태권도: Sommerleir 2014 og gradering til Ⅲ dan

Tilbake på sommerleir etter tre års fravær

Forrige gang jeg var på sommerleir, var – hvis jeg ikke tar feil – i 2010; det var på tide å komme tilbake, med andre ord. I fjor giftet Ingrid-Elin og Joe seg, og jeg jobbet før og etter bryllupet (jeg tok meg to ukers ferie); året før der var det tredve-pluss-nittiårslag i Svolvær, og igjen jobbet jeg før og etter (fortsatt på lageret); og året før der igjen – altså i 2011 – tok jeg truckførerlappen, så da forpliktet jeg meg til å jobbe hele sommeren uten sommerferie. Alle tre årene var selvfølgelig for Manpower, med elendig lønn, men det ble jo noen titusener ut av det til slutt. I 2011 var jeg for øvrig på fryselageret. Ting har skjedd disse siste årene, så jeg har ikke skrevet noe som helst om det på bloggen. Men i år fikk jeg meg jobb via Sandtaket her på Veblungsnes, der jeg skulle gjøre forefallende arbeid på gården og her og der, som maling av garasjetaket og låvedørene (onkel Dagfinn så den ene døra i dag, og trodde det var blitt kjøpt ny dør (!)), og det til en grei timepris (10 kr. mer per time enn på lageret). Det beste av alt, er at jeg styrer dagene mine fullt ut selv, så jeg arbeider når jeg vil og så lenge jeg vil. Så da ble det sommerleir på meg i år!

• Voksenleir i Surnadal 2014, bilder av Jostein Værnes: Bilder fra treningene.
• Voksenleir i Surnadal 2014, bilder av Jostein Værnes: Bilder fra seniorgraderinga.
• Voksenleir i Surnadal 2014, bilder av Jostein Værnes: Filmer fra 25-årsjubileumsfeiringa.

Sommerleiren startet søndag i år og varte til fredag, og gradering var satt opp sistedagen for alle som skulle opp til grader under Ⅳ dan. Spesielt i år, var at NTN feiret 25-årsjubileum. Dette ble markert onsdagen med oppvisning av seniorene og mastrene, kulturelle innslag, foredrag om historia vår ved master Per Andresen Ⅷ dan, og til slutt progmetall ved Gone Rogue. Dagen i forveien var det seniorgradering, og blant andre gikk 사범님 Ole Hosen opp til Ⅴ dan, og 사범님 Ronny Eidsvik tok endelig Ⅳ dan.

Vi fikk trent med mange forskjellige instruktører i år, og spesielt flott var at master Willy van de Mortel Ⅷ dan hadde ei sparringsøkt med oss, og at vi fikk to mønsterøkter med 사범님 Julia Cross Ⅴ dan. Hun hadde en helt annen måte å tenke mønstertrening på, og jeg fikk med meg masser av gode idéer som jeg håper å få tatt i bruk på barnepartiene nå til høsten. Jeg valgte å kjøre vanlig økt alle dagene, ettersom jeg skulle gradere meg til Ⅲ dan nå, og fikk meg blant annet ei veldig god økt med master Larsen Ⅶ dan da det var anledning til pensumtrening. Økta gjorde virkelig godt for meg, for jeg var veldig nervøs, og det ble bare verre; etter økta med ham, greide jeg endelig å senke skuldrene.

Graderingsdagen

Jeg greide til tross sykdom i Tromsøhytta å sikre meg en graderingspartner, og dagen før fikk vi gått gjennom knivselvforsvaret og modellsparringa. Jeg var veldig fornøyd med det jeg hadde fått på plass. Jeg fikk vist både grunnteknikk, teknikker fra mønstrene og firevendingene, og selvforsvaret mitt var det trykk i som bare juling. Men master Andresen sa at vi (han sa dette til alle) måtte jobbe mer med knivsparring, for vi skjønte ikke angrepene; forsvarene var vel gjennomført, men han sa spesielt til meg at jeg hadde kommet til å vært død noen ganger i løpet av den sekvensen jeg viste. Jeg merket ikke noe slikt selv, så da betyr det vel at jeg må gå gjennom hvordan jeg jobber mot kniv litt mer. Men dette til tross, master’n syntes det var en god test, og jeg har nå bestått til Ⅲ dan!

Det var en del som kom bort til meg og kommenterte at de likte det de så, og jeg vet det ble tatt mange bilder. Når bildene (og forhåpentligvis filmene) blir gjort tilgjengelig, skal jeg legge dem ut eller legge ut lenke til dem.

Polden-trening i Telegrafbukta

Sommer i Tromsø

Fremmedord/koreansk kan leses ved å holde pekeren over.

Den siste uka har det vært utrolig varmt i Tromsø. I går, i ellevetida, syklet jeg hjem med nøyaktig de samme klærne jeg tuslet rundt i da jeg var på Filippinene, i svak motvind, og det var ikke kaldt i det hele tatt. Jeg ble fortalt av Martin Pedersen, klubbens leder, at det var over tusen mennesker i Telegrafbukta i går, og jeg tviler ikke et sekund på det.

Bukta er et kjempefint område. Det er sandstrand der, steinstrand, tangstrand, åpent skogområde, sandvolleyballbaner, ka som man kan hoppe ut i vannet fra, sykkelstier; det er i det hele tatt både fra naturens og fra kommunens side et område som er kjempeflott tilrettelagt for avslappende, late stranddager. Det er ganske lenge siden jeg har tatt med meg partiet mitt på utetrening, og nå som sommervarmen kom for fullt (og det skal visst bli varmere), var det på tide å benytte anledninga.

Treningsopplegget

사범님 Kjell Gunnar Polden, Ⅳ dan, er tilhenger av å bruke naturen. Tatt i betraktning av at jeg tilhører den utdøende rasen homō sapiēns sapiēns sine-interrēte, er det merkbart forskjell på basisstyrken og basiskoordinasjonsevnen til ungdommer i dag og ungdommer før. Jeg tror at denne typen trening er helt suverent for dem, og er noe jeg strengt tatt burde gjøre oftere.

Øvelsene de gjorde da vi lekte sisten:
1. Pressing av svingspark, venstre fot.
2. Pressing av svingspark, høyre fot.
3. Pressing av sidespark, venstre fot.
4. Pressing av sidespark, høyre fot.
5. Pressing av frontspark, begge føtter.
6. Pressing av bakspark, begge føtter.
7. Pressing av frontspark–bakspark, begge føtter.

Treninga startet med at vi lekte litt sisten i den ene lysninga nedenfor bautaen (nede til høyre for bautaen når man ser fra veien). Området var naturlig avgrenset av trær, og man ble fri ved å stille seg ved et tre og gjøre øvelser etter hvor man stod; øvelsen kunne gjøres tre ganger før man ikke lenger var fri. Man kunne kun løpe til neste ledige fri-tre (etter klokka), så hvis det var opptatt måtte man løpe til det deretter, og så videre. Særlig den siste øvelsen var vanskelig, ettersom den skulle gjøres oppå toppen av en halvråtten trestubbe. Mistet man balansen, måtte man løpe videre.

Etter dette – det var veldig, veldig varmt, enda vi var i skygge av trærne – satte vi oss ned i gresset og mediterte ei stund. De fikk i oppgave å prøve å fokusere på én lyd, for eksempel én bestemt fugl, stemmen til noen de hørte, lyden av vannet, en bil, eller hva som helst annet, og forsøke å stenge ute alt annet. Øvelsen er ikke lett, men den er veldig avslappende. Meditasjonen fullført startet vi med ei firevending med front snapspark, før vi gikk over til mønster. Først gikk vi noen runder med 천지 틀 for å øve på fraspark, og deretter 단군 틀. Så økte jeg vanskeligheten ved å få dem til å prøve seg på 원효 틀; nå måtte de få med spark òg, og det er ikke bare bare når man trener på ujevn bakke.

Telegrafbukta, Sydspissen i Tromsø, sett fra Googles satelitter. Som man ser, er det veldig fine sandstrender der. Bukta er såpass dyp og grunn at vannet får godt med varme fra sola og ikke beveger seg for mye. På kartet har jeg angitt hvor vi var og gjorde de forskjellige øvelsene.

Etter mønstrene beveget vi oss til neste område, litt nærmere stranda, men fremdeles mellom trærne. Noen trær med litt avstand mellom, en liten bakketopp med noen kuler på, og en bekk som rant på tvers av området var nok til å tilby ulike utfordringer. Vi begynte med å ganske enkelt løpe opp til toppen noen ganger (det var bare noen få meter høyt), for deretter å velge de vanskeligere rutene, før de til slutt prøvde å gjøre det som skøyteløperhopp. Deretter skulle de bevege seg to og to i sparringsmodus, der den som hadde ansiktet mot toppen bestemte når rykkene skulle komme, og den som hadde ryggen mot toppen bestemte retninga. Så begynte vi å bruke trærne. Slalåmbevegelse mellom dem på ulike måter ble etterfulgt av skyggeboksing mot dem.

Det neste var en sparringslek der den ene skulle vokte treet og den andre prøve å ta det. Tre-vokteren kunne ikke være lenger unna enn ei armlengde, og kunne ta angriperen ved å klappe på toppen av hodet; hvis angriperen ble tatt måtte denne rykke tilbake igjen. Angriperen, derimot, kunne ved å score et gyldig poeng på vokteren få denne til å måtte fryse et lite sekund, og dermed få nok tid til å gjøre et angrep på treet og dermed få poeng.

Da de var ferdig med sparringsleken, avsluttet vi seansen der med noen balanseøvelser. Hver person fant seg en kul å stå på, der de skulle prøve å enten bare løfte det ene kneet opp, eller å også strekke foten frem, mens de hadde øynene lukket. Deretter prøvde de å senke seg ned og reise seg igjen stående på kun den ene foten, fortsatt på kulen.

Alle var begynt å bli nokså slitne nå, til tross for at det ikke hadde vært høy-intensitet. Det var veldig varmt og de fikk mange drikkepauser; det trengtes virkelig!

Det var nå knapt ti minutter igjen av treninga, så det var på tide med avslutninga. Vi gikk til selve stranda, gikk på rekke ut i vannet, og gikk 원효 틀 sammen. Mønsteret passer ekstra godt til slik trening, siden man har de to sirkelblokkene med etterfølgende lave spark, som er perfekte til å sprute masse vann. Ja, det var kaldt i vannet, men langt fra så kaldt som jeg hadde forventet, og det var ordentlig godt etter ei god økt sammen.

---

Det ble tatt en del bilder av faren og mora til Elisabeth, og jeg filmet en del av det de gjorde. Når jeg har fått bildene og tillatelse, kommer jeg til å laste opp dette her. Treninga ble en suksess, og jeg er over hodet ikke i tvil om at jeg kommer til å holde flere slike økter. Utetrening er sunt og godt, og det gir de ekstra utfordringene som gjør at man kommer i litt bedre form. I tillegg er det en fin måte å lære elevene å bruke uteområdene.

Det neste som står på tapetet nå, er gradering om to uker. Jeg skal opp til Ⅱ 단-3, så til jul satser jeg på Ⅲ 단. Det hadde selvfølgelig vært morsomt å prøve det allerede på sommerleiren, men det er nok ikke mulig. I mellomtida får jeg bare trene og lese, og håpe at helsa holder godt. Det blir jo for øvrig endring over sommeren; jeg skal ta over det ene barnepartiet, og hun som har det skal ta over partiet mitt, som for øvrig blir slått sammen med de høyest graderte elevene på partiet til Mats. Dermed frigjør jeg en av dagene i uka, og kan, hvis det blir mulig, starte opp et parti på Utsikten. Vi får se hva som skjer.

«…vērae amīcitiae sempiternae sunt.»

Ro i kropp og sjel med kalligrafi

Det har nylig vært vinterferie, og som de som kjenner meg eller har fulgt meg ei stund vet, er ikke ferier noe jeg er spesielt god på. Etter å ha slitt meg gjennom den første uka før ferien, ganske så usikker på mye av hva som skulle skje, fikk jeg en fin start på ferien med deltagelsen på sparringsseminaret. Jeg fikk en god og fin mestringsfølelse av det, som alltid gjør godt. Vinterferieuka var selvsagt ei normal uke på universitetet, men på trening var vi ganske så få. Jeg fikk dermed trent rolig og godt på mine egne ting, og synes jeg gjorde gode fremskritt treningsmessig. Men det var etter ferien at jeg skulle finne det som virkelig ga meg følelsen av ro og mestring igjen.

Jeg har jo plundret litt med kalligrafi tidligere, og etter å ha fått ei blokk med akvarellark fra Elena, fant jeg anledninga forrige helg til å sette meg ned og øve meg igjen. Den amerikanske foreninga for skrivekunst, IAMPETH, har et flott bibliotek av gamle lærebøker digitalisert til glede for vordende kalligrafister og andre som ønsker å forbedre håndskrifta si. Det var her jeg fant instruksene jeg trengte for å øve meg på skrifta kalt German, ei skrift kjennetegnet ved svært flytende, bølgede bevegelser. Neste steg på veien er Old English som har mer kantede bokstaver, og krever ei stø hånd når hårlinjene skal tegnes inn. Det første forsøket mitt ser ut som til høyre.

Med første oppgave fullført, følte jeg meg klar for ei litt vanskeligere utfordring. Jeg hadde allerede vært en tur på byen og kjøpt bursdagsgave til Marie-Victoria og Weronica (Nica blir 29 i morgen). Dessverre rakk jeg det ikke til Marie-Victorias bursdag, men det ble et forsøk til Nica i stedet. Jeg linjet opp kortet, skisserte opp bokstavene med blyant, og lagde deretter ei ramme, slik jeg fant instruks på på bloggen The Calligraphy Pen. Den største utfordringa viste seg å bli å finne ut av hvordan få gullblekket til å flyte godt, noe jeg løste med å bruke fjærpenna i stedet, som har en annen sort spiss. Jeg ble svært fornøyd med hvordan det endte opp til slutt.

Jeg beklager den svært lave oppløsninga på bildet, men håper å kunne laste opp et bilde av bedre kvalitet når gaven har blitt gitt; kortet er nemlig forsvarlig forseglet i konvolutten nå.

Jeg fant ut at det var på tide å prøve seg på ei større utfordring. Da Elena så bildet av kortet, spurte hun om jeg hadde lyst til å lage noe slikt til henne også, så det måtte jeg jo nesten forsøke. Jeg syntes likevel jeg trengte å lære meg flere knep før jeg kunne lage noe som kunne være verdig en gave, så jeg satte meg ned og lette mer på nett etter hvordan man gjør det som på engelsk blir kalt flourishing. Jeg kom til slutt over ei side som het A Place to Flourish, og gjennom ei veivisning funnet der, endte jeg opp med det ferdige resultatet som kan sees nedenfor.

Klikk på bildet for høyoppløst versjon.

Teksten lyder «quia nātūra mūtāri nōn potest, vērae amīcitiae sempiternae sunt», altså «ettersom naturen er uforanderlig, av den grunn er sant vennskap evigvarende» (Marcus Tullius Cicero, De amicitia (Cic. Amic. 32)). Latinen er hentet fra Perseus 2013-03-07; oversettelsen er min egen.

Jeg må få lov til å si at jeg er svært, svært stolt over det endelige resultatet. I tillegg, synes jeg det har vært utrolig godt å finne tilbake til kalligrafien igjen. Det gir meg ro, og jeg kjenner en enorm glede over å skape noe vakkert. Hva synes du?

Gradering til II dan-1 og mastertrening i Alta

Denne helga var det tur til Alta. Master Per Andresen skulle komme oppover for første gang på årevis, og det var duket for ei helt spesiell helg. Kjersti og jeg bestilte hotellrom på Thon Hotel Alta, og vi startet fra Utsikten klokka kvart over ti for å få levert Kjerstis eksamen i klimaforskning, for deretter å plukke opp Audun og Michael. Det ble litt sein avgang videre, men til slutt, ca. halv tolv, kom vi oss av gårde fra Tromsø. Uheldigvis viste det seg at den første ferga hadde en lang pause midt på dagen, så vi ble nærmere en halvannen time senere enn hva jeg hadde håpet på. Det ble en ganske så stressende tur videre mot Alta, men vi kom frem ca. tre kvarter før graderinga startet.

Jeg har ingen postbare bilder fra graderinga enda, men når Alta eller Tromsø TKD legger ut, skal jeg lime inn bilder her (når jeg orker). Bilder fra graderinga kan sees i denne posten.

Graderinga gikk bra! Jeg fikk beskjed om at jeg hadde trykk i det jeg gikk, til tross for størrelsen min, og master Andresen var spesielt fornøyd med hvordan jeg gjennomførte stegsparring og selvforsvar. Det jeg må øve på, er å ikke stå så høyt når jeg pivoterer (hælen skal bare så vidt være over gulvet), jeg må lukke hofta litt når jeg sparker 옆 차 지르기 (gjennomtrengende sidespark) med høyre fot og jeg må være flinkere å føre hendene godt bak for å få mer kraft i håndteknikkene. Det var vel egentlig ganske mye, eller? Som trøst viste det seg at det sistnevnte gjaldt alle sammen i større eller mindre grad, inkludert han som gikk opp til fjerdedan (Hans-Tore – hurra for ham!), så det kunne virke som vi har et nordnorsk problem.

Etter graderinga dro vi til hotellet, fikk lagt fra oss sakene våre og skiftet i en fei. Vi var blitt invitert på en aldeles suveren middag for instruktørene og de som gikk opp til test, og Rica, stedet for kvelden, sparte ikke kruttet. Langstekt biff med pepper- eller bernaisesause, og blant potetene kunne man velge mellom hjemmelagde friterte, helstekte poteter med salt eller fløtegratinerte poteter. Jeg spiste alt.

Vi dro tidlig fra middagen. Jeg var ganske sliten, på flere måter, og det var godt å kunne trekke seg tilbake til rommet vårt og slappe av. Senga var herlig, rommet var fint og flott, og vi sovnet i grunn nokså fort.

Etter en slik dag burde jeg være kjempglad og strålende fornøyd. I stedet var jeg utmattet i hodet av tankene om alle de tingene som ikke fungerte. Jeg slet på teorien (jeg ble spurt om historia til 의암 틀, og greide å lire ut av meg det meste, men klarte ikke å komme på navnet hans (손병희 – Son Byeong-hui – i boka skrevet Son Byong Hi) riktig (jeg sa Son Chong-hi), og navneendringen fra 동학 til 천도교 (i boka skrevet Chondo-kyo, men det riktige er Cheondo-gyo) lå også langt inne (jeg tror jeg sa Chondo-kyo feil). I tillegg var jeg så nervøs av å ikke greie å stotre frem svarene, at jeg ikke greide å roe pusten, så jeg hørtes sikkert ut som en hyperventilerende astmatiker. Navnene på treffpunkt derimot var ikke noe problem, ei heller riktig benevning av høyden på de omvendte svingsparkene (to middels i begynnelsen av mønsteret, to høye på slutten). Men jeg greide ikke å få 계백 틀 ut av hodet da jeg ble spurt om hvilke fortsettende bevegelser som er i 의암 틀, som selvfølgelig skal være kyocha joomok nolloo makgi til sonkal chookyo makgi; jeg klarte selvfølgelig ikke å komme på noe annet enn palmok chookyo makgi til palmok najunde makgi. Aldri har jeg hatt så dårlig teori. Men jeg kom meg da gjennom den. Karakteren tror jeg ble 67.

---

Dagen etter var det treningssamling med master Andresen VIII dan. Vi fikk ei knalloppvarming av den gode, gamle master-sorten, med først litt tøy og bøy, deretter litt grunnteknikk, litt spark, litt armhevinger, masser av 앞 차 올리기 og alt det vi som har trent noen ganger med ham liker og er blitt vant til. Vi ble mildt sagt svett, klar, glad og slitne.

Den gledelige overraskelsen vi etter hvert skulle få, var at det ble satt av tid til en grundig gjennomgang av samtlige mønster fra 천지 틀 til 주체 틀. Det ble i tillegg tid til énsteg fri-sparring. Etter endt trening var det hjem, dusje og ordne seg for så å møtes til stor fellesmiddag på Rica. Igjen la vi oss tidlig.

Dagen etter var det sabeomnim Kent-Tore Skagen V dan som var ansvarlig for treninga, og denne dagen var satt av til frisparring. Sabeomnim Skagen underviste utelukkende oppgave- og teknikksparring, mest det første, så utbyttet av dagen ble så absolutt maksimalt. Mot slutten av økta, fra ett til to, fikk vi andredanene ei ny mønsterøkt med sabeomnim Paul Mathiassen IV dan, der vi nok en gang trente mønstrene sakte og rolig, enkel telling, og fikk tid til å spørre om hver enkelt teknikk etter behov.

Helga ble helt klart en suksess. Etter en god dusj satte vi oss i bilen igjen og satte nesa hjemover, og vi var tilbake i Tromsø i titida på kvelden. Det var godt å få lagt seg til å sove da, etter å ha tilbakelagt til sammen 593 km i bil og to timer på ferge i løpet av helga.

Endelig suksess i sparringsringen!

I dag var det regionsmesterskap i Bardu, og som vanlig (!) ble jeg selvfølgelig med for å dømme. Denne gangen hadde jeg derimot også meldt meg på i mønster; det er vel neppe unaturlig at jeg var nervøs, ettersom (så vidt jeg husker) jeg ikke har konkurrert siden før 2010 (da jeg flyttet opp hit).

Mønsterkonkurransen var spennende. Av grader var det en grønnbelte, en rødbelte, to førstedaner og jeg på andredan. Jeg startet med Po-eun teul (포은 틀) mot Geir-Ivar; han var uheldig og datt ut midtveis, så seieren gikk til meg etter å ha fullført. Det neste mønsteret jeg gikk var Won-hyo teul (원효 틀) mot jeg-husker-ikke-helt-hvem. Finalen ble overraskende ikke mot Edgar, men mot en annen rødbelte, så vi gikk Yul-gok teul (율곡 틀). Med den finalen ble tre poeng sikret.

I garderoben etter konkurransen, forsøkte Edgar å overtale meg til å hive meg med på sparringskonkurransen også. Jeg må nok ha tenkt på det i morges, for av en eller annen grunn tok jeg bare ut bøkene (bortsett fra for svart belte), og ikke sparringsutstyret, så til slutt ble jeg med. Det at han påpekte at jeg bare trengte en bronsemedalje for å bli beste herre senior, har nok hatt sitt å si, selvfølgelig; jeg har aldri fått en bestemannspremie før, så det fristet. Jeg valgte til slutt å ta sjansen.

I sparringskonkurransen var det lagt opp til pool, så siden vi var det antallet vi var (som over), ble det fire kamper hver. Den første kampen min var mot Geir-Ivar, og jeg klarte å ro i land en seier – 2 poeng. Neste kamp var mot Michael, og der ble det, etter at han hadde ledet kampen med ettpoengspunchet sitt lenge, seier etter en trepoenger med svingspark. Mot Edgar ble det selvfølgelig tap, men det ble en spennende kamp. Jeg fikk meg en skikkelig suser i skallen, som virkelig sendte meg vandrende i … buer. Etter at jeg kom meg fikk han naturligvis et minuspoeng, og da vi fortsatte kampen greide han å gi meg et minuspoeng gjennom tre advarsler. Vi trodde begge to at det var likt da kampen var ferdig – at han ikke hadde greid å score på angrepene sine (jeg satset på uavgjort) – men det viste seg at i hvert fall ett av angrepene hans hadde gått inn, så han vant den kampen. Den siste kampen var mot grønnbelten, og det var en imponerende utøver. Han var en plass i førtiårene, litt stiv i hoftene, men de tingene han gjorde, gjorde han bra, og han hadde faktisk vunnet to av kampene sine. Jeg greide likevel å dra i land seieren, og resultatet ble til slutt, som bildet viser, sølv i sparring, gull i mønster, og tittelen beste herre senior. Og det beste av alt: Det var morsomt å gå sparring igjen!

«Æ trur du e kjæmpedeprimert»

Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.

Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.

Prøvelser i prøvetida

Dagene nå går med til lesing, lesing og enda mer lesing. Jeg har lest godt og vel halve den siste pensumboka i historie, og i morgen skal jeg starte på religionslesinga; innleveringa av eksamen i antikkens religion er på fredag, så det er ikke mye tid igjen, særlig siden vi har siste samling i antikkens historie torsdag og fredag, så hele de dagene går bort til det. Jeg håper jeg greier å lese til og skrive ferdig eksamen innen onsdagskvelden. I uansett tilfelle er det en fin måte å få tida til å gå – og tankene til ikke å gjøre det.

Jeg hadde første psykologtime på lang tid i dag. Etter eget ønske hadde jeg fått ei dame å prate med igjen, for jeg synes ikke det var helt behagelig å prate med en mann om det; i tillegg synes jeg ikke han jeg hadde var den rette for å hjelpe meg å arbeide meg mot ei løsning. Det var en merkelig opplevelse jeg hadde i dag. Hun spurte meg ut om litt av hvert – det var i grunn ganske behagelig, det å møte en behandler som tok litt styringa – og kom til å spørre meg om jeg hadde mistet noen som var kjær for meg. Jeg snakket om onkel Øyvind, og, tolv år etter, kom følelsene endelig fram for første gang. Det var befriende, vanskelig, godt, fælt… Jeg har hatt noe å tenke på resten av dagen.

Så hvordan har jeg det egentlig? Treninga i dag var veldig god. Jeg hadde det veldig fint, og mestret det meste godt synes jeg. Ronny Theodorsen og jeg øvde sammen på toveis énsteg, og det var ei veldig god økt med masser av fin kontakt mellom angrepene og blokkene. Jeg var i det hele tatt i svært godt humør. Da sistemann gikk fra garderoben, derimot, falt det sammen. Jeg ble stående ganske lenge, lenende mot veggen, før jeg hørte Silje-Maris stemme skape godstemning inne i treningshallen og hørte hvor glad og ivrig hun var; da tok jeg meg sammen og dro av gårde. Jeg lot være å sykle hjem; jeg tenkte det var det beste, også fordi det hadde regnet og blitt utrolig glatt.

Jeg kom hjem med den vanlige bussen, dro en tur på butikken og kjøpte meg noe godt å kose meg med, dro hjem, spiste mer av pizzaen jeg bakte, så Crank sammen med Kjersti, dro en ny tur ned på butikken og kjøpte eksamensskrivegodter til Kjersti og ei ny flaske brus til meg selv. Jeg trengte å få skrevet dette, så herved tilbys en beklagelse til de som måtte snuble over det.

Tidlig krøkes…

Det er sikkert noen som finner litt av hvert å kritisere for, men de bryr meg midt i…, vel, skjegget. Dette er uten tvil den søteste sparringskampen noen sinne, og bit deg merke i det flygende sidesparket på 1'53".

Aibast øker og jeg går ned i vekt | Barberkniv

I går var jeg med Aibast II til kontroll, og resultatet kunne virkelig ikke vært bedre. Da vi fikk henne var hun 1,8 kilogram. Nå har hun steget til 2,65, og hun har tydelig fått bedre balanse og muskelkontroll. Det ser ut til at hun blir helt frisk. Tjoho!

For min egen del: Jeg ble disket fra sparring under fjorårets NM fordi jeg ikke greide vekta. Nå i morges var jeg nede på 62,8 kg igjen. Så blir det jul…!

---

Apropos jul: Jeg har oppdatert ønskelista mi igjen. Jeg satt nemlig på nett i går og leste om barbering med barberkniv, og fant til slutt ut at den beste leverandøren av slike saker her i Europa er Thiers-Issard. Vel er det dyrt, men når man tenker på det: Det tar vel ikke mer enn en to–tre år, så har man tjent inn det man brukte på éngangsinvesteringen fra dem. Jeg ønsker meg det, og det veldig!

---

I dag er en strålende dag!

Påskeferie og påskeslutt

Det ble en fin påskeferie. Kjersti og jeg var på gamlehytta fra fredagskveld til mandagskveld. For min del ble det to turer til "For fattig og rik" (mine alle første). Den første turen fulgte jeg sporet hele veien, mens den andre gikk over Lillekammen og nordsida (solsida) av dalen inn mot F&R. Det er herlig å gå sine egne spor. Turene ned var raskt unnagjorte. Det er morsomt når man bruker en fjerdedel av tiden ned, og nedturen inkluderer et par små sprett i bakken. Kveldene brukte vi på forskjellige spill. Førstekvelden spilte vi "Cluedo". Jeg var morderen og jeg vant, så det passet jo godt. Andrekvelden spilte vi "Fleip eller fakta", og da vant vi én runde hver. Tredje dag spilte vi "Trivial Pursuit", og det var Kjersti som vant og samme kveld (etter å ha vært på besøk hos Ruth og Arvid (og Linda, Geir, Eline Mathea og Jørn Marius)) spilte vi "Liverpool".

I går var det full fres igjen. Det var fridag for min del, så jeg fikk med meg Eddie på fjelltur. Det ble full fart opp på Aksla, med returtid ca 16.15, og videre på trening klokka 18.00. Jeg var med som elev (og hjelpeinstruktør) på Spildes trening i går, og fikk virkelig kjørt meg. Jeg tok hånd om sparringsdelen, og vi hadde det utrolig morsomt. Det ble jobbet med bevegelse én, svingspark fra bakerst og fremste fot, ta imot slag, åpent blikk, guard og oppgavesparring. Som avslutning kjørte Spilde en stasjonsløype med fallhopp (10), 20 situps og 10 armhevinger og til slutt 10 spildesnurrer (løypa * 2). Jeg kjenner det i dag.

Shell har begynt å leie ut film igjen, og har halv pris i startperioden. I forigår så vi "Madagaskar 2" og "Babylon A.D.", og i går så vi "Massakren i Katyń" med DP på besøk, og etter at jeg hadde kjørt ham hjem "Tropical Thunder"—med meg sovende på sofaen.

Så var det opp igjen for meg klokka 4.00 med dårlig mage, og så av gårde tre kvarter etter for å være med på avisbudrunde.

Regionslagssamlingen over

Det har vært en trivelig helg i Surnadalen. Jeg dro av gårde fredags ettermiddag, og ankom ca. 19.00. De var akkurat blitt ferdig med sparringsøkta, og jeg ble med på resten.

Lørdagen trente vi kamp fra 9 til 11 (men jeg var dårlig i magen og kunne ikke være med), og mot slutten av økta ble jeg ferdig å lære meg Chung-Jang teul. Det er et artig mønster å gå! Ronny (Ålesund TKD) hjalp meg med mønsteret, og dermed fikk jeg rettet opp et par teknikker og vendinger som var feil. Andre økt på lørdag gikk til lagmønster for herrene og fysiske tester for damene. Jeg ble satt sammen med den gruppe rødbelter, og vi øvde inn Hwa-Rang teul i pluss-formasjon. Vi hadde en stilig rekke-etter-rekke-effekt på sonkal naeryo taerigi, gjorde sonkal daebi makgi (etter seun sonkeut teulgi) en og en hurtig etter hverandre, kihap "tae", "kwon", "do" på dollyo chagi-ene og gjorde an palmok yobak makgi nummer to rekkevis. Det ble ikke så verst, og med litt øving kan vi stille et sterkt mønster til konkurranse. Men dessverre kan regionene bare stille ett mønsterlag og ett sparringslag, så da må vi heller prøve å konkurrere oss inn på elitepartiet.

Lørdagskvelden dro Thomas og jeg en tur på "Pink Lady" sammen med en kompis av ham, og Ole slo seg ned sammen med oss mot slutten av kvelden. Han og jeg snakket masse om styrketrening, og jeg lærte mye om hvordan jeg skal trene for å få en sterkere kropp.

På søndag var det fysiske tester for herrene, og jeg er fornøyd med resultatene mine. Jeg tok 190 pund (86 kg) i nedtrekk med hjelp fra ryggen, og 155 pund (70 kg) med rak rygg der jeg kun jobbet med armene (bakgrep, skulderbredde). I benkpress klarte jeg 55 kilo og i kneløft (den med vektstanga over skuldrene) tok jeg 120 kilo (!). Den siste var jeg veldig overrasket over, må jeg si. Erlend var til veldig god hjelp. Jeg har aldri jobbet med vekter før, og han viste og forklarte.

Etter styrkeøvelsene skulle vi gå kamp (de som ville) mens resten gjorde spensttestene. Jeg gikk en trekvart kamp mot Bjørnar, og selv om han ledet ganske så raskt, fikk jeg det første poenget. Det var en herlig trepoenger med naeryo chagi. Problemet var at han tok fullstendig av etter den… Jeg greide å få en kraftig forstuelse i pekefingeren og en liten en i langfingeren, så jeg gikk over til spensttestene i stedet, der jeg greide 52 cm (tror jeg det var).

Sabeomnim Mathiassen var suveren som leder for samlingen, og sabeomnimene Polden og Hosen hjalp til, og sammen skapte de et utrolig godt treningsmiljø for oss. Vi er utrolig heldig som har en sånn gruppe seniorer i fylket. Takk til dem, og alle de gode treningskameratene. Jeg ser virkelig frem til neste gang vi møtes.