Nytt liv i bloggen (igjen)

De siste par dagene har jeg endelig fått skrevet her igjen, og jeg fikk jo faktisk lagt ut noe i mai også. Det har vært godt. Denne gangen tenkte jeg at jeg skulle la dem som er innom her og leser få fortelle meg hva de ønsker å lese om, så jeg har laget en liten undersøkelse. Jeg har tatt ganske mange ulike emner på universitetet, så foruten rollespillpunktet, har jeg faktisk besvarelser i form av eksamener eller arbeidskrav innen alle emnene nedenfor. Hva vil du lese om videre?

Aller siste eksamen på UiT avlagt

Klokka halv åtte i morges gjorde jeg ferdig eksamen i LAT-2121 Eldre latinsk komedie. Jeg valgte å fokusere på metrikk, slik jeg også gjorde i det forrige emnet, LAT-2122 Latinsk språkhistorie. Jeg fikk A på den eksamenen, og det var en av de vanskeligste jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg greier å opprettholde det til dette emnet. Jeg valgte ei uortodoks tilnærming til denne semsteroppgaven, og skreiv om metrikk, der jeg prøvde å analysere og forstå den som musiker. Jeg tror det kan bli bra, da; jeg får bare krysse fingrene.

Det som er spesielt for meg med dette, er at dette er den aller siste eksamenen jeg tar på Universitetet i Tromsø. (De heter visst det igjen …) Neste trinn på veien er å flytte, og vi er godt i gang med pakkinga. Kjersti skal dra ut i felt neste uke (Hålogalandsveien), og jeg blir hjemme mesteparten av sommeren. Jeg har arbeidet som tekster å hvile på, men vi må jobbe hardt skal vi greie å samle midlene til å finansiere et skottlandsopphold. Første tue som står i veien er å skaffe rundt 100 000 kroner til skolepenger – hvert år. Vi er ikke sikker på hvordan vi skal gjøre det, og alle tre søknadene jeg hadde inne om finansiering mislyktes. Heldigvis har jeg veiledere der som er nokså irritert over at det ikke gikk gjennom.

Nå er det uansett på tide å ta det med ro et par dager. Neste uke er det fullt kjør med teksting på dagtid og pakking på kvelden. Partiet mitt skal gradere seg på onsdag, og det blir ei uhøytidelig avslutning da, med mulig filmkveld i ettertid (man vet jo hvordan ting er). (For jeg har jo endt opp med en klubb der det å dolke en i ryggen og hvile beslutningene sine på falske premisser og ubegrunnede mistanker er i orden.)

Jeg tror jeg skal benytte muligheta nå i nærmeste framtid og legge ut oppgavene mine i bloggpostform. Det er ganske mye arbeid, særlig med tanke på referansene, men det er verdt å gjøre det.

Søknad om ph.d.-stipendiat i Glasgow

Denne sommeren var jeg i London og besøkte Ingrid-Eling og Robert. Målet med ferien var å knytte akademiske kontakter, og det lyktes jeg med; jeg fikk særlig god kontakt med Matthew Fox fra Glasgow, og gjennom ham Catherine Steele. De har fulgt meg tett siden da, og jeg har jobbet med prosjektskissa med dem. Og nå …:

Nå er det med andre ord bare å vente på resultatet. Fingrene krysses! Matthew sa i den siste e-posten han sendte til meg at prosjektet var It looks very strong og at Your project comes across clearly, which is the main point. Det lover jo godt.

Nå gjenstår det bare å greie å fullføre eksamenene mine her. Jeg har brukt litt for mye tid av eksamensskrivetida mi på å gjøre ferdig søknaden. Jeg gjør ferdig det 80. studiepoenget mitt, denne gangen i latinsk epigrafi. Men nå er den sendt, den er bekreftet mottatt, og jeg kan konsentrere meg om skrivearbeidet. Jeg gleder meg.

Intermezzo

Første eksamen fullført

Vi har kommet halvveis i semesteret, og innspurten har begynt. I dag var det innlevering av den første eksamenen i emnet arv, eiendom og giftermål i europeisk middelalder, og oppgaven vi fikk var å drøfte aristokratiets reaksjon på kirkas ekteskapspolitikk. Det er ikke blant de beste oppgavene jeg har skrevet med tanke på å faktisk svare på oppgaven, men innholdet er greit nok, så som vanlig deler jeg den. Dersom du har lyst til å lese Eksamen № 1, HIS-2013 – Det vesteuropeiske aristokratiets reaksjon på kirkens ekteskapspolitikk i middelalderen, er det bare å laste den ned fra Google Disk.

Neste stopp: Eksamen i gotisk transkripsjon.

Oppdatering:

Oppdatert den 23. mars 2013.

Gotiskeksamenen gikk strålende, så nå kan man ta seg en velfortjent liten ferie. I dag skal vi besøke Elena og Stano, i morgen blir det forhåpentligvis rollespill med Imladris-gruppa, og til uka håper jeg å kunne kjøre en runde rollespill hos Christian og Nica. Ferie blir godt.

Og så var det juleferie igjen

I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.

Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.

Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.

Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.

Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.

Bacheloroppgave i historie: endelig fullført

En slitsom høst er snart ferdig; det eneste som gjenstår nå er eksamen i ex. fac. på torsdag kommende uke. Denne høsten hadde jeg altså valgt å skrive bacheloroppgave, som i historie ikke er et obligatorisk emne. Vi hadde fire samlinger i løpet av høsten, og jeg var allerede fra tidlig av klar over hva jeg ønsket å skrive om, men prosessen skulle vise seg å ikke bli så enkel som jeg håpet

Første post om bacheloroppgaven var «Bachelorprogrammet påbegynt», skrevet lørdag 1. september 2012. Den andre, «Bacheloroppgave II: Problemstilling», ble skrevet tirsdag 4. september 2012. Siden da kunne jeg selvsagt skrevet mer, men skriving og lesing – i stor grad på andre fag – kom i veien. Så kom innspurten, og så gikk det bra til slutt likevel.

Det jeg håpte å kunne ta for meg, var – ikke overraskende – romerne. Jeg hadde fra forsommeren tenkt på å skrive om engelsk økonomi i tidlig middelalder, men oppdaget etter hvert hvor mye jeg savnet å lese om og studere antikken. Jeg satte emg derfor fore å forsøke å få skrevet om romerne i stedet, men det skulle vise seg å ikke la seg gjøre. Den endelige oppgavetittelen min ble derfor Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Oppgavens emne valgt, måtte jeg bestemme meg for hvilken periode jeg skulle ta for meg. Jeg ønsket å fokusere på tida fra rundt år 600 til rundt år 1000, men dette forutsatte at jeg sa litt om bakgrunnen for situasjonen i England rundt tida da myntvesenet (gjen)reiste seg, og jeg måtte naturligvis også ta litt for meg situasjonen rundt år 1000, slik at trådene, utviklingstrekkene, kunne nøstes opp for leseren. Heldigvis slapp jeg å snakke alt for mye om området utenfor England, noe som begrenset oppgavens omfang betraktelig. Likevel, ettersom England ikke var isolert, var det likevel nødvendig å ta for seg de omkringliggende områdene kort. Oppgaven har dermed blitt ganske omfattende, og jeg måtte derfor snakke om store emner i svært korte trekk.

Muntligeksamenen skulle ta for seg nettopp det. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før en eksamen som til denne, og det med god grunn! Selv om jeg syntes jeg hadde levert et godt produkt, var det såpass mange ting jeg var usikker på om jeg hadde tatt for meg godt nok, med god nok kvalitet, til at jeg kom til å få den karakteren jeg ønsket. Jeg bestemte meg derfor for ikke å sjekke karakteren min før jeg gikk inn; karakterene ble publisert halv ti på morgenen samme dag som muntligeksamenen. Dette spurte de meg om, da jeg kom inn (om jeg hadde sett hva jeg fikk), og jeg svarte at «Nei, det har jeg ikke. Jeg ønsker ikke å vite hva jeg har før jeg går inn, slik at jeg kan møte eksamenssituasjonen med blanke ark.»

Jeg ble spurt om jeg kunne fortelle litt om hva jeg syntes var oppgavens sterke og svake sider, og snakket litt om det. Videre snakket vi litt om språk, og den eksterne sensoren var svært begeistret for at jeg skrev på radikalt bokmål; jeg var den eneste av de åtte han hadde lest som hadde gjort det. Språk er viktig, fortalte jeg, og jeg mener hvordan man formulerer seg har mye å si for hvor lett man greier å kommunisere med mottakeren. Jeg valgte derfor radikale former av substantivene, fordi disse er tettere knyttet opp mot dialekten min.

Professor Richard Holt hadde, ikke overraskende, vanskelige spørsmål til meg. Jeg ble spurt om hva sceattas var for noe, hvorfor de ble til, og kom etterhvert frem til de riktige svaret (handel med frankerne/merovingerne); han spurte videre om hvordan man vet hvor mye mynter som ble slått. Jeg ble spurt en hel masse andre spørsmål også, og jeg svarte godt på alle bortsett fra et av dem, der jeg måtte be om hjelp i riktig retning.

Da jeg var ferdig, ble jeg spurt om å vente på gangen, og jeg ble etter ei stund kalt inn. De fortalte meg: «Hvis du ser på oppslaget i gangen, vil du se at det der står det en B. Men det er en sterk B, og som vi sa innledningsvis likte vi oppgaven din veldig godt. Du har vist at du har en veldig god oversikt og vi mener derfor du skal ha en A.» Hurra! Og slik ble det.

Til slutt spurte de meg om jeg hadde noen planer for et masterstudium, noe jeg allerede har tenkt på lenge. Så langt har jeg penset meg inn på å skrive en oppgave om hvordan mannsrolla utviklet seg gjennom antikken, avsluttende med keisertida. Vi får se hva det blir til; spennende blir det i hvert fall.

Oppgaven hadde aldri blitt det den var uten alle de gode vennene jeg har her oppe. Kjersti har selvsagt vært essensiell, for det har vært mange sene kvelder på universitetet, og hun har vært svært tålmodig. Marie-Victoria, ei fantastisk jente, har vært suveren å ha i nærheten, og mange gode klemmer har gjort dagene lettere. Weronica har hjulpet meg også, og som vordende historiker, kunne hun gi tilbakemeldinger som andre ikke så. I tillegg har jeg fått god hjelp av blant andre Sjart (Jens-Arthur). Sist, men ikke minst, må jeg ikke glemme Robert, som hjalp meg med redigering av et par av bildene. Så alle de som har vært så vennlige, får herved en stor, stor takk.

De som ønsker å lese oppgaven min, kan gjøre det via Google Disk. Jeg har foreløpig ikke korrigert de småfeilene jeg fant etter å ha levert den inn, men lenka kan jeg nå gi likevel. Så her er den: Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Eksamen: HIS-1011

Sekstimers skoleeksamen i «Afrika på 80 dager»

I dag var det skoleeksamen i afrikakurset til postdok. Christine Smith-Simonsen, et av de mest interessante fagene jeg har tatt. Det var tre grunner til at jeg valgte å ta emnet: For det første syntes jeg det var en stor mangel i den såkalte verdenshistoria vi hadde hatt, for Afrika var nærmest fraværende. For det andre var dr. Smith-Simonsens par timers forelesning for oss i løpet av forrige semester, og de var så gode at jeg ønsket mer undervisning av henne. Til slutt må nevnes anbefalinga Jonas Karlsen ga av kurset hennes etter selv å ha tatt det, der han sa det var det beste emnet han har hatt. Jeg er enig med ham.

Men nå er semesteret ferdig, og det er veldig godt å være ferdig med emnet, for da var mye pensum, og det har vært veldig mye lesing nå den uka som har vært. Nå har det seg slik at universitetet har endret hvordan skoleeksamenene skal leveres inn. Vi fører nå inn på gjennomslagspapir, og får med oss en kopi hjem. Eksamenen gikk strålende – jeg leverte hele sytten sider! – så jeg tenkte jeg skulle skrive den ned her på bloggen min.

Eksamenen bestod av to deler. Jeg siterer (med småfeil og alt):

HIS-1011

Afrika på 80 dager.

Emner fra afrikansk historie

Høst 2012

6-timers skoleeksamen 23. november

Hjelpemidler: Ingen

Bokmål:

Eksamenen består av to deler, der del B er den som bør vies mest tid/plass

Del A

Svar kort på tre av følgende spørsmål:

1. Hva er hovedelementene i følgende tre perspektiver innen afrikansk historieskriving: koloniskolen, afrikanister og de radikale?
2. Hva er monokulturer/cashcrops, og hvilken effekt har de hatt på afrikansk økonomi og samfunn?
3. Hva ligger i begrepet kondisjonalitet i bistanden?
4. Hvilke typer kilder brukes i afrikansk historieskriving?

Del B

Svar på én av følgende oppgaver:

1. Drøft forutsetningene for statsdannelser i Afrika før kolonitiden
2. Hvordan oppstod den transatlantiske slavehandelen, og hva ble dens konsekvenser?

Som nevnt gikk det heidundrende bra. Nedenfor følger ei avskrift av eksamensbesvarelsen min. Det er utvilsomt partier som kunne vært skrevet bedre, men ha i bakhodet at dette er en skoleeksamen, ikke en hjemmeeksamen, og det begrenser seg litt av seg selv da. Jeg har gjort mitt beste for å skrive eksamensbesvarelsen så eksakt som mulig, inkludert skrivefeil (men det kan selvsagt hende at det har kommet inn flere).

A: Kortsvar

1 a) Koloniskolen (heretter «ks»)

Ks. var den rådende retninga frem til 1960-tallet, da de afrikanske statene begynte å frigjøres. Før kolonistene var det i henhold til ks. ingen afrikansk historie; det stillestående var et felt for arkeologer og antropologer. Man må samtidig se dette i sammenheng med at historie tidligere kun var ansett for å beskjeftige seg med skriftlige kilder, og man hadde da ikke kjennskap til de (relativt fåtallige) skriftlige afrikanske kildene, slik som de på ge’ez.

Det som fantes av afrikanske høykulturer ble forklart med påvirkning utenfra, og da særlig fra blekhudete folk. Sosialdarwinistisk tankegods preget også skrivinga. Afrikanerne ble sett på som hjelpeløse, og vi, europeerne, hjalp (i følge ks.) afrikanerne ved å gjøre «vår kristne plikt» og sivilisere dem.

1 b) Afrikanister (fra 60-tallet og utover, da mange afrikanske stater var blitt frigjort og optimismen rådde):

Som en konsekvens av de amerikanske borgerrettighetskampene, ble det et sterkt fokus på ens røtter, som igjen førte til ei, innen akademia, afrosentrisk retning. Man ønsket å finne tilbake til Afrikas storhet, men gikk i den såkalte Trevor Roper-fella (å argumentere på andres premisser) ved å igjen skrive eurosentrisk – altså historie på europeiske, vestlige premisser – for å slik vise prekolonial storhet; dette ved å vise at «også Afrika har hatt» europeiske samfunnstrekk, som for eksempel føydalistiske samfunnsstrukturer, eller byer med samme prestasjoner og makt som europeerne hadde hatt.

1 c) De radikalse (slutten av 60-tallet og utover 70-tallet):

Etter den afrosentriske oppblomstringa, og etter at stort sett alle afrikanske stater var blitt frigjorte, hadde man trodd at Afrikas problemer skulle løse seg selv; bare Afrika ble fritt, skulle alt bli bra, for alt var jo bedre før kolonistene (et godt eksempel på essensialisme). Men det gikk altså ikke slik, og man begynte å spørre seg «Hva gikk galt med Afrika?» Den tidligere positivismen ble snudd til negativisme, og man så at man måtte begynne å se på Afrikas dypere strukturer for å se om man fant svarene der.

2)

I en monokultur dyrkes kun ett jordbruksprodukt, og det gjøres med kun et økonomisk mål for øye. Man produserer altså ikke mat¹⁾

¹⁾ Eller for den saks skyld tobakk, palmeolje, hamp, eller lignende.

i egenbergings øyemed (her da også forstått i ei utvidet, nasjonal betydning), men for salg til en utenforstående. Som en konsekvens av dette, har afrikansk jordbruk blitt svært sårbart for internasjonale fluktuasjoner. Når etterspørselen har blitt lav, har dermed inntektene blitt for lave til at de har tjent nok til å kunne brødfø seg selv. Den grusomme ironien ligger jo da særlig i hvordan jordbrukere selger maten de selv har produsert, og ikke får råd til å kjøpe den sammen maten til seg selv.

Mye internasjonal oppmerksomhet har blitt rettet mot afrikanske ledere de senere årene for at de tillater borgerne sine å sultes mens de har store matlagre klare for salg, for å sikre landet (eller seg selv) en kortsiktig gevinst heller enn å planlegge for en sterk og sunn samfunnsøkonomi.

I norske media, blant annet av NRKs radio, har også norsk kjøttnæring vært i ilden, sli bl.a. amerikanske og kinesiske selskaper tidligere har vært. Store mengder varer kjøpes opp til urimelig lave priser; dette blir dermed ei indirekte oppfordring til monokulturdrift, i og med at man for å få ei rimelig avkastning må produsere i urimelig store kvanta, som igjen gjør afrikansk potensiale for positiv økonomisk vekst og samfunnsutvikling mindre realiserbart.

4)

I afrikansk historiografi er man mer avhengig av andre kilder enn de skriftlige, ganske enkelt fordi det er svært få av dem. Hva gjelder nettopp de skriftlige kildene, har man fra tidlig tid, bot bortsett fra egypternes, stort sett kun etiopernes ge’ez-skrifter å ta av; de er til gjengjeld svært rikholdige. I senere tid er det derimot svært mange flere å ta av. Araberne, som eksempelvis ferdamannen Ibn Battuta, har skrevet mye. Etter europeernes ankomst, har vi et stort antall skrifter fra for eksempel skipsførere og misjonærer. Man regner òg med at det finnes store hit til uoppdagede arkiv i den arabiske og sørsentralasiatiske verden.

Hva gjelder andre vitenskaper, har det vist seg at afrikansk historieforskning har krevd en større grad av samarbeid på tvers av fagfeltene enn hva som har vært gjort tradisjonelt. Arkeologi har kunnet gi svar på spørsmål vi ellers ikke ville fått vite mer om. Den store korsikaneren, Nabullione Buonaparte,¹⁾

¹⁾Altså Napoleon

hadde med seg en hærskare vitenskapsmenn da han dro til Afrika; med dem startet bl.a. egyptologien.

Språkvitenskap har vært essensielst for å kunne lære om folkeforflytninger. Vi vet at de bantutalende spredte seg svært raskt på grunn av hvordan dialektene (i vid forstand) hører sammen, og at Madagaskar-folket stammer fra Indonesia, da gassisk har et vokabular halvt bestående av indonesiske ord.

Også botanikk har vært nyttig; de har vist hvordan flere afrikanske vekster (for eksempel kinapotet) har kommet til fra andre verdensdeler eller har spredd seg internt (vandrere som hadde meg seg mangoer spyttet ut steinene underveis).

Kunstvitenskapen har kunnet lære oss om prehistoriske samfunn, for eksempel ved å studere veggmaleriene i Sahara fra den tida det var frodig (for 5000 år siden).

B2: Transatlantisk slavehandel: Hvordan den oppstod og konsekvensene av den.

De afrikanske samfunnene hadde, slik vi i Europa hadde,¹⁾ lange tradisjoner for slavehold. Mange faktorer gjorde dette gunstig, men i første rekke bør to trekkes frem. Førs av alt (siden den transatlantiske slavehandelen dreide seg om økonomi) bør nevnes maktforhold. I motsetning til i Europa, var det i Afrika ingen mangel på land, så økonomisk og personlig styrke kunne vises ved å ha stor tilgang på arbeidskraft, som var en konstant knapp ressurs. Selv i områder med høy stammetetthet, kunne man gjerne ha ei befolkningstetthet på seks mann per kvadratmeter. For det andre bør trekkes frem status. I et landområde der overlevelsessjansen er såpass lav, blir samhold innad i familie og slekt svært viktig for beskyttelsens del. I tillegg, med den høye graden av barnedødelighet som hersket, blir det viktig å utnytte fødselspotensialet maksimalt, særlig ettersom slektstilhørighet for ledere oftest ble regnet patrilinealt, i stedet for matrilinealt slik det ofte ellers var; å ha slavinner blir dermed en enkel måte å sikre slektas fortsatte dominans.

¹⁾ Dette kan virke eurosentrisk, men er ikke ment slik.

Tilhørighet var, i følge både Bull og den slaveriromantiserende Lovejoy, essensielt for å være fri; frihet ble gjerne definert nettopp som det å ha tilhørighet, så en vanlig måte å straffe grove forbrytelser var ved idømmelse av slaveri, og dermed tap av familiebånd. Det var derimot mulig for en slave å gjenvinne tilhørigheta ved god tjeneste, eller i hvert fall for barna å få en halvfri status²⁾ og disses barn igjen å frigives, så det var en sosial dynamikk i virke.

²⁾Gode slaver kunne òg belønnes ved å få kone og å få tillatelse til samkvem.

Med tanke på de to første punktene, tilgang på arbeidskraft og familieforøkelse, var en vanlig måte å besørge dette, ved å ta krigsfanger. Ofte var man da ute etter kvinner, og dette gjerne av tre grunner: Primært skyldtes det nok at det var de som stod for jordbruket, så det var økonomisk gunstig. Sekundært, men ikke langt bak, kan trekkes frem potensialet de ga for ytterligere familieforøkning, samt makta som lå i det å ha råd til å ha konkubiner. For en fyrste (høvding/emir/konge) å ha hundre konkubiner, var slett ikke unormalt. Tertiært bør nevnes den motsatte konsekvensen dette fikk for fienden; han mistet nettopp det nevnt i én og to.

Alt dette viser hvordan det allerede hersket en indre dynamikk fremhevende slaveri da europeerne kom. Man må heller ikke glemme at ved disses ankomst³⁾

³⁾Strengt tatt: ankomst for andre gang. Man må ikke glemme romernes tidligere tilstedeværelse.

hadde det allerede vært et marked mot Arabia i et halvt årtusen. Portugiserne var de første, og søkende ei rute rundt Kapp det gode håp og videre mot India, opprettet de etter hvert kolonier for drift av sukker- og tobakksplantasjer. Portugiserne satte støtet inn spesielt langs Øst-Afrika-kysten, men det ble etter hvert for dyrt å drive det – kanskje særlig ettersom det fortsatt var noen århundrer til Suzekanalen skulle bli bygd, så de trakk seg etter hvert til dels ut.

Særlig Nederland, men også England,³⁾

³⁾Som frem til godt inn i det forrige århundret var synonymt med Det britiske imperiet.

skulle seile frem som de viktigste nye sjømaktene. På mange måter kom de til dekket bord, for markedet var allerede der. Man slo tidlig fra seg plantasjedrift i Afrika; før kininens inntog var europeeres dødelighetsrate 75% innen det første året, men kyststripene var dog bedre. Det ble derfor satset på transport av afrikanske slaver, da særlig negre, til blant annet De vestindiske øyene, Jamaica, Brasil, U.S.A. og ellers i Nord- og Sør-Amerika, samt blant annet til de indiske besittelsene. Ettersom afrikanerne hadde hatt en gradvis kontakt med europeerne i århundrer forut, var de betydelig mer hardføre enn for eksempel indianerne, som i stor grad ble utryddet på grunn av europeiske sykdommer. Det var med andre ord et spørsmål om økonomi: svarte, afrikanske menn var gode å arbeide, de tålte sykdommene godt, og de tålte (dessverre) mishandlinga de ble utsatt for godt nok til å bli en ettertraktet vare.

Afrika var nå blitt del av en internasjonal økonomi. Europas ledende makter, samt U.S.A., var blitt godt industrialisert, og hadde varer å tilby som afrikanerne var interesserte i. Slaver ble solgt for munnladningsgeværer, brennevin og europeisk tøy, og førstnevnte vare la grunnlaget for oppkomsten av de såkalte geværrikene. Man skulle altså indirekte bidra til ei samling av afrikanske nasjonalstater.

Ei forharding av afrikansk sinnelag begynte å vokse frem. Parallelt med dette begynte abolisjonismebevegelsene å vokse seg sterke. Egne merkevarer «ikke tilvirket på slaverygg» kom i salg, nærmest som en slags Fair Trade-forløper. Kirka var, akkurat som i middelalderen, svært frampå for avskaffelsen av slaveri. Det var likevel økonomi som skulle bli avgjørende for mange nasjoners avgjørelse, som f.eks. Danmark-Norge, for å endelig ta avgjørelsen om å avskaffe det.

Man anser 1888 for å være den endelige sluttdatoen for den transatlantiske slavehandelen, ved at det siste gjenværende markedet – Brasil – ble lukket. Konsekvensen av å ha åpnet for kjøp av 60 000 slaver i året lar seg imidlertid lett spores; at kjøperen sier nei betyr ikke at varen ikke lenger finnes. Som nevnt ble mange afrikanske samfunn forherdet av at man over tid hadde opplevd et fall i etterspørselen; det var tross alt en rundt århundrelang prosess å oppheve slavekjøpet. Med lavere etterspørsel blir prisene lavere, og selgerne måtte gjerne ut med en tiende i toll på verdien av slavene for hver stasjon, og endte ofte opp med å bare få betalt rundt 15% – en drøy sjuendedel – av salgsverdien; de måtte dermed skaffe stadig flere slaver for å tjene det samme som før. Ei urolig tid full av frykt for slavejegere gjorde at folk begynte å holde ungene innenfor bevoktede innhengninger, mens bønder og (vanlige) jegere måtte bevæpne seg når de skulle ut. Særlig rundt Niger ble det satdig vanligere at høvdinger ofret hundretalls slaver til begravelser såvel som fester, for de var blitt en billig måte å uttrykke makt på. Med den utstrakte lemlestinga, massevoldtekta og drepinga som skjedde, kan kong Leopolds galskap i Kongo nesten se normal ut.

En plass mellom 11 og 15 millioner slaver, rundt dobbelt så mange menn som kvinner, ble fraktet over Atlanterhavet. I begynnelsen var det vanlig med en dødsrate på rundt 20%, men man greide etterhvert å få den ned til rundt 10%.⁵⁾

⁵⁾Dette gjaldt dog òg sjømennene om bord.

Dette var over en periode på rundt 500 år, og når man legger til den arabiske handelen (som gikk over rundt ett årtusen) samt andre «småkjøpere» i denne perioden, som Danmark-Norge som stod for rundt 1,7%–1,8% av all frakt, ender man opp på rundt 28 millioner. Ettersom intensiteten i den transatlantiske tida var såpass høy, og de foretrakk menn fra rundt 20–35 år i et forhold på ca. 2:1 (menn:kvinner), har det fra flere holdt blitt hevdet at det rent demografisk ikke hadde så stor effekt for befolkninga, ettersom polygami gjorde det lett «å utnyttet fødselspotensialet maksimalt» Andre har derimot hevdet at nettopp det at det var menn i nettopp denne alderen som ble tatt ut av Afrika, har vært en kraftig demper på Afrikas muligheter til å bli en likestilt del i en verden som da begynte å industrialiseres.

Det er mange andre problemer knyttet til frarøvinga av menneskers frihet for ega vinnings skyld. Selv om det har blitt påstått at den transatlantiske slavehandelen var nødvendig for U.S.A. og England å industrialiseres, har dette blitt avvist, da ingen av disse nasjonene hadde en slaveøkonomi da industrialiseringa startet. Likevel, og dette er viktig: slavehandelen ser ut til å ha vært sterkt bidragende for Europas og U.S.A.s økonomiske vekst, ettersom man var i stand til å produsere store mengder dyre varer til en svært lav pris.

Etiopia søkte seg inn i Folkeforbundet i 1922, men fikk søknaden avvist fordi de fortsatt støttet seg på slaveri. Det opphevde dette ved lov, og ble medlem i 23. Selv om slaveriet ble juridisk opphevet, var det likevel fortsatt i virke, for det ble på nytt opphevet i vår levetid.

Selv om det, til å begynne med i hvert fall, ikke så ut til å være annet enn økonomiske motiver som lå bak igangsettelsen av storstilt slavehandel, utviklet det seg etter hvert en rasebegrunnet forsvarelse av det. I såvel U.S.A. som også søndre Amerika har bevisstheten rundt negroides opphav vært sittende i folks bevissthet helt opp til vår tid. I dagens «forente» amerikanske stater, er det en beven særlig blant kristenkonservative republikanere over det faktum at hvite om ikke lenge ikke lenger er i flertall til svarte. Svarte er fortsatt de fattigste i Statene, og i Sør-Amerika er det ikke uvanlig for svarte å være utestengt fra politiske verv. Etterdønningene fra den transatlantiske slavehandelen kan altså fortsatt ses og føles.

Byrden ligger dog ikke utelukkende på hvite. Riktignok var det vi som tilbød oss å kjøpe, og det i en forferdelig (i ordets rette forstand) stor skala, men det er ikke til å komme fra at afrikanere selv stod for jakt og levering av bytte. Et oppgjør med endemiske forhold har latt vente på seg; ei historie fra ei av årets «Afrika på 80 dager»-studiner kan vise dette: Under utveksling til Afrika opplevde hun foreleseren i afrikansk historie å utbryte «The Europeans should never have come!» til ellevill jubel fra klassen; de to europeiske studentene kunne ikke annet gjøre enn å forsøke å gjemme seg i stolene som best de kunne.

Det er klart at utnyttelsen vår har etterlatt sår som vanskelig heles, men for at det skal skje, må vi historikerne våge å åpne de kapitlene vi helst ikke vil lese, lese dem, og så formidle dem slik at verden kan komme seg videre. Selv omd et allerede lå til rette for å sette i gang storstilt slavehandel, gjorde inngripen vår på grunn av det vanvittig store omfanget det var snakk om, at den naturlige dynamikken som lå i slaveriet, der status kunne endres over tid, ble ødelagt, og slaven, som tidligere i det minste hadde vært et menneske, ble et objekt med kun en salgsverdi på hodet. Det ser ut til at vår råe utnyttelse av Afrikas ressurser, og da særlig menneskene, førte til en kollaps i den selvregulerende mekanismen og forandret Afrika for alltid.

Exāmen philosophicum II: muntlig eksamen

For kort tid siden skrev jeg om skriftligeksamenen min i ex. phil., og i dag hadde jeg muntligeksamen. Egentlig burde jeg lese på eksamen til i morgen nå, men jeg trenger å få det ut av systemet så jeg greier å konsentrere meg videre.

Jeg sov dårlig i natt; jeg tror jeg var våken fra ca. tre til seks, men de siste to timene sov jeg nokså greit. Jeg kom meg opp, tuslet på badet og tok meg en dusjet, og nybarbert og velduftende tok jeg på meg den grå dressbuksa, ei burgunderrød skjorte og et skråstripete slips. Jeg synes det var godt å gjøre seg litt ordentlig før jeg skulle av gårde. Jeg laget meg en god frokost, leste litt videre samtidig (Descartes), og dro til universitetet klokka kvart på ti; eksamen skulle starte elleve. På uni, etter å ha funnet ut hvor eksamen skulle være (det viste seg å være i undervisningsrommet vårt) traff jeg på en kar fra Alta som kjente meg igjen fra samlinga med masteren, og vi snakket litt om hvordan det gikk med lesinga, hvordan det gikk med treninga, og planene hans for videre gradering. Så tuslet han bort til noen kjente, jeg leste litt videre, og gikk så ned på Imladris, hvor jeg ble sittende å prate med Kim André om hvordan Aristoteles’ filosofis konklusjoner hadde vært hvis han hadde hatt tilgang på den kunnskapen vi har i dag. Premisset jeg la frem, er at siden metoden er god, ville en endring av forutsetningen ført til nye konklusjoner; Kim mente at metoden og forutsetningen begge var god, så han ville ikke endret på noe. Diskusjonen var interessant og fruktbar.

Så var det på tide å gå opp. Jeg kom inn, leverte fra meg boka til ham, og ble gitt plass ved bordet. De kommenterte først oppgaven min, og mente den var interessant lesing – de likte den – og nevnte at jeg hadde tatt opp både Aristoteles, utilitarismen og Kant. Første spørsmål kom, og det var om jeg kunne si litt om Platon, hvorpå jeg repliserte om de var ute etter idélæra, som ble bekreftet, og jeg snakket om læra hans, først med eksemplene om et tres refleksjon i vannet; deretter en sirkel i sanda – et vognhjul – den matematiske definisjonen av en sirkel – idéen sirkel; for så å fortelle hulelignelsen og trekke sammenligninger til Sokrates og The Matrix-trilogien (og benevnte skipskapteinene nærmest som Sokrates-er reisende rundt og opplyse folk). Deretter ble jeg spurt om å forklare hvilke endringer som kommer med Aristoteles’ tenkning, og jeg la ut i det vide og brede om form og stoff, om sjelene, om hvordan form og stoff er sammenknyttet og hvordan sjela dermed dør med stoffet. Etter det ble jeg spurt litt om Kants etikk; hva den gikk ut på. Jeg måtte tenke meg litt om, men kom raskt til svaret pliktetikk, og de ba meg om å utdype hva det gikk ut på. Den rette handlinga var selvfølgelig svaret, og jeg kom med noen eksempler på hva det kunne være. Spørsmålet videre var hvor den rette handlinga, plikten, kom fra. Selv om Kant mener det kommer fra inni oss, kommenterte jeg at jeg mente Freud hadde et viktig poeng med å koble inn superegoet også. «Men dette er ikke hva Kant mener.» «Nei, det er det ikke; men jeg er uenig med Kant.» Det så ut til å score godt. Videre snakket jeg litt om hvordan det kan være komplisert å se forskjellen på utilitarisme og pliktetikk til tider, når man tar de mer ekstreme eksemplene; dette da med bakgrunn i det kategoriske imperativ.

De var meget fornøyde, og etter å ha vært ute ei lita stund, ble jeg tatt med inn igjen, satt ned ved bordet, og fikk vite at jeg hadde fått karakteren A!

Nå har jeg kommet hjem igjen, og skal gjøre meg klar til eksamen i morgen i HIS-1002, hvis det blir, da. Vi har fått e-post fra universitetsdirektøren om at det muligens blir streik fra i morgen. Vi får se hva som skjer, for uansett må vi møte opp på eksamensstedet til rett tid.

Exāmen philosophicum I: skriftlig hjemmeeksamen

For et par dager siden fullførte jeg endelig hjemmeeksamenen i ex. phil., og jeg valgte å skrive om dyr og etikk. Dersom du skulle ha interesse av å lese teksten, kan den fritt lastes ned som pdf fra Google Docs. Dersom den av en eller annen grunn skulle være interessant å bruke, ber jeg naturligvis om at du behørig krediterer meg. For ordens skyld, her er problemstillinga mi:

FIL-0700: examen philosophicum (tromsøvarianten)

Hjemmeeksamen, gruppe ØK-52, ^v/professor Dag Andersson

Dyr og etikk

Tor-Ivar Krogsæter

Universitetet i Tromsø, 3. mai 2012

Innledning

Vi mennesker har tradisjon for å tenke på verden som befolket av oss menneskene i første rekke, og dyrene i andre rekke, ^{1 2} og få skulle vel finne på å reagere dersom man sa at vi har rett til å bestemme over dyrene. Hvorfor vi gjør dette har vi begrunnet både gjennom religion (Bibelen (1. Mos. 1:26 og 28)) og gjennom sekulær filosofisk tenkning (f. eks. Aristoteles’ tanker om mennesket som det eneste rasjonelle vesenet).

I denne oppgaven ønsker jeg å belyse dette og se hvilke konsekvenser det har. For å få en strukturert oversikt, skal jeg først se på noen sentrale teoriers konsekvens for menneske–dyr-synet vårt, for deretter å se på om vi har et tilstrekkelig nyansert moralsyn hva angår dyrene, og hvilke endringer vi eventuelt bør søke å gjøre. Avslutningsvis håper jeg å kunne svare på om dyr bør inkluderes i det moralske fellesskapet vårt.

---

¹ Denne begrepsbruken er problematisk, så for ordens skyld vil jeg påpeke at jeg, når jeg bruker ordet «menneske», mener «dyr som er menneske», mens ordet «dyr» skal forstås som «dyr som ikke er menneske».

² R&R, s. 138: «Helt fra oldtiden har mennesket betraktet seg selv som vesensforskjellig fra alle andre skapninger (…) og også bedre.» (R&R = Rachels, James & Rachels, Stuart: Moralfilosofiens elementer, Fagbokforlaget, 2007/2010; oversatt av Ane Sjøbu og bearbeidet av Atle Måseide.)

Gradering til II dan-1: selvforsvarsprogram

Dette resymeet ble skrevet for min egen del, for at jeg bedre skal huske programmet mitt, og er nok sannsynligvis ikke spesielt interessant å lese. Siden jeg ikke husker hele programmet, stopper posten midtveis, og må fullføres etter treninga i morgen, lørdag, der vi skal repetere det. Etter en repetisjon av programmet på fritreninga nå i dag, kan jeg nå presentere det i skriftlig form fra begynnelse til slutt.

Master Andresen kommer til Alta 12.–13. mai, og da blir det arrangert sortbeltegradering. Siden jeg ikke har gått opp til ny grad siden jeg tok II dan i Molde for fire år siden, er det virkelig på høy tid at jeg tar en delgrad. I den anledning hadde jeg ei økt sammen med Michael og Anders på torsdag, samme dag som jeg leverte inn exāmen philosophicum-oppgaven min. (Jeg hadde med andre ord vært oppe hele natta og skrevet. Denne gangen hadde jeg derimot tatt til vett og dratt hjem og sovet fra to til fire, så jeg var i grunn ganske opplagt da treninga var ferdig.)

Grunnen til at jeg samlet de to, er at jeg skal ha selvforsvar mot to motstandere, og siden vi fikk vite at det ikke blir lagt ut matter, ønsker jeg å heller forberede selvforsvarsprogrammet mitt i stedet for å improvisere det; det er litt større risiko involvert når man driver på med folk man ikke kjenner og også når det skal gjøres på parkett.

Vi startet med at Michael sto foran meg til høyre og Anders bak meg. Anders angriper meg bakfra ved å gripe håret mitt, mens Michael angriper meg med et spark mot magen som jeg blokkerer; Anders legger meg ned ved hjelp av håret mitt og Michael setter seg over meg klar til å kvele. Fra den posisjonen låser jeg Michaels venstrefot med foten min, løfter høyre hofte opp og hiver ham over, hvorpå jeg sparker til ham med høyre fot. Dette etterfølges av et spark mot hodet til Anders med samme fot. Jeg setter så foten mot albuen hans og frigjør hånda mi med et sidespark, gjør en rotasjon på ryggen for å komme meg opp, og bruker venstre hånd til å rulle ham over og felle ham. Jeg avslutter sekvensen med å kontre i magen hans.

Michael har selvfølgelig kommet seg opp, og jeg manøvrerer meg vekk fra Anders. Han angriper meg med et svingslag som jeg møter med ei blokk; armen hans gripes og jeg går under den mens jeg griper tak. Posisjonen han blir stående i er ganske smertefull på grunn av vinkelen skuldra får, så fellinga gjøres problemfritt. Jeg avslutter Michael med en armlås (armbar).

Etter dette snur jeg og går fra dem; begge liggende på gulvet utgjør de jo ikke lenger noen fare. Anders reiser seg da og kommer og holder meg bakfra over begge armene. Jeg tramper ham på venstre fot, sparker ham i høyre lår, bruker det til å komme meg løs under armene hans, sparker ham i magen og legger så høyre fot over nakken hans og bruker den til lå felle ham i en rotasjon.

Michael kommer så, og en kort boksesekvens innledes, der jeg slår unna armene hans, for så å trekke meg bak i det et svingslag kommer. Ham stående åpen på venstre side, slår jeg ham med 앞주먹 i de løse ribbeina. Han følger på med et svingspark som jeg møter med arma og kroppen. Jeg kontrer i magen, og i skrittet, og bruker foten som vektstang og feller ham.

Siden Anders kommer nå, må jeg trekke meg bak. Han hjelper Michael opp, og de stormer begge fram og får tak i begge armene mine. Michael sparker et svingspark mot magen min som jeg blokkerer ved å bøye meg ned og sette venstre arm imot; Anders følger på med et svingslag mot hodet som jeg dukker unna. Jeg sparker et 비틀어 차기 først mot Anders – og sparket tillater meg å vri om grepet slik at jeg holder rundt hånda hans i stedet – og så mot Michael slik at jeg får grepet rundt også hans hånd. Jeg henger meg på armene deres og hiver meg med ryggen mot gulvet, og drar meg så opp sparkende 두 앞 차기 mot hodene deres (de drar meg opp så jeg flyr svært så høyt).

Begge to kommer mot meg nå, så jeg forflytter meg mot høyre slik at jeg får dem mer på linje. Michael angriper meg med et venstre utoverslag med 등주먹 som jeg blokkerer ved å gå på utsida hans og blokkere med en parallellblokk. Denne lar jeg lede til et grep med venstre hånd rundt håndleddet, mens jeg slår et slag med underarma mot triceps brachii, etterfulgt av noen nedover albueslag mot ryggen hans. Anders har kommet seg på baksida av meg, og jeg stopper ham med et bakspark, før jeg griper tak i luggen til Michael og slenger han bakover i gulvet.

Anders kommer så mot meg boksende. Jeg flytter hendene opp i en guard rundt hodet og beveger meg mot ham. Han kommer med et knespark som jeg stopper med X-underarm, og han følger på med kvelertak. Jeg kommer meg ut av kvelertaket ved å slå ned venstrearmen hans og så felle ham, dette gjort på forskjellige måter avhengig av hvilket underlag vi har og hvordan Anders’ form er.

Latin: Konjunktiv III: Tidsfølge for verb

Bruk

For å få hvilken funksjon konjunktiven i bisetninga har, er det viktig at man har kontroll på forholdet mellom tidene. Dette skjemaet lister det opp:

Tidsfølge i konjunktiviske bisetninger
Hovedverb i:	For å uttrykke
	nåtid	fortid	fremtid
	må konjunktiven være:
Fremtid	futurum partisipp + presens konjunktiv av esse (sim…)	futurum partisipp + imperfektum konjunktiv av esse (essem…)	Som nåtid
Samtid	Presens konjunktiv	Imperfektum konjunktiv
Fortid	Perfektum konjunktiv	Pluskvamperfektum konjunktiv

For mer om tidsfølge, ta også en titt på artikkelen «Latin: infinitiver»

Latin: konjunktiv II

Artikkelens hensikt

I den forrige posten min tok jeg for meg bøyingen av konjunktiv på latin. Jeg skal nå se litt mer på hvordan konjunktiv brukes på latin, for det er atskillig vanligere enn på norsk.

For å slippe å bla tilbake, skal jeg skissere bøyningsmønsteret raskt her:

Oppsummering av bøyingen av konjunktiv på latin
Presens	aktiv	presensstammen, vokalen endret til -ā-/-ē- + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	som over, men med personendelsene for passiv (-r/-ris/-tur/ -mur/-minī/-ntur).
Imperfektum	aktiv	hele presens aktiv infinitiv, + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	som over, men med personendelsene for passiv (-r/-ris/-tur/ -mur/-minī/-ntur).
Perfektum	aktiv	perfektumstammen, tilføy -erī- + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	perfektum partisipp som etterfølges av hjelpeverbet -esse- i presens aktiv konjunktiv, altså sim/sīs/sit/ sīmus/sītis/sint).
Pluskvam- perfektum	aktiv	perfektumstammen, tilføy -issē- + personendelsene for aktiv (-m/-s/-t/ -mus/-tis/-nt).
	passiv	perfektum partisipp som etterfølges av hjelpeverbet -esse- i konjunktiv, altså essem/essēs/esset/ essēmus/essētis/essent).

Bruken av konjunktiv på latin

Konjunktiv kan brukes både i hovedsetninger og leddsetninger på latin. I hovedsetninger går det mest på ukjente, hypotetiske tilfeller, eller ting som sees på som ønskelig. I de følgende setningseksemplene har jeg ikke markert lange vokaler, men det kan tenkes at jeg tar en titt på det senere og retter det opp.

Konjunktiv i hovedsetninger

For å uttrykke tvil, beskjedenhet eller forsiktighet.

Hoc confirmem. – Jeg skulle kunne fastslå dette.

Quis non hoc dixerit? – Hvem skulle ikke si dette?

I motsetning til over: Omnes hoc dicunt. – Alle sier dette.

Quid faciam, iudices? – Hva skal jeg gjøre, dommere?

Quid facerem? – Hva burde jeg har gjort?

Jeg skulle mene at eksempelet over er feil, at det skulle stått facerim i stedet. Jeg skal sjekke dette…en eller annen gang.

For å uttrykke vilje, ønske; presens = oppnåelig; imperfektum = uoppnåelig.

Vivat lingua latina! – Leve det latinske språket!

Utinam amicus meus nunc adesset. – Om bare vennen min var her nå.

Utinam amicus meus tum affuisset. – Om bare vennen min var / hadde vært [her] da.

For å uttrykke en oppfordring; benektende oppfordringskonjunktiv er nē

Imitemur maiores nostros. – Vi må/bør gjøre som forfedrene våre.

Ne mentiaris. – Du skal ikke lyge.
Presens; ikke-bestemt anledning, generell (nektende) oppfordring.

Ne mentitus sis. – Du skulle ikke lyge.
Perfektum; bestemt anledning, direkte (nektende) oppfordring.

Ingen av eksemplene over er likevel spesielt sterkt tidsbundne.

Konjunktiv i bisetninger

Først av alt kan det være greit med en oversikt over hvilke konjunksjoner som brukes når; her følger ei liste:

1. Substantiviske bisetninger:
1. ut er positivt, nē er negativt.
2. I setninger med verb uttrykkende frykt har konjunktivene motsatt betydning (pluss og minus blir minus, minus og minus blir pluss).
2. Indirekte spørrebisetninger: som I.
3. Hensiktsbisetninger: som I.
4. Følgesbisetninger: ut er positivt, ut nōn er negativt.
5. Tidsbisetninger: som I.
6. Betingelsesbisetninger: som I., men noen har sī + konjunktiv i stedet.
7. Innrømmelsesbisetninger: som I.
8. Relative bisetninger: som I.

I. Substantiviske bisetninger:

Milites admonet Caesar ne occasionem demittant. – Cæsar advarer soldatene sterkt om ikke å gi slipp på anledningen / om at de ikke skal gi slipp på anledningen.

Placuit Senatui ut legati mitterentur. – (Det behaget Senatet = ) Senatet besluttet at utsendinger skulle sendes.
NB: Pass på tidsfølgen! Hovedverbet står i perfektum mens leddsetningsverbet står i imperfektum, ergo uttrykkes samtidighet eller fremtidighet.

II. Indirekte spørrebisetninger:

Non scio quid Marcus acturus sit. – Jeg vet ikke hva Markus skulle gjøre.
Tidssamsvar i verbene angir samtidighet eller fremtidighet. Her er det i den indirekte spørresetningen en futurum partisipp + presens konjunktiv; dette er en måte å skape futurum konjunktiv.

Non sciebam quid Marcus acturus esset. – Jeg visste ikke hva Markus skulle gjøre.

Rogaverunt quot libros Atticus haberet/habuisset. – De spurte hvor mange bøker Markus hadde / hadde hatt.

III. Hensiktsbisetninger:

Futurum partisipp brukes ikke i hensiktsbisetninger.

Romam adeo ut principem videam. – Jeg går til Roma for å se princeps-en

Romam adii ut principem viderem. – Jeg gikk til Roma for å se princeps-en

Hoc dixi ne veritas lateret. – Jeg sa dette for at sannheten ikke skulle holdes skjult.

IV. Følgesbisetninger:

Ofte finner man et adverb i hovedsetningen for å gjøre det klart at det er en følgesbisetning som kommer. I setning nr. to er adverbet adeo, et ord satt sammen av ad + eō, i nedenstående setning betydende «så mye».

Tam sapienter dicebat ut omnes eum philosophum esse crederent. – Han underviste så klokt, at alle trodde ham å være / at han var filosof.

Adeo terrebar ut dormire non possem. – Jeg ble så skremt at jeg ikke greide å sove.

V. Tidsbisetninger:

Noen tidsbisetninger har, andre ikke, men hvis man bruker konjunktiv blir det ikke feil.

Haec cum dixisset, abiit. – Etter at han sa disse tingene, gikk han.

VI. Betingelsesbisetninger:

Irrelle og lite sannsynlige utsagn tar konjunktiv.

Non possem vivere nisi in litteris viverem. – Jeg kunne ikke leve hvis jeg ikke lever / skulle få leve blant litteratur/bøker.

Si affuisset, respondisset. – Hvis han hadde vært til stede, hadde han svart.

Si affuisset heri, sciret nunc quid Cicero dixisset. – hvis han hadde vært til stede i går, ville han nå visst hva Cicero sa [i går].

Si id verum sit, pileum meum edam. – Hvis det er / skulle være sant, (skal = ) skulle jeg spise hatten min.

Si id verum est, pileum meum edam. – Hvis det er sant, skal jeg spise hatten min.

VII. Innrømmelsesbisetninger:

Disse kan innledes på ulike måter, f. eks. med cum = til tross for / selv om.

Socrateis ingenium immortalitati Plato tradidit, cum ipse/ille nullam litteram reliquisset.← pluskvamperfektum konjunktiv – Platon overlot Sokrates’ ånd til udødelighet, til tross for at han selv / førstnevnte ikke etterlot en eneste bokstav.

VIII. Relative bisetninger:

Når den relative bisetningens korrelat (det den viser til) er ubestemt, skal det være konjunktiv.

Sunt qui Graecos meliores quam Romanos habeant. – Det finnes noen som anser grekerne [som] bedre enn romerne.

Darius pontem fecit, quo copias trans flumen traduceret.(← imperfektum konjunktiv) – Darius (perserkongen) laget ei bro, over/på hvilken han skulle føre styrkene over elva.
pons, -tis, pontifex = brobygger = (øverste)prest)
quo har her betydning tilsvarende ut; «ut … traduceret == hensiktsbisetning som relativ bisetning. Det samme gjelder hvis den relative bisetninga får funksjon som følgesbisetning.

Livia non est tam stulta quae mendacibus [← dativ →] credat. – Livia er ikke så dum at hun tror på løgnerne.

Caeca sum quae id non viderem. – Jeg må være blind som ikke kunne se det.
eller: Jeg er blind som ikke så / har sett det.

Qui deum [← akk. ^m/inf. →] esse negat, eum hominem esse vix putem. – Jeg skulle knapt anse ham å være et menneske, som (be)nekter guden å finnes.

Latin: konjunktiv I og bøying av lat. «esse»

Denne artikkelens hensikt

Jeg skal her ta for meg hvordan konjunktiv bøyes i alle tidene, både i aktiv og passiv modus. Hensikten her er kun en gjennomgang med tilhørende forklaringer. I den neste posten skal jeg ta for meg mer om selve bruken av konjunktiv, og da spesielt i leddsetninger.

Det er fryktelig lenge siden jeg skreiv denne posten, så det er verdt å ta med en kommentar: Forklaringa jeg bruker på imperfektum konjunktiv, altså det at man tar perfektum aktiv indikativ og slenger på personendelsene, gir riktig resultat, selv om det som nok heller skjer, er at man tar stammen, endrer ‑bā‑ til ‑rē‑ (med forkorting av vokalen etter de vanlige reglene) og tilføyer personendelsen etter tid. Man får dermed at:
2. person presens aktiv indikativ laud‑ā‑[null]‑s blir 2. person imperfektum aktiv indikativ laud‑ā‑bā‑s, slik
2. person presens aktiv konjunktiv laud‑[null]‑ē‑s blir 2. person imperfektum aktiv konjunktiv laud‑ā‑rē‑s.
Delene man ser her er 1) rot, 2) stammevokal, 3) tids-/modusmarkering, 4) personendelse; legg da merke til at presens aktiv indikativ ikke trenger noen ega tidsmarkering, mens «avvikene» fra denne forma (altså imperfektum og futurum simplex) trenger slike hjelpelyder i mellom. Dette betyr ikke at metoden jeg brukte (som jeg skriver om nedenfor) ikke gir riktig resultat, bare at veien dit ikke samsvarer med det som egentlig skjedde i måten språkets grammatikk utviklet seg; metoden nedenfor er altså metoden jeg brukte for å greie å lære meg det, og det er den jeg håper kan være til nytte for andre lesere.

Tor-Ivar, Glasgow, 27. mars 2022

Litt om modus

De to modusene vi på norsk kjenner best, er indikativ og imperativ, men de fleste vet, til tross for at det er det mest brukte moduset vårt, likevel ikke hva indikativ er. Imperativ – av latin imperāre, å kommandere – er kjent nok; det er moduset vi bruker for kommandoer, som f. eks. «Hent hatten min, er du snill.» – «hent» er her stammen av verbet «å hente». Indikativ – av latin indicāre, å påpeke, å peke ut, å indikere – er tiden vi bruker for å beskrive en handling eller hendelse vi med sikkerhet vet er, var eller kommer til å bli eller ikke bli gjort.

I motsetning til indikativ, er derimot konjunktiv – av latin coniungere, å sammenbinde – et kasus for det potensielle, usikre, hypotetiske eller også urealistiske og usannsynlige. Jeg kan ta noen eksempler på norsk: «Hvis bare de andre var her, hadde vi kunnet begynt å studere.»; «Gud bevare Kongen og fedrelandet»; «Helliget vorde ditt navn.» (Av det siste eksempelets verb har vi det fortsatt mye brukte «vordende» – «Han er vordende til å bli noe stort.» På latin, i motsetning til de fleste vestlige språk i dag, brukes konjunktivenes egne former hyppig, både i hoved- og leddsetninger. Skal man mestre dem, må man pugge formene og forstå hvordan de kan oversettes.

Konjunktiv

Om tidene

Det er bare fire tider i konjunktiv, i stedet for seks som i indikativ. Futurum er uansett uvisst, så konjunktiv brukes ikke om dette. (Man kan danne en teoretisk konjunktiv utfra den eksisterende grammatikken, men den har ingen hensikt og ble ikke brukt.) På latin må man altså lære seg bøyingen av presens, imperfektum, perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv; de tre sistnevnte, som i indikativ, bøyes da likt uavhengig av konjugasjon eller om det er sterke eller svake verb, men førstnevnte har (som i indikativ) bøyingsmønster avhengende av om det er første, andre, tredje eller fjerde konjugasjon (eller tredje med -iō-verb).

Presens konjunktiv

For å danne konjunktiv av et verb i presens, ta presensstammen, endre stammevokalen til -ē- hvis det er første konjugasjon, eller -ā- hvis det er andre, tredje eller fjerde konjugasjon.

Konjugasjon av presens konjunktiv
For å lettere se hva som gjør formen spesiell, har jeg tatt med indikativformen av laudāre også.
Pers. & tall	laudāre	laudāre	monēre	ágere	audīre	cápere
1., sg.	laúdō	laúdem	móneam	ágam	aúdiam	cápiam
2., sg.	laúdās	laúdēs	móneās	ágās	aúdiās	cápiās
3., sg.	laúdat	laúdet	móneat	ágat	aúdiat	cápiat
1., pl.	laudāmus	laudēmus	moneāmus	agāmus	audiāmus	capiāmus
2., pl.	laudātis	laudētis	moneātis	agātis	audiātis	capiātis
3., pl.	laúdant	laúdent	móneant	ágant	aúdiant	cápiant

Det som er verdt å merke seg, er hvilke endelser som brukes; som i indikativ har presensverbene en stammevokal, og den endres i konjunktiv til -ē- for 1. konjugasjon og -ā- for de øvrige, dog i noen av dem beholdes indikativstammevokalen også. På engelsk har man huskeregelen «we fear a liar» som hjelper oss å huske rekkefølgen på vokalene: 1. konj. -ē; 2. konj. -eā-; 3. konj. -ā-; 4. konj. (og 3. konj.s -iō-verb) -iā.

Imperfektum konjunktiv

Heldigvis er det bare presens konjunktiv som har disse ulike bøyningene. Imperfektum konjunktiv formes alltid ved å ta presens aktiv infinitiv + presens’ personendinger (aktiv og passiv) med lang -ē- (bortsett fra, som vanlig, før avsluttende -m, -r, -t og før avsluttende eller mellomstående -nt/-nt-.

Konjugasjon av imperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av laudāre og agere tatt med.
Pers. & tall	Imperfektum indikativ passiv		Imperfektum konjunktiv aktiv/passiv
1., sg.	laúdor	ágor	laudāre-m	laudārē-r	ágerem	ágerer
2., sg.	laudāris	ágeris (-re)	laudārē-s	laudārē-ris	ágerēs	agerēris(-re)
3., sg.	laudātur	ágitur	laudāre-t	laudārē-tur	ágeret	agerētur
1..pl.	laudāmur	ágimur	laudārē-mus	laudārē-mur	agerēmus	agerēmur
2., pl.	laudáminī	agíminī	laudārē-tis	laudārē-minī	agerētis	agerēminī
3., pl.	laudántur	agúntur	laudārē-nt	laudārē-ntur	ágerent	ageréntur

Interessant å merke seg, er at når man lager imperfektum konjunktiv, så blir sluttvokalen i presensen man bruker forlenget før endelsen, der endelsen tillater det.

Perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv

Som perfektum indikativ, konjugeres alle formene av perfektum konjunktiv likt, uavhengig av hvilken konjugasjon det tilhører. Finn først perfektumstammen av verbet. For å lage aktivmodus, tilføyes -erī- + personendelsene for perf. konj. eller -issē- + personendelsene for plperf. konj.; vokalene forkortes naturligvis der det etter reglene må til. For å lage passivmodus, bytt ut hjelpeverbet sum og eram med passivformen av disse, sim og essem.

Konjugasjon av perfektum og pluskvamperfektum konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ av perfektum og pluskvamperfektum, aktiv og passiv av laudāre tatt med. Der partisippformene står, har jeg kun oppgitt hankjønn; e.g. skal «laudātus sum» leses som «laudātus, -a, -um sum» og «laudātī summus» skal leses som «laudātī, -ae, -a summus».
Person & tall	Perfektum aktiv		Perfektum passiv		Pluskvamperfektum aktiv		Pluskvamperfektum passiv
	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv	Indikativ	Konjunktiv
1., sg.	laudāv-ī	laudāv-erim	laudātus sum	laudātus sim	laudāv-eram	laudāv-íssem	laudātus eram	laudātus éssem
2., sg.	laudāvistī	laudāverīs	laudātus es	laudātus sīs	laudāverās	laudāvíssēs	laudātus erās	laudātus éssēs
3., sg.	laudāvit	laudāverit	laudātus est	laudātus sit	laudāverat	laudāvísset	laudātus erat	laudātus ésset
1., pl.	laudāvimus	laudāverīmus	laudātī súmus	laudātī sīmus	laudāverāmus	laudāvissēmus	laudātī erāmus	laudātī essēmus
2., pl.	laudāvistis	laudāverītis	laudātī éstis	laudātī sītis	laudāverātis	laudāvissētis	laudātī erātis	laudātī essētis
3., pl.	laudāvērunt	laudāverint	laudātī sunt	laudātī sint	laudāverant	laudāvíssent	laudātī ernt	laudātī essent

Konjunktiv av esse

Konjugasjon av sum, esse, fui i indikativ og konjunktiv
For bedre å kunne sammenligne er indikativ tatt med.
Person og tall	Presens	Imperfektum	Futurum	Perfektum	Pluskvam-perfektum	Futurum eksaktum
1., sg.	sum	éram	érō	fúī	fúeram	fúerō
	sim	essem	fuerim	fuissem
2., sg.	es	érās	éris	fuistī	fúerās	fúeris
	sīs	essēs	fuerīs	fuissēs
3., sg.	est	érat	érit	fúit	fúerat	fúerit
	sit	esset	fuerit	fuisset
1., pl.	súmus	erāmus	érimus	fúimus	fuerāmus	fuérimus
	sīmus	essēmus	fuerīmus	fuissēmus
2., pl.	éstis	erātis	éritis	fuístis	fuerātis	fuéritis
	sītis	essētis	fuerītis	fuissētis
3., pl.	sunt	érant	érunt	fuērunt	fúerant	fúerunt
	sint	essent	fuerint	fuissent

Oppsummering

Konjunktivtidene har bare fire former, nåtid og fortid. Der det er hjelpeverb i indikativ, brukes i konjunktiv det samme hjelpeverbet, men bøyd i konjunktiv. Når det gjelder konjunktivformene av esse, legg merke til de lange vokalene.

Jeg gjentar til slutt for å hjelpe på husken:

1. Presens konjunktiv…
1. … dannes ved å endre stammevokalen i verbet.
2. … er ellers like presens indikativ.
3. … sine stammevokaler kan lett huskes med huskeregelen «we fear a liar».
2. Imperfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å ta presens aktiv indikativ (hele)…
2. … og legge til personendelsene for aktiv eller passiv.
3. Perfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
2. legge til, for å danne aktiv, -eri- + personendelse, eller
3. ved å, for å danne passiv, ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i presens konjunktiv (sim osv.).
4. Pluskvamperfektum konjunktiv…
1. … dannes ved å finne perfektumstammen av verbet og
2. legge til, for å danne aktiv, -issē- + personendelsen, eller
3. ved å, for å danne passiv ta partisippformen og legge til hjelpeverbet esse i imperfektum konjunktiv (essem osv.).

Latin: spesielle og uregelmessig gradsbøyde adjektiv

Adjektiv med uregelmessig superlativ

To grupper adjektiv som ellers er regelmessige, har en uvanlig superlativform. Disse er å finne i to kategorier:

Kategorier av adjektiv med uregelmessig superlativ
1. Seks adjektiv sluttende på -lis lager superlativ med endelsene -limus, -lima, -limum tilføyd til adjektivets stamme.
2. Ethvert adjektiv med maskulinendelsen -er, uavhengig av deklinasjon, har superlativendelsen -rimus tilføyd etter -er-endelsen, ikke til adjektivstammen.
• Legg merke til at komparativ av disse adjektivene dannes på vanlig måte ved å tilføye -ior, -ius til stammen (noen av dem beholdende -e-, andre ikke).

De seks uregelmessige -lis-adjektivene
Positiv		Komparativ		Superlativ
fácilis, -e	enkel(t)	facílior, -ius	enklere	facíl-limus, -a, -um	enklest
diffícilis, -e	vanskelig	difficílior, -ius		difficílimus, -a, -um	vanskeligst
símilis, -e	lik(t)	simílior, -ius	likere	simíllimus, -a, -um	likest
dissímilis, -e	ulik(t)	dissimílior, -ius	mer ulik / ulikere	dissimíllimus	mest ulik / ulikest
grácilis, -e	grasiøs(t), slank, tynn	gracílior	mer grasiøs(t), slankere, tynnere	gracillimus, -a, -um	mest grasiøs(t), slankest, tynnest
húmilis, -e	lav, underlegen, beskjeden, ydmyk	humílior, -ius	lavere, mer underlegen, beskjednere, ydmykere	humíllimus	lavest, mest underlegen, beskjednest, ydmykest

Adjektiv med uregelmessig gradsbøying

De følgende adjektivene har så uregelmessig bøying at den eneste måten å lære dem er god, gammeldags pugging. Vær oppmerksom på at her, som i tabellen over, er de norske forslagene bare noen av mulighetene; betydningene av de latinske ordene er alt for mange til å ramse opp alle sammen.

Uregelmessige adjektiv
bónus, -a, -um	god(t)	mélior, -ius	bedre	óptimus, -a, -um	best
mágnus, -a, -um	stor, mektig	máior, -ius	større, mektigere	máximus, -a, -um	størst, mektigst
málus, -a, -um	ond, fæl, dårlig	péior, -ius	ondere, fælere, dårligere/verre	péssimus	ondest, fælest, dårligst/verst
múltus, -a, -um	mye	—, plūs	mer	plūrimus, -a, -um	mest
párvus, -a, -um	liten, -a, -e	mínor, mínus	mindre	mínimus, -a, -um	minst
(Egentlig ingen former, men prae, prō er relatert)	(foran før)	príor, -íus	tidligere, forrige	prīmus, -a, -um	tidligst, først
súperus, -a, -um	den/det over	supérior, -ius		súmmus, -a, -um suprēmus, -a, -um	høyest, lengst unna høyest, sist

Deklinasjon av plūs

Med unntak av plūs kasusbøyes alle adjektivene over som normalt. Plūs derimot, er svært spesielt. I flertall fungerer det som et adjektiv, e.g. plūrēs amīcī, men med blandet -i-stamme og konsonantstammeform (-ium i genitiv flertall, men -a i stedet for -ia i intetkjønn nominativ og akkusativ. I éntall er det et substantiv i stedet for et adjektiv, er intetkjønn og brukes vanligvis som et mengdens genitiv, e.g. plūs pecūniae («mer penger», men ordrett «mer av pengene»)

Deklinasjon av plūs
	Singulāris		Plūrālis
	m/f	n	m/f	n
Nom.	—	plūs	plūrēs	plūra
Akk.	—	plūs	plūrēs	plūra
Gen.	—	plūris	plūrium	plūrium
Dat.	—	—	plūribus	plūribus
Abl.	—	plūre	plūribus	plūribus

Latin: infinitiver

De forskjellige infinitivsformene

Hva infinitivet er

Infinitivet (f. eks. amāre – å elske/like) fungerer som et verbalt substantiv, og av det finnes det tre typer: infinitivet, partisippet og gerundivet. De aller fleste transitive verb har seks infinitiver: aktiv og passiv form av presens, perfektum og futurum.

Bøyningsskjema

Den egentlige endelsen til presens aktiv infinitiv er kun -re, men av praktiske årsaker er stammevokalen tatt med.

Infinitiver
	Aktiv	Passiv
Presens	-āre, -ēre, -ere, īre	-ārī, -ērī, -ī, īrī
Perfektum	perfektumstamme + -isse	perfektum passiv partisipp + esse
Futurum	futurum aktiv partisipp + -esse	[supinum på -um + -īrī]

Når det gjelder futurum passiv infinitiv, var det en form romerne helst ikke brukte; i stedet foretrakk de andre typer uttrykk, som for eksempel fore ut + konjunktiv.

Eksempler på bøyning i alle fire konjugasjonene
Aktiv
Presens	laudāre	monēre	ágere	audīre	capere
Perfektum	laudāvísse	monuísse	ēgísse	audīvísse	cēpísse
Futurum	laudātūrus, -a, -um, ésse	monitūrus, -a, -um, ésse	āctūrus, -a, -um, ésse	audītūrus, -a, -um, ésse	captūrus, -a, -um, ésse
Passiv
Presens	laudārī	monērī	ágī	audīrī	capī
Perfektum	laudātus, -a, -um, ésse	mónitus, -a, -um, ésse	āctus, -a, -um, ésse	audītus, -a, -um, ésse	cáptus, -a, -um, ésse
Futurum	laudātum īrī	mónitum īrī	āctum īrī	audīre	captum īrī

Hva vil det si at det er et verbalsubstantiv? Tenk deg en setning som «Det er galt å slå.» Her står verbet «å slå» som objekt, det har altså en substantivisk funksjon. På latin kjenner de fleste godt uttrykket «Errāre humānum est» – «Det er menneskelig å feile» – eller «Nāvigāre necesse est, vīvere nōn est necesse» – «Det er nødvendig å seile, det er ikke nødvendig å leve»; «å seile» og «å leve» er her verbalsubstantiv stående som objekt i setningen.

Strengt tatt, når vi her har med «esse» – «å være» – å gjøre, er det ikke et objekt, men et predikatsledd.

Akkusativ med infinitiv

Norsk er ikke lenger definert som et kasusspråk, men vi finner fortsatt rester av kasus i en del dialekter. I Romsdalen, eksempelvis, er det klar forskjell på om noen sier «I e på tur ti dal’n» eller «I e på tur ti dala»; det første betyr at vedkommende er ankommer inn i dalen, mens det andre betyr at vedkommende er på en tur inne i dalen. Tilsvarende har vi en rest av akkusativ på norsk, i form av objektsformene ham/henne. At de er på tur ut, ser man av at «han» kan brukes sidestilt med «ham», dog de fleste som i hvert fall er en anelse språkbevisste rynker nok litt på nesen av det. Grunnen til at de to formene strengt tatt ikke behøves, er fordi norsk i all hovedsak er et analytisk språk. Tysk er et eksempel på et språk som har beholdt noe av det syntetiske elementet i seg, ved kasusbruken. Latin er et i praksis rent syntetisk språk, der man i praksis står helt fritt i å velge ordstilling, og romerne elsket å utnytte dette.

Nå vel, nok om det. Akkusativ med infinitv brukes for å uttrykke indirekte uttrykk, som for eksempel i setningen «Han sa at han leste boka.» En annen måte å uttrykke dette på, er å bruke objektsform, og uttrykket blir da «Han sa ham å ha lest boka.» På latin brukes alltid denne uttrykksmåten, og jeg skal her liste opp noen eksempler:

Eksempler på akkusativ med infinitiv
1. Dīcunt – de sier	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne
2. Dīxērunt – de sa	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne
3. Dīcent – de kommer til å si	eum iuvāre eam eum iūvisse eam. eum iūtūrum esse eam.	ham å hjelpe henne / at han hjelper henne ham å ha hjulpet henne / at han hjalp henne ham å skulle hjelpe henne / at han skal hjelpe henne

Som man ser av disse eksemplene, kan en hvilken som helst tid av infinitivet brukes sammen med hovedverbet, og i alle tilfellene er infinitivets tidsforhold til hovedverbet det samme, nemlig slik:

Uavhengig av hovedverbets tid, er infinitivets forhold til hovedverbet, hvis det er…
1. presens infinitiv, samtidig med hovedverbet handling,
2. perfektum infinitiv, før hovedverbets handling,
3. futurum infinitiv, etter hovedverbets handling.

Hvordan identifisere en akkusativ med infinitiv

Akkusativ med infinitiv brukes vanligvis sammen med et hovedverb som uttrykker tale, tenking eller sansing. En del andre uttrykk krever også akkusativ med infinitiv; se Eitrems grammatikk §§141–3 for mer informasjon. Jeg skal her liste opp noen eksempler på bruken av akkusativ med infinitiv:

Eksempler på latinske uttrykksmåter med akkusativ med infinitiv i norsk oversettelse.
Latin	Norsk: objektsform + infinitiv	Norsk: at-setning
Gāius dīcit sē iūvisse eam.	Gaius sier seg å ha hjulpet henne.	Gaius sier at han hjalp henne
Gāius dīxit eum iūvisse eam.	Gaius sa ham (f. eks. Marcus) å ha hjulpet henne.	Gaius sier at han (f. eks. Marcus) hjalp henne.
Gāius dīcit litterās ā sē scrīptās esse.	Gaius sier brevet å være skrevet av ham [selv].	Gaius sier at brevet ble skrevet av ham [selv].
Gāius dīcit litterās tibi scrībendās esse.	Gaius sier brevet å burde skrives av deg.	Gaius sier at brevet burde skrives av deg.
Discipulī putant sē linguam Latīnam amātūrōs esse.	Studentene tenker seg å komme til å like det latinske språket.	Studentene tenker at de kommer til å like det latinske språket.
Magistra scīvit discipulās Latīnam amātūrās esse.	Lærerinna visste studinene å komme til å like det latinske språket.	Lærerinna visste at studinene skulle komme til å like det latinske språket.
Caesar iussit pontem ruptūrus esse	Cæsar har befalt broen å skulle ødelegges.	Cæsar har befalt at broen skal ødelegges.

Av tabellen ser man at det ikke alltid er like god norsk å bruke objekt med infinitiv, men det finnes uttrykk som helt klart er flottere om ikke rett ut bedre å uttrykke på den måten; se da særlig det siste om Cæsars befaling.

Et veldig kort sammendrag IV:

Euripides’ (Εὐριπίδης, ca. 480–406 fvt.) Hippolytos

I disse eksamensforberedelsestider, skal jeg forsøke å skrive noen svært korte sammendrag av de forskjellige stykkene vi har å lese til skoleeksamen førstkommende mandag i emnet ANK-1210: Antikkens litteratur.

Stykkets persongalleri, lokalisering og handling

Stykkets persongalleri består av Afrodite (Aphrodite), kjærlighetens, elskovens og lystens gudinne; Artemis, den kyske, evig jomfruelige jaktgudinnen; Teseus, amazonenes og minotauren beseirer, nå konge i Athen; Faidra, datter av kongen av Kreta, Teseus’ mann; Hippolytos, sønn av Teseus og amazonedronningen, Teseus’ første kone (hun døde tidlig); Faidras amme, ei gammel dame som tydeligvis har stått Faidra bi hele hennes tilstedeværelse i Teseus’ familieliv; en gammel tjener og et bud; et kor bestående av kvinner fra Troizen. Stykket utspilles i byen Troizen på Peloponnes, i og utenfor kong Teseus slott.

Stykket åpner foran kongeslottet i Troizen, der man kan se statuer og altre tilegnet både Afrodite og Artemis. Afrodite taler og forteller hvordan hun føler seg forhånet av Hippolytos, som fornekter ethvert kjennskap til lyst og elskov, og dermed også nekter å tilbe Afrodite. I stedet har han valgt seg Artemis som sin følgesgudinne, og han er tydeligvis innviet i de eleusinske mysteriene. Hun forteller hvordan Faidra, Teseus’ stemor, lider en hjertesorg som har gjort henne så syk at hun nå ikke ønsker annet enn å dø; for hun har falt i en dyp forelskelse til Teseus, en kjærlighet og lyst hun nekter å følge grunnet skammen det vil føre til. Afrodite fremmer så en spådom, når hun hører Hippolytos ankomme, om at «Hades åpnet har sin port» og at Hippolytos «skuer lyset siste gang i dag.»

Hippolytos kommer med jaktfølget sitt, og lovpriser Artemis for den gode jakten og ofrer til henne. En gammel tjener kommer ut til ham og forsøker å få ham til å forstå at han må respektere alle gudene. Konsekvensen av å ignorere en guddom, eller enda verre, å som Hippolytos har gjort, være respektløs overfor en sådan kan føre til mye lidelse. Hippolytos virker ikke å forstå nødvendigheten i det han sier, så når Hippolytos går inn ber den gamle ved alteret til Kypris (Afrodite) om at hun skal være nådig mot den unge.

Den neste scenen (hvis man kan kalle det det i en slik gammel tragedie – episode er nok et rettere begrep), er jammerklagen til Faidra, først innenfra, så deretter ute. Hun og ammen har en lang dialog, og det kommer til slutt ammen og koret for dagen hvorfor Faidra lider som hun gjør; de forferdes. Ammen greier å overtale henne til å la henne gi henne et botemiddel hun skal ha.

Jeg kom just til å tenke på at jeg har gjemt
i huset midler som kan lindre elskovs kval
og uten skam og uten tap av din forstand
kan lege deg for sotten, hvis du ei er feig.
Men fra den mann du elsker, må jeg ha et tegn,
en hårlokk eller av hans drakt en liten trevl,
hvis tvende sinn skal villig føle seg som ett.

Ammen vender seg til Afrodite-bildet og sier at «Det annet som jeg har på hjerte, vil jeg si | til venner i palasset. Da er målet nådd.» Hun går inn, og en stund etter, etter at man har hørt korets gjenfortelling av mytiske heros’ lidelser, hører man skrik og skrål innenfra, og Faidra skjønner at hun har blitt forrådt. Hippolytos kommer til slutt styrtende ut og vil ikke vite av stemora si. Han legger ut i en tale om hvor mye verden hadde vært, hadde bare menn kunnet bære frem unger uten at hjelp fra kvinnene skal være nødvendig. Han går, og ammen og Faidra diskuterer. Siste replikk fra Faidra til koret er et klart frampek: «Jeg ordner nu min egen sak på beste vis.», hvoretter hun avkrever en ed fra koret på at de skal holde tett om det de vet.

I neste episode hører man sorgskrik innenfra; Faidra har hengt seg selv på brudekammeret. Teseus er akkurat kommet tilbake fra Delfi, og hører dette, så han styrter inn for å finne ut hva som har skjedd og finner Faidra liggende på gulvet, repet skåret av og hun liggende på ei båre. I den ene hånda hennes er en notis (på ei forseglet skrivetavle), og her har hun skrevet at Hippolytos har krenket henne i senga. Teseus tror straks på dette, og avkrever av Poseidon, sin far, det siste av ønskene han hadde igjen (det første reddet ham opp fra underverden, det andre fra Minotauros); Hippolytos skal ikke leve ut dagen.

Hippolytos ankommer og ser hva som har skjedd. Han forsøker å forklare seg, at det ikke kan være sant, og fortvilet prøver han å overbevise Teseus, faren sin, om uskylden hans og den plettfrie vandelen han alltid har søkt og oppnådd. Faren nekter å høre på ham, og Hippolytos blir landsforvist.

Etter korets sang kommer et bud løpende og vil ha tak i kongen, Teseus, for han har sett Hippolytos dø. Han beskriver hvordan han og vennene hans hjalp Hippolytos av sted ved å spenne opp forspannet hans, og at ingen av dem kunne forstå det han var beskyldt for å være rett. Hippolytos red av sted, og da han var kommet til et øde område av stranden forteller budet hvordan en enorm bølge etterfulgte et enormt brak som av torden, kom farende opp mot Hippolytos, og at det ut av bølgen kom en enorm okse. Oksen jaget hestene, hestene ble paniske, men Teseus som den gode rytteren han var forsøkte å roe dem. Oksen derimot fikk dem til å snu retning slik at Teseus til slutt falt, og med foten hektet fast i tøylene ble dradd bortover stranden av hoppene sine, fikk hodet slått i en stor stein; Hippolytos var så hardt skadd blitt at det bare var et spørsmål om tid før han kom til å dø. Teseus ba dem sporenstreks om å hente Hippolytos til ham; kongen er likevel fortsatt vaklende: «imellom sorg og glede, ti jeg nærer sky | for guder og for ham som er min egen sønn».

Artemis kommer så til Teseus når han står alene, og forteller hvordan det hele hadde skjedd. Hippolytos var dømt til å dø, og ingen guder kunne ha gjort det om, for blant gudene er det en lov om at ingen guder skal blande seg inn i hva en annen gjør. Kypris (Afrodite) hadde rammet Faidra med en dyp og inderlig elskov og kjærlighet til Hippolytos, og Faidra selv ble offer for ammens renkespill. Hippolytos, prektig og from, hadde sverget en ed på å ikke snakke om hva som hadde skjedd, og det var grunnen til at han aldri utpekte Faidra. Artemis skolder Teseus for å ikke ha fulgt vanlige prosedyrer og la sønnen få anledning til å forsvare seg selv; i stedet handlet Teseus irrasjonelt og dømte sønnen til landsforvisning, og gjennom Teseus’ misbruk av det siste ønsket sitt voldte han sønnens død.

Hippolytos ankommer på båre, og han får endelig (tilsynelatende, det er litt uvisst) se gudinna han har kjærest. Hun beroliger ham, og Teseus og faren forsones. En forklaringsmyte blir også del av tragedien. Artemis forteller:

Til gjengjeld, stakkars venn, for hva du her har lidt,
skal største heder times deg i Troizens by.
Ti før sitt bryllup skal hver jomfru bringe deg
som offer sine lokkers prakt, og stedse skal
den blyge brud med vemodstårer minnes deg.
Og hymner, det til ære, skal til evig tid
de unge møer synge. Aldri skal ditt navn
og sagnet om at Faidra elsket deg, bli glemt.