Når depresjonen kommer og sparker deg ned

Så kom den da atter tilbake, den låghalte byttingen som nekter å la meg få gå i fred og ro. Det er ikke så lenge siden jeg avsluttet timene mine hos psykiateren her, dog hvor mye mening det var i det er en annen sak: et snitt på tre timer per år …? Jeg spurte ham siste timen hva som egentlig var poenget, om det han kunne tilby ikke like gjerne kunne gis av fastlegekontoret mitt. Han sa seg enig i det; det eneste han gjorde var å sjekke om jeg hadde behov for videre medisinering; svaret var jo stort sett ja. Men så var det nå en gang slik at jeg første gang ble møtt med et Beklager, men vi kan ikke hjelpe deg; vi er ikke vant til å behandle pasienter av ditt intellekt og utdannelse. Jeg visste ikke om jeg skulle si takk eller gråte.

Hippokrátēs Aphorismoí 6.23, omtrent Hvis ei frykt eller mismodighet varer lenge, er den av melankolsk beskaffenhet.

Jeg fikk nå timer sånn etter hvert, dog det tok mangfoldige måneder før jeg fikk den første timen, og deretter flerfoldige før den neste timen ble noe av. Faktisk har jeg, siden den første timen i oktober 2021 hatt til sammen seks timer jamfør kalenderen min: én i oktober 2021, én i november 2022, to i 2023 (februar og juni) og to i år, i januar og i april. Det er det NHS har kapasitet til å tilby når man er desperat og ber om hjelp. Jeg tør ikke tenke på hvordan det er for dem som har det verre eller har mindre egne ressurser å ta av. Jeg hadde i det minste familie og venner å ty til. Men jeg var langt nede, veldig langt nede, det verste jeg har vært siden 2014 og 2016.

All of my stories are below (Below) Beneath the surface cannot grow (Grow, grow, grow) Curled and naked I defer (I defer) To shaky thoughts all in a blur

Every single fear I’m hiding Every little childhood memory I bury Every single fear I’m hiding Every little childhood memory (Bury)

And I will lie, lie Keep it all together Lie, lie, lie

Sitting on top of the façade (Top of the façade) Built a tower to surpass (Surpass) I can’t remember why I’m here Only why I need to disappear, oh

Leprous: Below fra Pitfalls

Hva skjedde i dag da? Ingenting spesielt. Jeg har slitt de siste dagene med å komme meg til sengs. I morges våknet jeg til fridag og burde ha det greit, men jeg hadde det ikke greit. Jeg prøvde å gjøre forskjellige ting som bruker å få meg i bedre humør, men ingenting hjalp. Jeg hadde veldig lite overskudd til noe som helst; intet gledet meg. Jeg forsøkte å spille musikk (Leprous-albumet jeg siterer i denne teksten), og det gjorde litt godt for meg; det er lenge siden jeg har spilt musikk høyt nok til at jeg kan leve meg skikkelig inn i den. Til slutt tok jeg meg en tur ut, på god oppfordring fra Kjersti, for å spasere meg en tur. Hun foreslo skogflekken min, men jeg valgte jordet attmed oss.

At my peak I turn weak I end up losing hope In my grief A relief I end up losing hope

At the dawn where I began With a goal and a simple plan Started walking towards this day Seeking refuge for my soul In this empire I control

Leprous: I lose hope fra Pitfalls

Spaserturen gjorde godt, men ikke nok. På tur hjem fant jeg ut at en tur på Silverburn kanskje kunne hjelpe. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne kjøpe meg noe å kose meg med, skjønt penger er det skralt med for tida. Ting er bedre nå enn hva det var, ingen tvil om det, men nesten bunnskrapt konto er nå fortsatt likevel lite til hjelp. Jeg fikk meg en lang prat med Yngvild som ringte meg; jeg tenkte på å ringe henne mens jeg var ute og gikk, men hadde ikke overskudd til dét engang. Men praten hjalp; jeg kom meg på butikken, kjøpte inn til å lage spaghetti til middag og tok turen hjem igjen.

Det var utrivelig å gå over brua igjen; jeg mistrives fortsatt med bruer. Men jeg kom meg hjem og hadde overskudd til å vaske og rydde kjøkkenbenken og ta koppene.

Quieting the inner voice, do not reject But keep on breathing Observe the train and see it leaving

Breathe in, breathe out Release, let it all out Breathe in, breathe out Release, let it all out Breathe in, breathe out Release

Leprous: Observe the Train fra Pitfalls

Kjersti ble veldig glad for å få tulipaner og vel så glad for å få spaghetti. Vi så ferdig en dokumentarserie vi har begynt på om Hitler og Nürnbergprosessene (som er dels veldig bra og dels forutsigbart endimensjonal) og jeg gikk opp for å spille litt Quake Ⅱ, og det var greit nok denne gangen. Det passer i grunn ganske godt at jeg skal til legen denne uka.

Så hvordan står det til? Har hatt det bedre. Er jeg trygg? Trygg nok, ja, det er jeg. Jeg har Kjersti, og det gir meg trygghet; å sitte inntil henne i dag etter at vi var ferdig med middagen ga meg ro i sjela. Samtidig merker jeg at vi er venneløse her. Jeg savner Charlotte, savner Marie-Victoria, savner Elena, savner Yngvild. Det er andre òg. Men alle er veldig langt borte.

Bilder fra 17. mai 2013

Her er bildene jeg tok 17. mai. Det ble såpass mange at jeg valgte å heller ha dem i en egen post. Denne posten ble skrevet først den 6. juni 2014. For hvordan det gikk den dagen, se posten fra tidligere samme dag.

Tøffeste maskoten i 17. mai-toget.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Volleyballspillerne gikk på langs av toget i stedet for på tvers.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Et korps og noen drillpiker.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Taekwon-do-gjengen på tur å passere en av de fine gamle villaene i begynnelsen av toget.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Villaen fra en bedre vinkel.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Toget nede i Storgata.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Edgars forsøk på å knuse med high-kick.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Spesialteknikk ved siden av Domkirka.
© Tor-Ivar Krogsæter.

Tilbakefall

For noen dager siden skreiv jeg en post om hvordan zilsparkampanjen hadde blitt lagt død. Jeg kommer til å gjøre ei omskriving av den posten om ikke så lenge nå; jeg vil tro at innholdet her kommer til å forklare hvorfor.

Etter at Kjersti reiste sørover, tenkte jeg det skulle bli godt å få litt tid for seg selv. Samtidig var det midt i det verste eksamenskjøret. Jeg hadde bestemt meg for å sørge for å ha gode rutiner i dagene mine, for jeg vet av erfaring at det hjelper; dagene gikk derfor med til lesing og atter lesing, og mot slutten av periodene, skriving.

9. mai sett fra verandaen vår. Været var helt suverent.

Jeg var ikke alene. Etter å ha kommet i gang, begynte Marie-Victoria å komme hit daglig; hun visste at jeg trengte selskap, og det gjorde veldig godt. Kveldene merket jeg godt at det var tomt i huset, men heldigvis fikk jeg snakket med Kjersti på Skype hver kveld, og noen ganger et par ganger per dag. Likevel, det ble dager der jeg virkelig slet, men en av tingene som virkelig hjalp, var det supre været vi fikk. Jeg tok meg tid til å nyte sola hver dag, liggende på verandaen fra tidlig morgen til sola forsvant bak hjørnet mens jeg spiste, med bare få avbrekk innendørs for å kjøle meg ned. Jeg fikk lest vanvittig mye slik!

Resultatet ble som ønsket (A + A), etter denne særdeles effektive innspurten, men jeg skal ta for meg det senere i en annen post.

Jeg ble ferdig med eksamenene, og så kom alenedagene. Kjersti kom tilbake ei kort stund, før hun dro til Alta, og jeg merket at ting jeg hadde hatt i bakhodet lenge, begynte å gjøre seg stadig mer gjeldende. Jeg har hatt en vår som har blitt stadig bedre, men jeg har hatt folk rundt meg hele tida. Da den vanlige dagen tok slutt, folk begynte å dra og rutinene ikke lenger var der, fikk jeg tid til å tenke, og jeg tenkte mye.

Den første knekken startet etter at Kjersti hadde dratt til Alta og Marie-Victoria var dratt på ferie. Jeg mistet det som hadde holdt meg oppe gjennom dagene: selskapet til Marie-Victoria mens Kjersti var borte og pratene med Kjersti etter at Marie-Victoria var dratt hjem for dagen. Jeg forsøkte å samle meg, og forsøkte å aktivt gjøre noe for å bedre situasjonen, men det hjalp lite. Folk har egne planer, og det er ikke alltid jeg passer inn i dem. Dette er ikke bebreidende på noe vis, det er bare erkjennelse av fakta. Problemet er at jeg, når jeg begynte å slite, ikke greide å tenke rasjonelt.

17. mai var den første virkelig tunge dagen jeg fikk. Jeg deltok aktivt i borgertoget, og fikk mye skryt for at jeg var stemningsskapende. Jeg har lastet opp bildene fra toget i en egen post. Dagen i forveien, da jeg skjønte at jeg kom til å bli alene på dagen, begynte jeg å sende meldinger til folk for å spørre om de hadde lyst til å komme på 17. mai-feiring her hos oss, men det er klart at det ble alt for kort varsel; folk har jo oftest planlagt slikt dager i forveien. Etter å ha kommet tilbake fra borgertoget, tok jeg frem noe av maten jeg hadde kjøpt, tilberedte den, pyntet bordet, lagde meg fest-grillmat som jeg serverte meg selv på finserviset, og gjorde mitt beste for å nyte kvelden.

Det hjalp egentlig ikke så mye. Jeg spiste maten min; jeg ville nyte den. Jeg spiste desserten min, selv om den var enkel og kjøpt ferdig på butikk; jeg ville nyte den. Jeg hadde dekt på pent, pusset bestikket, hatt kaka på pent fat, vaniljesausen i dessertsausmugga, fruktcocktailen i fin skål. Det hjalp egentlig ikke. Jeg følte meg uendelig ensom og uendelig verdiløs. Sist gang jeg kjente så sterke følelser, var da ingen av de inviterte valgte å komme til 21-årsfeiringa mi, rett etter at jeg hadde flyttet hit. Jeg var så desperat trist at jeg nesten gråt, ville gråte, men jeg fikk ikke til det heller, så jeg lot meg heller bli sint på at meg selv for at jeg syntes synd på meg selv. Jeg kunne tross alt for det selv, ikke sant?

---

Når dette skrives er det fredag den 6. juni 2014. Posten her ble ikke gjort ferdig før nå; jeg valgte å forsøke å tenke tilbake på hva som skjedde, skrive det siste avsnittet og få den ut. Det er ei grunn til at fjoråret nesten ikke har noen poster. Høsten er svært mangelfull. Jeg kommer kanskje tilbake til disse tingene senere. Nå er jeg i samme situasjon som da, alene her nordpå, men det går noe bedre. Jeg har akkurat gjort ferdig et kort arbeidsoppdrag, og er igjen der jeg var, med ingen flere oppgaver å gjøre, og lite lyst til å få gjort noe. Eksamen gikk ikke bra, i hvert fall den første, og jeg skal etter all sannsynlighet klage på karakteren og kreve ny vurdering (dette var i HIS-3021: Fra nordfront til kald front (…)). Nå må jeg prøve å komme meg hjem. Jeg går på medisin, men har blitt mindre flink til å ta den til rett tid, dels fordi jeg har vært nødt til å holde meg opp lenger utover kveldene. Fortsetter jeg nå, kommer jeg meg neppe hjem i det hele tatt, så jeg avslutter dette her. Måtte fjorårets opplevelse aldri gjenta seg.

Prøvelser i prøvetida

Dagene nå går med til lesing, lesing og enda mer lesing. Jeg har lest godt og vel halve den siste pensumboka i historie, og i morgen skal jeg starte på religionslesinga; innleveringa av eksamen i antikkens religion er på fredag, så det er ikke mye tid igjen, særlig siden vi har siste samling i antikkens historie torsdag og fredag, så hele de dagene går bort til det. Jeg håper jeg greier å lese til og skrive ferdig eksamen innen onsdagskvelden. I uansett tilfelle er det en fin måte å få tida til å gå – og tankene til ikke å gjøre det.

Jeg hadde første psykologtime på lang tid i dag. Etter eget ønske hadde jeg fått ei dame å prate med igjen, for jeg synes ikke det var helt behagelig å prate med en mann om det; i tillegg synes jeg ikke han jeg hadde var den rette for å hjelpe meg å arbeide meg mot ei løsning. Det var en merkelig opplevelse jeg hadde i dag. Hun spurte meg ut om litt av hvert – det var i grunn ganske behagelig, det å møte en behandler som tok litt styringa – og kom til å spørre meg om jeg hadde mistet noen som var kjær for meg. Jeg snakket om onkel Øyvind, og, tolv år etter, kom følelsene endelig fram for første gang. Det var befriende, vanskelig, godt, fælt… Jeg har hatt noe å tenke på resten av dagen.

Så hvordan har jeg det egentlig? Treninga i dag var veldig god. Jeg hadde det veldig fint, og mestret det meste godt synes jeg. Ronny Theodorsen og jeg øvde sammen på toveis énsteg, og det var ei veldig god økt med masser av fin kontakt mellom angrepene og blokkene. Jeg var i det hele tatt i svært godt humør. Da sistemann gikk fra garderoben, derimot, falt det sammen. Jeg ble stående ganske lenge, lenende mot veggen, før jeg hørte Silje-Maris stemme skape godstemning inne i treningshallen og hørte hvor glad og ivrig hun var; da tok jeg meg sammen og dro av gårde. Jeg lot være å sykle hjem; jeg tenkte det var det beste, også fordi det hadde regnet og blitt utrolig glatt.

Jeg kom hjem med den vanlige bussen, dro en tur på butikken og kjøpte meg noe godt å kose meg med, dro hjem, spiste mer av pizzaen jeg bakte, så Crank sammen med Kjersti, dro en ny tur ned på butikken og kjøpte eksamensskrivegodter til Kjersti og ei ny flaske brus til meg selv. Jeg trengte å få skrevet dette, så herved tilbys en beklagelse til de som måtte snuble over det.

Det var en gang…

Nå på tampen av dagen sitter jeg og ser over en del av de gamle postene min. Jeg startet på begynnelsen. Jeg skjønner fortsatt hva som lå bak det jeg skrev. Det var mye som var galt den gang da. Jeg visste så godt at jeg kjørte meg selv i grøfta, men jeg tror ikke jeg greide å bry meg om det. Det var alt for mye som surret rundt i hodet mitt til at jeg overhodet kunne sette av tid til å tenke på meg selv.

Akkurat nå sitter jeg og prater med en av flere personer jeg mistenker sliter med det samme som jeg gjorde i den alderen: ensomhet. Det er et forferdelig ord. Å i det hele tatt å definere det burde være utenom enhvers evne, men likevel kan det oppsummeres så utrolig kort. Å være ensom er å være alene i en verden fylt med medmennesker. Heldigvis har jeg det ikke slik lenger.

I det siste har jeg fundert mye på hvordan jeg hadde det som ung tenåring. Stort sett hver dag var jeg alene. Da skolen var ferdig, var det kun leksene jeg hadde å forholde meg til. Jeg var den eldste. Søsteren min hadde venninner som jeg var sammen med innimellom, men jeg hadde ingen venner jeg selv kunne henvende meg til. Det var først på videregående jeg fikk en ekte venn. I dag har jeg en del venner—ganske få på min alder, men de som er der, er virkelig gode venner.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg skriver om nå… Det handler vel mest om at jeg ikke lenger er der jeg var – jeg har kommet et steg videre – dog likevel ikke vekk fra der jeg var. Jeg må, før eller senere, innse at jeg har forårsaket min egen fortapelse. Jeg håndterte det ikke den gang da, ikke da jeg hadde sjansen, og nå må jeg leve med det.

---

Æ veit ikkje koffør, men akkorat nu e æ bære jævlig ne'før.

Litt opp, litt ned

Jeg skrev et innlegg for et par dager siden, Humørbalanse, som den het, og fikk overraskende mange svar. De som ønsker, kan lese kommentarene. Jeg håper jeg var oppklarende.

Nok om det. Det var en grunn til at jeg ringte rundt og fikk med meg kompiser til Molde. Jeg hadde et akutt behov for selskap. Da jeg satt i bilen på tur hjem fra Vestnes, kjente jeg hvordan ensomhetsfølelsen kom snikende innpå meg. Jeg er glad for at jeg brukte de pengene jeg gjorde den dagen. Det ble en ganske så fin dag, faktisk.
Lørdag og mandag var jeg hos Charlotte, og den damen er fantastisk. Å få være sammen med henne er balsam for sjelen, og jeg vet ikke hvordan livet hadde vært hadde ikke hun vært en del av det. Det er nok flere av de som leser dette som er enige med meg i det. Det har ikke vært så greit de siste dagene — helgene er egentlig verst — men nå skal jeg på trening, og jeg kjenner jeg blir glad av tanken.

Jeg skriver mer senere.