Det hender seg at ein nyttar litt latin i norsk. Når ting går til Helheim, men ein ikkje vil banne, kan ein kanskje seie at det gjekk ad undās: Det gjekk åt bølgjene. Når ein har skrive noko feil i avisen og vil gjere lesarane merksame på det, kan ein kanskje skyte inn eit dementi, som me har frå fransk démenti, av démentir, av dé‑, jamfør norsk u‑, og mentir, å ljuge; eit dementi er altså ei avljuging. (Opphavet er sjølvsagt latin – mentior (4, dep.) å ljuge, som går tilbake til mēns, mentis, å hugse som fikk ei vidare tyding av å tenkje seg om, å få andre tankar i sinne. Og me har sjølvsagt ein haug med andre uttrykk med, godt dekte av Vibeke Roggens Jo visst kan du gresk og latin! (ISBN 978-82-530-3561-1).
Når eg skriv tilbakemeldingar til elevane mine hender det seg at eg treng å leggje inn ein merknad som eg vil framheve ekstra. Då kan det vere fint å ha ein ligatur, slik ein gjerne nyttar &Numero; til å vise nummeret noko er eller & til å syne og (av latin et. Slik ser det ut i teksten min:
Eg ser først no at han er ei lita aning høg. Teksten er 12′/17,16′ og ligaturen her sett til 0,8 pica, altså 9,6′ høgd; eg fann at å setje han til eksakt 2⁄3 av skrifthøgda blei bra.
Og om du sjølv vil nytte han, er det berre å klikke på NB-ligaturen øvst til høgre, so kan du laste han ned i PNG-format.
Om latinen
Eg kan jo ikkje berre la latinen stå slik utan å forklare han, kan eg? Uttrykket er sett saman av to ledd: eit verb, notā, og eit adverb, bene. Det siste er det enklaste. Det kjem av det same opphavet som bonus, det gamallatinske duenos som tyder god. Ein dannar adverb av adjektiv med å take rota og slengje på ein ‑ē, men i tostava, jambiske ord får ein ofte jambeforkorting, slik at siste staving blir ein kort vokal lell; difor bene og ikkje *benē. Den fyrste delen av uttrykket kjem av verbet notō, notāre, notāvī, notātum. Forma ein nyttar er presens aktiv imperativ andre person eintal, so det tyder altså skriv! eller merk! Heile tydinga av uttrykket er altså skriv godt! eller merk godt!
Og der har du alt du treng: både viten om kva NB tyder, ein fin ligatur du kan nytte (sett i EB Garamond ExtraBold; om nokon vil ha det same i Times New Roman, lat meg vite det i kommentarane) kor du vil, nokre typografiske tips om ligaturar og ikkje minst det kanskje aller viktigste: litt latinsk ballast.
Da vi lærte norsk, lærte vi at bokstaven S lager lyden /s/. Enkelt. Men så lærte vi engelsk, og oppdaget at bokstaven S også kan lage lyden /z/, og så hadde vi kanskje også fått med oss at S kunne kombineres med andre bokstaver, så som K i «skilt», KJ i «skjell» eller en foranstilt R i «harsk», eller kanskje til og med S foran en L som i «Oslo», og plutselig innser vi at bokstaven S også kan lage lyden /ʃ/. Hvor mange s-lyder finnes det egentlig?
Endring 26. juli 2023: Tilføyde kommentar om nordnorsk r.
De fem klassene av S-lyder med fonetiske symbol. CC by NC SA. Av Tor-Ivar Krogsæter.
Grunnleggende lydlære
Hvis du har lest bloggen min før, vet du at jeg kan være overmåte begeistret for en digresjon eller to; i dag er intet unntak, så før jeg går løs på å forklare de forskjellige s-lydene, kan det være greit å ha litt grunnleggende kunnskap om fonologiske (ɔ: lydlære) fagord og ikke minst om hvordan vi bruker taleorganet vårt for å lage lyder. I europeiske språk dannes lydene vanligvis ved at vi støter luft ut, skjønt i norsk tale er det ikke uvanlig å si enkelte ord med inngående luftstrøm, så som et innoverpust-ja. Aprille og Joe synes visst at slike rare lyder er ganske morsomme. Men det finnes også en tredje måte å lage lyder på, som ikke innebærer noen luftproduksjon i det hele tatt: Såkalte ikkepulmoniske lyder eller «velarisk ingressive språklydar», ɔ: klikk, dannes ved at lepper og/eller tunge presses sammen og slippes på ulike vis. Disse konsonantene kan være for eksempel bilabiale, altså det smattet du lager med begge leppene dine; tegnet i det internasjonale fonetiske alfabetet for denne lyden er /ʘ/ (U+0298). Et annet klikk de fleste av oss fint greier, er det dentale klikket, altså lyden du lager når du sier tsk, tsk til noen; IPA-tegnet for denne lyden er /ǀ/ (U+01c0). Et tredje klikk de fleste av oss lærer tidlig, er det laterale klikket, altså lyden du lager når du skal få en hest til å gå; lyden lages ved å presse tunga mot jekslene og slippe, og IPA-tegnet er /ǁ/ (U+01c1).
Jeg kommer garantert til å skrive mer om dette seinere, f.eks. i sammenheng med rollegenerering i Hackmaster, siden svimohzerne mine også bruker klikklyder, sånn som Yngvilds Akhilleas lærling ǀka!ō̃ (ɔ: noe i nærheten av [tsk]ka[tl]ong).
Det som følger her er i stod grad basert på Store norske leksikonspråklyd.
Når vi lager språklydene vi kjenner fra språkene våre (de indoeuropeiske språkene), skjer dette i hovedsak ved å føre luftstrømmen gjennom taleorganene. For slike språklyder passerer luftstrømmen først stemmerissa (glottis). Her dannes glottale lyder som /h/ eller danskenes støt, eller britisk glottal stopp (/ʔ/) som når de utelater -t-en i partly (/ˈpɑt.liː/ → /ˈpɑː.ʔliː/), butter (/ˈbʌ.tə/ → /ˈbʌ.ʔə/) eller little (/ˈlɪ.t(ə)l/ → /ˈlɪ.ʔʊl/). Deretter går strømmen videre til munn- og nesehula. Når ganeseilet er senket, får vi nasale lyder som m, n og ng (/ŋ/) eller nasale vokaler, som i latinsk monstrum som egentlig skal uttales [ˈmõːs̠t̪rʊ̃ˑ] eller portugisisk rã (frosk): /ʁɐ̃/.
Når ganeseilet er hevet, altså nesekanalen lukket, dannes munnlydene, og munnhulas lyder deles inn i følgende områder:
Munnkanalen kan dessuten være helt sperret, innsnevret eller åpen; en danner da henholdsvis lukkelydene b, d, g, p, t, k; frikativene (også kalt spiranter eller gnisselyder), så som sj, s, f, v, kj; og vokalene.
S-lyder: sibilante frikativer
I europeiske språk er de vanligste sibilante frikativene s- og sj-lydene. Latin gir oss her et interessant perspektiv: Ettersom latin ikke hadde begge lydene, kun én enkelt, og på samme måte som norsk ingen stemt variant (en z-lyd), var den latinske s-lyden ikke som den norsk; den var heller en tilbaketrukken s. Egentlig kan man våge å påstå at den alveolare s-en og den postalveolare sj-en er henholdsvis framstrukne og tilbaketrukne. Kanskje høres det underlig ut, men det er ganske så logisk: I språk som ikke enda har utviklet noen forskjell på alveolar og postalveolar s, uttales s-en i den nøytrale såkalt tilbaketrukne posisjonen (ɔ: tilbaketrukken i forhold til en alveolar s). Man finner en slik s i finsk, hvis jeg ikke tar mye feil, så man kan høre dømer på dette i moderne vestlige språk; jeg mistenker at det er det samme vi hører i mange asiatiske språk, der forskjellen mellom har ført til mang en billig spøk, som for eksempel forskjellen på «city burger» og «shitty burger». Jeg husker ikke helt hvilken film akkurat det var fra, men synes å huske at det var enten Romeo Must Die, Rush Hour eller muligens Dødelig våpen 4. Vi har dermed tre varianter som er innen det samme aspektet: s-lyd, sj-lyd og den nøytrale tilbaketrukne s-lyden, alle med stemte varianter:
/s/ ≡ /z/: alveolar ustemt og stemt
/s̠/ ≡ /z̠/: tilbaketrukken ustemt og stemt
/ʃ/ ≡ /ʒ/: postalveolar ustemt og stemt
Merk at den tilbaketrukne sibilanten skrives med som s- og z-lydene, men med tilføyd subskriptdiakritisk minus, altså /s/ → /s̠/ og /z/ → /z̠/. Merk videre at selv om såkalt standardnorsk ikke har en stemt postalveolar sibilant frikativ, en zj-lyd, har vi det i Nord-Norge, der dette er en ganske vanlig uttale av r, til dømes i Røst: /ʒøsːt/ i stedet for /ɾøsːt/.
De retroflekse og palatale sibilante frikativene
I tillegg til lydene vi vanligvis tenker på som sibilanter, har vi to lyder til retrofleks og palatal sibilant frikativ. En retrofleks – bokstavelig talt ‹tilbakebøyd› – lyd er en lyd der tunga bøyes bakover i munnen. Det høres underlig ut, men vi er allerede godt vant til å lage den lyden: bart, har’n, barde og ikke minst tjukk l er alle varianter av retroflekse lyder. For å lage en retrofleks sibilant frikativ kan du dermed stille opp tunga for å si rt-lyden i bart, men så i stedet la lufta strømme ut som for å si s, uten å flytte tunga. Dette er en lyd vi ikke er særlig vant til, skjønt det later til at ikke alle er enige om hva den norske sj-lyden er, om den er en postalveolar s eller en retrofleks s; jeg vet iallfall for min del at jeg ikke bøyer tunga tilbake for å lage lyden. Mandarinkinesisk, derimot, har lyden. Den litt underlige sj- og zj-lyden som vi ikke vet helt hvor vi skal plassere? Det er en slik en: en retrofleks sibilant frikativ.
Den palatale sibilante frikativen er en variant av det vi kaller kj-lyd. Den egentlige kj-lyden er en ikke-sibilant frikativ (/ç/ ≡ /ʝ/: stemt palatal ikke-sibilant frikativ), men mange områder gjør denne spissere. Hva er egentlig forskjellen? Wikipedia viser her til Pro Audio Files, som forteller dette (her oversatt av meg):
Sibilans er vanligvis sentrert mellom 5 kHz til 8 kHz, men kan opptre langt over dette frekvensspennet. [—]
Fonetisk sett kommer sibilans av ei lydforming vi kaller frikative konsonanter. Når slike lyder ytres, blir luftveien (vanligvis munnen) dramatisk innsnevret av to anatomiske punkt, som tennene, tunga eller ganen.
Denne trykkøkninga forårsaker noe støy som skaper konsonantlydene som vi kjenner igjen i setninger som «Solveig sitter sidelengs på tennistralla.» Sibilans er et nødvendig trekk ved mennesketale, men når (subjektivt sett) for mye støy skapes når disse konsonantene uttales, for vi ei særs distraherende hardhet i lyden.
At lyden er sibilant eller ikke-sibilant sier altså noe om hvor spiss den er, med andre ord hvor innsnevret luftstrømmen er. Vi har dermed disse sibilante frikativene gjenstående:
/ʂ/ ≡ /ʐ/: retrofleks ustemt og stemt
/ɕ/ ≡ /ʑ/: palatal ustemt og stemt (variant av kj)
Kj-lyder: ikke-sibilante frikativer
Den vanlige transkripsjonen av kj-lyden vår i norsk er som /ç/. I motsetning til den sibilante varianten, er denne mindre skarp. Men dette er en stemmeløs lyd; som med alle de andre variantene kan man ha en stemt variant også, en lyd som er nokså fremmed i norsk, men som kan forekomme dersom man sier «ja» med veldig sterkt trykk og gjerne noe forlenget j i begynnelsen. Dette gir oss de siste variantene:
/ç/ ≡ /ʝ/: palatal ikke-sibilant frikativ, ustemt og stemt (den ustemte: vanlig transkripsjon av kj)
Oppsummering
Det er altså flere varianter av s-lyden enn hva man vanligvis tenker på: en alveolar ustemt og stemt s, altså en vanlig s- og z-lyd; en tilbaketrukken s- og z-lyd, som vi finner i for eksempel finsk, latin og gresk (og gammelgresk); en postalveolar sj- og zj-lyd, som i norsk sjokolade og i fransk jus (fransk /ʒy/ gir norsk sjy, /ʃy/, siden vi ikke har noen stemt sj-lyd) eller déjà vu (som på norsk uttales deʃɑˈvyː/, slett ikke som på engelsk /deɪ̯ʃɑːvʊː/); en retrofleks sj- og zj-lyd, som vi finner for eksempel i kinesisk (altså en sj-lyd, men med tunga bøyd tilbake som for å si «bart»); og en palatal ustemt og stemt kj-variant, en spissere versjon av kj-lyden vi kjenner i norsk (og det stemte motstykket til denne).
Ut over dette har vi den ikke-sibilante frikativen vi kjenner i ord som kjøtt (ikke skjøtt), kjede (ikke skjede), kysse (ikke skysse), kikke (ikke skikke) og så videre. Kort oppsummert kan man dermed si at det er fem distinkte s-lyder vi skiller mellom, samt de stemte motstykkene til disse, og i tillegg en ikke-sibilant variant av den palatale sibilanten. Denne siste former tunga ganske annerledes, mer som en dal, så den kan ikke regnes med blant disse s-lydene.
Eg har i det lengste hatt ein lapp liggjande på skrivepulten min; no er det på tide å kaste han. Eg har skrive tre ting på han: ein bibelreferanse, mosebøkene på hebraisk og mosebøkene på latin. Bibelreferansen er til 1 Mos 32: 24ff. Dei to andre er ganske enkelt ei liste:
«1. Mosebok» heiter på latin Genesis, av koinegresk Γένεση (Génesē) eller Γένεσις (Génesis) som kjem av gamalgresk ἡ γένεσις, τῆς γενέσεως (hē génesis, tês genéseōs); det tyder ‹skaping, føding, måten noko blir til›.
«2. Mosebok» heiter på (mellomalder)latin Exodus, av koinegresk Έξοδος (Éksodos) som kjem av ἡ ἔξοδος, τῆς ἐξόδου (hē éksodos, tês eksódou); det tyder i denne samanhengen ‹plutseleg (masse)utvandring›.
«3. Mosebok» heiter på seinlatin Lēvīticus, som kjem av latin Lēvītēs eller Lēvīta, av koinegresk Λευϊτικό eller Λευϊτικόν, det vidare frå anten hebraisk Lēvī (לֵוִי (Lēwī)) pluss det gamalgreske suffikset ‑ῑ́της (-ī́tēs) eller direkte frå gamalgresk Λευῑ́της (Leuī́tēs); det tyder ‹levittisk›, altså det som har å gjere med levittarane, eller òg ‹diakonal›.
«4. Mosebok» heiter på latin Numerī jamfør koinegresk Ἀριθμοί (Arithmoí), som kjem av gamalgresk ὁ ᾰ̓ρῐθμός, τοῦ ᾰ̓ρῐθμοῦ (ho arithmós, toû arithmoû); det tyder ‹utrekningar› eller her ‹opprekningar›.
«5. Mosebok» heiter på latin Deuteronomium og kjem frå bibelsk gresk Δευτερονόμιο eller Δευτερονόμιον via koinegresk Δευτερονόμιον frå gamalgresk δεύτερος, ‑ᾱ, ‑ον (deúteros, ‑ā, ‑on) + ὁ νόμος, τοῦ νόμου (ho nómos, toû nómou); det tyder omtrent ‹den andre loven›, ɔ: den andre lovboka.
Dei hebraiske namna på desse bøkene er Beresjít, Sjemót, Vajiqrá, Bamidbar, Devarim; som salmane i salmeboka vår, er dei namngjevne etter det første ordet i kvar bok (salmane etter fyrste verselinje).
Namn på dei fem Mosebøkene på latin, gresk og hebraisk
בְּמִדְבַּר eller בַּמִּדְבָּר (b’midbár eller bamidbár: I ørkenen)
דְּבָרִים (D’varím: Orda)
Kva då med bibelsitatet eg noterte meg? Her er det frå Bibelen.no.
Jakobs kamp
21 Så drog slavane i førevegen med gåva, medan Jakob vart verande i leiren om natta. 22 Same natta stod han opp, tok dei to konene sine, dei to slavekvinnene og dei elleve sønene og gjekk over vadestaden ved Jabbok. 23 Han sette dei over elva og førte over alt han eigde.
24 Jakob var åleine att. Og ein mann kjempa med han heilt til dagen grydde. 25 Då mannen såg at han ikkje kunne vinna over han, gav han Jakob eit slag over hofteskåla, så hofta gjekk ut av ledd medan dei kjempa. 26 Og han sa: Slepp meg, for morgonen gryr! Men Jakob svara: Eg slepper deg ikkje utan at du velsignar meg.27Kva heiter du? spurde mannen. Jakob, svara han. 28 Då sa mannen: Du skal ikkje lenger heita Jakob. Israel skal vera namnet ditt, for du har kjempa med Gud og menneske og vunne.29 Då bad Jakob: Sei meg namnet ditt! Han svara: Kvifor spør du etter namnet mitt? Og han velsigna han der.
30 Jakob kalla staden Peniel. For eg har sett Gud andlet til andlet og endå berga livet.31 Sola gjekk opp over han då han kom framom Penuel, og han halta på grunn av hofta. 32 Difor er det slik den dag i dag at israelittane ikkje et muskelen over hofteskåla, for mannen gav Jakob eit slag over hofteskåla, på muskelen.
Eg hugsar ikkje lenger kva eg skulle med dette, men det kan no bli nyttig i framtida.
Utdrag fra side 67 av Alexander L. Kielland: Gift, Gyldendal norsk forlag, 2. utgave 6. opplag, 1971.
Det er ei sterk bok, Gift, og her bokas mest berømte replikk. Jeg har faktisk ikke lest den før, men begynte på den sist jeg var på besøk hos Yngvild; nå fortsetter jeg på den på kveldene som sengelektyre, og det er noe behagelig flott med å få lese ei så viktig, betydningsfull bok som denne. Kritikken Kielland retter mot skolevesenets egenbeskyttende vesen gjennom fru Wenches røst er fortsatt like brutalt hardtslående i dag som jeg tror den ble opplevd den gang da, og jeg skulle våge påstanden at det er ei bok som egentlig burde leses av enhver som våger seg ut på å være virkende i skolevesenet. En skal iallfall vite at jeg nyter leseopplevelser. Kompromissløs, intelligent litteratur har av en eller annen grunn noe tidløst ved seg.
Bilete av alle LLPSI-bøkene eg har (frå venstre til høgre): leseboka, arbeidsboka, lærarark, minigrammatikken og bakgrunnsstoffet.
Det er for meg ingen tvil om at det desidert beste latinkurset ein kan investere i, er Hans H. Ørberg sitt Lingua latīna per sē illūstrāta. Eg har tidlegare vore gjennom både det amerikanske Wheelock-kurset og det norske Omnibus, og begge desse har det same problemet: det professor emerita Synnøve des Bouvrie omtala som «rebusløysing». Du blir ikkje god i latin av dei, men du blir veldig god til å bruke ordbøker og grammatikkar. LLPSI brukar derimot naturmetoden: Du lærar språket med å bruke det. Ikkje eitt ord i kurset er på noko anna språk enn latin, og det verkar nesten feilfritt. Her og der er det likevel eitt og anna småord som eg ikkje får heilt styring på, og denne gongen er det orda nam kontra quia. Kva tyder dei?
Om quia
Første gang ein møter på quia i LLPSI, er i kapittel Ⅲ line 26, Puer improbus. I teksten står følgjande dialog:
Aemilia Quīntum interrogat: Cūr Iūlia plōrat?
Quīntus respondet: Iūlia plōrat, quia Mārcus eam pulsat.
Aemilia: Quid? Puer parvam puellam pulsat? Fū! Cūr cur …? … quia … Mārcus Iūliam pulsat?
Quīntus: Quia Iūlia cantat.
Aemilia: Ō Iūlia, mea parva fīlia! Mārcus puer probus nōn est; Mārcus est puer improbus!
Aemilia spør Quīntus: Kvifor græt Jūlia?
Quīntus svarer: Jūlia græt av di Mārcus slo ho.
Aemilia: Kva? Slo guten den vesle jenta? Fy! Kvifor slo Mārcus Jūlia?
Quīntus: Av di Jūlia sang.
Aemilia: Å Jūlia, den vesle jenta mi! Mārcus er ikkje ein skikkeleg gut; Mārcus er ein uskikkelig gut!
Seinare treff me på fleire liknande setningar: Aemilia Quīntum interrogat: Ubi est Iūlius? Cur nōn venit? […] Respondet Mārcus: Pater dormit. Tilsvarande lenger ned: Cūr Iūlius Quīntum nōn audit? Iūlius eum nōn audit, quia dormit. Slik brukar Ørberg sin tekst gjentatte døme på å lære ein kva orda cur og quia tyder: kvifor og av di. Men kva med nam?
Om nam
Fyrste gong me treff på ordet nam er i kapittel Ⅵ line 37:
Iūlius sōlus nōn est, nam quattuor servī apud eum sunt. Mēdus nōn est apud dominum, nam is dominum īrātum timet. Mēdus est malus servus quī nummōs dominī in sacculō suō habet.
Det eg trur ordet tyder, er sidan. Ein får då denne omsettinga:
Jūlius er ikkje åtleine, sidan han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], sidan han fryktar den sinte herren. Mēdus er ein slem slave som har myntane til herren [sin] i sekken sin.
Nokon kan kanskje tenkje at Den teksten der høyrast rimeleg laber ut. Det er ikkje vidare spanande eller krevjande innhald, er det vel? Faktisk er det overraskande moro å lese det. Men det som viktigare er, er at teksten er utruleg godt oppbygd pedagogisk. Det du lærar av grammatiske konsept og det ordtilfanget du tilførast, er nøye gjennomtenkt. Det verkar utruleg bra!
So kva seier ordboka? Kva tyder eigenleg nam? Eg vel denne gongen å bruke den flotte, nynorske latinordboka mi frå Samlaget 1958 (her med makronteikn og konsonantisk j):
nam
[akk. sg. f av pronominalstomnen *no-; skyldt m. e-nim, nem-pe]
1.
(jamstellande årsakskonj.) for, nemleg;
Caesar frūmentum Aeduōs flāgitābat: nam propter frīgora frūmenta in agrīs mātūra nōn erant, C;
stundom innleier nam ein lekk som er sløyfa ovanfor:
Phoenīcēs Hippōnem, Hadrūmētum aliāsque urbēs condidēre … Nam dē Carthāgine tacēre melius putō, quam parum dīcere, S;
stundom i laus setningssamanheng = i minsto, visseleg, i lag med stadfestande partikkel:
nam hercle, ĕ̄depol, ja, visseleg;
grunngjev i ei påkalling kvifor nett den guden vert nemnd:
Mercurī, nam tē magistrō mōvit Amphīōn lapidēs. H.
2.
(forklarar det føregåande) nemleg, må vita
is pāgus appellābātur Tigurīnus. Nam omnīs cīvitās Helvētia in quattuor pāgōs dīvīsa est, C;
innleier stundom eit parentetisk innskot:
in īnsulā, quae est in Tiberīnō (nam opīnor illud alterī flūminī nōmen esse), sermōnī dēmus operā.
3.
(i spørsmål) då, vel
quisnam hoc dīxit?; percontātus, utrumnam stāre posset, L;
quandōnam når (vel)?;
stundom skilt frå spørjeordet:
quis est nam lūdus in undīs?, V;
står stundom føre spørjeordet:
nam quem ego aspiciō nei, kven er det eg ser?, P;
sjeldan utan spørjeord:
scīs nam, tibi quae praecēpī?, P.
Steinnes, Asgaut med Vandvik, Eirik: Latinsk ordbok, Det norske samlaget, Oslo, 1958.
Konklusjon
Eg var ikkje heilt på bærtur, sjølv om eg tok feil. Tydinga blir litt annleis når ein får den rette omsettinga av ordet: Jūlius er ikkje åtleine, for han har fire slavar med seg. Mēdus er ikkje hos herren [sin], då han fryktar den sinte herren. I begge tilfella fungerar det både med for og då, og sjølv om sidan går an å bruke, har det ikkje heilt den same nyansen. Lenger ned (line Ⅵ.60ff) kjem me på enda eit døme, der eg skulle våge å påstå at forskjellen er enda mindre: Servī quī lectīcam portant fessī sunt. Dominus autem fessus nōn est, nam is nōn ambulat. Iūlius ab Ursō et Dāvō portātur, itaque is fessus nōn est. Fessī sunt Syrus et Lēander, nam iī duōs magnōs saccōs umerīs portant, neque vacuī sunt saccī! (Slavane som ber berestolen er slitne. Men herren er ikkje sliten, for han går ikkje. Jūlius blir boren av Ursus og Dāvus, difor er han ikkje sliten. Syrus og Lēander er slitne, for dei ber to store sekkar på skuldrene, og sekkane er ikkje tomme!(Ja, det opphavlege romerske namnet Leander har lang e: Lēander!)
Me får nok eit døme lenger ned i teksten, på line 70f: Cornēlius nōn est fessus, nam is equō vehitur. […] Mēdus ambulat, nam is servus est neque equum habet. (Cornēlius er ikkje sliten, siden han blir ført av hesten. […] Mēdus går, då han er ein slave og ikkje har [nokon] hest.). Enda viktigare er dømet me får i linene 76–78:
Cūr Rōmam it Mēdus? Rōmam it, quia Lȳdia Rōmae habitat, nam Lȳdia amīca eius est: Mēdus Lȳdia amat et ab eā amātur.
Kvifor går Mēdus til Roma? Han går til Roma av di Lȳdia bor i Roma, for Lȳdia er venninna hans: Mēdus elskar Lȳdia og [han] blir elska av ho.
Eg burde nesten nemne det fine heksameteret han har skrive òg, sjølv om det ikkje har noko å gjere med konjunksjonane våre:
Nōn via longa est Rōmam, ubi amīca habitat mea pulchra.
Tilbake til saka: Også i pensumtekstane tek han med nam: Cornēlius nōn Tūsculō Rōmam, sed Rōmā Tūsculum it, nam is Tūsculō habitat. Dessutan: Mēdus amīcam suam salūtat et ab amīcā suā salūtātur, nam Lȳdia Mēdum amat et ab eō amātur.Understrekingane er med av di dette er utfyllingsoppgåver – ein skal altså fylle inn det som manglar.
Konklusjonen er at namer ein jamstillande årsakskonjunksjon. I moderne grammatikk kallar ein «sideordnande konjunksjonar» berre «konjunksjonar»; eg skal ikkje gå inn på her på kva alt dette tyder. Det viktige er at me har å gjere med ein konjunksjon som innleiar forklaringa på kvifor noko er. Eg la meg av di / sidan / då eg var trøytt. Eg gjekk for å kjøpe laurdagssnop. På øya, som var i Tiberen (for eg meinar at det var namnet på ei anna elv), bør me gje tale med arbeidet. Denne siste, altså omsetjinga av dømet frå punkt 2 i ordbokforklaringa, er eg ikkje viss på enno. I alle høve er vanlegvis den best omsettinga av ordet nam noko i retning av for eller då; eventuelt jo når ein brukar det forsterkande, slik òg vel; og dessutan nemleg.
Jeg skriver en artikkel om kjeveoperasjon, og i den sammenheng kom jeg over et ord for bihuler: sinus māxillāris. Jeg begynte å fundere på hva som var riktig vokallengde på ordet, for det har jo noe å si. Man vil jo for eksempel ikke si «anus» med lang a når man mener kjerring. (Huskeregelen min er at kjerringer er korte, så de får kort vokal: anus, anūs er kjerring, gammel kone; ānus, ānī er ring, endetarmsåpning; mens annus, annī er år.) Norsk har mange slike ord også, så som forskjellen på hest/hest («en hest som snakker hest»), lest/lest («jeg la en lest som bokbind etter å ha lest ferdig i boka»), hopp/håp (som like gjerne kunne ha vært skrevet håpp/håp), latt/lat, lett/let, litt/lit, lutt/lut, lytt/lyt …
Her er sinus frontālis, flertall sinūs frontālēs: pannehulene; sinus māxillāris, flertall sinūs māxillārēs: kjevehulene; sinus ēthmoīdālis, flertall sinūs ēthmoīdālēs: silbeinscellene; og dessuten sinus sphēnoīdālis, flertall sinūs sphēnoīdālēs: kilebeinshulene. Jeg er usikker på om gresk οει ble gjengitt på latin som oī eller oï, men har her valgt det første, ettersom ει vanligvis ble latinsk ī Illustrasjonen har navngiving på spansk. Den er hentet fra Wikimedia Commons, er fra OpenStax College og er delt under lisensen Creative CommonsAttribution-Share Alike 4.0 International.
Den rette uttalen av bihuler på latin er altså med kort i. Ordet over, sinus māxillāris, er kjevebihulene spesifikt. Det siste ordet er et adjektiv som betyr det som gjelder kjeven, og er satt sammen av māxillakjeve, kjevebein pluss adjektiviseringssuffikset ‑āris som angir tilhørighet. Selve ordet sinus, ‑ūs betyr egentlig ei bukt, krumming, boge; vik, havbukt; fold i klede, ei lomme; i poesien òg kjærleik, venskap, fortruleg omgang; og i mellomalderlatin linja mellom to punkt i ei boge (som jeg skreiv til Hilde nå i morges). Man kan skjønne hvordan dette har blitt betegnelsen på disse foldene som har skapt små bukter i beinene, små hulrom, små lommer. Dermed betyr det latinske sinus māxillāris [bein]hulrommet som gjelder kjevebeinet, altså kjevebeinets bihule.
Hva er da rett uttale på norsk? Norsk fremmedordstrykk og vokalforlenging gjør at den rette norske uttalen er med lang i, akkurat som at den rette norske uttalen av Cæsar er /ˈsæː.sɑr/, ikke /ˈkae̯.sar/. Det er ikke galt å si Cæsar med k og diftong på norsk, men da gjør man et poeng ut av uttalen. Det er uansett kategorisk feil å si /ˈsiːzə/ eller /ˈsiːzɚ/ i norsk kontekst.
Og for den nysgjerrige: Sīnus, sīnī er leirkar. Wiktionary inkluderer drikkekar til definisjonen, men jeg tror det kanskje kan være misvisende. Latinsk ordbok definerer sīnus, sīnī som leirkar til melk, vin o.l.; spann, kjørel, som høres mer ut som større kar som man kunne skjenke fra.
Hvorfor er egentlig tallordene så forvirrende på norsk? I tale er det jo ikke forvirrende i det hele tatt. Vi vet akkurat hva vi mener å si og sier det slik uten å tenke oss om. Problemet er når vi skal gjengi dette skriftlig. Vietnamesisk er av få språk som viser tonelag (også kalt tonem), i skrift, men selv ikke der har man noen måte å vise tonelagsforskjell i setninga som helhet; det virker kun på enkeltord. Norsk viser ikke tonemene i det hele tatt, og dermed sitter vi igjen med to varianter av hvert av de tre ordene: én–en, éi–ei, ett–et. Hva skal du skrive?
Tekstspalter i Samlagets Ordbok for grunnskolen : Nynorsk. Gammeldagse ordbøker i papirform har fortsatt nytte, skjønt denne er det kanskje ikke lenger behov for.
I denne posten skal jeg først forklare hva tallord og artikler er grammatisk; jeg skal prøve å gjøre dette så lettlest som mulig med eksempler som er minimale i innhold for å gjøre det enklest mulig å se det som er relevant. Deretter skal jeg vise når man bruker tallord og når man bruker artikler i praksis, altså ved hjelp av eksempler. Forhåpentligvis er det klart og tydelig for deg, kjære leser, når du har kommet til slutten av posten, når du skal bruke en/ein kontra én/éin, ei kontra éi og et/eit kontra ett/eitt.
Hva er tallord?
I moderne norsk grammatikk, bruker man faktisk ikke begrepet tallord lenger på den måten mange er vante til; faktisk skjedde denne endringa allerede så tidlig som 1997. Moderne norsk grammatikk bruker nå heller ordene determinativ for grunntall og adjektiv for ordenstall. Hva? Er første, femtende og tusende adjektiv? Faktisk ja! Og hvis man tenker over det, gir det faktisk mening. Det samme gjelder for determinativ: Omkategoriseringa ble gjort for at grammatikkens begrep bedre skulle reflektere ordenes faktiske funksjon. Men hva er nå egentlig determinativ og adjektiv?
Det kan være greit å få avklart én ting først: Det er kun tallordene med verdien 1 som bøyes etter kjønn. Teoretisk sett kunne man i stedet hatt fåtall og mangetall. Kanskje man også da har et grammatisk konsept som sier at ubestemt hankjønn slutter på ‑n, ubestemt hunkjønn på ‑i og ubestemt intetkjønn på ‑t. Da kunne man hatt tallordene én, éi, ett; ton, toi, tot; tren, trei, tret; firen, firei, firet; og så videre. Men slik er det ikke. Ha i mente dette til lenger ned når vi skal se på utskifting av tallord med andre tallord.
Definisjon av tallordenes grammatiske kategorier
grunntall
Tallord som betegner antall.
determinativ
Bestemmerord som avgrenser referansen til substantiv.
Den grammatiske klassen som grunntall nå sorterer under.
ordenstall
Tallord som viser plass i rekke.
adjektiv
Ord som beskriver substantiv.
Den grammatiske klassen som ordenstall nå sorterer under.
Ordet determinativ er så vidt jeg kan se nylatin, av dēterminātīvus, dannet av verbet dēterminō, dētermināre, dētermināvī, dēterminātum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Dēterminō betyr jeg avgrenser.
Eksempler på grunntall/determinativer
Huset er mitt.
Bilen står der.
Jeg har fem sjokolader.
Fikk du lyst på sjokolade? Det er lov å la seg friste.
Eksempel 1 over er et døme på eiendomsord, formelt kalt possessiver. Ordet possessiv kommer av latin possessīvus, av verbet possīdeō, possidēre, possēdī, possessum pluss det adjektivdannende suffikset ‑īvus. Possīdeō betyr jeg eier.
Eksempel 2 over er døme på pekeord, formelt kalt demonstrativer. Ordet demonstrativ kommer av latin dēmōnstrātīvus, av verbet dēmōnstrō, dēmōnstrāre, dēmōnstrāvī, dēmōnstrātum pluss samme suffiks som over. Dēmōnstrō betyr jeg viser, peker ut, drar oppmerksomhet på.
Eksempel 3 over er døme på mengdeord, formelt kalt kvantorer. Ordet kvantor er så vidt jeg kan se nylatin, av quantor, dannet av det pronominale ajektivet quantum pluss det substantivdannende suffikset ‑or. Quantum betyr hvor mye, så mye som.
Grunntallene er altså én/éin, éi, ett/eitt; to; tre; fire; fem og så videre.
Eksempler på ordenstall/adjektiv
Huset er blått.
Blå hus er bra.
Det femte huset er bra.
Eksempel 1 er ei predikatssetning, altså ei setning med strukturen a = b. Huset likestilles altså med fargen blå; «blå» avgrenser nærmere hva som særpreger huset.
Visste du at «farge» er kun hankjønn i bokmål, men hankjønn og hunkjønn i nynorsk? De fleste av oss sier vel «ei farge, farga», ikke «en farge, fargen». De fleste av oss? Ja, de fleste av oss. Flesteparten av nordmenn bor ikke i Oslo og omegn og Bergen; flesteparten av nordmenn har trekjønnet grammatikk i ryggraden.
Eksempel 2 er også ei predikatssetning, men her står huset sammen med adjektivet blå som subjekt, mens «bra» er predikativet til subjektet «blå hus».
Eksempel 3 er også ei predikatssetning; den eneste forskjellen er hvilket adjektiv som nærmere avgrenser husets kvaliteter. I setninga over ble huset avgrenset med adjektivet blå; det er altså det blå huset, ikke det røde, svarte, eller et av husene med noen av de andre fargene som er bra. I denne setninga er det ikke det første til fjerde, men det femte huset som er bra. Rent grammatisk kunne det like gjerne stå Det blå huset er bra. Når vi kan bytte ut et ord på den måten uten at noe underlig skjer med grammatikken i setninga, skjønner vi at ordene vi veksler mellom må tilhøre samme ordklasse.
Ordenstallene er altså første, andre, tredje, fjerde, femte og så videre.
Hva er artikler?
Ikke alle språk har artikler; i Øst-Europa er det for eksempel mange språk som ikke har artikler i det hele tatt, latin fikk artikler først i middelalderen, gresk, engelsk og tysk har både bestemt og ubestemt artikkel, islandsk har kun bestemt artikkel, mens vi på norsk (og svensk og dansk) har både ubestemt og bestemt artikkel, som kan brukes både selvstendig og som substantivsuffiks. Hva gjør artikler? De er, som ordboka sier, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet. Den moderne grammatiske kategoriseringa av artikkel, er kvantor, altså mengdeord.
Igjen kan vi se hvordan alle disse tre ordene fint kan bytte plass med hverandre og fortsatt gi ei meningsfull, grammatisk uendret setning:
Jeg har ei gammel kråke.
Jeg har femten gamle kråker.
Jeg har ingen gamle kråker.
Det har lenge forundret meg at ordene for ingenting tar flertallsbøying.
Dette tydeliggjør forhåpentligvis hva artiklene kommer fra: De har opphav i tallordene, men siden de er ubetonede, skriver vi dem slik. Artiklene er derfor en/ein, ei, et/eitt; og i bestemt form den/det. Merk at i nynorsk og dialekt (og nynorsk er nærere faktisk språkføring enn bokmål i dette) bruker man gjerne pronomenene i stedet for bestemt artikkel. Se for deg denne utvekslinga hos børsemakeren:
Bokmål
― Hvordan var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, den skjøt bra.
Nynorsk
― Korleis var rifla etter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Dialekt (nordlending)
― Kors’n va refla ætter justeringa?
― Jo, takk, ho skaut bra.
Tallord i praksis
Med den informasjonen avdekt, skjønner man plutselig at tallord og artikler er det samme! Men vi har likevel behov for å skille mellom dem, siden det utvilsomt er forskjell på om du har fem sjokolader, én sjokolade eller at du har en sjokolade. Merk hvordan trykket endrer seg i hvordan man leser de tre setningene: Jeg har fem sjokolader, Jeg har én sjokolade og Jeg har en sjokolade. Når vi bruker den ubestemte artikkelen, flyttes trykket i setninga over på substantivet. Fem og én fungerer som determinativer: de avgrenser referansen til substantivet. Men i motsetning til de andre eksemplene på determinativ over, én og fem, har de ubestemte artiklene annet trykk. Hvis du bytter ut tallordene med «de(n)», hører du at setningene har samme trykk og setningstone som i stad:
Jeg har fem sjokolader ≡ Jeg har de sjokoladene
Jeg har én ≡ Jeg har den sjokoladen
Jeg har en sjokolade ≡ Jeg har sjokolade
Aksenter
Før vi går videre, kan det være greit å si noen ord om aksenter. I norsk tjener aksenttegnene tre funksjoner:
De gir informasjon om trykk
De gir informasjon om uttale
De gir informasjon om ordopphav
1 Vanligvis, når vi har aksent plassert på et ord, plasseres også trykket der. Slik skiller vi mellom f.eks. alle og allé: Alle liker en grønn allé.
2 Denne aksenten forteller oss også noe om uttalen: Siden aksenten er akutt, altså trang om plassen når vi møter den i lesinga fra venstre mot høyre, er også vokalen trang. Det heter altså /ɑl(ː)ˈeː/, ikke /ɑl(ː)ˈæː/. Den gir oss også et hint om ordopphavet: Norske ord har normalt ikke trykk på siste stavelse; ordet er fransk. Tilsvarende gjør grav aksent. Grav aksent er aksenten som er åpen når du møter den, altså er vokalen åpen. Det heter altså òg, ikke óg siden uttalen er /oːg/, ikke /u:g/. (I det internasjonale fonetiske alfabetet er /o/ lyden å og /u/ lyden o.) På samme vis heter det kafé, ikke kafè, siden uttalen er /kɑˈfeː/, ikke /kɑˈfæ/. Merk at lånord fra italiensk, derimot har grav aksent; i italiensk er det kun vokalen e som kan få både akutt og grav aksent, mens vokalene a, i, o og u kun kan få grav aksent. Sammenlign uttalen av ordene perché og caffè: /perˈke/ og /kafˈfɛ/. Som i norsk, gjør den grave aksenten at vokalen blir åpen i uttale, ɔ: tenderer den mot en æ-lyd.
3Men en annen aksent gir mer informasjon om ordopphavet: circumfleks-aksenten, også kalt møne. I ord som vêr eller engelsk mêlée, forteller circumfleksen at en bokstav har forsvunnet. I norsk opptrer mønet vanligvis for å vise at den norrøne ð-en har falt ut: veðr har blitt vêr. Likedan er det på engelsk. Lånordet er fransk og mønet forteller at en s har falt ut: meslée har blitt mêlée; merk at hva gjelder akkurat dette ordet, har s-en også hatt ei annen utvikling: Den har blitt til en d i ordet medley.
De tre aksentene du må ha kontroll på er altså:
akutt aksent (´): markerer trykk og trang vokal (e uttales e, o uttales o)
grav aksent (`): markerer trykk og åpen vokal (e uttales æ, o uttales å)
circumfleks aksent (^): markerer vanligvis ikke trykk og sier at en bokstav har gått tapt; ordet får gjerne kompenserende vokalforlenging på grunn av dette
Merk at aksent skal ikke under noen omstendigheter brukes som erstatning for apostrof. Apostrof har vanligvis utforming som et komma og er hevet opp mot overlengdelinja. Dette er riktig: Knut «Kupper’n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Dette er feil: Knut «Kupper´n» Johannesen tok gull på 10 000 meter skøyter under OL i 1960. Jeg skjønner hvorfor folk gjør den feilen, men da er det faktisk bedre å bruke skrivemaskinapostrofen i stedet.
Praktiske eksempler på bruk av tallord og artikler
Hvordan ser dette ut i praksis? Vi kan se på noen øvingssetninger:
Hankjønn
For en fin farge!
Mal veggen med kun én farge.
Den fargen er uakseptabel.
Hunkjønn
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
Jeg kjøpte meg den nye klokka du så i går.
Intetkjønn
Jeg sov under et tre.
Jeg hugde ett tre.
Jeg sagde ned det treet.
Nå klør du deg kanskje i hodet over at hunkjønnstallordet har akutt aksent. Jepp, det er håpløst. Språkrådet si forklaring per e-post var at de nok har hentet aksenten fra hankjønnsforma, og tilsvarende har også de nynorske tallordene fått feil aksent. Ut fra uttale skulle aksentene ha vært slik:
Hankjønn: én/èin
Hunkjønn: èi
Intetkjønn: ett/eitt
Dette er med andre ord et unntak fra regelen: Selv om uttalen er med åpen vokal på nesten alle entallstallordene, skrives alle tallordene med akutt aksent.
Eksempel 1: hankjønn
Merk hvordan setningas trykkplassering endres når man har artikkel kontra når man har tallord. For en fin farge! har trykket på fin og farge (de er nokså likestilte), mens Mal veggen med kun én farge har trykket på tallordet én. I tilfellet der man har tallord kan tallordet byttes ut med andre tallord. Man kunne like gjerne ha sagt Mal veggen med kun to farger, Mal veggen med hundre farger eller Mal veggen med ingen farger. Men det går ikke an å gjøre det samme der vi har artikkelen en: Man kan ikke bytte ut For en fin farge! med *For to fine farger!; det blir ugrammatisk. Man kan si For noen fine farger, for akkurat som at artikkelen en er ubestemt, er også noen ubestemt.
I eksempel 1.c ser vi hvordan en konstruksjon med bestemt artikkel blir: Nå må plutselig substantivet (og et eventuelt adjektiv) bøyes i bestemthet. Faktisk fungerer den bestemte artikkelen nesten som et tallord, for vi kunne ha sagt Mal veggen med den fargen tilsvarende Mal veggen med én farge. I begge tilfellene sier vi noe om bestemthet. Sammenlign det med setninga Mal veggen med en farge. Det er ikke klart hvilken farge det er, men kanskje kunden i en samtale med maleren har sagt at hvitt og svart ikke er farger, så bare mal veggen med en farge, så er jeg fornøyd. Hvilken farge maleren velger er likegyldig, så lenge det er en farge.
Eksempel 2: hunkjønn
I disse eksemplene valgte jeg å skrive like setninger der forskjellen er i bestemthet. Som i kommentarene over, ser vi forskjellen i bestemthet og trykkplassering. Setning 2.a har trykk på klokke, 2.b har trykk på éi og 2.c har trykk på nye klokka. Setning to lar oss bytte ut tallordet etter eget forgodtbefinnende. Vi kan si Jeg kjøpte meg to nye klokker eller Jeg kjøpte meg ingen nye klokker, og i alle tre tilfellene er fokuset i setninga på det samme: Hvor mange klokker som ble kjøpt. I den første setninga, derimot, er fokuset på at man har kjøpt seg ei ny klokke, ikke på at det faktisk bare var éi klokke man kjøpte. Og i det siste eksempelet har vi brukt en bestemt artikkel for å påpeke hvilken klokke det var snakk om.
Eksempel 3: intetkjønn
Igjen har vi tre tilnærmet likelydende setninger, og igjen ser vi hvordan å bytte ut artikkelen et med tallordet ett endrer setningstrykket og framhever antallet. Jeg hugde ikke to trær, men ett; jeg sov under et tre, det er ikke nøye hvilket.
Omskrivingsmetoden
Veldig ofte er en enkel måte å sjekke hvilken form man skal bruke, å skrive om til engelsk. I engelsk er de ubestemte artiklene a/an. Det er strengt tatt bare én artikkel, men hvis artikkelen stilles framfor en vokallyd, får den en innskutt ‑n. Hvis du, når du ytrer den samme setninga på engelsk, hadde sagt one (eventuelt a single, tilsvarende et(t) enkelt) i stedet for a/an, skal du nesten alltid bruke tallordet på norsk.
For en fin farge!
What a nice colour!
Mal veggen med én farge.
Paint the wall with one colour.
Jeg kjøpte meg ei ny klokke.
I bought myself a new watch.
Jeg kjøpte meg éi ny klokke.
I bought myself one new watch.
Jeg sov under et tre.
I slept under a tree.
Jeg hugde ett tre.
I cut down one tree.
Oppsummering
Omslagskunst til Half-life 2. Kilde: Wikimedia Commons. Såkalt fair use i USA. I Norden er dette omfattet av åndsverkslovens lovlige unntak fra opphavsrettslig beskyttelse.
Akkurat nå sitter jeg og nyter en skotsk sørpe-is (slush) mens Kjersti koser seg med en så skotsk sundae som du kan få: med Irn-Bru-smak. Det holder med én slush til meg og én is til henne; vi må jo tenke på hva det koster òg. Isbilen bruker å komme kjørende på søndager, og enhver som hører musikken hans bare må smile; han kommer kjørende med glede til nabolaget! Det er en trivelig mann som står bak disken der inne. Faktisk tror jeg det kun er den ene mannen som kjører den bilen. Er det nok med én mann til å gjøre jobben? Tydeligvis, for han sier iallfall at han trives med det.
Nå etterpå skal jeg ut i hagen og luke ugress. Hadde det bare vært et og annet ugress, hadde jeg ikke tatt det så nøye, men vi har ikke ett enkelt ugress her og der: Hagen nærmest er ugress. Når jeg er ferdig med dét for dagen, tror jeg jeg skal nyte ei fredelig, stille tid for meg selv der jeg gjør ingenting viktig – kanskje lese en tegneserie. Jeg har lest én av de tre tegneseriene jeg lånte ferdig, er midtveis i Wonderwoman og har igjen å lese Firefly. Har jeg tid til det? Hvis jeg bare følger med på klokka, burde det gå bra. Jeg har dessverre ikke klokke på handleddet lenger. Jeg har éi klokke som jeg virkelig liker, men den går dessverre ikke for tida.
Jeg skal sette av tid til én ting til: Klokka fire skal jeg logge på og spille Half-life 2 i forbindelse med forsøket på å sette ny Steam-rekord. Dessverre har jeg et problem: Det går ikke ett øyeblikk uten at det verker i skuldra fra den gamle arbeidsskaden min. Forhåpentligvis får luking mjuket opp skulderleddet så det går bedre.
Romersk bad frå sørvestre England. Bilete av brukaren bryan..., CC BY-SA 2.0, via Wikimedia Commons.
Eg skriv ein artikkel om solfangarar, og då oppdaga eg at solfangarteknologi første gong blei oppfunnen av kinesarane rundt 4 000 f.v.t. Grekarane fann opp sin eigen variant av dette i storheitstida si og vidareutvikla han, men det var med romarane at han for alvor blei raffinert. Seneca synast sjølvsagt at denne moderne luksusen er tull, som han skriv om i det 86. brevet sitt.
Nedanfor kan du lese litt av teksten (ordet «tekst» er faktisk både hankjøn og hokjøn i nynorsk, slik som «lov» er) til Seneca. Eg har lagt til noter i teksten; alle kommentarane er krysslenkja, so du kan klikke deg tilbake til der du var i teksten når du har lese merknaden.
[8] In hōc balneō Scīpiōnis minimae sunt rīmae1 magis quam fenestrae mūrō lapideō2 exsectae3, ut sine injūriā mūnīmentī4 lūmen admitterent; at nunc blattāria5 vocant balnea, sī quā6 nōn ita aptāta sunt,7 ut tōtīus diēī8 sōlem fenestrīs amplissimīs recipiant, nisi9 et lavantur simul et colōrantur, nisi ex soliō10 agrōs ac maria prōspiciunt. Itaque quae concursum11 et admīrātiōnem habuerant, cum dēdicārentur, dēvītantur12 et in antīquōrum numerum reiciuntur13, cum aliquid novī luxuria commenta est,14 quō ipsa sē obrueret15. [… 10 …] Nihil mihi vidētur jam interesse16, ārdeat balineum an calcat.
[8] I dette badet til Scipio er små rivner, heller enn vindauge, skorne ut av steinmuren, for å utan [å] skade festningsverket sleppe inn ljos; men no kallar dei bada mørke [som for møll og kakerlakkar], om dei på eit eller anna vis ikkje er blitt tilpassa soleis at dei heile dagen kan take imot sola ved hjelp av dei største vindauga, om ikkje dei både kan vaske seg og brune seg samstundes, om ikkje dei frå badekaret kan sjå ut over åkrane og hava. [9] Følgjeleg, dei [bada] som hadde samanstimlingar og vyrdnad då dei blei [fyrste gong] opna, blir unngåtte og avviste som ting frå gamledagar, straks luksusen finn på nokre {noko av} nye ting, med kva [nye ting] luksusen tek seg sjølv til grunne. [… 10 …] Inkje synast meg no for tida å skile mellom [det å seie at] Badet brenn! og Badet varmar!
Notar og merknadar
Alt det følgjande er henta frå Latinsk ordbog*. * Rektorane Johanssen, Nygaard, Schreiner: Latinsk ordbog, 2. gjennemsette oplag ved doktor S. Pantzerhielm Thomas, J. W. Cappelens forlag, Kristiania, 1921. Sidan boka er trykt i fraktur, har eg prøvd å syne dette i kommentarane med å bruke skrifta UnifrakturMaguntia, som eg henta frå Google Fonts.
Eg held framleis på å lese Cicero sine Samtalar på Tusculum (og det er slett ikkje så verst triveleg å lese det), og i avsnitt 1.58 seier han at:
Cumque nihil esset, ut omnibus locīs ā Platōne disseritur – nihil enim putat esse quod oriātur et intereat, idque sōlum esse, quod semper tāle sit, quāle est; ἰδέαν appellat ille, nōs speciem – nōn potuit animus haec in corpore inclūsus agnōscere, cognita attulit: ex quō tam multārum rērum cognitiōnis admīrātiō tollitur. Neque ea plānē videt animus, cum repente in tam īnsolitum tamque perturbātum domicilium immigrāvit, sed, cum sē collēgit atque recreāvit, tum agnōscit illa reminīscendō: ita nihil est aliud¹ discere nisi recordārī.
1 Her tyding jamfør II frå Latinsk ordbok: ofte = bare.
Og sidan inkje er, slik det allstad blir framlagt av Platon: for han meiner at det er inkje som blir til og går til grunne, og at det aleine er som alltid er slik eit slag som det er; han sjølv kallar det ἰδέα, me kallar det tankebilete. Livskrafta kunne ikkje erkjenne dette [medan ho var] innestengd i lekamen; ho bar med seg erkjenningane: Frå dette blir forundringa [vår] om kjennskapen til so mange ting oppheva. Og livskrafta ser ikkje dette beint fram når ho brått har flytta inn til slik ein usedvanleg og slik ein forstyrra opphaldsstad, men, når ho har samla seg og kome seg, då kjenn ho dei att med å hugse [dei]: Dermed er å lære inkje [meir enn] å berre minnast.
Cicero: Samtalar på Tusculum 1.58
Kva er då eigenleg denne idéen, dette tankebiletet? Bakgrunna er Platon sin tanke om kva me eigenleg kan vite, kva me eigenleg kan få viten om. Anfinn Stigen skriv at Idéene er evige mønstre for de ting som kan eksistere i sanseverdenen, og mønstrene eksisterer forut for og uavhengig av om noe blir laget etter dem. Idéverdenen er evig. Idéene er uforanderlige. (Anfinn Stigen: Tenkningens historie, bind 1, Gyldendal akademisk forlag, 20. opplag 2011, s. 64.) Nøkkelen til kva dette handlar om ligg altså i spørsmålet kva kan me få viten om? Platon ønskjer å finne ut kva viten er, kva me kan få viten om og treng dermed ein metode for å finne ut korleis han kan få svar på desse spørsmåla.
Det er passande at dei to ordbøkene eg brukar til vanleg har so nærliggande forklaringar på kva det greske og latinske uttrykket faktisk tyder. Den gresk–danske ordboka mi (Berg, C.: Græsk–dansk Ordbog til skolebrug, anden forkortede udgave, andre opplag, Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag, S. L. Møllers bogtrykkeri, København, 1950) seier at ἰδέα er 3) i philosophisk Btdng., Tankebillede, Ide, Begreb, medan den latinske ordboka mi (Johanssen, Jan & Nygaard, Marius & Schreiner, Emil: Latinsk ordbok : latin–norsk, fjerde reviderte utgåve av Kraggerud, Egil & Tosterud, Bjørg, J. W. Cappelens Forlag ⅍, Oslo, 1998) omtalar speciēs som 2 d forestilling, begrep; idé, ideal. Faktisk får me i kommentarane til Loeb-utgåva ei veldig fin oppsummering av problemet Platon prøvde å svare på:
Cicero is summing up the teaching of the Phaedo. Absolute justice, beauty, goodness, etc., are “ἰδέαι,” and knowledge of them cannot be obtained through the senses. These “ideas” are unchanging, are always what they are and do not admit of variation. We acquired knowledge of them before we were born. Objects perceived by the senses are always changing and hardly ever the same. The soul is akin to the invisible and unchanging: the body to the visible and changing. The body drags the soul into the region of the visible and changing, and the soul wanders and is confused. We make the nearest approach to knowledge when we have the least possible connection or fellowship with the body. If the soul had had no life apart from its association with the body, it could not have acquired knowledge of the true realities, the “ideas.”
Note. 3 s. 69 i King, J. E.: Tusculan Disputations with an English translation by J. E. King, Cicero XVIII, LCL 141, Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts / London, England, første gong publisert i 1927, revidert i 1945, ISBN 978-0-674-99156-9, DOI.
Det er denne idélæra som er grunnlaget for hulelikninga, som tek for seg to av nivåa i idélæra hans. Kort oppsummert er ho at me har ein tanke om kva eit menneske er, det ideelle menneske; so har me eit omgrep menneske, altså måtane me omtalar oss sjølve på, kva me er, kan vere, vil vere; so har me oss sjølve, slik me går rundt omkring i verda med skavankane våre, nokre meir lik idealet, idéen mennesket, andre mindre; so har me til slutt bileta av menneske, skuggebileta som me kjenner frå hulelikninga.
Til sist, som so mange filosofiprofessorar har sagt før, om du vil ha ei innføring i kva hulelikninga går ut på, sjå The Matrix. Filmen er fabelaktig, og framleis, sjølv over tjue år etter at han kom ut, både sterk, meiningsfull og ikkje minst flott å sjå på. (Og framleis, som den gong då, er eg litt misunneleg på dei som er på klubben når Neo og Trinity møtast fyrste gongen.)
Eg held på og gjennomgår referansar som Carmine Ruff har i magisteravhandlinga si frå 1970-talet til sjølvdrap. Der har han eit tillegg der han listar opp alle referansar til sjølvdrap han har funne, inkludert variantar av mors. Etterkvart som eg har jobba meg ned gjennom dei, har eg funne at det er mange av dei som anten har feil eller manglar i seg (så det er jo ein nyttig lærdom til seinare: Sjekk referansane til referansane dine!), men etter kvart har eg funne kva det er han faktisk refererte til, og med tida har eg òg omsett dei. Denne passasjen syntest eg var særleg interessant, so her får du dagens latin med omsetjing til nynorsk:
Mortem igitur omnibus hōrīs impendentem timēns quī poterit animō cōnsistere?
75. Dē quā nōn ita longā disputātiōne opus esse vidētur, cum recorder nōn L. Brūtum, quī in līberandā patriā est interfectus, nōn duōs Deciōs, quī ad voluntāriam mortem cursum equōrum incitāvērunt, nōn M. Atīlium, quī ad supplicium est profectus, ut fidem hostī datam cōnservāret, nōn duōs Scīpiōnēs, quī iter Poenīs vel corporibus suīs obstruere voluērunt, nōn avum tuum L. Paulum, quī morte luit conlēgae in Cannēnsī ignōminiā temeritātem, nōn M. Mārcellum, cūjus interitum nē crūdēlissimus quidem hostis honōre sepultūrae carēre passus est†, sed legiōnēs nostrās, quod scrīpsī in Orīginibus, in eum locum saepe profectās alacrī animō et ērēctō, unde sē reditūrās numquam arbitrārentur. Quod igitur adulēscentēs, et ei‡ quidem nōn sōlum indoctī, sed etiam rūsticī, contemnunt, id doctī senēs extimēscent?
Derfor, siden dauden truar kvar ein time, [korleis] kan han som fryktar [er fryktande [dauden]] vere standhaftig i sjela?
75. Om dette synest det å ikkje vere nødvendig med nokon slik lang argumentasjon, når eg minnast ikkje Lūcius Brutus, som i frigjeringa av fedrelandet sitt blei drepen; ikkje dei to Decius-ane, som til ein friviljug daude sette hestane sin kurs i radig fart; ikkje Mārcus Atīlius, som var faren ut til pinsle, for å bevare trua gjeven av fienden; ikkje dei to Scīpiō-ane, som ville stogge den puniske marsjen med lekamane sine; ikkje bestefaren din Lūcius Paulus, som med dauden reinvaska kollegen si vanære i Cannæ si skjemsle*; ikkje Mārcus Mārcellus, sjølv ikkje den mest grufulle fienden tålte å nekte dauden hans gravferdsæra; men heller [når eg minnast] legionane våre, som eg har skrive om i Orīgō, ofte framrykkjande til slik ein stad med muntert sinn og rakrygga, frå kor dei aldri hadde tru på at dei skulle vende heim. Det, dermed, som framslengen – og faktisk ikkje berre dei u(ut)danna, men sjølv dei bondske – fordømer, det skal danna gamlingar ottast?
Cicero: Om alderdomen (Dē senectūte) 74f
Notar
* Slaget ved Cannæ gjekk frykteleg dårleg for romarane; dei blei fullstendig overkøyrde. Attende til teksten.
Eg tenkte det hadde vore artig å fortsette på den serien eg la opp til for eit par postar sidan, då eg skreiv om ugudeleg framferd i Digestane for fyrste gong. Nøkkelordet eg søkte opp då i Digestane var sacrilegus, der eg fann 11 treff (som eg tek opp att i kommentarboksen på sida her). I tillegg til dei elleve orda, var det òg tre treff på variantar av impius, nemleg Dig. 28.5.49.1, Dig. 29.2.71pr. og Dig. 37.15.1.2. Sistnemnde har eg allereie omsett; i denne posten skal eg ta fore meg den fyrste, og so kjem eg attende til den siste av dei tre seinare.
Omsetjingar av passasjar i digestane som handlar om ugudeleg og udedig framferd
Lista blir oppdatert med lenkjer etter kvart som eg tek dei for meg.
Meir om ordet impius
Nøkkelordet med har med å gjere her er altså impius. Ordet har trykk på tredje siste staving (altså den fyrste), sidan nest siste og siste staving er korte. Med heilt korrekt uttale, er den fyrste stavinga ein nasal i (/ĩ/), ikkje ein vanleg i følgd av m (feil: /im/). Heile ordet er altså /ˈĩ.pi.ʊs̠/. Streken under s-en tyder at det er ein tilbaketrekt s, altså ein s midt mellom vår s- og sj-lyd. Kvifor? I språk som ikkje har denne skilnaden, er den naturlege s-lyden midt mellom; det er fyrst når språket (eller rettare: viss språket) utveklar ein skilnad mellom desse to lydane, at dei får tydingsberande funksjon, at s-en må flyttast framover. For oss kjenst det litt unaturleg, sidan me er so vane med å seie s-en vår slik; han kjenst nok meir avslappa ut for oss, men i til dømes både gamalgresk og moderne gresk, har ein denne lyden, tilsvarande òg hjå naboen vår Island, eller so langt borte som i Øst-Asia. Det er ikkje utan grunn at amerikanarar synast det er so artig i filmar å få asiatar til å seie ord som city burger.
So kva tydar eigenleg nøkkelordet vårt impius? Ordboka har mange tydingar, akkurat som med pius:
impius, adj.ugudelig, syndig, pliktforglemmende, respektløs, ukjærlig;homo, manus, bellum; in deos, in patrem.
Latinsk ordbok av Asgaut Steinnes og Eirik Vandvik, Det norske samlaget, Oslo 1958.
Med denne ammunisjonen kan me ta fatt på å prøve å omsetje dagens «bibeltekst»: Digestane 29.2.71pr.
Digestane 28.5.49.1
Me går rett på sak. Bok 28 handlar i hovudsak om arv og testamente, og kapittel 5 gjeld utnemning av arvingar. Paragrafen 49 innleiar med å seie at Hīs verbīs: " titius hērēditātis meae dominus ēsto", rēctē īnstitūtiō fit.: Med ord [som] desse, Titius skal vere herren over godset mitt har ein rettmessig gjort ein skipnad. Etter dette kjem fyrste underledd, som lyd slik:
Digesta. 28.5.49.1
Mārciānus [librō] 4 Īnst[itūtiōnibus]
Illa īnstitūtiō valet: fīlius meus impiissimus male dē mē meritus hērēs estō: pūrē enim hērēs īnstituitur cum maledictō et omnēs hūjusmodī īnstitūtiōnēs receptae sunt.
Denne skipnaden er rettskraftig: Den mest vyrdlause sonen min, [som har] fortent so låkt frå meg, skal vere arving, for retteleg gjerast han til arving med hæding, og alle skipnadar av dette slaget blir godtekne.
Digestane 28.5.49.1
Sluttmerknadar
Merknad 1
Eg reknar med at dei fleste ikkje har vore borti ordet «hæding»; det hadde heller ikkje eg gjort, om det ikkje var for den fantastiske ordboka eg sit med frå 1958. Ordet kjem frå norrønt hæðing og tyder «spott». Er det ikkje fantastisk?
Merknad 2
Eg er usikker på korleis eg eigenleg skal forstå setningsbygnaden i leddet pūrē enim hērēs īnstituitur cum maledictō. Kvifor er hērēs i nominativ? Setninga er ein passivkonstruksjon, so det eg trur skjer her, er den refleksive bitydinga ein passivkonstruksjon kan ha. Nils Sjöstrand seier dette:
2. Passivum.
a. Passivum av transitiva verb har ofta reflexiv betydelse. Man översätter med reflexiva eller intransitiva verb, som ofta ha samma innebörd (’bege sig = gå, fara, resa’)
Nils Sjöstrand: Ny latinsk grammatik, Gleerups förlag, Malmö 1960, § 70:2.
Eg les framleis i James B. Rives’ Religion in the Roman Empire (Blackwell Publishing, 2007), no i kapitlet Roman Religious Policy. Han innleier med å understreke at ein ikkje kan tale om «éin romersk religion»; sidan romersk religion ikkje var a cohesive system of integrated practices and beliefs, but instead involved overlapping sets of cult practices, myths, iconographic conventions, and philosophical propositions. The norm was thus one of multiple traditions […] (Rives 2007: 182). Det som kom vidare var endå meir interessant å lese: Han fortel nemlig at det me er vane til å tenkje, at dei kravde tilbeding av keisaren, rett og slett ikkje er rett:
Although governors and other officials issued decrees mandating the celebration of imperial accessions and victories, local authorities were the ones who implemented them; in many cases it was the local elites themselves who took the initiative in establishing honors for the emperors. But neither local authorities nor Roman officials monitored and enforced individual participation in these ceremonies, any more than in other public cults.
Rives 2007: 183
Det dei gjorde, derimot, var å forby det dei såg på som uønska tradisjonar og åtferd; nokre av desse blei faktisk forbodne, og dei brukte to uttrykk for å omtale desse: impius og sacrilegus (korte vokalar, trykk på tredje siste staving), ɔ: ein som var udedig og ein som stal eigedom som var vigd til ein guddom. Då tenkte eg umiddelbart på om det kunne vere noko å hente om dette i Digestane, og sidan eg har laga meg ein søkbar database over dei, gjorde eg eit kjapt søk.
Lista blir oppdatert med lenkjer etter kvart som eg tek dei for meg.
Søket gav meg tre treff: Dig. 28.5.49.1 (om udedige sonar), Dig. 9.2.71pr (om slavar som har blitt betalt løysepengar for, for å frigjere dei frå fienden: å gjere dei til frigjevne arvingar i testamentet gjer slaven fri, for å sende denne tilbake til trelldom hjå fienden er satis impius: dugeleg slemt), og Dig. 37.15.1.2: sonar som vanærar foreldra sine.
Sī fīlius mātrem aut patrem, quōs venerārī oportet, contumēliīs adficit vel impiās manūs eīs īnfert, praefectus urbis dēlictum ad pūblicam pietātem pertinēns prō modō ējus vindicat.
Viss ein son forårsakar mora eller faren, som det er rett at han ærar, fornærmingar eller påfører dei udedige hender, hemnar byprefekten eit brotsverk – som gjeld offentleg fromhet – på sin måte.
Digestane 37.15.1.2.
Det ser ut frå dette ut til at på tida då Ulpiān skreiv, ɔ: fram til 223 e.v.t., var også denne typen udediske handlingar blitt del av brotsverka som ein reknar som vīs pūblica: offentlege brotsverk, ɔ: brotsverk mot staten og folket. Det er no interessant å merkje seg at ein tydelegvis ikkje såg det som eit problem at døtrer skulle finne på å gjere slikt.
Eg held på å lese James B. Rives si bok Religion in the Roman Empire (Blackwell Publishing, 2007), ei bok me hadde som pensum i emnet «antikkens religionar», og har nett gjort meg ferdig med kapitlet Religious Options. I eit avsnitt der han snakkar om kva dei sa at profetar og andre heilage kunne gjere, kjem han med ein referanse til Digestane, som har halde seg overraskande godt til i dag, så da har me ein gyllen sjanse til å få litt latin og omsetjing å kose oss med.
Om usedvanleg juridisk framsyn
Det var overraskande å lese denne passasjen; som eg nemnde over fann eg han då eg leste om lækjarar og anna. Eg laga jo for ei tid tilbake ein komplett database over Digestane, slik at eg skulle kunne leite fram tilknytte passasjar (for min del primært om sjølvdrap) på ein enklare måte enn å gjere grunnleggjande ordsøk. Så med passasjen Rives synte til, nedanståande, har eg no ei grunn til å leite fram om det er fleire liknande passasjar å sjå på til seinare. I alle høve, her er tekstutdraget:
Latinsk grunntekst
Dig. 50.13.1.3
Ulpiānus 8 dē omn[ibus] trib[ūnīs]
Medicōs fortassis quis accipiet etiam eōs, quī alicūjus partis corporis vel certī dolōris sānitātem pollicentur: ut puta sī auriculārius, sī fistulae vel dentium. Nōn tamen sī incantāvit, sī inprecātus est, sī, ut vulgārī verbō impostōrum ūtar, sī exorcīzāvit: nōn sunt ista medicīnae genera, tametsī sint, quī hōs sibi prōfuisse cum praedicātiōne adfirment.
Norsk omsetjing
Digestane, 50. bok, 13. kapittel, 1. del, 3. ledd
Ulpiān, 8. bok: Om alle tribunalar
Lækjarar forstår ein, må ein tru, likeså dei som lovar lindring til kvar og ein kroppsdel eller av [kvar og ei] smerte: det vere seg viss [det er] ei øyreliding, viss [det er] fistlar eller tann[pine]. Men det [gjeld] ikkje viss han forheksar, han påkallar [ting], viss (for å omtale det med det folkelige ordet) han har gjort utdrivingar: Slike slags ting er ikkje frå medisin, sjølv om det finnast dei som stadfestar med lovprising at desse tinga har vore til nytte for dei.
Om tribunen og tribunalen
Ikkje alt som står er like beint fram å forstå, ikkje ein gong i omsetjing. Eg skal difor prøve å forklare nokre av framandorda på ein så kort og konsis måte som mogleg her.
Tribun og tribunal
Ein tribun var opphavleg ein militær tittel brukt om ein rytteriførar, men kunne òg omtale ein mann som var sett til å lede senatet eller folkeforsamling på ordre frå kongen. Då militæret vart omorganisert, blei tittelen brukt om den høgst rangerte offiseren i legionen (ein tribūnus mīlitum). I seinare tid endra tittelen seg til å gjelde embetsmenn som tribūnī plebis: Desse var magistratar valde av den gemene hopen – plebeiarane – for å take vare på deira interessar i opposisjon til aristokratiet (patrisiarane). Desse folketribunane hadde rett til å fenglse konsular som handla mot plebeiarane sine interesser, og dei hadde dessutan vetorett. (SNL.no: tribun og Vlassopoulos, Kostas: Politics : Antiqvity & Its Legacy, I. B. Tauris, London & New York 2010, ss. 8f.) Sjølve namnet frå dei kjem av det latinske ordet for stamme, tribus (med kort i), som kjem av det anten protoindoeuropeisk *triðus eller *triβus. Første ledd kjenn me att som talet tre. Siste ledd derimot tyder anten å setje, plassere; eller å vekse, kome til syne. Ein får då at tydingane av ordet anten var tredelt, satt trefaldig eller vaksen til tre. (Wiktionary: tribus.) Og ja, dette er opphavet til det engelske ordet tribe.
Tribunalen blei ei forlenging av tribun: bygget eller strukturen der tribunane utførte embetet sitt frå. Eg trur me i lovmessig samanheng må forstå ordet brukt om funksjonen, ikkje om strukturen.
I dømet her, vert nok tribunal brukt ikkje om staden, men om funksjonen, men då ikkje om personen. Difor synast det for meg å vere rettare at eg omset det med «tribunalar» heller enn «tribunar», sjølv om dette ikkje samsvarar med slik med forstår ordet i dag.
