I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.
Lydspor: Spider Gawd.
Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.
Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.
Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!
Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.
Fantasy Grounds Unity: Kampsporaren og kartet som syner spelarane klåre til å mose vettane som nyleg blei knuste. Syrine som står der har slynga snurrande og har akkurat kommandert dei til å overgjeve seg og gjeve dei beskjed om at ingen køddar med venane hennar. Under Achillea ser ein blodsporet ho la att etter seg etter å ha teke ut den store stygge slemmingen. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter 2024.
Etter mange eksamenar, arbeidspress, nye jobbar og mykje anna kunne damespelarane mine endeleg treffast att til ein ny runde med HackMasterfēminaeχᾰ́ους, ogso kjend som «kaoskjerringane». Det var godt å sjå dei att, og best av alt trur eg at eg no endeleg har knekt koden på korleis eg kan få kampane til å bli spanande, hurtige og ha god flyt når eg spelar på nett.
Jentegruppa spelar fast når det er fullmåne pluss/minus eit par dagar, med andre ord helst ei helg. No har me ikkje fått spela sidan april, sidan det har vore fleire med eksamenar, jobbkrav og anna, men no, etter eit par månadar utan speling, fekk med endeleg møtast att, og det var tydeleg å sjå at dei hadde sakna kvarandre: Spelekvelden blei innleia med ein halvtimes prat om laust og fast – som seg hør og bør. Planen deira var eigenleg å reise sørover til Daresido, men eg hadde gjeve dei feil informasjon sist (eller hadde gløymt det på vegen), so det dei trudde var ein dagsreise, var heller ei reise på 35 mil. Dét er ikkje gjort i ei handvending, og det tek dei uansett forbi P’Bapar, som er staden Achillea prøvar å unnvike for alt ho kan.
Eg laga ein oversikt over spelarrollene eg har hatt i HackMaster-kampanjane mine i posten Hackmaster: Skrotingar, daudingar og andre forsvunne spelarroller. Dei som er i live no står ikkje der, men kanskje eg skal leggje ut ein post om dei levande no i framtida?
I alle høve fekk dei samla seg klåre til dyst. Eg har eit anna æresystem for den gruppa her: Dei lagar seg eit kveldsmål, både individuelt og gruppevis, for å oppfordre til gruppespel samstundes som individet får plass. (Eg skal skrive om det seinare.) Dei fann ut at dei ville prøve å finne ut kven denne eplebondefrua var, ho som folk snakkar om som underleg, sidan ho aldri slit med hausten slik andre slitarar må gjere. Særleg hausten no i år har gjeve folk mykje å snakke om: Nokre hevdar at sidan våren var so blaut, har dei fleste bøndene fått melne eple; ho derimot har ikkje hatt det problemet. Kvifor? Dei ville vite meir om saka.
Men på veg til garden gjekk dei seg bort. Korleis dei gjorde det anar dei ikkje. Dei var berre to fjerdingar frå garden og såg både vegen opp og garden, men ein time seinare fann dei seg midt i ein skog utan aning om korleis dei hadde havna der. Dei byrja å spore seg sjølve attende, og såg korleis sporet hadde snodd seg mellom trea. Dei kom til ein stad der dei hadde fore både til høgre og venstre, og der blei dei falne i ryggen av ein vettebjørn med åtte vettekrigarar med seg.
Eg likar for øvrig å gjeve monstra mine namn. Kanskje oppdagar dei at her er noko underleg på ferde, for viss ein bit seg merke i kva namna på monstra er, er det jo noko som stikk seg ut:
vettebjørnen Sjakh
vettekrigaren Arrsjkah
vettekrigaren Sjorrsjakh
vettekrigaren Sjarrsjakh
vettekrigaren Verrisjakh
vettekrigaren Årrigor
vettekrigaren Årronn
vettekrigaren Årrsjakh
vettekrigaren Årrvakh
So korleis gjekk det? Her er omtala eg la ut i HackMaster-gruppa på Discord (omsett):
Den store, svære slemmingen (SSS-en), vettebjørnen Sjakh med gruppa si på åtte vettar (heller enn å omtale vette som inkjekjønn, slik dei tradisjonelt er i norsk rettskriving, er dei i verda mi kjønna: ein vette, vetten, vettar, vettane og ei vette, vetta, vetter, vettene) overfall spelarane som hadde gått seg ville på vegen til Svartportgarden. I sekund 1, slag 1, spelar 1: kritisk treff med kvadrupelgjennomboring moste vettebjørnen Sjakh si skulder so brutalt (maksimal krit-trussel på krit-tabellen) at kragebeinet hans blei tilinkjesgjort og skuldra blei dregen ut av ledd, slik at årene blei rivne frå kvarandre og drap han umiddelbart. Tykje-steike-meg-dere so suverent!
Spelarane var glade og nøgde etter dette, og på slutten av kampen hadde den lægstgraderte (2. grad i ei gruppe med 6., 9. og 10. grad) hobbitsjarmøsa kommandert dei attståande vettane til å knele medan ho snurra slynga si og fortalde dei med den å-så-søte stemmen sin at Ingen plagar venane mine!
Å, forresten: Dei to høgstgraderte spelarrollene er begge gravide (med ein herleg babykul på magen) og den tredje høgst graderte trur at ho er det (men er det ikkje!). Dei fastsette at karane kunne vere att på vertshuset og lære opp lærlingane og sveinane medan dei drog ut på eventyr. So klårt! Kor’ elles kunne det vere?
Resten av kampen tok omkring ein times tid, og det var for so vidt greit. For meg iallfall – og eg fekk inntrykk av at dei andre hadde det likeins – hadde kampen driv, fart, spaning stort sett heile vegen. Eg var langt meir på han: Eg minte dei på at dei kunne bruke kampsporaren for å sjå kor dei var hen i tellinga; eg minte dei på når det nærma seg turen deira, ba dei om å gjere klåre kasta sine. Her og der var det litt tenking som måtte til, men jamnt over gjekk det fort. Me spela kanskje ein time lenger enn planlagt (og for dei i Noreg tydde det at me var ferdige fyrst klokka halv tolv, men eg synest det verka som dei alle hadde det godt, hadde kosa seg, hadde det artig heile kvelden.
Og eg? For fyrste gong på lengje sat eg att med ei godkjensle.
Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?
Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).
Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.
Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?
Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:
Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.
Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.
Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.
Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.
Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.
Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.
Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.
Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellomtida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barberkoststativ, barberkost og barbersåpeskål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylleordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Bookwanderers, et fotoalbum og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bakgrunnen et nydelig kattebroderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflakmultiverktøy og kredittkortmultiverktøy, artige svampebobsokker og en pengegave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg pengegave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suffering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot formodning glemte noe, beklager jeg så mye!
Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 2206, så ikke så alt for seint.
Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?
For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
For nokre dagar sidan skreiv eg om korleis det var å kome att på campus. Kva skjedde vidare?
For meg har depresjon blitt som ei olm løve: Ho (det er ein underleg ting at løve er hokjønn medan okse er hankjønn) er der stadig, men eg har blitt ein mykje dyktigare løvetemmar med åra, og no har eg stort sett kontroll på ho … men stort sett er ikkje alltid. Eg merka det godt når eg kom på campus att: Det var som om ho reiste seg og kasta den mørke skuggen sin over meg medan eg stod med ryggen til. Det tok meir enn eit par kremt å få ho til å setje seg ned att og roe seg, men eg greidde det etter kvart. Men ho var der; ho gjekk ikkje og ho snudde seg aldri vekk frå meg.
So kva skjedde etterpå? Og i dagane etter? Til å byrje med møtte eg på denne krabaten i tretoppane på veg frå universitetet gjennom Kelvingrove Park. Eg har aldri høyrt ekorn slik før, so det var veldig artig. Og kven blir vel ikkje oppmuntra av å sjå slikt?
Det var ikkje det einaste som var oppløftande. Praten med Lisa var, som eg fortalde, ei god oppleving. Ein av tinga eg skulle gjere etter at eg kom heim, var å sende den formelle søknaden om å få studiepermisjon; eg gjorde dette i går, skjønt eg daterte han til fredagen som var, for ho snakka om at det burde late seg gjere å tilbakedatere han, so eg tenkte det var greitt. Men eg hadde éin ting til på tapetet: Eg skulle treffe Matthew Fox.
Eit hyggjeleg gjensyn
For dei som har lest bloggen min før, kan namnet høyrast kjent ut. Matthew Fox var han som kom og møtte meg i London då eg hadde jobbsøkarsumaren min; det var takk vere han at eg faktisk søkte om ph. d.-plass her i Glasgow. Han sette meg i kontakt med Catherine Steele, og dei synte begge tilstrekkeleg interesse for prosjektet mitt at eg sette meg ned og søkte. Som eg skreiv for eit par dagar sidan, traff eg han att då eg var på tur opp til Lisa Irene Hau, og me avtalte etter det å møtast no i går.
So i går var dagen då eg skulle attende på campus for å treffe på han att. Møtet var triveleg. Me snakka litt laust og fast, og eg kjende nok ein gong på korleis det var å treffe slikt ei raus og varm menneskje som han er. Han får meg rett og slett til å føle meg vel. Slike som han kan kunsten å fortelje dei vanskelege tinga utan å samstundes få ein til å kjenne seg evneveik. Eg lét han då òg få vite korleis eg har slitt mellom anna med forholdet eg no har til rettleiaren min.
Møtet med han gjorde meg òg tilstrekkeleg gira til at eg i går sende han ein e-post på latin med lenkje til ein Metatron-video som eg tenkte kunne vere til nytte i latinundervisinga han no driv og planlegg.
Eg skal i dette tilfellet våge meg på å påstå at rettleiaren min er meir ein rettleiare enn ein vegleiar, slik Elin Legland problematiserte i artikkelen sin om utfordringa med å skrive mastergradsoppgåva si om vegleiing – eller «rettleiing» som det per no må heite i nynorsk.
Eg har fleire moglegheiter her. Lisa nemnde at det kan vere aktuelt med overføring til Edinburgh; det er ikkje fyrste gongen det har skjedd, og det skulle ikkje vere noko problem å gjere det som fjernstudent i Glasgow. I uansett tilfelle, er det jo ikkje lange reisen til Edinburgh, berre ein times tid frå sentrum. Matthew nemnde at det òg kan late seg gjere å få rettleiar der medan eg framleis er student her i Glasgow. Me får sjå kva tida byr på. I uansett tilfelle har eg no eit år til på meg til å faktisk prøve å bli frisk nok til å gjere dette.
Dette gjev ogso Kjersti tida ho treng, som er heilt essensielt. Ho jobbar fulltid no, men det er i eit eittårig vikariat. Men det latar til at ho trivst godt nok med det til at ho har bestemt seg for å søkje seg inn på rekneskapsstudium: eit grunnkurs på fem studiepoeng (til 45 000 kroner!). Dette kjem til å gjere ho kvalifisert som rekneskapsassistent, eit fyrste steg på vegen til fast jobb og trygg økonomi.
Ei anna moglegheit
Det siste, det er kanskje det som er aller viktigast for oss: Me har vel faktisk aldri hatt stabil, trygg inntekt over tid nokon gong. Då eg var på Emoon, blei me alle sparka utan løn og sumarpengar. Gartnarjobben var no ikkje full, og me hadde det uansett svært stridt i den tida; eg hadde sju stillingar på ein gong på det meste. Jobben på universitetet var uansett mellombels, og berre ei halv stilling. So kva gjorde me? So godt me kunne; me kunne ikkje anna. Det har alltid vore hardt arbeid med liten vinst. Då var tida no under valet ganske so oppløftande. Det var godt å ha noko å stå opp til kvar dag; det er det same Kjersti har sagt at ho kjenner på no.
So no har eg teke sjansen: Eg har søkt meg jobb i Øygarden. Me får sjå kva som skjer! Eg veit iallfall at eg har nokon som heiar på meg.
Koboltar er artige vesen og skumle som ei hulder i høstmørker. Ja, dei er ynkjelege, små krek som stikk av før ein rekk å seie Koboltar er feige som frandorprefekten, men om det kjem mange nok av dei, gjer du klokt i å snu og bravely run away. I HackMaster er dei om mogleg endå skumlare enn i Dungeons & Dragons, av di dei mellom anna er éin av kun to humanoide rasar som har bonus på intelligens. So er dei spelbare?
Eg har tidlegare skrive éin post om andre spelarrasar: Ny Hackmaster-rase: gnobbit, datert 20. september 2022.
Eg skreiv opphavleg om dette i Google+-gruppa HackMaster 5th Edition. Teksten då var på engelsk; han kjem her i omsett versjon. For dei som skulle ønskje å lese originalen, er det nok lite håp; eg har til dags dato ikkje funne nokon måte å sjå gamalt Google+-innhald på, for so vidt eg har greidd å finne ut, er det ikkje lagra på The Internet Archive eingong.
Eg fekk faktisk sjansen til å prøve ut denne rasen ein enkelt gong: kobolten min Krakkh Vraff døydde hardt og brutalt i Yngvild si kampanje.
So kva tenkte eg den gong då eg sette saman rasen til ei spelbar spelarrase? Her er innleiinga mi:
Rules for Creating a Kobold PC class
Millenia of being bullied by the larger races have taught kobolds that the path to survival lies in having no mercy for the meek, and outwitting the strong. They are expert trapmakers, and decent at crafting weapons from wood. Sometimes, they might even farm the land! Don’t be fooled by their aggressive nature, yet cowardice fighting; they are clever and know how to use their surroundings to their advantage. After all, how else could they have survived for so long?
Reglar for å lage ein koboltspelarklasse
Tusenår som mobbeoffer for storrasane har lært koboltar at vegen til å overleve er i å ikkje syne nåde til dei mjuke og å overliste dei sterke. Dei er ekspertfellemakarar og dugelege på å lage trevåpen. Nokre gongar kan dei til og med dyrke jorda! Bli ikkje lurt av det aggressive lynnet deira trass feigskapen i strid; dei er kløktige og veit korleis dei skal nytte omgjevnadane sine til eigen fordel. Når det kjem til stykket, korleis skulle dei elles ha overlevd so lengje?
Reglar
I det vidare kjem det du treng å vite om korleis du skipar ei koboltspelarrolle.
Rasefordelar og ‑ulemper med koboltar
Koboltar har dei følgjande rasefordelane og ulempene:
Utmerkte fellemakarar
Dei har teft for å lage feller og får difor eitt gratis kast på avvæpn felle, finn felle og fellemaking med +3 i rasebonus (eller relevant evneverdi, kva enn som er høgare) under rolleskiping. Dei får vidare +3 i bonus på desse dugleikane på kvar ein grad deretter og kan kjøpe kast for å forbetre dei til halv byggepoengkostnad.
(Her lurte eg i den opphavlege posten min på om eg heller skulle setje dette til 3⁄4 byggepoengkostnad, men eg trur det ikkje er nødvendig.)
Desse dugleikane kan vel å merkje aldri bli betre enn avansert dugleiksnivå utan at kobolten får formell trening eller tilgang til bøker om ingeniørarbeid. Alle bonusane over føreset at kobolten vaks opp i ein koboltstamme.
Dugelege gardbrukarar
Av ein eller annan uforklarleg grunn er koboltar faktisk dugelege gardbrukarar, særleg når ein tek omsyn til kva slag landejord dei blir overlatne til å dyrke. Ei fersk koboltrolle har 35 % sjanse til å ha tolmodet som krevjast for å bli ein dugeleg gardbrukar. Om dette heppekastet skulle lukkast får kobolten eitt gratis kast på gardbrukar-dugleiken under rolleskipinga.
På kvar nye grad deretter får rolla – om spelaren har synt interesse for det – ein +3-bonus på gardbrukar-dugleiken sin. Denne bonusen kan ikkje forbetre rolla til meir enn vanleg dugleik. Å bli ein avansert eller betre gardbrukar krev faktisk trening.
Handverkarar
Koboltar veit korleis dei skal stelle for seg og stammen sin og er difor dugelege handverkarar. Dei får eitt gratis kjøp av tilverk (kurvfletting) og tilverk (pilfletting). Koboltar er dessutan dugelege buemakarar og pilmakarar og får eitt gratis kjøp av tilverk (boger) og tilverk (piler). Alle desse tinga føreset at kobolten blei oppfostra i ein koboltstamme.
Koboltar er dårlege smedar, uavhengig av type smiing, og ingen koboltar forutan i legendesoger har nokon sinne sikta mot å bli gode metalltilverkarar. Difor, når ein kjøper kast på metallarbeidsdugleikar, bruk éin terning dårlegare (det vil seie ein t10g for ein t12g, ein t6g for ein t8g og so bortetter). Vidare kan kvar kjøpte terning gjennombore kun éin gong.
Overlevarar
Koboltane sin føretrekte stridsmåte er å halde seg ute av syne og åtake eventyrarar som er dumme nok til å ikkje følgje med på omgjevnadane sine. Føresett at spelarrolla blei oppfostra i ein koboltstamme, får ho følgjande bonusar:
Koboltar får eitt gratis kjøp av gøyming og sniking under rolleskiping. Dei har store øyre som lèt dei på enklare vis høyre overfallsmenn (og bytte) på stor avstand; dei får difor eitt gratis kjøp av lytting og ein rasebonus på +3 (eller relevant evneverdi, kva enn som er høgare) når dei kjøper denne dugleiken.
Viss kobolten blei oppfostra i villmarka, kjenn den spirande kobolteventyraren òg til korleis han overlever i villmarka, sidan han sjølv er på grensa til å vere eit villdyr – iallfall blir dette gjerne hevda av sokalla meir intelligente rasar. Dei får difor eitt gratis kjøp av overleving, sporing og bålbygging.
Om eg skulle ha med bålbygging eller ikkje, var eg òg usikker på. Eg tek det med her. Koboltane treng ikkje å grille maten sin for å kunne ete han, men som høgareståande vesen føretrekk dei å spise maten sin med litt færre trikinar og E. coli. Ein elle annan gong fann ein kløktig kobolt ut at dei som spiste mykje rått kjøt fekk meir nyreskadar.
I tillegg, avhengig av stammerolla deira, altso om dei var gardbrukarar, jegarar eller krigarar, kan koboltspelarroller byrje med anten talentet arbeidar, langdistanselauping eller turgåring/marsjering til halv byggepoengkostnad.
Våpen- og panserkunne
Stammekulturen lærer alle koboltar korleis ein nyttar enkle våpen, særleg kortspjut, kortsverd samt dolkar og knivar, og dei får difor kunne med desse våpena gratis, føresett at spelarrolla blei oppfostra i ein koboltstamme, altså: våpenkunne (kortspjut), våpenkunne (kortsverd) samt våpenkunne (dolk) og våpenkunne (kniv).
Sidan dei fleste kan lage boger, kan dei kjøpe våpenkunne (kortboge) til halv pris.
Dei kan òg å bruke små, enkle skjold og får skjoldkunne med handskjold og små pileskjold (SR 4, ubrukande etter éin kamp) gratis. (Dette jamfør HoB 197 og kamprosettkommentarar s. 198.)
Dyrekjennskap
Koboltar er dyktige på dyrehald og kommuniserer lett med dyra. All ferske roller får eitt gratis kast på dyreetterlikning, skjønt dei har litt annleis progresjon:
Progresjon, dyreetterlikning for koboltar
Meistringsgrad
Ljodar
Nybyrjar
Dyreljodar (ulv, bjørn, hund)
Vanleg
Ropa til dyr inntil storleik M (mellom)
Avansert
Fugleljodar
Ekspert
Ropa til dyr inntil storleik S (stor)
Meister
Ropa til dyr inntil storleik G (gigantisk)
Dei får òg eitt gratis kast på dyretrening (hundar) og dyretrening (røyskatter) og kan kjøpe eitt kast på dyretrening (villsvin) til halv pris. Når dei graderer seg, får dei ein +3-bonus på dyreetterlikning og dei tre nemnde dugleikane i dyretrening, so framt rolla har brukt tid under eventyra på å spisse dei. Vidare forbetring i dyreetterlikning får ein til halv byggepoengkostnad, men ikkje forbi avansert nivå; ekspertnivå og vidare kostar full byggepoengkostnad. Forbetring i dei tre dyretreningsdugleikane er til halv BP-kostnad.
Språk
Koboltar byrjar spelet med deira eige koboltspråk samt evna til å kommunisere med andre hundedyr (dyr i slekta Canis). Dei har òg eit eige teiknspråk (som rolla får som kunne), men ein kan kun kommunisere enkle ting med dette. Koboltroller er påkravde å ha minimum nybyrjarmestring av eit lokalt menneskjespråk (eller eitt som hakkemeisteren slår fast er fornuftig).
Tøffe, små jævlar …
Sjølv om koboltar ikkje tålar mykje juling, lèt den tjukke pelskledde huden deira dei riste av seg noko av skaden. Spelarrollekoboltar får difor talentet tjukkhuda.
… men lettskremte.
Ferske koboltspelarroller har skrullenskapen feiging. Koboltar er ikkje kjende for motet sitt – ville koboltar er nervøse og byrjar å springe det augneblunket dei trur dei ikkje kan vinne – men sidan det krev litt meir mot å setje seg i sinne å fare ut på eventyr og skape seg eit namn, får dei ti byggepoeng om kastet deira på urokkelegheitstabellen (eller kanskje heller: «rokkelegheitstabellen») skulle ende opp med 11–12, altså at spelarrolla deira er nervøs.
Merk at nye koboltspelarroller ikkje får meir enn 10 byggepoeng frå denne skrullenskapen; kast betre enn 11 (altso 1–10) gjev ingen byggepoengbonus.
Forhatte og føretrekte raser
Koboltar hatar hobbitar (i kampanjane mine er «halvling» utelukkande nedsetjande) intenst og er påkravde av sjølve naturen deira å drepe dei ved fyrste augekast. Koboltar har generell mishug til andre humanoide. Koboltar trivst godt med gnollar.
Andre (spelar)rasar (forutan gnollar) hatar koboltar. For langt dei fleste er dei teikn på kun grufulle ting: drap, lemlesting, bortføring og anna liding. Følg reglane for grel (døkkalvar) for korleis ein handterer dette.
Klassekostnadar for koboltar
Eg var, då eg fyrste gong la han ut, ikkje sikker på kva eg skulle setje klerkane på og foreslo 50–70 byggjepoeng. Eg sette opphavleg sjarmøren til 70 byggjepoeng, men strauk han seinare ut. Eg trur eg vil take han inn att, men setje prisen endå noko høgare: 75 byggjepoeng. Kvifor? Det er særs vanskeleg for so forhatte vesen å overhodet få tilgang til treninga dei treng for å mestre faget.
Byggepoengkostnad for klassar for koboltar
Klasse
BP
Kommentar
* Frå HoB s. 198: Koboltar har sjeldan heksedoktorar med kun ein 10-prosents sjanse for at det skal finst ein i leiren.
Krigar
30
Svak, men ilter og vill – og kløktig.
Knekt
I/T
Kun for menneskjer.
Riddar
I/T
Kun for menneskjer.
Jeger
40
Lågare visdom (−1) enn hobbitar.
Barbar
55
Ikkje vis, men intelligent.
Tjuv
20
Peislestane har +1 Int
Sjarmør
75
Med karisma på −3 og forhatt av alt som kan krype og gå (bortsett frå gnollar), er dette mest umogleg for dei.
Leiemordar
30
Snikjardæklar.
Trollmann
40
Smarte, men dårleg tilgang på bøker.*
Krigartrollmann
35
(Sjå over.)
Krigartjuv
25
(Sjå over.)
Trollmanntjuv
30
(Sjå over.)
Klerk
60
Alle tenkjande vesen har heilagfolk, men koboltane sine stammesamfunn er sopass dårleg organiserte at dei sjeldan får bygd nok til å kunne støtte opp at éin enkelt kan kun gjere dette virket.
Biologi
Livsløp
Koboltar har kort livsløp, vanlegvis rundt 40 år, skjønt nokre oldingar har levd til å bli 65 år eller meir. (HoB s. 199.)
Høgd og vekt
Koboltar er rundt 3′ høge; hannkoboltar er i snitt 1″ høgare og 3–5 ℔ (pundligaturen – av di eg kan, og av di eg er typofil) tyngre enn tispene. I store stammar kan alfahannen vere 5′ høg. Høyr med hakkemeisteren din om du vil spele ein kobolt som er større enn liten, sidan dette kjem til å påverke grunnevnene hans.
Normalt store koboltar er 40–50 pund tunge; gjennomsnittleg BMI er difor 20,6.
For å avgjere kobolten si høgd og vekt, bruk tabellane lengre ned.
Grunntrekk for koboltar
For å lage kobolten, bruk dei følgjande justeringane på 6(3t6 + t%)-kasta dine.
Alle koboltar er uektefødde, men det er ikkje uvanleg at dei veit kven faren var om han var mektig. Koboltar blir fødde i kull på 4–12 (kast 4t3).
Høgd og vekt
Merk at det ikkje står noko om hoer som blir mellomstore eller store; tabellen nedom er difor begrensa til 40 + 1t5 tommar for hoene. Sjansen for å få ein hann som er 4′ 4″ høg er 1:1 6662⁄3. Sjansen for å få ein hann som er 5′ høg er 1:24 000.
Eg trur at utrekninga over er rett.
BMI-kart for koboltar
Kast t12
BMI
Trekk frå éin på resultatet for hoene, då dei har mindre muskelmasse.
01–02
18
03–04
19
05–09
20
10–11
21
=12
22
Høgdekart for koboltar
Kast (t100g)
Høgd i tommar*
Fot
Alder
* Viss du spelar ei hoe, trekk frå 1″.
† Største høgd for hoene.
‡ Auk med éin ytterlegare for kvar terning som er gjennomborande.
** Ingen har nokon sinne komen over eit større individ, iallfall som det finst nedteikningar over.
01–04
30″
= 2 1⁄2′
05–05
31″
09–16
32″
17–24
33″
= 2 3⁄4′
25–36
34″
37–41
35″
42–56
36″
= 3′
57–71
37″
72–83
38″
84–91
39″
= 3 1⁄4′
92–95
40″
For resultata 96–105 kan hoene ikkje få gjennomborande terningar. Høgste moglege prosentterningverdi for hoene er 105.
96–99
+ 1t3g″ ♂
+ 1t3″ ♀
~ 42 1⁄2″
~ 3′ 6 1⁄2″
BMI +1
100–102
+ 1t4g″ ♂
+ 1t4″ ♀
~ 43″
~ 3′ 7″
BMI +1
103–105
+ 1t5g″ ♂
+ 1t5″ ♀†
~ 43 1⁄2″
~ 3′ 7 1⁄2″
BMI +1
106–108
+ 1t6g″ ♂
~ 44″
~ 3′ 8″
BMI +1
109–110
+ 2t3g″ ♂
~ 45″
~ 3′ 9″
BMI +1
111–112
+ 2t4g″ ♂
~ 46″
~ 3′ 10″
BMI +1
113–114
+ 2t5g″ ♂
~ 47″
~ 3′ 11″
BMI +1
115–116
+ 2t6g″ ♂
~ 48″
~ 4′
BMI +2
Tidlegast fylte 30 år
117–119
+ 2t8g″ ♂
~ 50″
~ 4′ 2″
BMI +2
Tidlegast fylte 30 år
120–122
+ 3t6g″ ♂
~ 52″
~ 4′ 4″
BMI +2
Tidlegast fylte 35 år
123–124
+ 3t8g″ ♂
~ 55″
~ 4′ 7″
BMI +3
Tidlegast fylte 40 år
125–126
+ 3t10g″ ♂
~ 58″
~ 4′ 10″
BMI +4
Tidlegast fylte 45 år
127
+ (4t6g + 1)″ ♂
~ 59″
~ 4′ 11″
BMI +5‡
Tidlegast fylte 47 år
128**
+ 4t8g″ ♂**
~ 60″**
~ 5′**
BMI +6‡
Tidlegast fylte 50 år
Oppsummering
Er denne stakkars kobolten liv laga? Og kva kan ein nytte han til om ein ikkje vil spele han sjølv? Om ikkje anna kan dette over vere eit godt grunnlag for å lage ei spanande ikkjespelarrolle (ISR). Ein skal aldri undervurdere spelarane si interesse for ISR-ane ein sleng på dei, skjønt ein skal heller aldri overvurdere ho. Kor mange spelleiarar har vel ikkje opplevd at han eller ho dei brukte timesvis, dagesvis, kanskje ukesvis på å tenkje ut, var fullstendig uinteressant for spelarane, medan den ein kokte ihop på 3,7 sekund fordi nokon spurde Korleis ser han ut? Kva heiter han?, plutselig blir favoritt(fienden) deira? På mange måtar var Rubina ei slik ei.
Det siste eg skreiv i den opphavlege posten var dette:
Vidare kommentarar
Dette er grunnidéane mine. Alt av forslag er meir enn velkomne. Informasjonen over er grunngjeven i tabellane og informasjonen eg fann i både PHB og HoB i tillegg til tankane mine om korleis koboltar verkar. Dei har blitt gjorde meir til stammefolk i HM enn i D&D (i tillegg til å bli hunde- i staden for firfisledyr), som eg ikkje har noko imot i det heile. Eg hadde likevel likt å sjå dei spela ut på eit vis som gjer at ein hugsar dei: som utspekulerte, djevelske, vanvittig farlege peislestar som med største sannsyn kan utslette ei 15. grads gruppe som er dum nok til å prøve å invadere heimen til koboltane.
Eg vonar eg skal greie det ein gong. Mellombels får eg late meg inspirere av det eg tenkte ut den gong då. Eg ser at eg hadde ein merknad om symjing i notatane mine frå den gong då, og eg har gjort nokre endringar frå då eg posta det, som eg har tatt med her, som til dømes å rette opp i feilen i høgdekartet frå då. I tillegg har eg gjort sjarmøren mogleg att og landa på ein pris på klerkane. Eg vonar du finn det nyttig å spanande å prøve ut, og om du skulle ha tankar om han, må du gjerne skrive i kommentarfeltet.
For lengje sidan, då eg spela med Yngvild som hakkemeister, spurde eg om eg kunne få lov til å lage noko annleis. To slike spelarrasar blei resultatet av det: ein kobolt og ein gnobbit. Kobolten er spesiell, i at den er den einaste (so vidt eg hugsar) av dei humanoide rasane som har pluss på INT; den er laga ut frå den informasjonen eg greidde å trekkje ut av informasjonen i Hacklopedia of Beasts. Gnobbiten, derimot, er eit ekte kjærleiksbarn, og då eit bastardbarn: resultatet av kjærleik mellom ein gnom og ein hobbit. Korleis kan du lage han?
Opphavleg notat om gnobbiten, slik eg skreiv det ned medan eg sat hos Yngvild ein kveld for to til åtte år sidan.
Gnomar og hobbitar er i grunn vesen som ikkje treff på kvarandre særleg ofte. Gnomane synest kanskje gjerne at hobbitane har vél grøne fingrar, medan hobbitane rett ofte ikkje er særleg begeistra for gnomane sin humoristiske sans. Men ein og annan gongen hender det at ein hobbit og ein gnom ser noko meir i sjelene til kvarandre – rett som det er blir handelsutveksling også «kulturutveksling» – og resultatet blir ein liten gnobbitunge. Kva som var opphavet til gnobbiten din, må mest du og hakkemeisteren din bli sams om.
For min del, var gnobbiten min den andre rolla eg spela i Yngvild sin kampanje, so vidt eg hugsar. Om eg ikkje tek mykje feil, var han også den som daua særs modig med å fumle og stupe på sin eigen kårde i eit forsøk på å redde Alexandra si rolle. Det var tragikomisk i ordets verkeleg rette forstand!
Korleis lagar du ein gnobbit?
Det fyrste du bør ha funne ut av, før du byrjar å lage gnobbiten, er kva som var opphavet til at denne bastardrasen blei til. Var det mora som var hobbit eller var det faren? Dette gjev deg nemleg utgangspunktet for kva du skal gjere vidare. Ser du mest gnomsk ut, mest hobbitsk ut eller litt av begge delene? Nokre ting er uansett avklart på førehand: Både gnomar og hobbitar er små og får bonus i forsvar; men dei har òg dårlegare rekkjevidd, fart, helsepoeng og attendeslagmostand grunna storleiken sin. Heldigvis er både gnomar og hobbitar flinke å gøyme seg i naturomgjevnadar og dei startar tospråklege.
Følgjande grunntrekk og ‑krav er like for gnobbiten, uavhengig av kva genar ein har arva.
+4 forsvar
1 gratis evnemeistringsterning på gøyming og sniking
Liten storleik gjev dårleg åtaksrekkjevidd (−1′ rekkjevidd gjev 4′ grunnrekkjevidd)
Liten storleik gjev halv fart (kryp 1 1⁄4′, gå 2 1⁄2′, jogg 5′, spring 7 1⁄2′, spurt 10′)
Liten storleik gjev låg helseterning
Liten storleik gjev låg attendeslagverdi
Må kjøpe kunna («ei kunne»: kunnskap, lære, fag, jamfør bokmål «kunnen», Hackmaster-engelsk «proficiency)bilingval (kostnad 3 byggepoeng) med gnomsk og hobbitforelderen sitt menneskemål ved rolleskaping
Får bonusen gøyming i naturlege omgjevnadar
I tillegg til dette gjeld fleire trekk avhengig av kven ein har arva. Fekk du mest av mor sine trekk? Far sine? Eller har du arva dem nokså likt om likt?
Gnobbittrekk avgjorde av arv og miljø
I skjemaet i biletet øvst i denne posten, er brukt bokstavane A, B og C. Det hadde nok vore betre å bruke ein G, H og B for gnom, hobbit og begge. I skjemaet nedom har eg heller skrive det fullt ut. Korleis går du vidare fram?
Start med å avgjere kva far og mor er. Greier du ikkje å bestemme deg, kast ein t2:
1 (1–3 på ein t6): far er gnom, mor er hobbit.
2 (4–6 på ein t6): mor er hobbit, far er gnom.
Etter arv og miljø kastar du så ein t12:
1–4: Farstrekk dominerer.
5–9: Morstrekk dominerer.
10–12: Begge er jamnt fordelt.
Gjer dermed følgjande:
Viss faren din er gnom og mora er hobbit og du på t12-kastet fekk at farstrekka dominerer,
eller
viss mora di er gnom og faren din er hobbit, og du på t12-kastet fekk at morstrekka dominerer:
Fylgj fyrste kolonne nedom («Gnometrekk dominerer»).
Viss faren din er hobbit og mora er gnom og du på t12-kastet fekk at farstrekka dominerer,
eller
viss mora di er hobbit og faren din er gnom, og du på t12-kastet fekk at morstrekka dominerer:
Fylgj andre kolonne nedom («Hobbittrekk dominerer»).
Viss du fekk at begge sine trekk er jamnt fordelt:
Fylgj tredje kolonne nedom («Gnometrekk dominerer»).
Då har du grunnlaget du treng for å lage alle grunnverdiane og ‑trekka dine, so berre fylgj kolonna i tabellen under etter kva du fekk over. Eg har for øvrig gjort nokre få endringar i tabellen mot den opprinnelege skissa.
Gnobbiten sine rasetrekk etter genetikk
Gnometrekk dominerer
Hobbittrekk dominerer
Begge jamnt fordelt
1) Litt potetnase og nokså tjukk hud på føtene og noko hårate, men ikkje tjukk nok hud til å gå skolaus i temperaturar ≤+4 °C.
2) Kast om att viss same resultat.
3) Kun for slynge. 80 % byggepoengkostnad viss arvetrekka er likt fordelt frå begge foreldra.
4) Vel det som passar best med bakgrunna; talent ligg latent.
5) Kjempar, risar og troll.
6) Vette og koboltar.
7) Engelsk: myopia.
8) Engelsk: inappropriate sense of humour.
−2 styrke +2 smidigskap −2 utsjånad +2 karisma
−4 styrke +1 visdom +2 smidigskap +1 uthald
−3 styrke +2 smidigskap −1 utsjånad1 +1 karisma
1t8: 1–2:+1 visdom 3–4:+1 uthald 5–8: ingen
1t8: 1:−1 utsjånad1 2:+1 karisma 3–4: begge 5–8: ingen
Kast t100 to gonger2: 1–23:+1 visdom 24–46:+1 uthald 47–69:−1 utsjånad 70–92:+1 karisma 93–97: kun éi justering; kast på nytt (ignorer 93+) 98–100: ingen
døkksyn eller pattedyrempati4
attendeslag som stor forsvar +4 mot KRT5 åtak +2 mot VK6
70 % BP-kostnad på: snøggskot3 olja lyn3
Kast 1t6 to gonger2 1:initiativbonus 2:snøggskot3 3:olja lyn3 4:attendeslag stor 5:+3 forsvar mot KRT5 6:+1 åtak mot VK6
1t10: 1–3:initiativbonus 4–6:snøggskot3 7–9:olja lyn3 10: Ingen
1t10: 1–3:attendeslag stor 4–6:+2 forsvar mot KRT5 7–9:+1 åtak mot VK6 10: Ingen
1t8: 1–4:nærsynt7 5–7:upassande humoristisk sans8 8: Begge
1t8: 1–3:nærsynt7 4–5:upassande humoristisk sans8 6: Begge 7–8: Ingen
1t8: 1–4:nærsynt7 5–6:upassande humoristisk sans8 7: Begge 8: Ingen
Oppvekst og fysiske trekk
Uansett kva du fekk, kan det vere greit å vite kven som var kven av foreldra dine. Sidan slik førehald gjerne er litt meir bak lukka dører enn vanleg er, er sjansen for å vere fødd utanomekteskapeleg større: 2⁄30, altså litt hyppigare enn kva som er vanleg for gnomar og hobbitar, men ikkje fullt så vanleg som for menneske og gnomtitanar.
Når det gjeld dei forskjellige punkta under kapittel 7, Priors and Particulars, kan du nytte følgjande:
Startalder: Kast alder for begge og summér:
viss gnometrekk dominerer: gang summen med 2⁄3.
viss hobbittrekk dominerer: gang summen med 1⁄3.
viss begge er jamnt fordelt: ta snittet av summen (gang med 1⁄2).
Høgde: Hobbitar er litt høgare enn gnomar. Kast høgde for begge, summér og tak snittet som over (2⁄3, 1⁄3 eller 1⁄2).
Vekt: Som med høgde. Hobbitar har vel å merke ein tendens til å bli ei aning meir … rotunde enn gnomar, so ein kan få ein meir rundmaga gnom enn til vanleg.
Høgre- eller keivhendt? Genane har her ikkje noko å seie for utfallet; bruk den vanlege tabellen.
Arv og arverett: Som eg skreiv over, er sjansen større enn for hobbitar og gnomar elles: 2⁄30, altså 1–2 på ein t30 (ein sjanse på 1:15).
Hugs å justér førehaldet til foreldra etter om du er bastard eller ikkje.
Førehaldet til syskena blir ikkje endra av genetikken.
Oppsummering
So her er han: gnobbiten. Ein skal ikkje skule hunden på håra, ei heller gnomen på potetnasen og hobbiten på dei hårate føtene. Eg har sjølv berre prøvd han i spel eit par få kveldar (før han kreperte), men eg syntest iallfall han var morosam å spele. Med litt hell, får eg opp ei teikning her av korleis gnobbitar kan sjå ut om ei ri; eg skal oppdatere posten her når so måtte skje.
I dag fikk vi for første gang på ganske lang tid spilt med jentegruppa mi «Trubadur og trubamoll». Konseptet til gruppa er i grunn ganske enkelt: En eller annen fordømt, omreisende trubadur har reist land og strand rundt Reanaarbukta og fedret unger i hytt og vær; de ungene som nå har funnet hverandre, er alle halvraser, og ingen av dem vet hvem faren deres er. Dermed får vi dette gjenget:
Vatisea
Også kalt «Riffraff»,
halvorken som har blitt krigersketjuv (1. grad per nå)
og ei sann nøytral dame som er en kløpper til å lyge (sånn bortsett fra at ingen tror på henne, da).
Gobrak Boebea Wooawadatter
Vanligvis bare kalt «Bea»,
halvtussen som har blitt terningprestinne (1. grad per nå)
og ei kaotisk nøytral dame som helst ikke vil være pakkesel.
Va’ali
Vergen til egget Plommolf,
halvalven som har blitt jegerinne (1. grad per nå)
og ei nøytralt god dame som er helt avbalansert når hun snakker med det uklekkede egget sitt.
Trøffel
Vergen til silkehøna Ava Anastasia og Elis trøffelgris,
halvtussen som har blitt kriger(ske) (1. grad per nå)
og en kaotisk nøytral manninne som absolutt ikke er feig.
Det overstående målet deres er å finne han som er den felles faren deres. Om de bare visste!
I dag kjørte jeg for første gang et mordmysterium på ei gruppe. De har bivånet henrettelsen av en som tok livet sitt, gjennomført av en sjakkelhusprest, og etter å ha fått folk litt i tale (det er utrolig hva litt gratis drikke kan gjøre) har de nå kommet på sporet av bevis som tilsier at vedkommende var død før han hengte seg. Det viste seg at denne måten å spille på var veldig gunstig for å lære dem hvordan ferdighetssjekker fungerte. De har funnet et kvisthull inn til rommet sitt, og på grunn av det dirket opp låsen til naborommet for å se hva som var der; de har forsøkt å få folk i tale; de har fulgt spor og undersøkt åsted med gransking; de har vært observante og lyttende og oppdaget lukter og lyder som ledet dem til å tro at noe galt var fatt; og de har øvd seg på å fortelle alternative sannheter. Alt dette har gjort dem sikre på hvordan statiske sjekker fungerer i Hackmaster, og har gjort at spillet etterhvert fløt glimrende godt av gårde. Jeg gleder meg allerede til neste spillerunde!
Og hva var greia med den sylta presten? De «fant» en død prest sist gang vi spilte, og fant ut at han kom til å holde seg best hvis de puttet han nedi den ene tønna med vin som de hadde med seg. Da de gikk inn på skjenkestedet «Den døddrukne rødreven» etter ankomst Rykasj (Kingdoms of Kalamar s. 379), glemte de av at han fortsatt lå nedi tønna, sylta, mens de gikk inn for å snakke med folk. Han ligger der fortsatt. (Og da de smakte på vinen sist gang, fant de ut at han smakte slett ikke verst.) Ja ja, rollespillere …
I denne serien med bloggposter skal jeg presentere noen av de viktigste trekkene ved Hackmaster som rollespillsystem. Første gang jeg prøvde systemet var i 2014 (tror jeg), og siden den gang har jeg bare blitt mer og mer glad i det. Det er flust av ressurser om spillet på engelsk, så jeg ønsker å tilby noe litt annet og presentere det for norske lesere på norsk, og jeg skal prøve å gjøre det på en slik måte at selv spillere som aldri har prøvd rollespill før, skal kunne forstå hva jeg snakker om. Jeg kommer derfor til å bruke utelukkende norske begreper. Jeg håper dette kan bidra til å gjenoppdage den rikholdige, norske rollespillterminologien som ble utviklet første gang av Johannes H. Berg Jr., han som oversatte D&D til norsk for første gang.
Første del kommer til å bli delt opp i mange underkapitler, for her er det snakk om kamp, og få rollespillsystem har så detaljerte regler for dette som Hackmaster. Jeg skal introdusere de grunnleggende elementene, nærkamp, fjernkamp, skade og død, skjold og rustning, kampstiler, automatiske og kritiske treff og skade, fumling, og spesielle kampsituasjoner.
I denne posten skal jeg fokusere på nøkkelaspekter ved nærkamp. Hackmaster er svært dynamisk i nærkamp, og den ene tingen som kanskje skiller det mest fra andre system, er bruken av opptelling i stedet for runder, men dette har jeg allerede dekt i den tidigere posten. Det jeg heller skal sette søkelyset på her, er hvordan nærkamp løses, herunder hvordan skjold virker, frastøt, reorientering, utmattelse og mye mer. Jeg håper at dette skal gi deg enda mer lyst til å prøve spillet, og at du når serien er ferdigskrevet, har både en anelse om hva Hackmaster byr på, og kanskje til og med har blitt overbevist om at dette er spillet du har ventet på å prøve hele livet ditt.
Hvis du først havner i nærkamp, har du større sjanse til å klare deg enn når du blir skutt på. I nærkamp kan du bruke skjold til å dekke deg, unnvike slag mot deg både ved den fysiske bevegelighetsevna di (bevegelighet), men også takket være den intuitive følelsen din av kampflyten (visdom), og ved å kombinere kløkt (intelligens) og bevegelighet, kan du finne åpningene i motstanderens forsvar og vinne gjennom. Hvor mye skade du gjør, avgjøres av hvor mye du har i styrke. Enn om du blir skutt på? Håp at du har et skjold som tilfeldigvis blokkerer det; med mindre du er på lang eller ekstrem avstand fra skytteren, får du nemlig ingen forsvarsbonuser overhodet: Stasjonære mål får en t12g i forsvar mens mål i bevegelse får en t20g.
For mer om terningnomenklatur, se Nyttige forkortelser (lenger ned, med lenke tilbake hit der nede) eller den tidligere posten min Terningstatistikk (åpnes i ny fane).
Nærkamp skjer i det øyeblikket en motstander har rekkevidde på noen; dette varierer naturligvis etter hvilket våpen man har, så hvis du har tatt med deg dolk når du skal kjempe mot en rise med hellebard, bør du håpe at guden din ser nådig til deg, ynkelige eventyrer, for det kommer fort til å gjøre vondt. Skallagrim har en fin video om tematikken, forresten: The PROBLEM with Halberds (and other Polearms). Rekkevidden man har er definert som 5′ (+ rasejustering) + våpenrekkevidde. Med andre ord har du lengre rekkevidde bevæpnet enn ubevæpnet. For en spiller som begynte rollespillkarrieren sin i D&D 3.0, tok det lang tid å venne seg til denne nye tanken om variable rekkevidde – enda det er fullstendig åpenbart at det naturligvis er slik det burde være. I dette øyeblikket kan man kaste det første angrepskastet sitt, og kampen går da videre inntil man har en seierherre eller den ene av partene rømmer fra åstedet.
Duellister fra en fektemanual fra sein middelalder / tidlig renessanse.
Cod. 11093, fol. 10r: Fecht- und Ringbuch
Ganze Seite: Fechtszene; lavierte Federzeichnung, Südwestdeutschland, Mitte 15. Jhd.
Cod. 11093, folio 10r: Bok om sverdkunst og bryting
Helsidig: fektescene; skyggelagt penseltegning, Sydvest-Tyskland, midtre 15. århundre.
Størst rekkevidde gir første slag. Hvis du er så heldig at du treffer, ɔ: angrep > forsvar, er det bare å kaste en tjuesidet, gjennomborende terning (t20g, engelsk: d20p). Hvis du får mer enn forsvarerens forsvarskast, får du kaste skade; hvilken terning du kaster avhenger av våpenet og hva du slår på, siden noen våpen er særlig gode til å skade skjold og rustning, mens andre er usedvanlig dårlige til det. Hvis motstanderen fortsatt lever og har rekkevidden til det, får denne slå i neste sekund. Hvis dere har like stor rekkevidde, skjer angrepene samtidig. Hvis man har for kort rekkevidde til å kunne slå fra der man står, må man prøve å trenge seg innpå motstanderen, som da umiddelbart får anledning til å prøve å parere eller unnvike ved forflytning.
Dersom du har tatt talentet rappkjefta (engelsk One-Upsmanship) og innfrir kriteriene der og da, får du en umiddelbar éngangsbonus på +1 slik at du likevel vinner utvekslinga (PHB s. 150).
Både angreps- og forsvarsterningen kan endres av forholdene, og du kan ikke angripes av mer enn seks motstandere like store som deg selv på én gang; hvis de er én kategori større, maks fire; hvis de er én kategori mindre, inntil åtte; og hvis de er to kategorier mindre, opp til tolv (PHB 223). Når du skal angripe, kaster du under normale omstendigheter en helt vanlig t20g og legger til angrepsbonusen sin, men hvis du skyter blir det annerledes: Da må du ta hensyn til avstand, takhøyde og slikt; jeg skal ta for meg det i neste post i serien.
Terninger med maksverdien opp: t4, t6, t8, t10¹, t10², t12, t20 og den litt uvanlige t30. Andre terningstørrelser finnes også, så som t24, t40 og en faktisk hundresidet t100. Andre terningformer finnes også: En populær variant er avskårne sylindre, slik at t4-eren er en sylinder med fire skråskårne sider, eventuelt med pyramideform på toppen; noen liker disse bedre fordi det oppleves som at de triller bedre. Og bare for å ha nevnt det: Man triller eller kaster en terning; å rulle terningen er en anglisisme, og slikt vil man da ikke ha.
Bevæpnet angrep er altså nokså enkelt og rett fram; forsvaret derimot varierer etter situasjonen:
Forsvarsverdier i nærkamp etter antall fiender
Type skjold
t20g + FB*
t20g − 4 + FB
t12g + FB
t8g + FB
uten skjold
0
1–3
4+ (front/side)
bakfra
handskjold
1
2–3
lite
2
3
middels
3
(Ikke relevant.)
stort
kroppsskjold
* forsvarsbonus.
Tallene er for angrep fra front eller side der annet ikke står angitt.
Kilde: PHB 230.
Skjoldskade
Tod’s Workshop pluss Schola Gladiatorum: brutal gladvold.
Det er rimelig klart at det å ha et skjold er virkelig nyttig. Man får fjernet firepoengsstraffen på forsvar, lagt til en stor bonus fra selve skjoldet, og er i det hele tatt mye vanskeligere å treffe. En skulle nesten tro det var ei grunn til at skjold ble funnet opp! Men nå er det jo slik at dersom man har et skjold, så bruker man det aktivt for å stoppe angrep. Det medfører fem ting:
For det første er du på sett og vis enklere å treffe, fordi du med vilje setter ei plate i veien for angriperen, jf. punkt 4.
For det andre modifiseres skaden du treffes til å heller være våpenets skjoldskade:
Stikkvåpen er dårlige til å skade skjold og brukeren gjennom skjoldet.
Skjærende våpen har mer masse bak seg og er derfor bedre egnet til å skade brukeren og til dels skjoldet.
Knusende våpen har mye masse bak seg og er derfor velegnet til å skade særlig skjoldet, men også brukeren gjennom skjoldet.
For det tredje går skade som treffer skjoldet først gjennom skjoldet, deretter via rustningen din, og så til slutt deg; du får altså betraktelig mindre skade.
For det fjerde må du unngå angrepet fullstendig (forsvaret ditt overstiger angrepet med 10 eller flere poeng) for å ikke få noen skade.
For det femte kan skjoldet ditt knuses.
Det kan være på sin plass å se på disse tingene punkt for punkt.
Punkt 1 og 4: angrepsunnvikelse
Kamp er dynamisk, og dette ser vi tydelig reflektert i hvordan det er en konstant duellering mellom angriper og forsvarer. Bruker man skjold har man betraktelig bedre beskyttelse enn uten, men hvis du ikke har skjold og forsvarsverdien ≥ angrepsverdien, unngår du angrepet fullstendig. Med skjold, derimot, må du slå angriperen med 10 poeng eller mer for å unngå angrepet fullstendig. Dette reflekterer hvordan dynamikken er mellom en angriper og en forsvarer som bruker skjold.
Punkt 2: skjoldskade
Stikkvåpen gjør svært liten skjoldskade. Det eneste våpenet som gjør noe som ligner på skade, er kasteøksa (t4g poeng), mens alle de andre «fjernvåpnene», altså skyte- og kastevåpnene, gjør ett poeng og intet mer i skjoldskade. Det fine med dem er at forsvareren får ingen bonus til forsvaret sitt med mindre avstanden er stor, så det er lettere å treffe med dem. Hvis du derimot har skjold, har du både passivt og aktivt dekke du kan benytte deg av:
Handskjold gir dekke hvis du kaster 20 på en t20 (ikke t20g).
Små skjold gir dekke på 19+.
Middels skjold gir dekke på 16+ (eller 11+ hvis man aktivt skjuler seg bak skjoldet).
Store skjold gir dekke på 11+ (6+ hvis aktivt).
Kroppsskjold gir dekke på 6+ (1+ hvis aktivt).
Når det gjelder skjoldskaden for øvrig, gjør kutt- og stikkvåpen omtrent halv skade: kuttvåpen bruker ofte den dårligste av terningene sine (sabelen, for eksempel, gjør full skade på t6g + t8g, men bare t6g i skjoldskade, mens kortsverdet gjør den dårligste av 2t6g), mens knusevåpen (eller veldig tung kuttvåpen) bruker den beste av terningene sine (så som klubba, som gjør t6g + t8g til vanlig, men t8g mot skjold).
Hva gjelder lette handvåpen – altså bare never, dolk, kniv og svepe – gjør de ingen skade overhodet.
Punkt 3: skadereduksjon
Siden skjold er laget for å ta av for skade, er de særdeles gode på nettopp det: Handskjold og små skjold gir 4 poeng skadereduksjon; middels, store og kroppsskjold gir en SR på 6. Denne trekkes fra før skjoldskaden våpenet gjør; det som måtte være igjen tas først av rustningen, før spillerrolla skades.
Punkt 5: skjoldknusing
Skjold kan selvsagt knuses, og det er da skjoldskaden til våpenet som brukes. Hvor mye som skal til, avhenger av størrelsen på skjoldet, og det er fire nivå med skjoldskade som utløser fire resultatnivå:
Hand- og småskjold:
8 poeng skade: t20g + 6 mot spillederens t20g.
12 poeng skade: t20g + 0 mot spillederens t20g.
16 poeng skade: t20g − 6 mot spillederens t20g.
20 poeng skade: umiddelbart knust.
Middels, store og kroppsskjold:
12 poeng skade: t20g + 6 mot spillederens t20g.
18 poeng skade: t20g + 0 mot spillederens t20g.
24 poeng skade: t20g − 6 mot spillederens t20g.
30 poeng skade: umiddelbart knust.
Andre aspekter ved nærkamp
Skjermbilde fra hjemmesida til Kenzer & Co, av Hackmaster Basic.
Allerede synes det klart at kampsystemet som det legges opp til i Hackmaster har en viss grad av kompleksitet. Heldigvis kommer Hackmaster i tre nivåer av kompleksitet: Hackmaster Basic er helt gratis. Jepp, det koster faktisk ingenting. Ikke nok med det, men de har også liggende noen eventyr som er skrevet spesifikt for Hackmaster Basic og Basic+, slik at du kan prøve ut systemet og se om du liker det. Basic+-varianten kostet 10 dollar da jeg kjøpte det, og det gjorde meg faktisk ingen verdens ting å betale den prisen. Du kan faktisk fint få både ett og to års spilletid bare med de reglene. Basic-regelsettene er en del nedtonet i kompleksitet, og man får ikke reglene for å ta rollene over til de middel høye gradene og oppover. Hvis man derimot kjøper det fulle regelsettet (som er tilgjengelig både kun som PDF og også som innbundet bok, får man to nivå av regler, der de avanserte reglene er ment som alternativer som man plukker og mikser fra etter hva man liker.
Ett av de mer avanserte regelsettene (som er del av standardreglene) er reglene for tohandskjemping: kampstiler. Her kan man velge mellom våpen og skjold (normalen), tohandsvåpen, etthandsvåpen brukt med to hender, to etthandsvåpen der man angriper med begge, to etthandsvåpen der man forsvarer seg med det ene, eller bare skjold. Hver av disse har sine egne fordeler og ulemper. Hvis du vil forsøke deg på tohandsvåpen, kan du vente deg mer skade, men treigere angrepssekvenser; i tillegg er det vanskeligere å forsvare seg slik (forsvaret er t20g mot første angrep mellom angrepene dine, men t20g − 4 i forsvar mot alle påfølgende angrep fram til det neste angrepet ditt. Hvis du vil bruke kun ett etthandsvåpen, angriper du raskere, men forsvaret lider selvsagt. Et etthandsvåpen brukt med to hender gjør at du gjør betraktelig mer skade, men det går treigere og forsvaret er som med tohandsvåpen. Å angripe med to etthandsvåpen gjør at du blir som det reneste dødshelikopteret, skjønt du gjør mindre skade med sekundærvåpenet og får sterkt redusert forsvarsevne. Velger du å angripe med ett etthandsvåpen og forsvare deg med det andre, angriper du som normalt, og får et forsvar som er nesten på nivå med skjold idet at man får lagt til forsvarsbonusen fra begge våpnene, men da vel å merke kun trent forsvarsbonus, ikke bonuser fra visdom og bevegelighet. Det siste alternativet, å angripe kun med skjold, lar deg forbedre forsvaret ditt, men angrep er enten ubevæpnet eller i form av skjoldslag.
I tillegg til dette er det for eksempel et helt sett med spesielle kampmanøvrer, et lite tilleggssett med regler for moment, regler for å treffe målgitte områder, kamp fra ridedyr (vanligvis hest), utmattelse, ubevæpnet kamp (som etter mi mening er den regelen som har mest uutnyttet potensiale: jeg ser mye godt i regelsettet, men det er dessverre ikke så godt gjennomført, skjønt dette er noe langt de fleste er enige i).
Det er selvsagt mye mer å ta av hva gjelder nærkamp. For min del er kanskje det aller beste med måten reglene er forklart, at de har skrevet og tegnet ei hel lita tegneseriehistorie i Knights of the Dinner Table-stil (KotDT har nå kommet ut i 71 bind), som forklarer et lite scenario der hver av reglene forklares underveis som de blir aktuelle, og de også forklarer litt om hvordan hakkemesteren tenker hva gjelder hvordan reglene innføres og iverksettes.
Oppsummert: Er det verdt å kjøpe det? Og hvor mye ble jeg sponset? For å ta det siste først: null og niks. Og det første spørsmålet: Absolutt! Jeg har ikke angret ett eneste sekund på å ha investert i et nytt rollespill. Jeg har stortrivdes med reisen, og nå som jeg har favorittspillerne mine samlet rundt (det virtuelle) bordet, gleder jeg meg til hver eneste seanse jeg får med dem. Jeg har dessverre mistet et par spillere som jeg gjerne skulle ha spilt mer med, men det er nå en gang slik at man må balansere jobb og fritid. Som Yngvild liker å beskrive problemet: Jobb har en lei tendens til å spise opp av fritida mi. Nå har jeg riktignok en sjølstyrt dag, men hvis jeg hadde kunnet leve av å skrive om og å spille rollespill, da hadde jeg nok valgt det.
Tidligere bloggposter om Hackmaster
Lenker til postene i denne serien er å finne i kommentarboksen øverst til høyre. Øvrige poster:
