Overarbeid, underspising og sparebluss: Hva blir det?

Det var ikke lett for meg å innse det, men forrige og denne uka ble jeg tvunget til å innrømme et par ting overfor meg selv:

• Jeg er overarbeidet.
• Jeg spiser for lite og for dårlig.

Det siste oppdaget jeg tilfeldig. Det er ei stund siden sist jeg veide meg (forrige gang var i fjor en gang), men da jeg deltok i et psykologieksperiment nå uka som var, fant jeg ut at jeg har gått ned to–tre kilo uten noen spesiell grunn. Det er ikke det at det plager meg å ha gått ned i vekt, for jeg var noen kilo over komfortvekta mi, men heller at jeg vet årsaken til det. Jeg spiser lite til de fleste måltidene, og mange av dagene i uka ser jeg meg ikke råd til å spise alle måltidene som jeg burde spise.

Så til det første punktet: overarbeid. Per i dag er jeg femti prosent student, femti prosent selvstendig næringsdrivende (jeg skriver frie tekster for et firma i Oslo). Problemet er at for det første er student på halv tid på universitetet her i Glasgow definert med en reell arbeidsbyrde på seksti prosent, ikke femti, selv om de samtidig skriver at man studerer femti prosent; med andre ord: Den tida som de forventer at man skal investere i studiene er regnet ut til totalt ti prosent flere timer enn den faktiske tidsfordelinga legger opp til. Javel, tenker man kanskje, det burde vel gå bra? Det er bare ti prosent ekstra. Legg så til én time pendling hver vei, problemene man gir seg selv med å stadig ha ei ukes avbrekk i tankerekka, behovet for å tjene en slant bare for å få endene til å møtes, så begynner det fort å balle på seg.

I fjor var jeg langt, langt nede sommerstid. Arbeidsbyrden (det viser seg at «byrde» er hankjønn i bokmål men hunkjønn i nynorsk (slik det er i dialekten min)) ble for stor med en APR som i første omgang feilet, slik at jeg måtte bruke hele sommeren på å arbeide med studiene for å kunne fortsette. (Tar man da i betraktning at de selv besluttet at jeg på grunn av helsetilstanden i lept av halvåret kun hadde vært i stand til å arbeide tre måneder, skjønner man hvor drøy hele situasjonen egentlig var: På tre måneder effektiv studietid var det forventet at jeg skulle ha levert et arbeid som tilsvarte seks måneder studietid.) Nå vel, jeg bestod APR-en da sommeren var over, men i motsetning til andre, tok jeg da fatt på høsten helt utslitt. Konsekvensen var som forventet: Den dype depresjonen jeg var på vei inn i ble alvorlig forverret, og jeg ble henvist til psykolog – som var alt annet enn imponerende: Frankly, I am intimidated by you; we do not usually deal with patients of your intellect. (Bare for å ha nevt det: Den ene gangen jeg har tatt en IQ-test, var resultatet at jeg er innenfor normalspekteret.) Med andre ord er det ingen helsehjelp å få her for høyt utdannede som får mentale lidelser.

Jeg brukte seinhøsten og tidligvinteren på å prøve å bli bedre. Jeg har nå redusert dosen min (Mirtazapin, ɔ: Remeron) til 30 milligram daglig. Effekten av det har vært overveldende bra for meg, for jeg trenger langt, langt mindre søvn nå enn tidligere (jeg har redusert søvnbehovet fra åtte–elleve timer (vanligvis ti) til fem–åtte timer (vanligvis seks)), som gjør at jeg får langt mer ut av dagene mine; men jeg begynner å bli redd for om jeg igjen trenger sterkere dose: Den generelle formkurva har de siste par ukene vært dalende, og man har her ikke noe i nærheten av det samme personlige forholdet til legen som i Norge, siden man her tildeles et kontor, ikke én bestemt lege.

Så hva gjør man? Som vanlig, det som man alltid har gjort: biter sammen tennene og håper at ryggraden holder fram til målstreken. I mellomtida kan jeg glede meg over at jeg skal utredes for mulig (degenerativ?) nervelidelse. Hva er trøsten? I enden av tunellen står det noen og vifter med en pen tittel på ditto diplom (som sannsynligvis ikke (aldri?) kommer til å gi meg et stabilt, trygt, intellektuelt utfordrende arbeid livet ut, slik jeg i det tredveårige, naive sinnet mitt trodde fantes); det er da noe.

Hvorfor ingen bilder? Det er jo lenge siden. Kort sagt: Jeg gidder ikke. Lengre svar: Erfaringsmessig er det færre som leser rene tekstinnlegg, så da får jeg på den ene sida brukt bloggen til det den opprinnelig ble til for, samtidig som færrest mulig blir plaget av å måtte lese om det.

Tilbake til psykolog

Det skumle ordet måtte frem igjen. For snart et par uker siden bestilte jeg meg ny time hos psykologen, og klokka kvart på ett i dag var det til pers. Jeg tror vi satt atskillig lengre enn den normerte klokketimen, men det var vel kanskje nødvendig.

Mye tid, alt for mye tid har gått med til å fundere og gruble over tilværelsen siden midt i jula i fjor. Det hele startet vel med det mildt sagt overraskende møtet jeg fikk med gamle instruktørkolleger/elever. Siden den gang da, har det dessverre gått jevnt og trutt den veien jeg trodde jeg hadde sluttet å gå. Fjoråret var, særlig siden sommeren, preget av jevn, dog sakte, fremgang. Men innimellom kom tanken snikende, om hvorvidt jeg noen sinne kommer til å bli frisk.

I dag tror jeg ikke det. Jeg tror det er på tide at jeg innser at dette er noe jeg sannsynligvis blir nødt til å leve med resten av livet. Det er en trist, pessimistisk tanke, men er slik jeg nå ser det, den eneste realistiske. Jeg håper bare det viser seg å være feil (så en liten rest av den gamle, evige optimisten lever kanskje fortsatt).

Jeg sendte meldinger til Kjersti og Charlotte etter timen. Jeg har andre òg jeg kan henvende meg til. Noen føler jeg jeg kan gjøre det med, men vil helst ikke. Andre føler jeg jeg kan gjøre det med, men får som regel ikke svar hos. Det er klart det betyr noe! Men dette er ikke et angrep på noen. Det er bare tankene jeg tenker nå, som jeg trenger så fryktelig gjerne å få skrevet ned.

Bloggen min var opprinnelig ment for nettopp det formålet, men jeg hadde aldri motet til å ta det opp skikkelig, ikke før nå. Det er klart jeg savner en del av det gamle jeg hadde. Før i tida var jeg plagsomt optimistisk. Nå er jeg plagsomt trist. Jeg unngår kontakt med de fleste av vennene mine, og jeg lurer på om noen av de jeg kaller venner, kanskje helst vil være bekjente. Andre igjen, de øker jeg kontakten med. Stakkars dem…?

De to første målene jeg bør sette meg, tror jeg, er å slutte å frykte dagene jeg skal å trene. Treningen er ikke problemet, folkene er stort sett ikke problemet heller, men hjemturen… Den kan ta opp til to timer. Veien hjem er egentlig rundt en halvtimes spasertur lang. Det andre jeg bør prøve å gjøre noe med, er å finne en bedre måte å få kontroll på sinnet (som i «et sinn») mitt, enn å slå vegger. Det virker, så absolutt, det gjorde også skjæringen, men som jeg visste da og fortsatt vet: det er en effektiv, men fryktelig ukonstruktiv måte å løse problemet på. Strengt tatt tror jeg den viktigste effekten av det er at jeg ikke lærer hvordan håndtere det.

For et par år siden dro jeg på trening og instruerte etter å ha skåret opp armen min. Det var smertefullt, og jeg syntes jeg var en tosk som gjorde det, men det hjalp meg å holde fokuset oppe. Nøyaktighet med sterile blad gjorde det lettere å skjule det. Et par uker etter de første kuttene var jeg ei helg i Geiranger med familien. Ingen så det da heller. Ikke en gang Kjersti, som lå ved meg i senga, la noen gang merke til det, før jeg selv valgt å vise henne det.

Jeg tror emo-moten kan være noe av det verste som har skjedd for de som har virkelige problemer. Det avskrives, selv av deres egen generasjon, som «emo» dersom noen egentlig, virkelig sliter. Vi har per i dag ikke kommet et eneste, nevneverdig skritt nærmere en aksept av at den psykiske helsen vår er en sidestilt, likeverdig del av helsen vår. Fortsatt opplever arbeidstakere å bli ignorert, misforstått eller sett ned på dersom de skulle ha slike problemer og forsøker å ta det opp. Fortsatt opplever pasienter som søker hjelp av legen sin å bli avvist med en gammeldags, respektløs mening om at det løser seg av seg selv. Fortsatt skammer folk seg, jeg også, om å fortelle om det.

Og det er feil.

Herved ønsker jeg meg selv lykke til. Motgang styrker oss, sies det. Det ser ut til at jeg skal bli et supermenneske.

Å håndtere en telefon fra en suicidal person

Jeg var en tur innom Metanoia.org som jeg henviser til i sitatet mitt, og leste litt om det som står der. Da kom jeg over teksten “Handling a Call from a Suicidal Person”, som jeg ikke har lest på veldig lang tid. Jeg fant ut at det er på tide at den blir oversatt til norsk, for det er en veldig god veileder som jeg selv har tatt meg i å ønske at andre hadde lest.

Hvordan håndtere en telefon fra en suicidal person

1. Vær deg selv. “De rette ordene” er uviktige. Hvis du er bekymret, kommer stemmen og væremåten din til å vise det.
2. Lytt. La personen få gi fra seg fortvilelsen, frigjøre sinnet. Hvis vedkommende gis sjansen til å gjøre dette, kommer han eller hun til å føle seg bedre når samtalen er ferdig. Uansett hvor negativ samtalen virker, er det faktum at den fant sted et positivt tegn, et rop om hjelp.
3. Vær sympatisk, ikke-dømmende, tålmodig, rolig, aksepterende. Den som ringer har gjort det rette ved å ta kontakt med en annen person.
4. Hvis den som ringer sier “Jeg er så deprimert at jeg ikke orker mer,” så still spørsmålet: “Har du selvmordstanker?” Du planter ikke idéer i hodet hans. Du gjør en god ting for ham. Du viser at du er bekymret, at du tar ham alvorlig, at det er i orden for ham å dele smerten sin med deg.
5. Hvis svaret er ja, kan du begynne å stille følgende serie spørsmål: Har du tenkt på hvordan du vil gjøre det (PLAN); Har du det du trenger (MIDLER); Har du tenkt på når du vil gjøre det (TID). 95% av alle selvmordsringere kommer til å svare nei i løpet av denne spørsmålsserien eller svare at tidspunktet er satt til en eller annen gang i fremtiden. Dette vil være lettende for dere begge.
6. Det å snakke om problemene en stund letter på den suicidales ensomhet og oppsamlede følelser, og gjør vedkommende oppmerksom på at en annen person bryr seg og gir følelsen av å bli forstått. De blir også slitne – kjemien i kroppen forandrer seg. Disse tingene fjerner den verste oppilnede følelsen og hjelper dem gjennom en dårlig natt.
7. Unngår argumentasjon, problemløsing, rådgiving, raske henvisninger, forkleining og å gjøre så den som ringer får følelsen av å måtte forsvare de suicidale følelsene hans. Det viktige er ikke hvor ille problemet er, men hvor vondt det er for den som har det slik.
8. Hvis personen har spist tabletter, få detaljene (hva, hvor mye, alkohol, andre medikamenter, siste måltid, generell helsetilstand) og ring Giftsentralen på 22 59 13 00. En annen person kan ringe mens du snakker med personen, eller du kan få personens samtykke og gjøre det selv på en annen person mens den som ringte deg kan høre din side av samtalen. Hvis Giftsentralen anbefaler umiddelbar medisinsk hjelp, spør om den som ringte deg har en slektning, venn eller nabo i nærheten som kan hjelpe med transport eller ambulansen. I noen tilfeller kommer personen i første omgang til å nekte medisinsk hjelp. Husk at telefonoppringingen er et rop om hjelp og vær ved ham på en sympatisk og ikkedømmende måte. Spør om adressen og telefonnummeret i tilfelle han ombestemmer seg. (Ring eventuelt nummeret for å forsikre deg om at det er opptatt.) Hvis du tilhører en organisasjon og dere ikke sporer samtaler, husk å si det til ham.
9. Ikke gjør det alene. Få hjelp under samtalen og debrif etterpå.
10. Den som ringer deg kan være bekymret om noen andre som er suicidale. Bare lytt, forsikre ham om at han gjør det rette ved å ta situasjonen på alvor, og sympatiser med den stressende situasjonen hans. Med litt støtte, greier mange tredjeparter å finne en fornuftig handlingsplan selv. I de sjeldne tilfellene der tredjeparten faktisk er førsteparten, vil bare det å lytte gjøre deg i stand til å nærme deg problemet hans. Du kan spørre “Har du noensinne vært i en situasjon der du har tenkt på selvmord?”
11. Den viktigste ressursen for håndtering av smerte er hjelp fra en som er utdannet innen behandling av psykiske problemer. En person som føler seg suicidal bør få hjelp, og få det så raskt som mulig.

Av David L. Conroy, PhD. Gjentrykk på Metanoia.org med tillatelse.
Oversatt av Tor-Ivar Krogsæter.

Gode venner gjør alt lettere

Jeg ser jeg har fått en ny følger... Litt morsomt at det som kunne vært sida hennes ikke akkurat er skrevet på søringdialekt. Kanskje Silaqui@Blogger er ledig?

I hvert fall: Jeg sitter på Haugen nå—er i det selskapelige hjørnet—og skal innta en bedre frokost. Jeg installerer programvaren til telefonen, og nå håper jeg det virker. Jeg har en hel masser av bilder som skulle vært lastet opp.

Gårdagen var så som så. Jeg hadde en lang, trivelig prat med Susann. Hun ringte forsåvidt på et ganske fornuftig tidspunkt også.
Tiden etter treninga snakket jeg med Anneli. Det var vel egentlig ikke så mye fornuftig som kom ut av meg, men hun var der på telefonen for meg, og noe mer enn det trengte jeg egentlig ikke. Jeg orket ikke å lage meg mat etter treninga, så det endte faktisk opp med noen skjeer tiramisuis i stedet. Jeg bikket i titida, og fortsatte å snakke med henne.
Jeg sovnet faktisk med henne på tråden, men våknet igjen, sa hadet og god natt og ringte Kjersti. Hun var på tur til Nica. Nå har visst huseieren gjort det store igjen og funnet ut at det ikke skal være lov med katt likevel. Jeg skal ringe dit og ordne opp. Norsk lov tillater katt som husdyr, og Høyesterett har fastslått at utleiekontrakter som forbyr dette er i strid med loven, og dermed ikke gyldige.

Tilbake til start

15. oktober var jeg hos Charlotte, og vi fikk pratet om mye. Jeg tok endelig mot til meg og fortalte henne hvordan jeg har det. Hun ba meg om å oppsøke legen min igjen, et råd jeg fulgte.
Dagen etter, da jeg ringte, var jeg vel lengre nede enn jeg har vært på veldig lang tid. Jeg følte meg desperat da jeg ringte. Nå har jeg hatt timen, og det var med blandede følelser jeg gikk derifra. Jeg synes han var flink. Han forsto alvoret, til tross for at jeg strengt tatt har det bedre nå – det har gått stadig oppover de siste tre – fire dagene. Da jeg gikk ut fra legekontoret var jeg skuffet over meg selv, men stolt (okay, ikke veldig, men en veldig liten anelse), og av en eller annen grunn veldig sint. Jeg skjønner ikke helt hvor sinnet kom fra, men det kjennes fortsatt som jeg fikk sluppet ut en del tanker til overflaten.

Jeg ble henvist til psykolog. Jeg må begynne med behandling igjen. Det var selvfølgelig i samråd med meg han skrev henvisningen, men det føles som et utrolig stort nederlag. Jeg håper det går bedre framover.
Her følger en liste over den siste tidens innlegg som har dreid seg om dette:

• Nattlige tanker
• Rollespillkveld hos Charlotte
• Turbulent dag
• Og ikke minst Nok en dag nærmer seg slutten

Tekst til Zamia?

Jeg burde få levert Zamia til forlag. Kanskje jeg kunne tjent litt på stykket? I mellomtiden kan dette leses:

Vann
Kaldt, omsluttende,
griper sjelen.
Dras ned.

         Dreper.
            Befrir.
              Løsriver.
               Fri.

                Fri.

                 Fri!

Befris.
Varme hender, kaldt
stål
dreper friheten.

   Endelig oppnådd.

Frarøves.   

Nytt vann, ny sjanse.