for høyt utdannede som får mentale lidelser.
Jeg brukte seinhøsten og tidligvinteren på å prøve å bli bedre. Jeg har nå redusert dosen min (Mirtazapin, ɔ: Remeron) til 30 milligram daglig. Effekten av det har vært overveldende bra for meg, for jeg trenger langt, langt mindre søvn nå enn tidligere (jeg har redusert søvnbehovet fra åtte–elleve timer (vanligvis ti) til fem–åtte timer (vanligvis seks)), som gjør at jeg får langt mer ut av dagene mine; men jeg begynner å bli redd for om jeg igjen trenger sterkere dose: Den generelle formkurva har de siste par ukene vært dalende, og man har her ikke noe i nærheten av det samme personlige forholdet til legen som i Norge, siden man her tildeles et kontor, ikke én bestemt lege.
Så hva gjør man? Som vanlig, det som man alltid har gjort: biter sammen tennene og håper at ryggraden holder fram til målstreken. I mellomtida kan jeg glede meg over at jeg skal utredes for mulig (degenerativ?) nervelidelse. Hva er trøsten? I enden av tunellen står det noen og vifter med en pen tittel på ditto diplom (som sannsynligvis ikke (aldri?) kommer til å gi meg et stabilt, trygt, intellektuelt utfordrende arbeid livet ut, slik jeg i det tredveårige, naive sinnet mitt trodde fantes); det er da noe.
Hvorfor ingen bilder? Det er jo lenge siden. Kort sagt: Jeg gidder ikke. Lengre svar: Erfaringsmessig er det færre som leser rene tekstinnlegg, så da får jeg på den ene sida brukt bloggen til det den opprinnelig ble til for, samtidig som færrest mulig blir plaget av å måtte lese om det.
For noen år siden hadde jeg vært i bedring over ei viss tid, hadde endelig avsluttet behandling på psykiatrisk poliklinikk (samtaleterapi, ukentlig, se mer lenger ned (lenke tilbake hit derfra)) og hadde i samråd med doktor T. (en herlig mann) over tid avsluttet behandlinga med Remeron (tilsvarer Mirtazapin). Jeg hadde lenge brukt sterkeste dose på 45 mg, så trappet ned til 30, så til 15 og så endelig avsluttet bruken tidlig på året. Men i mai samme år merket jeg forverring og tok kontakt med doktoren igjen; siden da har jeg brukt 30–45 mg, mesteparten av tida 45.
Bilde av to hender som holder (et bilde av) en liksomtablett med energi og (et bilde av) en Mirtazapin-tablett, profesjonelt laget med mobilkamera, Paint3D og Paint. Follow the white rabbit.
Illustrasjon: Tor-Ivar Krogsæter.
Da vi så var på besøk hos Ingrid-Elin og Joe nå i jula 2021, gikk jeg tom for medisin, og jeg var uten medisin i nærmere ei halvannen uke (omtrent ei uke etter retur her i Skottland). Etter å ha kommet meg gjennom abstinensene, merket jeg ei stor forandring: Jeg trengte betraktelig mindre søvn, jeg følte meg pigg da jeg våknet, jeg våknet mye tidligere enn normalt. Kunne det ha å gjøre med medisinen? Remeron/Mirtazapin brukes jo nettopp som sovemedisin, og ei vanlig bivirkning er at man blir sløv. Siden jeg har vært forholdsvis stabil, om ikke bra, tok jeg derfor kontakt med legekontoret her, og spurte legen om dette. Han var enig i resonnementet mitt, og mente at det kunne være en god idé å la meg prøve å redusere dosen til 30 mg. På slutten av forrige uke begynte jeg med det.
La meg bare understreke at å slutte med medisiner som man bruker fast uten å gjøre det på en medisinsk forsvarlig måte er en dum idé. Man bør aldri kutte det tvert slik jeg opplevde nå i jula (det er ikke første gang). Det er ikke trygt og bør aldri etterstrebes.
I dag våknet jeg opp og følte meg nokså uthvilt allerede før alarmen min ringte. Klokka var knapt halv sju, og det var den samme følelsen som jeg hadde hatt tidligere. Litt mer søvn kjentes godt ut, så jeg strakk meg i rundt ett kvarter til, før jeg til slutt stod opp. Jeg gikk på badet for å gjøre morgentoalettet. (Om ikke dét (morgentoalett) et gammeldags uttrykk, så vet ikke jeg, men det er nå en gang dét det heter.) Da jeg barberte meg, tok jeg meg god tid til å varme kjakene med varmt vann og barbere meg rolig og nøye mens jeg hørte Stephen Fry lese Sherlock Holmes til meg. Jeg gikk ned og ordnet meg frokost, mens jeg tømte oppvaskmaskinen og la sammen klestørken. Jeg var på vei ut av huset cirka ti på åtte.
Nå sitter jeg på universitetet og føler meg klar til dagens dont. Jeg har overskudd! Jeg er litt trøtt i hodet, ja, og litt svimmel, men det kan faktisk skyldes den andre medisinen jeg må ta for å få bukt med en mulig betennelse jeg har pådratt meg over nederste nakkevirvel (Tramadol er visst et psykofarmakon; slike er jo artige). Jeg har vært mer aktiv på bloggen den siste måneden enn på lang tid. Jeg har planer om hva jeg skal gjøre i dag, og gleder meg faktisk til det. Hvis dette er veien det skal gå nå, ser jeg faktisk framover med et lite hint av optimisme. Nå må vi bare få ordnet opp i pengesakene våre, så blir ting bra.
Om den tidligere psykiateren min
Jeg gikk til ei fantastisk dame som jeg ikke har spurt om lov til å dele navnet på, så jeg kommer derfor ikke til å gjøre det her. Men jeg vet at det er vanskelig å finne en psykolog/psykiater som man «klikker» skikkelig med. For min del var hun akkurat den rette dama på det tidspunktet. Hun var utfordrende, våget å gjøre meg sint og slik la meg kjenne på ting jeg ikke ville kjenne på, og våget å få meg ut av komfortsona mi og ikke bruke så mange «lærde» ord, men heller prøve å gå rett på sak og beskrive akkurat hvordan jeg hadde det. Det var ikke lett, men det hjalp. Hvis du ønsker å vite hvem hun var, kan du gjerne ta kontakt med meg; e-post er i så fall det beste (hvis du ikke har telefonnummeret mitt – det norske følger jeg ikke godt med på lenger), og merk så i så fall e-posten med emnet «Psykologtips».
Hvis du klikker/trykker her, kommer du tilbake til toppen.
Yngvild sende meg ei Imgur-lenkje. Så oppdaga eg eit band eg berre hadde høyrt ein gong tidlegare: Bloodywood.
Eg skal ikkje seie so mykje. Teksten får tale for seg sjølv; han er attgjeve utan endring frå musikkvideoen nedanfor. Viss du vil sjå dei framføre han på Wacken, finn du det nedst.
Bloodywood: Jee Veerey
1. vers: Raoul Kerr
We’ve all had to go, to the land down below
Where the sun don’t shine and the moon don’t glow
Sat back trapped in the big bubble, saying:
“Chuck that man it ain’t worth the trouble”
Sound familiar don’t it?
I think we all own it
A mindset that don’t seem to get we’ve outgrown it
Now I’m sat back poking at the big bubble, saying:
“Talk back, you’re bigger than the trouble”
For-refreng: Roul Kerr, Jayant Bhadula
Walk this valley of death, head high
Say “I’ll be back, today I won’t die”
’Cause try as we may we can never deny
We can get back up if we’re still alive!
Aag ki jwaalao se hee
Only after enduring the tests of fire
Rait baney Loha
Iron is forged
Refreng: Jayant Bhadula
Tu jee, veerey
Toofano se lad ke
Tu jeet, veerey
Zakhmo se bhid kar bhi tu
Firse uthega yaara
Firse udega yaara
Andhero mein tu kabse
Tu jee, veerey
Toofano se lad ke
Tu jeet, veerey
Zakhmo se bhid kar bhi tu
Firse uthega yaara
Firse udega yaara
Andhero mein tu kabse
Live, brave one
Fight those internal storms and
Win, brave one
Weather those wounds and
Rise once again
Fly once again
For too long you’ve lay in darkness
Live, brave one
Fight those internal storms and
Win, brave one
Weather those wounds and
Rise once again
Fly once again
For too long you’ve lay in darkness
2. vers: Raoul Kerr
Sensitivity: the ability to feel it all
A gift and a curse, the rise and the fall
I see you and me safe in a place in the middle
A break from the rat race just for a little
Chose the moment and froze it forever in time
Took a piece of us and wrapped it up in a rhyme
You got 13 reasons for you to go away?
Here’s three more: for why you gotta stay
For-refreng: Roul Kerr, Jayant Bhadula
Walk this valley of death, head high
Say “I’ll be back, today I won’t die”
’Cause try as we may we can never deny
We can get back up if we’re still alive!
Aag ki jwaalao se hee
Only after enduring the tests of fire
Rait baney Loha
Iron is forged
Refreng: Jayant Bhadula
Tu jee, veerey
Toofano se lad ke
Tu jeet, veerey
Zakhmo se bhid kar bhi tu
Firse uthega yaara
Firse udega yaara
Andhero mein tu kabse
Tu jee, veerey
Toofano se lad ke
Tu jeet, veerey
Zakhmo se bhid kar bhi tu
Firse uthega yaara
Firse udega yaara
Andhero mein tu kabse
Live, brave one
Fight those internal storms and
Win, brave one
Weather those wounds and
Rise once again
Fly once again
For too long you’ve lay in darkness
Live, brave one
Fight those internal storms and
Win, brave one
Weather those wounds and
Rise once again
Fly once again
For too long you’ve lay in darkness
For-refreng: Roul Kerr, Jayant Bhadula
Walk this valley of death, head high
Say “I’ll be back, today I won’t die”
’Cause try as we may we can never deny
We can get back up if we’re still alive!
Aag ki jwaalao se hee
Only after enduring the tests of fire
Rait baney Loha
Iron is forged
Refreng: Jayant Bhadula
Tu jee, veerey
Toofano se lad ke
Tu jeet, veerey
Zakhmo se bhid kar bhi tu
Firse uthega yaara
Firse udega yaara
Andhero mein tu kabse
Tu jee, veerey
Toofano se lad ke
Tu jeet, veerey
Zakhmo se bhid kar bhi tu
Firse uthega yaara
Firse udega yaara
Andhero mein tu kabse
Live, brave one
Fight those internal storms and
Win, brave one
Weather those wounds and
Rise once again
Fly once again
For too long you’ve lay in darkness
Live, brave one
Fight those internal storms and
Win, brave one
Weather those wounds and
Rise once again
Fly once again
For too long you’ve lay in darkness
Jeg har mange gode grunner til å være fornøyd med det livet jeg har og har hatt. Jeg har vokst opp i verdens beste land på ei tomt som er idyllisk selv på en dårlig dag; jeg hadde masse boltreplass til å herje og springe og slå meg og gjøre alt som en unge skal kunne gjøre; og jeg vokste opp på ei tid da verden fortsatt var analog, da en telefon var noe som hang på veggen, og filmer var noe man helst så på kino og serier noe man så i fellesskap foran det ene fjernsynet som var i huset. Litt seinere fikk vi oss videospiller, og det var ikke få filmer jeg tok opp på videokassett og hadde i videoteket mitt. Men jeg tror at det kanskje var noe med å leve i den verden, noe med å leve i en verden som krevde at man gjorde et visst stykke arbeid for å få opplevelser, som nå har gått tapt. Så alt i alt hadde jeg det så godt som man kunne håpe på, og jeg burde ikke klage.
Slikt er veldig enkelt å skrive. Men selv om mye talte for at jeg skulle ha det bra, har det òg vært mye som har gått meg imot, kanskje – jeg er ikke sikker – mer enn hva mange møter. Til å begynne med gikk jeg på en skole der mobbing var dagligdags, der den verste mobberen var nettopp den personen det veldig ofte er; og der skolens måte å handtere det på, til slutt endte med at den som ble utsatt for det, ble den skyldhavende:
Det som står her er selvsagt fritt etter hukommelsen; jeg var omtrent ti år da. Men det viktigste er essensen i utvekslinga som skjedde mellom lærer og elev på foreldremøtet: Jeg måtte tåle at jeg ble ertet (ordet mobbing ble aldri brukt) hvis jeg fortsatte å være meg selv.
―Jeg skal gi deg et ultimatum. Vet du hva et ultimatum er?
―Nei.
[Lærerpersonen forklarte meg hva et ultimatum er.] ―Du må velge mellom to ting: Enten må du legge om dialekten din og snakke romsdaling, eller så må du leve med å bli ertet.
Dette førte ikke overraskende til en del utfordringer; først i voksen alder ble jeg diagnostisert, og den har preget det meste av voksenlivet mitt.
Som voksen kom det etter hvert krypende en annen dækel også. Det var muligens noe jeg begynte å kjenne på da jeg var rundt 14 år, for jeg husker jeg likte veldig dårlig å henge opp klær på loftet, fordi jeg fikk vondt av det. Jeg har leddgikt/slitasjegikt, og enkelte dager er det altoppslukende. I dag var en slik dag: Selv om jeg la meg i meget folkelig tid, trengte kroppen to og en halv time mer hvile enn normalt, før jeg engang var i stand til å stå opp. Dermed kom jeg seint i gang med arbeidsdagen min og var ikke ferdg før klokka var nærmere halv sju, og mens jeg jobbet, jobbet jeg ikke med maksimal effektivitet.
Men hva er det egentlig som skjer når man har leddgikt? Tenk deg at du legger deg etter en helt normal arbeidsdag, føler deg passelig klar for senga, men har litt mer vondt enn normalt, litt som når du har vært på trening og fått et par knuff mer enn du var klar over. Neste dag når du våkner opp, er det så vondt å bevege seg, at uansett hva du gjør, kjenner du på ei smerte som går gjennom marg og bein: Alle ledd, og jeg mener alle ledd, gjør vondt; men ikke bare det, for også muskelfester, selve musklene, hvert et fiber av kroppen sier til deg: Ligg! Sov! Nok nå! La meg hvile! Men du kan ikke hvile; du må arbeide. For noen av oss er ikke arbeid et valg, men ei absolutt nødvendighet; jeg er en av dem, og har vært det mesteparten av voksenlivet.
Skeiteorien: Heldigvis er mange av mine normalt store, men noen er små; når jeg våkner, vet jeg aldri hvor mange jeg har den dagen før jeg har prøvd å stå opp. Bilde lånt fra Grandado.
I motsetning til mange som velfortjent fikk koronastøtte da Norge ble stengt, var firmaet mitt opprettet ganske nøyaktig én måned for seint til å telle, så jeg fikk kr 0,–. Den totale inntekta mi i 2020 var ekstremt lav, mindre enn hva dagens stipend er på. Hvordan hadde du hatt det med ei slik inntekt? Folk flest tjener den summen på mindre enn tre måneder.
Skeiteorien
Så når man våkner om dagen, må man gjøre noe mange slipper: Man må aktivt bestemme seg for å stå opp, ikke bare stå opp; man må aktivt bestemme seg for å gjøre morgentoalettet sitt, ikke bare ordne seg; man må aktivt bestemme seg for å spise, ikke bare spise. Når man må bruke energi på å ta avgjørelser som for friske folk bare gjøres, betyr det at man bruker energi ikke bare på å gjøre disse aktivitetene, men på å bestemme seg for å i det hele tatt gjøre dem. Noe så enkelt som å gå på do, når det er en dag med mye vondt, krever et aktivt valg for å gjøre det med én gang, ikke fordi man står i fare for å gjøre på seg, men fordi selve handlinga å reise seg gjør vondt; å gå til doet gjør vondt; å sette seg på doet gjør vondt, og hvis temperaturen der inne ikke er god, gjør også det vondt; hvis dosetet er kaldt, gjør det vondt når man setter seg, fordi muskler går i spenn; selv noe sånt som å være borti sin egen kropp kan være vondt. På en vanlig dag koster det ingen skeier å gå på do; på en normalt vond dag koster det ei skei å gjøre det; mens når dagen er slik den har vært i dag, koster det ikke bare ei skei å gjennomføre en aktivitet, men selv det å komme seg dit har også sin pris.
Hva er grunnidéen bak skeiteorien? Kort fortalt: Ta et knippe skeier; de representerer energien du har å bruke i løpet av dagen. For hver aktivitet som er slitsom for deg, som du kommer deg av uten å legge deg å hvile, fjern ei skei. En normalt frisk person har flere skeier å ta av når dagen er omme. En kronisk syk person går tom for skeier, som betyr at selv det å legge seg for å hvile, er utmattende, fordi man så vidt greier å hente det siste lille fra kjelleren for å gjennomføre det å legge seg.
Oppfordring
Hvis du har noen blant dine nærmeste som har en kronisk sykdom, hva kan du gjøre? Mi erfaring er at det beste er å få forståelse. Man forventer ikke at andre skal vite hvordan det er; jeg vet da heller ikke hvordan det er å være deg, så hvorfor skal jeg forvente at du vet hvordan det er å være meg. Men det man kan gjøre er å være forståelsesfull og tålmodig. Når det er tomt, er det tomt, og langt de fleste av oss vil så gjerne være med på ting, gi av oss selv til glede for andre, bidra for å gjøre verden bedre for alle vi møter; ofte betyr det at man gir mer enn man bør, og når det skjer, er det faktisk veldig godt å ha noen som vil gi en ei skulder å lene seg på og en klem å varme seg på.
Mellomalderkvinne som heng seg etter at demonar har lurt ho. Kjelde, frå Rappresentatione della passione, Firenze, 1520.
I denne siste delen av samandrag av kapittel 2, skal eg syne kva Minois fortel oss om praksisen rundt sjølvdrap i mellomalderen, korleis galskap vart trekt fram som ei nyttig orsaking og forklaring, og korleis me mot slutten av perioden kan sjå teikn til oppmjuking. Har ein i sinne korleis det vart i løpet av perioden, skulle det verkeleg ikkje mykje til for å gjere ting betre, men seinare tider skulle finne på enda meir grufulle måtar å avstraffe både dei som var daude og dei som «berre» prøvde.
Om du vil kjøpe boka, her er informasjonen du treng: Minois, Georges (forfattar) og Cochrane, Lydia G. (omsetjar): History of Suicide: Voluntary Death in Western Culture, The Johns Hopkins University Press, Baltimore/London, 1999. Opphavleg utgjeven som Histoire du suicide: La société occidentale face à la mort volontaire, Libraire Arthème, Fayard, 1995. ISBN engelsk utgåve: 0.8018-6647-2 (hefta utgåve).
Sjølvdrapspraksis i mellomalderen (med nokre samanlikningar til dagens situasjon)
Dokumentasjonen frå så tidlege tider er sjølvsagt prega av å ikkje berre vere ufullstendig, men dessutan å i for stor grad vise fram elitelivet. Trass dette, ser me likevel tydelege tendensar på at sjølv om juristane (det vere seg geistlege så vel som verdslege) ønskte streng praksis, var faktisk praksis noko mildare. Jean-Claude Schmitt synte i ei sakundersøking frå mellomalderen nokre interessante trekk: Menn stod for tre gongar så mange tilfelle som damer (41 mot 13: 3,15x), og dei vanlegaste metodane var henging (32 av 54: 62 %), drukning (12: 22 %), knivstikking (5: 9 %) og hopp (4: 7 %). (Her er det ein trykkfeil i Minois; han seier at henging stod for 34 av tilfelle, men det Schmitt faktisk skriv, er 32. 32 + 12 + 5 + 4 blir vitterleg 53; det siste tilfellet kunne årsak ikkje dokumenterast.) WHO fortel at me i dag ser følgjande fordeling:
Globally, the age-standardized suicide rate was 2.3 times higher in males than in females. Male:female (M:F) suicide ratios greater than 1 indicate that suicide rates are higher in males than in females. While
the ratio was a little over 3 in high-income countries, it was lower in low- and middle-income countries (low-income countries: 2.9; lower-middle-income countries: 1.8; upper-middle-income countries: 2.6)
Det er interessant å merke seg at raten i undersøkjinga til Schmitt var nærare raten me ser i høginntektsland; kan det vere at me her må sjå på geografi meir enn på inntekt? Eller er det andre faktorar som spelar inn? Eit større studium av sjølvdrapsmetodar per kjønn i Europa, blei gjort av Värnik m.fl. frå Det estisk-svenske instituttet for mental helse og suicidologi, og dei fann at henging stod for 49,5 % (menn: 54,3 %; damer: 35,6 %); forgifting med medisin for 12,7 % (menn: 8,6 %; damer: 24,7 %); hopping for 9,5 % (menn 7,8 %; damer: 14,5 %); skyting for 7,6 % (menn: 9,7 %; damer: 1,3 %); objekt i forflytting for 5,0 % (menn 4,9 %; damer: 5,2 %); forgifting med andre middel for 5,1 % (menn: 5,4 %; damer: 4,3 %); drukning for 4,2 % (menn: 3,0 %; damer: 7,7 %); og andre metodar for 6,3 % (menn: 6,3 %; damer: 6,7 %). Legg ein saman begge typane forgifting, får ein at dette stod for 17,8 %. Skytevåpen har blitt billigare og lettare tilgjengeleg; eit skytevåpen som ein pistol eller revolver er i dag ikkje lenger i seg sjølv eit statusobjekt, mens da skytevåpen blei små nok til at dei kunne vere handvåpen, var det kostbart og noko kun få hadde. I seinare tiders etikette var det gjerne omtalt som den rette måten for en gentleman:
Charles Moore, who gathered a good many anecdotes about suicide in hif Full Inquiry into the Subject of Suicide (1790), reported the comment of one nobleman on a gentlemen (sīc) who had hanged himself, What a low-minded wretch, to apply the halter! Had he shot himself, like a gentleman, I could have forgotten him.
Minois 1999: 187.
Det ein kan trekkje ut av dette, er at metodane har heldt seg nokså uendra, og det viktigaste er at det handlar om tilgang: I dag har me enklare tilgang til middel som den gang da ikkje var lett å få tak i, som medisinar som i store nok dosar kan drepe. Riktignok hadde ein sjølvsagt tilgang på mykje i naturen som kunne ta seg av slikt, men å oppbevare tilstrekkjelege mengder av det hadde innebore ein større risiko enn kva det er å ha eit par ekstra glas med medisin i dag; eit reip var noko alle hadde og som det ikkje var noko mistenkjeleg med i det heile.
Minois gjer nokre andre betraktningar au (frå studiet): Årstidene mars, april og deretter juli stod for toppane, som kanskje kan ha å gjere med kroppslig og dermed andeleg (min merknad)) svekking etter faste, og etter stor arbeidsbør i juli. Fredagar og måndagar var dessutan framtredande, og dei fleste tok livet sitt heime. Men sluttinga ein likevel er tvungen til å trekkje, er at me har for lite data til å gjere oss opp nokre statistiske sluttingar.
Riddarturnering i moderne tid frå Golub slott. Frå Wikimedia: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported.
Viktigare er det å merkje seg at folk frå alle sosiale lag tok livet sitt, men kunnskapsbildet vårt er svekka av at me har mest data frå byane. I byane ser ein då likevel nokre klare tendensar: Handverkarar var overrepresenterte, medan adelskapet var i stor grad fråverande. Ei klår forklaring på dette, som er truverdig, er at adelsfolket hadde (som nemnd i samandraget av det første kapitlet) fleire arenaar til å utsetje seg for fare på (som i seg sjølv kunne vere døyvande), til å faktisk miste livet sitt (på ein lovleg måte), og ikkje minst hadde dei kontroll på rettsapparatet; det var ikkje noko problem for dei å kamuflere sjølvdrapet sitt som ei ulukke eller ein naturleg daude, særleg på grunn av det komplekse nettverket dei tok del i. Det er då forunderleg at presteskapet stod for så mykje som 19 prosent av alle sjølvdrapa; Minois spekulerar på om det kan ha hatt noko å gjere med ei sterkare skyldkjensle og medvit om at det var nokre syndar som var utilgjevelege.
Galskap som forklaring og orsaking
Ære er eit nøkkelord til å omtale tida, men var langt meir relevant for adelen enn kva det var for folk flest. Sjølvdrap for vanlege folk kom i all hovudsak av at dei levde eit frykteleg hardt liv: sult var noko alle vanlege folk hadde kjent på, og som alltid trua om det skulle vere fare for ein dårleg haust; sjukdom var skremmande, med forklaringar som veksla frå humorteoriane til andar og demonar; fattigdom var ikkje berre noko ein stor del av folket levde permanent i, men òg noko som alltid truga dei som ikkje var av dei mektigaste; ein kunne alltid vente at nokon nære ein skulle forgå og det skjedde stadig; mange levde i ein fattigdom som var hinsides kva langt dei fleste av oss i dag har evne til å fatte; gjekk det gale med deg risikerte du ikkje berre fengsling, men tortur av slag som sjølv dei mest barbariske torturistane i dag ikkje tyr til; og sjølvsagt skulle ein alltid vokte seg for å ikkje stikke seg for mykje ut, for ein sjalu eller misunneleg nabo kunne forvalde ein dei største ulukkene.
Eg skreiv om innleiinga til denne seksjonen, berre for å få æ-en som initial. Det er ein flott bokstav!
Sjølvdrap blei i kjeldene tilskreve ei klår sak; det å berre vere livstrøytt, forstod ein som galskap: Korleis kunne ein vere i tvil om skaparverket si godheit? Sjølv det å slutte at nokon skulle take livet sitt av di dei var livstrøytte, var eit klårt teikn på galskap, ein type galskap som skulle få eit eige fagord: melankoli. Ordet i seg sjølv kjem frå gresk: μελαγχολία (melankholía), sett saman av μέλας (mélas) og χόλος (khólos) pluss ‑ία (‑ía): «svart» pluss «galle» pluss nominaliseringspartikkel for å danne abstrakte substantiv. Tanken var at ein hadde for mykje svart galle i seg, som skuggla sinnet og gjorde ein tilbøyeleg til døkksinn.
Depresjon og tungsinn var vanlege uttrykk for denne galskapen; ein annan variant var plutselege raseriutbrot, gjerne frå alkohol, og det enda gjerne i vald og ei ustanseleg klaging på alt og alle. Ja, det var kort veg frå normal, menneskeleg frustrasjon til galskap, og i utvalet til Schmitt var seksten av sakene tilskrivne nettopp galskap. Dette blei brukt til beste for dei etterlevande i måten ein handterte sjølvdrapssakene på: Både i Frankrike og England skulle ein ikkje røre den avlidne før dei oppnemnde myndigheitane hadde gjort etterrøkingane sine, som mellom anna innebar å høyre med lokalsamfunnet kva dei visste om sinnelaget til den avlidne. Me har mangfaldige dømer på at folk fortalde det dei måtte for å sikre at godset ikkje blei konfiskert. Minois fortel om at i ei sak frå Beauvaisi og Bedfordshire:
Philippe de Beaumanoir states that in the Beauvaisis in the thirteenth century a suicide’s goods could not be confiscated unless the deceased person’s full responsibility was clearly established. […] In one case in Bedfordshire, a jury called in April 1278 concluded that the victim, who had been ill, had been seized by a fit of weakness, but a royal inquiry conducted soon after declared his death to be suicide. Beaumanoir tells us that if the deceased had been heard to say, Someday I will kill myself, it was sufficient proof of intention, but statements of the sort had to have been reported to the authorities.
Minois 1999: 39.
Det var mange måtar ein kunne unngå konfiskering av eigedom, med andre ord, og særleg enkjer stod sterkt her; om alt anna feila, kunne ein dessutan anke til kongen.
Formilding
Mellomalderjury avbilda i Grand Coutumier de Normandie (ålmennretten i Normandie). Illustrert manuskript på pergament, ca. 1450–1470. Law Library, Library of Congress (039).
Kun underklassen leid dårlege sjølvdrap; det var eitt av mange karaktertrekk ved dei, noko som skulle fortsetje å farge denne tida. På 1300-talet byrja juristar, i alle høve nokre av dei, å arbeide for at loven skulle bli mildare kva gjaldt sjølvdrap: Den franske Jean Boutillier var blant dei som skulle prøve å få tilbake romarretten, som var langt meir tilgjevande.
(For dei som ikkje hugsar det: Det var fram til Diokletian si tid kun slavar og soldatar som ikkje hadde rett til å take livet sitt, slavar av di dei stjal eigedom frå herren sin med det og soldatar av di dei stjal eigedom frå staten med det. Det blei sjølvsagt òg eit problem om kriminelle som avventa dom tok livet sitt for å unnsleppe domen. Frå Diokletian si tid, derimot, altså tida då dei gjekk stadig tydelegare over frå å vere eit prinsipat til eit dominat, mista folk stadig fleire rettigheitar. Å take livet sitt ga staten frå då av retten til å konfiskere eigedom, men slik hadde det altså ikkje alltid vore.)
Denne Boutilier meinte i alle høve at ingen straff burde tildelast andre enn dei som tok livet sitt for å sleppe unna rettmessig dom for brotsverk. Vidare var han så mykje mildare at han meinte at den daude i så tilfelle skulle få kun den straffa som han elles skulle ha vore tildelt, ikkje noko meir grusomt. Det verkar altså som at han ikkje såg på sjølvdrap som noko kriminelt i seg sjølv, ei langt mildare og moderne haldning enn kva som hadde vore vanleg. Om dei var sjuke og gale, sørgjande eller fortvilande over fattigdom, skulle dei til og med få ordinær gravferd; ingen øvrig straff skulle gjerast mot liket, av di lekamen ikkje har gjort noko gale mot lov og rett, berre mot seg sjølv (Minois 1999: 40). Å take livet sitt fordi ein var desperat, livstrøytt eller kva det måtte vere, var dē factō galskap, og dermed ikkje straffbart.
Det må da vere lov til å spørje seg om dette var ein måte å argumentere saken sin på han valde for å kunne forfekte eit liberalt, moderne og samtidsstridig syn? Å berre seie at slike grunngjevingar måtte vere tolererbare var kan hende for stor ein kamel å svelje for samtidsfelagane hans, så om han berre i staden sa at også desse tinga, desse tilfella må me òg kunne sjå på som galskap gjorde kan hende at det var meil tåleleg, eller?
På denne tida byrja sjølv teologane å sjå på antikken sine store sjølvdrap (Catō, Diogénēs, Zḗnōn) som gode og storslåtte, og dei som sjølv valde martyrium byrja nok ein gong å bli lovprisa, skjønt ikkje alle stemde i, og ein byrja å sjå dei først teikna på kasuistisk lære, som i teologien skulle utspele seg i form av å prøve å kartleggje alle moglege tilfelle og å fastsetje ei læresetning for kvar av desse. Viktig å merke seg er det Minois trekk fram som tendensen i tida, at [n]o medieval theologian or moralist called for or justified refusing Christian burial to a suicide or subjecting a suicide’s body to criminal punishment.
Mellomalderfolk sitt syn på sjølvdrap byrja å få nyansar, farger; ikkje lenger var det eit svart-kvitt-bilete. Mord var ei hån mot natur, samfunn og Gud, men sjølvdrap var så fælslegt at den einaste måten ein kunne forklare det på, var som Satans verk eller av galskap. Kyrkja hadde sjølvsagt medisin mot det første. Medan krigarklassen kunne drepe seg indirekte og talarklassen (klerkane) stort sett alltid døydde som følgje av galskap, var det arbeidarane sitt åk å lide dårlege sjølvdrap: sjølvdrap for å unnsleppe livslidinga her på jorda. For mellomaldertenkjaren var det ikkje mogleg å gjere eit rasjonelt sjølvdrap; eit slikt eitt kunne i så fall kun kome av melankoli og var dermed galskap. Denne tankegangen gjorde det heile til mest eit damoklessverd.
Vidare
Humanistane som no byrja å gjere inntoget sitt når 1400-talet kom, byrja å sjå tilbake på tidlegare tider sine syn, og oppdaga at dei gamle hadde eit heilt anna syn på sjølvdrapet enn kva samtida deira hadde. Dei beundra den gamle tida og livsverdiane som råda da, og gradvis, litt etter litt, byrja synet på sjølvdrapet å endre seg. Med renessansen reisar me attende til antikken, og det blir derfor tema for neste samandrag.
Portrett av Galen, 1700-talet, The Lancet ved gravør Georg Paul Busch. Frå Wikimedia Commons.
No, etter mykje strev, har eg endeleg fått levert utkastet mitt til utstillingsmelding av The Empire’s Physician : Prosperity, Plague, and Healing in Ancient Rome til rettleiarane mine. Eg sende også ein e-post til Jugaad-prosjektkontakten min, for å gjere dei klare over at eg har teksten klar. Utstillinga er interessant, ho, det må eg seie, skjønt eg er òg klar i kva eg kritiserer. Det er mykje dei kunne ha gjort for å faktisk gjere det til ei moderne, interaktiv nettutstilling; mest av alt er det no berre ei nettbok, og med 1440p blir det mykje svart på kvitt.
Med alt som har skjedd i det siste, er det ikkje rart at eg er sliten ut. Plana mi for den neste halve veka er å gjere noko eg ikkje har gjort på lang tid: Ha ei helg uten skyldnadar, ingen e-postar, spele spel, og kanskje dra ut på ein lang tur? I alle høve: Eg treng å slappe av, og det skal eg gjere no; det har eg fortent.
Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.
Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.
Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.
Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.
Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.
Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.
Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.
