Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
Denne posten ble opprinnelig skrevet natt til 24. september 2014. Jeg oppdaterte den etter å ha ankommet uni på dagen.
Midnatt, natt til 24. september
Jeg har gått lenger til psykolog enn jeg liker å tenke på. Hvorfor jeg ikke blir bedre, synes jeg blir stadig vanskeligere å forstå. Psykiateren jeg går til nå har akkurat skiftet avdeling, og med det kom også endring i hvor ofte jeg skal ha timer. Vi snakket om dette på slutten av timen, og hun argumenterte for at det kanskje er best for meg at jeg ikke har time hver uke; man får ikke nødvendigvis mer utbytte av hyppigere timer.
Jeg har brukt de siste par–tre ukene på å henge med så godt jeg har vært i stand til. Det nærmer seg året for de mislykkede selvmordsforsøkene, og det er klart jeg tenker på det, særlig når jeg sitter på lesesalen alene. Jeg har hatt usedvanlig mange spilleoppdrag etter at jeg kom tilbake, men det kan bli for mye av det gode; mandag, altså i går, hadde jeg nok en elendig dag der jeg ikke fikk gjort noe som helst. Jeg bestemte meg for å regne dagen som fridag, ettersom jeg tross alt hadde brukt helga på arbeid, og i dag fikk jeg faktisk begynt å skrive noen ord på masteroppgaven.
Hvordan veien fremover blir, er vanskelig å si. Det eneste jeg kan love, er at jeg skal gjøre så godt jeg kan. Det er dessverre, virker det som, vanligvis for lite. Men jeg er nå fortsatt her.
Depressed men have a heightened anxiety and they constantly worry about something or the other. At work, depressed men constantly worry about failure.
Slik er det også for meg. Det er som om hodet mitt gnager igjen og igjen på Gjenta etter meg: Jeg er mislykket. Gjør andre en tjeneste og vær mann nok til å gjøre slutt på det.
Middag, 24. september
Hvordan har alt dette påvirket hverdagen min? Studiene er mye hardere enn hva de har vært før. Jeg sliter med å finne motivasjon til å lese og jobbe, og i dag var jeg så elendig da jeg våknet, at jeg ble liggende til halv elleve. Det er godt å komme på universitetet, og det at jeg drar hit hver dag er viktig for at dagene skal ha mening i det hele tatt. Men hva hjelper det når jeg ikke får gjort noe? Jeg var veldig fornøyd med at jeg i går endelig greide å åpne første kapittel av masteroppgaven min og begynne på omskrivinga av det. Men ikke lenge etter at jeg var kommet i gang, ble jeg sittende fast med et Endnote-problem. Men jeg er i gang–
Første gang jeg fikk karakteren D var i fjor; jeg fikk den i emnet «Fra nordfront til isfront». I det andre emnet, derimot, fikk jeg A (i emnet «»). Jeg kjente meg ikke igjen i begrunnelsen jeg fikk for karakteren i det første av emnene, men fikk meg aldri til å klage på karakteren, og det plager meg. På den ene sida føles det som om jeg er sytete og klagete; det er jo bare å ta seg sammen! Men – og dette er et stort men – hvorfor skal jeg kreve mer av meg selv enn hva jeg gjør av andre? Hvorfor skal jeg kreve høyere standarder av meg selv enn andre? Hvorfor skal jeg kritisere meg selv for ting jeg ikke mestrer, når jeg aldri hadde kommet til å gjort det mot noen andre, verken uttalt eller tenkt?
Jeg ønsker å være best. Jeg håper at innsatsen min skal gi de resultatene jeg så sårt trenger, at jeg skal lykkes i å få mulighet til å endelig få en fast jobb der jeg får utfordret meg selv og utviklet meg selv. Jeg tror jeg aldri kommer til å få det som organist, selv om selve spillinga er både selvutviklende og gledende for meg; å bedrive religiøst arbeid kan ikke bare ikke gi meg den utviklinga som person jeg trenger, men det kommer dessuten til å være i direkte konflikt med det intellektuelle selvet mitt. Så karrièremulighetene mine ligger innen akademia. Skal jeg kunne lykkes her, må jeg være på topp. Og det er dette som er grunnen til at jeg ikke greier å akseptere mindre enn mitt beste for min egen del. Jeg kreve mer av meg selv enn andre, for mulighetene mine innskrenkes for hver dag jeg blir eldre.
Det er (ofte) når jeg begynner å se på hvilke muligheter jeg egentlig har i fremtida at jeg begynner å innse realitetene: at jeg ikke har de mulighetene jeg drømmer om å ha, at det er på tide at jeg innser hvem og hva jeg egentlig er. Veien derifra til å endelig gjøre noe nyttig for andre er veldig kort.
Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.
Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.
Det har vært påskeferie, og i løpet av den har jeg naturligvis ikke hatt time. I dag var dermed første time på to uker. Jeg begynte å grue meg til timen allerede for et par dager siden, og i går tok jeg meg helt fri her hjemme, og spilte bare PS3, LBP2, og rundet for første gang på lenge et spill. Det var godt med en avslappingsdag. Men i dag var det altså time. Jeg møtte opp på UiT for å ha seminar i ex. phil., men der var det ingen, så jeg tuslet ned på Imladris og satte meg der for å lese og spise frokost. Jeg fikk lest en del, og tuslet litt senere opp i storkantina for å kjøpe meg en salat. Deretter var det å hoppe på bussen for å ha timen.
Jeg kom frem en halvtime før timen, og satte meg ned med telefonen, svarte på noen meldinger, planla torsdagstreninga og prøvde å ikke kjenne alt for mye på nervene. Klokka ett tuslet jeg inn, møtt av ei som vanlig blid dame (dr. Andreassen er glimrende, synes jeg), og hun åpnet med å spørre om hvordan jeg hadde hatt det. Etter å ha fortalt hva jeg har gjort, var neste spørsmål hvordan jeg har hatt det psykisk, og skal sant sies, har jeg hatt det fint midtveis, men ikke fullt så godt i perioden rundt forrige time samt de siste par dagene før denne. Vi snakket litt frem og tilbake om dette, og en av de tingene vi skal ta fatt på å finne ut av, er hvordan jeg kan bedre selvtilliten min. Hun fortalte meg at hun oppfatter meg som svært kunnskapsrik, men at jeg har ambisjoner som er litt vel ute av proporsjoner; med mindre jeg er et usedvanlig spesielt menneske, er det ganske enkelt ikke nok timer å ta av for å rekke over alt det det virker som jeg forsøker å få gjort, og jeg tror hun har rett.
I tida fremover skal jeg begynne å få en del arbeidsoppgaver jeg skal fokusere på. Nå først, fikk jeg i oppgave å være flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg tenker at den tida jeg har til en ting er reservert til nettopp det, og når tida har gått, er jeg ferdig med det for den dagen, uansett hvor langt jeg måtte ha kommet; dermed får jeg forhåpentligvis mer ut av tida mi, og slipper å slite meg ut med å tenke på alt jeg skulle ha gjort mens jeg slapper av. Sistenevnte er den andre arbeidsoppgaven jeg skal begynne med. Hun ga meg et tips om ei bok jeg skal låne, og så forsøke å ta meg noen kvelder hver uke der jeg setter av en times tid der jeg bare skal slappe av og lese i boka. Andre ting skal da stå på vent.
Det videre kognitive arbeidet, skal vi ta fatt på etterhvert. Jeg synes det ble en veldig god time, og har i grunn hatt en god følelse resten av dagen etter timen.
Da var det gjort; jeg har hatt den første timen min hos den nye psykologen, (den var strengt tatt egentlig på slutten av november i fjor, men så lenge siden som det er nå, ble det i grunn en ny førstetime) og det gikk i grunn ganske så greit. Jeg fikk snakket litt om hva som skjer for tiden, hva jeg tenker, hva jeg gjør for å håndtere situasjoner, og litt om hva vi snakket om i november.
Det første hun skal gjøre, er å kontakte Molde for å få epikrisen min derifra; utfra den skal hun lage seg noen notater, og så møtes vi igjen mandag neste uke klokken 900 for oppfølging. Det virker som hun legger mer planer for det som skal skje enn han jeg var hos sist, og jeg har fått et veldig godt inntrykk av henne. Jeg håper dette gir meg det jeg trenger for å finne veien videre. Eriksson hadde sikkert sagt at jeg henger tilbake i en tidligere krise som ikke har blitt vellykket løst, og det kan vel hende han har rett i det.
To ting skal skje fremover, og jeg er smånervøs for begge delene. For det første skal jeg ta nye personlighets- og depresjonstester. For det andre skal det vurderes hvorvidt jeg skal begynne med medisiner. Det siste håper jeg jeg slipper, men hvis det er det som må til, får det bare stå til. Selv om det fritar meg for de dype bølgedalene, vil jeg ikke, tror jeg, gi slipp på bølgetoppene; jeg har ikke lyst til å bli en emosjonelt flat person. Men det kan hende det likevel er veien; vi får se.
Jeg benytter anledningen til å ønske meg selv lykke på veien, og et lykke til med oppgaveskrivinga, som jeg i grunn henger litt etter på.
Dagene nå går med til lesing, lesing og enda mer lesing. Jeg har lest godt og vel halve den siste pensumboka i historie, og i morgen skal jeg starte på religionslesinga; innleveringa av eksamen i antikkens religion er på fredag, så det er ikke mye tid igjen, særlig siden vi har siste samling i antikkens historie torsdag og fredag, så hele de dagene går bort til det. Jeg håper jeg greier å lese til og skrive ferdig eksamen innen onsdagskvelden. I uansett tilfelle er det en fin måte å få tida til å gå – og tankene til ikke å gjøre det.
Jeg hadde første psykologtime på lang tid i dag. Etter eget ønske hadde jeg fått ei dame å prate med igjen, for jeg synes ikke det var helt behagelig å prate med en mann om det; i tillegg synes jeg ikke han jeg hadde var den rette for å hjelpe meg å arbeide meg mot ei løsning. Det var en merkelig opplevelse jeg hadde i dag. Hun spurte meg ut om litt av hvert – det var i grunn ganske behagelig, det å møte en behandler som tok litt styringa – og kom til å spørre meg om jeg hadde mistet noen som var kjær for meg. Jeg snakket om onkel Øyvind, og, tolv år etter, kom følelsene endelig fram for første gang. Det var befriende, vanskelig, godt, fælt… Jeg har hatt noe å tenke på resten av dagen.
Så hvordan har jeg det egentlig? Treninga i dag var veldig god. Jeg hadde det veldig fint, og mestret det meste godt synes jeg. Ronny Theodorsen og jeg øvde sammen på toveis énsteg, og det var ei veldig god økt med masser av fin kontakt mellom angrepene og blokkene. Jeg var i det hele tatt i svært godt humør. Da sistemann gikk fra garderoben, derimot, falt det sammen. Jeg ble stående ganske lenge, lenende mot veggen, før jeg hørte Silje-Maris stemme skape godstemning inne i treningshallen og hørte hvor glad og ivrig hun var; da tok jeg meg sammen og dro av gårde. Jeg lot være å sykle hjem; jeg tenkte det var det beste, også fordi det hadde regnet og blitt utrolig glatt.
Jeg kom hjem med den vanlige bussen, dro en tur på butikken og kjøpte meg noe godt å kose meg med, dro hjem, spiste mer av pizzaen jeg bakte, så Crank sammen med Kjersti, dro en ny tur ned på butikken og kjøpte eksamensskrivegodter til Kjersti og ei ny flaske brus til meg selv. Jeg trengte å få skrevet dette, så herved tilbys en beklagelse til de som måtte snuble over det.
Forrige uke var første uke offisielt uten deltakelse på korøvelse. Jeg var riktignok ikke til stede uka i forveien heller, men fant ut at det var på tide å sende en e-post og be om en i hvert fall midlertidig utmeldelse fra koret. Jeg trivdes der, men det begynte å kreve for mye. For å virkelig kunne trives med musikk, trenger jeg at det er på et visst nivå, og Mimas var der jeg ønsket å ha det, men med arbeidsmengden som nødvendigvis kom av det ble i hvert fall dette semesteret for mye å håndtere.
Det er ganske så behagelig å kunne nyte flere kvelder, og det med god samvittighet. I tillegg slipper jeg å starte med latin klokka halv elleve på kvelden og være ferdig med det mellom tre og fire på morgenen.
Når det gjelder latinen, festina lente har neppe passet bedre på meg før. Jeg synes jeg henger forferdelig langt etter, og bruker eviglang tid på oppgavene. Det er vanskelig! Men de andre fagene går visst greit. Jeg er ferdig med kravene i «Antikkens filosofi», «Antikkens mytologi» tror jeg jeg er ferdig med, jeg har, så vidt jeg vet, fått godkjent det første arbeidskravet i «HIS-1001 – Europa formes». Jeg har med andre ord bare ett arbeidskrav igjen i HIS og muligens ett i ANK. Jeg håper det hjelper meg til å få hodet over vannet nå snart.
Med færre krav hengende over hodet, har jeg kunnet slappe av og kommet til hektene. Jeg har knapt vært hjemmefra, annet enn for å være på universitetet. Tirsdags- og torsdagsettermiddagene har jeg naturligvis vært og instruert, men det er nå to uker siden sist jeg var på egen trening. Jeg tenkte jeg skulle prøve å komme meg i gang igjen denne uka, men så viser det seg at morgendagens trening (altså tirsdag) er avlyst grunnet vinterferie. Men jeg får vel i hvert fall en rolig start på torsdag. Helgene har vært brukt på rollespill, da med Kjersti og Charlotte og med Robert.
Planer fremover? Vel, for det første burde jeg vel egentlig la være å skrive om slikt som dette. Jeg risikerer å miste respekt fra folk jeg setter pris på, og det er trist at det skal være slik. Men noen risikoer må man ta. Kanskje jeg finner lysten, orken, til å gjøre noe annet denne helga enn å bare være hjemme? Kanskje en tur på besøk? Forrige helg var jeg på besøk hos Anneli noen timer og så True Blood, og det var jo trivelig. Det blir kanskje et besøk denne helga også, og jeg skal fundere på om jeg skal driste meg til å møte vennene jeg faktisk har her oppe også. Vi får se hva som skjer.
Den kanskje viktigste forandringen for meg, er at jeg endelig har tatt mot til meg og fortalt Ingrid-Elin og Robert om hvordan jeg har det og hva som har skjedd. Det er godt å ha god familie.
Det skumle ordet måtte frem igjen. For snart et par uker siden bestilte jeg meg ny time hos psykologen, og klokka kvart på ett i dag var det til pers. Jeg tror vi satt atskillig lengre enn den normerte klokketimen, men det var vel kanskje nødvendig.
Mye tid, alt for mye tid har gått med til å fundere og gruble over tilværelsen siden midt i jula i fjor. Det hele startet vel med det mildt sagt overraskende møtet jeg fikk med gamle instruktørkolleger/elever. Siden den gang da, har det dessverre gått jevnt og trutt den veien jeg trodde jeg hadde sluttet å gå. Fjoråret var, særlig siden sommeren, preget av jevn, dog sakte, fremgang. Men innimellom kom tanken snikende, om hvorvidt jeg noen sinne kommer til å bli frisk.
I dag tror jeg ikke det. Jeg tror det er på tide at jeg innser at dette er noe jeg sannsynligvis blir nødt til å leve med resten av livet. Det er en trist, pessimistisk tanke, men er slik jeg nå ser det, den eneste realistiske. Jeg håper bare det viser seg å være feil (så en liten rest av den gamle, evige optimisten lever kanskje fortsatt).
Jeg sendte meldinger til Kjersti og Charlotte etter timen. Jeg har andre òg jeg kan henvende meg til. Noen føler jeg jeg kan gjøre det med, men vil helst ikke. Andre føler jeg jeg kan gjøre det med, men får som regel ikke svar hos. Det er klart det betyr noe! Men dette er ikke et angrep på noen. Det er bare tankene jeg tenker nå, som jeg trenger så fryktelig gjerne å få skrevet ned.
Bloggen min var opprinnelig ment for nettopp det formålet, men jeg hadde aldri motet til å ta det opp skikkelig, ikke før nå. Det er klart jeg savner en del av det gamle jeg hadde. Før i tida var jeg plagsomt optimistisk. Nå er jeg plagsomt trist. Jeg unngår kontakt med de fleste av vennene mine, og jeg lurer på om noen av de jeg kaller venner, kanskje helst vil være bekjente. Andre igjen, de øker jeg kontakten med. Stakkars dem…?
De to første målene jeg bør sette meg, tror jeg, er å slutte å frykte dagene jeg skal å trene. Treningen er ikke problemet, folkene er stort sett ikke problemet heller, men hjemturen… Den kan ta opp til to timer. Veien hjem er egentlig rundt en halvtimes spasertur lang. Det andre jeg bør prøve å gjøre noe med, er å finne en bedre måte å få kontroll på sinnet (som i «et sinn») mitt, enn å slå vegger. Det virker, så absolutt, det gjorde også skjæringen, men som jeg visste da og fortsatt vet: det er en effektiv, men fryktelig ukonstruktiv måte å løse problemet på. Strengt tatt tror jeg den viktigste effekten av det er at jeg ikke lærer hvordan håndtere det.
For et par år siden dro jeg på trening og instruerte etter å ha skåret opp armen min. Det var smertefullt, og jeg syntes jeg var en tosk som gjorde det, men det hjalp meg å holde fokuset oppe. Nøyaktighet med sterile blad gjorde det lettere å skjule det. Et par uker etter de første kuttene var jeg ei helg i Geiranger med familien. Ingen så det da heller. Ikke en gang Kjersti, som lå ved meg i senga, la noen gang merke til det, før jeg selv valgt å vise henne det.
Jeg tror emo-moten kan være noe av det verste som har skjedd for de som har virkelige problemer. Det avskrives, selv av deres egen generasjon, som «emo» dersom noen egentlig, virkelig sliter. Vi har per i dag ikke kommet et eneste, nevneverdig skritt nærmere en aksept av at den psykiske helsen vår er en sidestilt, likeverdig del av helsen vår. Fortsatt opplever arbeidstakere å bli ignorert, misforstått eller sett ned på dersom de skulle ha slike problemer og forsøker å ta det opp. Fortsatt opplever pasienter som søker hjelp av legen sin å bli avvist med en gammeldags, respektløs mening om at det løser seg av seg selv. Fortsatt skammer folk seg, jeg også, om å fortelle om det.
Og det er feil.
Herved ønsker jeg meg selv lykke til. Motgang styrker oss, sies det. Det ser ut til at jeg skal bli et supermenneske.
... er dobbelt så langt. Nå har jeg begynt å gå tilbake igjen, og funnet meg selv. Mye har endret seg i livet etter at jeg flyttet nordover, og jeg ser at en del ting ikke er slik jeg skulle ønske de var. Jeg har, som før, gode venner. Jeg har sunne interesser. Jeg har ansvarsfulle verv. Jeg har et arbeid som skaffer mat på bordet. Jeg har ei kone som holder ut med meg, til tross for manglene mine. Jeg har interessante fritidsaktiviteter. Jeg har funnet ut hva jeg vil bli når jeg blir stor (lærer er for lengst kastet på bålet).
Jeg hadde den første timen hos psykolog igjen i går (jeg har ikke lagt meg ennå, så jeg er fremdeles på lørdag). Jeg var nervøs for å skulle prate med en mann—det er vel noe av dette tåpelige mannemann-tullet som sitter dypt inni ryggraden min—men det gikk fint. Jeg ser frem til neste gang jeg skal dit, for jeg synes det begynner å bli tungt for skuldrene nå.
En annen ting jeg gjorde i går, var å overvære en fabelaktig fremføring av Mozarts Requiem i Domkirka. Jeg mener de startet med et eller annet stykke av Bach først, men jeg er ikke sikker. Flott var det likevel. Men det som var viktig for meg å få sagt, var at denne gangen også, som sist jeg hadde en stor musikkopplevelse, fikk jeg problem med å holde igjen følelsene. Brillene måtte tas av. "Sissy", ble det ytret (det var vel strengt tatt sagt på fleip).
I dag ble det spilt D&D. Gårdagen var satt av til WH40k Dark Herecy, så det var min tur å DM-e nå. Jeg tror nok det blir en stund til neste gang.
Jeg orker ikke å skrive mer nå. Sengen kaller. God natt.
P.S.: Neste uke skal jeg spille i Kroken. Jeg gleder meg, tror jeg.
P.P.S.: Jeg oppdaget at den godeste lærer har vært her minst to ganger, sannsynligvis 3+ siden jeg snakket med ham, og jeg har intet hørt.
I dag var første timen min hos dr. Grønstad. Hun var ei veldig trivelig dame. Høy, slank, lyshåret; behagelig vesen, bestemt håndtrykk, rolig stemme; fulgte godt med, stilte oppfølgingsspørsmål. Jeg fortalte henne hvordan det var for meg: at jeg følte det som et nederlag å måtte starte med psykologtimer igjen, og hun forstod. Jeg har egentlig følelsen av at jeg ikke snakket sammenhengende. Jeg synes jeg gikk fra det ene til det andre, og ikke fullførte så veldig mye.
Hun spurte meg på slutten av timen om hvordan jeg syntes det var, og jeg fortalte henne at «det er godt, nå i ettertid, å ha fått kommet i gang.» Jeg har fått time i romjula den 29. Hun lurte på om jeg trengte en time allerede før jul, men jeg tror ikke jeg trenger det nå. Jeg har nok mer å snakke om når det nærmer seg slutten av jula.
Jeg fikk vite at hun hadde lest igjennom det som var skrevet av journalopplysninger om meg. Det var faktisk skrevet utfyllende journal kun fra de tre første timene. Jeg ble litt skuffet over det.
Et av problemene jeg virkelig slet med den gang da jeg gikk hos dr. Ulvestad, var post. Jeg greide ikke å finne motet til å hente inn posten. Jeg greide ikke å sette meg ned for å se hvem som skulle ha penger. Jeg har det i grunn slik fremdeles, men nå, i dag, er ALT gjort opp. Jeg har faktisk ikke én eneste regning som skulle ha vært behandlet, og det føles som om noen har løftet meg ut av en synkende bil. Og det er ikke tilfeldig at jeg valgte det bildet.
Nå skal jeg se om jeg orker noe særlig mer i dag. Jeg så i bunken som jeg fikk satt meg ned med i totida i natt, at brevet fra sykehuset endelig hadde kommet. Men som jeg burde ha forstått, var det bare et brev som fortalte at jeg kom til å få et brev… Jeg regner overhodet ikke med å komme inn før over nyåret, og da blir det i Tromsø i stedet, regner jeg med. Jeg må i hvert fall uansett komme meg vekk. Natta var hard.
De siste dagene har jeg gjort alt jeg har lært og visst for å være i godt humør, og jeg har virkelig hatt det fint de siste dagene – faktisk den siste uka. Men i forigår kveld og natta som var, funket ikke ting som de skulle. Når skal jeg noensinne bli ferdig med dette? Tenk om…
Dette er en post jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men aldri har tatt mot til meg å gjennomføre. Jeg vil skrive om den dagen jeg skulle drepe meg selv.
30. januar 2007—en tirsdag tror jeg det var—var jeg på mitt kanskje mentalt dårligste noen gang. Jeg hadde i lengre tid hatt en jevn bedring, og ting ble stadig bedre mot jul. Hele familien var samlet. Jeg stortrivdes. Så kom hverdagen igjen, og alle forsvant. Ingrid-Elin dro tilbake til England, Robert til New Zealand, og tante Elisabeth og onkel Einar dro jo tilbake til USA. Aldri hadde jeg følt meg mer alene enn der og da.
Jeg hadde akkurat begynt å ha timer bare annenhver uke, siden det hadde begynt å gå såpass mye bedre tidligere. Så vidt jeg husker var dette den første gangen det hadde gått så lang tid. Jeg ankom Molde, og var uvanlig tidlig ute. Det var ca. en time igjen til jeg skulle til doktor Ulvestad, og jeg var allerede helt i ørska. Det eneste jeg greide å konsentrere meg om, var å kjøre bilen. Til slutt kjørte jeg ned på kaia i Molde, mot stadionet. Jeg er ikke helt sikker på hvor det var, men en plass der det var satt ut en resirkuleringsstasjon. Jeg rygget bilen inn dit, med ansiktet ut mot fjorden.
Klokka var rundt ni, og jeg skiftet fra In Flames til Meshuggah. “I” fylte bilen. Motoren sto og gikk, bilen sto i gir, og clutchen og bremsen var nede. Jeg kjente en sorg, mer uendelig og dyptfavnende enn hva jeg hadde kjent noen sinne før, krype stadig mer inn i meg. Tårene presset på, men som før greide jeg ikke å gråte.
Jeg kjente at tanken på å endelig avslutte livet mitt, en tanke som hadde levd sterkere og sterkere i meg de siste ukene, nå for alvor kom frem. Jeg greide ikke å se en grunn til å leve videre. Det argumentet som tidligere hadde hindret meg i å gjøre noe mer med det, kone og familie – det hadde da ikke hjulpet meg så langt. For hver dag som gikk, og slik hadde det vært de siste årene, hadde ting blitt verre og verre. Jeg så fortsatt syner, riktignok ikke like ofte som for et halvår siden, men likevel. Jeg brukte hvert ledige minutt i løpet av dagene på å planlegge, vurdere, eliminere gamle og skape nye metoder for å ta livet mitt. Jeg hadde flere alternativer som hadde blitt stadig mer aktuelle, men nå, endelig, skulle jeg befri meg selv fra helvetet jeg befant meg i. Det var ikke så lenge siden jeg hadde lest om ei som hadde omkommet som følge av at bilen hennes hadde rullet ut i fjorden på motsatt side av Molde. Det var en metode som virket.
Jeg skrudde opp musikken. Klokka var vel rundt halv ni nå. Jeg gikk flere ganger over hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg måtte få stor nok fart til å komme meg over kanten. Jeg tenkte på at bilen blir ødelagt, men jeg visste at det ikke ville være noe problem. Jeg hadde forsikret meg, og Kjersti kom til å endelig slippe å tenke på den store gjelden vår, som jeg visste at jeg til dels var skyld i. De økonomiske problemene våre kom til å bli eliminert, og hun kom til å få det bedre. Hun kom til å slippe å plages med en mann som ikke dugde til å holde oss godt forsørget. Jeg visste hun kom til å sørge, men jeg visste at hun også kom til å få det bedre, hvis jeg endelig tok mot til meg—ikke var så pysete mer—og gjennomførte det jeg så uendelig lenge, så uendelig mange ganger hadde tenkt å gjøre. Jeg var i en transe, og for første gang på lang, lang tid, var tankene mine virkelig samlet rundt ett eneste fokuspunkt.
Jeg var klar.
Et brutalt, sterkt lyst slo imot meg fra øst. Sola sto opp, og vekte meg fra den selvpåførte rusen jeg var i. Jeg tok telefonen min, og skrev ned alt jeg tenkte og sendte til Charlotte. Jeg tenkte "Vær så snill å være våken", og hun var. Jeg fikk et langt svar. Jeg leste, skrev mer, og til slutt svingte jeg til venstre, og kjørte til sykehuset.
Det kan ha vært et kvarters tid senere. Jeg greide å holde meg sånn noenlunde samlet. Det ble en tøff time. Jeg var ikke klar til å gå da jeg gikk, men vi gjorde nøyaktige avtaler om hva jeg skulle gjøre til neste uke, og lovte å møtes igjen da. Da døra gikk igjen bak meg kom endelig tårene, og etter en stund oppdaget jeg at neste pasient satt bak meg. Jeg bet sammen tennene, kvalte gråten og samlet meg, og gikk med påtatt hevet hode ut derfra.
Frem til da vet jeg at jeg hadde vært diagnostisert som en pasient med middels grad depresjon samt angst. Da jeg avsluttet samtaleterapien, fikk jeg vite at jeg hadde fått endret diagnosen til alvorlig depresjon (testen jeg tok i begynnelsen var ett poeng unna “alvorlig” allerede da). I papirene mine står det ingen ting om den dagen jeg hadde bestemt meg for å dø.
Den dag i dag hender det at jeg angrer på at jeg ikke en gang den dagen var i stand til å fullføre ønsket mitt. Jeg blir fortvilt når jeg hører folk snakke nedsettende om de som har tatt sitt eget liv (eller forsøkt å gjøre det). De vet ikke hva de snakker om. Jeg orker ikke å gå mer inn på det nå, men er åpen for diskusjoner.
I ettertid av dagen, inviterte jeg Charlotte ut på årsdagen. Det ble ikke noe av i år, av forskjellige grunner. I fjor ble vi mange fler enn tenkt, men det var da trivelig det også.
Jeg er lei.
Pussig nok var det In Flames som dukket opp i ørene mine nå. Ja, den samme låta også. De som er interessert: Jeg har nå lastet opp søknaden min til II. dan, der jeg skriver meg om dette. Den kan leses via 200-posters-posten min.
I går fikk jeg en telefon fra dr. Henriksen. Jeg traff ham på gata i forigår, og han fortalte at han hadde prøvd å nå meg et par ganger. Det viste seg at noen hadde tatt kontakt med ham og overlevert en bekymringsmelding. Omtanke er hyggelig. Problemet er at når det går slik, blir jeg mer bekymret. At andre bekymrer seg for meg er… vel, jeg vil ikke at andre skal plages med meg. Dette er noe jeg burde ha lært meg for lenge siden å ikke gjøre, men slik er det nå.
Jeg fortalte ham som sant er, at jeg allerede hadde vært hos turnuslegen og blitt henvist videre til psykolog igjen. Jeg vet ikke hvorfor han ikke visste det. Han lurte på hvorvidt jeg hadde mottatt innkalling ennå eller bekreftelse på at henvisningen er mottatt, men ingen av delene har skjedd.
Gah! Jeg blir “grmpf” av å skrive om dette. Jeg vil være frisk som andre normale mennesker. Nok er nok.
Mamma kom ned til meg i stad og lurte på hvordan jeg har det. Hun er bekymret for meg, for hun hadde lest bloggen min. Hun lurte på om jeg hadde lyst til å prate om noe, men akkurat nå har jeg ikke noe behov for det. Jeg fortalte henne som var, at jeg hadde fått henvisning til psykolog igjen, og hun syntes det var greiere da, tror jeg. Men hun er veldig redd for at det skal gå galt.
15. oktober var jeg hos Charlotte, og vi fikk pratet om mye. Jeg tok endelig mot til meg og fortalte henne hvordan jeg har det. Hun ba meg om å oppsøke legen min igjen, et råd jeg fulgte.
Dagen etter, da jeg ringte, var jeg vel lengre nede enn jeg har vært på veldig lang tid. Jeg følte meg desperat da jeg ringte. Nå har jeg hatt timen, og det var med blandede følelser jeg gikk derifra. Jeg synes han var flink. Han forsto alvoret, til tross for at jeg strengt tatt har det bedre nå – det har gått stadig oppover de siste tre – fire dagene. Da jeg gikk ut fra legekontoret var jeg skuffet over meg selv, men stolt (okay, ikke veldig, men en veldig liten anelse), og av en eller annen grunn veldig sint. Jeg skjønner ikke helt hvor sinnet kom fra, men det kjennes fortsatt som jeg fikk sluppet ut en del tanker til overflaten.
Jeg ble henvist til psykolog. Jeg må begynne med behandling igjen. Det var selvfølgelig i samråd med meg han skrev henvisningen, men det føles som et utrolig stort nederlag. Jeg håper det går bedre framover.
Her følger en liste over den siste tidens innlegg som har dreid seg om dette:
Det ble litt av en dag i dag. Starten på dagen, helt meningsløst tidsforbruk. Stuptrøtt som jeg var, var jeg egentlig tenkt å krype til køys, men det ble det ikke noe av.
Gårdagen var en bra dag. Jeg var hos Charlotte og spilte rollespill, og jeg tror klokka var blitt to før jeg la meg. Jeg ble litt skremt av Anine, men det går vel over. Charlotte og jeg hadde en fin prat sammen, og det hjalp å endelig få fortalt henne om hvordan ting er. Hun overtalte meg til å oppsøke legen igjen, og i dag bestilte jeg legetime hos turnuslegen. Det ble for lenge å vente på Henriksen, som vanlig.
Jeg fikk ikke gjort noe fornuftig, som nevnt, i kjelleren, men jeg har i det minste fått ryddet bitte-bitte-litt. I tillegg har jeg vasket litt klær, så jeg har rimelig grei samvittighet. Jeg har vært veldig kontaktsøkende i dag også, og det har hjulpet.
Det nærmer seg, eller har vel faktisk passert, datoen for da jeg hadde den aller første praten med Charlotte Cecilie noen år tilbake. Opprinnelig laget jeg denne bloggen for å kunne få ut noen tanker om hvordan jeg hadde det, hva som skjedde det, men aldri var jeg tøff nok til å skrive hva som faktisk foregikk. Det ble med små forkledde hint som bare (så vidt jeg vet) jeg selv forstod.
Kjersti har flyttet i forveien til Tromsø, og har det ganske så fint der oppe. Hun er i full gang med arkeologistudiet sitt, og det er utrolig fint at hun endelig har fått kommet i gang med å realisere drømmene sine. Dessverre er hun litt nedfor innimellom, særlig på kveldene og i helgene, men det virker som det begynner å gå seg til.
Selv er jeg igjen her nede, og skal få huset i stand til selging. Jeg synes det er litt trist at vi må selge det, men nå er det en gang slik at vi skal forhåpentligvis få kjøpt oss en egen plass i Tromsø, og vi har ikke råd til å ha to lån på en gang (ikke får vi det heller).
Akkurat nå sitter jeg og ikke helt vet hva jeg skal finne på. Jeg skulle ha vært nede i kjelleren nå og fått malt, men jeg har ikke orken. Snart må jeg til sengs igjen, for jeg skal ut og leke avisbud igjen i morgen. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg sa ja! I tillegg har jeg dårlig samvittighet overfor Spilde, for han kom og var ivrig på å snakke om morgendagens trening, men jeg hadde bare ikke lyst på besøk, så det ble med en hyggelig prat i døråpninga.
I dag satt jeg og så på armen min, hørte på Disturbed og lot meg synke hen i regnet. Jeg er utslitt og trenger hvile. Jeg skal såklart arbeide i morgen igjen, men... I dag tok Anne-Lise av (igjen), og jeg orket ikke å høre mer på henne, så mens hun var opptatt med å kjefte på noen andre, dro jeg til Næsa og matpausen min -- halvannen time på etterskudd.
For første gang på en evighet og litt til, skulle jeg ønske jeg kunne prate med CC eller drU igjen.
De siste ukene har jeg merket en forandring tilbake mot det gamle igjen. Jeg skulle egentlig til drH på fredag, men jeg tok feil av tiden, så det blir ikke igjen før i desember. Jeg håper det er noe forbipasserende, men det virker ikke slik.
Av og til er man sliten og klar fra start til slutt.
Jeg var en tur i Molde i går, og det er ingen tvil om at det var det rette den dagen. Det var en vanskelig, tung time, og jeg hadde lite lyst til å dra derfra. Men, det måtte jeg nesten gjøre… Det var forresten første gang på mange måneder at jeg greide å slappe av skikkelig.
Etter det var det arbeid. Nå kan jeg ikke si så mye om det, men det var i hvert fall godt å dra på trening, selv om ambivalensen skar seg inn. Det ble noen skikkelig gode økter med trening. Barnepartiet fikk en oppstrammer, og junior-/voksenpartiet fikk jeg tid til å prate ordentlig med, og gav dem noen bilder til hjep for å forstå forskjellen på å jakte på målet og veien til målet. Etter treninga var det styremøte, og jeg fikk en lang liste over ting jeg skal gjøre. Snart er det årsmøte, og da er jeg ferdig med ledervervet mitt etter fire år. Det skal bli godt.
Etter det var jeg en rask tur hjemom, før jeg dro til Susann. Jeg måtte innom Isfjorden for å hente telefonen min først, og klokka ble faktisk elleve før jeg kom til henne. Vi ble sittende å prate til klokka var halv fem. Det ble helt klart fruktbare minutter, som ga økt innsikt.
Så var dagen omme, og jeg glemte å kjøre innom Isfjorden for å hente den gjenglemte ranselen. Dermed var det opp igjen i dag tidlig, og nå, endelig, tror jeg det er på tide å bevilge seg en blund på sofaen. Jeg skal tross alt på jobb i dag også.
Det blir i hvert fall utrolig godt å få avslutte dagen i dag med en tur i bassenget.
