Verdensdagen for psykisk helse

Denne posten ble skrevet 11. oktober, men jeg ønsket å ha den tidfestet til den 10., så tidsstemplet er satt til midnatt den dagen.

Det er noen som gjennom livet mitt har betydd særlig mye for meg; de vet selv hvem de er, og jeg har nevnt dem her mange ganger før. 10. oktober har for meg blitt en dag jeg tenker på disse særlig mye. Ei av dem stod ved meg når det var på det verste. Ei av dem dro meg opp av gjørma når jeg ikke ville mer og hjalp meg å komme meg til legen. Ei av dem var voksenpersonen jeg trengte da jeg første gang fortalte om psykoser. Ei av dem tok imot meg hver dag med tid og omsorg når jeg bare trengte å prate. Ei av dem tok tak i meg og nektet å slippe meg når jeg akkurat hadde forsøkt og feilet. Disse er ikke de eneste, men de har vært svært viktige personer i livet mitt og jeg tenker på dem ofte.

Hvordan er det for meg i dag? Jeg hadde en hard knekk i fjor høst og fikk henvisning til psykolog. Man kan si mye om NHS – grunntanken er bedre enn i Norge, for alle skal ha tilgang på helsetjenester, uansett om lommeboka er tom eller ikke, så all legehjelp og alle reseptbelagte medisiner er gratis – men å si at de er godt finanisert, det kan man ikke. Tilbudet jeg fikk var én time kvartalsvis. (Jeg skal til ny time snart.) Det første møtet mitt med dem var heller ikke noe å skryte av: Beklager, vi kan ikke hjelpe deg, for vi er ikke vant til å hjelpe folk med ditt intellekt. Jo, takk skal du ha, men det er faktisk ikke til hjelp på noen måte. Som noen kjenner til, har jeg blant annet på grunn av helsa mi hatt ett års studiepermisjon, som nå blir forlenget så vi kan komme oss ovenpå økonomisk igjen.

Her er et knippe poster jeg skreiv i de tidlige årene, som på ulike måter er relevante for denne posten:

• torsdag 22. oktober 2009: Om selvskading
• onsdag 21. oktober 2009: Gode venner gjør alt lettere
• søndag 18. oktober 2009: «Hvordan har du det i dag?»
• onsdag 7. oktober 2009: Nattlige tanker
• lørdag 31. oktober 2009: Fremtidig konsultasjon: Ikke dumt
• tirsdag 20. oktober 2009: Tilbake til start
• fredag 16. oktober 2009: De seksuelle båsene våre
• mandag 12. oktober 2009: Rollespillkveld hos Charlotte
• mandag 12. april 2010: Livets herlige/jævlige ironi
• onsdag 14. april 2010: Meningsfylte dager
• tirsdag 7. september 2010: «Hold no kjæft, Tor-Ivar»
• mandag 31. januar 2011: Nytt år, ny mann

Dette ble lagt til natt til fredag den 13. oktober 2023.

Hva gjør man når man lider?

Hva kan du gjøre, dersom du har det vondt? Her er noe av det som har hjulpet meg:

Snakk med en venn eller kollega

Ikke alle kan si at de har en venn; for menn er dette særlig framtredende. Har du en kollega eller noen du treffer innimellom som du har tillit til? Hvis dette er noen som har vært borti slikt før, ikke bli overrasket hvis du får spørsmålet Har du tenkt på å ta livet ditt? Dette er et viktig spørsmål å stille, uansett om det er tungt å svare på det eller ei. Det at vedkommende våger å stille spørsmålet, tyder på at de tar saken alvorlig.

Hvis du ikke har en nær venn å snakke med, hva med en kollega? En arbeidskollega, studiekollega, treningskollega, foreningskollega? Send ei melding og spør om vedkommende har tid til en prat en dag, gjerne samme dag eller dagen etter; mange skjønner dette som at det er noe viktig, og kommer til å prioritere det hvis de kan. Hvis de ikke kan, betyr ikke det at du blir avvist, bare at de ikke vet hvor viktig det er og/eller har andre ting som må prioriteres.

Kontakt legen din

Logo nødnummer 1-1-3. Logo hentet fra nodnummer.no. (Domenet nødnummer.no er parkert, men ikke koblet til nodnummer.no.)

Hvis du er i reell fare for å ta livet ditt, ring 1‑1‑3; ikke vent, gjør det nå.

Det er også opprettet en egen hjelpetelefon for mental helse på telefon 116 123 som er åpen hele døgnet.

Hvis du har akutt nød, men det ikke står om livet, kan du ringe gratis nasjonalt legevaktnummer 116 117. Hvis du har bedre kontroll på situasjonen, ring legekontoret ditt på morgenen og be om en øyeblikkelig time. Mange menn er mer komfortable med å snakke med damer og ting som er nært; hvis du foretrekker å snakke med et bestemt kjønn, si det når du bestiller timen og forklar hvorfor; vanligvis er ikke dette et problem.

Hvilken type hjelp du får og hvor mye, avhenger av hvor alvorlig situasjonen din er. I mange tilfeller er det beste tilbudet å jevnlig gå til fastlegen sin med den tettere oppfølginga hos en lokal psykiatrisk sykepleier. Men er problemet mer komplekst (eller alvorlig, eller begge delene), bør du få psykolog- eller psykiaterhjelp.

Les (med forsiktighet) hva andre som sliter med mental helse gjør

It was the best of times, it was the worst of times. Internett er et vidunderlig sted, men kan òg være et farlig sted. Hva du finner, avhenger i stor grad av hva du leter etter og hvor kritisk du er til det du leser. Noe av det skumleste når man sliter med psykisk helse, og særlig hvis man er suicidal, er all informasjonen man kan finne om hvordan man tar livet sitt. Det er ikke et bra sted å være. Det kan være terapeutisk å lese om det for noen, men for mange (skulle jeg tro) kan det vel så gjerne akselerere prosessen. Vær forsiktig!

Kontakt anonyme nødhjelpstjenester

Det finnes mange ulike tilbydere, og hva de byr på varierer enormt. Kirkens SOS kan kontaktes på 22 40 00 40 og er åpen hver dag, hele døgnet, uansett om det er helg, ferie eller helligdag. Røde kors driver tjenesten Kors på halsen som kan nås på telefon 800 33 321 mandag–fredag kl. 14–22 eller på nettprat til samme tid, da også i helgene.

Det er ytterligere tre tjenester til jeg vil nevne: Livslosen, LEVE Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, og LEVE Landsforeningen for etterlatte ved selvmord. Livslosen er lavterskeltilbud for mennesker i livskrise med selvmordstanker, som du kan lese mer om på nettsida deres. LEVE tar imot henvendelser både på e-post og telefonnummer 22 36 17 00 på hverdager kl. 9–15. LFSS er en pratetjeneste bemannet av folk med egenerfaring og er tilgjengelig på telefon 955 20 848 (ma.–to. 12–18, sø. 17–21) og på nettprat tirsdager klokka 16–19 og søndager kl. 17–21.

Erfaringa mi med slike tjenester har vært variabel, særlig når man er en voksen mann. Noen av tjenestene har tatt veldig godt imot henvendelsene mine, mens andre har tydelig vært overbelastet og har hatt kun et begrenset antall minutter å by på til hver person, som for min del ikke har vært nok til at jeg har følt meg komfortabel nok til å si hva som egentlig skjer. Jeg nevner dette så du skal være klar over det.

Kjønnsforskjeller

Menn er særlig utsatt for å unngå å oppsøke hjelp, og for å møte et behandlingstilbud som ikke er godt tilpasset en mannlig måte å tenke på. Jeg kjenner at bare å skrive dette gjør meg ukomfortabel; dagens debattklima levner lite rom til å engang slenge ut en slik påstand. Men om ikke annet er dette tuftet på mine egne erfaringer. Noen ganger passer tilbudet veldig godt, andre ganger ikke. Men det jeg oftest har kjent på, er at mye av tida har handlet på å få forståelse for hvor innprentet tankemønsteret er, ikke bare på grunn av at jeg hadde gått med det lenger enn hva som (åpenbart) sunt var, men også fordi så mye av det ligger i hvordan vi blir oppfostret (bevisst og ubevisst) av både familie og samfunnet rundt oss til at vi skal være. Menn misforstås og det er mindre rom i dag for å tenke og agere på måter som gjerne kan omtales som typisk for menn.

Menn har en sterk tendens til selvdestruktiv atferd. Det er også noen interessant forskjeller på menns og kvinners selvdestruktive atferd; det kan se ut til at kvinner har større . Her er noe ulik litteratur å se på, som kan belyse saken:

• Why Men Don’t Last: Self-Destruction as a Way of Life av Natalie Angier 17. februar 1999 i The New York Times.
• Is Your Man Going to Self-Destruct? av Renee Garfinkel 16. desember 2014 i Psychology Today.
• Gender Differentiation of Indirect Self-Destructiveness in Drug Addicted Individuals (Indirect Self-Destructiveness in Addicted Women and Men) av Konstantinos Tsirigotis i Psychiatric Quarterly. Her fant han dog at kvinner hadde større grad av indirekte selvdestruktiv atferd.
• Effects of combat deployment on risky and self-destructive behavior among active duty military personnel av Cynthia J. Thomsen, Valerie A. Stander, Stephanie K. McWhorter, Mandy M. Rabenhorst, Joel S. Milner i Journal of Psychiatric Research bind 45, &Numero; 10, oktober 2011, ss. 1321–1331.

Hva gjør jeg når jeg har fått hjelp?

Det kan være underlig å begynne å få timer hos psykolog (eller faste timer hos fastlegen eller psykiatrisk sykepleier). Plutselig må man begynne å gå inn i seg selv og grave fram ting man har gjemt unna, ting man har glemt (bevisst eller ubevistt), fundere på hvorfor man gjør som man gjør, tenker som man tenker, reagerer som man reagerer. Man møter seg selv i døra, og det er ikke sikkert at man liker det man ser. Det kanskje mest misforståtte aspektet av alt med det å få psykiatrisk behandling (som vanligvis er i form av samtaleterapi), er at man går og får snakket om problemene sine ukentlig og blir fikset. Det er slett ikke slik det har vært for verken meg eller noen av dem jeg kjenner som har vært gjennom det. Psykiatrisk behandling er slitsomt. For mange gjør det at man er så utmattet etterpå at man ikke greier å jobbe resten av dagen.

Andre gjør som jeg gjorde da jeg første gang gikk til behandling: Drar rett tilbake på jobb etterpå. Det er kanskje ikke bestandig en god idé. Jeg tror det for mange kan være en god idé å høre med legen ens om man kan bli sykmeldt 20 % (altså én dag i uka) iallfall den første måneden eller første par–tre månedene man går til behandling. Det kan gi langt bedre effekt av behandlinga og dermed gjøre at man blir frisk fortere og har større sjanse til å holde seg frisk. Samtidig skal man ikke kimse av hva det å ha et fast sted å gå til gjør for psyken. Tenk deg godt om og snakk med legen din om dette, for det å returnere tvert på arbeid … Det kan være til beste for deg, ja, men det kan og vaske ut grunnen under føttene dine, nettopp mens du prøver å bygge et nytt fundament.

Ta deg derfor tid til å prate med legen din om hva du kan forvente når du får behandling. Hvis du er i absolutt krise når du kontakter legen din, handler det først og fremst om livreddende behandling; man har andre ting å tenke på da enn om man kommer til å være sliten etter behandlinga. Men hvis du er noen lunde fungerende når du får hjelp, men ikke vet hvor mye lenger du greier å holde ut, da kan det være at å ta opp temaet med delvis sykemelding kan være det rette. Legen, særlig hvis det er en erfaren en, skjønner dette godt og har vært gjennom det før. Det er bedre å spørre enn å la være.

Det viktigste av alt er at du er ærlig med deg selv. Blir du veldig sliten av behandlinga? Si da fra om dette. Arbeidsgivere flest er mer enn villige til å tilrettelegge for at du skal ha sjansen til å bli frisk igjen (og så vidt meg bekjent har de lovfestet plikt til det), og husk at taushetsplikt alltid går oppover i systemet, aldri nedover, så det du prater med arbeidsgiveren din om, skal ingen uvedkommende vite noe om; det skal holdes innad i systemet, og i utgangspunktet kun oppover (eller innad i ei ledergruppe, der ulike relevante problemstillinger tas opp). Du kan uansett gi beskjed om dette til arbeidsgiveren din: Hva du synes er greit og ikke.

Hvis du ikke har arbeid, er det ekstra viktig at du lager deg et sikkerhetsnett blant venner, familie eller kjente. Nevn det til et par som du stoler ekstra godt på, slik at de kan følge med på deg om det skulle skje noen brå forandringer. Det er viktig for å ivareta sikkerheten din.

Dersom du med handa på hjertet kan si at du ikke har noen, sørg for å holde tett kontakt med fastlegen din. Denne kjenner sannsynligvis deg og helsa di bedre enn de fleste andre, og er genuint interessert i å se deg bli frisk igjen. Kanskje kan fastlegen din gi deg noen gode råd om hvor du kan møte folk? Ei gruppe med likesinnede (det trenger ikke da være andre med psykiske helseproblemer) – for eksempel andre som liker å snekre, å lage miniatyrer, å spille spill, hva enn det måtte være – kan være ankeret du trenger i hverdagen; når du skal ut å seile i ukjent farvann, kan det å vite hvor du kan kaste anker være livreddende.

Susann(og Kamelot)

Kamelot i Köln, 2009. Wikimedia Commons.

Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.

Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.

Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.

Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.

Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.

Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.

Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.

Sjokoladekake à la Silacruz

Kakemons og E3

I går startet E3 (Electronic Entertainment Expo), og ettersom jeg hadde mulighet til det, bestemte jeg meg for å sette av i går og i dag til å få meg meg hva som skjer. Av en eller annen grunn hadde jeg fryktelig lyst på kake i går, og da jeg så Susanns (S. Eggen Karlsson) post om sjokoladekakebaking til Silje Katrines 19-årsdag, fant jeg ut at jeg fikk sette av tid til å bake den kaka jeg hadde så lyst på. Siden oppskrifta er fra henne, er det bare rett at jeg siterer posten hennes, så her følger det (med noen små typografiske endringer):

Sjokoladekake

Silje K ønsket seg sjokoladekake og krydderkake til bursdagsfeiringen. Av sjokoladekake var det faktisk langpannekake hun ville ha… av en eller annen grunn… (sannsynligvis på grunn av den utrolig deilige sjokoladeglasuren) – vel, det måtte hun jo få!

Ingredienser: Kakebunn:
• 200 gram margarin
• 40 gram kakaopulver
• 4 egg
• 4 dl farin
• 200 gram hvetemel
• ¾ ts bakepulver

Glasur:
• 75 gram margarin
• 300 gram melis
• 2 ts vaniljesukker
• 1 ss kakaopulver
• 5 ss sterk kaffe

Fremgangsmåte: Kakebunn:
1. Smelt smøret og bland det med kakao.
2. Pisk sukker og egg til eggedosis.
3. Hell smør og kakao i eggedosisen.
4. Sikt inn det tørre og rør sammen.
5. Stekes i langpanne 42×29 cm på 180 grader, i 10–15 minutter.

Glasur:
1. Smelt smøret og sikt i det tørre.
2. Ha i kaffen.
3. Rør til glasuren er glatt og fin.
4. Strykes på avkjølt kake, og pyntes med kokosmasse eller kakestrøssel.

Kaken ble veldig godt mottatt, og restene ble fordelt mellom Silje K og Håkon, da begge gjerne ville ha med noe hjem.

Denne sjokoladekaken er en klassiker på fotball- og håndballkamper og barnebursdager. Og nå også i nittenårsdag.

Jeg merket at det var lenge siden jeg hadde bakt ordentlig. Siktinga tok lang tid, men resultatet ble en strålende fin glasur. Jeg vet ikke hvor mye det hadde hatt å si for selve kaka at jeg tok meg tid til å sikte melet, ettersom vi har en sånn flott Kenwood Major til å blande det hele sammen, men jeg gjorde nå som oppskrifta sa, så ingenting skulle gå galt; melklumper inni kaka smaker ikke så veldig godt, tross alt… Selvfølgelig tok jeg noen bilder, ettersom det ikke er noe jeg gjør så alt for ofte, og det kun for at jeg skulle ha noe å legge ut på bloggen. Hva er egentlig poenget med det? Jeg får tenke på det en annen gang. Her er i hvert fall resultatet mitt:

Sjokoladekaka ferdigstekt og lagt til kjøling. Den ser nesten ut som gråstein her…
© Tor-Ivar Krogsæter

Sjokoladekaka mi delt i firedeler, lagt oppå hverandre med et tynt lag glasur mellom, og med pent glasert ytre.
© Tor-Ivar Krogsæter

Sjokoladekaka mi etter at den hadde fått kjølt seg godt ned. Den holdt fint, og glasuren har delvis trekt inn i kaka.
© Tor-Ivar Krogsæter

Kaka ble god, den, men det ble kanskje litt i meste laget med glasur. Hadde jeg hatt noe god sprit, hadde jeg dynket kaka med f.eks. Tia Maria, og det hadde vært godt med noe annet enn sjokolade mellom lagene; banankrem er veldig godt, vet jeg fra før. Jeg tror at om ikke å doble kakeoppskrifta, så i hvert fall lage halvannen gang røre til samme mengde glasur kan være passelig etter min smak.

D&D: Skypegruppa

For å se bildet i full størrelse, høyreklikk og velg «Åpne bildet i ny fane» (Chrome).
Dersom du vurderer å la ungen din spille rollespill, studér dette diagrammet nøye først.

For lenge, lenge siden, jeg tror det var i august i fjor (jeg finner ikke posten som eventuelt skriver om det), tok jeg kontakt med en gjeng (Dan Patrick, Susann, Glenn & Sander Fredriksen og Malene & Bjørn Eirik (men de trakk seg)) for å høre om det var interesse for å opprette en rollespillgruppe for spilling via Skype. Jeg satt og så gjennom Susanns blogg nå nettopp, og fant en fin artikkel hun hadde skrevet i den anledningen. Det var interessant å se hvordan en spiller tenker om utfordringen, så stikk en tur innom bloggen hennes og les artikkelen hennes «Rollespill».

Dersom det har interesse, kan også artikkelen jeg skrev for en tid tilbake til som en guide til nye rollespillere leses, titulert D&D: Å begynne med rollespill

Og forresten, som de som har studert bildet til høyre har fått med seg: rollespill er veldig, veldig farlig.

Med inspirasjonen jeg fikk av å lese posten hennes, kan det faktisk hende jeg forsøker å ta tak i gjengen igjen og få dem til å gjøre seg ferdige… Vi får se hva som skjer.

Gode venner gjør alt lettere

Jeg ser jeg har fått en ny følger... Litt morsomt at det som kunne vært sida hennes ikke akkurat er skrevet på søringdialekt. Kanskje Silaqui@Blogger er ledig?

I hvert fall: Jeg sitter på Haugen nå—er i det selskapelige hjørnet—og skal innta en bedre frokost. Jeg installerer programvaren til telefonen, og nå håper jeg det virker. Jeg har en hel masser av bilder som skulle vært lastet opp.

Gårdagen var så som så. Jeg hadde en lang, trivelig prat med Susann. Hun ringte forsåvidt på et ganske fornuftig tidspunkt også.
Tiden etter treninga snakket jeg med Anneli. Det var vel egentlig ikke så mye fornuftig som kom ut av meg, men hun var der på telefonen for meg, og noe mer enn det trengte jeg egentlig ikke. Jeg orket ikke å lage meg mat etter treninga, så det endte faktisk opp med noen skjeer tiramisuis i stedet. Jeg bikket i titida, og fortsatte å snakke med henne.
Jeg sovnet faktisk med henne på tråden, men våknet igjen, sa hadet og god natt og ringte Kjersti. Hun var på tur til Nica. Nå har visst huseieren gjort det store igjen og funnet ut at det ikke skal være lov med katt likevel. Jeg skal ringe dit og ordne opp. Norsk lov tillater katt som husdyr, og Høyesterett har fastslått at utleiekontrakter som forbyr dette er i strid med loven, og dermed ikke gyldige.

Turbulent dag

Dette har vært en slitsom dag. Starten på dagen var forsovelse, så avisruta ble forsinket med tre kvarters tid. Da jeg kom hjem, gjorde jeg ikke så mye. Det ble en stund foran PC-en. Det hjalp det – jeg slappet av – men ikke så mye mer enn det. Så satte jeg meg ned og spilte litt Little Big Planet. Det ble ikke så lenge det heller, for jeg greide ikke brettet jeg holdt på med (det jeg stoppet på sist). Jeg satte på The Assasination of Jesse James by the Coward Robert Ford. Jeg så vel ca. en time av den, mens jeg sprang skytteltrafikk mellom stolen og ovnen, for det er så kortvarig varme fra den. Det ble bedre da jeg la isolasjonstauet på plass, da.
Jeg var ganske enkelt nede; hele tiden mørke tanker.

Jeg kjørte en tur bortover med hengerlasset med bygningsavfall. Det måtte betales for, så jeg kjørte tilbake. Imens skrev jeg med Susann. Det ble blant annet sendt «Ofte blir man overrasket når man ser hvor fort høsten tar over» og «Ja, du skulle vært her. Det blir stadig mer luft mellom trærne langs veien. Du skulle ha vært her.» Hun leste dem som de sto – ikke mellom linjene. Det var kanskje like greit. Hun har det jo så fint der nede.

Jeg dro tilbake til Næs. Jeg ville ha noe godt, så jeg kjøpte meg en baguette på Amundsen og med den en boks frukt-Burn. Av en eller annen grunn ble jeg i atskillig bedre humør etter det (ja, jeg hadde spist tidligere på dagen også). Faktisk bedret humøret seg så mye at jeg dro tidlig på lokalet for å trene.
I stedet for trening i en time, ble det mattelegging, og etter det en trivelig trening. Jeg synes også jeg hadde en bra åpningsprat med dem. En liten irettesettelse, og så litt filosofi.
Etter treninga dro jeg på Næsa, spiste kveldsmat og spilte kort med Mamma, tullet litt, og satte meg deretter ned for å skrive denne og de to foregående postene. Det ble, til tross for en mørk start, en fin avstlutning på dagen.

---

Jeg har forresten begynt å skrive en slags dagbok før jeg legger meg. Det hjelper.

Snart 30. januar

30. januar 2007 blir nok ikke glemt med det først. Nå nærmer det seg toårsdag for vendepunktet mitt, og jeg blir litt tankefull av det.
Nok om det. På tide å komme i gang for dagen.

P. S.: Da jeg så gjennom bloggen min, så jeg at den første posten min var først i mars, og i fjor skrev jeg ingenting om dagen.

Jeg kan nå nevne her hva som skjedde i fjor:

Jeg hadde invitert ut Charlotte for å kunne ta en liten prat, bare hun og jeg, og samtidig få sjansen til å gi henne en gave som takk for alt hun hadde gjort for meg, og ikke minst 30.1.2007. Det endte opp med at det var hun, Helge, Susann, Kjersti og jeg (m. fl.?) som gikk på Mama Rosa, i stedet for bare vi to. Det var jo trivelig det. Men... Ikke akkurat det jeg hadde planlagt. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre det samme i år.

Innspurt mot jul

Det har vært en travel tid, men nå begynner endelig jula å nærme seg, treninga er ferdig for sesongen, og jeg har bare to arbeidsdager igjen (som de fleste), før det blir en veldig kort juleferie. Her er bilder og filmer fra uka som har gått.

En lang dag og en lengre natt

Av og til er man sliten og klar fra start til slutt.

Jeg var en tur i Molde i går, og det er ingen tvil om at det var det rette den dagen. Det var en vanskelig, tung time, og jeg hadde lite lyst til å dra derfra. Men, det måtte jeg nesten gjøre… Det var forresten første gang på mange måneder at jeg greide å slappe av skikkelig.

Etter det var det arbeid. Nå kan jeg ikke si så mye om det, men det var i hvert fall godt å dra på trening, selv om ambivalensen skar seg inn. Det ble noen skikkelig gode økter med trening. Barnepartiet fikk en oppstrammer, og junior-/voksenpartiet fikk jeg tid til å prate ordentlig med, og gav dem noen bilder til hjep for å forstå forskjellen på å jakte på målet og veien til målet.
Etter treninga var det styremøte, og jeg fikk en lang liste over ting jeg skal gjøre. Snart er det årsmøte, og da er jeg ferdig med ledervervet mitt etter fire år. Det skal bli godt.

Etter det var jeg en rask tur hjemom, før jeg dro til Susann. Jeg måtte innom Isfjorden for å hente telefonen min først, og klokka ble faktisk elleve før jeg kom til henne. Vi ble sittende å prate til klokka var halv fem. Det ble helt klart fruktbare minutter, som ga økt innsikt.

Så var dagen omme, og jeg glemte å kjøre innom Isfjorden for å hente den gjenglemte ranselen. Dermed var det opp igjen i dag tidlig, og nå, endelig, tror jeg det er på tide å bevilge seg en blund på sofaen. Jeg skal tross alt på jobb i dag også.

Det blir i hvert fall utrolig godt å få avslutte dagen i dag med en tur i bassenget.

Misanthropia

www.vuni.net

Vi er i gang med et nytt år, og jeg har hatt det rimelig greit. Fjoråret ble avsluttet hos Susann, sammen med Raymond, Steven, Ann og Kjersti. Jeg tryna og slo kneet i veien da jeg skulle gå fra en rakett. Bortsett fra det, gikk kvelden fint.

Kjersti begynner å bli friskere.

I dag hadde vi besøk av Weronica og Christian. Robert var ned også, og vi spilte Kortskalle og spiste tandoori-kylling (laget av meg). Det var koselig å ha dem her. Det viste seg at Robert og CJ satt og fleipet om at jeg har porno på PCen min, og at visstnok det første jeg gjør når jeg fikser PCen min (gjorde det natt til nyttårsaften) er å få på plass pornoen min. Det hele ble startet av at jeg har et bilde av Carmen Electra på skrivebordet.

Skrivebordet er forandret nå. Jeg har valgt å laste ned flerfoldige bilder av Joakim Back – bilder han tydeligvis lagde under en hard periode. De bildene som vises over, er bare et knippe av det han har å by på. Og det passer meg veldig godt.

La cathédrale engloutie

Int.nasj. instr.kurs: 1830 -- hjemreise

Jeg tror nok dette var den stolteste av oss alle. Kjersti, Susann og jeg har fullført kurset, og vi har fått hvert vårt flotte sertifikat. Kurset var svært inspirerende, og jeg har fått mange nye innspill for hvordan jeg skal drive klubben videre. Jeg var utrolig stolt da jeg mottok sertifikatet fra master Andresen.
Nå er vi på tur hjemover. Det var ordentlig trist å reise fra Christian og Weronica igjen. Jeg har mer lyst enn noen sinne å flytte tilbake til Tromsø. Kjersti har tydeligvis veldig lyst hun også. Så forhåpentligvis blir det etter hvert.
Weronica: Jeg er utrolig glad i deg. Du hjalp meg ved å lytte da jeg trengte det. Jeg glemmer det aldri. Du er blant mine beste venninner.
Christian: Du er den kompisen jeg aldri hadde. Takk for det.
Even: Takk for at du alltid tar så godt imot oss hver gang vi er i Tromsø. Vi setter stor pris på det.

Internasjonalt instruktørkurs: 0400 – på Bognes

Nå sitter vi på Bognes og venter på ferga. Vi kunne ha tatt den som var her da vi kom, men endte opp på fergeleiet ved siden av, så nå må vi vente til halv seks før neste ferge går. Men det er ikke lange veien igjen nå. På tripptelleren står det at vi har tilbakelagt 125 mil. Det er inkludert den lille svippturen vi hadde mot Bodø, mens jeg sov i baksetet. Femogtyve mil til, og så er vi fremme i Tromsø.

Internasjonalt instruktørkurs: 2200 – Saltfjellet

Klokka ti, nå på kvelden, tok Susann over rattet igjen. Jeg har kjørt siden klokka tolv med pause da vi spiste middag og da Kjersti kjørte. Ryggen hennes sa stopp etter en time, men den timen med pause jeg fikk var det god hjelp i.

For øyeblikket er vi nesten ferdig med Saltfjellet. Jeg synes vi har holdt god fart, og fortsetter det slik er vi fremme før skjema.

All kjøringa har gjort meg stiv i nakken, så nå har jeg pakket halsen inn i det grønne, hjemstrikka skjerfet mitt, ei god pute og dundyna. God natt!

Internasjonalt instruktørkurs: 1630 – Nordland

Vi har ankommet Nordland, og været er strålende. Akkurat nå har vi stoppet på Trixie for å spise, etter å ha tilbakelagt ca 70 mil. Jeg tok over rattet i Stjørdalen, og Kjersti har tenkt å starte kjøringa nå.

Det er utrolig hvor mange trailersjåfører som ikke tar hensyn til hvor bred bilen deres er. Og når vi har kommet inn på nordlandsveiene, der veiskuldrene får Kløvstien til å se ut som en motorvei, da er det ikke morsomt å gnikke hofte med autovernet. Grmpf!

Bilen til Susann har et forferdelig drivstofforbruk – faktisk helt opp mot hva Mercedesen drakk. Så turen blir litt ekstra dyr. Men, men... Vi kommer oss frem! Og i morgen skal vi på Fokus. :-D

Internasjonalt instruktørkurs: torsdag 07.00

Klokka er sju og vi er underveis til Tromsø. Vi har vært i Isfjorden og sagt ha det bra og god bedring til Rita, som har blitt ordentlig syk. Siw blir heller ikke med -- hun skal ta seg av sin kjære. Jeg starter turen sovende, og har tenkt å overta rattet på Dombås.