Onsdag forrige uke, altså natt til onsdag, gjorde jeg et lite stykke galskap: Jeg sendte en jobbsøknad til Lingu i Bergen på ei norsklærerstilling de hadde lyst ut, og ut av det blå ble jeg dagen etter oppringt og tilbydd intervju. Dagen etter fulgte en ny prat, og så fikk jeg beskjed om at de gjerne ville ha meg. Men litt etterpå kom (nesten ei) kontratekstmelding: Det viste seg at de hadde mange flere intervjuer de skulle gjøre på fredag, så de måtte komme tilbake til meg med mer informasjon på slutten av fredagen kom. Fredagen kom, helga kom, mandagen kom, men intet nytt. Tirsdagen kom, og så fikk jeg en uventet telefon: Vi vil gjerne tilby deg jobben.
Bilde av Lingu-kontoret fra Google Maps.
Hvem skulle trodd det? Jeg, norsklærer‽ Jobben jeg er tilbydd er full stilling, en firemånederskontrakt som hovedlærer; oppgaven er norskundervisning til innvandrere som er jobbsøkende. Så nå blir det visst Bergen og Øygarden på oss!
Kjersti har vært kjempegod støtte hele veien. Hun har sagt at hun tenker på det som når hun har dratt i felt og jeg har vært igjen. For min del betyr det at jeg kommer til å reise mye med KLM, antakeligvis hver tredje helg eller deromkring. Det koster litt, det gjør det, men i en overgangsfase er det vel verdt det. Husflytting tar vi pø om pø; vi har det ikke travelt og ønsker ikke å gjøre oss travle oppi dette hele. Yngvild stiller med husrom. Dette blir bra spennende, men steike så nervøs jeg er!
I morgen er første arbeidsdag, da på nett; jeg skal delta på introkurset de skal holde i morgen og i overimorgen, og så, på lørdag kveld ankommer jeg Flesland og blir hentet av Yngvild. Og på mandag, da er jeg i gang.
De to vanskeligste tingene oppi det hele, har vært å ta farvel med elevene mine og (kommende) med instruktøren min. Elevene betyr mye for meg. Jeg hadde en herlig time med H. i går, og på lørdag skal jeg ta farvel med S. og V.&V. Og så er det jo taekwon-do-en. Jeg har fått et svært nært forhold til instruktøren min. Han har støttet meg tett, vi har hatt mange gode prater på tur hjem fra treningene. Hvordan blir det nå å skulle dra tilbake til Norge? Hva skjer med graderingsmulighetene mine? Jeg håper jeg får sjansen til å gradere meg nå i år, for fjerdedan har avventet alvorlig lenge nå; det var kanskje det som var hardest med å være på sommerleir å se hvordan ting hadde forandret seg, men mer om det en annen gang.
Nå er det dog bare å glede seg. Jeg er spent, nervøs, full av kribling, usikkerhet, glede … Uansett hva som skjer, blir dette starten på en ny, og kanskje siste del av livsboka vår. Og nå, nok en gang, skal vi på husjakt.
For nokre år sidan, i oppkøyringa til NM, greidde eg å få ei skiveutgliing rett før eg skulle ut og vere med på ei oppvising på Jekta. Det tok meg nokre månadar å bli bra att, men eg greidde det og tok del i NM; eg meinar det var i 2019. So, eit knapt år etterpå gjorde eg det same att; den gongen tok det meg nokre veker å bli god att.
Andrea Pralard (1685): Lækjing av skiveutgliing i mellomalderen. Lasta opp av Harrygouvas.
I dag greidde eg det nok ein gong. Eg skulle vere med på svartbeltetrening i Cumbernauld (omtrent halvvegs mellom Glasgow og Falkirk). Eg hadde varma godt opp med tøying på gangen. So gjekk me inn i do-jang-en, eg bukka med bagen i handa, og skiva glapp att.
På femogtjue år har eg hatt fire taekwon-do-relaterte skadar; to av dei har vore anten med å halde bagen medan eg bøydde meg eller med å bøye meg for å take bagen. Dermed kan ein konkludere at utfrå det suverene datasettet mitt med fire datapunkt, skuldast 1⁄4 av taekwon-do-skadar at ein er høfleg og 1⁄2 av taekwon-do-skadar sjølve bagen. Vidare skuldast 3⁄4 av taekwon-do-skadar manglande tenkeevne. Konklusjon: slutt å vere teit og ver avmålt høfleg. Harde fakta, gitt.
Men i fullt alvor: Årsaka til dei tre skiveutgliingane mine har alle vore at eg ikkje har teke omsyn til kor tung ein bag faktisk er for ryggen når kroppen blir ei lang vippestang. Ikkje berre det, men ogso overkroppen si vekt må korsryggen take. Doktor Mike Schaefer skriv på powerlifttraining.com at ein kan rekne ein multiplikator på 10, og at overkroppen til sjølv ein slank person utgjer omkring to–treogtjue kilo (50 ℔), dermed eit par hundre kilo! Han skriv vidare at korsryggen kan takle ei belasting på opp mot ikring 450 kilo (1 000 ℔), men berre ei kort stund, og at det uansett slit på ryggen med so stor belasting. Med femogtjue kilo overkropp og ti kilo bag er det snakk om 350 kilo last på korsryggen. Då er det ikkje rart at eit stutt, lite 경례 på 15° kan gjere låkt. Difor: Ver smart, løft rett og tak ikkje snarvegar sjølv i kvardagslege, enkle oppgåver. Ein har berre éin kropp; ein skal lide seg gjennom han eit heilt liv.
Fyrste månads progresjon. Det er tydeleg å sjå når eg blei sjuk.
Eg sette meg eit enkelt, oppnåeleg mål i år: 5 000 armhevingar i 2024. Det høyrast kanskje mykje ut, men er faktisk ikkje det: omkring 13 2⁄3 armhevingar per dag. Korleis har det vore so langt?
Eg var stolt over korleis eg takla januar månad. Eg var sjuk to gongar i januar (og er sjuk att no), men eg merkte godt at å ha eit mål som var ikkje alt for hårreisande gjorde det langt meir gjennomførbart. Eg har greid å halde med til ti rundar om dagen i januar når eg har vore frisk, og dermed gjort rundt hundre om dagen; dagane eg ikkje har vore frisk, har det vore langt mindre. (Det er ikkje artig å take armhevingar når nasen renn.) Men eg har greid å halde koken kvar dag, og det har kjenst godt.
No i februar har det vore litt vanskelegare. Eg tenkte opprinneleg at eg skulle auke med ti kvar månad, men fann ut at ei auke på fem var betre; eg vil ikkje ta livet av motivasjonen med å setje meg eit for hardt mål. Men eg vart sjuk att no i februar òg, og for fyrste gong (med unntak av fyrste og andre januar) hoppa eg over ein dag; eg hadde ganske enkelt inkje å hente. Men eg står på vidare. Om eg ikkje greier like mange i februar som i januar, er ikkje det so farleg, faktisk; det viktigaste er at eg greier å halde på om so er berre litt kvar dag. Litt kvar dag får gjort mykje meir enn eit skippertak ein gong i månaden.
Kvifor so fargerikt eit skjema? Av di eg kosar meg med det; det er som ei lita belønning åt meg sjølv. Eg kjenn kvar dag på korleis det å sjå tidlegare arbeid gjev meg motivasjon til å prøve litt meir. Det at det er noko handfast gjer det endå meir motiverande. Ein digital adventskalender er ikkje like artig som ein fysisk ein; dette blir litt av det same. Difor gjer eg det for hand. Kanskje det ikkje er det beste for alle, men for mange (og for mange som ikkje trur det er noko for dei) er det langt meir motiverande å faktisk krysse av på framgangen kvar dag, so det kjem sterkt tilrådd.
No er det berre å bli frisk att so eg kan kome meg ordentlig opp på hesten att. Eg var på trening att i går, men eg kjenner at eg er glad det ikkje er trening i dag, for eg var heilt utslitt (ikkje på ein god måte) då eg la meg i går. Målet mitt er å få att den gamle gode forma mi. Eg vil vere sterk att; eg vil vere attråverdig att. Med litt kvar dag, kan eg kanskje greie det til slutt.
Eg hadde meg eit lite uhell no veka som var og fekk i dag endeleg kome til legen. (Eg må no berre nemne at eg likar veldig godt ordet «lækjar», og veit ikkje heilt kvifor eg ikkje vågar meg på å bruke det i teksten her.) No, langt om lengje, etter ei veke med å humpe rundt utan å få noko hjelp (eg skal ikkje gå inn på her no om kva som skjedde, for det er ikkje so viktig), skal eg få nokon til å sjå på han, so på måndag skal eg til røntgen – der dei mest sannsynlig ikkje finn noko, ettersom det mest truleg er ei seneskade. Men i det minste får eg no vite kva dei finn og kva eg skal gjere då, og so får me sjå om det blir fysioterapi eller ikkje.
Men skada fot er ingen grunn til å ikkje trene, so eg har vore på trening som vanleg denne veka, men sjølvsagt ikkje gjort noko av det resten av klassen har gjort. Eg tenkte det kanskje kunne vere verdt til ettertida (og for å sjølv hugse det – og kanskje vere litt stolt av det) korleis treninga mi i dag var. Eg køyrde tre sett, alle pressande og sitjande på alle fire eller liggjande:
30 front snapspark (압차부시기)
30 svingspark (돌려 차기)
30 gjennomtrengande sidespark (옆차지르기)
20 gjennomtrengande bakspark (뒷차지르기) med 10 oppløft på kvart
30 bukbøy (sokalla situps: 윗몸 일으키기 (sjå Naver)) heilt opp og fram
50 ryggbøy (veit ikkje enda kva dette er på koreansk) med strak kropp
30 diagonalløft (Dº)
Totalen per fot blei dermed 90 front snapspark, 90 svingspark, 90 sidespark, 60 bakspark med 600 oppløft, 90 bukbøy, 150 ryggbøy og 90 diagonalløft – ei solid økt, om eg får seie det sjølv. Og samtlige øvingar var utan å stå på den låke foten! Ei slik økt skulle eg meine ein kan rekne som ei solid treningsøkt, so eg er svært nøgd.
P. S.: Grunnen til at eg gjorde 5:3 på ryggbøy:knebøy, var noko Robert Hammernes ein gong sa i Tromsø: Tre på magen mot fem på ryggen. Grunngjevinga, slik eg hugsar det, var at belastninga på ryggen er lågare med dei øvingane me gjer, og samstundes at ryggen treng meir trening for å vege opp for all treninga magen får.
P. P. S.: Kvifor skrive dette? Vel, dels med bakgrunn i det som står øvst, men òg av di eg tenkjer det kanskje kan vere til nytte for andre som får ein eller annan skade som gjer at dei må take det med ro ei stund. At eitt lem er skada, tyder ikkje at dei tre andre er det. Har du låke føter? Tren armar, rygg og mage. Dårleg skulder? Tren føtene. Låk rygg? Tren hovudet og les teori. Du kan alltids trene noko, so med mindre du er sengjeliggjande og/eller smittsam, kan du mest alltid kome på trening om so er berre for å vere i nærleiken av treningskollegaane dine. Tak vare på deg sjølv med å halde fast på rutina di; det gjer mest alltid godt i det lange laupet. Eg er so heldig i motsetnad til korleis eg kjende det i Tromsø at eg har ein instruktør som tenkjer som meg og som alltid ønskjer meg velkomen i hallen. Han gjev meg kjensla av at det alltid er godt at elevane kjem på trening, uansett korleis dei har det, at ein kan trene det ein kan, for det gjer godt for kropp og sjel.
P. P. P. S.: Dét over føreset sjølvsagt at du har det godt med instruktøren din. Om du slit, snakk med nokon du stolar på og vurdér om skadeavbrotet kanskje kan vere eit betre alternativ ei ri, slik at du får litt tid til å tenkje på saken. Om du ønskjer å snakke med nokon om det, med nokon som har vore gjennom slikt, må du gjerne skrive til meg. Du kan nå meg på the1 + det engelske brukarnamnet mitt, som står i bloggen sin undertittel, via Google sin e-post-teneste. Du kan òg leggje inn ein kommentar her, so klårt.
Skal vi se … Hvor lang tid tok det? Koronaen kom til Norges land en gang i februar i 2020; en måneds tid seinere var landet nedstengt. Kjersti og jeg ble syke ikke så lenge etterpå, og vi hadde begge rimelig brukbar feber og det som hørte med, men vi hadde ikke noen testordning i Norge på den tida, så vi fikk aldri vite om det var covid-19 vi hadde fått. Denne uka, her i Skottland, fikk vi et voldsomt uvær da helga var omme, og mandagen var jeg fryktelig sjaber; jeg antok at det var gikta som slo ut for fullt, for jeg hadde vondt i det meste av ledd, og dét langt mer enn hva jeg hadde hatt før. I min dårskap dro jeg på trening, for trening gjør godt når leddene har det vondt, men da jeg kom hjem (etter en handletur) var jeg helt utkjørt. Natta gjennom fikk jeg feber, og tirsdag var jeg helt utkjørt. Onsdag ble jeg testet, og både hurtigtesten (LFT) og den fullverdige testen viste at jeg var covid-19-positiv. Så da er det ingen vei utenom: Det blir ti dager karentene og lite sprell på denne karen.
I Norge ble det første smittetilfellet påvist 26. februar 2020, og det første dødsfallet 12. mars. Tiltakene myndighetene iverksatte 12. mars 2020 for å begrense smittespredningen i Norge ble av statsminister Erna Solberg beskrevet som «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid». I løpet av våren 2020 lyktes man med å redusere smitten her i landet til et svært lavt nivå. Fram mot sommeren 2020 ble derfor flere av tiltakene lettet på. Høsten 2020 ble imidlertid preget av en andre smittebølge, og gjeninnføring av en rekke inngripende tiltak mot smittespredning.
―Store medisinske leksikon: «koronapandemien
Det som var ekstra kjipt oppi det hele, var at jeg egentlig skulle være med instruktøren min og to andre svartbelter denne helga og dømme på mesterskap. Forhåpentligvis har ingen blitt smittet av meg. (Det er klart at jeg tenker på det, men enda mer plager det meg at jeg skulle ønske jeg fikk vært med; jeg har ventet så lenge på å endelig få komme meg ut igjen og være «taekwondete».) I det minste er det veldig liten sjanse for at jeg blir syk igjen nå.
Hva kan du gjøre dersom noen du er glad i får koronaviruset? Vis dem at du bryr deg, send dem ei melding, slå på tråden, hør om de trenger noe. Her i Skottland får man faktisk et tilskudd fra det lokale styret (tilsvarende omtrent kommunen i Norge) for å klare de ekstra kostnadene isolasjon medfører. Da ting slo til i Norge, var det riktignok noen slik ordninger på plass, men ikke alle fikk ta del i fellesskapet (at alle skal med er bare joss og mannjskit); for min del, for eksempel, var det ingen muligheter til å få stønad, da firmaet var blitt opprettet cirka én måned for seint til å telle med. Kanskje noen du kjenner er i en slik situasjon uten at de sier noe? Ei hjelpende hand og vennlighet mens man gjemmer seg trygt bak ytterdøra til pestofferet, er faktisk fantastisk flott for forfangets framtidige fysiopsykologiske friskhet.
Hva er forskjellen på det som i boka står beskrevet som «flygende» og «hoppende»? Terminologien er uklar ut fra ordene i seg selv, men kort sagt beskriver det første vannrett bevegelse i lufta og det andre loddrett. Tradisjonelt (etter hva jeg lærte) er alle disse bevegelsene minimum øyenhøyde, men dette ser ut til å ha gått i glemmeboka for de fleste.
Som teoriinteressert (andre ord har vært brukt til å beskrive iveren jeg har utvist hva gjelder tilegnelsen av teori) ser jeg nytta av å ta en kikk på den koreanske terminologien. Så vel ordet for flygende (ttwimyeo – 뛰며) som hopping (ttwigi – 뛰기) er av samme rot: 뛰다 – ttwida, der 다 er infinitivsmerket (jamfør vårt «å»). Ordet går tilbake til i alle fall mellomkoreansk ᄠᅱ다 (Yale: ptuy-ta), og betyr å løpe, hoppe, springe (både som i zu springen og som i «å løpe fort»). Når man tilføyer ‑기 til et verb, nominaliserer man det, ɔ: man lager et substantiv av verbet, jamfør ‑ing på norsk (å løpe > løping). Dermed får vi at ttwigi betyr «hopping».
Endelsen ‑며 (‑myeo) er litt mer spennende i så måte. Den brukes for å beskrive «ei handling som utføres mens ei anna handling pågår», slik jeg fikk det forklart på koreansk IRC.Jepp, IRC finnes fremdeles. Dermed får vi at ttwimyeo chagi betyr omtrent «mens-du-hopper-spark».
I taekwon-do-ens fagterminologi har det blitt til «flygende» spesifikt. Her er faktisk norsk lettere og mer presist å forholde seg til enn engelsk. Mens man i engelsk kan si «a jumping boy» og «jumping is fun» (det første et presens partisipp og det andre et nominalisert verb), blir det samme på norsk «en hoppende gutt» og «hopping er artig» (eller kanskje helst «det er artig å hoppe»). Nøkkelen her er endelsene ‑ende kontra ‑ing: presens partisipp kontra gerundium (substantivforma til verbet). Et partisipp er adjektivforma til et verb; som du ser over beskriver partisippet – det «adjektiviserte» verbet – substantivet. Men det kan jo ikke et verb gjøre‽ Det kan det når det er partisipp. Og i et presens partisipp er det nettopp iboende at det skjer samtidig med nå. Dermed uttrykker «flygende» i norsk nettopp samtidighet, nesten eksakt på samme måte som i koreansk. Snodig, gitt!
Akkurat nå sitter jeg og retter essay i Classical Civilisation 1B, og som arbeidsmusikk hører jeg på spillelista mi Hardt og svart. Nå på slutten av arbeidsdagen, var jeg kommet til The Black Halo av Kamelot, fra den tida da Roy Khan fortsatt var medlem av bandet. Hver gang jeg hører dem, får det meg til å tenke tilbake på tida som instruktør for Åndalsnes taekwon-do-klubb. Det er ganske sprøtt å tenke på at jeg dro derfra for elleve år siden, at jeg begynte å instruere der for svimlende sytten år siden.
Da jeg dreiv Åndalsnes taekwon-do-klubb, var det ei dame som ble veldig viktig i livet mitt: Susann Eggen Karlsson. Hun ble sammen med Charlotte og Weronica den nærmeste og beste venninna mi. Jeg ble først kjent med henne som forelder, men tøff som hun var, heiv hun seg med og begynte å trene selv. Det skulle vise seg å være en god idé, for hun var dyktig og hadde utvilsomt en idrettsfysikk som aldri forsvant helt. Men det viktige med henne var ikke dét, men den hun ble for meg. Hun ble venninna som hadde noen få år mer med livserfaring, men som samtidig var litt der jeg selv var. Og da jeg fikk den store knekken min, ble hun den første utenom de absolutt nærmeste som jeg valgte å betro meg til.
Jeg skulle gjerne ha lastet opp et bilde av bare henne, men det har jeg ikke spurt om lov til, så jeg tillater meg heller et gammelt bilde fra ei gradering i Molde.
Dessverre mistet vi kontakten med hverandre med årene. Hun flyttet til Bergen og jeg til Tromsø ikke lenge etter. Som gamle lesere vet, pågikk det en del ting i klubben da, som gjorde situasjonen verre enn hva den burde ha vært, men det er heldigvis ordnet opp i nå; jeg har et godt forhold til klubben per nå, og ble faktisk medlem av den igjen i fjor høst da vi flyttet fra Tromsø. Jeg skulle gjerne ha fått kontakt med Susann igjen, men vil selvsagt ikke være for pågående. Mange år har gått siden den gang, og vi lever jo hvert vårt liv nå.
Men hvem var hun for meg? Hun var selvsagt eleven min, men hun ble etter ei tid mer enn det. Først ei venninne, så ei nær venninne. Hun ble ei jeg følte jeg kunne bekjenne de dypere hemmelighetene til, ei jeg kunne stole på, ei jeg fortsatt stoler helt og fullt på, om hun skulle dukke opp på døra. Hun ble den jeg visste jeg kunne snakke med når jeg trengte noen som var litt voksnere enn meg til å lytte, og etterhvert betrodde også hun seg til meg. Selvsagt var taekwon-do en sentral del av det vi hadde sammen, men selv om det var kjernen i begynnelsen, utviklet vennskapet vårt seg til at det vi var for hverandre personlig ble kjernen, med taekwon-do som en del av det som ga forholdet oss i mellom sin egen karakter. Susann utfylte én del av vennskapene jeg trengte, Weronica en annen, Charlotte enda en annen; nå og da overlappet de hverandre; men alle tre var helt sentrale i livet mitt på den tida.
Så Susann, hvis du skulle komme over dette og lese bloggen min igjen, jeg tenker fortsatt på deg med jevne mellomrom, og hver gang Kamelot spilles, husker jeg deg ekstra godt. Ekte vennskap mellom ekte mennesker dør aldri.
Dersom du av uansett grunn skulle føle at dette kaster lys på deg på et vis du er ukomfortabel med, si fra, så skal jeg skrive det om. Det er skrevet i vennskapelig kjærlighet.
Her kan du lese den fyrste posten om blåturen til Hardanger. Eg har lenka hit frå han.
Dei fyrste dagane hjå Yngvild måtte eg arbeid. Eg hadde ikkje tid til å ta meg heilt fri – eller rettare sagt: Eg hadde ikkje råd til det – så eg fekk låne datamaskinen hennar til å jobbe på. Ikkje overraskande var den som så mange andre slike maskinar fylt med gaukevare. Gauke(program)vare er forresten eit fantastisk nytt ord eg lærte i dag som tyder det same som engelsk bloatware. Eg trudde først at det hadde opphav i «gauk» i tydinga «smuglar (av brennevin)», men det måtte i så fall ha vore gaukvare jf. engelsk malware. Det har nok heller å gjere med den andre tydinga av gauk, altså som fuglen som tærar på andre fuglar sine ressursar med å legge egga sine i reira deira. Men eg fekk ordna det i løpet av eit par dager, og no verkar maskina hennar langt betre til det han var kjøpt til: å spele.
Å sitje slik med lyden av elva attmed seg og arbeide var utruleg avslappande. Som eg skreiv Eg merka at eg fann ro. Og det gjorde det ikkje verre at det blei så fint på tysdagskvelden; det vart heilt nydeleg der, med ein glødande solnedgang:
Medan eg satt på dagtid og jobba (og litt vel seint utpå kvelden òg), gjekk Yngvild og Erik-Johan inn til Odda sentrum og såg seg rundt. Den eine av dagane, onsdag, fann eg ut at eg fortente å ha meg litt fri og sjå kor fint det var der, så eg blei med dei ut i godvêret. Me gjekk ned til sentrum langs elva og gjekk til ein fantastisk klesbutikk der: Terje Storhaug ⅍. Dei seier på heimesida si at dei skal ha best service, best utvalg, best kvalitet og best pris, og veit du kva? Dei skuffa ikkje på noko vis. Eg var innom på leiting etter noko meir sommarleg enn det eg hadde, mellom anna ei kortare kortbukse, for eg likar ikkje at dei går ned til knea. Ikkje berre fann eg det eg ville ha der, men eg vart tatt imot med slik ei serviceinnstilling og solid fagkunnskap av klede som eg knapt har vore borti før. Eg hadde òg lyst til å sjå på om det lét seg gjere å få kjøpt ein sjakett, og han hadde ein som hadde vore til utleie tidlegare som han no selde for tusen kroner inkludert buksa. Dessverre var han for stor åt meg, men Finnsnes har no landets best kledde elektrikar.
1. Odda sentrum si gågate. Eg så ingen teikn til at handelen vart lamma av at folk måtte gå til butikkane; heller tvert imot. Gågata var fin, ryddig og triveleg, og det var avslappande å vere i ho.2. Gråtass i sentrum. Jørn Marius godkjende denne.3. Eg veit ikkje kva for eit bygg dette var, men måten det var presentert på med blomane rundt, dei fine trea, graset og måten steinen var lagt på, fekk meg til å tenkje på kva Åndalsnes kunne ha vore (og ikkje er).
Etter dette sett me oss ned på ein kafé og naut dagen. Eg gjekk heim ikkje lenge etter, etter å ha fått meg allergimedisin (sørpå tyder sommar gjerne at det er både varme og blest), og gjekk heim til Yngvild for å arbeide vidare.
Yngvild sin kokekunst
Alle som har vitja Yngvild og fått nytt kokekunsten hennar, kan skrive under på kor flink ho er. Om du er eplebonde i Hardanger, hut deg på biblioteket! Det var sjølvsagt ikkje noko annleis no. Me åt nydeleg mat kvar dag og levde som velfødde Skrepping-hobbitar på Haugen. Eg kan ikkje anna gjere enn å plage deg som les dette med bilete av den gode maten:
Yngvild sa at ho hadde som mål å få oss til å leggje på oss fem kilo medan me var der. Eg veit ikkje om det blei så mykje, men eg veit at eg veg meir no enn før eg var der. Me spiste god frukost ilag kvar dag. Fleire av dagane fekk eg graut, så da var eg glad. Magen min har det best på mykje fiber. Me hadde dugurd, me hadde tokaffe, me hadde middag, me hadde kvelds, me hadde kveldskaffe. Me åt, og me åt godt. Ikkje minst: Eg blei meir og meir avslappa … litt sånn som du blir av å sjå kattetærne til pusolini her.
Blåtur fr.–lø. 3.–4. juli
Så kva er ein blåtur? Yngvild fortalde meg at ein blåtur er å bli teke med på noko ein ikkje veit kva er, at det gjerne er slikt som firma dreg med seg dei tilsette på for å bygge moral. Vel, turen me skulle på bygde såvisst moral!
Turen til Utne og hotellet
Me køyrde eit godt stykkje før me kom fram. Som einkvar som har køyrd vestnorske fjordar veit: Vegen frå A til B er kanskje kort i sikt, men lang i reisetid; eller ɔ: er det langt å køyre dit, men det var jo ikkje langt å reise på den tida då alle brukte båtar. I alle høve: Me runda av opp forbi eit flott gamalt bygg, parkerte, og då fortalde dei meg kva me skulle (eg visste allereie at det var noko spesielt, sidan me hadde skaffa oss brokadevest og kalvekryss til turen, og eg hadde med meg flosshatten min): Eg var invitert til ei overnatting på Utne hotell, alt dekt, med sidersmaking inkludert!
① Biletet av hotellet blei tatt litt seinare; eg såg det frå venstre side då meg kom inn til hotellet. Det er lett å sjå kva del som er bygd ut, men på ein sær måte er det litt sjarmerande òg, om enn eg ikkje heilt likar stilen på tilbygget. ② Utsikta ut var òg fin, om enn nokså grå den fyrste dagen.
Då me kom inn, blei me tatt imot av flotte damer kledd i arbeidsdrakt frå gamal tid. Me fekk eit rom oppe, eit av dei betre romma, og berre det å sjå døra var eit syn: Alt av flater som kravde det, var mala med skinnrulling. Å opne døra inn til rommet var som å gå inn i ein svunne tid, ei tid då livet var enklare og kanskje meir innhaldsrikt. Ting vart bygd for å vare, for det kravde innsats å lage det. Og rommet me fekk synte tydeleg kvifor det er verdt det. Kor gamle møblane og rommet var, veit eg ikkje, men den nye avdelinga av hotellet (som me ikkje låg i), var frå 1920. Den eldste delen av hotellet var frå 1722!
③ I alle høve: Det lét seg gjere å sjå korleis skinnrulling ser ut på nattbordet til høgre i biletet over. Me blei fortalde dagen etter at dei hadde ei fast dame som kom innom ein gong i året for å sjå kva som måtte rettast opp på; slik held dei hotellet i tipp-topp stand heile tida. Og samstundes bidreg dei til å ta vare på gamalt handverk. Hotellet var eit praktdøme på korleis ein kan medverke til ikkje berre fleire betalande kundar, men òg til å ta vare på gamalt, uerstatteleg kunsthandverk, gamal fagkunnskap og kunne, me å investere om så er berre littekstra og ta det litt dyrare valet, som verkeleg betalar seg sjølv på lang sikt.
Nok om det. ④ Det fjerde biletet syner enda betre skinnrullinga, særleg på døra. Sjå òg korleis alt av møblement passar til alt i både rommet og hotellet. (Og på hattehylla ligg – som det høver seg – hatten.) ⑤ Rommet til Yngvild er på det siste bildet, inn døra til venstre for hattehylla i bilete fire. Innanfor rommet hennar var badet – der det var badekar, O, lykke! – som var utstyrt med veldig dyre, verkeleg gode badeartiklar; både såpe, sjampo og balsam; ein hudkrem, som me fann ut kosta over 800 kroner; og badesalt. Eg nytta badekaret med det same, og du gode, så godt det gjorde åt knea mine.
Sidersmaking
Alle tre til bords: Eg med dress, brokadevest, kalvekryss og flosshatt; Yngvild med viktoriansk, sjølvsydd kjole; Erik-Johan med sjakett, brokadevest og kalvekryss. Fotograf: Ukjend meddeltakar på sidersmakinga.
Høgdepunktet for turen var sidersmaking og middag. Sidan me likar å kle oss opp og ha på oss kostyme, stilte med i klede som høvde seg for høvedsfolk frå slutten av 1800-talet. Eg hadde diverre ikkje greid å finne meg sjakett, så det ble den stripa dressen min, men med kalvekryss, brokadevest og ikkje minst flosshatt på hovudet, var stilen gjort; Erik-Johan hadde nett fått seg sjakett, og stilte i den; og Yngvild hadde sydd ferdig kjolen sin frå då me var på laiv.
Den eine av dei to driftsleiarane var ansvarleg for sidersmakinga og ga oss kyndig hjelp gjennom det. Ho fortalde oss at merket «Sider frå Hardanger» er eit geografisk beskytta namn. (Og eg sjekka no: Det er ikkje eit varemerke; det kan det vel ikkje ver jamfør denne avgjerda i Patentstyret.) Siderproduksjonen i Hardanger er enorm allereie; per no er han på 300000 l, og dei har mål om å kome opp i 1000000 l innan 2022 (om eg hugsa årstalet rett).
Me fekk smake fleire forskjellige siderar, og starta med ein Edel sider (Åkre gard) sin Rosé, ein sider med duft av bringebær, skjønt eg var bomsikker på at det var jordbær). Me fekk prøve Ulvik frukt & cideri (Apalvegen 78 i Ulvik) sin Kvitanesen (7,5 %), som hadde duft av ost og hadde ein syrleg og bitter ettersmak; Hardanger cideri (på Aga) sin 8 %, som dufta av blomster, var ei smaksbombe med bittertonar og mykje sødme mot slutten; Alde sider (Bleie gard) sin Alde sider 6,5 %, som var tørr, strågul og dufta av ost og kjellar; og avslutta med ein heilt fantastisk sider frå Edel: Edel issider, med duft av modne eple, karamell; ein smak av sherry og intenst gjennomtrengjande eple; som utvikla seg vidare til sterk syrligheit og tørrheit; og til slutt avslutta i ein voldsom sødme. Det var ein sider som kosta kronene sine for flaska (for vår del var alt så klart inkludert i sidersmakingspakken), men utan tvil ein sider som er verdt pengane sine.
Etter sidersmakinga gjekk vi for å spise middag i spisesalen, og blei servert eit utsøkt, trerettars måltid. Eg syntes det var særleg stas at kokken på hotellet her ikkje gjorde som kokkar flest gjer til gjestar som har allergiar: fjernar alle element frå retten som er allergiframkallande utan å erstatte han med noko. Nei, til oss diska han opp med mellom anna ein eigen saus (og meir enn det) til den utsøkte biffretten med spiste, og desserten var også spanande. Utne hotell bryr seg om gjestane sine, og dei har kokk(ar) som har fagleg byrgskap til yrket sitt.
Då middagen vart ferdig gjekk me oss ein liten tur ute, før me gjekk opp på rommet vårt, der me spela rollespel med Yngvild som spelleiar. Det blei eit av dei mest hysterisk artige rollespela eg nokon gong har vore med på å spele. Kort fortalt: Eg spela trollet Trul Rollstad og Erik-Johan eit anna troll. Me blei kasta ut av berget av faren vår to timar før soloppgang. Eg var god på å denge og hadde presten sin flosshatt, men var ikkje særleg glup. Me blei råka av ein svær sølvdrake (ein lastebil), temma draken og fór frå ville smådrakar med auge som blinka i raudt og blått, frigjorde ein flokk med geiter, rømde frå raud-og-blå-drakane, forsvann ned i jorda og traff ein gnom, kom oss opp att (utan å ha fått med oss at det hadde gått mykje meir tid enn kva med trudde der nede), og råka på eit opptog med karmenn og kvinnmenn som hadde temma regnbogen og veiva ho i lufta. Me fekk knytt regnbogen rundt akslane våre, og me klatra opp i eit kirketårn der bror min tredde regnbogen over spiret, medan eg heldt ein tordentale om korleis me var fri frå åket, som gjorde at opptoget jubla høgt om oss som (det eg høyrde som) dansetroll. Det var avsindig, det var hysterisk artig, og me lo så me faktisk måtte tørke tårene.
Laurdag
Utsikt over Utnefjorden frå frukostbordet. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese.
Me fekk oss ein nydeleg frukost. På grunn av smittetiltaka, var det ikkje ståande buffé, men tinging av ønska mat dagen i forkant. Me fekk alt me ba om, vêret var bjart og prud, og me naut maten godt. Etterpå gjekk Yngvild og eg oss ein tur utandørs, framleis i finstasen frå i går. Det var så mange som kommenterte habitten vår, som likte så godt å sjå det, og som lurte på kva høvet var; det var veldig triveleg å få all den positive responsen på det, og bidrog heilt klart til å gjere dagen enda betre. Medan me var ute, tok Erik-Johan seg eit bad, og etter ein drøy times tid, gjekk me opp og skifta. Eg valde å skifte til den vanlege moderne dressen min, medan dei andre gjekk for kvardagsklede. Eg likar å pynte meg når eg har lyst til det, og denne helga var ei slik tid.
Me tok turen vidare rundt omkring på Utne. Me gjekk opp til kyrkja og vidare opp i bakkane. Vêret var skjønt. Me traff på nokon som var ute med ein hund som var ung og full av liv. Me tok oss ei ri til å sjå på bautaen over dei som fall i krigen, og det viste seg at bautaen dei hadde på Utne var for den fyrste verdskrigen. Men dette må eg sjekke; eg hugsar det ikkje heilt i farta. Med vandra lenger opp i fjellsida og fekk ein flott utsikt, og fekk så klart teken det obligatoriske sidesparkbiletet … og eit flygande sidesparkbilete som ikkje vart heilt vellukka:
Det var morosamt å prøve å få til eit flygande sidespark òg, men det gjekk heilt skit, og heldigvis hadde eg vet nok til å stoppe medan leken var god. Det var ein ting å ta sats derifra og berre hoppe, men å hoppe og rotere hofta i lufta, sette ut eit godt sidespark og ramle utan å øydeleggje dress, sko og helse, det var noko heilt anna. Eg trur det er bra å syne fram slike bilete òg. Av og til er ein stolt gangar ikkje heilt det ein er kar om; ein gyngehest kan vere nok å bryne seg på.
Etter dette gjekk me på Hardanger museum. Dei har ei stor utstilling om hardingfelene, norsk biletkunst og utsmykking av Håkonshallen, og ikkje minst ein særleg interessant del om norske folkedrakter med eit innlegg om korvidt det er riktig eller ikkje at hardangersømen no blir laga i Ghana. Det var interessante bilete å sjå der. Eg fann meg så klart noko latin å bryne meg på, her i omsetjing:
Christina Filia·Haaconis.Rex Norvegiæ. peregrinatio Hispaniensis Filippum.fratrem regis Castilliæ nubendum anno·ⅯⅭⅭⅬⅨ
Kristina – datter av Håkon, kongen av Noreg – då ho drog ut til Spania for å bli gift med Filip, bror til kongen av Castilla, i året 1259.
Attreise
På turen att stoppa me innom det som skal bli nytt bibliotektilbod på Utne. Det gjer meg glad å vite at dei gamle telefonkioskane blir tatt vare på. Den som var her mangla rett nok telefonkatalog og telefon, men kanskje dei gjer noko med det òg? Men å ta dei i bruk til noko heilt nytt – bibliotek – er ein glimrande idé. Det er rart kva ein kan få til å skje med ein sprek biblioteksjef!
Det var litt vemodig å dra frå Utne. Det var veldig triveleg å vere der, og eg merkar at eg trivst best med ein rolegare dagsrytme.
Me tok ferga over, altså motsatt veg av den me kom inn, for å få med oss turen, utsynet, det som ei slik ferd byr på; og det var godt. Det er utruleg kor mykje ein får av krefter av berre eit kort avbrekk som dette i kvardagen, og eg dreg gjerne attende dit når me får sjansen til det.
Fergetur over Utnefjorden. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er klipt.
Erik-Johan og eg snakka om ferger kontra broer då med fór med ferga frå Lødingen. Kvifor vil folk på død og liv ha dei vekk? Dei gjev ein eit behageleg avbrekk i køyreturen, der ein kan setje seg ned, ta ein kopp kaffe, prate litt om ein vil det, sjå på naturen kring seg, puste ut, ta livet med ro. Det einaste problemet som er med ferjene, er at dei ikkje går jamnt heile døgnet. Men til prisen av ein undersjøisk tunell eller ei bro, kan ein drive ei ferge gratis i årevis! Så sa i alle fall sjefen for MRF til avisen for mange år sidan. Eg skal sjå om eg greier å finne referansen for dette.
Fergetur over Utnefjorden, utsikt inn mot Utne. Fotograf: Yngvild Marie Kaarbø Wiese. Biletet er noko klipt.
Dei siste dagane i Odda
Tida lei mot hell i Ullensvang. Sundag sette me av til å spele rollespel; det var lengje sidan me hadde spela Hackmaster, og eg hadde tatt med meg ned In the Realm of the Elm King for å køyre det på dei. Erik-Johan og Yngvild laga seg roller til spelinga medan eg oversett dei delane eg trong å få gjort det på, laga ting til utdeling til dei. Eg likar slikt, og eg trur spelarane mine òg gjer det. Dagens tips: Stilkane frå modne jordbær, gjerne med litt kjøt på, er glimrande til etterlikne blod på brev.
Det var veldig triveleg å få spele rollespel med dei, og ikkje minst å få gjere det andlet til andlet att. Spelet tok såpass tid at me måtte spele det over to dagar (den namngjetne one two-shot-en), men ingen klaga på det. Eg gjorde eit par bommertar undervegs som gjorde at eg måtte handtere eventyret annleis enn kva det var lagt opp til, men det blei ei fin avrunding på det til slutt på mandagskvelden.
Midtvegs på dagen tok me oss ein spasertur (innom mellom anna butikken). Eg hadde nokre brev eg hadde skrive som eg ville få sendt. Eg likar brevskriving; det gjev meg ro i sjela å krote ned nokre tankar, sette av tid til å tenkje på nokon andre og samstundes få fortelje litt om meg sjølv og kva som skjer – i eit makeleg tempo. På vegen til bua fekk meg verkeleg sjå og kjenne krafta frå elva gjennom Odda. Sjå berre her:
Bilete av elva gjennom Odda. Alle bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Den lille bartepusen Agatha Christie kosar seg i lomma eg laga i botnen av genseren. Ho blei ein skikkeleg fangpus – eller eg burde kanskje helle si skrittpus – medan eg var der. Stadig låg ho og varma seg liggjande nedimellom låra mine. Eg måtte forresten berre ha med dette biletet, kun fordi alle likar ein god katt, og fordi eg trur ein har hjarte av stein om ein ikkje smeltar av kattungar. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Ditut og attende
Ja, det var vemodig å dra heim att. Men heim måtte eg. Eg har ting eg må få gjort i Tromsø som eg ikkje får gjort frå andre stadar. Eg kom meg til Bergen med Erik-Johan og så buss vidare inn til byen. For første gong fekk eg tatt bybanen, og det slett ikkje verst. Men det var rart, må eg seie å fare gjennom byen; også Bergen var prega av korona. Men samstundes må eg nemne at folk der var svært hyggjelege og hjelpsame (slik eg hugsa dei frå 1999/2000), og eg nytta meg etter all hovudsak av mannen-i-gata heller enn Google Maps til å finne fram. Det er trivelegare, må eg seie.
Ankomst Bergen stasjon, ein flott stasjon. Første tur på Bybanen sidan 1999 eller 2000 eller deromkring. Begge bileta, foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Eg blei sittande på Flesland ikkje alt for lenge, men veldig lenge på Gardermoen. Mat på Gardermoen er nokså håplaust no som eg toler mjølk så dårleg, men eg fann meg noko å ete til slutt. Eg merka meg at det der som så mange andre plassar var mange folk som ikkje respekterte einmetersregelen, så eg valde å reise med munnbind heile tida, også på flyplassen.
Då eg til slutt landa i Tromsø, var det likevel godt. Eg blei møtt av herleg vêr og det føltes heime. No er det ikkje lenge før heimen vår ikkje lenger er her, men eg trur framleis at det alltid kjem til å vere litt ekstra spesielt å kome til Tromsø. Heimen vår blei laga her i 2002. Me kom att til heimen vår i 2009 og 2010. Og no, i 2020, ser det ut til at me skal dra fra han.
Heime i Tromsø att, her med utsyn mot solnedgang over Kvaløya. Det er vakkert å sjå det slik, og det blir rart å ikkje lenger skulle lande her og dra heim. Foto: Tor-Ivar Krogsæter.
Etterord
Så du har lest heile vegen hit? Takk for det! Eg har no snakka om mitt og grubla på det eine med det andre i skrivinga mi. Turen var herleg. Eg saknar Yngvild veldig, og kommer til å sakne ho enda meir når me flyttar. Men eg merkar at det ikkje er mykje att åt meg her i Tromsø. Alle eg er glad i har flytta eller er i ferd med å flytte, verkar det som, og mykje av det som gjorde Tromsø til staden for meg, er ikkje lenger av andre orsakar. Eg kjem til å sakne ting her, ingen tvil, men det er òg mykje som eg er glad for å kome vekk frå.
Det kan godt hende med endar opp sør i landet til slutt. Kven veit? Det var herleg å få vere saman med dei aller næraste venane mine att, å få vere meg sjølv, å få vere. Kanskje er det det eg saknar aller mest her som eg bur no? Me flytta hit for å få ein ny start, og det gjorde me, men no kjenst det som at me har vokst ut av staden me er i, at han ikkje lenger har rom åt oss.
Dei som kjenner meg, blir ikkje overraska over å vite at det ligg ting mellom linene her som er usagt, og det kan det kanskje få vere.
Jeg vil gjerne få komme med ei personlig erklæring; dette er altså fra meg selv og ikke styret, selv om jeg har konferert med dem som kolleger før jeg skreiv dette, for å forsikre meg om at jeg ikke er uklar:
Tatt i betraktning de siste hendelsene, har det vært … intenst her på Discord. Vi er flere som har vært ikke særlig lett til sinns, og vi har gjort vårt beste som styre for å handtere saken og jobber fortsatt med den. Jeg, for min del, merker ting godt i kropp og hode. Førstesverdmannen har normalt sett oppgaven med å videreformidle informasjon; i tillegg er jeg det eldste styremedlemmet, og det er da ofte lettere for meg å være den som setter foten ned når det trengs.
Mange reagerte på måten jeg avbrøt den ubehagelige diskusjonen som oppstod i memkanalen. Vi ble varslet av et medlem om at ting måtte tas tak i, styremedlemmet som ble varslet kontaktet resten av styret, og jeg ble ringt opp på telefon med spørsmål om hva vi skulle gjøre. Beskjeden som ble lagt ut som den aller første, ble med hensikt skrevet som den var. Det var av meg ønskelig at den skulle være et brøl i sur nordavind, for å legges merke til mellom det som ble sagt. Likevel, i forkant av at den ble lagt ut, ble den lest høyt til dem i styret som var i telefonkonferanse da; ikke alle var enige i å bannes, men jeg sa at jeg ønsket at det skulle være med for å være klart og tydelig at nå var det stopp.
Jeg innser i ettertid at jeg burde ha tenkt på at tekst er dårlig til å formidle talens kompleksitet. Det var ment å skulle være en beskjed som i seg selv uttrykte at «triggerfri sone» var tull; første del var full av «triggere» mens siste del sa at «triggerfri sone» ikke var imladrisk praksis. Dette ble dårlig formidlet i tekst, og jeg tror at for flere ble det bare oppfattet som at jeg «klikket i vinkel». Jeg var forbannet, ja, men det jeg skreiv var gjennomtenkt og med hensikt. Jeg sa det jeg sa og jeg står for det jeg sa, men jeg så verdien av å stryke bannskapen i ettertid (og erklærte derfor og at jeg modererte budskapet mitt; jeg gjorde ikke bare ei redigering, men sa òg hva jeg hadde gjort), fordi budskapet forsvant bak det skrevne ordet.
Dette har fått meg til å tenke mye i det siste på hva Imladris nå er.
Hva er Imladris for meg? Imladris var fristedet mitt. Imladris var stedet jeg kunne gå til for å lette på trykket når jeg var sliten og lei. Imladris var stedet jeg visste at jeg ble respektert som menneske, også av dem som ikke var enig med meg i alt jeg mente. Imladris var stedet jeg kunne slappe av og finne energi. Imladris var stedet der jeg visste at *ingen* baksnakket, *ingen* plaget noen, *ingen* følte seg utenfor, *ingen* var offer under svøpen av andres fanskap. Imladris var alt det jeg trengte og aldri før hadde.
Merk at jeg skrev «var».
Så hva *er* Imladris for meg *nå*? Imladris er stedet jeg må se meg over skuldra. Imladris er stedet jeg vokter talen min nøye. Imladris er stedet jeg er redd for hva andre måtte mene om meg, særlig hva gjelder dem som er uenige med meg i meningene mine. Imladris er stedet jeg går hjem sliten fra. Imladris er stedet jeg er redd for at andre baksnakker meg, andre plager venner av meg, noen føler seg utenfor og noen lider under andres selvhevdede rett til å herske. Imladris begynner å bli alt det jeg ikke trenger og nok ei fotkule å dra med seg.
Dette er ikke hva Imladris skal være.
Imladris har betydd utrolig mye for meg, og det er ikke uten grunn at jeg har investert så utallige mange timer i foreninga. Jeg er glad i foreninga og glad i så mange av dem jeg møter der. Men noen av dem som nå holder til under Imladris vernende ly, gjør at jeg er redd for at det som har gjort Imladris til det fristedet det har vært, det hjemmet hjemmefra det var, det ektefølte Rimnadal det var for meg, nå er gått tapt, og det gjør meg sannelig trist, bekymret og redd for hva framtida byr på.
Har jeg gitt opp Imladris? Det får jeg meg ikke til. Jeg jobbet beinhardt for å hjelpe til med å bygge Imladris opp til å være ei stor forening med stor takhøyde. Jeg stod på kjempers skuldre; forgjengerne mine la grunnlaget for innsatsen jeg var i stand til å gjøre, og jeg var også del av et fabelaktig styrekollegium, slik jeg også nå er. Det at jeg igjen sa ja til å bli styremedlem er et uttrykk for ønsket mitt om å fortsette å bidra til å gi studenter og andre et trygt sted i hverdagen. Jeg greier ikke å få meg til å slutte med det. Jeg, som mange andre imladrister, har opplevd jævelskap i løpet av livet som jeg ikke unner noen, og ønsket mitt om å hjelpe andre med å få et godt liv er det som holder meg i gang, mye som med instruksjonen min. Dette gjør at jeg til tider framstår som kompromissløs. Noen ganger er jeg nok det feilaktig, men jeg kommer aldri til å fire på kravene hva gjelder det å verne dem som trenger det.
Klokka halv åtte i morges gjorde jeg ferdig eksamen i LAT-2121 Eldre latinsk komedie. Jeg valgte å fokusere på metrikk, slik jeg også gjorde i det forrige emnet, LAT-2122 Latinsk språkhistorie. Jeg fikk A på den eksamenen, og det var en av de vanskeligste jeg har skrevet, men jeg vet ikke om jeg greier å opprettholde det til dette emnet. Jeg valgte ei uortodoks tilnærming til denne semsteroppgaven, og skreiv om metrikk, der jeg prøvde å analysere og forstå den som musiker. Jeg tror det kan bli bra, da; jeg får bare krysse fingrene.
Det som er spesielt for meg med dette, er at dette er den aller siste eksamenen jeg tar på Universitetet i Tromsø. (De heter visst det igjen …) Neste trinn på veien er å flytte, og vi er godt i gang med pakkinga. Kjersti skal dra ut i felt neste uke (Hålogalandsveien), og jeg blir hjemme mesteparten av sommeren. Jeg har arbeidet som tekster å hvile på, men vi må jobbe hardt skal vi greie å samle midlene til å finansiere et skottlandsopphold. Første tue som står i veien er å skaffe rundt 100 000 kroner til skolepenger – hvert år. Vi er ikke sikker på hvordan vi skal gjøre det, og alle tre søknadene jeg hadde inne om finansiering mislyktes. Heldigvis har jeg veiledere der som er nokså irritert over at det ikke gikk gjennom.
Nå er det uansett på tide å ta det med ro et par dager. Neste uke er det fullt kjør med teksting på dagtid og pakking på kvelden. Partiet mitt skal gradere seg på onsdag, og det blir ei uhøytidelig avslutning da, med mulig filmkveld i ettertid (man vet jo hvordan ting er). (For jeg har jo endt opp med en klubb der det å dolke en i ryggen og hvile beslutningene sine på falske premisser og ubegrunnede mistanker er i orden.)
Jeg tror jeg skal benytte muligheta nå i nærmeste framtid og legge ut oppgavene mine i bloggpostform. Det er ganske mye arbeid, særlig med tanke på referansene, men det er verdt å gjøre det.
Det er eit år sidan eg skreiv sist. Eg mista (eller mast, som visstnok er godkjent dialektal preteritumsform hos strilene) heilt gnisten; det skjedde mykje fanskap. Året 2018 er kanskje det jævligste eg har gjennomlevd, og takken for at det gjekk så bra som det gjekk, ligg ikkje hos dei eg tidlegare hadde gitt så mykje tillit til, men hos dei næraste: familie og venar. Studiane har ikkje vore så lett heller: Eg sa ja til å ta eit årsstudium så dei skulle kunne bli betre kjend med meg, men det må vere det lengste, dyraste og mest mislukka jobbintervjuet nokon gong; eg er no heilt gløymd der, ser det ut til. (På den lyse sida må eg vel nemne at eg fullførte det 60. studiepoenget mitt med latin, og dermed no offisielt har undervisingskompetanse i det. Eg er ganske stolt av det.)
Men eg har ei kone som er god med meg. Eg har familien min. Og ikkje minst: Eg har venar – gode venar – og utan dei alle hadde livet mitt vore ganske annleis no.
Eg har lært meg å skrive nynorsk. Eg kjem sikkert til å gjere det meir framover, av di det gjer meg glad. (Språk i seg sjølv er jo spanande, og eg forstår kvifor Elias Blix omfamna nynorsken slik han gjorde; han ligg nærare det nordnorske målet enn kva bokmålet gjer.) Eg har levert søknad på søknad, fått avslag på avslag, og så drog eg til England, og der ser det no ut til at det kan skje ting. Men mellombels: Språk, og dagens lingvistiske nytelse er nok ein liten sak om latinen.
Forklaring av «diskusjon»
Norske ord som sluttar på ‑sjon, er arva anten direkte frå latin, eller innimellom via fransk eller engelsk. Sjølve suffikset (etterstaving) samsvarar med latinens «‑tiō/‑siō» og blei i latin brukt for å lage substantiv som betegna aspekt av handlingar eller resultatet av disse. Dette tilsvarar korleis vi i norsk i utgangspunktet skil mellom verbavleidde substantiv som slutter på ‑ing kontra ‑ning. La meg ta eit eksempel: Verbet å bygge (både bokmål og nynorsk) har stammen bygg-; av denne stammen kan vi hengje på ‑ing og får «bygging» og får dermed eit ord som fortel at «det å byggje held på» medan eit etterhengt ‑ning, ɔ: «bygning», beskriv resultatet av handlinga – ein ferdig struktur ein kan bu i.
Dei øvrige ledda av ordet er forstavinga dis- og cu. Det første leddet er eit prefiks som tyder «i sund, i to; forkledning, fjerning; eller fullstendig, totalt». I denne konteksten er det den første tydinga som er brukt, altså «i sund, i to». Neste ledd, cu, er av quatiō, av indoeuropeisk *kʷeh₁t- som tyder «å skake». Set ein dei to orda saman, får ein «å skake sønder».
Ein kjem då til grunntydinga av discutiō: «eg sønderskjek, sønderskjelv» ɔ: «eg sler ned, knuser, spreier». I middelalderen, derimot, fikk ordet ei ny tyding, nemlig «eg undersøker, diskuterer». Ein kan forstå korleis dette harde ordet fikk den nye tydinga. Å gjere ei skikkelig undersøking krev at ein plukkar ting frå kvarandre og kastar lys på det frå alle kantar.
Det siste som gjenstår, er å forklare den finale n-en. Latin hadde fleire måtar som blei brukt til å uttrykke nasalisering. I slutten av ord, ser det ut til at dei ikkje så behov for å skrive n-en i grunnforma, som kan vere ein indikasjon på at nasaliseringa var svak der. I bøyingsstammen til ordet, derimot – ɔ: den vi hentar frå genitiv – ser vi n-en; nominativ er discutiō, medan genitiv er discutiōnis, der -is markerar genitiv; stammen av ordet er altså discutiōn-.
Nå skriver jeg faktisk fra senga på Rikshospitalet. At jeg sk[ulle] opereres betyr ikke at hele jeg trenger hvile. Jeg må ta pauser hyppig, men det er vel bare å vente så tett på etter å ha blitt lagt under kniven. Jeg har en del studiearbeid jeg vil få gjort i dag, særlig å fortsette å lese rapporten Alskens folk (som er meget interessant lesning), og å jobbe mer med latinen. I dag blir latinarbeidet å se på en variant av uttrykket nevnt i overskrifta: in cognitiōne rērum fra Livius’ Ab urbe condīta, praefātiō seksjon 10.
Jeg liker pensumet vi har fått i HIF-1300. Foreleseren vi hadde forrige gang, prof. Janneke van der Ros, var ei særs innsiktsfull dame, som har jobbet mye mot staten («mot» her både i betydninga «i forhold til oppgaver de ønsker løst» og «som skarp kritiker»), som nok kommer naturlig av bakgrunna hennes som statsviter. Hun var del av forskningsgruppa som utviklet nevnte rapport, og den har et godt opplyst, intellektuelt skjerpende innhold, som strengt tatt burde leses av gud[ene] og hvermann, for som jeg mange ganger tidligere har hevdet – f.eks. i den nå nokså gamle bloggposten min De seksuelle båsene våre, og ikke minst i sluttordet i mastergradsavhandlinga mi – har vi et alt for snevert syn på hva kjønn er, som på ingen måte er i stand til å favne hva et naturlig og normalt kjønnsuttrykk faktisk kan være!
Ceterum cēnseō signum exclāmātiōnis intentiōne!
Som kjent for enhver som har prøvd seg på latinstudier, er rēs et av de mer omfattende ordene å gjøre seg kjent med. I norsk kjenner vi det igjen fra mange ord, noen direkte importerte, noen via en mer omfattende språklig reise: 1: Vi har ord som «republikk», av latin rēspūblica,I dette sammensatte ordet – en sjelden sak i latin – er pūblica egentlig adjektiv til rēs. Det ser ut til at svært vanlige ord, f.eks. paterfamiliās, er av de veldig få ordene dette skjedde med. Ord satt sammen av preposisjoner som prefikser (transport, embarkere, etc.), ble også sammensatte ord, men dette blir en annerledes sak. som ordrett betyr «ting/anliggende/sak [som er] offentlig» eller enklere «offentlig ting/anliggende/sak». 2: Vi har en tilsynelatende mer fjern import, som «realitet»; dette ordet kommer av «real» Ⅲ, som er fra nettopp rēs. 3: I moderne kommunikasjon er det Ikke overraskende; de som utviklet moderne kommunikasjonsteknologi, var akademikere, og som alle gode akademikere, hadde de en grunnleggende dannelse (Bildung), som norske universitet ser ut til å mene at ikke er viktig lenger, slik det har vært de siste 40 årene. å finne i tittelen man ser på besvarte e-poster, der det står «Re:», som faktisk er ablativ singularis av nevnte ord, altså rē; det er altså ikke en forkortelse for reply. og siden det er ablativ, betyr det omtrent «angående saken».
Leddene i uttrykket
«in cognitiōne»
Første del av frasen er grei nok. Som i tysk grammatikk er det en del preposisjoner som kan ta både akkusativ og ablativ (i tysk: dativ (dativ har vel i gammel tid – antar jeg – slukt ablativ)). Den tyske grammatikken skiller da mellom bevegelse (både tenkt og faktisk bevegelse) mot noe, og bevegelse innad. Dette er faktisk akkurat det samme som i norske dialekter! Gammel nordlending skal ha hatt dativ òg, men det har vært borte fra språket så lenge at så vidt meg bekjent finnes det ingen levende som verken bruker dativ i nordnorske dialekter, eller husker det brukt. Romsdølene derimot (eller: romsdalingene) – og selvsagt mange andre òg – har fortsatt dativ, skjønt det er i ferd med å forsvinne. Preposisjonen «ti» – ɔ: enten «i» eller «til»/«mot» (man må anta at førstnevnte av siste betydning er kortform av «til», altså «ti’») – er et godt eksempel:
Nynorsk er nærmere romsdaling enn bokmål, så det følgende blir på norsk-norsk:
I gjeng ti dal’n.¹ – Eg går til dalen. I gjeng ti dala.² – Eg går i dalen.
¹ L-en uttales normalt som en flapp.
² Merk at «dala» har tone lik «daler» substantiv flertall (som «dalar» substantiv maskulin pluralis, ikkje «dalar» verb presens aktiv indikativ.
Den samme bruken er altså å finne i latin. Preposisjonene det gjelder er tre stykk: in, sub og super. (Se § 169, Nils Sjöstrand (heretter: NS), Ny latinsk grammatik, Gleerups förlag, Lund, Malmö 1960. Alle tilfellene av akkusativ ved disse preposisjonene indikerer en faktisk eller tenkt bevegelse mot noe, eller en tanke om at man forholder seg til noe, som f.eks. forklart i § 169:3.a:
super styr
ackusativ:super ripam stare stå ovanför stranden,
alius super alium den ene ovanpå (efter) den andre,
super haecutom detta,
super omniaframför allt.
ablativ (sällsynt) :super hac re scribam jag skall skriva om denna sak.
Altså står man over, overfor eller foran noe, ɔ: står den ene i et forhold til den andre. Ablativ-bruken, derimot, viser en tilstand av å være i noe. Det er her verdt å nevne at den følgende paragrafen beskriver preposisjonsattributive uttrykk (ɔ: preposisjonsuttrykk som nærmere avgrenser et substantiv (NS § 170)), som er verdt å studere, kanskje særlig fordi den gir et inntrykk av hvordan man idiomatisk uttrykker en del forskjellige utsagn.
Som konklusjon kan man altså si at uttrykket beskriver det å være i en tankeprosess. Oversatt til norsk blir det dermed «i tenkinga».
«rērum»
Denne andre delen av uttrykket, er genitiv flertall av rēs. Flere oversettelser av dette er mulig, som eksempelvis saker, saksanliggende, ting, historie(r). I dette tilfellet tror jeg det er snakk om en slags variant av plūrālia tantum (merk: tantum är adverb, alltså oböjligt! NS: 18.1). Han skriver om flere historier, flere saker, og i fellesskap blir de dermed Historia med stor H.
I forelesninga landet vi dermed på enten «historia» eller «saksanliggendet»
Oversettelse av hele uttrykket med hensyn til genitiv pluralis
Den siste bøygen er å finne ut hvordan genitiven skal oversettes. Det er fristende å skrive det om til et sammensatt ord, som jo strengt tatt er den germanisk-språklige løsninga på artens, helhetens, delens og/eller beskrivende genitiv. I NS er hele fire paragrafer (§§ 109–112) satt av til beskrivelsen av genitiv, som i seg selv er et vitnesbyrd om kompleksiteta i det! Men til saken:
Å oversette in cognitiōne rērum som «saksforholdstenkning» eller «historietenkning» er utilfredsstillende. Et preposisjonsattributivt uttrykk – langt vanligere i språkene våre enn i latin – blir da bedre. Det ble derfor foreslått at en bedre oversettelse vil være «tenkinga om saksforholdet/historia», og merk entallsformuleringa.
Sluttmerknad
Ble dette unødig langt? Tja… Det ble langt i alle fall. Jeg har skrevet litt av og på dette siden Mamma og Pappa (stor bokstav valgt med hensikt – det er navnet jeg bruker på dem) dro i ettermiddag. Jeg fikk ikke lest mer på rapporten slik jeg var tenkt, men jeg har fått i gang hjernen på latin-tenkningsporet igjen, og det gjør videre studier lettere. Dessuten fikk jeg gitt utrykk for koblinga jeg har gjort en del ganger tidligere til norske dialekter, som jeg synes er spennende. Det kommer helt sikkert flere slike über-nerdete (som er en bra ting) poster i framtida. Nå har jeg jo cēpī blogum igjen, som er et tegn på at ting skjer med meg.
I går var aller siste trening for ungdomspartiet mitt. Jeg har hatt den udelte gleda å få følge dem fra de startet som nybegynnere på lokalet for en del år siden. Noen kom etter hvert til fra andre parti, etter som de fikk høye grader. I dag har de blitt en sammensveiset gjeng på tvers av opprinnelig treningssted.
Ikke alle trener lenger: Noen har flyttet, mens andre har funnet andre veier å gå; noen er snart voksne, noen er fortsatt i småskolen. Men jeg er sikker på at alle har fått noe positivt med seg i livet.
Avslutninga kom brått på, men slik føles det vel ofte at den gjør. Hva som skjer videre med dem i livet, vet jeg ikke, men jeg tror vi sikkert kommer til å hilse på hverandre med glede når vi møtes på gata, på leir eller samling, eller i andre sammenhenger.
Med dette ønsker jeg dere alle det beste i livet. Motgang kommer til å komme, og noen kommer til å kjenne den mer enn andre. Om jeg har lyktes som instruktør for dere, har jeg greid å gi dere verktøy til å best mulig bekjempe den, og om mulig gå seirende – eller i hvert fall mer erfaren – fra den. Om dere skulle oppleve å bukke under for den, vit at det viktigste er at man gjør sitt beste, ærlig overfor seg selv; da kan man gå fra det med hevet hode uansett utfall.
Sist trening – som var ei veldig fin økt med barn nybegynnere – kom en av elevene til meg og ga meg ei tegning lillesøstra hadde tegnet. Jeg ble så glad og den var så fin, at jeg syntes det var vel verdt å bevare den her på bloggen.
Hun har jo tegnet veldig flott! Jeg har fått bakoversveis (og interessant nok ìkke skjegg), og hun har tydeligvis fulgt med på timene, for hun har vært veldig nøye med tilbaketrekket. Det blir nok ei ninjasmåkakejente av henne snart.
Det synes ganske innlysende at man som taekwon-do-elev burde kunne å si takk på riktig måte i hallen. Vi lærer å ta imot ting på høfligste måte, å bukke, å si «taekwon» når vi bukker til hverandre, men ingen plass i glosene står det noe om hvordan man sier takk til hverandre. Ettersom nivå av høflighet er sentralt på koreansk, spurte jeg på IRC:
CannedMan What, if I may, is the more formal of 감사합니다 and 고맙습니다?
@trevarr 감사하다 is more formal than 고맙다
CannedMan So an instructor would say 고맙습니다 to his student, whereas a student should say 감사합니다 to his instructor?
Jeg fikk dessverre ikke kopiert resten av svaret før jeg lukket vinduet.
Svaret er altså at en elev bør takke instruktøren sin med frasen 감사합니다 – gam-sa-ham-ni-da– for å bruke korrekt nivå av høflighet. En instruktør som takker en elev, derimot, kan velge å si 고맙습니다 – go-map-seum-ni-da («-eu-» tilsvarer en lys norsk U som i «duk»; -o- uttales som en mørk norsk O som i «toll».); det er opp til instruktøren om han ønsker å være mer uformell i svaret tilbake til eleven, et valg man ikke skal ta motsatt vei.
