Aller siste eksamen på UiT avlagt

Klokka halv åtte i morges gjorde jeg ferdig eksamen i LAT-2121 Eldre latinsk komedie. Jeg valgte å fokusere på metrikk, slik jeg også gjorde i det forrige emnet, LAT-2122 Latinsk språkhistorie. Jeg fikk A på den eksamenen, og det var en av de vanskeligste jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg greier å opprettholde det til dette emnet. Jeg valgte ei uortodoks tilnærming til denne semsteroppgaven, og skreiv om metrikk, der jeg prøvde å analysere og forstå den som musiker. Jeg tror det kan bli bra, da; jeg får bare krysse fingrene.

Det som er spesielt for meg med dette, er at dette er den aller siste eksamenen jeg tar på Universitetet i Tromsø. (De heter visst det igjen …) Neste trinn på veien er å flytte, og vi er godt i gang med pakkinga. Kjersti skal dra ut i felt neste uke (Hålogalandsveien), og jeg blir hjemme mesteparten av sommeren. Jeg har arbeidet som tekster å hvile på, men vi må jobbe hardt skal vi greie å samle midlene til å finansiere et skottlandsopphold. Første tue som står i veien er å skaffe rundt 100 000 kroner til skolepenger – hvert år. Vi er ikke sikker på hvordan vi skal gjøre det, og alle tre søknadene jeg hadde inne om finansiering mislyktes. Heldigvis har jeg veiledere der som er nokså irritert over at det ikke gikk gjennom.

Nå er det uansett på tide å ta det med ro et par dager. Neste uke er det fullt kjør med teksting på dagtid og pakking på kvelden. Partiet mitt skal gradere seg på onsdag, og det blir ei uhøytidelig avslutning da, med mulig filmkveld i ettertid (man vet jo hvordan ting er). (For jeg har jo endt opp med en klubb der det å dolke en i ryggen og hvile beslutningene sine på falske premisser og ubegrunnede mistanker er i orden.)

Jeg tror jeg skal benytte muligheta nå i nærmeste framtid og legge ut oppgavene mine i bloggpostform. Det er ganske mye arbeid, særlig med tanke på referansene, men det er verdt å gjøre det.

En æra er over

I går var aller siste trening for ungdomspartiet mitt. Jeg har hatt den udelte gleda å få følge dem fra de startet som nybegynnere på lokalet for en del år siden. Noen kom etter hvert til fra andre parti, etter som de fikk høye grader. I dag har de blitt en sammensveiset gjeng på tvers av opprinnelig treningssted.

Ikke alle trener lenger: Noen har flyttet, mens andre har funnet andre veier å gå; noen er snart voksne, noen er fortsatt i småskolen. Men jeg er sikker på at alle har fått noe positivt med seg i livet.

Avslutninga kom brått på, men slik føles det vel ofte at den gjør. Hva som skjer videre med dem i livet, vet jeg ikke, men jeg tror vi sikkert kommer til å hilse på hverandre med glede når vi møtes på gata, på leir eller samling, eller i andre sammenhenger.

Med dette ønsker jeg dere alle det beste i livet. Motgang kommer til å komme, og noen kommer til å kjenne den mer enn andre. Om jeg har lyktes som instruktør for dere, har jeg greid å gi dere verktøy til å best mulig bekjempe den, og om mulig gå seirende – eller i hvert fall mer erfaren – fra den. Om dere skulle oppleve å bukke under for den, vit at det viktigste er at man gjør sitt beste, ærlig overfor seg selv; da kan man gå fra det med hevet hode uansett utfall.

태권도: Sommerleir 2014 og gradering til Ⅲ dan

Tilbake på sommerleir etter tre års fravær

Forrige gang jeg var på sommerleir, var – hvis jeg ikke tar feil – i 2010; det var på tide å komme tilbake, med andre ord. I fjor giftet Ingrid-Elin og Joe seg, og jeg jobbet før og etter bryllupet (jeg tok meg to ukers ferie); året før der var det tredve-pluss-nittiårslag i Svolvær, og igjen jobbet jeg før og etter (fortsatt på lageret); og året før der igjen – altså i 2011 – tok jeg truckførerlappen, så da forpliktet jeg meg til å jobbe hele sommeren uten sommerferie. Alle tre årene var selvfølgelig for Manpower, med elendig lønn, men det ble jo noen titusener ut av det til slutt. I 2011 var jeg for øvrig på fryselageret. Ting har skjedd disse siste årene, så jeg har ikke skrevet noe som helst om det på bloggen. Men i år fikk jeg meg jobb via Sandtaket her på Veblungsnes, der jeg skulle gjøre forefallende arbeid på gården og her og der, som maling av garasjetaket og låvedørene (onkel Dagfinn så den ene døra i dag, og trodde det var blitt kjøpt ny dør (!)), og det til en grei timepris (10 kr. mer per time enn på lageret). Det beste av alt, er at jeg styrer dagene mine fullt ut selv, så jeg arbeider når jeg vil og så lenge jeg vil. Så da ble det sommerleir på meg i år!

• Voksenleir i Surnadal 2014, bilder av Jostein Værnes: Bilder fra treningene.
• Voksenleir i Surnadal 2014, bilder av Jostein Værnes: Bilder fra seniorgraderinga.
• Voksenleir i Surnadal 2014, bilder av Jostein Værnes: Filmer fra 25-årsjubileumsfeiringa.

Sommerleiren startet søndag i år og varte til fredag, og gradering var satt opp sistedagen for alle som skulle opp til grader under Ⅳ dan. Spesielt i år, var at NTN feiret 25-årsjubileum. Dette ble markert onsdagen med oppvisning av seniorene og mastrene, kulturelle innslag, foredrag om historia vår ved master Per Andresen Ⅷ dan, og til slutt progmetall ved Gone Rogue. Dagen i forveien var det seniorgradering, og blant andre gikk 사범님 Ole Hosen opp til Ⅴ dan, og 사범님 Ronny Eidsvik tok endelig Ⅳ dan.

Vi fikk trent med mange forskjellige instruktører i år, og spesielt flott var at master Willy van de Mortel Ⅷ dan hadde ei sparringsøkt med oss, og at vi fikk to mønsterøkter med 사범님 Julia Cross Ⅴ dan. Hun hadde en helt annen måte å tenke mønstertrening på, og jeg fikk med meg masser av gode idéer som jeg håper å få tatt i bruk på barnepartiene nå til høsten. Jeg valgte å kjøre vanlig økt alle dagene, ettersom jeg skulle gradere meg til Ⅲ dan nå, og fikk meg blant annet ei veldig god økt med master Larsen Ⅶ dan da det var anledning til pensumtrening. Økta gjorde virkelig godt for meg, for jeg var veldig nervøs, og det ble bare verre; etter økta med ham, greide jeg endelig å senke skuldrene.

Graderingsdagen

Jeg greide til tross sykdom i Tromsøhytta å sikre meg en graderingspartner, og dagen før fikk vi gått gjennom knivselvforsvaret og modellsparringa. Jeg var veldig fornøyd med det jeg hadde fått på plass. Jeg fikk vist både grunnteknikk, teknikker fra mønstrene og firevendingene, og selvforsvaret mitt var det trykk i som bare juling. Men master Andresen sa at vi (han sa dette til alle) måtte jobbe mer med knivsparring, for vi skjønte ikke angrepene; forsvarene var vel gjennomført, men han sa spesielt til meg at jeg hadde kommet til å vært død noen ganger i løpet av den sekvensen jeg viste. Jeg merket ikke noe slikt selv, så da betyr det vel at jeg må gå gjennom hvordan jeg jobber mot kniv litt mer. Men dette til tross, master’n syntes det var en god test, og jeg har nå bestått til Ⅲ dan!

Det var en del som kom bort til meg og kommenterte at de likte det de så, og jeg vet det ble tatt mange bilder. Når bildene (og forhåpentligvis filmene) blir gjort tilgjengelig, skal jeg legge dem ut eller legge ut lenke til dem.

«Æ trur du e kjæmpedeprimert»

Overskriften kan virke som en flåsete kommentar, men den kommer fra timen i dag, og er tvert imot en ektefølt kommentar innledende samtalen om diagnostiseringen av meg i dag. Det ble en ubehagelig, men hjelpsom prat, og jeg skal fortelle litt om bakgrunnen for det. Denne posten er dypt personlig, så hvis du av ulike årsker ikke skulle ønske å vite slikt om meg, ignorer den og les noe av det andre jeg har skrevet i stedet.

Jeg hadde time hos psykologen igjen i dag, og det var en viktig time for meg, om enn vanskelig. Grunnen er at jeg forrige uke var gjennom et par ting som jeg skal si litt om her.

Fremgang hos psykologen

Det har vært påskeferie, og i løpet av den har jeg naturligvis ikke hatt time. I dag var dermed første time på to uker. Jeg begynte å grue meg til timen allerede for et par dager siden, og i går tok jeg meg helt fri her hjemme, og spilte bare PS3, LBP2, og rundet for første gang på lenge et spill. Det var godt med en avslappingsdag. Men i dag var det altså time. Jeg møtte opp på UiT for å ha seminar i ex. phil., men der var det ingen, så jeg tuslet ned på Imladris og satte meg der for å lese og spise frokost. Jeg fikk lest en del, og tuslet litt senere opp i storkantina for å kjøpe meg en salat. Deretter var det å hoppe på bussen for å ha timen.

Jeg kom frem en halvtime før timen, og satte meg ned med telefonen, svarte på noen meldinger, planla torsdagstreninga og prøvde å ikke kjenne alt for mye på nervene. Klokka ett tuslet jeg inn, møtt av ei som vanlig blid dame (dr. Andreassen er glimrende, synes jeg), og hun åpnet med å spørre om hvordan jeg hadde hatt det. Etter å ha fortalt hva jeg har gjort, var neste spørsmål hvordan jeg har hatt det psykisk, og skal sant sies, har jeg hatt det fint midtveis, men ikke fullt så godt i perioden rundt forrige time samt de siste par dagene før denne. Vi snakket litt frem og tilbake om dette, og en av de tingene vi skal ta fatt på å finne ut av, er hvordan jeg kan bedre selvtilliten min. Hun fortalte meg at hun oppfatter meg som svært kunnskapsrik, men at jeg har ambisjoner som er litt vel ute av proporsjoner; med mindre jeg er et usedvanlig spesielt menneske, er det ganske enkelt ikke nok timer å ta av for å rekke over alt det det virker som jeg forsøker å få gjort, og jeg tror hun har rett.

I tida fremover skal jeg begynne å få en del arbeidsoppgaver jeg skal fokusere på. Nå først, fikk jeg i oppgave å være flinkere til å strukturere tida mi, slik at jeg tenker at den tida jeg har til en ting er reservert til nettopp det, og når tida har gått, er jeg ferdig med det for den dagen, uansett hvor langt jeg måtte ha kommet; dermed får jeg forhåpentligvis mer ut av tida mi, og slipper å slite meg ut med å tenke på alt jeg skulle ha gjort mens jeg slapper av. Sistenevnte er den andre arbeidsoppgaven jeg skal begynne med. Hun ga meg et tips om ei bok jeg skal låne, og så forsøke å ta meg noen kvelder hver uke der jeg setter av en times tid der jeg bare skal slappe av og lese i boka. Andre ting skal da stå på vent.

Det videre kognitive arbeidet, skal vi ta fatt på etterhvert. Jeg synes det ble en veldig god time, og har i grunn hatt en god følelse resten av dagen etter timen.

Instruktør på godt og vondt

En av de viktigste tingene i livet mitt, er treninga. Jeg stortrives som instruktør, som formidler, og ut fra tilbakemeldingene jeg får, virker det som elevene mine er fornøyde også. Jeg har for så vidt også fått noen henvendelser, men det er lenge siden nå, fra gamle elevers foreldre, som har uttrykt hvordan ting har forandret seg etter at jeg ikke lenger har hatt ungen deres. Men det er ikke alltid alt med å være instruktør oppleves bra.

En av utfordringene er når man har en elev man ikke helt kommer overens med, noe som selvfølgelig kan skje; vi er alle ulike mennesker, og det er ikke alltid kjemien stemmer. Hvordan skal man håndtere det? Etter min erfaring er det to ting man kan gjøre. For det første må man sørge for å opptre profesjonelt i forhold til denne eleven; man må være tydelig på at man er vedkommendes instruktør, og at det følger med noen krav til eleven for hvordan vedkommende kan tiltale instruktøren sin, og når det sømmer seg å ta opp problemer. For det andre må man være villig til å jenke seg dersom man ser at eleven ikke forstår hva en snakker om. Med dette mener jeg ikke at man skal tillate seg å slakke på reglementet for forholdet mellom elev og instruktør (hvis jeg ikke tar feil: 사제지도 – «사제» betyr i hvert fall «lærer og elev»), men at man må velge kampene sine med omhu. Dersom det ikke er av betydning for elevens videre utvikling, ignorer det. Dersom man som instruktør mener at dette er noe eleven må korrigere, instruér det ved å være et godt forbilde.

Av og til, derimot, er eleven ikke i stand til å endre seg. Eleven må da holdes igjen; en elev som ikke er moden for å gradere seg, skal ikke gradere seg. Dette er viktig, og det er gjennom dette man som instruktør viser om man er moden til oppgaven sin.

知彼知己，百戰不殆；不知彼而知己，一勝一負；不知彼，不知己，每戰必殆

Hvis du kjenner fienden din og du kjenner deg selv, seirer du fryktløst hundre ganger;
kjenner du ikke fienden, men kjenner deg selv, seirer og taper du like mye;
kjenner du ikke fienden og kjenner heller ikke deg selv, kommer ethvert slag til å tapes.

Sun Tzu

Stress og avstressing

Denne uka har vært nokså intens med tanke på arbeidsmengde. Jeg begynner å merke at eksamenene nærmer seg, og har drevet og deklinert pronomener og substantiver til den store gullmedalje de siste dagene. I ANK er jeg heldigvis ferdig med arbeidskravene, men jeg har likevel mye læring igjen å gjøre, og i historie er det enda verre, for der har jeg faktisk ikke lest noe på en halvannen måned. I FIL, derimot, går det mye bedre. Jeg er snart ferdig med hele Aristoteles’ politikken, og det er godt å kjenne at skuldrene kan senkes litt ekstra der, særlig siden jeg har oppfylt arbeidskravene der også. Når det gjelder arbeidskrav, kan jeg jo nevne at jeg fikk vite at HIS-oppgaven min ble mottatt svært så positivt; de mente jeg hadde skrevet meg inn helt i det øverste karakterskiktet.

Onsdag, torsdag og fredag denne uka er det som sliter. Jeg startet på jobb i går klokka 8 og var der til 16, for deretter å haste hjem før jeg skulle møte opp på årsmøte i taekwon-do-klubben. Så var det hjem og legge seg, men det ble en tur på butikken først; spaserturen ble benyttet til en svært lang og trivelig prat med Charlotte. Jeg fikk lagt meg litt før midnatt og var oppe igjen halv seks nå i morges for å dra på arbeid. Det samme skal jeg i morgen, og grunnen til at jeg fortsatt er oppe, er at middagen min endelig er ferdig. Det er litt stressende å skal først jobbe fra seks, så ha forelesning fra tolv, og så trening fra halv seks til sju. Jeg ble nødt til å droppe treninga mi i kveld, for magen ville ikke være med på leken.

Jeg har gjort noe fornuftig da: jeg er ikke lenger en del av styret i klubben, og det er godt. Kjersti var også veldig glad for det, og jeg kjenner at jeg har mindre og mindre lyst til å være bundet til ting. Jeg har også vurdert stadig mer hvorvidt jeg ønsker å fortsette å trene, men jeg har nå gjort et forsøk på å bli med igjen nå. Jeg var på trening på tirsdag, og har tenkt meg dit neste uke også. Til helga er det bymesterskap i taekwon-do, og jeg skal være med og dømme. I tillegg skal partiet mitt, som alle de andre, ha oppvisning, så jeg skal prøve å komme meg på fritrening på lørdag arbeide mer med den. Det ser ut til at det kan bli brukbart, men det er fortsatt mye grunntrening som må gjøres. Jeg merker at jeg ikke har hatt dem fra begynnelsen av.

Jeg har en gedigen post om priskonvertering som jeg baler med også. Den hadde en kort opptreden på bloggen min tidligere i uka, men den ligger nå lagret som kladd; jeg skal se om jeg får gjort den ferdig over uka.

Nå skal jeg spise ferdig pizzaen min, og så er det sengetid og klar for arbeid og studier igjen i morgen.

Nattens vakt

DP var med på vaktrunden i natt. Jeg hadde én stopp for å sove, og det hjalp utrolig. Nå er det hjem. Han har lagt seg på skolen, mens jeg fyker til Isfjorden, for i morgen er det barneinstruktørkurs med Gunnar. Det blir moro det, bare litt travelt.

Helgens timeplan:

• Lørdag:
  
  • Morgen til ettermiddag: Barneinstruktørkurs
  • Ettermiddag til kveld: Pizza
  • Kveld:
    
    • Øving til i morgen
    • Kanskje rollespilling med Kjersti
• Søndag:
  
  • Morgen: Stå opp, ordne og pynte meg, kjøre til Vestnes
  • Formiddag: Spille på Vestnes
  • Middag til kveld: Rollespill med Charlotte (kanskje)
  • Natt: Vakt1

Da var det bare hjemturen som sto igjen. Jeg har fått skrevet ut infoen om kurset nå, så nå vet jeg i det minste hva jeg skal gjøre, hvor jeg skal møte opp, når, og i hva... Jeg må få tatt meg litt sammen, tror jeg. Jeg håper inngangsdørene mellom trærne er låst på tur hjem.