Jeg kjenner allerede til Filmoteket, som har et knallgodt utvalg av smale og litt breiere filmer, men ikke så mye av hollywoodmastodontene. Jeg har sett noe film der, men ikke mye. Men jeg anbefaler å bruke tjenesten, for du kan se (om jeg husker riktig) seks filmer i måneden gratis, og du kan filtrere på mange vis. Her finner du perler fra over et århundre med filmproduksjon, så hopp i det og finn ut hva du ikke visste at du hadde lyst til å oppdage. Men hva om man ønsker å se moderne hollywoodfilmer? Da er nok det beste alternativet (for gratis og lovlig strømming) Cineast. Man registrerer konto med Nasjonalt lånekort, og det er fort og greit å komme i gang. Det eneste aberet er at ikke alle bibliotek er tilknytta tjenesten. For min del, kunne jeg heldigvis velge Tromsø bibliotek og byarkiv, siden kortet mitt var utlånt der. Dermed ble det endelig TMNT på oss!
I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.
Lydspor: Spider Gawd.
Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.
Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.
Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!
Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.
Fantasy Grounds Unity: Kampsporaren og kartet som syner spelarane klåre til å mose vettane som nyleg blei knuste. Syrine som står der har slynga snurrande og har akkurat kommandert dei til å overgjeve seg og gjeve dei beskjed om at ingen køddar med venane hennar. Under Achillea ser ein blodsporet ho la att etter seg etter å ha teke ut den store stygge slemmingen. Bilete: Tor-Ivar Krogsæter 2024.
Etter mange eksamenar, arbeidspress, nye jobbar og mykje anna kunne damespelarane mine endeleg treffast att til ein ny runde med HackMasterfēminaeχᾰ́ους, ogso kjend som «kaoskjerringane». Det var godt å sjå dei att, og best av alt trur eg at eg no endeleg har knekt koden på korleis eg kan få kampane til å bli spanande, hurtige og ha god flyt når eg spelar på nett.
Jentegruppa spelar fast når det er fullmåne pluss/minus eit par dagar, med andre ord helst ei helg. No har me ikkje fått spela sidan april, sidan det har vore fleire med eksamenar, jobbkrav og anna, men no, etter eit par månadar utan speling, fekk med endeleg møtast att, og det var tydeleg å sjå at dei hadde sakna kvarandre: Spelekvelden blei innleia med ein halvtimes prat om laust og fast – som seg hør og bør. Planen deira var eigenleg å reise sørover til Daresido, men eg hadde gjeve dei feil informasjon sist (eller hadde gløymt det på vegen), so det dei trudde var ein dagsreise, var heller ei reise på 35 mil. Dét er ikkje gjort i ei handvending, og det tek dei uansett forbi P’Bapar, som er staden Achillea prøvar å unnvike for alt ho kan.
Eg laga ein oversikt over spelarrollene eg har hatt i HackMaster-kampanjane mine i posten Hackmaster: Skrotingar, daudingar og andre forsvunne spelarroller. Dei som er i live no står ikkje der, men kanskje eg skal leggje ut ein post om dei levande no i framtida?
I alle høve fekk dei samla seg klåre til dyst. Eg har eit anna æresystem for den gruppa her: Dei lagar seg eit kveldsmål, både individuelt og gruppevis, for å oppfordre til gruppespel samstundes som individet får plass. (Eg skal skrive om det seinare.) Dei fann ut at dei ville prøve å finne ut kven denne eplebondefrua var, ho som folk snakkar om som underleg, sidan ho aldri slit med hausten slik andre slitarar må gjere. Særleg hausten no i år har gjeve folk mykje å snakke om: Nokre hevdar at sidan våren var so blaut, har dei fleste bøndene fått melne eple; ho derimot har ikkje hatt det problemet. Kvifor? Dei ville vite meir om saka.
Men på veg til garden gjekk dei seg bort. Korleis dei gjorde det anar dei ikkje. Dei var berre to fjerdingar frå garden og såg både vegen opp og garden, men ein time seinare fann dei seg midt i ein skog utan aning om korleis dei hadde havna der. Dei byrja å spore seg sjølve attende, og såg korleis sporet hadde snodd seg mellom trea. Dei kom til ein stad der dei hadde fore både til høgre og venstre, og der blei dei falne i ryggen av ein vettebjørn med åtte vettekrigarar med seg.
Eg likar for øvrig å gjeve monstra mine namn. Kanskje oppdagar dei at her er noko underleg på ferde, for viss ein bit seg merke i kva namna på monstra er, er det jo noko som stikk seg ut:
vettebjørnen Sjakh
vettekrigaren Arrsjkah
vettekrigaren Sjorrsjakh
vettekrigaren Sjarrsjakh
vettekrigaren Verrisjakh
vettekrigaren Årrigor
vettekrigaren Årronn
vettekrigaren Årrsjakh
vettekrigaren Årrvakh
So korleis gjekk det? Her er omtala eg la ut i HackMaster-gruppa på Discord (omsett):
Den store, svære slemmingen (SSS-en), vettebjørnen Sjakh med gruppa si på åtte vettar (heller enn å omtale vette som inkjekjønn, slik dei tradisjonelt er i norsk rettskriving, er dei i verda mi kjønna: ein vette, vetten, vettar, vettane og ei vette, vetta, vetter, vettene) overfall spelarane som hadde gått seg ville på vegen til Svartportgarden. I sekund 1, slag 1, spelar 1: kritisk treff med kvadrupelgjennomboring moste vettebjørnen Sjakh si skulder so brutalt (maksimal krit-trussel på krit-tabellen) at kragebeinet hans blei tilinkjesgjort og skuldra blei dregen ut av ledd, slik at årene blei rivne frå kvarandre og drap han umiddelbart. Tykje-steike-meg-dere so suverent!
Spelarane var glade og nøgde etter dette, og på slutten av kampen hadde den lægstgraderte (2. grad i ei gruppe med 6., 9. og 10. grad) hobbitsjarmøsa kommandert dei attståande vettane til å knele medan ho snurra slynga si og fortalde dei med den å-så-søte stemmen sin at Ingen plagar venane mine!
Å, forresten: Dei to høgstgraderte spelarrollene er begge gravide (med ein herleg babykul på magen) og den tredje høgst graderte trur at ho er det (men er det ikkje!). Dei fastsette at karane kunne vere att på vertshuset og lære opp lærlingane og sveinane medan dei drog ut på eventyr. So klårt! Kor’ elles kunne det vere?
Resten av kampen tok omkring ein times tid, og det var for so vidt greit. For meg iallfall – og eg fekk inntrykk av at dei andre hadde det likeins – hadde kampen driv, fart, spaning stort sett heile vegen. Eg var langt meir på han: Eg minte dei på at dei kunne bruke kampsporaren for å sjå kor dei var hen i tellinga; eg minte dei på når det nærma seg turen deira, ba dei om å gjere klåre kasta sine. Her og der var det litt tenking som måtte til, men jamnt over gjekk det fort. Me spela kanskje ein time lenger enn planlagt (og for dei i Noreg tydde det at me var ferdige fyrst klokka halv tolv, men eg synest det verka som dei alle hadde det godt, hadde kosa seg, hadde det artig heile kvelden.
Og eg? For fyrste gong på lengje sat eg att med ei godkjensle.
Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.
Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.
Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.
All of my stories are below (Below)
Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow)
Curled and naked I defer (I defer)
To shaky thoughts all in a blur
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory
I bury
Every single fear I’m hiding
Every little childhood memory (Bury)
And I will lie, lie
Keep it all together
Lie, lie, lie
Sitting on top of the façade (Top of the façade)
Built a tower to surpass (Surpass)
I can’t remember why I’m here
Only why I need to disappear, oh
Leprous: Below fra Pitfalls
Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.
At my peak
I turn weak
I end up losing hope
In my grief
A relief
I end up losing hope
At the dawn where I began
With a goal and a simple plan
Started walking towards this day
Seeking refuge for my soul
In this empire I control
Leprous: I lose hope fra Pitfalls
Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.
Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.
Quieting the inner voice, do not reject
But keep on breathing
Observe the train and see it leaving
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release, let it all out
Breathe in, breathe out
Release
Leprous: Observe the Train fra Pitfalls
Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.
Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.
Bursdagsfeiringene har alltid vært viktige for meg. Alle bursdagene mine har vært feiret på dagen, og jeg har alltid gledd meg veldig til selve dagen. Men da det nærmet seg førtiårsdagen min, forsvant denne (kanskje litt) barnlige gleda for meg; ikke uten grunn skreiv jeg ingenting om dagen i det hele tatt, verken da, i 2021 eller i 2022, ja faktisk har jeg ikke skrevet om bursdagen min siden 2011. Så hvordan var det i år?
Smårettelser gjort 6. november 2023 (noen små skrivefeil og utelatte ord).
Som nevnt: bursdagsfeiringer har alltid vært viktig for meg. Jeg har aldri (intuitivt) skjønt hvorfor den for enkelte ikke har så mye å si. Jeg sier ikke at det er galt at den ikke er viktig for enkelte, men at jeg personlig ikke har internalisert hvordan de tenker om dagen; det synes uvirkelig for meg. Jeg har noen poster om bursdagsfeiringa mi, og de viser litt hvordan det har vært de årene som har gått siden jeg begynte å skrive bloggen. Når jeg ser bildet av meg selv fra 2007 slår det meg hvor ute av stand jeg var til å smile; jeg hadde det vondt den dagen, selv om jeg var glad for å ha bursdag – så glad som jeg var i stand til å være. Det virker som jeg gledet meg til Kjerstis bursdag i 2008, og det var visst ikke så verst på min egen 28-årsdag samme år. 3. oktober 2009 skreiv jeg om ønskelista mi, og det var litt interessant å se igjen nå (det var ikke uten grunn at jeg hørte på Meshuggah og Pain of Salvation den gang da), men jeg fikk en veldig uventet, hyggelig overraskelse det året: Jeg fikk en reise til Tromsø i bursdagsgave og fikk feire med Kjersti og vennene våre. Jeg var tydeligvis i bedre form da jeg skreiv om 31-årsdagen min, og jeg husker fortsatt hvordan det var å barbere seg med kniv for første gang. Til sist skreiv en post om kalligrafi i anledning Nica sin bursdag i 2013; jeg er ganske stolt av hva jeg greide da; jeg tror faktisk jeg skulle ha slitt med å gjøre det i dag, så ute av trening som jeg er nå.
Så bursdager har vært viktige for meg, og de er det fortsatt. Men jeg har mistet gleden jeg før hadde med dagen når den nærmer seg; nå gruer jeg meg i stedet for å glede meg. Hvorfor?
Det er ingen tvil om at det henger sammen med depresjonen som har hengt over meg som en klam gymsokk det siste halvannet året. Men i år skjedde det da noe uventet: Når dagen opprant, fikk jeg det fint. Jeg ville jo ha det fint, men oppløpet tilsa at det kom til å være noe annet. Så jeg våknet til med at Kjersti vekte meg og gav meg dagens første gaver: én fra kone, én fra konkubine. (Det er internt; jeg orker ikke å gå nærmere inn på det nå.) Jeg merket at humøret steig. Jeg tok meg god tid på morgenen i dusjen, og gikk deretter og satte meg på kontoret for å gjøre meg klar til dagens oppgaver, og ble gledelig møtt av et hyggelig syn:
Skrivebordet mitt pyntet for dagen med ballonger. Takk, pia mi! Du vet å glede meg; du kjenner meg godt. Barnet bor fortsatt i meg.
P. S. (6.11.2023): Jeg stod ikke opp klokka fire; det var bare det at jeg tok bildet først da jeg kom hjem igjen.
Jeg hadde en del ting å få gjort nå i dag, for jeg skulle først å spille piano til pensjonistkoret og så i møte med Universal Credit, så jeg måtte sjekke at alt var klart for dagen før jeg hastet meg av gårde. (Det ble ikke tid til frokost.) Vel framme hadde jeg meg en hyggelig time med koret, for gårdagen hadde jeg øvd hele dagen på «That’s Why We Sing» så jeg skulle ha den i fingrene. Etter dette gikk jeg på en pub i Shawlands for å få meg litt mat, så til Universal Credit-kontoret.
Pubmat i Shawlands (løkringer og haggisballer med en Hazy Jane attåt) var både mettende og fornøyelig.
Timen på Universal Credit-kontoret var faktisk hyggelig. Hun jeg pratet med var samme dame som forrige gang, og hun var som da både hjelpsom og hyggelig og kom fram til ei minnelig løsning til beste for alle. Vi kommer til å klare oss litt bedre økonomisk nå.
Etter dette dro jeg hjem: en tur på Tesco for å handle til bursdagskos. Så kunne jeg bruke resten av dagen på å forberede meg på tirsdagen, da jeg skulle øvepresentere til Alex i LEAP. Kjersti og jeg hadde tatt en kikk gjennom gamle oppskrifter og kommet fram til at bursdagsmiddagen skulle være en risotto- eller pastarett, og deretter sjokoladekake. Det luktet nydelig fra kjøkkenet mens jeg satt oppe og skreiv.
Til venstre, den nydelige sopp- og baconrisottoen som Kjersti lagde. Til høyre, sjokoladekaka Kjersti lagde: trelagskake med ett lag bringebærkrem i midten.
Gavebordet på dagen, inkludert broderiet som Kjersti fikk på dagen hennes fra tante Elisabeth og onkel Einar.
Kvelden ble brukt på middag, kakekos, snop, potetgull, brus og vin. Etter maten var vi så mette at vi var enige om at det kun var plass til kake, ikke også ost og kjeks. I mellomtida hadde jeg fått åpnet resten av gavene: Det startet altså med et flott barberkoststativ, barberkost og barbersåpeskål fra Kjersti og da jeg slo på PC-en min et par timer seinere, Siege of Centauri på Steam, og Norsk fylleordbok fra Yngvild. Seinere på dagen, fra Marie-Victoria og Sigve fikk jeg boka Pages & Co.: Tilly and the Bookwanderers, et fotoalbum og Elvis-utklipp fra tante Elisabeth og onkel Einar (og i bakgrunnen et nydelig kattebroderi fra tante Elisabeth til Kjersti på dagen hennes). Fra mamma og pappa fikk jeg Swansons Speed Square (en merkevare så vidt jeg vet), snøflakmultiverktøy og kredittkortmultiverktøy, artige svampebobsokker og en pengegave, samt Martials epigram bind 1. I tillegg til dette fikk jeg pengegave fra bestemor; Amazon-gavekort fra Ragnhild, Robert og Aprille, og et Amazon-gavekort til fra Ingrid-Elin, Joe, Lexie og Casey, og spillet The Life and Suffering of Sir Brante fra Ida og Tor. Hvis jeg nå mot formodning glemte noe, beklager jeg så mye!
Meg seint på kvelden før jeg gjør meg klar til å legge meg. Eller, seint og seint, fru Blom: klokka 2206, så ikke så alt for seint.
Så dagen ble faktisk en ganske så trivelig dag. Jeg smilte, jeg hadde det godt, jeg koste meg; jeg fikk mange hyggelige hilsener og telefoner; og jeg kjente at jeg gledet meg over dagen min. Det var faktisk det jeg håpte på aller mest, og det fikk jeg. Takk til alle sammen som gjorde dagen min bedre enn jeg fryktet. Kanskje jeg kan begynne å glede meg til dagen igjen når den nærmer seg neste år?
For øvrig, da jeg tok bildet, gikk det opp for meg at jeg samtidig fikk vist noe av det som er blant de beste minnene fra tida i Tromsø: den lille, smilende skyen bak meg. Du vet hvem du er; jeg håper du vet hvor viktig du har vært for meg i livet mitt, og at du er mye av grunnen til at jeg er til i dag.
Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.
Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.
Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.
Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:
Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.
Hva gjør man når man lider?
Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:
Snakk med en venn eller kollega
Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.
Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.
Kontakt legen din
Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)
Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.
Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.
Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.
Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.
Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør
It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!
Kontakt anonyme nødhjelpstjenester
Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.
Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.
Kjønnsforskjeller
Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.
Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:
Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.
Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.
Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.
Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.
Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.
Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.
For nokre dagar sidan skreiv eg om korleis det var å kome att på campus. Kva skjedde vidare?
For meg har depresjon blitt som ei olm løve: Ho (det er ein underleg ting at løve er hokjønn medan okse er hankjønn) er der stadig, men eg har blitt ein mykje dyktigare løvetemmar med åra, og no har eg stort sett kontroll på ho … men stort sett er ikkje alltid. Eg merka det godt når eg kom på campus att: Det var som om ho reiste seg og kasta den mørke skuggen sin over meg medan eg stod med ryggen til. Det tok meir enn eit par kremt å få ho til å setje seg ned att og roe seg, men eg greidde det etter kvart. Men ho var der; ho gjekk ikkje og ho snudde seg aldri vekk frå meg.
So kva skjedde etterpå? Og i dagane etter? Til å byrje med møtte eg på denne krabaten i tretoppane på veg frå universitetet gjennom Kelvingrove Park. Eg har aldri høyrt ekorn slik før, so det var veldig artig. Og kven blir vel ikkje oppmuntra av å sjå slikt?
Det var ikkje det einaste som var oppløftande. Praten med Lisa var, som eg fortalde, ei god oppleving. Ein av tinga eg skulle gjere etter at eg kom heim, var å sende den formelle søknaden om å få studiepermisjon; eg gjorde dette i går, skjønt eg daterte han til fredagen som var, for ho snakka om at det burde late seg gjere å tilbakedatere han, so eg tenkte det var greitt. Men eg hadde éin ting til på tapetet: Eg skulle treffe Matthew Fox.
Eit hyggjeleg gjensyn
For dei som har lest bloggen min før, kan namnet høyrast kjent ut. Matthew Fox var han som kom og møtte meg i London då eg hadde jobbsøkarsumaren min; det var takk vere han at eg faktisk søkte om ph. d.-plass her i Glasgow. Han sette meg i kontakt med Catherine Steele, og dei synte begge tilstrekkeleg interesse for prosjektet mitt at eg sette meg ned og søkte. Som eg skreiv for eit par dagar sidan, traff eg han att då eg var på tur opp til Lisa Irene Hau, og me avtalte etter det å møtast no i går.
So i går var dagen då eg skulle attende på campus for å treffe på han att. Møtet var triveleg. Me snakka litt laust og fast, og eg kjende nok ein gong på korleis det var å treffe slikt ei raus og varm menneskje som han er. Han får meg rett og slett til å føle meg vel. Slike som han kan kunsten å fortelje dei vanskelege tinga utan å samstundes få ein til å kjenne seg evneveik. Eg lét han då òg få vite korleis eg har slitt mellom anna med forholdet eg no har til rettleiaren min.
Møtet med han gjorde meg òg tilstrekkeleg gira til at eg i går sende han ein e-post på latin med lenkje til ein Metatron-video som eg tenkte kunne vere til nytte i latinundervisinga han no driv og planlegg.
Eg skal i dette tilfellet våge meg på å påstå at rettleiaren min er meir ein rettleiare enn ein vegleiar, slik Elin Legland problematiserte i artikkelen sin om utfordringa med å skrive mastergradsoppgåva si om vegleiing – eller «rettleiing» som det per no må heite i nynorsk.
Eg har fleire moglegheiter her. Lisa nemnde at det kan vere aktuelt med overføring til Edinburgh; det er ikkje fyrste gongen det har skjedd, og det skulle ikkje vere noko problem å gjere det som fjernstudent i Glasgow. I uansett tilfelle, er det jo ikkje lange reisen til Edinburgh, berre ein times tid frå sentrum. Matthew nemnde at det òg kan late seg gjere å få rettleiar der medan eg framleis er student her i Glasgow. Me får sjå kva tida byr på. I uansett tilfelle har eg no eit år til på meg til å faktisk prøve å bli frisk nok til å gjere dette.
Dette gjev ogso Kjersti tida ho treng, som er heilt essensielt. Ho jobbar fulltid no, men det er i eit eittårig vikariat. Men det latar til at ho trivst godt nok med det til at ho har bestemt seg for å søkje seg inn på rekneskapsstudium: eit grunnkurs på fem studiepoeng (til 45 000 kroner!). Dette kjem til å gjere ho kvalifisert som rekneskapsassistent, eit fyrste steg på vegen til fast jobb og trygg økonomi.
Ei anna moglegheit
Det siste, det er kanskje det som er aller viktigast for oss: Me har vel faktisk aldri hatt stabil, trygg inntekt over tid nokon gong. Då eg var på Emoon, blei me alle sparka utan løn og sumarpengar. Gartnarjobben var no ikkje full, og me hadde det uansett svært stridt i den tida; eg hadde sju stillingar på ein gong på det meste. Jobben på universitetet var uansett mellombels, og berre ei halv stilling. So kva gjorde me? So godt me kunne; me kunne ikkje anna. Det har alltid vore hardt arbeid med liten vinst. Då var tida no under valet ganske so oppløftande. Det var godt å ha noko å stå opp til kvar dag; det er det same Kjersti har sagt at ho kjenner på no.
So no har eg teke sjansen: Eg har søkt meg jobb i Øygarden. Me får sjå kva som skjer! Eg veit iallfall at eg har nokon som heiar på meg.
I dag våga eg meg attende på campus etter eitt einaste besøk tidlegare i løpet av permisjonsåret som har gått. So korleis er det å vere her att?
Attende på campus
Det var rart å kome hit att. Eg kjende magen knyte seg berre av å bestemme meg for å fare vidare med bussen mot campus, heller enn å gå av i sentrum; og når eg trykte på stoppknappen for å gå av attmed Kelvingrove Park, kjende eg det enno sterkare. So var det vegen gjennom parken, nærmare universitetsplassen, før eg til slutt tok motet til meg og faktisk bestemte meg for å gå heilt til campus. Eg hadde ikkje trudd at eg skulle kome meg hit, men eg gjorde det.
Eg må no berre, for slik er eg no ein gong. Ordet campus, norsk uttale /ˈkɑ́m.pʉ̀s/, latinsk uttale [ˈkämpʊs̠], er av latinsk opphav og har den opphavlege forma campus, ‑ī. Det tyder ‹slette; samtaletema (samtale-slette), debattema (debatt-slette); handlingsrom; moglegheit; grøde›. Ordet er dessverre ikkje definert i de Caprona sitt storverk, men Wiktionary seier at etymologien går tilbake til protoindoeuropeisk *kh₂ém-po-s < *kh₂emp- ‹å bøye, kurve; glatte›, eller at det er eit jordbruksuttrykk lånt frå eit anna språk.
På veg inn på campus, medan eg venta på grøn mann, stod det nokon på den andre sida av gata som eg meinte eg kjende att. Han drog kjensel på meg, eg helste, og det var han eg trudde det var: Matthew Fox. Eg tok han i handa og helste på han, og han var glad for å sjå meg og spurde korleis det gjekk med meg. Betre, svara eg. Han hadde tenkt på meg fortalde han, og ville gjerne skrive åt meg seinare so me kunne treffast.
Skulpturplassen mellom bygga tilhøyrande universitetsbiblioteket. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
No sit eg inne i studieområdet på universitetsbiblioteksfoajéen. Eg har det omtrent slik skulpturplassen her ute har det: grått og lite innbydande. Det er fyrste steg for meg, fyrste reelle steg iallfall. Eg skreiv til Watson for ei veke sidan og har ikkje høyrt noko meir; eg skreiv til Hau for eit par dagar sidan, og må nok vente litt meir før eg høyrer noko frå det haldet òg, skulle eg tru. Då eg skreiv til Omissi tidlegare i år, blei det nokso klårt for meg at eg ikkje er ønskt her meir, iallfall ikkje frå den staden. Det er ikkje nokon grei måte å prøve å stable seg på beina att. Spørsmålet no er om eg skal våge meg vidare eller ikkje. Kjersti var tydeleg då me satsa på dette: No går me inn med begge beina til det er fullført. Eg veit eg har støtte der. Fox har òg vore svært støttande; eg har verkeleg kjensla av at han ønskjer at eg skal gjere dette. So eg har støtte heimefrå og eg har støtte frå nokre hald her. Er det nok? Som dei seier i Flåklypa: Time vill sjåvv.
Nokre tankar kveldstid
So blei det altså ikkje til at eg posta dette no på dagen; eg ville gjerne høyre om det var greit at eg skreiv det som eg gjorde (noko det var). Men ja, kva har skjedd sidan då? Eg har fått svar frå so vel Watson og Hau som Fox. Watson er viljug til å vere med i samtalen min om eg ønskjer det, Hau tek gjerne imot meg allereie denne veka, og Fox ville gjerne treffe meg no i veka som kjem. So eg har greidd å take tak i saken som plaga meg. Det har vore ein bøyg. Og eg prata litt i kveld om kva eg skulle gjere vidare. Per no har me ikkje råd til at eg studerer, so enkelt er det. So er spørsmålet: Skal eg i det heile gjere det? Det kan sjå ut til at det ikkje lèt seg gjere, når det kjem til stykket. Men no til å byrje meg skal eg no iallfall konsentrere meg om éin ting: å finne ut om eg kan forlengje permisjonen min.
I dag fikk vi for første gang på ganske lang tid spilt med jentegruppa mi «Trubadur og trubamoll». Konseptet til gruppa er i grunn ganske enkelt: En eller annen fordømt, omreisende trubadur har reist land og strand rundt Reanaarbukta og fedret unger i hytt og vær; de ungene som nå har funnet hverandre, er alle halvraser, og ingen av dem vet hvem faren deres er. Dermed får vi dette gjenget:
Vatisea
Også kalt «Riffraff»,
halvorken som har blitt krigersketjuv (1. grad per nå)
og ei sann nøytral dame som er en kløpper til å lyge (sånn bortsett fra at ingen tror på henne, da).
Gobrak Boebea Wooawadatter
Vanligvis bare kalt «Bea»,
halvtussen som har blitt terningprestinne (1. grad per nå)
og ei kaotisk nøytral dame som helst ikke vil være pakkesel.
Va’ali
Vergen til egget Plommolf,
halvalven som har blitt jegerinne (1. grad per nå)
og ei nøytralt god dame som er helt avbalansert når hun snakker med det uklekkede egget sitt.
Trøffel
Vergen til silkehøna Ava Anastasia og Elis trøffelgris,
halvtussen som har blitt kriger(ske) (1. grad per nå)
og en kaotisk nøytral manninne som absolutt ikke er feig.
Det overstående målet deres er å finne han som er den felles faren deres. Om de bare visste!
I dag kjørte jeg for første gang et mordmysterium på ei gruppe. De har bivånet henrettelsen av en som tok livet sitt, gjennomført av en sjakkelhusprest, og etter å ha fått folk litt i tale (det er utrolig hva litt gratis drikke kan gjøre) har de nå kommet på sporet av bevis som tilsier at vedkommende var død før han hengte seg. Det viste seg at denne måten å spille på var veldig gunstig for å lære dem hvordan ferdighetssjekker fungerte. De har funnet et kvisthull inn til rommet sitt, og på grunn av det dirket opp låsen til naborommet for å se hva som var der; de har forsøkt å få folk i tale; de har fulgt spor og undersøkt åsted med gransking; de har vært observante og lyttende og oppdaget lukter og lyder som ledet dem til å tro at noe galt var fatt; og de har øvd seg på å fortelle alternative sannheter. Alt dette har gjort dem sikre på hvordan statiske sjekker fungerer i Hackmaster, og har gjort at spillet etterhvert fløt glimrende godt av gårde. Jeg gleder meg allerede til neste spillerunde!
Og hva var greia med den sylta presten? De «fant» en død prest sist gang vi spilte, og fant ut at han kom til å holde seg best hvis de puttet han nedi den ene tønna med vin som de hadde med seg. Da de gikk inn på skjenkestedet «Den døddrukne rødreven» etter ankomst Rykasj (Kingdoms of Kalamar s. 379), glemte de av at han fortsatt lå nedi tønna, sylta, mens de gikk inn for å snakke med folk. Han ligger der fortsatt. (Og da de smakte på vinen sist gang, fant de ut at han smakte slett ikke verst.) Ja ja, rollespillere …
Kartutsnitt Dei unge kongedøme. Frå Kingdoms of Kalamar, Kenzer and Company, første utgåve, juli 2011
Då eg tidlegare skreiv om forslaget mitt til eit tolvtalsystem, tenkte eg ikkje på at me, når me teljer, brukar eitt talord meir enn kva me har siffer. Det tok meg faktisk ei stund før det gjekk opp for meg at det var det som var problemet, så eg tenkte på korleis det kunne verke i praktisk bruk i verda eg ser for meg, som er i grensetraktene i austre del av P’Bapar, vestom Dukem’p-sumpene, nordvest i Dei unge kongedøma på Tellín. Med dette som bakteppe, tenkte eg ut ei lita bakgrunnshistorie til området.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅱ, der eg presenterte mellom anna tjuesjutalsystemet til oksapminfolket, og forslaget mitt til korleis eit ekte tolvtalsystem bygd på multiplar av fire i grupper på tre kunne sjå ut.
Rollespel: Alternativt talsystem Ⅲa – oppfølging, endring og retting (denne posten), der eg gav eit logisk prov på at tal, talord og talsymbol er det same på eitt vis, men at me har eitt talord meir å ta av i talordrekkjene våre enn kva me har siffer, tilsynelatande uavhengig av talsystem.
Når ein fer ned frå Frandorborg til Barl(Barl er det same som Vew i den engelske utgåva, utfrå det etymologiske opphavet til stadnamnet), kjem ein til slutt etter å ha reist 60 bueminutt aust, til Depidu. Depidu, Sabden, Fabiden og Pom er alle småstadar, med innbyggjartal på omkring eit halv tusen, og med det bratte terrenget som dominerer landskapet, har dei utvikla eit talsystem med opphav i Fabiden sine tømrarar, som raskt blei teke i bruk av handelsfolk som hadde å gjere med Depidu, og dermed med tida spreidde seg til omlanda.
Dei viktigaste stadane i dette høglandsområdet er det greit å ha oversikt over.
Lengst nord er Barl. Barl er knutepunktet mellom dei austre og søndre stadane og opp til Frandorborg i vest, høgare opp i fjella.
Frå Barl gjeng det ein dal søraustleg, som delar seg i sørleg og austleg retning.
I aust ligg Depidu, ein stad som i dag har 528 innbyggjarar, med kontakt til Sumyden direkte aust-nordaust og til Pom over åsane.
Nokså rett sørom Barl ligg Sabden, skjønt ein må reist søraust og så sørvest for å kome dit.
Frå Sabden gjeng det ein dal i sørvestleg retning, og innerst i den dalen finn ein Has, men ein tredjedel på vegen mot Has kan ein dreie søraustleg over dei litt lavare åskammane og kome til Fabiden.
Fabiden ligg glimrande til i knutepunktet mellom to elvekjelder som renn ned frå fjellet, og har glimrande tømmertilgang, noko som har definert bygda heilt sidan dei tidlegaste tidene.
I aust-søraustleg retning opnar elva dalen stadig meir opp, og omkring 20 bueminutt langs elva kjem ein til Koroven, ein større stad på 552 folk. Koroven er ein stor handelsstad som har bygd seg store på handelen opp mot Fabiden, Barl og lengst opp Frandorborg, ut mot dei større stadane lenger sør.
Sør-søraust er den næraste av disse: Bulvidu, som er omtrent på same storleik som Koroven, på austre elvekant. Bulvidu nyt godt av eit glimrande jordbrukslandskap, men har òg ei lang historie med å kjøpe tømmer frå lenger opp i dalen, sidan dei tidleg rydda mykje skog for å dyrke korn, grønsaker og ale kjøtdyr.
Dette er den geografiske bakgrunna, og til dette får me forteljinga om Fabiden, som i gamal tid heitte Faviðen.
Dei gamle stadnamna hadde lyden /ð/, som i nyare tid har blitt stoppen /d/.
Depidu heitte Depiðu
Sabden heitte Saviðen
Fabiden heitte Faviðen
Bulvidu heitte Bulviðu
Soga om kong Faviðí Tolftigirfeðmingr av Faviðen
Den gamle hovdingen Faviðí Tolftigirfeðmingr (soleis namngjeven av di han skulle kunne skyte 120 famner langt) som grunnla Faviðen, var av gamal tømrarslekt. Som far sin og far hans og far hans før det, talde han på eit spesielt vis på fingrane sine, av di farfars far var døv: nedre peikefingerbein var 1, midtre var 2, ytre var 3; nedre langfingerbein var 4, midtre var 5, ytre var 6; nedre ringfingerbein var 7, midtre var 8, ytre var 9; og nedre lillefingerbein var 10, midtre var 11 og ytre var 12. Frå dette fekk dei teiknet sitt for «det er fullendt» der tommelen lå på lillefingertuppen. Talet tolv var heilagt og kongeleg, og kongen lot skapast eit eige talsystem som vart raskt teke i bruk der.
Då kongen nærma seg å døy, var han midt i å kunne avslutte ein generasjonslang strid med naboriket sin hær. Dei hadde etter lange forhandlingar blitt samde om ei fredsforsoning, mot at Faviðí ytte eit storhundre (hundrað = tolfrætt = 120) fullvaksne, byggeeigna almetre til bygging av langhus og andre tilhøyrande bygg, samt fri ferdsel og tollfri handel for Bulviðu-folket opp mot Sabiðen og Barl, mot at Bulviðu-folket skulle garantere gjennomfart for fløytarane til Faviðen. Kongen var imot avtala, av di han meinte dei gav alt for mykje att for det dei fekk.
Forhandlingane hadde gått over ein lang vår og sommar utan framgang, og med uvanleg dårleg vêr, gjekk dei inn i ein svelthaust, av di Bulviðu stengde av innførselen deira av naudturftige matvarer. Ting tilspissa seg, men kongen – vis i alderdom – ville gjere alt han kunne for å unngå krig. Brått blei han tatt av sotteseng, og han stod ikkje til å stå ho av. Med fienden på grensene, var stridigskapen stor mellom jarlane hans. Nokon ville gå til åtak, andre ville halde att. Men dei hadde èin plan dei kunne ty til, ein ingen hadde gjort i manns minne. Då kongen låg an til å døy, synte han teiknet for 12, og sa Dei skine! Det fullende. Og han anda ut.
Dei rundt honom tok det som eit siste ønskje om å gjere det alle hadde vona dei skulle sleppe å ty til, men med stor naud og folk døyande av svelt som felaggrenda deira hadde påført dei, såg dei ingen annan utveg. Dei tende dei tolv vardane og vekte dei tolv vaktene, og med eit slag som lei over fire gonger tre døgn, braut dei seg fri, fekk nedkjempa fiendane, og vann att herredøme over elva si, landejorda si, og ikringliggande land, og redda folket.
Av vyrdnad for kongen sin snudde dei telrekkja si, slik at dei alltid skulle minnast kongen når dei rekna opp. Og den kongelege talrekkja vart teken i bruk av heile folket, skjønt nokre ting vart heilaggjort, sjølv om dei mest reknekyndige i dag synast det er ein gamal skikk som ikkje har noko føre seg lenger: I daglegdags bruk syner dei ikkje multiplar av 12 med å skrive eitt teikn for ein og eitt eller fleire for inkje, slik me skriv multiplar av 10 med eitt teikn for ein og eitt eller fleire for inkje; dei tyr då heller til det trettande, kongelege sifferet 12 – trīr – for å heidre den gamle kongen sin.
Lingvistikk og tal
Så korleis er talsystemet bygd opp? Det er eit hint i «soga» der oppe. Dei har bygd tala sine i fire grupper på tre med grunntala ū-/ŭ/ŭ̄n for å leggje til 0 × 3, æ̆̄nj for å leggje til 1 × 3, tū for å leggje til 2 × 3 og trī for å leggje til 3 × 3. Det første er jamfør forstavinga u- i norsk, som har felles indoeuropeisk opphav med såvel tysk un-, latinsk in- (då ikkje preposisjonen in) og gresk α-/ά-/άν (a/á/án). Ordboka forklarar forstavinga slik:
u-IV u- pref. (norrønt ú- eller ó-, engelsk og tysk un-, samanheng med latin in- og, gresk a(n)-; i tyding 3 truleg påverka av ov-)
med nektande eller motsett tyding; motsett ikkje-, til dømes i ufarleg og uhell
med nedsetjande tyding: fæl; til dømes ugjerning og uver
med forsterkande tyding; jamfør ov-, til dømes i ustyggeleg og utal
Dei andre orda er dialektvariantar av èin, to og tre, og med dette fekk eg denne utviklinga:
Berre for å nemne det: eg brukar «nj» og «nnj» for å angi kort og lang palatalisert n.
ūn
ūn-ǣnj > ūnenj > ūnənj > ūn-nj > ŭ̄nnj
ū-tū > ūtŭ > ūt
ū-trī > ūtrĭ > ūtr Med svekkinga av -ī til -ĭ kom det eit mellomstadium med -ə; det er underforstått her og nedom.
Eg kjem til å halde meg til første alternativ for 7, 8 og 10. Det andre alternativet er ei nyskaping som ikkje vert brukt i kjerneområdet for talsystemet.
ūn
ŭ̄nnj
ūt
ūtr
æ̆̄nnj
ǣt
ǣtr
tū tŭ̄nnj
tūt tū
tŭ̄tr
trī trĭ̄nnj
trīt
trīr
null
0 × 3 + x
1 × 3 + x
2 × 3 + x
3 × 3 + x
Tala vidare
Eg har tenkt mykje på korleis dei vidare tala kan sjå ut, og har ein post som nærmar seg sluttføring på det. Når den er ferdigskrive, skal eg oppdatere lenkjene til heile postrekkja så alt er klart. Det kjem snart, og eg trur eg med handa på hjartet kan seie at det er nerding skrudd opp til ikkje berre elleve, men til og med elleve og ein halv. Eg blir verkelg å undre meg om det er nokon som leser dette, og viss du er ein av dei få, kjære lesar, som har kome heilt hit, så forten du eit glas Edel Issider, og i alle fall gjer du det om du les den neste posten, for den blir tung.
Her kan du lese den andre posten om blåturen til Hardanger. Den er òg lenka tilbake hit.
For halvanna veke sidan dro Erik-Johan og eg sørover for å besøke Yngvild i Odda. I Odda? På Odda? Vel, det er inst i ein fjord, så «i Odda» høyrast riktigast ut. Sidan Kjersti er på utgraving på Hålogalandsvegen, drog me innom ho så me skulle få helse på kvarandre og ho på pusane, før me drog med ferga Lødingen–Bognes i staden for Skarberg–Bognes. Ho er litt lengre, men me brukte ikkje særleg mykje lengre tid på å køyre den ruta i staden for den vanlege, og turen var uansett meir behageleg slik. Så der har de dét reisetipset.
Me køyrde ned til Mo fyrste dag, der me overnatta hos ein spelkompis av Erik-Johan, som diska opp med heilt suveren grillmat og gode kameratar; det var ein skikkeleg, god, gamaldags nordnorsk grillfest, der me satt ut i dei seine soltimane. (På denne tida av året var det ikkje midnattsol på Mo lenger, men lyst nok var det lell.) Kattene var med på turen, og dei hadde det fint saman. Kjersti og eg var so glade for at Begolas kom heim i tide! Han hadde vore borte ein dryg månad, og kom heim i tretida natta før avgang, i finfin form, slank og sterk, og veldig, veldig kosa. Dei slest ein del då han kom inn, men det tok ikkje lange tida på dørken i bilen, før dei lå og sov saman, heldt rundt kvarandre, vaska kvarandre og hadde det fint.
Tips til lange turar med katter
Nokon lurar kanskje på korleis det går å ta med kattene på ein so lang køyretur. Det er heilt uproblematisk, i alle fall når ein har vent dei til det frå dei er små. Dei har det aller best når dei ikkje får ete på dagen dei reiser. Hugs at katter er rovdyr, så dei tar ikkje skade av å gå ein dag (eller to for den saks skuld) utan mat (kilde: veterinæren i Isfjorden). Eg gav dei mat og vatn på kvelden før avgang. På morgonen fekk dei inkje. Eg la dei i buret saman; dei har det betre da, og for våre katter sin del, har dei det aller best om dei får liggje på dørken i bilen og kjenne motorduren, og ikkje minst om dei får gjere det saman i same buret. Etter ei ri opnar eg burlokket, så dei kan stikke hovudet opp når dei vil, men dei hoppar ikkje opp ein einaste gong i løpet av slike turar; dei berre ligg og slappar av. På kvelden får dei ete litt (ikkje mykje), drikke alt det vatnet dei vil, og i løpet av natta går dei på do, slik at dei slepp å bli plaga av det i løpet av dagen.
Saltfjellet og vegen vidare sørover
Ingen ferie utan sidesparkbilete! Erik-Johan hadde aldri krysset Saltfjellet før, så vi stoppa på toppen og gjekk ein tur innover mot dei gamle merka for å sjå om me kunne få eit bilete attmed dei, men det var framleis for mykje snø til det. Eg fekk no likevel sidesparkbiletet mitt, som eg la ut på Spond til sommerbiletesamlinga til partiet mitt. Og no i dag har dei to hjelpeinstruktørane som er tilknytt partiet mitt også lagt ut bilete; det var veldig triveleg.
Vegen vidare gjekk støtt og fint. Pusane låg godt og kosa seg, og på kveldinga kom me fram til Veblungsnes, der me skulle vere til tidleg ettermiddag neste dag. Me planla turen via Dovre så Erik-Johan skulle få sjå og oppleve korleis det er å kome inn i Romsdalen og ned i den trange dalen frå Medalen og nedover. Diverre var det overskya mykje av vegen, så han fekk ikkje sjå det i all si prakt, men han var likevel – som Yngvild hadde sagt det, trur eg – «øvegøven». Det er noko verkeleg majestetisk med dei.
På Veblungsnes var det koseleg. Mamma, pappa og bestemor hadde gledd seg veldig, og me la opp til at eg skulle få formiddagen med bestemor så eg fekk helst ordentlig på ho. På kvelden satt me og spiste heimelaga hjortekaker med tyttebær på og prata med mamma. Dagen etter gjekk eg ned og helste på bestemor. Eg hadde laga eit kryssord til ho i bursdagsgave (eit grueleg vanskeleg eit har eg funne ut seinare, men meir om det i neste post) og ho gledde seg veldig til å prøve det.
Vegen til Odda
Kattane fann seg raskt til rette heime på Haugen. Og me var klare til avgang i rundt tretida. Køyreturen var fin. Erik-Johan hadde køyrt heile første dagen, sidan eg var for trøytt til å køyre; dag to hadde eg køyrt store delar av strekninga, særleg mot slutten; dag tre valde Erik-Johan å køyre heile vegen. Eg leste frå Ringdrotten på vegen nedover, som han likte godt, og medan eg gjorde det, kom me til alvane, der me òg fekk høyre både Bilbo si vise og ein alvesong. Eg fann til mi store glede ein ljuv melodi raskt, og noterte han ned; kan hende skriv eg han inn og arrangerer han og legg han ut her seinare.
Det dårlege vêret heldt seg på turen inn Hardanger, men turen var fin lell. Me tok ein avstikkar frå den vanlege ruta over ein fjellveg (som til tider var betre enn hovedvegen, men mykje av han var på grus), og endte opp i ei fjellbygd der me fann eit heimebakeri som selde rjomebrød. Hadde me ikkje tatt snarvegen (som me faktisk spara tid på), så hadde me aldri truffe den trivelege dama. Men så kom me oss til slutt på vegen inn fjordtarmen mot Yngvild. Det var lett å sjå når me nærma oss Hardanger, for plutselig poppa det opp epletre overalt me kunne sjå. På bileta over ser de dei tunge skyane som låg over dalen. Men det var ingen tunge skyar å sjå hjå frk. Agatha Christie då me kom, so navngitt etter Poirot-barten ho har. Attmed Yngvild renn ei vid, kraftfull elv, som var utruleg behageleg å sove til. Eg saknar lyden av vatn frå då me budde i Isfjorden; eg låg med opent vindu kvar einaste natt der.
Takk til deg om du leste heilt hit. Eg kjem til å fortsette denne seinare, for eg hadde de så utruleg triveleg der, at det er vel verd å skrive nokre reisebloggpostar frå.
