Jobbtrivsel

Hvem skulle ha trodd det? At jeg skulle bli norsklærer? Kanskje minst av alle jeg. Men nå er jeg her, bor her, jobber her, og jeg er faktisk ganske så godt fornøyd med den nye tilværelsen min. Jeg var flink på skolen, men norsk var i grunn faget det tok meg lengst tid å bli trygg i.

Arbeidsdgaen min

Jeg begynte å jobbe på Lingu torsdag 5. september 2024. De to første dagene var det opplæring via Zoom. Mandagen deretter, på mammas bursdag, begynte jeg å undervise. Første uke med nytt AMO-kurs (arbeidsmarkedsorientert kurs) er innrykksuke, der vi kartlegger alle elevenes ferdigheter og øvrige relevante data og fordeler dem i klasser. Deretter starter undervisninga for alvor.

På morgenen torsdag 14. november 2024. Vi begynte dagen med å synge Thorbjørn Egners «Røvervise» og så deretter en episode av Peppa Gris.

En vanlig dag begynner vi med Peppa Gris. Episodene er faktisk ikke så dumme, for vi får mange språklige vendinger å ta opp derfra. De er også flinke til å ta i bruk dialekter der, så de får hørt flere varianter av norsk, både dialekt- og sosiolektmessig. Ofte synger vi også en sang, og jeg har henta fram flere Thorbjørn Egner-sanger. Tanken er at vi skal se Folk og røvere i Kardemomme By nå snart, og jeg gleder meg iallfall veldig til det.

Andre dager begynner vi gjerne med diktat; det er det vi skal i dag. De synes selv at de får stort utbytte av det, og det trener dem jo i to av nøkkelferdighetene (lytting og skriving), og når jeg tar med ekstra oppgaver knytta til det, får de også øvd på lesing, av og til også snakking. Diktatene handler som regel om ting som skjer i Samanehs verden, men av og til tar jeg andre temaer.

De første timene bruker vi å fokusere på grammatikk og nye gloser. Ofte har vi grammatikk- og tekstforståelsesoppgaver tilknytta dette også. Å komme opp med nye oppgaver er både krevende og morsomt, men innimellom synes jeg at jeg treffer godt. Jeg får også god bruk for dataferdighetene mine, f.eks. regnearkkunnskapene mine når jeg lager tilfeldige spillkort.

I den andre halvdelen av dagen bør jeg bli flinkere til å gi dem egenarbeidstid. De siste to dagene har de fått mye av det, og det hjelper dem godt. Noen er flinke til å jobbe selvstendig og utfordre seg selv, andre er fortsatt svært avhengige av teknologi og sliter med å frigjøre seg fra Google Translate. Det er forståelig; det er vanskelig å lære seg et nytt språk som voksen, for vi har en tendens til å leke mindre og våge mindre, og vi forventer mer av oss selv enn hva som er rimelig.

Vi har også Kahoot én til to ganger i uka. Jeg har funnet ut at det er et svært nyttig hjelpemiddel, og personrig mener jeg at lagspill gir det største læringsutbyttet, for da samsnakker de om spørsmålene, som i seg selv er nyttig.

Trivsel

Men dette er ikke det eneste som skaper trivsel; det å ha et godt kollegium er også viktig, og det har jeg her. Jeg gleder meg til å se dem og jeg føler meg verdsatt. Hver dag banker sjefen på døra til hver av oss lærerne og hører hvordan vi har det. Tenk det‽ Det er nokså annerledes enn hva jeg har vært vant til. Innimellom kommer det lille angstdyret og melder seg, men jeg merker at jeg føler meg trygg, og dét skal man ikke undervurdere.

Det en rart med det: Når man har en arbeidsplass å gå til og kolleger som ønsker en velkommen, når kunnskapen man har etterspørres og andre er nysgjerrige på en, så er det lett å trives. Ja, lønna kunne ha vært bedre. Men man kan tåle mye hvis man trives med det man gjør, og det gjør jeg.

P.S.: Ja, psykedyret er også der; jeg merker det innimellom. Men jeg er friskere enn hva jeg har vært på lenge.

P.P.S.: Jeg er ikke frisk, bare friskere. Mye godt har skjedd. Vi har kjøpt oss hus (mer om det seinere}, vi er i ferd med å selge i Skottland og vi har god råd. Tenk det!

Vår i Glasgow: Nøtteliten

Som eg skreiv for eit par dagar sidan: Det vårast i Glasgow. På tur til universitetet i går, gjennom Kelvingrove Park, møtte eg på denne lille krabaten.

Ekorn i Kelvingrove Park. Klikk på biletet for å sjå ein kort tisekunders filmsnutt. Ustø filmfotograf: Tor-Ivar Krogsæter.

Når ein kan starte dagen slik, blir han fort lys og fin.

Tegning fra taekwon-do-lillesøster

Sist trening – som var ei veldig fin økt med barn nybegynnere – kom en av elevene til meg og ga meg ei tegning lillesøstra hadde tegnet. Jeg ble så glad og den var så fin, at jeg syntes det var vel verdt å bevare den her på bloggen.

Hun har jo tegnet veldig flott! Jeg har fått bakoversveis (og interessant nok ìkke skjegg), og hun har tydeligvis fulgt med på timene, for hun har vært veldig nøye med tilbaketrekket. Det blir nok ei ninjasmåkakejente av henne snart.

태권도: Gradering til Ⅱ dan-3

Endelig var graderinga overstått, og det med god margin. Busabeomnim Hammernes satt bare og smilte gjennom hele graderinga, og master Larsen og sabeomnim Mathiassen så ut som de koste seg også. Den fem timer lange kvelden var tydeligvis ikke for lang. Spesielt flott var det at Torstein stod til Ⅰ dan, og Eva og Geir Ivar stod til Ⅱ dan (for Evas del var det tolv år siden forrige gradering!).

Gjennomføringa

Master Larsen hadde samlet alle med rødt og sort fra fylket på lokalet graderingskvelden; til sammen var det rundt tjue rødbelter som skulle opp til test, etterfulgt av elleve sortbelter. Vi trodde til å begynne med at han skulle kjøre mønster på alle, etterfulgt av spark på alle, og så videre, men det viste seg at han (selvsagt, i grunn) i stedet gjorde rødbeltene ferdig før vi sortbeltene tok over. For Torsteins del, ble det selvfølgelig ekstra mye han skulle gjennom, som det alltid er opp til sort belte; han gjennomførte blant annet rundt 270 spark.

Jeg slet veldig med nervene før graderinga. Jeg hadde nilest, nesten trent så mye at skulderskaden skulle stoppe meg igjen, og diskutert teori med Ronny og master Larsen for å prøve å finne ut av ting vi ikke var sikker på. Vi varmet opp sikkert fem–seks ganger, og i løpet av den tredje oppvarminga begynte kneet mitt å klage igjen. Heldigvis, da det ble vår tur ut på gulvet og jeg gjorde de første bevegelsene til 계백 틀 – Gye-baek teul – virket alt som det skulle. Men rundt bevegelse 6 i 의암 틀 – Eui-am teul – hørte jeg at sabeomnim Mathiassen snakket med master Larsen om meg, så jeg glemte hvilke teknikker jeg skulle gjøre på bevegelse 13 og 14, men jeg greide å hente meg inn igjen til nr. 15. De omvendte svingsparkene satt rimelig godt både i Eui-am teul og Ju-che teul, og enda bedre da jeg gjorde den første firevendinga.

Sparkseriene var greie. Jeg synes jeg fikk godt med kraft og hastighet da jeg gjorde firevending med krok-–sving-–sidespark. Hoppende krok-–svingspark var sånn passelig brukbart. Men da vi fikk satt i gang med énsteg frisparring, fikk vi virkelig satt i gang. Ronny er en glimrende partner å trene med; det han gjør av teknikker er nøyaktig, presist og fullt av kraft, og han er så muskuløs at når man setter blokkene mot teknikkene, må man gjøre dem korrekt for at de skal virke. Énsteg frisparringa hadde vi øvd mye på, og det føltes ordentlig godt, sterkt og realistisk (til tross for at jeg hadde en tenkepause på nr. 3).

Selvforsvaren var for så vidt også grei, selv om det ble litt rot med et par av grepene, da særlig det siste: jeg skulle gjøre ei Rolstad-rulle, men hodet til Ronny var så glatt av svette at jeg hånda bare skled av. Men det var fart og eksplosivitet i det vi viste, og master Larsen virket fornøyd.

Til slutt gjenstod frisparring, knusing og teori. Frisparringa gikk jeg med Geir Ivar, og selv om jeg ikke greide å få inn trepoengs-svingsparket mitt, synes jeg jeg løste oppgaven godt. Geir Ivar var en av de jeg gikk mot da jeg lyktes på regionsmesterskapet for et par år siden, og jeg har faktisk ikke gått sparring i konkurranse siden da. Det var tydelig at også han har utviklet seg siden da, for han virket tryggere og mer selvsikker på tingene han gjorde.

For å finne ut hvordan skrive «flygende» på koreansk, må rettes en takk til folkene som er så hjelpsomme i IRC-kanalen #Korean på KiwiIRC. De forklarte meg at endelsen -며 (-myeo) egentlig er en forkortelse for endelsen -며서 (-myeoseo), som legges til stammen av verbet for å indikere en handling som gjøres mens man gjøre noe.

Under knusinga skulle jeg vise tre teknikker: 손칼 내려 때리기 (sonkal naeryeo ttaerigi – nedoverslag med knivhånd), 뛰며 돌려 차기 (twimyeo bandae dollyeo chagi – flygende omvendt svingspark) og 뒷차 지르기 (dwitcha jireugi – gjennomtrengende bakspark). Knivhånda: lett; jeg kjente ikke planken omtrent. Men var jeg nervøs for å knuse? Å, ja. Så det var godt å kjenne at hånda bare suste gjennom uten at det gjorde meg noe. Etter den stod gjennomtrengende bakspark for tur. Ronny fikk beskjed om tre planker, så jeg spurte om jeg skulle ta frem samme antall; det gikk et lite søkk i magen da han sa ja, ettersom jeg brukte såpass mange forsøk forrige gang jeg skulle knuse med det. Men jeg har jobbet mye med linja og hastigheta på baksparket, og fikk tilbakebetaling for det da jeg sparket; foten gikk gjennom uten noen som helst vansker, og jeg må si jeg ble overrasket over hvor lett det gikk. Til slutt var det flygende omvendt svingspark. Omvendt svingspark, og ikke minst flygende omvendt svingspark, har jeg også forsøkt å øve ekstra på, og jeg visste fra før av at jeg ikke har noe problem med å ta én løs planke med hælen. Å gjøre det flygende har jeg derimot ikke gjort før, så jeg var litt usikker, men da jeg hoppet opp, roterte og traff, kjente jeg at det sparket gikk gjennom, selv om treffet var litt tungt og med litt lav fart. Plankebiten fløy, og lagde hull i veggen (så nå er vi to som har levert bidraget vårt der). Det brøt høylytt ut av meg «Nei, farsken!» da jeg så det – opps…!

Teorien hadde noen hull, det visste jeg, men jeg hadde stålkontroll på historiene, antall bevegelser, diagrammene, og de fleste teknikkene hadde jeg fått kontroll på også, selv om det var noen usikkerhetsmomenter. Men jeg svarte på det jeg ble spurt om, dog spørsmålet hans om andre stoppteknikker enn 교차 손칼/팔목 몸채 막기 (kyocha sonkal/palmok momchae makgi) var det ingen som hadde noen svar på. Kan det tenkes at skrivemåten «momchau» er en skrivefeil som har blitt hengende ved? Det nærmeste de på IRC-kanalen kunne finne som lignet, var nettopp 몸채, ikke 몸차으/-우, eller hva det måtte være. Rådet de ga, var å sjekke med noen som kan hanja. Han lærte oss at U-formblokka (디귿자 막기 – digeutja makgi) og U-formgrabben (디귿자 잡기 – digeutja japgi) også i praksis er stoppblokker, så da ble vi litt klokere. Det kom også opp spørsmål om hva som er spesielt med at det er 36 bevegelser i 포은 틀 (Po-eun teul); svaret var at det er det eneste mønsteret som er ei eksakt speiling av seg selv, altså 2 × 18 bevegelser. For øvrig synes jeg jeg svarte godt på teorien min, og det virket det som han syntes også.

Resultatet

Teorien fullført, stilte alle utøverne seg opp igjen. For en gangs skyld ble det gjort på den gode, gamle måten der de som gikk opp først tålmodig måtte vente til alle var ferdig før de fikk resultatet sitt, så det var nok mange nervøse rødbelter der, for ikke å snakke om særlig Torstein (som skulle opp til svart), og også Eva og Geir Ivar (som skulle opp til 이 단 – Ⅱ dan. Masteren trengte en tur ut før han gikk gjennom resultatet (og han fortalte oss det med et lurt smil), og mens vi satt der satt Robert igjen og kommenterte graderinga til Ronny og meg kun med ordene «Good shit. Det e’ good shit!»

Da masteren kom tilbake og startet å gå gjennom resultatene, kjente jeg hvordan spenninga steg, for han så veldig fornøyd ut. Han fortalte at det var stigende kurve fra rødt til sort (som forventet, og det er jo bra). Da han kom til oss, sa han mye «veldig bra» og da han kommenterte énsteg frisparringa vår, sa han at «Det va’ det oppvisningsnivå over.» Ronny fikk skryt for å ha brukt tida siden kneoperasjonen sin (i mars) godt. Da han kommenterte knusingene, sa han at jeg (vi?) gikk gjennom de tre plankene på baksparket like lett som om det var én planke, og at han mente vi like gjerne kunne prøvd fem–seks plank. Resultatet var at vi hadde gjort ei meget god gradering til Ⅱ dan-3.

Etter å ha gitt oss resultatet, spurte han oss hvor lenge det var siden vi gikk opp til Ⅱ dan. Ronny gikk opp for bare to og et halvt år siden, men jeg gikk opp for seks år siden, så master Larsen sa at jeg kunne få gå opp til Ⅲ dan på årets sommerleir, og at jeg var helt klar for det. Etter at vi hadde hilst av og tatt bilder, kom sabeomnim Mathiassen bort til meg og sa han var imponert, at han tok seg selv i å tenke at «Jøss, e’ de så god!?», og at han ble imponert over de omvendte svingsparkene mine i mønstrene og firevendinga.

Det ble i det hele tatt en strålende kveld. Graderinga varte til sammen fem timer, så det var slitne folk som dro hjem. Elena kom og så på, og det var første gang jeg fikk vist henne hva det er jeg driver med; jeg er glad for at jeg fikk sjansen til det. I dag var det gradering for de øvrige elevene i klubben, og fra partiet mitt var det fire som gikk opp til test; én elev hadde gått opp uka i forveien. Fra høsten av skal jeg ikke ha dem lenger, men heller ta over det ene barnepartiet. I tillegg er det snakk om å kanskje få opprettet to nybegynnerparti for barn, ett her på Utsikten og ett på lokalet.

Neste oppdatering

Det ble både filmet og tatt bilder under graderinga. Når jeg har fått en kopi av dette, skal jeg legge ut noen av dem når jeg har fått gått gjennom dem. For øvrig kan jeg nevne at de(n) neste posten(e) min kommer til å ta for seg noen grammatiske prinsipper som kan være nyttig for innlæring av teori.

Og så var det juleferie igjen

I dag avsluttet jeg endelig den siste eksamenen min: exāmen facultātum. Det er jo som kjent et førstesemesterstudium, men med en bachelorgrad fra konservatoriet, et årsstudium i antikkens kultur pluss to år til på universitetet i lomma, endte jeg opp med å ta det som tolvtesemesterstudium i stedet (jeg tok exāmen philosophicum i fjor (om skriftligeksamenen; om muntligeksamenen)). Jeg var mildt sagt lei da jeg la meg i går kveld (rettere sagt: i dag natt, rundt halv tre). Men i dag var oppdraget altså fullført.

Eksamensoppgavene var greie nok. Velg én av to oppgaver fra pensumet i vitenskapshistorie og tilsvarende for vitenskapsteori. Etter fjorten sider og nøyaktig fire timer og ti minutter kunne jeg forlate audītōrium maximum og tusle ned på Imladris for å slappe av litt. Så dro jeg for å hente Kjersti.

Vi skulle egentlig dra til byen for å handle, men fant ut at vi heller kunne ta oss en tur til Jekta. Begge var sultne, så vi dro dit, og hadde ei slags minifeiring av at jeg var ferdig med semesteret ved å spise på Shin Sushi (/tʃɪn/; «shin» betyr for øvrig hjerte). Maten var god, og jeg likte veldig godt konseptet. Man setter seg bare ned der det er ledig, og tar tallerkener med biter man har lyst på. Tallerknene har forskjellige farger etter hva de koster, og når man er mett og god, er det bare å tusle til disken med tallerknene, hvor de summerer prisen for deg. Vi ble skikkelig god og mett!.

Da vi hadde betalt og rundet hjørnet, traff vi på Ove, og resten av dagen brukte vi på å tusle rundt og handle noen flere julegaver. Det er ganske lenge siden vi har sett Ove nå, og det var veldig trivelig å bruke tid sammen med ham igjen.

Julehandelen er så godt som ferdig, og nå kan vi nyte de siste dagene før vi skal dra sørover til Romsdalen. Til helga blir det en tur til Anneli for meg, for å se TUF 16-finalen. Fredag og mandag har jeg tenkt å bruke på universitetet, forhåpentligvis sammen Marie-Victoria, og tirsdag drar vi hjem.

Bacheloroppgave i historie: endelig fullført

En slitsom høst er snart ferdig; det eneste som gjenstår nå er eksamen i ex. fac. på torsdag kommende uke. Denne høsten hadde jeg altså valgt å skrive bacheloroppgave, som i historie ikke er et obligatorisk emne. Vi hadde fire samlinger i løpet av høsten, og jeg var allerede fra tidlig av klar over hva jeg ønsket å skrive om, men prosessen skulle vise seg å ikke bli så enkel som jeg håpet

Første post om bacheloroppgaven var «Bachelorprogrammet påbegynt», skrevet lørdag 1. september 2012. Den andre, «Bacheloroppgave II: Problemstilling», ble skrevet tirsdag 4. september 2012. Siden da kunne jeg selvsagt skrevet mer, men skriving og lesing – i stor grad på andre fag – kom i veien. Så kom innspurten, og så gikk det bra til slutt likevel.

Det jeg håpte å kunne ta for meg, var – ikke overraskende – romerne. Jeg hadde fra forsommeren tenkt på å skrive om engelsk økonomi i tidlig middelalder, men oppdaget etter hvert hvor mye jeg savnet å lese om og studere antikken. Jeg satte emg derfor fore å forsøke å få skrevet om romerne i stedet, men det skulle vise seg å ikke la seg gjøre. Den endelige oppgavetittelen min ble derfor Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Oppgavens emne valgt, måtte jeg bestemme meg for hvilken periode jeg skulle ta for meg. Jeg ønsket å fokusere på tida fra rundt år 600 til rundt år 1000, men dette forutsatte at jeg sa litt om bakgrunnen for situasjonen i England rundt tida da myntvesenet (gjen)reiste seg, og jeg måtte naturligvis også ta litt for meg situasjonen rundt år 1000, slik at trådene, utviklingstrekkene, kunne nøstes opp for leseren. Heldigvis slapp jeg å snakke alt for mye om området utenfor England, noe som begrenset oppgavens omfang betraktelig. Likevel, ettersom England ikke var isolert, var det likevel nødvendig å ta for seg de omkringliggende områdene kort. Oppgaven har dermed blitt ganske omfattende, og jeg måtte derfor snakke om store emner i svært korte trekk.

Muntligeksamenen skulle ta for seg nettopp det. Jeg tror aldri jeg har vært så nervøs før en eksamen som til denne, og det med god grunn! Selv om jeg syntes jeg hadde levert et godt produkt, var det såpass mange ting jeg var usikker på om jeg hadde tatt for meg godt nok, med god nok kvalitet, til at jeg kom til å få den karakteren jeg ønsket. Jeg bestemte meg derfor for ikke å sjekke karakteren min før jeg gikk inn; karakterene ble publisert halv ti på morgenen samme dag som muntligeksamenen. Dette spurte de meg om, da jeg kom inn (om jeg hadde sett hva jeg fikk), og jeg svarte at «Nei, det har jeg ikke. Jeg ønsker ikke å vite hva jeg har før jeg går inn, slik at jeg kan møte eksamenssituasjonen med blanke ark.»

Jeg ble spurt om jeg kunne fortelle litt om hva jeg syntes var oppgavens sterke og svake sider, og snakket litt om det. Videre snakket vi litt om språk, og den eksterne sensoren var svært begeistret for at jeg skrev på radikalt bokmål; jeg var den eneste av de åtte han hadde lest som hadde gjort det. Språk er viktig, fortalte jeg, og jeg mener hvordan man formulerer seg har mye å si for hvor lett man greier å kommunisere med mottakeren. Jeg valgte derfor radikale former av substantivene, fordi disse er tettere knyttet opp mot dialekten min.

Professor Richard Holt hadde, ikke overraskende, vanskelige spørsmål til meg. Jeg ble spurt om hva sceattas var for noe, hvorfor de ble til, og kom etterhvert frem til de riktige svaret (handel med frankerne/merovingerne); han spurte videre om hvordan man vet hvor mye mynter som ble slått. Jeg ble spurt en hel masse andre spørsmål også, og jeg svarte godt på alle bortsett fra et av dem, der jeg måtte be om hjelp i riktig retning.

Da jeg var ferdig, ble jeg spurt om å vente på gangen, og jeg ble etter ei stund kalt inn. De fortalte meg: «Hvis du ser på oppslaget i gangen, vil du se at det der står det en B. Men det er en sterk B, og som vi sa innledningsvis likte vi oppgaven din veldig godt. Du har vist at du har en veldig god oversikt og vi mener derfor du skal ha en A.» Hurra! Og slik ble det.

Til slutt spurte de meg om jeg hadde noen planer for et masterstudium, noe jeg allerede har tenkt på lenge. Så langt har jeg penset meg inn på å skrive en oppgave om hvordan mannsrolla utviklet seg gjennom antikken, avsluttende med keisertida. Vi får se hva det blir til; spennende blir det i hvert fall.

Oppgaven hadde aldri blitt det den var uten alle de gode vennene jeg har her oppe. Kjersti har selvsagt vært essensiell, for det har vært mange sene kvelder på universitetet, og hun har vært svært tålmodig. Marie-Victoria, ei fantastisk jente, har vært suveren å ha i nærheten, og mange gode klemmer har gjort dagene lettere. Weronica har hjulpet meg også, og som vordende historiker, kunne hun gi tilbakemeldinger som andre ikke så. I tillegg har jeg fått god hjelp av blant andre Sjart (Jens-Arthur). Sist, men ikke minst, må jeg ikke glemme Robert, som hjalp meg med redigering av et par av bildene. Så alle de som har vært så vennlige, får herved en stor, stor takk.

De som ønsker å lese oppgaven min, kan gjøre det via Google Disk. Jeg har foreløpig ikke korrigert de småfeilene jeg fant etter å ha levert den inn, men lenka kan jeg nå gi likevel. Så her er den: Fra denarer til penninger: Det engelske myntvesenets tilblivelse og dets rolle i folks hverdag i engelsk tidlig middelalder.

Fantastisk septembervær

Med 17°C, tilnærmet skyfri himmel (bare noen få skyer å se ved fjellene), er det så bra vær i dag som noen kunne håpet på. Jeg har valgt å nyte sola ordentlig, ved å innta frokosten (to steikepanneristede steinovnsbakte brødskiver, ett speilegg, et grov fiskekake) på verandaen, har nytt sola ei stund, vasket verandaen (⅓ av den), og nå skal jeg ut og nyte sola slik den skal nytes.

Gradering til II dan-1 og mastertrening i Alta

Denne helga var det tur til Alta. Master Per Andresen skulle komme oppover for første gang på årevis, og det var duket for ei helt spesiell helg. Kjersti og jeg bestilte hotellrom på Thon Hotel Alta, og vi startet fra Utsikten klokka kvart over ti for å få levert Kjerstis eksamen i klimaforskning, for deretter å plukke opp Audun og Michael. Det ble litt sein avgang videre, men til slutt, ca. halv tolv, kom vi oss av gårde fra Tromsø. Uheldigvis viste det seg at den første ferga hadde en lang pause midt på dagen, så vi ble nærmere en halvannen time senere enn hva jeg hadde håpet på. Det ble en ganske så stressende tur videre mot Alta, men vi kom frem ca. tre kvarter før graderinga startet.

Jeg har ingen postbare bilder fra graderinga enda, men når Alta eller Tromsø TKD legger ut, skal jeg lime inn bilder her (når jeg orker). Bilder fra graderinga kan sees i denne posten.

Graderinga gikk bra! Jeg fikk beskjed om at jeg hadde trykk i det jeg gikk, til tross for størrelsen min, og master Andresen var spesielt fornøyd med hvordan jeg gjennomførte stegsparring og selvforsvar. Det jeg må øve på, er å ikke stå så høyt når jeg pivoterer (hælen skal bare så vidt være over gulvet), jeg må lukke hofta litt når jeg sparker 옆 차 지르기 (gjennomtrengende sidespark) med høyre fot og jeg må være flinkere å føre hendene godt bak for å få mer kraft i håndteknikkene. Det var vel egentlig ganske mye, eller? Som trøst viste det seg at det sistnevnte gjaldt alle sammen i større eller mindre grad, inkludert han som gikk opp til fjerdedan (Hans-Tore – hurra for ham!), så det kunne virke som vi har et nordnorsk problem.

Etter graderinga dro vi til hotellet, fikk lagt fra oss sakene våre og skiftet i en fei. Vi var blitt invitert på en aldeles suveren middag for instruktørene og de som gikk opp til test, og Rica, stedet for kvelden, sparte ikke kruttet. Langstekt biff med pepper- eller bernaisesause, og blant potetene kunne man velge mellom hjemmelagde friterte, helstekte poteter med salt eller fløtegratinerte poteter. Jeg spiste alt.

Vi dro tidlig fra middagen. Jeg var ganske sliten, på flere måter, og det var godt å kunne trekke seg tilbake til rommet vårt og slappe av. Senga var herlig, rommet var fint og flott, og vi sovnet i grunn nokså fort.

Etter en slik dag burde jeg være kjempglad og strålende fornøyd. I stedet var jeg utmattet i hodet av tankene om alle de tingene som ikke fungerte. Jeg slet på teorien (jeg ble spurt om historia til 의암 틀, og greide å lire ut av meg det meste, men klarte ikke å komme på navnet hans (손병희 – Son Byeong-hui – i boka skrevet Son Byong Hi) riktig (jeg sa Son Chong-hi), og navneendringen fra 동학 til 천도교 (i boka skrevet Chondo-kyo, men det riktige er Cheondo-gyo) lå også langt inne (jeg tror jeg sa Chondo-kyo feil). I tillegg var jeg så nervøs av å ikke greie å stotre frem svarene, at jeg ikke greide å roe pusten, så jeg hørtes sikkert ut som en hyperventilerende astmatiker. Navnene på treffpunkt derimot var ikke noe problem, ei heller riktig benevning av høyden på de omvendte svingsparkene (to middels i begynnelsen av mønsteret, to høye på slutten). Men jeg greide ikke å få 계백 틀 ut av hodet da jeg ble spurt om hvilke fortsettende bevegelser som er i 의암 틀, som selvfølgelig skal være kyocha joomok nolloo makgi til sonkal chookyo makgi; jeg klarte selvfølgelig ikke å komme på noe annet enn palmok chookyo makgi til palmok najunde makgi. Aldri har jeg hatt så dårlig teori. Men jeg kom meg da gjennom den. Karakteren tror jeg ble 67.

---

Dagen etter var det treningssamling med master Andresen VIII dan. Vi fikk ei knalloppvarming av den gode, gamle master-sorten, med først litt tøy og bøy, deretter litt grunnteknikk, litt spark, litt armhevinger, masser av 앞 차 올리기 og alt det vi som har trent noen ganger med ham liker og er blitt vant til. Vi ble mildt sagt svett, klar, glad og slitne.

Den gledelige overraskelsen vi etter hvert skulle få, var at det ble satt av tid til en grundig gjennomgang av samtlige mønster fra 천지 틀 til 주체 틀. Det ble i tillegg tid til énsteg fri-sparring. Etter endt trening var det hjem, dusje og ordne seg for så å møtes til stor fellesmiddag på Rica. Igjen la vi oss tidlig.

Dagen etter var det sabeomnim Kent-Tore Skagen V dan som var ansvarlig for treninga, og denne dagen var satt av til frisparring. Sabeomnim Skagen underviste utelukkende oppgave- og teknikksparring, mest det første, så utbyttet av dagen ble så absolutt maksimalt. Mot slutten av økta, fra ett til to, fikk vi andredanene ei ny mønsterøkt med sabeomnim Paul Mathiassen IV dan, der vi nok en gang trente mønstrene sakte og rolig, enkel telling, og fikk tid til å spørre om hver enkelt teknikk etter behov.

Helga ble helt klart en suksess. Etter en god dusj satte vi oss i bilen igjen og satte nesa hjemover, og vi var tilbake i Tromsø i titida på kvelden. Det var godt å få lagt seg til å sove da, etter å ha tilbakelagt til sammen 593 km i bil og to timer på ferge i løpet av helga.

Endelig suksess i sparringsringen!

I dag var det regionsmesterskap i Bardu, og som vanlig (!) ble jeg selvfølgelig med for å dømme. Denne gangen hadde jeg derimot også meldt meg på i mønster; det er vel neppe unaturlig at jeg var nervøs, ettersom (så vidt jeg husker) jeg ikke har konkurrert siden før 2010 (da jeg flyttet opp hit).

Mønsterkonkurransen var spennende. Av grader var det en grønnbelte, en rødbelte, to førstedaner og jeg på andredan. Jeg startet med Po-eun teul (포은 틀) mot Geir-Ivar; han var uheldig og datt ut midtveis, så seieren gikk til meg etter å ha fullført. Det neste mønsteret jeg gikk var Won-hyo teul (원효 틀) mot jeg-husker-ikke-helt-hvem. Finalen ble overraskende ikke mot Edgar, men mot en annen rødbelte, så vi gikk Yul-gok teul (율곡 틀). Med den finalen ble tre poeng sikret.

I garderoben etter konkurransen, forsøkte Edgar å overtale meg til å hive meg med på sparringskonkurransen også. Jeg må nok ha tenkt på det i morges, for av en eller annen grunn tok jeg bare ut bøkene (bortsett fra for svart belte), og ikke sparringsutstyret, så til slutt ble jeg med. Det at han påpekte at jeg bare trengte en bronsemedalje for å bli beste herre senior, har nok hatt sitt å si, selvfølgelig; jeg har aldri fått en bestemannspremie før, så det fristet. Jeg valgte til slutt å ta sjansen.

I sparringskonkurransen var det lagt opp til pool, så siden vi var det antallet vi var (som over), ble det fire kamper hver. Den første kampen min var mot Geir-Ivar, og jeg klarte å ro i land en seier – 2 poeng. Neste kamp var mot Michael, og der ble det, etter at han hadde ledet kampen med ettpoengspunchet sitt lenge, seier etter en trepoenger med svingspark. Mot Edgar ble det selvfølgelig tap, men det ble en spennende kamp. Jeg fikk meg en skikkelig suser i skallen, som virkelig sendte meg vandrende i … buer. Etter at jeg kom meg fikk han naturligvis et minuspoeng, og da vi fortsatte kampen greide han å gi meg et minuspoeng gjennom tre advarsler. Vi trodde begge to at det var likt da kampen var ferdig – at han ikke hadde greid å score på angrepene sine (jeg satset på uavgjort) – men det viste seg at i hvert fall ett av angrepene hans hadde gått inn, så han vant den kampen. Den siste kampen var mot grønnbelten, og det var en imponerende utøver. Han var en plass i førtiårene, litt stiv i hoftene, men de tingene han gjorde, gjorde han bra, og han hadde faktisk vunnet to av kampene sine. Jeg greide likevel å dra i land seieren, og resultatet ble til slutt, som bildet viser, sølv i sparring, gull i mønster, og tittelen beste herre senior. Og det beste av alt: Det var morsomt å gå sparring igjen!

11-års-jubileum

Et stort «gratulerer med dagen!» til mi kjære kone, Kjersti, på jubileumsdagen vår, elleve år etter at vi ble sammen. Tida var 31. mars 2001, stedet var Mama Rosa på Åndalsnes, og klokka var ca. halv elleve på kvelden da vi gikk derifra etter å ha spist (som seg hør og bør for en gentleman) det samme (og blitt veldig mette), og tuslet ned mot børsemakeren rundt hjørnet. Der satt vi og klinte mens rånerne kjørte rundt, og Marianne fikk tekstmeldinger om at «Lillesøstra du klina ma’n Tor-Ivar.»

Kjersti, du har tatt meg med gjennom gode og onde dager. De fleste onde dagene har jeg stått for, men du har hjulpet meg gjennom dem slik at jeg får det stadig bedre. Vi har vår egen plass å bo, vi har to små søte puser, vi koser oss med å planlegge familieforøkning og jobber hardt med den (og den skal komme). Du er engelen min, og jeg elsker deg.

Stipend, sushi, film og venner

«Rå sushi og bar» er en av mine absolutte favorittrestauranter. Vi hadde bestemt oss for å nyte denne helga nå som stipendet var inne på kontoene, så vi hadde avtalt med Nina, Cicilie, Veronika og Andreas å møtes på Rå, for deretter å dra hjem til oss og se film.

Kjersti og jeg bestilte oss et 32-biters brett på deling, og etter at alle hadde spist, bestilte vi et brett med de herlige frityrstekte bitene vi fikk på 30-årsdagen min. Vi var dessverre uheldige med servitøren vår. Det var for så vidt den samme som vi hadde på valentindagen også, og denne gangen gikk jeg til hovmesteren og sa fra om det. De beklaget det hele veldig, og vi fikk frityrsushien på husets regning. Det var hyggelig å se så god service, og selv om servitøren ikke gjorde en god jobb, var maten som vanlig sublim.

Etterpå dro vi, som sagt, hjem til oss og koste oss med film. De siste par dagene hadde vi gjort en innsats for å få huset koselig og presentabelt igjen, og det var ikke noe problem å ta imot gjester. Storsofaen, som Aibast hadde greid å tisse i, hadde fått puter i bunnen igjen, så nå var det faktisk slik at alle kunne sitte godt. Vi startet med Annie Get Your Gun, den fantastiske musikalen som naturligvis ikke trenger noen videre introduksjon, fortsatte med Hot Fuzz, en herlig, halvsvart, britisk politiactionkomedie, og avsluttet med en herlig Jackie Chan-actionkomedie ved navn The Spy Next Door. Klokka nærmet seg ett på natta da vi var ferdige.

Det ble en kjempetrivelig lørdagskveld, og jeg ser fram til eksamenskjøret er ferdig så vi kan gjenta det.

Våren har kommet

Det er dessverre lenge siden jeg har skrevet noe her, og det beklager jeg til de som har vært innom og sjekket, men forhåpentligvis har det vært noen gamle poster som har vært interessante. Jeg har jobbet en del med etikettene de siste par ukene, og når det er ferdig kommer jeg til å lage et vindu for de mest brukte etikettene slik at det blir lettere å finne det man måtte ha interesse av her på bloggen min.

Men: våren har altså endelig offisielt kommet, og 13. april var det D-dag for skjegget mitt. Jeg hadde jo som tidligere nevnt bestemt meg for at jeg skulle benytte anledningen til å barbere meg som Iron Man før alt skjegget forsvant (med kottisene igjen), så for den som har interesse, her er før-, underveis- og etter-bildene:

Helskjegg: OK, men skjeivt. Iron Man: Det likte jeg faktisk! (Ja, han har ikke kinnskjegg, men jeg kunne nesten ikke fjerne dem bare for bildets del.) Kinnskjegg: Tja, det tar en stund å vende seg til å ikke har noe på haka lenger, men det er jo godt med frisk luft igjen, da.

For øvrig: Det var en veldig koselig måte jeg fikk vite at våren var kommet. Da jeg kom hjem hadde Kjersti vært og plukket noen hestehover og satt på bordet. Det er hyggelig slikt.

Våren kommer

I løpet av helga har det regnet og skint sol om hverandre. Resultatet har vært upåklagelig: nå ser det ut til at vi får et par uker med vår, for det er jaggu ikke mye snø igjen. På det dypeste er det vel knapt en halvmeter, og da kan man ikke klage. Jeg har naturligvis benyttet anledningen, og fikset sveisen og greier, nå som jeg kan gå ut uten lue og ikke fryse på ørene. Så her er den litt mer vårlig varianten av meg (dog ikke helt vårlig enda):

Tiårsjubileum

Den 24. mars 2001 ble Kjersti og jeg dratt med på en fest. I løpet av kvelden ble vi sittende og prate med hverandre om hverandre, om de litt dypere ting, og én uke senere var vi på stevnemøte. Rundt klokka ti på kvelden den 31. mars 2001 ble vi sammen, og i år er det altså ti år siden.

Leiligheta begynner å se bra ut nå, jeg er i rute med forberedelsene til skrivestart i morgen (i hvert fall ganske i rute), og jeg har bestemt meg for å ta fri fra min egen trening i morgen kveld. Jeg gleder meg til festdagen vår!

Jeg husker fortsatt telefonnummeret hun hadde den gang da: det var 951 53 384.

En fantastisk professor: Synnøve des Bouvrie

Synnøve des Bouvrie må være verdens beste professor. Hun er utrolig kunnskapsrik, sjarmerende, smilende, pedagogisk dyktig, suveren veileder og ei dame som i det hele tatt gjør alt man håper og mye mer enn det for at man skal bli dyktig i faget man studerer.

For tiden er hun bortreist; hvis jeg ikke tar helt feil er det en studietur til Hellas (spesialfeltet hennes), og hun tar seg til og med da tid til å sende en melding til vi studentene på Fronter, med hilsen på gresk, og med beskrivelse av gresk flora og et herlig liv.

Er det rart jeg liker å studere?

Skattepenger

Jeg sjekket akkurat selvangivelsen min, og tenkte jeg skulle nevne det til hele verden:
Jeg får igjen 15 000,– blanke kroner på skatten.
Hurra!

På bursdagsbesøk hos Nica og Christian

I går var jeg på besøk med masser av folk til stede for første gang på tre uker. Nica fylte 20 år og inviterte til melissniffing og annen kos, og hun hadde bakt den heftige kaka, i tillegg til nammelige muffiner med blåbær i og gele i muffinformer med sjokoladehjerter på. Nica med mann, Sverre med fru, Kjersti med mann, og Ove: et fint gjæng.

Kvelden gikk som normalt med til å snakke om rollespill, folk og fe, biler, stoff, sying, baking, og alt mulig annet som bruker å komme opp. Det ble i det hele tatt en veldig trivelig kveld, og jeg merker det godt i dag.

Warhammer på Imladris

I dag benyttet jeg anledningen ved å ha onsdagskvelden fri, til å være med å spille Warhammer (Fantasy) på Imladris. De har en utlånshær med skogsalver som jeg fikk satt meg ned med, og etter en times tid hadde jeg en tusenpoengshær klar.

Motstanderen min ble en svenske som hadde med seg en goblinhær. Jeg hadde aldri spilt WHF før, men det er ganske likt WH40k når det gjelder de mest grunnleggende reglene, men en del viktige endringer var det. Likevel, bueskytterne jeg hadde med meg gjorde jobben sin, og resultatet etter seks runder var seier, min aller første, med god margin.

Hvem trenger vel bil?

Bil er en fin sak å ha. Den koster skjorta, du må betale for å få lov til å ha et identitetsmerke på den, så hver dag den står parkert koster det deg en tier bare det, for ikke å snakke om verkstedutgifter, årlige kontroller, forsikring, drivstoff, verditap og alt det jeg ikke kommer på i farta. I følge NAF er den desidert billigste bilen du kan ha (type småbil laget for bykjøring som har en toppfart på 29,2 km/t, men bare hvis du har noen til å trø ergometersykkelen i bagasjerommet) likevel så dyr å ha at du bør beregne en reell kostnad per kilometer kjørt på kroner 4,50. En normal bil ligger på seks til sju kroner per kilometer i kostnad.

Bilen vår gikk «i sju stæna» som de sier i Innfjorden, da Kjersti skulle nordover igjen i fjor sommer. Siden da har vi klart oss fin-fint uten bil (se beviset til høyre), og det er forlengst bestemt at vi skal selge den. Men det er mange minner knyttet til bilen, og det er på bare noen få år med eierskap. Jeg har samlet sammen en del av bildene vi har fra forskjellige bilturer, alle sammen tidligere blogget av meg.

Peugeot-en er død! Leve Peugeot-en!