43-årsdag: ei trivelig feiring

Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?

Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).

Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.

Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?

Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:

Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.

Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.

Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.

Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.

Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.

Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.

Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.

Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellom­tida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barber­kost­stativ, barber­kost og barber­såpe­skål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylle­ordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Book­wanderers, et foto­album og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bak­grunnen et nydelig katte­broderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflak­multi­verktøy og kredittkort­multi­verktøy, artige svampebobsokker og en penge­gave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg penge­gave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suf­fering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot for­modning glemte noe, beklager jeg så mye!

Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 22⁰⁶, så ikke så alt for seint.

Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?

For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.

Susann(og Kamelot)

Kamelot i Köln, 2009. Wikimedia Commons.

Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.

Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.

Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.

Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.

Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.

Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.

Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.

Psykolog, venner og helse

Sinnstilstanden

Det har vært mye frem og tilbake for å få til timene jeg skulle ha hatt. Egentlig er det synd, for nåværende sinnstilstand tilsier at jeg skulle vært der mye oftere enn hvordan det har vært. Nå skulle jeg egentlig til time for lenge siden, men den måtte avlyses, og nå nettopp, mandag, skulle jeg endelig få den første timen min nå på nyåret, men da var jeg inne til dagkirurgisk behandling (forhåpentligvis ordner det seg nå med den saken). Første time blir på onsdag i neste uke, og så skal jeg over til ukentlige timer fra og med mandag uka etter.

Jeg både gleder meg og gruer meg. På den ene siden skjedde det ting den timen jeg hadde, som gjorde at jeg endelig fikk følelsen av at det var mulig å gjøre fremskritt. På den andre siden har det blitt så lenge mellom hver gang, at maska har blitt tatt frem igjen, så hvordan skal jeg egentlig klare å forholde meg til meg selv igjen?

Flere ganger den siste tiden har jeg vært nødt til, for min egen del, å bare koble helt ut. Jeg merker at jeg er mye slitnere på kveldene enn hva jeg har brukt og vært, og jeg har et mye større behov for å ha folk rundt meg, og bare få lov til å glemme hvem og hva jeg er, og bare le og ha det moro. Det kan kanskje høres ut som noe alle selvsagt ønsker, men poenget er motivasjonen jeg har for å gjøre nettopp disse tingene. Jeg vil ikke kjenne på hva jeg tenker, og vil bare ha fri, for jeg har ikke orken til å gyve løs på det alene.

Venner og kjente

Jeg har fått en del mer kontakt med vennene mine her oppe igjen, og det er godt. Jeg har vært flere ganger og besøkt Ove, Christian og Nica har jeg sett noen ganger den siste måneden, og Nina og Cicilie har jeg møtt litt mer her på universitetet; vi var i tillegg en tur ute på byen i forrige måned, da jeg forsøkte å få tak i en Vesper (som ikke lyktes.

Vesper

Som de med litt latinkjennskap skjønner, har denne drinken fått navnet sitt fra det latinske ordet for kveld (vesper, -i eller -is). De fleste kjenner drinken fra fortellingene og filmene om James Bond, en drink han selv skal ha kreert, og den lages slik:

• Tre deler Gordon’s
• Én del vodka
• En halv del Kina Lillet

Rist grundig til den er iskald (gjerne i knust is), og skjenk drinken i et dypt, bredt champagneglass (av den gamle sorten), og tilsett så en lang, smal stripe av sitronskall; man bruker i dag ofte et stort martiniglass i stedet for champagneglass, da dagens champagneglass er mye smalere enn før. Som alternativ for Kina Lillet, kan Cocchi Americano brukes.

Selv om jeg ikke fant drinken jeg var ute etter, var det likevel en trivelig kveld, da, og jeg håper den kan gjentas om ikke alt for lenge.

Besøket hos Christian og Nica i går var trivelig. Jeg traff Christian tidligere på dagen og lagde en karakter til Warhammer-rollespillet Deathwatch, og på kvelden etter treninga dro jeg til dem og pratet litt løst og fast. Egentlig er det ganske godt å komme seg ut, og jeg tror jeg burde gjøre det oftere.

Arbeid

Det har vært litt spilling på meg, og forrige spilleoppdrag var i Hillesøy kirke. Der fikk jeg vite at de har ei 35%-stilling ledig, så jeg skal få tilsendt informasjon om den og sende inn en søknad. Jeg ser ikke for meg at jeg kan begynne med det før til høsten, men det er i hvert fall uansett godt å vite at jeg kan få kommet meg bedre i gang med spillinga igjen. Jeg har jo selvfølgelig lagerarbeidet og ta av også, og jeg skal dit førstkommende lørdag, men det er ikke noe å bli feit av for å si det slik; lønna er horribel, og det ser ikke ut til å bli noe bedre med tida. Men i det minste har jeg da noe å gjøre for å spe på stipendet.

Blogging

Jeg skal forsøke å være flinkere til å oppdatere bloggen min, slik jeg gjorde i fjor mot slutten av året. I løpet av ikke alt for lang tid kommer det kanskje en post om ferien til Filippinene og besøket av Robert og Aprille med familie. Jeg får se hva som skjer.

Stipend, sushi, film og venner

«Rå sushi og bar» er en av mine absolutte favorittrestauranter. Vi hadde bestemt oss for å nyte denne helga nå som stipendet var inne på kontoene, så vi hadde avtalt med Nina, Cicilie, Veronika og Andreas å møtes på Rå, for deretter å dra hjem til oss og se film.

Kjersti og jeg bestilte oss et 32-biters brett på deling, og etter at alle hadde spist, bestilte vi et brett med de herlige frityrstekte bitene vi fikk på 30-årsdagen min. Vi var dessverre uheldige med servitøren vår. Det var for så vidt den samme som vi hadde på valentindagen også, og denne gangen gikk jeg til hovmesteren og sa fra om det. De beklaget det hele veldig, og vi fikk frityrsushien på husets regning. Det var hyggelig å se så god service, og selv om servitøren ikke gjorde en god jobb, var maten som vanlig sublim.

Etterpå dro vi, som sagt, hjem til oss og koste oss med film. De siste par dagene hadde vi gjort en innsats for å få huset koselig og presentabelt igjen, og det var ikke noe problem å ta imot gjester. Storsofaen, som Aibast hadde greid å tisse i, hadde fått puter i bunnen igjen, så nå var det faktisk slik at alle kunne sitte godt. Vi startet med Annie Get Your Gun, den fantastiske musikalen som naturligvis ikke trenger noen videre introduksjon, fortsatte med Hot Fuzz, en herlig, halvsvart, britisk politiactionkomedie, og avsluttet med en herlig Jackie Chan-actionkomedie ved navn The Spy Next Door. Klokka nærmet seg ett på natta da vi var ferdige.

Det ble en kjempetrivelig lørdagskveld, og jeg ser fram til eksamenskjøret er ferdig så vi kan gjenta det.

Studier, øl og venner

I dag, etter filosofien, ble jeg invitert med ned til byen for å ta en øl sammen med Nina, så vi satte oss på bussen og dro ned på Blårock. Nina spanderte sa hun, siden hun inviterte og jeg var blakk, så vi satte oss ned med en Blanding og en Helhvetesøl fra Mack, smakte litt fra hvert glass og koste oss en masse.

Cicilie og Tom-Ivar kom etter hvert, og utover dagen fikk Nina og Tom-Ivar endelig finger’n ut og fikk gjort noe med de siste par ukenes utsettelser. Med Aristoteles’ ord: Nok om det.

Kvelden i kveld har vært tilbrakt foran TV-en, med tegnefilmer, Top Gear, Strong Man Series og sofakos. Det har vært en trivelig dag i dag, og jeg har tenkt å dra nytte av den og morgendagen til uka som kommer.

Det var en gang…

Nå på tampen av dagen sitter jeg og ser over en del av de gamle postene min. Jeg startet på begynnelsen. Jeg skjønner fortsatt hva som lå bak det jeg skrev. Det var mye som var galt den gang da. Jeg visste så godt at jeg kjørte meg selv i grøfta, men jeg tror ikke jeg greide å bry meg om det. Det var alt for mye som surret rundt i hodet mitt til at jeg overhodet kunne sette av tid til å tenke på meg selv.

Akkurat nå sitter jeg og prater med en av flere personer jeg mistenker sliter med det samme som jeg gjorde i den alderen: ensomhet. Det er et forferdelig ord. Å i det hele tatt å definere det burde være utenom enhvers evne, men likevel kan det oppsummeres så utrolig kort. Å være ensom er å være alene i en verden fylt med medmennesker. Heldigvis har jeg det ikke slik lenger.

I det siste har jeg fundert mye på hvordan jeg hadde det som ung tenåring. Stort sett hver dag var jeg alene. Da skolen var ferdig, var det kun leksene jeg hadde å forholde meg til. Jeg var den eldste. Søsteren min hadde venninner som jeg var sammen med innimellom, men jeg hadde ingen venner jeg selv kunne henvende meg til. Det var først på videregående jeg fikk en ekte venn. I dag har jeg en del venner—ganske få på min alder, men de som er der, er virkelig gode venner.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om nå… Det handler vel mest om at jeg ikke lenger er der jeg var – jeg har kommet et steg videre – dog likevel ikke vekk fra der jeg var. Jeg må, før eller senere, innse at jeg har forårsaket min egen fortapelse. Jeg håndterte det ikke den gang da, ikke da jeg hadde sjansen, og nå må jeg leve med det.

---

Æ veit ikkje koffør, men akkorat nu e æ bære jævlig ne'før.

Om selvskading

Dersom du plages av depresjon, angst og/eller er en selvskader, ikke les videre ennå. Ta deg først en tur innom Metanoia.org og les. Det hjalp meg, jeg håper det hjelper deg.

Jeg oppfordrer på ingen måte noen til å praktisere selvskading. Snakk heller med en venn eller Kirkens nødhjelp på 815 33 300. Vennen din kommer til å være glad for tilliten du gir ham eller henne; Kirkens nødhjelp er en hjelpetjeneste for alle, også ikke-religiøse, uten noe misjonerende program.

Noe av det jeg misliker mest med motebildet i dag, er emo-trenden. Jeg skjønner meg ikke på den. Hvorfor skal det være moteriktig å ikke ha det bra? Jeg opplever det som respektløst. Jeg er sikker på at noen av dem som velger å følge den moten, gjør det fordi de oppriktig ikke har det bra, og det gir dem noen tilsynelatende likesinnede – noen som aksepterer den de er.

Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon og angst. Jeg hadde samtaleterapi i to år for det. Jeg var plaget av suicidal ideasjon, og mye av angstbildet formet seg vel etter det. De få som vet hva jeg tenker på, vet det, og det er nok, med mindre det viser seg at det er en genuin interesse blant noen av leserne om å få vite mer. Da kan jeg skrive mer utfyllende om hva det var.

Da ting var på det verste for meg, hadde jeg ingen lyst til å leve lenger. Det er riktig: Jeg har kone, jeg har familie og jeg har venner, men på tross av dette var det ingenting som ga meg lyst til å leve. Ingen livsglede eksisterte lenger. Etter hvert begynte jeg å gjøre noe jeg ikke er stolt av, men heller ikke er beskjemt av: Jeg begynte å skjære meg selv. Hvorfor? Selve handlingen, å finne frem barberbladet, sterilisere det, skjære et passelig langt, nøyaktig kutt, kjenne på blodet som renner og at såret åpner seg når man strammer armmusklene, for så å gjøre kuttet dypere og dypere; alt det ga meg en tankeflukt. Ingen ting eksisterte lenger. I begynnelsen var det en kanalisering av den mentale smerten til den fysiske smerten. Etter hvert var det tankeflukten som var det viktigste. Gjennom skjæringen kunne jeg leve en stund uten å ha en eneste torturerende tanke i hodet.

Etter hvert kom det fram av terapien, noe jeg helt hadde glemt: Da jeg var 14 – og var plaget på det verste – begynte å gjøre dette for første gang. Jeg hadde aldri hørt om noe slikt før (og leste og hørte faktisk om det først som noen-og-tyveåring (uten å da huske at jeg hadde gjort det selv) og følte svært sterkt for dem som gjorde det). Husk at dette var i 1994, da de aller, aller færreste hadde Internett, og det faktisk fortsatt var mange som ikke hadde hørt om det [Internett]. Jeg ville ikke at noen skulle oppdage at jeg gjorde det, for jeg skammet meg veldig over det, så i stedet for å bryte sundt et barberblad, brukte jeg passeren min. Det hjalp. På den tiden var jeg også kristen, og jeg håpte at å risse inn kors i armen skulle hjelpe. Det utgjorde ingen som helst forskjell. Etterhvert ble det bare en og annen vilkårlig strek.

Det er veldig lett å tenke om folk som er deprimert, og om folk med depresjon som skader seg selv på den ene eller andre måten, at de er mentalt svake, at de har en feil i hjernen – at de rett og slett er svake mennesker. Jeg var syk, ja, men jeg har og hadde ingen skade i hjernen. Nå som da, er det kognitiv terapi som skal gjennomføres. Det ble selvsagt vurdert hvorvidt jeg skulle ta i bruk medisiner, for det er mange med depresjoner og lignende plager som har det grunnet kjemiske feil i hjernen. Det gjør dem da ikke svake! Tro du meg: det er tvert imot.

For meg var det å skjære meg selv et valg jeg brukte lang tid på å ta. Jeg visste konsekvensen av det, at jeg risikerte at det skulle bli en avhengighet. Det føles som en sterk mental rus; tid og sted forsvinner. Men deri ligger også problemet: For meg var det et redskap for å overleve. Når ideasjonen grenset til handling, hjalp det meg til å styre tankene vekk en stund, så jeg til slutt fikk samlet meg og gjort noe helt annet etterpå – noe som ikke var farlig for meg. Når det kommer til stykket, er det ingen helsemessig risiko ved det å skjære seg, så lenge man er hygienisk (og ikke skjærer for dypt). Det eneste problemet er at man ender opp med arr resten av livet (mindre problemetisk) og at man blir stigmatisert av venner og samfunn for øvrig (mer problematisk).

På ingen måte skal noe av dette oppfattes som en oppfordring til å skade seg selv på noen som helst måte. Jeg følte at jeg måtte få fortalt hva jeg gjorde og hvorfor jeg gjorde det. Jeg tar sterk avstand fra fordomsfulle holdninger om hva og hvem folk som sliter med den mentale helsen sin er. Ingen reagerer negativt hvis noen har knekt foten sin, til tross for hvis det skjedde som følge av dumdristighet og tanketomhet. Mentale lidelser vises som regel ikke, men er ofte desto farligere. En mental lidelse er i verste tilfelle en dødelig sykdom. Dersom du kjenner noen du tror eller vet ikke har det bra, bry deg om vedkommende! Gi en klem. Ikke still tankeløse spørsmål som jeg skrev om tidligere, men vær litt mer våken og mottakelig for de signalene du måtte få, for de er der. Les mellom linjene på det som blir sagt, for ofte (hvis flere er som jeg), sier man det til vennen sin, men ikke direkte, i et håp om at den andre skal forstå og kunne hjelpe. Man vil ikke være til bry, men dersom man sier det skjult mellom ordene man kommer med (Det er rart hvor fort høsten kommer. kan være nettopp det, men også Jeg er overrasket over hvor fort jeg synker ned i et tankehelvete.), føles det som man gir den andre anledning til å ta valget: om en greier å være der og høre ubehagelige ting, eller om man velger å la være. Det føles som man er vennlig mot den andre og gir personen anledning til å slippe det ubekvemme. Egentlig burde man vel ha mer tro på vennene sine enn som så.

Jeg har etter hvert lært meg å være mer direkte. Jeg har mange gode venner, og flere av dem har hjulpet meg direkte gjennom å være der, bry seg og i det hele tatt gjøre det gode venner gjør. Det er utrolig hvor mye en uventet telefon (Hadde bare lyst å prate litt med deg.) betyr. Jeg har også hatt en del samtaler i det siste som har vart både en halvtime og en time, der det flere ganger i løpet av den tiden ikke har blitt snakket om noe. Jeg har ganske enkelt fått lov til å ha den andre på tråden. Det er faktisk fantastisk godt når noen er villig til å bruke tiden sin slik, og er til uendelig god hjelp. Jeg er nok et menneske med et stort behov for å være sosial. Noen er slik, mens andre trenger avstand, men tilgjengelighet når behovet melder seg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte, men tenk i hvert fall på dette: Du vet aldri helt og fullt hvem medmennesket ditt er. Ikke stigmatisér! La være å sette folk i båser. Hvis du er den heldige som kom deg gjennom vanskelige tider uten verken profesjonell eller legehjelp, så vær takknemlig for det. Ingen er som deg, og ingen er som meg. Respekter menneskene rundt deg, og kast stempelet ditt. Når vi møter mennesker med et åpent og mottakelig sinn, blir det mye lettere å bli bedre kjent med hverandre og å utvikle oss selv som gode medmennesker.

Hipp, hurra! Æ ska tell Tromsø!

I dag fikk jeg en usedvanlig trivelig telefon. Det var fra Kjersti, og det i seg selv er jo kjempehyggelig, men meldingen:

Jeg skal til Tromsø! Teksten i kortet sier:

"Gratulerer kjempemasse med 29-årsdagen.
Håper du får en kjempefin dag og et fint, lykkelig år.

P.S: Gaven åpnes med en gang du får dette kortet (????).
For å motta gaven:
gå inn på tor-ivar_krogsaeter@hotmail.com, passord **********.

Med hjertelige hilsener fra:
May-Tove og Ivar
Ruth og Arvid
Thomas
Charlotte og Helge
Weronica og Christian
Anneli
Steffen
Astrid (bestemor)

og ikke minst
Kjersti"

Torsdag i neste uke drar jeg nordover, og mandag uka etter er det hjemreise. Dermed får jeg ei hel lang-lang-helg i Tromsø med Kjersti og nesten alle vennene mine. Det blir suverent!

Slike overraskelser kan virkelig snu opp ned på hverdagen. Tusen, tusen takk. Jeg er glad i dere, alle sammen.

Misanthropia

www.vuni.net

Vi er i gang med et nytt år, og jeg har hatt det rimelig greit. Fjoråret ble avsluttet hos Susann, sammen med Raymond, Steven, Ann og Kjersti. Jeg tryna og slo kneet i veien da jeg skulle gå fra en rakett. Bortsett fra det, gikk kvelden fint.

Kjersti begynner å bli friskere.

I dag hadde vi besøk av Weronica og Christian. Robert var ned også, og vi spilte Kortskalle og spiste tandoori-kylling (laget av meg). Det var koselig å ha dem her. Det viste seg at Robert og CJ satt og fleipet om at jeg har porno på PCen min, og at visstnok det første jeg gjør når jeg fikser PCen min (gjorde det natt til nyttårsaften) er å få på plass pornoen min. Det hele ble startet av at jeg har et bilde av Carmen Electra på skrivebordet.

Skrivebordet er forandret nå. Jeg har valgt å laste ned flerfoldige bilder av Joakim Back – bilder han tydeligvis lagde under en hard periode. De bildene som vises over, er bare et knippe av det han har å by på. Og det passer meg veldig godt.

La cathédrale engloutie

Int.nasj. instr.kurs: 1830 -- hjemreise

Jeg tror nok dette var den stolteste av oss alle. Kjersti, Susann og jeg har fullført kurset, og vi har fått hvert vårt flotte sertifikat. Kurset var svært inspirerende, og jeg har fått mange nye innspill for hvordan jeg skal drive klubben videre. Jeg var utrolig stolt da jeg mottok sertifikatet fra master Andresen.
Nå er vi på tur hjemover. Det var ordentlig trist å reise fra Christian og Weronica igjen. Jeg har mer lyst enn noen sinne å flytte tilbake til Tromsø. Kjersti har tydeligvis veldig lyst hun også. Så forhåpentligvis blir det etter hvert.
Weronica: Jeg er utrolig glad i deg. Du hjalp meg ved å lytte da jeg trengte det. Jeg glemmer det aldri. Du er blant mine beste venninner.
Christian: Du er den kompisen jeg aldri hadde. Takk for det.
Even: Takk for at du alltid tar så godt imot oss hver gang vi er i Tromsø. Vi setter stor pris på det.

Int.n. instr.kurs: Dag 2 kl. 0800

Det er klart for andre dag av kurset. Vi hadde det veldig trivelig i går, og master Wim Bos underholdt oss med mange morsomme historier. Det var mye lærdom i går, og jeg for min del fikk inspirasjon til å gjøre slik jeg alltid har hatt lyst til: å leve for taekwon-do. …First taekwon-do...‧ er en fin leveregel.
I dag skal vi gå gjennom alle mønstrene fra Chon-ji og opp. Hva vi skal gjøre etter pausen vet jeg ikke.

Det er ordentlig trivelig å være her. Vi har hatt det kjempefint her. Christian og Weronica er godt selskap. Og i kveld skal vi feste.

Internasjonalt instruktørkurs: 0400 – på Bognes

Nå sitter vi på Bognes og venter på ferga. Vi kunne ha tatt den som var her da vi kom, men endte opp på fergeleiet ved siden av, så nå må vi vente til halv seks før neste ferge går. Men det er ikke lange veien igjen nå. På tripptelleren står det at vi har tilbakelagt 125 mil. Det er inkludert den lille svippturen vi hadde mot Bodø, mens jeg sov i baksetet. Femogtyve mil til, og så er vi fremme i Tromsø.