Verdensdagen for selvdrapsforhindring 10. september 2016

En dag etter trening, da jeg måtte få uttrykt tankene mine: Carpe·mortem (Grip døden), skrevet i støvet på busskurglasset.

Bildet «suicide-illustration-43» fra Sam Parker’s artikkel What Can We Do About Britain’s Male Suicide Crisis?, 7. desember 2015, Esquire UK.

― How are you?

― Don’t ask if you don’t want to hear the answer.

― I really want to know …

― I’m shitty, getting worse every day.

Vellykket og lykkelig utenpå …

For noen dager siden var jeg den ene av de to samtalepartnerene over. Ikke alle er så heldige at de har ei venninne (eller venn) som forstår og som ønsker å vite; ikke alle har – ikke minst – noen som faktisk spør og oppriktig ønsker å vite svaret på det sedvanlige spørsmålet Hvordan har du det?. Ikke alle har noen i omgangskretsene sine som ser dem. Ikke alle har en omgangskrets.

Jeg har mange ting som burde gi meg all grunn til å være glad, lykkelig, fornøyd med livet – mange ytre omstendigheter som burde tilsi at jeg ikke bare anså meg selv som, men følte meg selv som ikke bare et vellykket menneske, men lykkelig. Jeg anser meg selv som vellykket; jeg føler meg mislykket. Jeg har tatt en ny grad på universitetet, en grad der masteroppgaven ga meg summa cum laude, og oppgaven ble tildelt prisen for 2015s beste masteroppgave på UiT med et kjønnsteoretisk perspektiv; jeg har fått meg jobb på Registreringssentral for historiske data, der jeg settes pris på for jobben jeg gjør (og den jeg er?); jeg har ei flott kone som bryr seg om meg og lar meg være meg selv, langt mer enn hva mange andre hadde gjort; jeg har noen særdeles gode venninner som jeg alltid kan stole på aldri kommer til å snu meg ryggen. I det hele tatt har jeg egne evner og ressurser rundt meg som alle burde tilsi at jeg er glad, lykkelig og fornøyd med livet. Men jeg er ikke glad; jeg er ikke lykkelig; jeg er ikke fornøyd med livet. Jeg ser ingen verdi i meg selv for min egen del.

Sort/hvitt-bilde (egentlig en anigif, men jeg valgte stillbildet) av en mann som oppgitt lener seg bak mot veggen, og sier det så mange folk så mange ganger skulle ønske de sa: I’m not fucking fine. Hentet fra bloggen Demons Live in Me.

… men ødelagt innvendig

La meg være litt grusom. Du som har en unge: Tenk deg at hver dag du står opp, er den første tanken du våkent tenker, at du finner barnet ditt brutalt ihjelkjørt. Du som er et søsken: Tenk deg at hver gang du setter deg på busstoppen, greier du ikke å bli kvitt tanken om at søskenet ditt henger fra lyktestolpen ved siden av, død. Du som har en god venn: Tenk deg at hver gang du vasker koppene, greier du ikke å la være å se for deg at den gode vennen din gjør det samme, og ved et uhell knuser et glass som skjærer over pulsåra og tar livet av ham – sakte. Du som har ei god venninne: Tenk deg at hver gang du skjærer opp mat til middag, greier du ikke å la være å seg for deg venninna di liggende på gulvet, med kniven kjørt inn til skaftet en plass mellom andre og syvende venstre ribbein.

Forferdelige tanker, ikke sant? Forskjellen er at dette er det jeg gjør hver dag, om meg selv. Men kan du ikke bare la være? Ingen vil tenke slike tanker; det er derfor det er en sykdom. For tida går det forholdsvis bedre, så jeg tenker ikke hver eneste en av disse hver eneste dag; noen av dagene er det ikke så verst, og jeg tenker bare én slik tanke i løpet av dagen; andre dager kommer de tilbake igjen og igjen, og i mange andre, langt grusommere varianter. Men det går altså bedre denne uka; vanligvis skjer det bare et par ganger for dag. Men andre har det da verre; jeg burde ikke klage!

Høres det slitsomt ut? Det er det. Det er derfor jeg jobber så lange dager som mulig; ofte er jeg først på jobb og sist å dra. Det er derfor jeg påtar meg aktiviteter og ansvar, mer enn hva mange andre ønsker. Det var blant annet derfor jeg jobbet 10 til 16 timer daglig med masteroppgaven min, vanligvis seks dager i uka – i perioder sju. Jeg er velsignet med evna å kunne jobbe særs konsentrert, og hvis jeg bare har noe å henge fingrene i, slipper jeg tankene mine.

Er det flere enn meg som hører det absurde i å ønske å slippe tankene mine? Er ikke det jeg prøver å gjøre å slippe unna meg selv? Er ikke det egentlig et umulig prosjekt?

Mann, mandighet og selvdrap

Jeg har lært av feilene jeg har gjort tidligere, og enda hvor mye jeg måtte ønske at jeg ikke satt her og tenkte dette – ɔ: at jeg ikke lenger eksisterte – så gjør jeg det. For min del handler dødsønsket i stor grad om ønsket om ikke å eksistere; dessverre er det få andre måter å gjøre det på, enn å forgå. Men jeg er en ressurssterk mann, både av indre og ytre omstendigheter. Jeg har nok en gang – for tredje gang? – begynt i psykiatrisk terapi, fordi jeg kjenner meg selv så godt at jeg i tide tok opp den negative spiralen jeg begynte å bevege meg i med fastlegen. Det er litt mindre vanskelig å gjøre det nå enn første gang, men jeg føler meg akkurat like udugelig som mann likevel. Kanskje det er det som gjør at menn er så «suverent» mye sterkere representert på selvdrapsstatistikken enn kvinner? Jeg synes Sam Parker (referert over) beskriver problemet veldig godt i artikkelen sin fra 2015:

Imagine a virus we don’t fully understand is killing young men in record numbers. It kills three times as many British men as women, although nothing adequately explains why. The government confirms that while almost all other leading causes of death are being slowly eroded by medical and social progress, deaths caused by this virus are at their highest for decades. Yet the money we spend on researching and treating the problem stands at a fraction of what we spend on those other leading causes of death, as do charitable donations from the public.

The deaths this virus has caused have risen to the point that if you are a man between 20 and 49, you’re more likely to die from it than cancer, road accidents or heart disease. It is the biggest threat we face, the number one killer. The figures are chilling, and yet still it is something we hardly discuss, in public or private — which is a significant part of the problem itself.

Selvdrap – et ord som Politiet er flinke til å bevisst bruke til fordel for «selvmord» – er det riktige ordet å bruke. De som har sett bloggen min før, har sett sitatet jeg har øverst til høyre fra Metanoia.org/suicide: Suicide is not chosen; it happens | when pain exceeds | resources for coping with pain. (Linjeskiftene satt inn av dem.) Det var slik det var for meg. Da jeg sist gang forsøkte å ta livet mitt, var det ikke fordi jeg bevisst valgte det der og da, ei heller fordi jeg hadde planlagt å gjøre det på det tidspunktet; det som skjedde var at et noe ble for mye, og jeg forsvant mentalt fra denne verden og eksisterte kun i handlinga som skulle forløse meg. Skuffelsen over å mislykkes var total. Et mord er ei tilsiktet handling, et drap er utilsiktet; (i praksis) ingen begår selv-mord – glem ikke at den suicidale lider under den for unge voksne nest mest dødelige sykdommen vi kjenner til. Jeg anbefaler enhver å stikke innom Verdens helseorganisasjon og lese faktaarket «Suicide», og IASPs side om verdensdagen for selvdrapsforhindring.

Over skyene er himmelen alltid blå, og så blir alt svart

Bilde fra Suicide Prevention [Project] på Tumblr.

Jeg er utmerket godt klar over at det hadde såret mange dypt om jeg skulle begå selvdrap; derfor gjør jeg mitt beste for å forhindre at det skjer. Jeg kan ikke love at jeg lykkes. Det jeg håper, er at de rundt meg skal forstå at selvdrap og selvmord er to forskjellige ting; dersom det skulle skje, vet de da – i det minste – at de ikke har noen grunn til å klandre seg selv for noe. Kona mi, familien og vennene mine har gjennomgått mye på grunn av meg, og jeg er dem evig takknemlig for alt de har gjort. Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å begå selvdrap; det jeg kan love er at jeg skal gjøre mitt beste. Det jeg kan håpe er at de tror meg på det.