Om selvskading

Dersom du plages av depresjon, angst og/eller er en selvskader, ikke les videre ennå. Ta deg først en tur innom Metanoia.org og les. Det hjalp meg, jeg håper det hjelper deg.

Jeg oppfordrer på ingen måte noen til å praktisere selvskading. Snakk heller med en venn eller Kirkens nødhjelp på 815 33 300. Vennen din kommer til å være glad for tilliten du gir ham eller henne; Kirkens nødhjelp er en hjelpetjeneste for alle, også ikke-religiøse, uten noe misjonerende program.

Noe av det jeg misliker mest med motebildet i dag, er emo-trenden. Jeg skjønner meg ikke på den. Hvorfor skal det være moteriktig å ikke ha det bra? Jeg opplever det som respektløst. Jeg er sikker på at noen av dem som velger å følge den moten, gjør det fordi de oppriktig ikke har det bra, og det gir dem noen tilsynelatende likesinnede – noen som aksepterer den de er.

Jeg har hatt diagnosen alvorlig depresjon og angst. Jeg hadde samtaleterapi i to år for det. Jeg var plaget av suicidal ideasjon, og mye av angstbildet formet seg vel etter det. De få som vet hva jeg tenker på, vet det, og det er nok, med mindre det viser seg at det er en genuin interesse blant noen av leserne om å få vite mer. Da kan jeg skrive mer utfyllende om hva det var.

Da ting var på det verste for meg, hadde jeg ingen lyst til å leve lenger. Det er riktig: Jeg har kone, jeg har familie og jeg har venner, men på tross av dette var det ingenting som ga meg lyst til å leve. Ingen livsglede eksisterte lenger. Etter hvert begynte jeg å gjøre noe jeg ikke er stolt av, men heller ikke er beskjemt av: Jeg begynte å skjære meg selv. Hvorfor? Selve handlingen, å finne frem barberbladet, sterilisere det, skjære et passelig langt, nøyaktig kutt, kjenne på blodet som renner og at såret åpner seg når man strammer armmusklene, for så å gjøre kuttet dypere og dypere; alt det ga meg en tankeflukt. Ingen ting eksisterte lenger. I begynnelsen var det en kanalisering av den mentale smerten til den fysiske smerten. Etter hvert var det tankeflukten som var det viktigste. Gjennom skjæringen kunne jeg leve en stund uten å ha en eneste torturerende tanke i hodet.

Etter hvert kom det fram av terapien, noe jeg helt hadde glemt: Da jeg var 14 – og var plaget på det verste – begynte å gjøre dette for første gang. Jeg hadde aldri hørt om noe slikt før (og leste og hørte faktisk om det først som noen-og-tyveåring (uten å da huske at jeg hadde gjort det selv) og følte svært sterkt for dem som gjorde det). Husk at dette var i 1994, da de aller, aller færreste hadde Internett, og det faktisk fortsatt var mange som ikke hadde hørt om det [Internett]. Jeg ville ikke at noen skulle oppdage at jeg gjorde det, for jeg skammet meg veldig over det, så i stedet for å bryte sundt et barberblad, brukte jeg passeren min. Det hjalp. På den tiden var jeg også kristen, og jeg håpte at å risse inn kors i armen skulle hjelpe. Det utgjorde ingen som helst forskjell. Etterhvert ble det bare en og annen vilkårlig strek.

Det er veldig lett å tenke om folk som er deprimert, og om folk med depresjon som skader seg selv på den ene eller andre måten, at de er mentalt svake, at de har en feil i hjernen – at de rett og slett er svake mennesker. Jeg var syk, ja, men jeg har og hadde ingen skade i hjernen. Nå som da, er det kognitiv terapi som skal gjennomføres. Det ble selvsagt vurdert hvorvidt jeg skulle ta i bruk medisiner, for det er mange med depresjoner og lignende plager som har det grunnet kjemiske feil i hjernen. Det gjør dem da ikke svake! Tro du meg: det er tvert imot.

For meg var det å skjære meg selv et valg jeg brukte lang tid på å ta. Jeg visste konsekvensen av det, at jeg risikerte at det skulle bli en avhengighet. Det føles som en sterk mental rus; tid og sted forsvinner. Men deri ligger også problemet: For meg var det et redskap for å overleve. Når ideasjonen grenset til handling, hjalp det meg til å styre tankene vekk en stund, så jeg til slutt fikk samlet meg og gjort noe helt annet etterpå – noe som ikke var farlig for meg. Når det kommer til stykket, er det ingen helsemessig risiko ved det å skjære seg, så lenge man er hygienisk (og ikke skjærer for dypt). Det eneste problemet er at man ender opp med arr resten av livet (mindre problemetisk) og at man blir stigmatisert av venner og samfunn for øvrig (mer problematisk).

På ingen måte skal noe av dette oppfattes som en oppfordring til å skade seg selv på noen som helst måte. Jeg følte at jeg måtte få fortalt hva jeg gjorde og hvorfor jeg gjorde det. Jeg tar sterk avstand fra fordomsfulle holdninger om hva og hvem folk som sliter med den mentale helsen sin er. Ingen reagerer negativt hvis noen har knekt foten sin, til tross for hvis det skjedde som følge av dumdristighet og tanketomhet. Mentale lidelser vises som regel ikke, men er ofte desto farligere. En mental lidelse er i verste tilfelle en dødelig sykdom. Dersom du kjenner noen du tror eller vet ikke har det bra, bry deg om vedkommende! Gi en klem. Ikke still tankeløse spørsmål som jeg skrev om tidligere, men vær litt mer våken og mottakelig for de signalene du måtte få, for de er der. Les mellom linjene på det som blir sagt, for ofte (hvis flere er som jeg), sier man det til vennen sin, men ikke direkte, i et håp om at den andre skal forstå og kunne hjelpe. Man vil ikke være til bry, men dersom man sier det skjult mellom ordene man kommer med (Det er rart hvor fort høsten kommer. kan være nettopp det, men også Jeg er overrasket over hvor fort jeg synker ned i et tankehelvete.), føles det som man gir den andre anledning til å ta valget: om en greier å være der og høre ubehagelige ting, eller om man velger å la være. Det føles som man er vennlig mot den andre og gir personen anledning til å slippe det ubekvemme. Egentlig burde man vel ha mer tro på vennene sine enn som så.

Jeg har etter hvert lært meg å være mer direkte. Jeg har mange gode venner, og flere av dem har hjulpet meg direkte gjennom å være der, bry seg og i det hele tatt gjøre det gode venner gjør. Det er utrolig hvor mye en uventet telefon (Hadde bare lyst å prate litt med deg.) betyr. Jeg har også hatt en del samtaler i det siste som har vart både en halvtime og en time, der det flere ganger i løpet av den tiden ikke har blitt snakket om noe. Jeg har ganske enkelt fått lov til å ha den andre på tråden. Det er faktisk fantastisk godt når noen er villig til å bruke tiden sin slik, og er til uendelig god hjelp. Jeg er nok et menneske med et stort behov for å være sosial. Noen er slik, mens andre trenger avstand, men tilgjengelighet når behovet melder seg.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte, men tenk i hvert fall på dette: Du vet aldri helt og fullt hvem medmennesket ditt er. Ikke stigmatisér! La være å sette folk i båser. Hvis du er den heldige som kom deg gjennom vanskelige tider uten verken profesjonell eller legehjelp, så vær takknemlig for det. Ingen er som deg, og ingen er som meg. Respekter menneskene rundt deg, og kast stempelet ditt. Når vi møter mennesker med et åpent og mottakelig sinn, blir det mye lettere å bli bedre kjent med hverandre og å utvikle oss selv som gode medmennesker.