Zilspar, in morte vīvis

Med bakgrunn i reaksjoner på det jeg har skrevet, har jeg valgt å fjerne innholdet inntil jeg får skrevet det om. Jeg beklager det inntrufne.

Zilsparkampanjens død.

Zilsparkampanjen ble startet for noen år siden mens Christian og Nica bodde i Stakkevollvegen, men fikk et par avbrudd. Det store avbruddet kom da jeg mistet alt jeg hadde av data om kampanjen etter en harddiskkrasj, og det var først et års tid etter, etter at Christian spurte meg om jeg ville vekke kampanjen til live igjen, at jeg gjorde det.

Et utsnitt av Breland, visende Zilspar nede til høyre, slik det er lokalisert i Eberron.

Gjenopplivinga.

For at jeg skulle orke å lede kampanjen videre, hadde jeg noen ønsker jeg håpet spillerne ville gå med på. Jeg ønsket å flytte kampanjen ut av Eberron-verdenen og inn i Rocharan’nore; dette ble godtatt. Jeg ønsket å gå fra Pathfinder-systemet til 3.5; dette ble også godtatt av spillerne. Dessuten hadde jeg et ønske om å bruke Vitality & Wounds-systemet; spillerne gikk med på dette. Til slutt ønsket jeg å endre fra D&Ds standardpengesystem til sølvpenningsystemet jeg har skrevet så mye om tidligere.

Det var dette siste punktet som i ettertid har vist seg å bli – i mangel av et bedre ord – radikalt. Da forslagene ble lagt frem, sa jeg til dem at jeg ønsket at valgene vi gjorde, skulle være i fellesskap. Jeg ville at spillerne skulle si hva de selv mente om det, og at de, hvis de ikke ønsket det, skulle si nei. Jeg ønsket dessuten at det skulle avgjøres demokratisk, for å unngå fremtidige konflikter.

Vi kom oss i gang med spillinga igjen, og det var gøy nok det, men som noen kanskje husker, var det ikke alt som stemte helt slik jeg skulle ønske. Frustrasjonen økte med tida. Jeg forsøkte likevel å fortsette, men mye gikk verre; da den ene karakteren døde i et vanskeligere slag, ble det ikke spesielt bedre.

Den andre gjenopplivinga.

Jeg lot karakteren gjenopplives (dog, det var ikke så veldig god samenheng i hvordan, selv om det fungerte greit nok). Kampanjen kom i gang igjen, men spillerne valgte å umiddelbart følge andre hendelser, og begynte å forsvinne ut i periferien. Stadig flere tråder ble hengende løse, så jeg begynte å forsøke å knyte sammen historiene deres.

De var nede i barthemigårdskjelleren og forsøkte å få kontroll på den. De måtte rømme derfra fordi de nesten var døde (flere av dem, i hvert fall). Så kom de til landsbyen, hvor det hadde skjedd noen dødsfall og drap. De valgt å følge disse trådene. Samtidig foregikk det spennende ting oppe med tempelet, og de hadde begynt å se koblingene der. Vi avsluttet kampanjen da de var på tur å skulle gå ned i ei sprekke i bakken.

Før vi avsluttet den gang da, spurte jeg om vi kunne vente med videre spilling til etter at jeg var ferdig med eksamenene mine dette semesteret. Det var, hvis jeg ikke husker feil, en gang i mars. Det tok lang tid før jeg traff på dem igjen, og så fikk jeg vite hvordan det skulle gå.

Skrinlegginga av kampanjen.

Noen dager etter å ha avlagt den siste eksamenen min, traff jeg på Christian igjen. Noen uker i forkant av det, hadde Ove sagt fra at han ikke ønsket å være med å spille mer. Christian og jeg dro for å spise sammen i kantina, og han fortalte meg at han og Nica hadde funnet ut at de ikke ønsket å spille mer, da de syntes det var for mange løse tråder, og for lite spilling. I tillegg ble det tatt opp dette med pengene. Så da var det gjort.

Jeg tror ikke verken han, ei heller Weronica (da jeg traff henne på museet noen dager senere), så hvilken effekt det hadde på meg, og på sett og vis er det greit det.

Hva jeg tror jeg gjorde galt.

Frihet

Først av alt, var jeg ikke i stand til å se an spillerne mine tilstrekkelig godt. Jeg fikk et inntrykk av at de ønsket frihet. Jeg ville gjerne legge vekt på rollespilldelen av spillinga, og det var ikke noe problem for dem. Men samtidig ga jeg dem alt for frie tøyler. Det ble sagt at de ønsket sandkassespilling – å kunne gjøre det de ønsket fritt og uhindret – og jeg ønsket å legge til rette for det, men jeg skjønte etter hvert (for sent) at det ble alt for lite retning i spillet, og dermed oppstod frustrasjonen hos dem.

Da jeg så hvordan det holdt på å gå, begynte jeg å forsøke og nøste trådene og gi spillerne mine ei retning å gå i. Men etter den tilnærmet ubegrensa friheta de hadde hatt, ble dette ikke overraskende oppfattet som railroading (har noen forslag til et godt norsk ord for dette?). Selv oppfattet jeg det ikke slik, men det er ikke godt å vite.

Hvor går grensa mellom å lede spillerne og å styre dem? Skal man få fremdrift i historia, som jo tross alt vanligvis er grunnen til at man setter seg ned sammen for å spille rollespill, må spillerne med nødvendighet ledes, men jeg fant at det med denne gruppa var vanskelig å greie å finne balansen mellom leding og styring, eller kanskje heller å lykkes i å gi alle den samme oppfatninga av forskjellen.

Penger

Videre var det kanskje en feil av meg å tro at «det er det samme for meg» faktisk betød «det er det samme for meg» da vi valgte hva vi skulle ta i bruk og ikke av forskjellige elementer (da kampanjen ble gjenoppliva). Pengesystemet – spesielt – ble svært komplisert for mange skulle det vise seg, og noen av spillerne var sjelden i beit for kjappe stikk i sida til meg om det. For noen er slikt morsomt; for meg var det ikke det. Jeg sa fra én gang, men det hjalp ikke. Hva var det jeg gjorde feil her? Jeg burde ikke ha innført dette, uten å faktisk ha fått enighet fra alle; jeg tok dessverre feil da jeg antok at et par for, og et par jeg-gir-nå-faen var det samme som fire stykk som syntes det var greit nok til å gjøre det.

Dedikasjon

Rollespill krever en viss dedikasjon. For at spillet skal fungere, er det viktig å få spilt med jevne mellomrom. Jeg nevnte et par ganger at jeg hadde behov for å kunne spille når jeg så meg i stand til det, og det virket som dette var greit; spillerne var sultne på å få spille, og så ut til å synes det var et greit kompromiss. Men det er nå en gang slik at hvis det blir for lang tid fra gang til gang, så mister spillerne tråden, og særlig når det er spillere som er såpass aktive som de er i andre kampanjer.

Jeg skulle med andre ord ha sagt nei først gang det ble spurt om jeg kunne tenke meg å vekke kampanjen til live igjen. Jeg visste allerede da at jeg ikke kom til å kunne spille så jevnlig som jeg selv egentlig skulle ønske at jeg kunne, og hvis jeg hadde sagt det som det var da, hadde jeg sluppet å sitte med skjegget i postkassa nå. Jeg hadde sluppet å være redd for å miste venner, å kanskje faktisk ha mistet dem, og igjen å føle meg alene, og å nok en gang gå på en smell.

Den videre spillinga

Jeg vet nå, med rimelig stor grad av sikkerhet, at jeg kommer til å holde meg til de to gruppene jeg har (fellstadgruppa og imladrisgruppa). Dette er grupper som er innstilt på at spilling blir i årsgjennomsnitt annenhver måned, og som synes det er greit. De lar eventyret gå sin gang, der vi festīnāmus (vōs) lente, og når vi møtes, har vi det genuint morsomt sammen. I stedet for «morsomme» stikk når det undres på noe i verden vår, får jeg spørsmål, ærlig stilt, som jeg da med glede kan forsøke å besvare.

Uheldigvis kan det hende jeg i det jeg har skrevet her har formulert meg uheldig, og at noen skulle føle seg såret. Hvis så er, ber jeg på forhånd om unnskyldning til dem måtte gjelde; jeg har ikke ment noe vondt.

Intermezzo

Første eksamen fullført

Vi har kommet halvveis i semesteret, og innspurten har begynt. I dag var det innlevering av den første eksamenen i emnet arv, eiendom og giftermål i europeisk middelalder, og oppgaven vi fikk var å drøfte aristokratiets reaksjon på kirkas ekteskapspolitikk. Det er ikke blant de beste oppgavene jeg har skrevet med tanke på å faktisk svare på oppgaven, men innholdet er greit nok, så som vanlig deler jeg den. Dersom du har lyst til å lese Eksamen № 1, HIS-2013 – Det vesteuropeiske aristokratiets reaksjon på kirkens ekteskapspolitikk i middelalderen, er det bare å laste den ned fra Google Disk.

Neste stopp: Eksamen i gotisk transkripsjon.

Oppdatering:

Oppdatert den 23. mars 2013.

Gotiskeksamenen gikk strålende, så nå kan man ta seg en velfortjent liten ferie. I dag skal vi besøke Elena og Stano, i morgen blir det forhåpentligvis rollespill med Imladris-gruppa, og til uka håper jeg å kunne kjøre en runde rollespill hos Christian og Nica. Ferie blir godt.

D&D: Hvor realistisk ønsker man egentlig at verden skal være?

Foranledning for diskusjonen

For noen dager siden kom jeg over ei veldig interessant side, der en kar har lagt ut artikkelen Medieval Demographics Made Easy: Numbers for Fantasy Worlds. Her har han forsøkt å ta utgangspunkt i middelalderens Europa, for hans del spesielt med utgangspunkt i Paris, og analysert hvordan demografien er og hvordan den kan beskrives med rollespillspråk. Dette endte opp med å bli en svært interessant, lang diskusjon på Google+, og jeg tenkte jeg skulle gjengi den her for senere referanse, samt for å si noe om hvorfor jeg tenker som jeg gjør om skaping av troverdige rollespillverdener.

Diskusjonen frem til nå

Tor-Ivar Krogsæter - 26. feb. 2012 - Offentlig

Her er en fin kilde for utviklinga av troverdig demografi for alt fra store riker til små landsbyer:
Medieval Demographics Made Easy
How many people in a medieval city? How many taverns? How many castles in those hills? This article will let you know.

---

Person 1

Jeg spiller fantasyrollespill for moroa og de episke kampene/kommentarene/planene/screwups/happenings, ikke for å simulere hvordan det virkelig var i middelalderen. Det overlater jeg til historiske foreninger. Micromanagment ned til et sånt nivå som å tilpasse det monetære system, bærekraftig demografi og sånt..... Naaa.... Not my cup of tea :) Men hver si lyst, derfor Rollespill er så genialt. Finnes alltid noe for alle!

---

Tor-Ivar Krogsæter

Jepp. Jeg elsker verdener med slike grader av detaljer i seg, du er kanskje mer generisk i hva du ser etter. Men du må vel være enig i at nøkkelordet «troverdighet» likevel er viktig?

---

Person 1

Troverdighet??? Drager, magi, monstre, guder, fabeldyr??? Mhm.... Ja, troverdighet er viktig..... Knis

---

Person 2

må si meg enig i [person 1], dersom æ må bruke mer en litt tid når æ ikkje får sove t å lage en verden t rollespill, så e d før mye tid invistert

---

Tor-Ivar Krogsæter

Til person 1:

Jeg ser selvfølgelig poenget ditt, men jeg vil påstå at det til tross for at man har umulige ting med i spillet, likevel kan skapes en følelse av troverdighet rundt det. Slik jeg ser det, er det to ting som må til for at verden skal fungere for spillerne: Først av alt må spillerne oppleve en gjenkjennelsesfaktor, så det som skjer rundt dem er noe de kan forholde seg til. For det andre må de umulige tingene som skjer kunne forklares på en måte som henger sammen med hvordan verden fungerer; en type «forutsatt at A er mulig, så kan B skje.»

Til person 2:

Der er vi nok en anelse forskjellig. Jeg trives med å kunne la tankene fly, og fundere over hvordan ting kan eller må henge sammen. For meg ligger den største gleden i skapelsen av ting som skjer rundt folk, slik at jeg naturlig kan videreformidle det; hvis en spiller gjør noe og får et svar fra meg på hva som skjer, bør jeg (for min egen del, og kanskje også for spilleren) vite hvorfor det skjer.

---

Person 1

Sier bare det ganske enkelt jeg. "Magi!" Eller "Det er bare sånn!" Troverdig nok når det kommer fra en GM. Om spillerene har lyst å UTFORSKE "Det er bare sånn!" SÅ burde GMen gå inn og se på hvordan det skal forklares. Ellers blir det å komme til en fiks ferdig verden hvor man har svaret på alt, et problem, for da jobber man ikke sammen med GMen for å utvikle verdenen/klassen/rasene osv osv osv men man blir kastet inn i en roman hvor man er statister og ikke kan gjøre noen forandring, SÅNNE GMer har jeg fått MER en nok av. Min erfaring er at om man har noen grove rammer i begynnelsen og heller bygger opp litt etter litt ut fra spillerne og for spillerne og mot spillerne, blir hele spillopplevelsen en mye mere fornøyelig opplevelse for alle sammen.

Derfor jeg liker det at i alle rollespill, står det at reglene er bare veiledende. Så klart er det moro å prøve å bygge opp en verden til det alt skulle funke sammen, men det er da gått over fra å være rollespill, til å være en simulering hvor man er FAST... Dessuten alle store hendelser har en mye større effekt enn i rollespillet i seg selv...

I rollespillet så sender man avgårde en fireball i skogen, dreper ett monster, ferdig med det. Skal man da begynne å micromanage, vil jo antakeligvis den fireballen sette fyr på skogen, det vil utvikle seg til en skogbrann, skogbrannen vil da jage vekk dyrene i dette området, skogen vil ikke være brukbar for vedhogst, økosystemet vil bli forrykket, pga skogen er borte og monsteret ikke tar sin del av byttedyrene og man kan plutselig få problemer for de omliggende tømmerleirene og jegerne som må se seg nødt til å begynne med landeveisrøveri i denne regionen som igjen fører til at handelsreisende igjen ikke gjerne vil dra dit som igjen kan føre til at regionen faller ned i fattigdom og uroligheter og plutselig sitter man med ett opprør på hendene, som igjen fører til at resten av kongeriket har mindre styrker fordi de må sendes til dette distriktet for å holde ro og orden og de kommer til å gjøre folk her enda fattigere og de drar til andre steder. Og kanskje nabokongerikene tar og angriper nå som dette kongeriket er svekket på sine grenser....... Med andre ord, man må vite når man skal strekke linja før man ødelegger opplevelsen til spillere og GM.

---

Tor-Ivar Krogsæter

Jeg får ta det du forteller ett punkt av gangen.

1. Påstand:

«Sier bare det ganske enkelt jeg. "Magi!" Eller "Det er bare sånn!" Troverdig nok når det kommer fra en GM.»

1. Svar:

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener eller henviser til her. Som jeg skriver, «de umulige tingene som skjer kunne forklares på en måte som henger sammen med hvordan verden fungerer; en type «forutsatt at A er mulig, så kan B skje.»». Med andre ord, hvis man forutsetter at magi er mulig, så vil utrolige hendelser kanskje ikke være så utrolige likevel. Men dette fritar ikke DM-en for ansvar! Han kan selvfølgelig si, med hensikt, til spillerne sine at «Det er bare sånn!», men han kan ikke si det samme til seg selv; DM-en må vite hvorfor det er slik, slik at dersom spillerne en dag skulle få mulighetene og evnene til å finne ut av det, så har faktisk DM-en et svar som er fornuftig og tilfredsstillende for spillerne. Dette samsvarer for øvrig med det andre punktet ditt.

2. Påstand:

«Om spillerene har lyst å UTFORSKE "Det er bare sånn!" SÅ burde GMen gå inn og se på hvordan det skal forklares. Ellers blir det å komme til en fiks ferdig verden hvor man har svaret på alt, et problem, for da jobber man ikke sammen med GMen for å utvikle verdenen/klassen/rasene osv osv osv men man blir kastet inn i en roman hvor man er statister og ikke kan gjøre noen forandring,»

2. Svar:

Av alle spillerne rundt bordet er det én som har tatt på seg en spesiell rolle, og det er DM-en. Denne har valgt å ta det ekstra arbeidet det er å skape en verden som spillerne kan leve seg inn i, og det er faktisk et ansvar man må være seg bevisst. «Every Dungeon Master is the creator of his or her own campaign world. (…) The setting is more than just a backdrop for adventures, although it is that too. (…) A well-designed and well-run world seems to go on around the PCs, so that they feel a part of something, instead of apart from it. Though the PCs are powerful and important, they should seem to be resident sof some fantasy world that is ultimately larger than they are.» (DMG s. 6.) For meg er dette måten å spille rollespill på. Man har en DM som skaper en verden man kan leve seg inn i, spørre seg rundt i, oppleve og påvirke, men for at det man gjør skal kunne ha påvirkningsevne, må verden faktisk henge sammen og følge noen regler. Det er DM-en som skaper dette for spillerne, ikke omvendt. Spillerne, derimot, er de viktigste figurene i den del av verden som ting skjer i, så spillernes påvirkningsevne er selvfølgelig stor. Verden må forholde seg til spillerne som spillerne forholder seg til verden; det må altså være en toveiskommunikasjon der.

3. Påstand:

«Min erfaring er at om man har noen grove rammer i begynnelsen og heller bygger opp litt etter litt ut fra spillerne og for spillerne og mot spillerne, blir hele spillopplevelsen en mye mere fornøyelig opplevelse for alle sammen.»

3. Svar:

Vi er nok egentlig ikke så uenige her som det kan virke, men jeg mener altså likevel det er viktig at DM-en har skapt noe til spillerne. Den fella mange DM-er derimot går i, er at de på død og liv skal fortelle alt som det som er å se, så spillerne ikke faktisk deltar i spillet, men bare blir statister i DM-ens store skuespill; dette mener jeg er feil måte å styre spillet på. Det DM-en derimot skal gjøre, er å ha en verden som er så levende og troverdig som mulig, slik at når spillerne begynner å utforske den, og selv søke informasjon om verden de befinner seg i, da har DM-en svar og gi dem. «All god improvisasjon er godt forberedt.» (Bjørn Andor Drage, organist.) «You’re in charge. This is not being in charge as in telling everyone what to do. Rather, you get to decide how your player group is going to play this game, when and where the adventures take place, and what happens. That kind of being in charge.»

4. Påstand:

«Så klart er det moro å prøve å bygge opp en verden til det alt skulle funke sammen, men det er da gått over fra å være rollespill, til å være en simulering hvor man er FAST...»

4. Svar:

Tvert imot vil en slik verden, slik jeg mener å nå ha argumentert godt for, ikke bare gi mening, men den vil være levende og dermed ikke stå fast. Det er når man er dårligere forberedt at man får en mer statisk verden, for da må man stadig hente fra det biblioteket man har i hodet sitt av idéer, og til slutt går det tomt; man gjenbruker bare det gamle. En godt utformet verden lever både med spillerne og på tross av spillerne, og det er nettopp en slik verden som gjør det morsomt for spillerne å delta i, for man ser først da både at man har stor påvirkningskraft, men samtidig at enkelte ting bare fortsetter å rulle og gå slik det alltid har gjort, med mindre noe spesielt skulle skje, som det du kommer inn på videre.

5. Påstand:

«Dessuten alle store hendelser har en mye større effekt enn i rollespillet i seg selv... I rollespillet så sender man avgårde en fireball i skogen, dreper ett monster, ferdig med det. Skal man da begynne å micromanage, vil jo antakeligvis den fireballen sette fyr på skogen, det vil utvikle seg til en skogbrann, skogbrannen vil da jage vekk dyrene (…) Med andre ord, man må vite når man skal strekke linja før man ødelegger opplevelsen til spillere og GM.»

5. Svar:

«[It] is [assumed] that your campaign is set in a fairly realistic world. That is to say that while wizards cast spells, deities channel power to clerics, and dragons raze villages, the world is round, the laws of physics are applicable, and most people act like real people. The reason for this assumption is that unless they are told otherwise, this situation is what our players expect.» (DMG 136.) Ild tenner på ting; slik er det bare. Hvis spillerne er så dum at de kaster ei gedigen ildkule i en tørr skog, da sier det seg selv at noe begynner å brenne og en skogsbrann kan følge av det. Hvis ikke blir man sittende med en statisk verden der «treentitetene ikke er definert som brennbare, og derfor ikke kan ta fyr, fordi det ville krevd for mye minne.» I eksempelt ditt snakker du om, slik jeg forstår det, at konsekvensen av handlingene til PC-ene ikke må kunne være for skadelige for dem. Jeg er dypt uenig med deg i dette. Etter min mening må spillerne kunne forvente at en handling som er dum og ugjennomtenkt i den virkelige verden også må være det i fantasiverden. På den andre siden var det kanskje en litt vel ekstrem konsekvens du endte opp med, og mange faktorer ble ikke tatt med i regnestykket ditt, som for eksempel den betydelig økte fruktbarheten til jorda etter en skogbrann.

Oppsummering:

En godt gjennomtenkt og planlagt verden gir spillerne en dypere og mer engasjerende spillopplevelse enn en som er improvisert (i betydningen ikke forberedt), og gir DM-en mye større handlingsrom både i form av å la spillerne utforske mulighetene sine samt å lettere la DM-en gi spillerne troverdige tilbakemeldinger på det som skjer rundt dem. Dersom de kommer til en liten landsby som tilfeldigvis kan selge +1-sverd, da må det faktisk være en grunn til at de har mulighet til å leve av å selge såpass dyre ting, for i en tid der kommunikasjon var treig, kunne ikke kjøpmenn ha dyre, treigtselgende lager (ingen av bøndene i nærheten hadde kunnet kjøpt våpnene hans, så mest sannsynlig er det en gjennomfartsåre med en vei videre fylt av skumle banditter og monstre, så eieren av Eders gamle Boutique for magiske Gjenstander har faktisk mulighet til å selge disse tingene på en rimelig jevn basis.

Dersom spillerne prøver å hoppe utenfor et stup på tredve fot, kommer de mest sannsynlig til å krepere, men som vi vet er det mange som har evnen til å kaste magi, så hvis de har lært seg eksempelvis fjærfall-magien, vil konsekvensen i stedet være at de sparer masser av tid (i stedet for å gå rundt, for mannen i gata, den trygge veien) og lander trygt på bakken.

Dersom spillerne returnerer til landsbyen etter et vellykket angrep på ei goblininfisert hule i nærheten, kjøper seg en hel masse mat og drikke på vertshuset og feirer skikkelig, er det sannsynlig at prisene på overnatting går opp for andre tilreisende, fordi det er så godt som tomt for rom i landsbyen. I ettertid kan det hende at prisen på øl og kjøtt stiger, fordi såpass mye ble brukt på såpass kort tid, at etterspørselen er større enn tilgangen (frem til de får tak i mer). På den andre siden kan det hende at spillerne fikk solgt unna en del billige våpen, så man kan dermed muligens oppleve at flere folk velger å bære våpen i gata, siden tilgangen har økt mer enn hva etterspørselen var, med den følgen at prisen har gått ned så flere har kunnet få råd til et sverd eller en muskatblomme.

Gjør dette verden, som du sier, fast? Tvert imot, vil jeg våge å påstå! Verden blir levende, troverdig og spennende, og spillernes deltakelse i den viser spillerne at deres bidrag i aller høyeste grad er med på å forme verden rundt dem, å gjøre den interessant, og forhåpentligvis friste dem til å spille neste kveld igjen.

Psykolog, venner og helse

Sinnstilstanden

Det har vært mye frem og tilbake for å få til timene jeg skulle ha hatt. Egentlig er det synd, for nåværende sinnstilstand tilsier at jeg skulle vært der mye oftere enn hvordan det har vært. Nå skulle jeg egentlig til time for lenge siden, men den måtte avlyses, og nå nettopp, mandag, skulle jeg endelig få den første timen min nå på nyåret, men da var jeg inne til dagkirurgisk behandling (forhåpentligvis ordner det seg nå med den saken). Første time blir på onsdag i neste uke, og så skal jeg over til ukentlige timer fra og med mandag uka etter.

Jeg både gleder meg og gruer meg. På den ene siden skjedde det ting den timen jeg hadde, som gjorde at jeg endelig fikk følelsen av at det var mulig å gjøre fremskritt. På den andre siden har det blitt så lenge mellom hver gang, at maska har blitt tatt frem igjen, så hvordan skal jeg egentlig klare å forholde meg til meg selv igjen?

Flere ganger den siste tiden har jeg vært nødt til, for min egen del, å bare koble helt ut. Jeg merker at jeg er mye slitnere på kveldene enn hva jeg har brukt og vært, og jeg har et mye større behov for å ha folk rundt meg, og bare få lov til å glemme hvem og hva jeg er, og bare le og ha det moro. Det kan kanskje høres ut som noe alle selvsagt ønsker, men poenget er motivasjonen jeg har for å gjøre nettopp disse tingene. Jeg vil ikke kjenne på hva jeg tenker, og vil bare ha fri, for jeg har ikke orken til å gyve løs på det alene.

Venner og kjente

Jeg har fått en del mer kontakt med vennene mine her oppe igjen, og det er godt. Jeg har vært flere ganger og besøkt Ove, Christian og Nica har jeg sett noen ganger den siste måneden, og Nina og Cicilie har jeg møtt litt mer her på universitetet; vi var i tillegg en tur ute på byen i forrige måned, da jeg forsøkte å få tak i en Vesper (som ikke lyktes.

Vesper

Som de med litt latinkjennskap skjønner, har denne drinken fått navnet sitt fra det latinske ordet for kveld (vesper, -i eller -is). De fleste kjenner drinken fra fortellingene og filmene om James Bond, en drink han selv skal ha kreert, og den lages slik:

• Tre deler Gordon’s
• Én del vodka
• En halv del Kina Lillet

Rist grundig til den er iskald (gjerne i knust is), og skjenk drinken i et dypt, bredt champagneglass (av den gamle sorten), og tilsett så en lang, smal stripe av sitronskall; man bruker i dag ofte et stort martiniglass i stedet for champagneglass, da dagens champagneglass er mye smalere enn før. Som alternativ for Kina Lillet, kan Cocchi Americano brukes.

Selv om jeg ikke fant drinken jeg var ute etter, var det likevel en trivelig kveld, da, og jeg håper den kan gjentas om ikke alt for lenge.

Besøket hos Christian og Nica i går var trivelig. Jeg traff Christian tidligere på dagen og lagde en karakter til Warhammer-rollespillet Deathwatch, og på kvelden etter treninga dro jeg til dem og pratet litt løst og fast. Egentlig er det ganske godt å komme seg ut, og jeg tror jeg burde gjøre det oftere.

Arbeid

Det har vært litt spilling på meg, og forrige spilleoppdrag var i Hillesøy kirke. Der fikk jeg vite at de har ei 35%-stilling ledig, så jeg skal få tilsendt informasjon om den og sende inn en søknad. Jeg ser ikke for meg at jeg kan begynne med det før til høsten, men det er i hvert fall uansett godt å vite at jeg kan få kommet meg bedre i gang med spillinga igjen. Jeg har jo selvfølgelig lagerarbeidet og ta av også, og jeg skal dit førstkommende lørdag, men det er ikke noe å bli feit av for å si det slik; lønna er horribel, og det ser ikke ut til å bli noe bedre med tida. Men i det minste har jeg da noe å gjøre for å spe på stipendet.

Blogging

Jeg skal forsøke å være flinkere til å oppdatere bloggen min, slik jeg gjorde i fjor mot slutten av året. I løpet av ikke alt for lang tid kommer det kanskje en post om ferien til Filippinene og besøket av Robert og Aprille med familie. Jeg får se hva som skjer.

31-årsdag

I dag feirer jeg 31 år, så hipp hurra for meg!

Dagen i dag startet med å teste ut bursdagsgaven fra Kjersti; jeg fikk et komplett barbersett med barberkniv: Kniven er fra Tyskland og er tilvirket med stål fra Solingen, såpa er engelsk (erkeengelsk), kosten er med grevlinghår, beltet er fint og flott lær fra Tyskland (tror jeg det var) og så er det selvfølgelig en medfølgende tube med diamantstøvsalve. Det var…vanskelig, men jeg fikk det til ganske brukbart etter hvert. Riktig grep var selvfølgelig medvirkende til det, men også ganske enkelt å få den rette følelsen med bladet. Når jeg får et par uker til på meg nå, skal jeg prøve meg på hele regla: medhårs, krysshårs og mothårs. Men jeg skal vente, ja, for det er mange år med ta-drepen-på-huden-barbering som må avlæres først.

I kveld er det fremføring av Mozarts Krönungsmesse (Kroningsmesse) i C-dur, KV-317, med Domkantoriet, koret fra Murmansk og orkesteret fra St. Petersburg som står på tapetet. Det var virkelig god hjelp i å få inn stemmeforsterking, og jeg føler endelig at jeg kan trykke til; Trond Håvard hadde den samme følelsen, og han er jo ikke akkurat noen tam bass. Hele klangen i koret har blitt endret, og jeg er virkelig nysgjerrig på hvordan det blir når konserten er omme og jeg ikke har noe mer kor å dra til. Jeg må nok, utvilsomt, tilbake til Mimas når året er omme, men jeg tror jeg skal være lur og vente til da, for jeg har vært «lur» nok til å ta på meg førti studiepoeng denne høsten òg. Men tilbake til saken: Etter konserten (som i tillegg til KV317 inkluderer Kirkesonate i C-dur, KV 278, og Kirkesonate i C-dur, KV 336, blir det Lotus vin- og mathus, der en femretters middag venter oss. Jeg er veldig spent.

Det tegner til å bli en feiende flott bursdag!

Jeg har fått følgende gaver til nå:
• Fra Kjersti: barberkniv med alt tilbehør.
• Fra Mamma og Pappa: Petter Schjervens Nostalgisk ordbok.
• Fra Ingrid-Elin: en gave som er underveis.
• Fra Robert: Grand Theft Auto samlepakke.
• Fra Bestemor: 500– kroner.
• Fra tante Elisabeth og onkel Einar: et feiende flott kort og en gave som er underveis.
• Fra Christian og Nica: innendørsgolfputtesett i et flott treskrin.

På bursdagsbesøk hos Nica og Christian

I går var jeg på besøk med masser av folk til stede for første gang på tre uker. Nica fylte 20 år og inviterte til melissniffing og annen kos, og hun hadde bakt den heftige kaka, i tillegg til nammelige muffiner med blåbær i og gele i muffinformer med sjokoladehjerter på. Nica med mann, Sverre med fru, Kjersti med mann, og Ove: et fint gjæng.

Kvelden gikk som normalt med til å snakke om rollespill, folk og fe, biler, stoff, sying, baking, og alt mulig annet som bruker å komme opp. Det ble i det hele tatt en veldig trivelig kveld, og jeg merker det godt i dag.

Eksamensforberedelseshjelp: kan man ønske mer?

Christian: Dersom Nica ikke har funnet denne enda, nå er du advart. :D

Det skal som regel ikke så mye til for å glede et ung herremann med eksamensambisjoner. Den lille saken på bildet overfor, den gjorde dagen perfekt, særlig siden jeg hadde fått inn 13 000 kroner i lønn på konto (og nå sikkert har fått inn stipendet også) og for en gangs skyld hadde råd til det. Det er godt å ha normalt god råd igjen.

Nå, tilbake til skrivingen av eksamen nummer to i HIS-1012. Jeg synes oppgaven begynner å ta form nå, og blir sannsynligvis ferdig innenfor noenlunde fornuftig tid i kveld. I morgen er det retur til Tromsø.

D&D: Rollespill med Kjerstis Myia Dako

Av og til er det bare én kur som virker: Rollespill. Kjersti lagde for lenge siden en flott karakter ved navn Myia Valeria Dako, ei blond, tropisk brun krigerske. Hun har lagt på hylla ganske lenge, men i kveld ble hun tatt frem igjen. Jeg har tidligere postet om det militære rangsystemet jeg lagde for henne, og selv om jeg ikke har satt meg ordentlig inn i hvordan reglene som ble laget for utkjemping av store slag fungerer, så har det fungert bra så langt.

Ingen ting symboliserer rollespill bedre enn den tyvesidede terningen, og kveldens spill ble raskt startet med mitt aller første spillkast med den enorme d20-en jeg fikk fra Charlotte i bursdagsgave. Noen gigantiske skorpioner hadde gravd seg ned i ly for ørkenstormen, og jeg måtte sjekke hide-resultatet deres. Utrolig nok (nei, har du sett!) så hun dem. De var jo bare store som små lastebiler.

Se de fine skorpionene! Ja, jeg vet det. De ser ut som lus…

De snek seg inn i gangen, inn til høyre og var stille nok til ikke å vekke en haug med orker som lå og sov i køyesenger. De ble behørig drept, stilt og rolig (det hjalp også med en stillhetsmagi), men da de skulle ut igjen, hadde de tydeligvis blitt observert av den halvsovende vaktposten oppe i enden av gangen.

Ja, bildet er fryktelig ute av fokus, men jeg orker ikke å pakke ut tavla fra kofferten og ta bildet på nytt.
Etter å ha fått utgangsdøren pepret med bolter gjentatt ganger, stormet Myia ut, angrep den første og beste hobgoblinen (og kløyv' han), hvorpå de andre fulgte etter og til slutt tok knekken på hele gjengen. Det stille, snikende oppdraget ble akkurat høylytt. Heldigvis uler sandstormen fortsatt utenfor, så sannsynligvis er det ingen som hører dem. Den som venter får se.

---

Hvorfor skriver jeg dette? Fordi jeg kan og vil. Også for å vise frem den fine tavla jeg fikk. Jeg har sagt det før, og jeg mener det fortsatt: D&D er verdens beste hobby.

Påskeferie på Hansnes

De neste dagene skal vi til Hansnes og ha påskeferie sammen med Christian og Nica. Jeg gleder meg! Det eneste jeg er spent på, er hvordan det blir å få forberedt seg til skjærtorsdag. Jeg fikk øvd en del i dag da, i Kroken (endelig, langt om lenge, fikk jeg nøkkel), og det var et suverent orgel. Et par småjusteringer trengs, riktignok, men ellers glimrende. Jeg har begynt å arrangere en salme, og det var nokså gøy å se at jeg fortsatt har det som skal til. Nå er det bare å finne seg et stykk Casio og se hvordan det høres ut.

Jeg har fått et par fine idéer til hvordan jeg skal drive D&D-eventyret videre. Man kan få mye fint ut av en prat med CJ. Det ser ut til at jeg satser på CotSQ.

P. S.: Jeg ble ferdig på jobb klokken halv ett i dag. Første salget var klokken 11⁵⁵ og det andre ti minutter etter.

Det beste valget jeg har gjort

Etter at jeg flyttet tilbake til Tromsø har det meste forandret seg. Jeg har begynt å skrive brev. Jeg har blogget mindre. Jeg har blitt flinkere til å gjøre husarbeid. Jeg føler meg generelt gladere. Jeg har gode, veldig gode, venner.

Siste nytt er at jeg har blitt manager for Inside I. Jeg har innimellom en følelse av at jeg har begitt meg ut på noe som er langt over mine evner. Men på den andre siden tror jeg faktisk at dette er noe jeg kan greie, og det bra. Bandet er bra. De har et stort potensiale, og med den rette oppmuntringen og støtten, og gode nok utfordringer kan de bli store. Det jeg selv har erfart av det jeg har hørt til nå, så er de særdeles ivrige på øving, og så absolutt kreative. Jeg har til og meg blitt spurt om å stille opp som vokalist.

Et annet prosjekt vi har startet på, Christian, Stefan, Ove og jeg, er Bifrost. Noen hjemmeside eller noe sånt er ikke oppe og går ennå, men vi er i gang med å registrere oss i Brønnøysundregisteret, og har allerede hatt et ordentlig møte (med Kilkenny, cognac og reinsdyrkjøtt (til og med hjertekjøtt!). Vedtektene er snart ferdige, den første logoskissen er utarbeidet og behørig diskutert, og det blir i det hele tatt genialt! Undertittelen til Bifrost er "Tromsø miniatyr- og rollespillklubb". Jeg gleder meg! Og jeg er forresten valgt til leder.

Ellers: Jeg lever, og ting er greit for tiden. Jeg har vært på jobb for første gang siden jeg flyttet tilbake hit (Workinnmarka barneskole), og har undervist i matematikk og norsk i dag. Vi har endelig fått ny leilighet (tildelt), og skal flytte dit 1. februar. Det går den rette veien. Det eneste som mangler nå, er unger.

Film og bilder fra ett kvartal av livet mitt

Her er en samling bilder og filmer jeg har tatt fra i sommer av og frem til nå. Jeg må si jeg er overrasket over hvor god bildekvalitet det er når jeg kjører makskvalitet på telefonen. Særlig bildet av Amanda og Eline Mathea er jeg veldig fornøyd med.
Dersom noen ser et bilde de ønsker ikke skal ligge ute her, si fra, så fjerner jeg det.

Bikkjebesøk i betonganlegget

Jeg var en tur innom betonganlegget hos Pappa en dag, en av de dagene han hadde Lilla og Goblin der (det var vel mens mamma var innlagt på sykehuset for diverse undersøkelser). Det er relativt dårlig kvalitet, men bildet er fint likevel.

Besøk av Eline

Eline var hos oss en helg. Jeg husker ikke når, men en trivelig helg var det i hvert fall. Hun malte flere bilder—fikk prøve seg med oljemaling;og prøvde seg til og med på å male en WH40k-figur. Hun fikk dessuten en liten gave, teatersminke, og den ble selvfølgelig tatt i bruk. DP var der den ene dagen, og han slapp ikke unna han heller.

Ingrid-Elin og Joe på besøk

Kjersti og jeg var jo på ferie i London i år. Ikke lenge etter kom Ingrid-Elin og Joe på ferie hit, så det var jo kjempetrivelig. Jeg fikk ikke tatt noe særlig med bilder, men noen har jeg. De er et fint par, synes jeg, og Joe er en suveren fyr.

På besøk hos Aslaug

Før Kjersti dro til Tromsø, var vi på besøk hos Aslaug. To gråspurver kom og satte seg på altangelendret hennes, og jeg rakk visst akkurat å ta bilde av dem før de fløy av gårde.

Flytting til Tromsø

Asks dåp

Etter retur fra Tromsø (tror jeg det var), skulle Ask døpes. Det var en strålende dag i Vistdalen. Jeg lekte med noen av småttingene der, i tillegg til Eline og Amanda, så klart. Det ble en del fine bilder fra dagen.
Bilde 1 – 4 er 2048x1536, resten 1024x768.

På jobb

Jeg tok bare tre bilder mens jeg var på jobb som gartner denne sesongen, men noen av dem ble da brukbar.

Morgentåke over Isfjorden

En av dagene jeg var ferdig med avisruta, og tok Isfjordsvegen som avslutning, stoppet jeg utenfor det gamle steinuttaket. Enhver må kunne si seg enig i at det er en utrolig flott stemning i bildet. Jeg synes bildet formidlet stemningen min utrolig godt.

Scrabble på “Kaffekoppen & nøstet”

DP og jeg hadde en tur på “Kaffekoppen & nøstet” en dag, hvor vi spiste suppe og spilte Scrabble. Det var 10 poeng ekstra for noe som kunne relateres til kroppen, og 2 poeng ekstra per bokstav som på et eller annet vis kunne regnes som “kofferttenking”. Jeg produserte denne flotte kombinasjonen:

Barneinstruktørkurs i Molde

Jeg tok ingen bilder under selve kurset, men i matpausen satt vi et gjeng og snakket sammen, noen fra vår klubb og noen fra andre klubber. Jeg greide å overtale Katie til å la meg ta ett bilde av henne, og det ble dette. Uansett hva hun måtte påstå, synes jeg hun er fin på det bildet her.

Besøk av brødrene Marhaug

Thomas foreslo å komme på besøk til meg i høstferien for å hjelpe meg med kjelleren, og det tok ikke lang tid før han fikk med seg Robert også. De jobbet som gale og hjalp meg utrolig mye, og hjelpen jeg fikk var uvurderlig. Det minste jeg kunne gjøre, var å lage mat. Det ble hjemmelaget nachos med hjemmelaget kjøttdeig av hjort. Her er noen bilder fra villmannsfærene våre.

Biljardtur nr. to til Molde

Som jeg skrev for et par innlegg siden, dro DP og jeg på en spontantur til Molde. Det ble tatt ett bilde den kvelden og filmet en liten filmsnutt. Jeg vet ikke hvordan jeg laster opp film ennå (den gamle knappen er borte), men her er i hvert fall bildet.

Jeg synes jeg biljardformen har holdt seg godt, jeg.

Digitale selvportrett

Jeg har en del bilder som har blitt tatt av meg selv. Noe er gammelt, noe er nytt. Jeg tenkte jeg kunne laste opp alle sammen nå (bortsett fra ett, som er forbehold de få utvalgte som tåler slikt)