Ny D&D-kampanje med Kjersti og Yngvild

I dag foreslo Yngvild at vi har en kampanje på si som vi kan spille når bare vi tre føler for det, litt sånn som da det var Kjersti, Charlotte og jeg; jeg fikk da lyst til å ha en D&D-kampanje igjen, for det er lenge siden sist, så i dag har vi kosa oss med det – mellom Formel 1-løpet i Bahrain og store mengder grillribber.

Lydspor: Spider Gawd.

Terninger til rollespill. Foto og redigering av Tor-Ivar Krogsæter. CC BY-SA.

Hvorfor D&D da? Jeg har savna det. Det var det første rollespillet vi prøvde, den gang da som ferskt kjærestepar med Raymond som DM (Dungeon Master), og vi ble nok begge bitt av basillen med én gang. Det er noe med det, for jeg merker at bare å snakke om det gir meg følelsen av å snakke om en gammel venn; jeg kjenner systemet så godt og det var en så stor del av livet mitt, at det kjennes godt å ta det inn igjen. Jeg hadde jo en enkling for et par år siden (via FGU) med Ragnhild, Yngvild, Erik-Johan (?) og Kjersti, og det var veldig artig. Faktisk var det den første returen min til Fellstad siden vi avslutta kampanjen med Charlotte, og den første siden den berykta spillkvelden i Tromsø da én av spillerne tok rollas ondskap ett knepp for langt.

Så nå skal vi tilbake dit igjen. De to har laga seg et par hobbiter hver. (Ettersom hobbit var et beskytta navn tilhørende Tolkien-huset, truet de TSR med søksmål i de tidlige dagene; som følge av dette tok de i stedet i bruk det generiske navnet halfling – halvling – for dem. Men jeg er Tolkien-fan, og hobbiten ble skapt av ham, så i verden min kalles de spesifikt for hobbiter, ikke halvlinger, for det regnes som et skjellsord.) Kjersti spiller druide og Yngvild barbar, og de kommer til å bli så søte sammen at!

Nå ligger Cæsar på fanget mitt og maler, jeg begynner å bli trøtt og skal stå opp for å dra på jobb, så nå må jeg gå til sengs snart.

Latine didicimus et Kjersti cati pinxit

Så, vi lærte altså latin, som det står, og Kjersti tegnet katter. Hun er jo, som alle som kjenner henne vet, en glimrende tegner; så her følger et lite knippe pusekatter, fritt etter fantasi og erfaring (med noen generasjoner katter og tilhørende morsomme opplevelser), noen illustrasjoner som dugelig beskriver diverse katters liv og opplevelser av seg selv.

Genialt, eller hva?

Søtt kattebilde

Ikke ment til noen av de som leser. Jeg synes bare bildet var veldig søtt. (Rart hvordan teksten kan forandre meningen med bildet så mye…)

Aibast-bilder

Aibast i media

Etter vekkomsten hennes, har hun blitt en liten celebritet. Det har vært utrolig godt å få henne hjem igjen, men som noen vet, måtte vi reise sørover i helgen for å overvære begravelsen til Kjerstis farmor Aslaug. Heldigvis har vi noen gode venner som tok seg av henne, og Nica har skrevet et innlegg om henne i bloggen sin.

Aibast II passes på av bror Mithmin Begolas

Det var dette bildet avisen brukte i oppfølgingsartikkelen på nettet. Det er virkelig et gullende godt bilde, og vi var veldig heldige med lyset også. Bildet er faktisk tatt med mobiltelefon, så det gode resultatet er ekstra overraskende. En av tingene jeg liker godt med bildet her, er at man ser så tydelig hvem som er mons og hvem som er kjette.

Etter kastrering I:

Vi kastrerte dem tidlig, for vi ville beholde det gode lynnet deres, og vi ville slippe flere kattunger (det var nok bal, særlig for Mamma, med å få levert fra oss alle kattungene hun fikk). Her ligger de og sover eller halvdøser, etter at narkosen har gitt seg.

Etter kastrering II

Jeg er ikke sikker på hvem av dem dette er, men det ble i hvert fall gjort en hederlig innsats på å forflytte seg de tyve centimetrene til matskåla. Anstrengelsen ble visst for stor, så han/hun sovnet med hodet nedi skåla.

Skjeggete matfar og Aibast

Dette bildet er tatt for ganske lenge siden. Jeg ser på bildet at det er fra en av de mer slitne periodene mine, og da var det virkelig godt å ha katten. Aibast var ikke så kosete på den tida som hun er blitt nå, men hun lot meg i hvert fall holde henne oppe lenge nok til å få tatt et brukbart bilde, og hun ser nå ut til å kose seg litt, i hvert fall.

Aibast og jeg første dagen etter hjemkomst

Da Aibast kom tilbake etter å ha vært borte i fem uker, var det nesten ingen ting igjen av henne. Som jeg mener jeg skrev tidligere, var hun redusert til 1,8 kilogram, med knapt en muskel igjen på kroppen. Pelsen hadde måttet blitt barbert bort flere plasser, og hun har et par stygge sår, sannsynligvis som følge av håravfall kombinert med ekstremt tørr hud. Her ligger hun og slapper av og koser seg igjen, og jeg må si jeg var veldig glad for å få henne tilbake. Veldig glad.

Aibast og jeg på bussen

Jeg måtte ta med Aibast til dyrelegen igjen på tirsdag, fordi såret hennes på halsen hadde åpnet seg (huden hadde sprukket opp). Hun har jo, grunnet den ekstremt lave vekten, ingenting annet enn pelsen til å stenge ute vinterkulda og i tillegg veldig dårlig blodomløp, så hun var fryktelig kald. Jeg tror det var noen unger som hadde noe nytt å fortelle da de kom frem på skolen den dagen.

Bilder: Begolas | Kveldssol på Haugen | Tortellini

Jeg holder på og rydder på telefonen min (etter å endelig ha funnet ut hvordan jeg får satt opp Gmail på den innebygde e-postleseren, så nå fremover kommer det sikkert til å bli atskillig flere bilder i postene mine, for ikke å snakke om en haug av gamle bilder som må lastes opp.

Først av alt, et par bilder av Begolas, Kjerstis katt. Dessverre er Aibast II etter all sannsynlighet borte for alltid, men med denne koseklumpen i hus går det bra likevel.

---

Her er et minne fra Haugen. Jeg husker ikke når det ble tatt, men utfra hvor høyt sola står på himmelen, vil jeg tippe nitida på kvelden midt på sommeren. Det er tydeligvis noe så sjeldent (til Veblungsnes å være) som vindstille, skal man dømme etter flagget. Hvis datoen på bildet stemmer, er flagget heiset til ære for Kjersti og meg, for det sier 9. juli 2010 – altså trebryllupsdagen vår (fem år).

---

Til slutt må jeg jo vise frem de kulinariske ferdighetene mine. Jeg fant en oppskrift på tortellini for et par måneder siden, og fant ut at jeg måtte prøve den (målet var å få til å lage pasta selv). Det ble litt av et arbeid, for pastadeigen er svintung å kjevle ut. Jeg har ikke noe problem med å forstå hvorfor de bruker egne maskiner til å lage pasta etter å ha prøvd det der. Men maten ble i hvert fall knallgod, og jeg skal, før eller senere, lage hjemmelaget pasta igjen. Siden jeg hadde så lite plass på telefonen, ble det bare med disse to bildene.

Gode venner gjør alt lettere

Jeg ser jeg har fått en ny følger... Litt morsomt at det som kunne vært sida hennes ikke akkurat er skrevet på søringdialekt. Kanskje Silaqui@Blogger er ledig?

I hvert fall: Jeg sitter på Haugen nå—er i det selskapelige hjørnet—og skal innta en bedre frokost. Jeg installerer programvaren til telefonen, og nå håper jeg det virker. Jeg har en hel masser av bilder som skulle vært lastet opp.

Gårdagen var så som så. Jeg hadde en lang, trivelig prat med Susann. Hun ringte forsåvidt på et ganske fornuftig tidspunkt også.
Tiden etter treninga snakket jeg med Anneli. Det var vel egentlig ikke så mye fornuftig som kom ut av meg, men hun var der på telefonen for meg, og noe mer enn det trengte jeg egentlig ikke. Jeg orket ikke å lage meg mat etter treninga, så det endte faktisk opp med noen skjeer tiramisuis i stedet. Jeg bikket i titida, og fortsatte å snakke med henne.
Jeg sovnet faktisk med henne på tråden, men våknet igjen, sa hadet og god natt og ringte Kjersti. Hun var på tur til Nica. Nå har visst huseieren gjort det store igjen og funnet ut at det ikke skal være lov med katt likevel. Jeg skal ringe dit og ordne opp. Norsk lov tillater katt som husdyr, og Høyesterett har fastslått at utleiekontrakter som forbyr dette er i strid med loven, og dermed ikke gyldige.

Two down, one to go

Da var "Katthælvete"/"Kattfan"/"Kattykje" og Aibast avlivet. Og få Aibast i bur var greit, men å få den svarte inn (han var så lite hjemme at han aldri fikk et eget navn) var en helt annen sak. Han tømte magen sin ut over meg—heldigvis kom mesteparten på skoene (marsstøvler – godt lær) så det bare var å spyle av—men høyrehånda fikk medgå. Han satte kjeften godt i tommelen min, og den eneste måten jeg fikk han i bur på, var å nappe et godt tak i nakken på ham. Jeg har litt dårlig samvittighet for hvordan han hadde det, men jeg gjorde så godt jeg kunne.
Begge ble levert dyrelegen, og hun ble overrasket over hvor hissig han var. Jeg antar mange eiere forteller hvor vanskelig en katt er, men at det stort sett går bra. Hun hadde på seg kattehansker og en tjukk vinterjakke. Aibast fikk sprøyte først, og ble sløv ganske så fort. Så ble buret åpnet for ham, men han ville ikke ut (den mest forhatte plassen på jord er fortsatt bedre enn noe du ikke vet hva er i det hele tatt), og måtte hjelpes ut ved å bikke buret. Han gjemte seg i skuffa hennes, freste og var sint, og etter å ha fått ham ut derfra hoppet han opp i vinduskarmen og gikk bananas på vinduet. Hun fikk huket tak i ham gjennom gardinen og ga ham bedøvelsessprøyta i rumpa.
Aibast ble avlivet, og selv da hun var ferdig med det, var det fremdeles litt futt i ham, men han var alt for sløv til å være noe annet enn et slapt skinn. Så fikk han sprøyta også, og nå skal de graves ned i hagen.

Jeg måtte til doktoren, da, og har fått trippelvaksine (tror jeg, stivkrampe, polio og kikhoste) og antibiotika. Det ble en dyr avliving...

---

Men nå skal jeg hjem. Thomas og jeg skal få inn vinduene i dag. Det går virkelig radig i kjelleren, og det er utrolig mye artigere å holde på når man har selskap. Thomas er jo suveren, og jobber som bare juling. Han er virkelig gira på å hjelpe til.

Siste oppgave nå, er å få gitt bort kattungen. Hun er en kjempeflott katt, oppfører seg godt, og er kosete. Jeg håper jeg lykkes med det.

행복한 고양이! (Glade katter)

«Haeng-bog-han go-yang-i!» er dagens frase for meg. Etter et halvannenukers langt innendørsopphold har kattene endelig fått lov ut igjen. Da vi kom hjem igjen fra ferie, kom nabodama bort til oss, i mer eller mindre harnisk, fordi alle duene var blitt drept. I dag slo jeg av en prat med han selv, og det viste seg at de kom tilbake etter tre dager. Det er rart hva godt som kan skje når man møter folk med en ydmyk holdning. Vi hadde en ordentlig trivelig prat, og når er både kattene, Kjersti og jeg i godt humør.

나는 행복하다!
Na-neun hang-bog-ha-da!

Lys i hverdagen

På tur nedover Gartneriveien i Molde, traff jeg på en fin og svært så kosete mons. For hvert lys i hverdagen blir dagen finere. Jeg skal bli den optimisten jeg var.